Godt nyttår, folkens!

I dag ser det ut til å være perfekt hundenyttårsvær. Tjukk grå himmel og lett storm. Bli'kke mye koselig å stå ute og fyre opp raketter i kveld. Sa brura.

Er dette tidspunktet for en gjennomgang av året som har gått? Det er vel på sin plass. Hva har vi egentlig gjort? Frida har blitt et monster etter steriliseringen. Nå er det et år siden, og vi er skikkelig fornøyd med resultatet. Frida slipper å psyke ut av småting (det var en av bivirkningene av hormonhelvetet), og hun har blitt mye tøffere. Fremdeles litt miljøberørt, men vi driver på med å finne nøkkelen til hvordan vi skal takle det i konkurranseringen. I lydighet har vi fått opprykket til klasse 3, og vi skal starte i februar. Nå skal jeg fokusere litt på å ha følelsen av kontroll i ringen, slik at jeg har den samme selvtilliten og autoriteten der som på trening.

Jeg har gjort minst en interessant observasjon i år. Jeg har lenge jobbet med "prosjekt bedre attityd" i avstandskommanderingene. Jeg har prøvd å bruke Pavlov, gjennom å trene litt avstand med en gang jeg kom hjem fra jobb. Det hadde en liten effekt, men det tok tid, og jeg var ikke overbevist om resultatet. Så skrev Mr E (noen som har en Poster av ham jeg kan henge på soverommet?) et blogginnlegg om viktigheten av å begynne med frivillig adferd, og effekten av at dyret selv formidler at det er klart til å trene. Jeg måtte erkjenne at det var noe jeg hadde gjort lite av i det siste, i alle øvelser. Så jeg begynte med det, og mønsteret var omtrent sånn:

• Dekk i utgangsstilling - kommando plass
• Frivillig utgangsstilling - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando stå
• Frivillig dekk i front - kommando sitt
• Frivillig dekk i front -kommando stå
• Frivillig stå i front - kommando sitt
• Frivillig stå i front - kommando dekk

Disse ble kjørt x antall ganger (i hver sin økt og med gode tenkepauser imellom). Dette er ikke akkurat rakettforsking, men det er lett å glemme slike elementære ting når man tenker øvelser og konkurransetrening. Og det jeg syntes var interessant var at det løste mitt attitydproblem etter første økt. Plutselig hadde jeg en hund som sto og logret i stedet for en hund som så ut som hun ønsket seg milevis vekk. Jeg kunne også gjøre dette rett ved siden av folk hun ellers synes er litt ubehagelige, uten at hun mistet gutsen (hun ble bare fortere sliten).
Jeg skjerpet meg også i forhold til resten av lydighetstreningen, og drillet meg selv til å stå passivt og vente til hun kom frivillig i utgangsstilling. Og det har gitt avkastning så det holder i form av mer energi og helhjertet innsats i øvelsene. Ikke så dumt å la hunden si fra når den er opplagt til å jobbe. ;)
Selv om alt dette har vært gjort tidligere, er det fort gjort å glemme det grunnleggende når man har kommet et stykke på vei. For Frida har utgangsstillingen alltid vært defaultadferd, men jeg opplevde etter en del konkurransetrening at hun kvidde seg til å komme i utgangsstilling. Selv om det burde være et tydelig signal til meg om at jeg gjorde noe feil,hadde jeg det så travelt med å komme i ringen at jeg presset henne videre (kommanderte utgangsstilling) selv om jeg kanskje burde sett at hun trengte en pause. Oh, well.

I fjor hadde jeg nyttårsforsett om å kline mer enn året før. Det slo helt feil, selv om jeg ikke trodde det var mulig å kline mindre. Jeg trodde jeg safet, men gikk på en kjempesmell. Det har jeg gjort før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, men det er ikke noe kult av den grunn. Og spesielt ikke når klinestatestikken bare blir dårligere og dårligere (dersom noen har noen blogginnlegg som kan hjelpe meg på rett kurs, så er det bare å si fra). Med fjorårets fiasko på nyttårsforsetter, har motivasjonen for å finne på et nytt vært ganske laber. Men jeg kan jo alltids prøve: I 2011 skal jeg bli mørk og mystisk. Forhåpentligvis så mørk og mystisk at det vil gi ringvirkninger til andre områder også.

God jul!

Frida minte meg på at det var ganske uhøflig å snyte bloggleserne for en julehilsen. Jeg hadde liksom ikke tenkt så mye på det, men hun har som vanlig rett. Derfor: God Jul til alle mine lesere, hvem dere nå enn måtte være. Håper dere får en koselig kveld med nære og kjære, god mat og masse herlig under juletreet. Frida får mest sannsynlig like mange (eller flere) gaver enn meg i år også, det er sånn det er når barna tar over julefeiringen. Heldigvis er hun raus med gaver selv også, hun er hyggelig sånn.

I år fikk jeg det litt travelt med selve innpakkingen av julegavene. Jeg pleier å kose meg med å pakke inn fint, med finfine bånd og nostalgiske hilsener på. I år ble alle julegavene pakket inn i en fei, og jeg ble litt flau over å levere fra meg gaver som så slik ut. Det lyste ikke akkurat omtanke av dem, kan du si. Så jeg måtte finne på en liten skrøne. Jeg la ut om hvordan jeg og Frida hadde fordelt arbeidsoppgaver i jula, for å unngå noe som heter julestress. Jeg måtte ta meg av gaveinnkjøpene, siden butikkene er så kjipe med hundeforbudsreglene sine (Frida har forsøkt å forklare at selv allergikere elsker henne, fordi hun er så skjønn og sjarmerende, men det er bare noen få som tør å bryte reglene). Og Frida tok seg av innpakkingen. Derfor ble gavene fra oss levert med litt krøllete julepapir, uten bånd, og med bare vanlig til-fra-lapp i år. Jeg måtte skrive på lappene da, siden Frida ikke er så stø med pennen (pluss at hun kunne funnet på å skrive at alle gavene var fra henne). Jeg passet på å forsikre om at jeg skulle ta innpakkingen selv neste år. ;)

Nå skal vi ut i snøen og minusgradene en tur før vi drar og feirer kvelden. God Jul alle sammen!

Amokk med julekalendere

Det er in for tiden å bruke julekalendere som ledd i markedsføring. Man kan nesten bli litt lei, men så kommer disse alternative julekalenderne, da. Og noen av dem er ikke bare kjempekoselige, men de er nyttige også.

Fjellanger Hundeskole legger ut ett nytt aktiviseringstips på fjesboka hver dag. Det har så langt dreid seg mest om nesearbeid og problemløsning. Jeg regner med at man må være "venn" med eller "like" skolen for å få de tilsendt, men det er en god og konstruktiv julekalender.

Så til den store favoritten. Amokk har en julekalender som utelukkende dreier seg om leik. På trening i går prøvde jeg "lek for livet"-leken med de nye saueskinnslekene mine. Og hva kan jeg si? For første gang på lenge har jeg blåmerker på hendene (femkroningstørrelse) etter leik. Det var skikkelig fett, Frida var helt i hundre, og jeg ble redusert til et pesende astmavrak. Her må det trenes kondis, så jeg klarer å opprettholde bra lek med villdyret.

Så for dem som ikke er kreative nok til å lage sine egne kalendere (inkludert meg. Jeg klarer sånne med godteri i, men det er jo litt ukult), så er disse kalenderne gode som gull. Min julekalender i år blir å følge med på Amokk, og så gå fullstendig amokk i vill og heftig lek med Frøken Friken.

Klar eller ikke klar, det er spørsmålet

Nok en gang har mr. Canis himself skrevet et blogginnlegg som sendte meg rett i tenkeboksen. Flaks igjen at jeg liker meg der.
Jeg har jo i perioder slitt med litt manglende engasjement på frøkna, spesielt når vi kjører lange kjeder og mye konkurransetrening med flere øvelser. Det er liksom den der spruten som mangler. Ser det spesielt når jeg har holdt på en liten stund, og Frida begynner å bli litt sliten. I all min iver over "bare litt til" før vi tar pause, må jeg gjerne kommandere henne i utgangsstilling. Og det er akkurat det da, for når Frida er gira på trening, så trenger jeg ikke det. Da sitter hun klint inntil siden min, og formelig tigger om å få jobbe. Kanskje jeg rett og slett skal bli flinkere også i midten av økten å sjekke (ved å la henne selv tigge om å få jobbe) om hun faktisk er i stand til en repetisjon til. Det var lurt.

Var hos dyrlegen til vaksinasjon og kontroll her en dag. Fikk tilbakemelding på at hun så utrolig sunn ut, tenner, ører, øyne og alt var bra. Til og med vekten. Nå er det et år siden hun ble sterilisert, og hun har ligget jevnt rundt 21,5 kg. Selv om jeg godt kunne tenke meg å ha henne ned i 21, så er det ingen krise enda. Men vi sjekket skulderen, siden den også har ulmet siden i sommer (kan jo også påvirke engasjementet). Hun har en reaksjon på venstre skulder, og den bør kanskje sjekkes ut mer. Nå har hun vært behandlet for betennelse i den skulderen to ganger, og jeg ser at hun stadig oftere begrenser seg i bevegelse for å spare skulderen. Det skal heller ikke så veldig mye bevegelse til før jeg ser smertetegn. Siden det ikke vises noe på røntgen er det CT eller MR som er neste steg, om ikke annet enn for å få vite hvordan jeg skal forholde meg til denne skulderen hennes.

Samtale med hund etter noen glass rødvin

Her en dag hadde jeg den underligste samtale med Frida. Noen glass rødvin, en overtrøtt meg og en übersmart aussie på 4,5 år (Frida, hvis noen lurte). Samtalen gikk omtrent som følger:

Meg: Hvorfor har jeg egentlig hengt meg opp i at jeg skal trene 100% klikker?

Frida: Dumt spørsmål, hvorfor i all verden tenker du på det nå?

Meg: Vet ikke helt. Driver og diskuterer en del på nett, og der er så mange som rister på hodet over oss fanatikere. At vi bare ikke kan skjønne at verktøykassa blir så mye større når man kan hente litt fra alle metoder.

Frida: Herrefred, diskuterer du med disse fuglehundfolka igjen nå da? Kan du ikke heller bruke tiden på å gi meg litt pølse?

Meg: Du kan ikke få pølse hele tiden, nå skal vi bli tynne og spreke begge to, vettu. Ja, jeg diskuterer med fuglehundfolka og schæfergutta, og nubene. Samme hvor mye vi peprer dem med teori og dokumentasjon så blir de bare ikke enige.

Frida: Og du trodde de kom til å bli enige bare sånn uten videre?

Meg: Ja, du vet, kraften i de bedre argument og det der. Det skal være ganske heftige saker.

Frida: (rister på hodet) Diskusjon er for nørder, fatter ikke at du gidder å prøve en gang.

Meg: Men kan det tenkes at de har et poeng, da? Det høres jo ganske bra ut om man bare kunne plukke litt her og der etter hva som passet seg selv og sin hund best. Og siden det finnes så mange teorier, og forskningsresultatene forandrer seg fra dag til dag, så trenger vi vel egentlig ikke forholde oss til dem?

Frida: Ble det kanskje et glass for mye? Nå begynner du å prate sånn som de du er så oppgitt over. De derre som bruker symboler i hytt og gevær, uten tanke på at symbolene har et innhold. Stripper alt for essens og bruker det til eget forgodtbefinnende. Og de som forkaster alle synspunkter, fordi alle meninger er like bra (siden det uansett er så mange som mener noe, lizzm).

Meg: Stemmer det, det hadde jeg nesten glemt. Sånn som de svartrusskidsa i fjor som kjøpte rødrussklær fordi de heller ville være rødruss. Null respekt. Eller Libresse, som bruker kampsanger i reklame for bind, æsj nå ble jeg kvalm. Eller motebransjen som bruker politiske symboler som accessories. Og for ikke å snakke om alle de som tror at forskning bare er noe som foregår på laben, og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, grøss. Men er det det samme da? 

Frida: Rull inn puppen'a, mutter. Ser du virkelig ikke sammenhengen? Du kan ikke bare hente ting fra andre metoder bare fordi det ser fancy ut. Serriøst, hvis du begynner å tssjj'e på meg, så streiker jeg. Eller finner en mamma med litt vett i skallen. Ting du gjør har faktisk konsekvenser, vettu. Skal vi virkelig ta diskusjonen om konsekvenser igjen?

Meg: Joda, jeg ser den, og vi trenger ikke ta den diskusjonen nå. Og det er jo en grunn til at jeg begynte med klikkertrening i utgangspunktet. Jeg hadde ikke akkurat tenkt å begynne med noe annet, men man må jo nesten lure på hvorfor flere ikke ser fordelene med å trene rent. Jeg blir bare litt frustrert av og til.

