Bare vent.. :)

Førstkommende søndag flytter jeg inn i mitt nye hus. Det huset er en hundetreners drøm: 1,2 mål tomt bestående av inngjerdet, flat hage, innholdsrik kjeller (ett rom på 25 kvadrat som er til innetrening i drittvær, pluss flere andre kjellerrom som kan brukes til søkstrening), leilighet med dør rett ut til hagen, og masse plass til overnattingsbesøk. Når hele stasen er ferdig, skal jeg legge ut bilder så dere kan se.

Har naturligvis planer om å være ferdig med rettearbeid før jul, slik at jeg kan ta igjen de siste tre månedenes tapte hundetrening. Restaurering av hus tar tid, men hundene har vært veldig tålmodige. I jula blir det deres tur, og det skal nytes til fulle!

Fantasien min ser omtrent sånn ut:
*Kick ass-lekre treningsøkter ute eller i kjelleren
*Inn på kjøkkenet og mekke hjemmelaget pizza (drømmer mye om hjemmelagd pizzza for tiden, men aner ikke hvorfor), men drømmen inkluderer også andre matretter (og kaker, ikke glem kaker)
*Ut og trene litt mer
*Chille inne med mat og fornøyde hunder
*Se på alle filmene av prestasjonene våre og legge planer for videre trening sammen med gode treningskamerater
Håper jo flere har lyst å trene i jula, så blir det ekstra trivelig. :)

Om terping

Å terpe er et ord som for mange har en litt negativ bismak. Å måtte gjenta noe gang etter gang, også lenge etter at du har forstått hva det dreier seg om, er intet mindre enn irriterende - det kan rett og slett ødelegge motivasjonen for å løse oppgaven. Samtidig kan det å gjenta noe til det er forstått, være en viktig del av læringen. Å se når hunden trenger å få flere repetisjoner, og når den rett og slett trenger at du går videre, er en balanse man bare må finne.

Tiki trenger litt terping for tiden. Det er en del smådeler som må på plass for at helheten skal bli bra. Og da trengs det å pirke på alle detaljene til hun er like stødig på alt. Og nå synes jeg det er kjempegøy. Men Tiki fyller to år nå på fredag, og det hadde jo vært bra om jeg hadde gjort unna denne treningen (let's face it, det er snakk om grunntrening) når hun var mye yngre, så hvorfor ikke bare gjøre det når hunden er ung?

Av og til glemmer vi at vi hundeførere også blir påvirket i læringsprosessen, og at måten treningen blir lagt opp også påvirker oss. Måten vi tenker og føler om treningen, påvirker igjen hvordan vi handler. Jeg trente fryktelig mye på detaljer og pirk med Frida, over ganske lang tid. Konsekvensene for all terpingen med Frida, var at hun ble drittlei av lp-trening, og jeg også. Fordelen med det var at vi oppdaget rundering og spor. Men hver gang jeg skulle inn og jobbe med noe som krevde detaljarbeid, ble det gjort med en følelse av intens motvilje - noe som igjen førte til slurvetrening og lite dedikert adferd fra min side.

Når jeg fikk Tiki, som er i en helt annen skala mentalt sett enn det Frida er, skulle jeg teoretisk sett kunne begynne med blanke ark. Problemet er jo bare at mine følelser for terping fremdeles var de samme, jeg var bare ikke så bevisst på at de styrte meg. Jeg var ikke bevisst på at jeg unngikk alle treningssettinger der jeg måtte terpe, og bare holdt meg til nye og morsomme leker. Fordelen med å ta den treningen nå, er at jeg som trener faktisk er motivert til å gjøre det - og da blir det også gjort. Og det blir gjort med fokus, godt humør og glede. Og gjett hvordan det påvirker treningsøktene og hunden da...

Fotoshoot med hundene

Jeg har en kamerat som driver litt med foto. Han har et studio i sentrum, og der tar han imot både folk og dyr. I og med at jeg ikke har kamera, og at jeg så og si aldri får tatt gode bilder av hundene, var det å ta studiebilder en fin mulighet til å få foreviget jentene. Å få tatt bilder med helt ren bakgrunn er også ganske kult, da er det bare hundene det handler om. I studio tok Frida scenen med en gang, og hun viste hele repertoiret sitt (på en gang). Tiki skjønte ikke helt konseptet med rampelys, og jeg har heller ikke trent triks med henne, men hun kan å fryse i flere posisjoner, så da jobbet vi med det. Neste gang vi leker med Hansi, skal jeg ha lekeøkter som blir knipset, men denne gangen skulle det bare være hundene. Under er de bildene som skal henge i nyhuset.

Work, bitch

På en eller annen måte har denne sangen blitt en favoritt. Før ville jeg heller blitt flådd levende eller spist til lunsj av labradoodle-eiere enn å høre på denne dama, men akkurat nå motiverer den sangen meg skikkelig til å trene hund:

Det er skikkelig gøy å trene for tiden, og denne sangen gjør det bare enda gøyere. Hmmm, faktisk skal jeg lage en egen spilleliste til hundetrening, og den skal bare ha sanger som gjør meg i godt humør. :)

Love is all around

Jeg elsker å trene med Tiki for tiden. På grunn av husrenovering/jobb/kurs blir det litt lite på hundene, og det betyr at de er ekstra intense når det først blir deres tur. I tillegg ser det ut som Tikisen er ferdig med puberteten, og det er diggis-schmiggis, for nå er det bare å peise på! :D

Når vi får flyttet inn i huset blir det enda mer perfekt, for da får jeg MYE mer tid til å trene. Små økter når det måtte passe i Moldes beste hundehage - jeg gleder meg!

