Debut i klasse 3

Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)

Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.

Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).


Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)

Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.

Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.


Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).

Prosjekt råtass for lille pingle

Nok en gang har plutselig startdato kommet bardus på. Hva innebærer det? Jo, det skal jeg si deg, og det er ikke lite.

1. Overgangen fra detaljtrening til lange kjeder og øvelser blir ganske brå. Det er ikke første gang jeg gjør dette. For å være helt ærlig har det blitt et stygt mønster. Jeg tror det handler om at det er så kjekt å trene på detaljer. Når vi trener på detaljer og grunnferdigheter og slik har vi ofte høy forsterkningsfrekvens. Det gjør meg glad når jeg belønner mye, ikke fordi jeg føler meg snill, men fordi jeg føler at vi lykkes. Lengre kjeder og lavere forsterkningsfrekvens får meg ikke til å føle det samme. Og det fører meg til punkt to.
2. Når jeg får på meg "nå-gjelder-det-hatten", mister jeg den laidbacke stilen jeg ellers har når jeg trener. Når jeg føler at jeg har kontroll, senker jeg skuldrene og har det gøy når jeg trener. Når jeg er stresset fordi vi skal prestere forsvinner den moroa. Og det er jeg ganske fortvilet over. Jeg har lyst å bli god i konkurranselydighet, men det skal jo være moro samtidig -både for pelsen og meg. Jeg trenger vel ikke nevne engang at Frida syns jeg er pyton når jeg har konkurransetrynet på. Hun vil ikke komme i utgangsstilling engang, hun blir usikker både på meg og på øvelsene (som hun kan godt når jeg er normal), og det lyser "jeg vil ikke være her" av henne. Dersom noen har tips til hvordan jeg kan tette dette gapet mellom mine to personligheter, uten at det medfører årevis med psykoterapi, blir jeg veldig takknemlig.
3. Jeg har skrevet før at Frida er verdens smarteste hund. Jeg tar det som en selvfølge at hun har skjønt sammenhengen mellom mitt alvorstryne, og nedgangen i forsterkningsfrekvens. Jeg har helt ærlig forsøkt å lære henne at når vi jobber lengre, blir betalingen desto bedre. Men det ser ut som hun foretrekker jevnlig tilførsel av kjedelig belønning framfor enkeltutdeling av skikkelige godsaker. Der ligger kanskje litt av problemet mitt. Frida er en enkel hund å belønne, i og med at hun gjerne tar imot det meste jeg byr henne. Likevel har jeg ingen superforsterker, som virkelig får henne til å gå av skaftet for å få. Jeg har fått tips om hvordan jeg skal fikse overgangen mellom grunntrening og øvelsestrening. Kanskje den planen også kan hjelpe meg med en gang for alle å løse uvane nr. 1.

Så var det prosjekt råtass, da. Fram til instruktøren begynner i mars har jeg tenkt å jobbe litt med leken vår. Hun kan leke godt når hun allerede er litt opphisset, men hun kan også skru av lekingen helt dersom det blir litt for tett på fremmede hunder eller folkemengder. Dette henger jo sammen med at hun også kan bli miljøberørt når vi trener og konkurrerer, så jeg tenker at hvis hun greier å leke uhemmet i disse situasjonene, vil det kunne virke inn på det andre også. I tillegg vil det øke lekekondisjonen hennes, noe vi antagelig trenger til instruktøren. Jeg har altfor lenge dallet med godbiter, siden det er enkelt og funker bra. Ballkasting måtte jeg slutte med pga skuldrene hennes, og da ga jeg litt opp lekingen. Helt til jeg investerte i et helt arsenal av pelsleker i alle varianter. De funker som bare det (har blåmerker på knokene og blødende hull i huden som bevis), så det er de vi jobber med nå. Når jeg tenker meg om, skal jeg bli flinkere å overraske henne i leken også (fikk formaning om det fra strenge-Irene også, at jeg blir for forutsigbar, og at det kan bli kjedelig for supersmarte vofsen).

Nå skal jeg i lydighetsringen førstkommende søndag, første gang i klasse 3. I og med at øvelsene ikke fungerer når jeg er rar, kan hun dem ikke godt nok. Jeg skal likevel starte, jeg har ikke tenkt å begynne en uvane med å trekke meg fra konkurranser (for den uvanen kan raskt bli stygg). Men siden jeg ikke har trent godt nok,  kan jeg ikke gå hele programmet. Det vil være å skyte seg selv i leggen (og det er en annen uvane jeg prøver å legge av meg). De siste gangene jeg har vært i ringen, har jeg i ettertid erkjent at hun ikke var godt nok forberedt på oppgaven. Jeg vil ikke at hun enda en gang skal forbinde ringen med noe vanskelig, eller at hun skal finne ut at ringen er plassen der vi sparer krefter. Men vi skal gå i ringen og gjøre en fin fri ved fot. Hvis hun er i superslag, og strutter av energi, kan vi kanskje kjøre en øvelse til, men plan en er fri ved fot og så ut til belønning. Håpet er at det blir en investering i gode assosiasjoner til lp-ringen.