Frida: Skjønner ikke hvorfor du blir frustrert, engang. Du har jo meg, og jeg er faktisk ganske perfekt.

Meg: Ikke bli for beskjeden nå.

Frida: Jeg sier det bare som det er.

Og slik fortsatte kjeklingen til en av oss sloknet på sofaen (jeg sier ikke hvem).

På tide med nytt innlegg nå

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget, tror det er mest fordi jeg er lei av å se på neseprøveinnlegget. Jeg føler meg litt opprådd for tiden. Klikkertrenerkurset er avsluttet, jeg fikk opprykket til klasse 3, spesialsøkkurset er snart over. Når det blir så mange avslutninger kan det være vanskelig å sette seg nye mål. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å vente med å melde på til kl 3 til våren, men siden jeg har nesten alle øvelsene inne, tror jeg at jeg har bestemt meg for å starte 2. februar i Træffhallen. Jepp, det er mitt nye treningsmål.

Neseprøva er snart i boks, det eneste som gjenstår er å baklengskjede hele øvelsen. Så langt ser det ut som den blir veldig bra.

Frida har fått prøve seg på asfaltspor. Det gikk kjempebra, men det viser seg at hun også på asfalt trenger litt eldre spor (minst 40 min) for å gå bra. På ferske spor ruser hun fælt. Før vi dro i tunnellen kjørte vi et grusspor ute (i sterk medvind). Pia var figurant, og hun skulle legge lua si igjen som smeller. Det var sikkert litt kaldt der i stormen, så hun glemte å legge ned lua. Det ble en utrolig bra erfaring for meg, å gå et spor som jeg ikke visste hvor startet. Jeg tuslet bare rundt med frøkna, og plutselig slo hun nesa rett i bakken, tok en nittigrader og begynte å spore (og det er lenge siden vi har gått spor sist). Jeg hadde ikke engang sporsele på, bare en vanlig tursele, men Frida visste nøyaktig hva hun skulle. Noe sier meg at jeg må bli flinkere å bruke flere figger enn Pia, slik at ikke spor er ensbetydende med bare henne. Men det har sine fordeler at hun har et sånt forhold til Pias kroppslukt også (tror jeg), for når jeg skal gjøre det ekstra vanskelig (f.eks de første gangene på asfalt) kan det kanskje hjelpe å ha en ID-lukt hun er så gira på? Men jeg må suge meg på de andre i NRH-gjengen også, sånn at hun får flere erfaringer.

Neseprøve

Har i det siste jobbet en del med neseprøven. Hele øvelsen må være klar til 24. oktober, så vi har ikke så lang tid igjen. I tillegg er det viktig for meg å trene den inn så bra som mulig fra begynnelsen, da øvelsen er både i klasse 3 og Elite, og kravene til bra utførelse er ganske strenge. Jeg håpte på at spesialsøkkurset ville hjelpe oss på vei, da det å diskriminere mellom ulike lukter, samt å markere på den rette lukten, er sentralt der. Hvordan framdriften hadde vært uten den læringen i kroppen, se det får jeg nok aldri vite.

Selve øvelsen består av flere momenter: luktdiskriminering, opplukk og avlevering. Før man begynner å lære inn opplukket kan det være lurt å lære hunden å frysmarkere på den rette pinnen, da det gir en sikkerhetsmargin pluss at det minimerer sjansen for prøvesmaking. Å plukke og avlevere pinnen er det jeg er aller minst bekymret for, så det tar vi etter at søket og markering på rett pinne er helt sikkert.

Trinnene i treningen fram til nå:

1. Frysmarkere på pinne i hånda
2. Frysmarkere på pinne på bakken
3. Velge pinne med min lukt ved å holde en uberørt og en berørt i hendene (plasthansker)
4. Variere posisjon, slik at det ikke er plasseringen hun markerer. På dette stadiet kjørte vi oss litt fast. Frida har veldig lett for å markere, men vanskelig for å "skru på" nesen. Det kunne se ut som hun markerte på en, og dersom hun ikke fikk respons på det byttet hun til neste uten egentlig å bruke nesen. Jeg kunne fjernet pinnene når hun markerte lenge på feil pinne, men hun er litt var på feiling, så det ville være et sjansespill, derfor prøvde vi en annen strategi (trinn 5).
5. For å unngå at hun bare eliminerte den hun ikke fikk respons på, men faktisk skulle begynne å søke etter rett pinne, la jeg den berørte pinnen sammen med 4 andre uberørte. Jeg fikk umiddelbar respons gjennom at hun begynte å bruke nesen mer aktivt, og at hun brukte mindre og mindre tid på de uberørte pinnene. Dette er tydeligvis svært krevende for henne, for vi kan ikke kjøre mer enn to økter uten at det går utover kvaliteten på økten (hun går over til å bare markere pinne uten å bruke nesen).
6. Jeg begynte raskt å generalisere til andre underlag (gulv, grus og gress), slik at neste dag var det grus, og i dag var det gress. Muligens ikke helt etter boka, men jeg og Frida har ganske god erfaring med å begynne å generalisere ganske tidlig i treningen. 
7. Frida har som sagt lett for å ta posisjon før lukt, noe som gjør at jeg må ha tunga beint i munnen og flytte posisjon ofte. Jeg gjorde en bommert med å legge pinnen lengst til høyre på første repetisjon, noe som gjør at hun ofte markerer lenge på den pinnen før hun går videre. Dersom pinnen ligger lengst til venstre, ser det også ut som om det er ekstra vanskelig, så den må vi jobbe med. Det ser ut som det gunstigste er å begynne med pinnen rundt midten, og så variere mellom kantene etter hvert (som vi gjorde på plattformen på spesialsøk modul 1). Jeg må holde korte økter, for å unngå at hun begynner å tippe, eller grøss og gru - plukke opp feil pinne (for vi kan jo aldri prøveplukke rett pinne, må vite).
8. Fram til i dag har jeg sittet på bakken når vi har trent, men siste økt i dag forandret jeg kroppsposisjon til stående, uten at jeg merket noen forskjell på Frida av den grunn.

Planen fremover:

1. Må jobbe fram mer sikkerhet i søket, og være helt kvitt testemarkering før jeg går videre. Når hun prøvemarkerer på feil pinne gjør jeg ingenting annet enn å vente til hun fortsetter å søke av seg selv. Det er kun å markere på rett pinne som gir belønning, og så lenge hun bare frysmarkerer og ikke *grøss* plukker dem opp eller prøvesmaker, er det helt i orden. Jeg kunne muligens gått inn med time-out når hun henger seg opp, men det er russisk rullett (med skudd i mange kammer) med Frida. Jeg tror det er viktigere å sørge for at hun er så frisk i topplokket at hun ikke bare prøver seg fram på måfå fordi hun er for sliten.
2. Neste steg er å øke avstanden ut til pinnene. Lurer litt på hvordan jeg skal løse det på en god måte. Mulig jeg må lure en medhjelper til å klikke for meg (som kan stå nærmere).
3. Vi må også trene på at de andre pinnene har vært berørt av noen andre, så hun skiller mellom min lukt og andres lukt. Det kan jo greit la seg kombinere med at medhjelper står ute ved pinnene (men begynner først på nært hold.
4. Deretter blir det å lære inn opplukket og avleveringen, noe som går glatt siden apport av forskjellige øvelser (også små feltgjenstander) sitter godt.
5. Baklengskjede hele øvelsen.

Plan framover

 Fram til slutten av oktober må jeg fokusere på den praktiske eksamenen til KlikkerTRENERkurset. Nå har det visst blitt endringer i kravene, trodde jo først jeg måtte vise alle GF+prosjektoppgavene på alle nivå. Men det jeg skal vise fram er:

1. tramp på musematte og bli stående i 3 sek med kroppen vendt framover
2. frivillige skifter mellom sitt, ligg og stå på avstand uten å bevege seg framover
3. baklengs firkant
4. utgangsstilling med heftig avstandsbelønning (type ball som kastes eller figurant som lokker e.l)
5. full fri ved fot-øvelse, ca kl3-nivå 
6. ligg under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
7. stå under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
8. fellesdekk med skjult fører 5 minutter 
9. full apportøvelse med stimuluskontroll
10. full øvelse hopp over hinder med sitt med stimuluskontroll og baklengskjedet
11. kryp 3 meter når fører går vanlig ved siden 
12. full neseprøveøvelse med stimuluskontroll 
13. full budføringsøvelse 50 meter 
14. 3 selvvalgte triks (eksorsisten, dramatisk død, hvor stor er du?)
15. en egenvalgt adferd eller øvelse (springe rundt sekk)

De jeg har markert i kursiv, er de jeg har igjen å lære inn/jobbe med.

I tillegg må jeg være flinkere å la Frida jobbe lengre for hver belønning. Under konkurransen var 1. halvdel gode karakterer, mens fra apporten av gikk det ikke så bra. Grunnen til det var at hun var skikkelig sliten, men selv om hun var det greide hun å gjennomføre øvelsene riktig, fordi de sitter rimelig godt. Planen for å gjøre henne bedre på dette punktet er å la det være hovedregel at vi på hver trening (eller minst to ganger i uka) kjører to øvelser sammen. En gang i uka bør jeg jobbe med 2-4 øvelser, men ikke noe særlig mer enn det. Jeg må naturligvis balansere dette med god og variert trening på delmomenter i tillegg. Dette tror jeg vil bygge opp kondisjonen hennes uten å drepe lysten på lp-trening.

Fokusoppgave hver dag når jeg kommer hjem fra jobb er å jobbe med avstandskommanderingen. Foreløpig er det frivillige skifter mellom sitt dekk og stå, etter hvert blir det å legge på kommando. Målet med dette er å få bedre energi og attityd inn i øvelsen, og hva er vel bedre enn å trene det når hun er i gledesrus over at mor har kommet hjem? Forhåpentligvis vil jeg raskt se endringer i holdningen hennes, og forhåpentligvis vil jeg greie å beholde den når jeg legger på kommando også. (Det blir forresten et senere prosjekt: å jobbe så bra med stimuluskontroll på alle områder, at hun er trygg på hva alle kommandoer betyr, og dermed ikke får den forferdelige, skambankte holdningen).

Klasse 2, 19.september for Tanja Hulsund

Fellesdekk 10
Fri ved fot 9
Dekk under marsj 9,5
Innkalling med stå 8
Stå under marsj 10
Apport 8,5
Hopp over hinder 6
Fremadsending 0
Avstand 6,5
Helhet 8,5

Poengsum 161, 1.premiering og opprykk til klasse 3, vinner av klassen

Selv med en fører som var hysterisk av nerver (Valium, yes please), så gikk det faktisk ganske greit. Øvelsene sitter stort sett bra, bare litt smårusk her og der. Vi mistet et poeng på fri ved foten fordi hun ikke satte seg på siste helt om og holdt. På innkalling med stå har vi fremdeles litt testing med å senke farten for å få en lettere stopp, og spruten mangler. På apporten begynte hun å bli sliten, så det manglet litt sprut. På hopp over hinder og fremadsendingen hadde hun seg en liten hjernepause (eller middagshvil, hun var borte vekk). Avstanden var dagens opptur. Hun tyvstartet så vi mistet den første sitten, og dommeren ville at hun skulle fullføre bevegelsene mer, men jeg er råfornøyd over at hun ikke psyket ut.

Hva lærte vi i dag? Vi må trene mye jevnere. Frida var sliten halve programmet, og jeg skylder på dårlig treningskondisjon (og hvem sin feil er det?). Vi trener rett og slett for sjelden, ihvertfall på den måten som betyr noe i ringen, så neste gang skal jeg gi henne bedre forutsetninger. Hun hadde veldig lyst ut av ringen i dag, men denne gangen var det ikke fordi hun ikke likte seg inne hos meg, men hun mente hun fortjente lønn for strevet litt tidligere. Jeg må passe meg nå, så jeg legger opp treningen slik at konkurransene ikke er de vanskeligste hver gang. Ser kanskje litt tendensen til at hun tillater seg å koble ut på en måte som hun ikke gjør på trening. Dermed blir det prosjekt-bedre-konkurransetrening i vinter. Med alt jeg skal hive meg med på, så har den gode lydighetstreningen fått lide, og det går virkelig ikke an! Man blir ikke god hvis man trener bare litt på alt, så jeg må faktisk prioritere det som er viktigst for meg.

