Canis Clickercamp 2014

I et øyeblikks galskap meldte jeg meg på seks dager på årets Canis Clickercamp, først to dager rundering med Morten, så to dager rundering med Cecilie, og til slutt to dager rundering med Morten igjen. Det var et jevnt høyt nivå på deltakerne, og det er alltid godt når man kan være trygg på at man har fine figuranter ute i skogen. Det er også spennende å gå på midtlinja og se ulike hunder og ulike løsninger der, spesielt når hundene har kommet et stykke på vei. Vi hadde skikkelige tropetemperaturer, og jeg hadde litt dempede forventninger til Tiki, siden 17 grader og sol har vært nok til at hun bare vil ligge i skyggen tidligere. Campen åpnet med ca 26 varmegrader, og de siste dagene runderte vi i 30 hete. Heldigvis kom det to seriøse syndefall (de regnskyllene mente virkelig alvor, altså), og de klarnet luften litt og myknet lavet i underlaget.

Jeg har et litt uformelt mål om å konkurrere med Tiki fra høsten av, og da hadde jeg noen ønsker for kurset. Tiki har et bra søk, hun går rett ut og fram, og hun tåler blindslag bra. Jeg har jobbet en del med skogslydigheten, slik at hun skulle faktisk vite at jeg også er en del av runderingen. Jeg hadde også en grei melding, men der har jeg fått store problemer. Etter at Tiki kom ut til figurant med hele skulderen gjennom bringkobbelet flere ganger, kjøpte jeg et lite bringkobbel til henne. I løpet av de første øktene der vi skulle sette det ut i skogen, opplevde hun å ikke få det ut igjen av munnen. Og på tross av at jeg hadde forsøkt å stille på det etter alle kunstens regler, så skjedde det igjen en eller to ganger. Pavlov er en ganske kul fyr når han er din venn, men han kan også være en kjip fiende. Så Tiki har koblet hele meldingssituasjonen i skogen med figurant til dette ubehaget, enten det er løsbitt eller bringkobbel. Jeg kan få henne til å melde, men hun har ikke lyst, og hun leter etter måter å slippe å melde. Litt av tankegangen vår er jo at en hund som presses til noe den i bunn og grunn ikke har lyst til, er en hund man ikke kan stole på at gjør jobben når det virkelig står på. Så noe av målsetningen var også å få noen løsninger på hvordan jeg kan få Tiki til å ha lyst å melde igjen.

De første dagene med Morten brukte vi først til en helt vanlig søksøkt, der han fikk se hvordan vi la opp søket selv. Så fikk han ta en titt på meldingen vår, og vi kjørte en liten minirundering (der figurantene er på kort avstand - en fin måte å jobbe gjennom ulike problemstillinger dersom man vil ta det ut av søket). Der kom det fram både at hun ikke har lyst, men også at hun melder greit etter at hun har testet om hun kan slippe unna. Dette med å teste andre utveier først gjør hun i andre sammenhenger også, og er noe jeg må ta tak i. Dag to kjørte vi søksøkter med fokus på planlagte blindslag. Første dag med Cecilie hadde hun en skikkelig nededag. Det var tropetemperatur inne i skogen der, og vi måtte på med påvirkning fra figurant for at hun skulle komme i runderingsmodus. Vi fikk likevel en fin søksøkt og en fin meldingsøkt. Dag fire fungerte hun som vanlig igjen. Tilbake til Morten, så kjørte vi noen økter med planlagte blindslag igjen, for å legge grunnlag for å komme på neste nivå. Neste nivå er når man kan kjøre rundering med figuranter som ligger ute, og ikke løper framover sammen med ekvipasjen (langt mer behagelig for figurantene, det må jeg si). Slike økter med utlagte figuranter kan man både kjøre som kjent oppgave, der du vet hvor figurantene er, og som ukjent oppgave - der det ligner mer på sluttmålet i runderingen. Siste dag kjørte vi en slags mellomting, siden Morten hadde oversikt over figurantene og jeg ikke. Der mistet hun en av figurantene sine, noe som gjorde at det ble mange blindslag på rad. Det som var bra med det: hun fortsatte å gå ut på slag uansett, jeg fikk trening i å late som ingenting selv om ting ikke gikk som det skulle, det ble avdekket hva som kan være svakheten hennes (at hun ikke leter skikkelig når hun ikke har helt troa, selv om hun går ut på slag - løsning: gjemme figurantene bedre), når hun begynte å synge på siste hakket, så fant hun figurant. En kjempefin test på styrker og svakheter. :)

Etter kurset oppsummerte jeg i stikkord for å kunne ha en mer planlagt trening i tiden framover. Her er oppsummeringsnotatene mine:

Meldingstrening

• Doggiezen utgangsstillinger i skogen (kaster ut ball/leke, og hun må komme i utgangsstilling for å få versågod)
• Doggiezen avleveringer av løsbitt i skogen (samme som over, bare med løsbitt, både fra meg og liggende på bakken) - tenk ca 100 av hver
• Alltid ta inn figurant på andre siden så det ikke er noe alternativ der
• Trene mye på innkomst fra lang avstand - dette kan trenes samtidig som generalisering av figurant (forskjellige folk og forskjellige posisjoner)
• Holde meldingen helt separat fra søket. Det skal ikke være noe der hun heller har lyst å gjøre (å lete etter figuranter er det kuleste i verden, og før meldingen er giftfri skal jeg ikke trigge den "vil heller ut og søke-feelingen")
• Når jeg skal sette meldingen inn i søket:
  1) Kjøre en meldingsøkt - pause (på midtlinja) - søk
  2) Kjøre en søksøkt - pause (på midtlinja) - melding - søk

Søk

• Rene søksøkter med fokus på godt gjemte figuranter (det ble avdekket på siste dagen når det ble mange blindslag at hun kanskje søkte litt lett. Hun gikk fint ut, men har nok hatt litt for lette funn, slik at hun ikke har vært nødt til å lete skikkelig).
  - etter hvert kan jeg ha med premie til de som gjemmer seg så godt at hun ikke finner de ;)
• Trekke mer fram på midtlinja (vi har så korte terreng her hjemme, at vi har blitt en riktig så fin syklubb) - heller bare få noen få slag og så bilen enn å sy tett.
• Fortsette med planlagte blindslag, varier hvor de kommer i løypa.
• Sørg for at slaget etter blindslaget alltid blir bra - dette er veldig viktig.
• Begynn med to planlagte blindslag etter hverandre. 
• Legg ut figuranter på forhånd
  Varier mellom kjent og ukjent oppgave
• Husk å være mer tydelig i signalene på midtlinja når jeg kjører ukjente oppgaver. Tiki tar min kroppsposisjon på en helt oversanselig måte, noe som har gjort meg litt bortskjemt, men her skal jeg hjelpe henne mer.

Skogslydighet

• Legge inn mer konkurransetrening i den vanlige treningen (sette igjen hunden, fram å hilse på dommer, transport av figurant inn på midtlinjen osv)
• Doggiezeninnkomst (figurant klapper, jeg går tilbake til løypestart, går fri ved fot fram til der jeg skal sende hunden, og så får hun søke)
• Legg på sitt og bli og hilse på dommer
• Kjør minst en transport på hver søkstrening
• Varier mellom å:
  1) Sende ut ny figurant så det blir funn
  2) Sende samme figurant ut
  3) Blindslag
• Fri ved fot fram til neste side og start på kommando etter transport
• Av og til klapp ute på siste slag for å gi en liten piff, og for å være sikker på at det går bra

Variasjoner å tenke på

• blindslag - funn
• direktebelønning - melding
• blindslag - melding
• 2 blindslag - melding - direktebelønning
• blindslag helt i begynnelsen - helt i slutten
• belønning på midtlinja
• legge ut figuranter på forhånf (før du ankommer trening), og så ta hunden rett ut i søk (som man gjør på en aksjon)

Mechanical Skill Drill

Jeg har tenkt å ta et krafttak for å komme tilbake til goda, gamle takter:

• Belønning skjult i lomma
• Hånd beveger seg i lomma etter klikket
• Belønning tilbake i lomma (eller hånd tilbake til utgangsposisjon)
• Og, ikke minst: klikk for rett atferd+belønning, ikke: påvirkning for å få atferd+klikk+belønning (med påvirkning menes lokking/omvendtlokking, ikke tilrettelegging av miljø)

Det høres jo helt banalt ut, men jeg har merket en gradvis endring av treningsvaner. Man har jo lett for å ta etter det som ser bra ut/blir presentert på en kul måte, og så prøver man det. Og så ender man opp med å bruke alle sine treningstimer på å øve seg i å trene med synlig belønning, bruke store mengder lokking/omvendtlokking og andre relativt skitne triks (jepp, I mean it, det er ikke mye som skiller omvendtlokking fra lokking. Omvendtlokking slik det var ment i starten, var en måte å kvalitetssikre atferd, altså noe som i teorien skulle være vanskeligere enn å bare utføre atferden i seg selv. I dag er det veldig mange som bruker omvendtlokking som en måte å få fram f.eks. en frys-atferd, og det er vesentlig lettere for hunden å fryse med pølsa stappa oppi trynet, enn å måtte tilby frys uten påvirkning - og da er det snakk om lokking).

Og hva skjer, man blir jo (forhåpentligvis) god på det man trener på, ikke sant? Jeg har bestemt meg for å bli god (igjen) på basic, ren, god trening. Skitne triks kan jeg ha oppi ermet til den gangen jeg trenger å jukse litt, ikke bruke tusenvis av timer på å trene dårligere enn det jeg egentlig kan. Jeg kan å sette kriterier, justere kriterier, klikke og belønne. Jeg kan å vente med å dra fram belønninga til etter klikket. Jeg kan å ha is i magen og stole på både kriteriene og læringsprosessen. Men det har blitt litt rustent, så heretter blir det full våroppussing.