Å klikkertrene en tenkende hund

Aussien er en av de rasene man kaller "tenkende hunder". Det er en del raser som er avlet på å kunne ta egne avgjørelser, og å selv vurdere hva som er den beste løsningen på ulike problemer. Noen raser skal ha det som kalles intelligent ulydighet, noe som innebærer at den ikke skal adlyde dersom den opplever at fører gir en uklok kommando. Innebærer dette at aussien tenker mer enn andre hunder? Det kan vel neppe bevises, så jeg prøver heller å finne en forklaring jeg kan observere. Det jeg har observert, er at min aussie har en eksepsjonell evne til å dra slutninger ut fra enkeltepisoder. Hun glemmer aldri, alle opplevelser er med på å forme hennes senere avgjørelser. Min konklusjon utfra det er at hun (nå representerer hun aussien, dette er med andre ord skikkelig vitenskapelig gjennomført) har større evne til å diskriminere og generalisere enn de fleste andre raser jeg har vært borti. I tillegg er de rå på response-cost-tenking, altså å finne måter å spare energi på, en konsekvens av at de har vært i hardt arbeid daglig, og dermed må hvile når de kan (og spare krefter der det går an).

Så var det det med klikkertrening, da. Nå er det ganske mange ting man kan snakke om i klikkertrening, her skal jeg snakke om feiling. Et slagord som går igjen er: en feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livsstil. Moralen er at man hele tiden skal holde seg på så lav feilprosent (ikke over 20 % ihvertfall), og når feil oppstår, bør man ha tunga rett i munnen for at hunden ikke skal feile flere ganger. Ofte innebærer det å senke kriteriene. Men er det alltid så klokt? Jeg er helt med på å lage gode kriterieplaner, og å følge reglene når det gjelder nyinnlæring. Men jeg har vært nødt til å tenke litt annerledes.

Selv om noen av konklusjonene mine er basert på min dårlige trening, tror jeg de likevel kan være interessante. Min lille Frøken Fryd ble for en stund siden mye flinkere å feile enn å få framgang. Hver gang jeg skulle lære henne en ny adferd, gikk det bra en stund, før hele greia raknet. Mest sannsynlig kom det av at jeg kjørte for mange repetisjoner på samme kriterie (aussien synes ikke samme vits er like morsom hver gang, som f.eks border collien gjør). Det er en kjent myte at disse hundene kjeder seg med for mange gjentakelser. En annen mulighet er at jeg belønte for dårlig (selv om jeg vanligvis heller belønner for bra). Tabben jeg gjorde, var at istedenfor å gå ned ett eller to trinn i kriterieplanen, gikk jeg ganske langt tilbake - for å bygge opp alt på nytt. Konsekvensen av dette var at Frida ble rå på å feile. Jeg velger å tro at hun ble forsterket positivt ved å få lettere oppgaver (lettere oppgaver = mindre energi brukt for å få hver belønning). En annen tabbe jeg gjorde var å tro at Frida ble veldig usikker av å feile. Hun er skuespiller av rang, og jeg tror at hun har lært å koble min usikkerhet (når jeg begynner å tvile på hva jeg gjør når hun har feilet) med sitt skuespill (hun ser ut som om hun er mishandlet bare hun føler det minste ubehag, og om det er skuespill eller bare godt språk, det har jeg ikke bestemt meg for enda) til at treningen blir enklere. Det skal som sagt ikke mange gjentagelser til før hun drar slutninger, og er det noe jeg har lett for, så er det å lage meg ubevisste mønstre. Når Frida i tillegg er så flink til å spare energi, ble summen av dette ganske dårlig trening. Hun ble faktisk shapet til å gjøre mindre og mindre, og jeg var helt fortvilet over at hunden min bare ble usikker av treningen, istedenfor selvsikker og rå (som var målet mitt). Ok, nok bekjennelser om min dårlige trening (til mitt forsvar kreves det et skarpt hode for å trene så kjappe hunder, og jeg er bare middels anlagt).

Ok, Linda hjalp meg til å se at jeg faktisk ble lurt trill rundt av min firbente pode (nokså pinlig i grunn), og jeg sluttet å hele tiden gå tilbake mange hakk, ga henne heller en pause eller bare en ny mulighet på samme trinn. Om det ikke funket, kunne jeg gå tilbake et trinn, men ikke noe særlig mer. Målet var jo her å bryte troen hennes på at hun kunne "slippe unna". Høres ikke særlig klikkersk ut, men skittsann. Dette skjedde vel for ca tre år siden, og vi fikk brutt mønsteret. Jeg ble flinkere å shape henne til mer innsats isteden for mindre, og vi fikk jevn framgang i treningen. Det med å se usikker ut har likevel hengt ved oss, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Frida er ingen usikker hund, men hun kan innimellom se helt forferdelig ut.

Hva har så utløst denne flommen av minner og bekjennelser? Jo det siste året har jeg vært over middels interessert i ren klikkertrening, og dermed mer bevisst på å unngå feil igjen. Pia fungerer som mitt feil-politi, og hun hadde besvimt om hun hadde sett oss. Jeg og Irene skulle repetere det å skille mellom dekk og stå under marsj. Slet en stund med dårlig attityd under disse øvelsene, men en økt i sommer fikset det. Da gikk Irene ved siden av meg, og hun klikket og belønnet (slik at jeg kunne gå videre uten å se meg tilbake). Dette funket som fy, og istedenfor å se skambankt ut, så så hun faktisk ut som en råtass. Dette skulle vi altså gjøre igjen onsdag kveld. Problemet var bare at idet jeg sa dekk, så satt Frøken Fryd. Dette gjorde hun gang på gang. Og hvis hun ikke satte seg, så sto hun. Jeg begynte å bli lettere panisk, gjorde meg klar til å gå tilbake i kriteriene, var livredd for at alt skulle rakne til søndagen, og at Frida skulle låse seg helt. Men av en eller annen grunn fant vi ut at banna bein, vi skulle kjøre på. Frida feilet antakelig en plass mellom 15 og 20 ganger (var nok her Pia hadde svimt av, eller nektet å prate mer med meg). Men hva skjedde? Frida falt ikke sammen, hun ble derimot bare mer og mer forbanna (det lyste svart av øynene hennes, og hun sendte meg noen blikk som ikke var nådige). Plutselig smalt hun ned i dekk, vill i blikket - jeg og Irene hylte til, og det ble selvfølgelig knallbelønning. Etter det hev hun seg ned i dekk, gang på gang, og hun har aldri hatt så kjappe dekker (skikkelig border collie-stil), og attityden var bare helt rå. Men hun var ganske klar over hvor mye belønning hun skulle ha, og jeg var glad det var Irenes fingre som skulle levere godsakene (jeg hørte ingen hyl, så jeg tror det gikk bra). Tror det er noen av de mer spesielle øktene vi har hatt, og definitivt den kuleste på lenge. Sjekket dekk under marsj igjen torsdag kveld, og den var framdeles mye bedre enn den noengang har vært.

Jeg tror ikke det her var snakk om ekstinksjonsburst. Jeg har sett tendensen tidligere, og det er de gangene jeg setter henne i situasjonen: "vil du ha belønningen, så må du gjøre jobben". Jeg så det da jeg lærte inn hold fast (vil du ha maten, så må du gripe), og når vi jobbet med bringkobbelet (vil du høre "vis mann", må du ta den i munnen) på runderingskurset med Morten Egtvedt. Jeg er som sagt ingen tilhenger av tankelesing, men du er ikke mye i tvil når Frida tenker "drittkjerring". Hun får et "javel, -hvis-det skal-være-på-DEN-måten-blikk", som i grunn er ganske festlig å se på.

Når jeg nå har innrømmet alle mine dårlige trenerferdigheter, er det mulig jeg blir kastet ut av det gode klikkerselskap. Jeg får la det stå til, og satser på å be om forlatelse dersom det blir avkrevd. Jeg har hørt uttrykket "akkurat passe dum til å trene", og jeg skjønner det godt. Jeg må innrømme at jeg liker å måtte gruble litt over treningen, men av og til hadde det vært ok å hatt en blondere hund igjen. En happy-go-lucky-type som ikke tenker altfor mye selv. Ah, søte drøm. Men egentlig tror jeg det er helt ypperlig å ha det som det er. En hund som aldri slutter å utmanøvrere meg - det er god medisin mot å bli (enda mer) høy på pæra.

Konkurransetrening

Neste søndag skal vi i ringen igjen. Selvtilliten min i forhold til konkurranseringen er ikke på topp. Det føltes ikke bra å gå i ringen sist, da raknet det først for meg og deretter for frøken frosk. Nå er det vel sånn at de fleste som konkurrerer med hund opplever å bomme en gang i mellom, men det ser ut som at jeg takler å feile omtrent like dårlig som frosken. Men etter en liten pause, prøver vi nå igjen, med nesten godt mot.

De siste par dagene har jeg endelig (den tidsklemma er jaggu ingen spøk) fått konkurransetrent igjen. Nå har vi bare såvidt vært innom noen av øvelsene på trening det siste halvåret, men de er såpass stabile at jeg stort sett kan kjøre rett på øvelsen uten å repetere delmomenter (jeg sier det igjen, den baklengskjedinga er genial - øvelsen ser likedan ut selv etter LANG tid). Så de siste to dagene har jeg brukt på å baklengskjede de 3-4 siste øvelsene i programmet.

Svakheten vår er fremdeles avstandskommanderingen.  Desverre hadde jeg ikke fokus på attityd når jeg begynte å sette sammen den til hel øvelse, og med en hund som aldri glemmer er det ikke så lett å bare gå inn og trene frivillig en stund, for med en gang øvelsen settes sammen igjen, er attityden tilbake. Men den blir stadig bedre, så jeg øyner håp. Det som er det kjedelige er at det blir sisteinntrykket til dommeren, og jeg vil helst at det skal se pent ut.

Torsdag begynte jeg med å kjøre 4xavstandskommandering, slik at hun ble sikrere (da blir attityden bedre) før jeg la på fremadsendingen. Dette gjorde jeg noen ganger før jeg la på hopp over hinder. Jeg hadde godbitbaren klar, og kjørte på avstandsbelønning. Jeg belønte en del mer enn vanlig, for at ikke kjeden skulle falle sammen av for dårlig forsterkningskvalitet, og det funket bra. Frida jobbet bra, det funket å kose mellom øvelsene, og hun var så gira over å få jobbe videre mot belønningen at transportene var klokkeklare.

I dag (fredag) trente vi ute hos Irene. Der satt ikke avstandskommanderingen helt (hun så trykket og usikker ut), så vi tok den ut av ringen og kjørte to repetisjoner med direktebelønning fra Irene (belønningen kan ikke bli bedre enn når den kommer fra Pia eller Irene), og så satt vi den inn i ringen igjen. En oppsitt og så versågod, før vi kjørte hele øvelsen. Deretter la vi på fremadsending, hopp over hinder og apporten. I dag var frosken så gira på belønningen at hun ble litt upresis. Hun var så gira på Irene at hun prøvde snarveier (mulig vi hadde en liten testefase), løp i buer mot Irene (sånn helt tilfeldig), og gjorde litt forskjellig rart. Hun var faktisk så gira over å komme videre at hun ikke var særlig mottakelig for ros mellom øvelsene (snakk om å kaste vekk dyrebar tid, lizzm), og hun ville gjerne ha belønningen med en gang.  Dette kunne kanskje tyde på at øvelsene ikke er helt konkurranseklare, men jeg tror det skal gå bra. Vi hadde ihvertfall en intensitet og attityd jeg bare kan drømme om hvis skåla står der uten Irene. Litt kluss på siste økt. Det begynte å bli mørkt, så hun så ikke kjegla med en gang, og vi måtte klusse litt med ringbåndet, men apporten er i det minste klokkeren.

I morgen skal vi til Tone og trene, og da tror jeg at jeg må konsentrere meg om de første øvelsene. Jeg kommer til å baklengskjede første halvdel også, men er litt usikker på om det er lurt å så kjøre de to lange kjedene sammen, eller om det holder å bare jobbe med to separate kjeder (tar gjerne imot tips på det). Må eksperimentere med avstand til belønningen, for å forebygge at hun slurver slik som i dag (men uten å miste intensiteten). Er vel kanskje ikke helt stuerent, strengt tatt burde hun jobbe like bra uansett hvor den står, men det har vi ikke tid til å tenke på nå. Søndagens trening må jeg planlegge ut fra hva som skjer i morgen, og i neste uke skal vi bare kosetrene og muligens flikke litt. Siste del av uka skal hun få treningsfri, greit å ha litt deprivasjonshjelp så hun er litt ekstra sugen på å jobbe når vi skal i ringen. Helst ville jeg hatt en uke fri, men så var det den tidsklemma, da.

Jeg må i tenkeboksen og bli der en stund

Frida er jo en liten frøken som har holdt meg ganske så i ånde, for å si det sånn. Selv om jeg alltid har hatt som plan for henne at hun skulle bli konkurranselydighetshund, og i min naivitet trodde at det ville gi henne nok å gjøre, så har frøkna hatt sine egne meninger om det. Fra hun kom i hus tok hun ansvar her hjemme (tror ikke hun syntes at det var noen kustus over meg og goldenen, vi var altfor avslappet til det - så her måtte hun inn med tiltak). Utenfor blokka måtte hun være i langline fra hun var omtrent 10 uker, siden hun med iver og kraft både varslet meg om inntrengere og tok på seg jobben med å få dem vekk. Det blir en del inntrengere å ta seg av når du bor i byens største blokk, liksom. På hundeklubben hadde hun sin første slosskamp med en voksen hannhund da hun var 5 måneder (det var faktisk ikke hennes feil, hun prøvde lenge å trekke seg unna, men den tok ikke signalene, så da måtte det bli angrep isteden), og fra da og til hun ble "voksen i hodet" var angrep beste forsvar hvis en hund ble mer påtrengende enn hun likte (f.eks kom for å snuse). Ellers hadde vi en lang periode på trening som gikk med på å lære henne å akseptere at de andre hundene hadde lov å bevege seg, uten at hun skulle inn og stoppe dem. Hun hadde svært lett for å gå opp i arousal (og når hun er høy kommer alle disse egenskapene hennes raskt til overflaten), men vi var også ganske flinke å trene på å ligge avslappet.

Hvordan løste jeg så alt dette? Vel, mye gikk på å kontrollere at hun ikke fikk fortsette handlingen (bånd), belønning inne hos meg når noe skjedde (kindereggøvelsen var flittig brukt), ellers gikk mye på å styre stressnivået hennes. Jeg lærte henne regler i leken (hun ble så heit at hun tok hendene mine isteden), og innførte regler hjemme. Reglene hjemme besto mest i å gi henne sitt-oppgaver før hun fikk oppnå noe, dette virket det som hun likte, hun skakket på hodet og var våken i blikket (vet jo at hun liker å få overraskende oppgaver). Dette skulle gjøre henne mer lydhør også i de mer betente situasjonene. Resultatet ble en hund jeg stort sett kan ha løs overalt, alltid villig til å jobbe sammen med meg, og veldig behagelig å ha med å gjøre.

Så hvorfor sitter jeg nå i tenkeboksen? Jo, alt dette som jeg gjorde ga meg en veldig kontrollerbar hund (og jeg synes det er helt herlig å kunne gå med hunden løs, med tryggheten i at jeg likevel har kontroll). Men hun ble også roligere og vi mistet spruten i leken. Etter den psykiske kjønnsmodningen kom det også fram hvor myk hun kan være (ekstremt myk ved lav arousal, ganske mye tøffere ved høy arousal), og hvor førerorientert hun er. På trening kan det at jeg løfter øyenbrynet, eller trekker et lite hjertesukk, være nok til at hun tror hun skal gjøre noe annet. Jeg blir litt stresset (spesielt når jeg trener mot konkurranse) når jeg f.eks skal trene innkalling, setter henne i bli, kaller inn - og plutselig smeller hun ned i dekk eller stå før jeg har rukket å kommandere. Hvorfor gjorde hun det? Jo, jeg klødde litt på nesen min, så jeg spilte ut neseborene en liten anelse. Denne varheten kombinert med lavt stressnivå, gjør henne til en ganske soft hund, og det er ikke alltid en fordel i lydighet.

Igjen, hvorfor sitter jeg og grubler over dette? Vel, etter steriliseringen (mindre østrogen, mer testosteron?), og etter at vi har begynt med mer nesearbeid og rundering har frøkna begynt å forandre seg igjen. Gamle Løvehjerte har kommet mer til overflaten. Hun går mye kjappere opp i arousal (halen står så i været at den krøller seg over ryggen hennes), hun markerer mye mer (markerer høyere, og letter innimellom på foten), hun patruljerer mye mer (sjekker at det er klar sikt foran meg), og hun varsler mye mer, både utenfor blokka og inne i leiligheten. Dette er grunnen til at jeg begynte å gruble, jeg var klar som et egg til å sette inn "stresstiltak", siden bjeffende hunder ikke er så populært i min blokk. Denne personlighetsendringen har også en positiv side, frøken fryd er nå mye lettere å hisse opp i lp-treningen, og hun engasjerer seg med mye mer glød i leken (faktisk sånn at lek kan nærme seg høykvalitetsforsterker, noe jeg en stund bare kan drømme om).

Jeg har jo registrert at en del dyktige hundefolk har begynt å gå vekk fra det med regler i leken, og istedenfor å ta hunden ned når den er gira, så utnytter de det til en lekeøkt (Pavlov), for så å heller ta de ned igjen etterpå. Dette er folk som er både reflekterte og flinke, så jeg hører litt ekstra godt etter når de snakker. Nå når jeg har muligheten til å ha en råere hund, tør jeg nå ta sjansen på å dempe henne igjen? Ulempen ved at hun går lettere opp er mer vokting og mer utfall mot fremmede hunder, men dette tror jeg at jeg kan bruke kindereggøvelsen på uten at det vil dempe henne. Jeg tror jeg kan få mer av den råskapen jeg har savnet i trening og lek. Må kanskje ofre noe, men jeg tror jaggu meg jeg er villig til å ofre det for litt bedre lek. Jeg har tidligere sverget til å styre stressnivået for å unngå at frøkna skal være så lettantennelig, men da har fokuset mitt vært på en levelig hverdag, ikke på treningen. Tror muligens jeg skifter kurs nå når jeg har opplevd baksiden av akkurat den medaljen (om jeg angrer er det uansett bare å snu igjen).

Treningsfokus og kursoppgaver

For noen innlegg siden slet jeg med at frøkna var litt daff på trening. Jeg tok meg selv i nakken, innførte bur på trening (har ikke jobbet så mye videre med burleker, men hadde en del inne fra før), kortere og mer strukturerte økter med fullt fokus, og mer lek. Det funket fra første stund, faktisk så kjapt at jeg nesten glemte at jeg hadde hatt et problem. Er det noen sak?

Vi har to ganger igjen av klikkerTRENERkurset til Canis. Siste gang er det praktisk eksamen, hvor vi skal vise en hel liste med grunnferdigheter og øvelser. Grunnferdighetene skal vi vise minst 60 % av, med grei flyt (og naturligvis frivillig). Vi har de fleste inne, men targetoverføring (2.5), bakpartskontroll (hele 4), "frys"(10.5 og 10.6), kryp (hele 14), hals (hele 15-denne hopper jeg over) og luktdiskriminering (17.1) står igjen litt på før de er på flytnivå. I tillegg til GF har vi en liste med prosjektoppgaver med tre vanskegrader: nybegynner, medium og avansert. Vi fikk selv velge nivå, og siden Frida allerede hadde mye av lista inne, valgte vi avansert. Da må vi også vise at vi kan alt på lista på de lavere nivåene. Adferdene på listen skal kunne tilbys frivillig med "rimelig" bra flyt, om det ikke er nevnt spesielt at det skal være under stimuluskontroll. I tilfellene der vi skal vise hele øvelser med stimuluskontroll, må vi også vise at hunden kan tilby frivillig grunnferdighetene som inngår i øvelsen.

Prosjektoppgavene:

• Nybegynner

1. se på eier i 5 sek
2. se på eier i 5 sek mens annen ekvipasje går rundt
3. se på eier i 5 sek med avstandsbelønning
4. følge etter og se opp når eier går baklengs
5. følge etter og se opp med avstandsbelønning
6. targetstick med snuten
7. snute i håndflate i minst 3 sek 
8. snute i håndflate med omvendtlokking eller avstandsbelønning
9. trampe på musematte
10. sitt foran fører
11. sitt opp foran deg
12. sitt med avstandsbelønning
13. rygge inntil vegg
14. rygge i vinkel inntil vegg
15. bakpartskontroll på kasse
16. utgangsstilling
17. spontan gallopp fra medhjelper
18. innkalling fra sitt på kommando (LPkl1)
19. fri ved fot minst 20 meter med minst en vending
20. eksplosiv start fra sitt
21. eksplosiv start fra ligg
22. eksplosiv start fra stå
23. ligg foran fører
24. ligg fra utgangsstilling
25. ligg under baklengs marsj
26. stå foran fører
27. stå foran fører med omvendtlokking
28. stå under baklengs marsj
29. bli sittende/liggende/stående med omvendtlokking i 5 sek
30. bli liggende 1 minutt, fører på 20 m avstand
31. holde fast apport i 5 sek (sittende i utg.st eller foran)
32. levere leke/ball i hånd (target)
33. slippe leke på passivitet og starte lek ved aktivitet
34. fremad hopp til musematte
35. gå slakt i bånd fram til godbitskål eller medhjelper som lokker på hunden (ca 20 meter)
36. hverdagsinnkalling med håndtarget
37. hverdagsinnkalling med håndtarget fra forstyrrelse
38. 3 selvvalgte triks
39. noen selvvalgte adferder vi selv synes er nyttige

• Medium

1. sitt i utgangsstilling og se opp på eier i 10 sekunder, mens medhjelpere lager seriøse forstyrrelser rundt ekvipasjen
2. targetoverføring til forskjellige objekter
3. tramp på musematte med avstandsbelønning
4. tilby minst 15 tramp på musematte i løpet av 60 sek
5. tilby minst 15 sitt i løpet av 60 sek
6. sitt på avstand
7. rygge 3 meter uten vegg (denne må vi jobbe med)
8. vendinger på stedet
9. utgangsstilling med avstandsbelønning
10. full fri ved fot-øvelse, ca kl1-nivå
11. tilby minst 12 ligg i løpet av 60 sek
12. ligg på avstand
13. stå under baklengs marsj med avstandsbelønning bak fører (ikke bak hunden!) 
14. fellesdekk 3 minutter
15. plukke opp apport fra bakken og komme inn i utgangsstilling
16. løpe inn fra medhjelper med apport + avlevering i utgangsstilling
17. fremad hopp + sitt på musematte
18. fremad hopp + sitt uten musematte
19. kryp 3 m etter target stick eller med fører foran
20. fryse nesa på riktig neseprøvepinne
21. gå frivillig bort til figurant
22. 3 selvvalgte triks
23. en selvvalgt adferd/øvelse

• Avansert

1. tramp på musematte og bli stående i 3 sek med kroppen vendt framover (denne blir utfordrende)
2. frivillige skifter mellom sitt, ligg og stå på avstand uten å bevege seg framover
3. baklengs firkant (såvidt påbegynt)
4. utgangsstilling med heftig avstandsbelønning (type ball som kastes eller figurant som lokker e.l)
5. full fri ved fot-øvelse, ca kl3-nivå (tror den er safe)
6. ligg under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
7. stå under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
8. fellesdekk med skjult fører 5 minutter (må overtrene denne)
9. full apportøvelse med stimuluskontroll
10. full øvelse hopp over hinder med sitt med stimuluskontroll og baklengskjedet
11. kryp 3 meter når fører går vanlig ved siden (jobber med denne)
12. full neseprøveøvelse med stimuluskontroll (denne gruer jeg meg skikkelig til)
13. full budføringsøvelse 50 meter (denne tror jeg blir no sweat)
14. 3 selvvalgte triks (jeg velger "dramatisk død"(hun slenger seg ned mens hun vrir på seg) - kommando er pang, "exorcisten" (frøkna snurrer på hodet) - kommando er "må vi ringe presten?" og "hvor stor er du?" (også kommando), hvor hun strekker frambena i været - de er på frivillig, men ikke på flyt eller full stimuluskontroll enda)
15. en egenvalgt adferd eller øvelse (har ikke egentlig tenkt på noe her)

De jeg ikke har kommentert er jeg stort sett ferdig med. De andre er stort sett påbegynt, er vel kun budføringen jeg ikke har begynt på enda. Til sammen er det 173 punkter, og det er veldig nyttig å være tvunget til å forholde seg til dem. Det gir ingen muligheter til å sluntre unna, og det gjør meg til en bedre trener. Godt jeg har noen uker til med ferie, sier jeg. I dag blir den store hundetreningsdagen, så nå må jeg slutte å skrive - og faktisk komme i gang med det :-)

RIK grunnkurs

Forleden dag ble jeg kontaktet av en som mente at jeg burde skrive mer utfyllende om RIK-grunnkurset, istedenfor å bare nevne det i forbifarten når jeg egentlig snakket om noe annet. Jeg tar gjerne imot tips til hva jeg kan skrive om.