Hvorfor mener jeg dette er viktig nok til å bruke nettplass på? Trening med masse påvirkning kan gjøre at man får fram atferd noe raskere. Det er derfor en fristende vei å gå dersom man er litt sugen på å se et "ferdig" resultat litt tidlig i prosessen. Problemet er bare at det er forferdelig lett å få en hjelpeavhengig hund. Hva skjer når man har en hjelpeavhengig hund? Jo, hver gang du legger til rette for den, eller hjelper den på vei (eller har belønningen 5 cm foran nesa på den), presterer den bedre enn det den gjør når du prøver å fjerne hjelpen. Noe som ofte fører til frustrasjon for føreren. Om føreren ikke er bevisst på at han eller hun blir forsterket til å hjelpe hunden (hunden lykkes), og straffet for å fjerne hjelpen (hunden feiler, gjør det dårligere eller prøver ikke i det hele tatt), så er det veldig lett å fortsette å bruke hjelp. Det i seg selv er jo ingen katastrofe dersom alle økter bare er kosetrening for å skape bånd. Men med en gang treningen skal brukes i en form der du ikke har lov eller mulighet til å bruke den hjelpen du bruker i trening, har du et problem. Noen finner relativt greit ut av det med å fjerne hjelpen, andre gjør det ikke.

For å få det med klikk og belønning til å funke sømløst, er det en fordel med gode mekaniske ferdigheter:

• Hendene kjapt inn og ut av lomma, uten å henge seg fast. 
• En og en godbit ut om gangen, så du slipper å legge noe tilbake før du er klar for ny repetisjon. 
• Treffe hundens munn med godbiten kjapt og effektivt, uten å miste i bakken.
•  Stappe leika tilbake i lomma uten altfor masse kluss (kluss og dødtid, evt at hunden må lete etter godbiter på bakken er bare å be om forurensing i treningen). 

At hunden blir ufokusert og får mulighet til å ramle av i treningen kan forebygges ved at man har disse mekaniske ferdighetene, og det er bare snakk om å øve inn motorikken. Det krever ikke engang planlegging eller tenking, bare øvelse og mengdetrening. Kombinerer man med gode kriterier, bra feilprosent, fornuftig belønningsplassering og gode transport- og pauserutiner, så får man en ganske smooth trening.

Dette blir kanskje en tanke drøyt for noen

Det er lenge siden jeg har blogget om de fantastisk smarte aussiene nå, så jeg tenker det er litt på tide.

Dette innlegget i Aftenposten har satt hjernen i spinn. Der er det en gutt som skriver om det å ha høy intelligens i norsk skole. Han skriver også om puggesmarthet i forhold til forståelsesmarthet. Når du er forståelsessmart, blir en rekke gjentagelser av det samme forferdelig kjedelig. En forståelsessmart elev trenger at det blir lagt til nye elementer så snart problemet er løst, og den vil også ha nytte av å møte oppgaver som er komplekse nok til at de ikke vil klare dem. En puggesmart elev vil ikke dø innvendig av masse repetisjon, men bli flinkere av det.

Verdens smarteste aussie (Frida, om noen var i tvil) minner meg litt om den forståelsessmarte eleven. Hun kjeder vettet av seg når vi trener lp-øvelser, for hun kan dem, og det blir kjedelig (selv om hun får klikk og bra belønning). Om jeg legger til elementer som overrasker henne, så synes hun det er mye mer morsomt igjen, du ser at hun våkner litt mer.

Fredag og i går kjørte vi mondio-impro-lydighet. Vi prøver å hente inspirasjon fra mondioring i lydighetstreningen. Måten de gjennomtrener øvelser for å være beredt på alle utfordringer er imponerende. Og for Frida er det redningen fra et liv i kjedsomhet. Økten i går gjorde at Fridusen virkelig våknet. Hun formelig gliste gjennom hele økten, og du så at hun ble nysgjerrig på hva som kom til å komme. Noen av øvelsene vi gjorde:

• Fri ved fot over sammenbrettet melkekasse
• Fri ved fot med trillebårtrillende mann som forstyrrelse
• Fremadsending oppi trillebår med sitt og stå i trillebåra
• Apport av plastbøtte etter fri ved fot med bøtta i hånda
• Fri ved fot med opplukk av treningsbag (det var litt underlig for Fridus at det var jeg og ikke hun som skulle gjøre noe med bagen, og det var gøy å overraske henne der)
• Apport av punktert ball som lå i trillebåra.

Lydighetstrening blir garantert mye mer interessant, både for hund og fører, når man innfører litt mondio-tenk i treningen. Øvelsene blir gjennomgeneraliserte, og du har en reell sjanse til å klare å gjøre treningen vanskeligere enn konkurransesituasjonen, og det er jo bra. Hvis hunden er vant til så crazy shit i trening at konkurranse blir barnemat, så er ikke det dumt akkurat. Og det passer veldig godt for de hundene som stadig trenger nye utfordringer for å synes at treningen er spennende.