Vel, kurset ble holdt av Arvid Hagen, en skravlete bergenser med sans for blondiner og rockemusikk. Fredag kveld gikk med til teori. Vi fikk en grundig innføring i de ulike prøveprogrammene, og historien bak dem. Det var nyttig, og noe jeg ikke visste så mye om tidligere. Noe var litt fremmed for meg, jeg er vant til NKK's LP-program, hvor du blir trukket i poeng for hver minste detalj. Selv om jeg liker presisjonstrening, og synes det er fasinerende å trene ned til hver minste detalj, så ser jeg også baksiden av medaljen. Siden prøveprogrammene i RIK er avlsverktøy, er det en del andre ting som betyr mer enn om hunden stopper 20 cm fra kjegla, eller om den bruker et halvt skritt på å stoppe. Arbeidsglede, utholdenhet, samarbeid, selvstendighet - det er slikt som er viktig (dere må gjerne slenge inn en kommentar dersom jeg glemmer noe).
LP er også en sport med for lav rekruttering. Kanskje det hadde vært en ide å endre tankegangen rundt poenggivingen også i NKK. Ikke ved å senke kravene til presisjon, men ved å gi poenger for hvert utførte delmoment? Bare en ide.

Lørdag begynte vi med spor. Vi la ut ca 30-skritts-spor, 4 stk per hund, og godbit i hvert fotspor. Selv om Frida har begynt å få en del sporerfaring, regner jeg henne fremdeles som en fersk sporhund. Jeg hadde prøvd IPO-spormetoden med frøkna før, men uten å få det til. Nå hadde hun spesialsøk modul 1 (laboratoriearbeid) og modul 2 (ID-spor) i kroppen, så hun tok dette uten å blunke. Første spor gikk jeg ved siden og viste, mens jeg allerede på tredje spor gikk bak og holdt lina selv. Søndag la vi spor med vinkler, også helt uten problem. På slutten av sporøkten la jeg ut et spor som gikk over alle de andre sporene (alle hundene hadde gått spor over hele marka, både med og uten vinkler), og med to vinkler. Frida tok det på strak arm, og mor var ganske stolt. Merket på henne at hun var skikkelig sliten etterpå, det krevde nok en enorm konsentrasjon å holde seg på det rette sporet (hun var bare ute og sjekket et kryssende spor en gang, men det var også helt ferskt).

Vi hadde bitearbeid på slutten av dagen både lørdag og søndag. Jeg synes det er utrolig artig, og kunne på mange måter tenke meg å trene det selv. Jeg tror imidlertid sporten har et imageproblem, og at den trenger gode ambassadører. Slik som Arvid Hagen, som reiser rundt over hele landet og sier at det KAN gjøres på en positiv måte, og at man IKKE trenger å bruke brutale metoder for å lykkes (og så må han naturligvis gjøre det i praksis også). Siden sporten er så smal, og det den inneholder er såpass oppsiktsvekkende, trenger den støtte fra hundenorge (og NKK) for å få fortsette, og da er gode ambassadører et must. (avsporing slutt)
Det som også var litt stilig under bitetreningen, var å se hvordan de ulike rasene reagerte. De typiske tjenestehundrasene reagerte ganske stereotypt, mens de andre rasene reagerte mer uforutsigbart. Frida ville ikke gå i kamp med fig i det hele tatt (noe som ikke overrasket så mye. Hun overså ham totalt, noe som er hennes strategi når hun synes noe er ubehagelig. Hun kunne imidlertid holde litt i filla hvis jeg startet den, noe som var forbedring fra siste gang vi prøvde dette). Alt i alt var det ikke noe overraskende som skjedde der, men likevel gøy å se i praksis det vi hadde snakket om i teorien (om hvordan ulike raser reagerer).

Siste del var lydigheten. Den foregikk slik at hver øvelse ble demonstrert ved flere av våre hunder. Arvid var klar på at han demonstrerte hvordan han jobbet, men at det naturligvis er flere måter (som i all hundetrening). Noe av det kjente jeg igjen fra Maria Hagstrøms tenking, å allerede fra første stund lære inn øvelseslikt bevegelsesmønster gjennom lek. Absolutt noe å tenke på for å få fram fart og intensitet. Ellers var det ganske som forventet. Vi hadde en episode vi var svært uenige om, nemlig innlæringen av ligg og bli (som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg). Arvid ville ha en sikker bli gjennom at hunden aldri skulle tørre å reise seg (og at den skulle vite at prøvedommeren som sto ved hunden når som helst kunne ta den hvis den reiste seg), jeg vil ikke jobbe på den måten. Veldig mange hevder at man MÅ det for å få sikre resultater i sporten. Om det hadde vært tilfelle, er det ikke rart sporten har lite støtte. Heldigvis vet vi at så lenge hunden kan lære noe ved hjelp av straff, kan den også lære det ved hjelp av belønning (min hund skal f.eks vite at dommeren når som helst kan komme med grillet kylling - og spesielt hvis hun holder posisjonen når det blir vanskelig). Nå er det slik at de som driver denne sporten har både driftsterke og heite hunder. Det at de som regel er kjørt opp i stress, gjør ikke saken bedre. Man skal ha tunga rett i munnen når man har slike hunder, og her er en artikkel jeg liker godt. Håper det kommer flere som tenker slik.

Følelser

Dette innlegget har ligget til modning en god stund. Har ikke helt visst hva jeg skulle fokusere på, men nå begynner det å demre. Jeg var nemlig på RIK-grunnkurs for en del uker siden. Det er Frida og mitt sitt andre, vi var på ett for noen år siden også. For det første synes jeg at C-arbeid i IPO er dødsfett, og for det andre er det litt ok å holde seg oppdatert på traddis-lingoen.

Denne instruktøren påberoper seg å være en av de mer rosa typene i IPO-miljøet, og det var derfor jeg meldte meg inn på kurs nr to. For de som lurer betyr rosa bare at man bruker positive metoder, og unngår å påføre hunden ubehag - noe som i denne tøffassporten fremdeles kan gjøre at du blir sett på som en tulling. Hår på brøstkæssa er ikke noe du greier å fake, og det er artig å se på hva som blir sett på som rosa i denne machosporten.

Nerdealarm og diger avsporing:
*(litt kjipt for oss jenter, for kroppshår er liksom litt uønsket hvis man skal være jentejente, både på brystet og andre plasser. Er sikkert derfor gutteguttene ikke kan ta imot råd fra jentejenter - når vi ikke har hår på kæssa glir på en måte ordene vekk (kanskje pga glatt hud?). De som er inne på kommunikasjonsmodellen vet at støy er alt som hindrer budskapet i å nå fram fra avsender til mottaker. For guttegutter (det er disse som tror de er ganske tøffe - de er lett gjenkjennelige ved at de bare greier å høre på de som er enda tøffere enn dem - jeg tror det er en sånn huleboerting) er altså kroppshår, eller mangel på sådan, støy. Dette fasinerer meg skikkelig, av og til hører jeg om noen som kommer gledesstrålende etter å ha fått råd om hundetrening, og så er det babygrøt. Når jeg bruker ordet babygrøt mener jeg naturligvis at det er det første vi tanter (uten hår på kæssa) lærer, det er selvfølgeligheter, som disse guttegutta bare ikke har plukket opp pga den tidligere nevnte støyen. Jeg vet ikke om jeg skal la meg underholde av dette, eller om jeg skal gidde å bli frustrert)*
Avsporing ferdig (forresten deilig å bitche litt).

Det kurset var i all hovedsak greit, selv om jeg måtte krangle skikkelig på lydighetsdelen - spesielt under innlæringen av ligg og bli. Da var det ikke mye rosa, nærmere helsvart - men det er ikke det jeg egentlig ville blogge om. Dessuten vet jeg at det er mange dyktige klikkertrenere som driver med IPO, så jeg gleder meg til de blir mer synlige.

Så kommer det jeg egentlig ville blogge om. Denne mørkerosa instruktøren sa noe som har ligget og gnaget i bakhodet mitt siden da. Han påpekte at hunder ikke har følelser. Og til en viss grad kan jeg jo være enig med ham. Det er viktig å prøve å holde seg utenfor skallen på hunden, og for mye menneskeliggjøring er ikke bra. Men det å si at hunder ikke har følelser i det hele tatt, det er vel litt drøyt. Men det kan forklare hvordan en del folk greier å feilbehandle hundene sine til de grader. Hvordan de greier å være brutale mot hunder som er usikre og trenger trygghet. Eller å fortsette å straffe hunder som allerede er tikkende bomber. For hvis de ikke tror at frykt, redsel, usikkerhet, mistenksomhet, smerte, sinne, mistillit, tillit eller ensomhet er følelser hundene deres kan ha, vil det forklare en god del. Kanskje en ide å bytte ut neste hundekurs med et kurs i empati? (Shit, der ble jeg tantete igjen - vel siden de ikke hører på klikkertanterosajenter i utgangspunktet, leser de vel neppe bloggen min heller).

Treningsfokus

Treningsfokus er skikkelig i vinden for tiden, og det er jaggu meg bra. Jeg og frøkna har nemlig en liten krise i treningen vår. De siste månedene har vi nesten bare trent rundering og spor, og ellers hatt litt treningsfri. Så når vi begynte på igjen med lydighetstreningen, forventet jeg egentlig full sprut. Når frøkna sitt engasjement bare er så der, og attityden sier at dette er like spennende som oliven på glass, så må mor klø seg litt i hodet.

Jeg har kanskje vært bortskjemt, for Frida har alltid stilt opp med engasjement og vilje i treningene. Og jeg skal love at jeg har kunnet slurve med reglene for effektiv trening. Er det det som nå biter meg i rumpa? Straffes jeg nå for mye slurvetrening? Vel, om så er tilfellet skal jeg jobbe for å bli flinkeste jenta i klassen på effektiv trening.

Fokus fremover:

• Burleker - fortsette der vi slapp (for omtrent et århundre siden)
• Utvikle bedre lek
• Null dødtid i øktene
• Korte og intense økter
• Dersom dårlig attityd eller engasjement får hun ikke fortsette treningen (Pavlov)
• Og så MÅ jeg ha bedre planer for øktene mine!

Om grunnen til frøkna sitt manglende engasjement er en annen, vil uansett disse tiltakene kunne hjelpe.

Adferd klikkerstyle

Jeg har klokketro på å bruke klassisk betinging for å endre problemadferd. Ved å endre hundens assosiasjoner til det den reagerer på, og altså endre hundens følelser, kan man skape varig endring - fordi man jobber med årsaken til problemet og ikke bare symptomene. Dette er ikke akkurat nytt krutt for de som er drillet i positiv hundetrening, men jeg tror det må sies igjen og igjen.

Men det er ikke bare ved problemhundtrening den klassiske betingingen er aktuell. Jeg har lenge vært opptatt av forebygging av problemadferd, det er jo dumt å være på etterskudd når man like enkelt kunne unngått problemet. Jeg kan komme med noen enkle eksempler:

• Matforsvar: å komme innom valpen når den spiser og putte noe ekstra godt i skålen gjør at valpen får positive forventninger til at du nærmer deg maten - istedenfor at den blir usikker på om du kommer for å ta maten dens.
• Bytteforsvar: når du lærer valpen at når du tar fra den noe, får den alltid noe verdifullt igjen. Når valpen gjennom hele oppveksten har erfart at den ikke taper noe på at du får "skatten", er det ikke noe problem å senere ta fra den gjenstander den har funnet.
• Møtesituasjoner: gir du gode godbiter hver gang du møter gåere, joggere, syklister, barn, skatere, andre hunder osv, tar det ikke veldig lang tid før synet av disse utløser forventning om godis hos deg. Positive forventninger er noe helt annet enn usikkerhet eller frykt, og det gir heller ikke forventninger om å få storme frem for å hilse (siden godbitene alltid kommer inne ved din side). Dette kan man enkelt vedlikeholde ved å innimellom belønne (variabel forsterkning) gjennom hundens liv.
• Rasetrekk som ikke passer i vårt samfunn: Disse er det spesielt viktig å forebygge, og man bør få vite om hva det gjelder ved å lese rasehistorikk og å snakke med oppdretter. Det vil naturligvis variere fra rase til rase hva som må forebygges.

Det jeg har nevnt her er ikke hverken spesielt ressurskrevende eller tidkrevende. Det eneste du trenger er en bevissthet om hva du vil oppnå, og gode godbiter. Situasjonene er jo der hele tiden, og du bruker ikke mer tid på å utnytte dem til din fordel enn å drive med kaoskontroll (og kanskje måtte bruke måneder på å jobbe vekk problemadferd senere). Easy peasy.

Det er ikke bare ved forebygging av problemadferd dette er aktuelt. Jeg bruker samme metode når jeg former hunden i oppveksten. Jeg snakket i et tidligere innlegg om at klikkertrening handler om å styre hundens erfaringer, og legge til rette for læring av rett adferd. Det samme gjelder følelser. Man kan trene inn følelser på samme måte som øvelser (på samme måte som i eksemplene over, ved å skape positive forventninger og assosiasjoner).

Lena Gunnarson skriver ofte om adferdsjobbing i god klikkerstyle i sin blogg. Det hun skriver om i dette innlegget kan jeg godt kjenne meg igjen i. Det er mange feller man kan gå i, og dette innlegget tar for seg noen av de jeg er mest opptatt av:

• Slik jobbing tar tid - synd at vi lever i en tid hvor alt skal være kjapt og billig. Kvalitetsjobbing tar tid og krever innsats, og det å jobbe med følelser kan ta mye tid hvis følelsene er sterke. Dersom adferden har utviklet seg over år, så tar det mer enn en treningsøkt for å endre det. Hvis man forventer resultater etter veldig kort tid er det lett å miste troen, og det er det hunden som taper på.
• Adferden har som oftest utviklet seg over tid - selv om du tror det kommer ut av det blå, gjør det sjelden det. Tegnene kan være der selv om du ikke har lagt merke til dem. Små enkelthendelser kan naturligvis være det, men som regel kan du sette det inn i en større sammenheng (de som snakker mest hund med meg er lei av å høre om at man må se på helheten). Et utfall kommer sjelden uten grunn, og det blir som regel flere enn ett.
• Selv om du har fått stor fremgang, betyr det ikke at jobben er over. Jeg har hatt en del hundemøteproblematikk med Frida. Utgangspunktet var at hun blokkerte helt ved synet av fremmede hunder, og hun tok ikke engang godbiter. I perioder hvor jeg er flink å jobbe (dvs er forberedt på hundemøter ved at jeg har med noen godbiter på tur), logrer hun nå og tar kontakt med meg ved synet av hunder. Likevel skal det ikke mer enn to turer uten jobbing før hun blåser seg opp og hun knurrer fr dypt nede i magen. Selv om det er langt fra full blokkering og rabiesfråde, er ikke problemet helt løst enda.
• Hvorfor vente til problemet er et virkelig stort problem før du tar tak i det? Det er mye enklere å løse små tendenser enn store problemer. Dette henger jo sammen med å ikke isolere enkelthendelser og å tenke helhetlig, men hva kan jeg si - det meste henger sammen.

Slipper ikke unna Pavlov

For noen dager siden fikk jeg igjen motivasjonen til å trene konkurranselydighet. Vi hadde en økt torsdag, hvor jeg kjørte noen øvelser for å se hvor landet lå. Har ikke trent lydighet siden februar eller noe sånt, så jeg var litt spent. Testet innkalling med stå, dekk under marsj, stå under marsj og fri ved fot. Frida gjennomførte pliktoppfyllende og riktig, men litt uten iver. På en måte er det ok å se at øvelsen ser likedan ut selv om det går månedsvis mellom hver gang vi gjør den (den baklengskjedingen er grei sånn), men jeg hadde ønsket litt mer sprut. De siste månedene har vi trent en del frivillig adferd, og da har hun en helt annen glød.

Når jeg la på kommandoer på øvelsene (det begynner å bli en stund siden), var jeg ikke så oppmerksom på attityd og følelser. Hadde naturligvis  lest kapittelet om Pavlov som alltid sitter på skulderen, men det relaterte jeg kun til fart/stressnivå i øvelsen. Frida har jo i perioder vært en noget følsom liten dame, og når hun blir usikker på hva hun skal gjøre, ser hun ganske trykket ut. Når jeg fortsatte med øvelsen selv om hun var trykket (satset på at usikkerheten ville forsvinne med antall repetisjoner), og jeg la på kommandoer i samme stil. Det jeg skulle gjort, var å ikke la henne fortsette mens hun så trykket ut - hun får bare kjøre repetisjoner når hun ser glad ut.  Isteden har dårlig attityd blitt en del av flere øvelser. My bad.

En annen pavloviansk tabbe ble begått i fjor sommer. Jeg begynte å fokusere mer på fartsøvelser, fordi frøkna begynte å spare på kruttet i flere og flere situasjoner. Jeg belønte med ball, for å øke arousalen, og gjorde virkelig det jeg kunne for å få henne til å ta i det lille ekstra. Så viste det seg at hun hadde en betennelse i skulderen, og faktisk hadde hatt det ganske vondt. Etter betennelsesdempende, ro og gradvis opptrening kom futten i raketten tilbake. Når jeg nå oppdager at frøkna ikke greier å holde farten i lek, begynner å spare på kruttet i trening, og småhalter, blir jeg litt frustrert. Jeg prøvde å strekke på frambeina hennes, og hun trakk seg veldig tidlig på venstre side. Det blir dyrlegebesøk mandag, så jeg får holde henne i ro til da.

Jeg kunne jo nå benyttet tiden til fellesdekk/fellessittrening, men jeg er redd det er en dårlig ide. Hun har en sikker bli, men jeg har gjort en litt for god jobb med å betinge lavt stressnivå til øvelsen. Det vil si at hun legger seg ganske raskt på skinka i fellesdekken (jeg har skrevet om det før, og hun begynte med det som treåring). Planen min for bli-øvelsene var å belønne med ball og heftig lek istedenfor mat, for å få henne litt mer på alerten, og kanskje unngå at hun havnet på skinka. Den planen må utsettes, da ball nok er noe av det verste nå. Får se om jeg finner på noe annet i stedet.

Hadde egentlig lagt en superplan for treningene fremover. Vi skulle jobbe masse med lydigheten, kjøre på med maks forsterkningskvalitet, og jobbe med mer eksplosivitet i øvelsene (og attityd). Jeg har ikke lyst til å gå i ringen med henne igjen med en så dårlig attityd som hun hadde sist (var det noen som så ut som hun var dårlig behandlet, var det Frida - ikke gøy). Men jeg kan ikke gå i den samme fella som i fjor sommer, og jeg vil jo ikke utsette frøkna for smerte heller. Det er ergelig at planene blir forpurret nå når jeg hadde skikkelig treningsmotivasjon, men førstepri er alltid at hundeholdet og treningen skal være kjekt for oss begge. Jeg vil ikke utsette henne for metoder som kan true velferden hennes, og jeg vil ikke trene når hun har vondt. Så vi får vente til hun er frisk igjen før vi igjen går ut for å erobre verden. :)

Hva er klikkertrening? En liten kommentar

Var på hundeklubben for første gang på lenge, tror faktisk det er måneder siden sist. Som vanlig blir mine blogginnlegg inspirert av hendelser som engasjerer, irriterer eller provoserer meg. Denne gangen var det en uttalelse fra en av traddisene i klubben. Han mente noe sånt som at jeg (sikkert fordi jeg er klikkertrener og pølsetante og alt det der) aldri har stilt krav til hunden, og at Frida bare gjør det hun selv vil. Velvel.

For det første stiller man som klikkertrener krav til hunden hele tiden. Man har kriterier (krav til hva hunden må gjøre for å få belønning), som i praksis betyr at man har en kravfase gjennom hele treningen. Det er riktignok ikke en slik kravfase som betyr "hvis-du-ikke-gjør-som-jeg-sier-(selv-om-det-er-jeg-som-har-vært-en-møkkadårlig-trener)-så-drar-jeg-deg-gjennom-gjørma-baklengs". Det er krav som hele tiden er tilpasset hundens nivå, og som gjør at den opplever å lykkes med mer og mer avanserte adferder -noe som gjør at de også har lyst til å gjøre dem.

Når noen påstår at Frida bare gjør som hun selv vil - må  jeg nesten fnise når jeg ser for meg hvordan dagen hennes da hadde sett ut:

• Patruljere alle områder som er hennes, dvs alle plasser hun har vært mer enn en gang, og sørge for at ingen der opptrer ubehersket, eller løper uten at hun har gitt tillatelse.
• Sjarmere alle folk som har hendene i lomma eller noe som lukter godt, eller har noe hun har lyst på. Eventuelt skremme dem vekk hvis de oppfører seg feil.
• Jage vekk alle firbeinte - bortsett fra katten til mamma og noen få utvalgte hundevenner.
• Jage vilt er kjempegøy - hjorten er forøvrig lite flink til å be om lov til å være i hennes skog!
• Sove litt, dersom det ikke er noe å passe på i øyeblikket (eller hvis hun ligger i beina mine, da er det greit at jeg passer på)
• løpeløpeløpe og spisespisespise.
• Leke med de som kan å leke (er bare andre aussier som skjønner hvordan lek skal foregå - de andre må bare settes på plass siden de oppfører seg feil).

Nei, du. Frida gjør nok ikke bare som hun selv vil. Men det er det som er greia med god klikkertrening, vettu. Du får hunden til å ha lyst til å gjøre det du vil den skal gjøre. Fordi det gjennom hele oppveksten har LØNNET seg å gjøre det jeg vil, kan jeg nå ha henne med (løs til og med) overalt, uten at jeg trenger å mase på henne.

Det var også en diskusjon om bruk av lokking og korrigering tidligere på kvelden. Den etablerte sannhet var da at klikkertrening er for vanskelig for vanlige førstegangseiere/familiehunder. Jeg liker ikke å undervurdere folk før jeg har møtt dem, og jeg har møtt mange førstegangseiere som raskt har blitt gode hundetrenere.  Dersom man tar utgangspunkt i at klikkertrening er en metode som krever at både du og hunden har mer enn en halv hjerne på deling, eller har høy motivasjon for å lære, kan det jo virke trasig. Men samtidig er det ikke så forferdelig vanskelig . Det dreier seg om å holde seg til 4 enkle prinsipper:

Kjernepunkt 1

• Bruk av positiv forsterkning, negativ straff og ekstinksjon for å forandre adferd.
• Ingen bruk av negativ forsterkning
• Forklaring på begrepene her

Kjernepunkt 2

• Bygger på hundens egeninitiativ og bruker så lite hjelp som mulig for å få fram ny adferd.
• Det betyr ikke at hjelp er forbudt, men at man ikke bruker mer enn man trenger, og om man bruker hjelp - fjerner det så raskt som mulig. Det er altså bedre å bruke litt hjelp enn å kjøre hunden på dunken av frustrasjon.

Kjernepunkt 3

• Systematisk bruk av betinget forsterker.
• Du trenger ikke engang klikker for å drive ren klikkertrening, dersom du systematisk bruker andre signaler (fløyte, "bra", du kan bestemme selv). De ulike b.f.ene har sine fordeler og ulemper, men det blir en annen historie.

Kjernepunkt 4

•  Bygge på adferdsanalytisk teori, og fokuserer bare på observerbare faktorer.
• Jeg er ikke spesielt god på tankelesing, så det er greit å kunne fokusere på det jeg kan se:
• Situasjon
• Adferd
• Konsekvens
• Timing
• Forsterkningsfrekvens
• Forsterkningskvalitet

Hvis noen blir nysgjerrige - eller vil bevise at jeg tar feil, så ta en titt på Canis bibliotek. Der ligger det drøssevis med gode artikler om læring og klikkertrening . Nå har også Canis TV blitt gratis, noe som betyr at du kan få se god klikkertrening i praksis. I tillegg har Canis et gratis brevkurs i klikkertrening (ligger øverst på forsiden). Det betyr at man faktisk kan lære en hel drøss uten at det koster et øre. Dersom man er villig til å bruke penger på å lære noe, foreslår jeg å melde på gode kurs. Det er gøy, lærerikt og gir treningsmotivasjon.

Spesialsøk med Stig Meier Berg

Etter å ha utdannet seg som instruktør på Hundcampus har Stig Meier Berg fortsatt med spesialsøk på Selbutunet.Han har lang og allsidig erfaring med trening av hund, og han er en sann ildsjel. Han holder flere typer kurs, blandt dem kurs i spesialsøk modul 1, 2 og 3.

Ettersom jeg har et ganske bevisst forhold til hvordan jeg vil trene hund, er det ikke gitt at alle kurs sammenfaller med mitt syn på hund og trening. Gleden blir da ekstra stor når man kommer over kurs eller opplegg som er overførbare til klikkertrening. Stig har ikke bare solid kunnskap om læringsteori, han tenker også helhetlig, og har en evne til å formidle (ikke enkelt å snakke til både klikkere og traddiser samtidig). Han kommer til Molde i august (Modul 1), og jeg håper mange melder seg på.

Jeg er opptatt av at hunden skal gjøre mye av arbeidet selv, dvs så lite bruk av hjelp som mulig. I tillegg skal ikke hunden oppleve noe psykisk press fra min side, det kommer ingen ubehag fra meg om hun skulle feile (ihvertfall ikke bevisst). For å få til dette splitter jeg opp adferdene jeg vil få fram i så små deler som mulig, og sørger for at hunden hele tiden opplever mestring. Det samme gjør Stig når han utdanner hundene i spor. Han bygger opp hundenes mestring gjennom å dele opp treningen i moduler, som så settes sammen til mer komplekse øvelser.

På samme tid var han hele tiden opptatt av å klatre oppover i trappa (hundens kunnskap bygges trappetrinn for trappetrinn - get it?). Man må tørre å gamble litt, ikke alltid safe (som mange klikkertrenere har lett for å gjøre). Samtidig som man av og til må gå tilbake i vanskegrad, må man av og til teste om hunden greier en eller to vanskegrader mer enn du er sikker på - hundene trenger utfordringer, og det blir lett kjedelig for dem om det blir altfor mange reetisjoner av det samme.

Jeg skal prøve å legge fram skisser og mer om nesearbeid fremover (men det får vente til sommerferien).

Runderingskurs med Morten Egtvedt

I helga var det runderingskurs med Morten Egtvedt, og det var utrolig lærerikt og gøy. For meg var det litt slitsomt, å bytte ut røyk med sjokolade har nemlig hatt sine konsekvenser, for jeg var skikkelig tung i sessen. Treningsmål fremover må være å kunne løpe 50 meter uten at en hund kan høre meg på flere kilometers avstand. Hjelper ikke å gjemme seg i terrenget når man puster som en strandet hval, vettu. For Frida er denne typen trening midt i blinken. Hun er jo en følsom og litt forsiktig frøken, og alt søksarbeid vi driver med gir henne god selvtillit (også vekke fra meg).

Jeg har jo sett at Morten Egtvedt lenge har vært opptatt av at det er viktigere å få gode slag enn å unngå all påvirkning i runderingen. Dette fikk vi demonstrert tydelig i helga. Terrenget vi hadde var såpass krevende at vi måtte kjøre en del påvirkning på hundene for at de skulle få de erfaringene de trengte. Dette kombinerte vi med ren (klikker) systemtrening på åkeren, der vi fikk jobbet inn flying, signaler og rette linjer. Dersom vi skulle kjørt ren klikkerrundering i det terrenget (typisk Romsdalskog met tett buskas og uoversiktlig som bare det), ville vi blitt stående fast på et altfor tidlig stadie. Vårt ansvar fremover blir å bruke den hjelpen vi trenger, men samtidig greie å fjerne hjelpen så raskt som mulig. Frida har lett for å bruke synet, så med henne må vi alltid passe på at figurantene er godt gjemt. Når vi kjører disse to måtene å trene på parallelt, vil det bli bra.

Figurantarbeid var noe annet vi lærte mye om. Vi har belønnet hundene altfor dårlig, spesielt i leken. Jeg tror vi var flere som fikk noen aha-opplevelser der. Vi har hatt lett for å bli forsiktige og omtrent stappe filla inn i munnen på hundene, men nå i helga lærte vi hvor brutale vi faktisk kan være i leken. Skikkelig jaktlek (hvilken hare hopper frivillig inn i munnen på ulven?), og heller springe vekk fra de som synes det er litt ekkelt. Ikke alle liker selve drakampen, da kan man veksle mellom jakt-grep-slipp-ny jakt. I tilleg å venne hundene til gradvis mer rusking og dytting, spesielt på de som ikke er spesielt fysiske. Jeg fikk mange gode tips til hvordan jeg kunne jobbe med den typen lek, for der er ikke Frida alltid med (fungerer bare når hun er opphisset, og jeg vil gjerne kunne styre det mer).

Å lære hundene å leke med andre er det flere som har forsømt, og flere av hundene trengte støtte fra fører for å tørre å leke med andre. Det var også nytt for meg, og jeg forsøkte det allerede i går. Pia kjørte jakt/drakamp med henne. Og fra å være tilbakeholden når jeg stod på avstand, gikk hun rett i filla med en gang jeg kom og støttet henne. Må bare huske å fjerne den hjelpen raskt også.

Pia og jeg var de eneste som hadde både hold fast og utgangsstilling, så vi fikk kjøre baklengskjeding av melding i den siste økta. Det var utrolig gøy å baklengskjede under instruksjon fra Morten. Det var svært klargjørende i forhold til hva jeg skulle kjøpe (belønne), og hvordan jeg kunne legge opp til at jeg kunne unngå utmattelse pga testing. Jeg fikk også beskjed om å kjøpe noen repetisjoner jeg nok selv hadde feilet, og det var godt å få bekreftet at jeg godt kunne gjøre det. I og med at Frida lett kan bli usikker, tåler hun ikke så godt å feile, og å feile henne på slutten av en lang kjede, ville kunne bryte ned mer enn det gavnet.

Windowsprinsippet og arkivopprydding

I forbindelse med klikkertreneren har jeg blitt mer bevisst på grunntreningen. Har tidligere snakket om at jeg har bygget en del korthus, noe som absolutt ikke lønner seg. Det å jobbe seg grundig opp på flytnivå, være nøye i stimuluskontrolltreningen, og være grundig når man begynner å baklengskjede - er alfa og omega.

Det som lett hender når man har fått stimuluskontroll på en del øvelser, og har jobbet mye med øvelser, er at hundene både blir litt passive (adferden "vente på kommando" blir mye forsterket), og de kan bli dårlige på å hente fram grunnferdighetene frivillig (de tilbyr gjerne bare de siste 5-6 du har jobbet med). Begge disse syndromene viste Frida tydelig den første kurshelga på klikkertrenerkurset. Frida kan flesteparten av grunnferdighetene (tror bare vi mangler hals, kryp og rygge i baklengs firkant), men hun hadde faktisk en del problemer med å bla gjennom arkivet sitt. Derfor har vi jobbet med det i det siste.

Jeg tar for meg de forskjellige mappene (har jobbet mest med foran-meg-mappa og baklengs-marsj-mappa). Da trener jeg en og en gf til å begynne med, og når alle sitter som de skal, begynner jeg å veksle mellom dem. Det vil si at jeg kanskje gir 2-3 klikk for en gf, før jeg holder tilbake klikket og venter på en ny gf. Tidligere ville en slik tilbakeholding av klikket føre til at Frida prøvde samme adferd flere ganger, før hun ble frustrert. Nå tar hun poenget med en gang hun ikke får flere klikk for samme gf, og prøver seg på en ny (som hun selvsagt får klikk for). Dette gjør at hun mer effektivt kan bla gjennom arkivet sitt, og bruke minimalt med energi på uhensiktsmessig adferd.

Jeg prøver meg samtidig på Rema 1000-prinsippet: Det enkle er ofte det beste. Jeg har lett for å tenke for komplisert, og det fører lett til at jeg får med en del "støy" i treningen. Klare mål gir klare kriterier. Klare kriterier betyr at du gir tydeligere signaler til hunden, noe som gir renere trening. Renere trening gir sikrere hund og mer effektive økter. Det blir mindre feiling underveis, og mindre sjanse for at du får med deg "spennende varianter" av adferden underveis. For de av oss som har hunder med slingringsmonn på minussiden, kan det være en fordel.

En klok mann

Dette innslaget av Dr. Ian Dunbar har mange gode poenger som er godt og tydelig forklart. Jeg skal la det snakke for seg selv. :)

Å flytte grenser

I øyeblikk der jeg har noe tid å slå ihjel, deltar jeg innimellom i nettdiskusjoner på Canis eller andre fora. Som regel dreier diskusjonen seg om "Hundehviskeren" eller metoder generelt. Diskusjonene blir ofte opphissede, og meninger kommer fram som både opprører og provoserer.

Det som gjentar seg gang på gang er at folk har svært ulik terskel for hva som er "greit" å gjøre mot hunden. Når det gjelder Hundehviskeren, er det nesten utrolig hvordan noen ser både kveling, spark, strømming, tvang osv, mens andre ikke ser noe av dette. Jeg er jo klar over at hva man ser er helt avhengig av kunnskapsnivå, og at mye kan virke enkelt for den uinnvidde. Likevel skremmer det meg at noen bare ser at "det virket", mens andre ser en hund som er redd og smisker som besatt for å få eier "snill "igjen. Noen kjøper enkle forklaringer, mens andre gjennomskuer dem.

Nå er jo det vi ser på tv ekstremversjonen av hundebehandling. I hverdagen og rundt omkring på hundetreninger er det vel sjelden slikt som foregår? Nei, kanskje ikke, men debatten er interessant likevel, for det har med grenser å gjøre. Hva vi betrakter som akseptabelt og uakseptabelt avhenger av hva vi er vant til og ser rundt oss, samt hvilke kunnskaper vi har.

Man kan se hunder som blir rykket i båndet uten at de tilsynelatende reagerer på det. Eier kan tilogmed bekrefte at hunden ikke bryr seg om det. Det stemmer nok også, dersom rykk i båndet har blitt habituert. Man kan jo lure på hvorfor eier rykker i båndet (og risikerer nakkeskade) når det ikke har noen virkning, men h*n får kanskje ut litt frustrasjon på det viset. Men er det noe å mase etter da, hvis det ikke plager hunden nevneverdig (hvis man igjen ser vekk fra faren for nakkeskader)?

Jeg synes det. Jeg tror at det å flytte grenser er en utrolig skummel ting. For meg er det en grense som gjelder: jeg vil ikke med vilje påføre hunden min ubehag eller skremme henne til lydighet. Jeg vet at hvis hunden er mottakelig for straff, vel da er den også mottakelig for belønning. Jeg har all makt over hunden min, hun er prisgitt meg for alt hun trenger for å overleve. Dette gir meg et enormt ansvar, og det minste jeg kan gjøre er å sette meg inn i hva hun trenger for å ha det best mulig.

Hvis jeg skulle bestemme at det av og til var greit å rykke i båndet, er veien kort dithen at jeg ikke ser på rykk i båndet som alvorlig. Er jeg vant til å gå mot hunden med truende kroppsholdning og mørk stemme, ser jeg kanskje ikke på det som alvorlig heller. Griper jeg tak i snuten hennes og klyper til når jeg blir irritert nok, vil jeg mest sannsynlig ikke reagere på at andre gjør det samme.

Tar hunden skade av noe av det jeg nevner ovenfor? Vel, det er jo ikke alvorlige situasjoner, og hunder er utrolig tilpasningsdyktige. Men når det gjelder disse eksemplene er jeg ikke mest redd for hva som skjer med hundene. Jeg er redd for hva som skjer med oss. Hvis jeg begynner å synes at rykk i båndet, brøling, truende kroppsholdning, klyping osv er normalt - hvilken grense er den neste som flyttes da? At hunden legges i bakken med tvang? At man brøler mens man rister i hunden? At man tvinger hunden inn i situasjoner den ikke mestrer? At man dulter med foten (som vist på tv)? At man sparker med full kraft? At man struper? At man henger opp hunden etter strupebånd? Hvor går neste grense da? Hvis dette er normalt, og ihvertfall ikke noe å lette på øyenbrynet for?

Jeg forbeholder meg retten til å reagere på et tidlig tidspunkt.

Jepp, da har vi prøvd oss i ringen igjen

Denne gangen var det ingen som filmet, og det var igrunn like greit. I dag fant jaggu meg frøkna på mye rart. Jeg fant på mye rart jeg også, så sammen var vi kjemperare. Neida, snakket med folk etterpå, og de syntes mye så greit ut, selv om jeg følte det var katastrofe.

Fellesdekk 10
Fri ved fot 8 (jeg rotet, gjorde holdt ved helomvending når jeg skulle fortsette å gå)
Dekk under marsj 10
Innkalling med stå 0 (her dekket hun mens jeg gikk fra, og så kjørte hun en frivillig dekk før jeg fikk kommandert stå)
Stå under marsj 8 (hun vred seg rundt etter at jeg hadde gått bak henne)
Apportering 8,5 (hun tok en stopp foran meg med apporten før hun kom inn, men ble sittende etter avleveringen -der tullet hun jo sist)
Hinder 9 (aner ikke hva hun trakk for, for der gjorde hun alt riktig)
Kjegla 0 (den sto ut mot publikum, og der drev to hunder og bråkte, så jeg må nok reparere en del på denne nå. Alle i klassen slet med denne)
Avstand 6 (hadde en dobbelkommando, ellers vet jeg ikke hva hun trakk for)
Helhet 6 (Frida trivdes ikke i dag, men 6 var likevel urettferdig lavt)

Tok med Frida inn i ringen etter konkurransen og kjørte litt frivillig fri ved fot. Hun tødde litt opp etter hvert. Prøvde innkalling, men da frøys hun (greier ikke løse ut på kommando). Det var en del støy i hallen da, så det var typisk sånn hun gjør når hun er usikker. Forrige konkurranse hadde jeg lekt litt med delmomenter på tur uka i forveien, mens jeg denne uka har vært sjuk, så jeg har ikke fått gjort noe. Hmmm.

Konklusjon:
Er nødt til å trene mye jevnere i forstyrrelser. Når det er lenge siden sist hun har trent rundt fremmede hunder (nå er det vel ca 3 uker siden), så blir hun lett trykket. Jeg er i tillegg nødt til å mestre nervene mine, for med en gang jeg mister kontroll over ansiktsuttrykkene mine, blir hun forstyrret av det. Hun er veldig oppmerksom på meg, og den minste ansiktsbevegelse jeg gjør kan få konsekvenser (jeg må selvfølgelig trene på det og). Igjen fikk jeg bekreftet at hun trenger å være 150% sikker på øvelsene, og denne gangen hadde vi rett og slett trent for lite på øvelsene til at hun var trygg og hadde det kult i ringen. Fy, fy.

Ingenting er mer praktisk enn god teori

Vel, jeg er glad i gode sitater, denne gangen er det Håkon Groven som har kommet med gull: "Nothing is more practical than good theory".

Når jeg trener, baserer jeg alt jeg gjør på teorien. Alt jeg gjør, vel det meste ihvertfall, bygger på læringsteori eller annen forskning. Siden jeg er teoretiker til beinet, har det å lese seg til teori alltid vært lett for meg. Praktiske ferdigheter har imidlertid ikke alltid vært så lett, og jeg har ofte slitt med det. Etter at jeg begynte som medinstruktør på kurs, har jeg blitt tvunget til gang på gang å gå gjennom læringsteorien. Den bevisstgjøringen rundt de sentrale prinsippene har faktisk lettet den praktiske treningen, så mye at jeg nå kan si at praktisk trening ikke er det vanskelige lenger.

Etter forrige Maria Hagstrøm-helg bet jeg meg spesielt merke i noe hun sa ute under en praksisøkt. Første kurshelg nevnte Hagstrøm at hun godt kunne ta snarveier og kjappe løsninger i treningen mot en konkurranse, men at hun aldri gjorde noe som potensielt kunne ødelegge for henne senere i konkurransekarrieren. Andre kurshelg kom hun tilbake til dette når det ble snakk om feiling av hunden. Hagstrøm bruker tydelige feilsignaler (for å markere presist hvor hunden feilet), men hun var svært tydelig på at det ikke skulle ligge noen trussel/psykisk press i dette. Hun sa det slik (fritt oversatt og etter hukommelsen): Hvis hunden er det minste usikker på deg fordi du har brukt ubehag mot den tidligere, vil den usikkerheten dukke opp i enhver presset situasjon (f.eks i konkurranseringen, når du har nerver og er rar). Da vil hunden ikke bare ha omgivelsene som forstyrrelse, men også bli forstyrret av sin egen utrygghet.

Med andre ord, vil det å bruke metoder som skaper mistillit mellom hund og fører kunne ødelegge en konkurransekarriere. Så kommer det urettferdige, da. Noen raser er mer tilgivende enn andre.

• En schæfer, bc eller belger syns du er "hur kul som helst", uansett hva du utsetter den for (ihvertfall et par-tre år)
• En retriever vil kanskje smiske en stund, så bare melde seg ut (kanskje det til og med ser ut som de synes det er gøy at du roper og kjefter)
• En rottis melder seg enten ut etter en stund, eller så sitter den i armen på deg (den kan være tålmodig med sin "matte"/"husse" i flere år først, men den gidder ikkehva som helst i lengden. Når nok er nok, er det virkelig nok).
• Hagstrøm mente at kelpien var særdeles lite tilgivende (man vil raskt få treningsproblemer om man ikke spiller på lag med den), og jeg mener det samme gjelder for aussien.

Uansett blir konklusjonen min at det beste er å spille på lag med hunden, og unngå konfronterende metoder - uansett rase.

I teorien er det veldokumentert at bruk av tilført ubehag har en rekke bivirkninger. Denne artikkelen tar grundig for seg hvordan belønning og straff virker på hjernen. Denne tar blant annet for seg bivirkninger av aversiver. Jeg nevner likevel noen kjente effekter: passivitet, redsel for å gjøre feil, stress og sykdom, redsel og aggresjon, ødelagt forhold mellom hund og eier. Det er mange som opplever treningsproblemer eller samarbeidsproblemer med hundene sine. Mitt ydmyke forslag er at man i så tilfelle går i tenkeboksen, kanskje det er noe man kan endre på i sin samhandling med hunden?

Klasse 2, dommer Tanja Hulsund, 147p og 2. premie

Her kommer en video, og beskrivelse av øvelsene:

Frida og Linn starter LP2 i Treffhallen februar 2010. from Irene Lie on Vimeo.

1. Fellesdekk 10x3=30 poeng
Frida hadde to "bekvemmelighetsforflytninger, men prikkfri ellers, så dommeren var snill med oss.

2. Fri ved fot 9x3=27 poeng
Vi fikk litt sjokk begge to over hvor lang sakte marsjen var. Frida datt litt ut og mistet en holdt, derfor poengtrekket. Dommeren mente hun var prikkfri ellers (selv om jeg syntes hun glapp en gang eller to), jeg tror vi scorer på bra attityd.

3. Dekk under marsj 10x1=10 poeng
Kunne gjerne hatt høyere koeffisient på denne :)

4. Innkalling med stå 9x3=27 poeng
Greit gjennomført, men uten full sprut. Litt typisk Frida, hun gjør jobben riktig og pliktoppfyllende, men gir liksom ikke jernet.

5. Stå under marsj 9x2=18 poeng
Her mistet vi et poeng på det ene skrittet hun tar etter stoppen. Synd med sånne unødvendige poengtap.

6. Apportering 9x2=18 poeng
Her hadde jeg gjort en tabbe. Har glemt å konkurransetrene apporten, så Frida spratt rett opp i lomma mi etter avleveringen. My bad, ellers var det bra.

7. Hopp over hinder 0 poeng
Frida satte seg på siden av hinderet, og kom i utgangsstilling igjen uten tilbakehoppet. Det har hun aldri gjort før (selv om hun setter seg på siden på trening, hopper hun alltid hinderet. Derfor tenkte jeg ikke på å hjelpe til med en dobbelkommando). Skikkelig kjipt, med en 7-er på denne hadde vi hatt opprykket nå.

8. Fremadsending 9x1=9 poeng
Helt greit, hun stoppet litt langt fra kjegla, og hadde kaningalopp (mer oppdrift enn framdrift). Men for halvannen uke siden hadde hun stoppet på halvveien.

9. Avstandskommandering 0 poeng
Her begynte hun å låse seg, trengte 3 kommandoer for å få henne opp i første sitt. Hun gikk greit ned i dekk igjen, men så begynte en diger nuffe å bjeffe utenfor ringen, og da frøys hun helt. Jeg greide heller ikke å være rasjonell (glemte håndtegnene også), så denne gikk skitt.

10. Helhet 8 poeng
Husker ikke helt, men tror hun trakk på fart og smådetaljer. Hun nevnte at Frida ikke setter seg skikkelig opp i oppsittene, og at det er typisk gjeterhund. Jeg skal prøve å få noen tips om det i Trondhjem neste helg. Skulle gjerne hatt 10 her, synes hun hadde bra attityd hele programmet, og samarbeidet oss imellom var bra (tror jeg).

Min oppsummering:

• Jeg synes Frida viser en fabelaktig arbeidsinnstilling, det er akkurat som om hun bretter opp ermene. Hun var bra sliten etter apporten, men kjørte på til vi var ferdige.
• Hun er en skikkelig diva. At det var masse publikum som klappet og så på henne - helt topp. :)
  Men det er greit, jeg får heller jekke henne ned om hun tar helt av.
• Hun var ikke berørt av mine nerver i det hele tatt i dag. I debuten syntes hun jeg var ekkel og ville ikke komme frivillig i utgangsstilling, i dag merket jeg ikke noe sånt (selv om jeg var mer nervøs i dag).
• Jeg tror det er lurt å fortsette med en uke treningsfri før konkurranse, i dag var hun ihvertfall råsugen på å jobbe. Merket det allerede i oppvarmingen - hun var kjempeintens.
• Vil legge inn en del arbeid i å baklengskjede siste del av programmet. Greit at hun er supertrygg når hun begynner å bli sliten.
• Må jobbe med transportene mellom øvelsene. Greide ikke være rasjonell, så jeg dillet mye med å holde henne i halsbåndet og sånt tull.

Seansen ble filmet, legger den ut så snart jeg får tilgang til den.

Når kommandoen ikke virker forsterkende

Har slitt en stund med avstandskommanderingen. Etter ca to stillingsskifter synker Frida sammen, og det ser mer ut som jeg straffer henne hver gang jeg gir en kommando. Inte alls bra attityd... Hun blir også trykket ved den minste forstyrrelse.

Snakket litt med Marianne (som er så kul å stille opp selv om kurset er avsluttet), og fikk tips om noen tiltak:

• Gå tilbake til frivillige adferder (det er lenge siden sist jeg har gjort i den øvelsen)
• Legge på kommandoen på nytt
• Alltid knallbelønning
• Ikke feile henne (dette tror jeg er veldig viktig, hun tåler like dårlig som meg å feile)
• Hele tiden ha Pavlov i bakhodet, så med en gang hun får dårlig attityd, skal vi avbryte økten

I dag begynte jeg, og det var fokus i alle øktene. Det tok ikke lang tid før hun hadde en helt annen holdning. Ikke bare logring, men ansiktet hennes uttrykte forventning heller enn ubehag (hun har et meget talende ansikt). I den siste økten fikk jeg fem frivillige stillingsskifter før jeg belønnet, med godt tempo og bra attityd. Jeg vekslet mellom å hive en eller flere godbiter til henne. En halv neve hver gang hun hadde et gjennombrudd, og jeg må si jeg er fornøyd med fremgangen.

Forberedelser til kl 2, 7. februar

Før debuten i klasse 1, la jeg en del arbeid i å baklengskjede de tre siste øvelsene. Det fungerte som bare det, og gjorde det enkelt å trene flere øvelser for en belønning.

Jeg kommer til å gjøre det samme før 7. februar. Problemet mitt er bare at de to siste øvelsene er de svakeste kortene. Kjegla er fremdeles ustabil, og jeg har ikke fått trent så mye på den siden dypsnøen kom. Avstandskommanderingen er grei, men i enkelte miljø (heldigvis ikke der vi skal konkurrere) er den veldig sårbar for forstyrrelser. Da skal det ingenting til før hun "låser" seg og fryser i posisjon.

Det betyr at jeg må gjøre en kjempeinnsats på de to siste øvelsene i kveld, sånn at jeg kan baklengskjede dem. Og så må jeg huske å legge til ventetid etter hver øvelse og utgang fra banen som siste ledd.

Lydighet og stress

I det siste har jeg tenkt en del tilbake på lydighetstreningen min. Klikkertrenere er jo gjerne opptatt av å få med de riktige følelsene i treningen. Hunden skal være glad, så den får riktig holdning, og man styrer stressnivået slik at man får riktig intensitet.

Frida var en svært hektisk ung dame, så jeg måtte være veldig bevisst på å trene bli-øvelser når hun var rolig/sliten. Dette førte til en svært sikker fellesdekk, hvor det meste kunne skje uten at hun brøt blikommandoen. Jeg hadde faktisk en super dekk og bli i omtrent 3 år.

Den sommeren Frida fylte 3 begynte hun plutselig å legge seg på skinka. Etter 3 år med perfekte dekker, måtte jeg bare klø meg i hodet. Hvorfor i all verden skulle hun legge seg på skinka etter så lang tid? Jeg prøvde på å innføre flatdekk, og tenkte at det ville øke bevisstheten hennes på posisjonen, men hun syntes ikke det var noe vanskelig å ligge på skinka med haka i bakken. Kanskje det tilogmed er enda mer behagelig?

Det virker som at Frida går inn i en "nå skal jeg bare ligge her og slappe av-modus" med en gang det er bli-trening. Og da tenker jeg at jeg har bommet en del på stressnivået, jeg skulle rett og slett ha jobbet med høyere stressnivå når jeg trente bli, og heller risikert noen feil.

Er det nå noen vei tilbake? Jeg kan nå trene fellesdekk mens hun er skikkelig gira, og likevel slapper hun helt av når jeg går fra henne. Jeg regner med at det går an å jobbe seg gjennom det, men er det verdt strevet?