Noen bilder for å dyrke tikitilbedelsen enda litt mer:

Jeg er populær, bare så dere vet det!

Bloggen min har passert 10000 treff, så det så. De som er rosabloggere ler sikkert av meg nå, men for meg er det litt kult.
Denne bloggen begynte når jeg gikk Elitegruppe Lydighet hos Marianne Tønseth, som en måte for henne å følge treningen vår (samtidig en snedig måte å forplikte oss til å trene på). Når kurset var ferdig, fortsatte jeg å skrive innimellom. Det ble en fin måte å raljere over alt jeg irriterte meg over, gledet meg over eller grublet på. Da skrev jeg i ei heidundrande fart, og postet mens jeg fremdeles var i skriverus. Etter at jeg ble en del av Canisbloggsystemet, begynte jeg nok å tenke litt mer over det jeg skrev (når du vet du har mer enn 5 lesere, spiller det litt større rolle hva du skriver), men det er kult å vite at det jeg skriver blir sett av flere.

Så hei og skål for at folk trykker på bloggen min. Det er ikke så mange dagens antrekk (eller dagens halsbånd)-poster her, men jeg fortsetter på min måte: noen sleivspark her, noen nerdeorgier der og et og annet filosoferingsstunt.

Koz og klemz
Linn

Just fucking do it - a lot!

På et eller annet tidspunkt, i en eller annen bra bok, leste jeg om et forsøk som handlet om hva som ga best kvalitet på sikt: fokus på kvantitet eller kvalitet. De av dere som nå tenker at dere vil ha en presis kildehenvisning for å ta dette seriøst: det kommer ikke til å skje, jeg husker rett og slett ikke hvor jeg leste det, det er mange år siden. Så enten: get over it og les videre - eller spar deg selv for irritasjonen og lukk fanen.

Om jeg ikke husker helt feil, var objektene elever/studenter som fikk i oppgave å tegne ett eller annet eller å lage en modell av noe. Den ene gruppen fikk i oppgave å lage ett skikkelig bra produkt, den andre gruppen fikk i oppgave å lage så mange som de fikk til i løpet av den gitte tiden. 

Det som ihvertfall overrasket meg, var at den gruppen som hadde som fokus å produsere kvantitet, også gikk ut med de beste produktene. Gruppen som hadde fokus på kvalitet helt fra starten greide ikke å produsere den samme kvaliteten som den gruppen som koblet ut den kritiske stemmen i prosessen, selv om de hadde brukt hele tiden på å perfeksjonere det ene produktet.

Når man driver med kreative prosesser/brainstorming/utviklingsarbeid, er det noen prinsipper som er viktige:

1. Ingen kritikk eller vurdering i begynnelsen av prosessen - la alle ideer få komme fram. For at gode ideer skal få komme fram, må man tillate at dårlige ideer også kommer. Og av og til gir dårlige ideer støtet til gode ideer. 
2. Slipp løs og bruk fantasien, tør å være leken og uformell. 
3. Kvantitet gir kvalitet. Ofte kommer det virkelig gode etter at man har holdt på en stund.

Jeg tenker at det er nøyaktig det samme når det gjelder hundetrening. Klarer man å leke seg, klarer man å koble ut den kritiske stemmen i de tidlige stadiene i treningen (det trenger ikke være perfekt helt fra starten). Klarer man å senke skuldrene og tillate at det av og til kommer dårlige repetisjoner eller økter. Klarer man å tillate seg å ta sjansen, selv om man kan mislykkes. Ja, da er sjansen faktisk også stor for at man kan oppnå some good shit. Det blir ihvertfall mye morsommere å trene! 

Slap me in the face, and tell me that you love me

Av og til kan man rote det skikkelig til for seg selv. Jeg har jo blogget litt tidligere om hvordan jeg ikke fikk til akkurat den teknikken med å få hunden rett tilbake med leken. På en eller annen finurlig måte klarte jeg å gjøre dette om til et verdensproblem. Ingenting i resten av treningen ville gå dersom jeg ikke fikk fikset dette. Ikke bare det, jeg klarte faktisk også å overbevise meg selv om at jeg måtte være en utrolig dårlig hundetrener når jeg ikke fikk til noe så enkelt (ja, jeg vet, dette er mat for tankefellenerder).

Som positiv trener og pedagog vet jeg også at det jeg fokuserer på, får jeg mer av. Det betyr også at jeg bør fokusere på det jeg vil ha mer av, og for å si det sånn: det er ikke verdensproblemer. Fokuserer jeg på at jeg har et problem, er alt jeg ser problemet, og det kan (tro meg) vokse seg så stort at det blir nærmest lammende.

Den som oppdager at jeg bruker all tid og tankekraft på det jeg ikke vil ha, har heretter tillatelse til å slå meg i trynet. Nå skal jeg nemlig bruke all energi på det jeg vil ha: bra økter, bra trening og massemasse moro!

Den viktige valpeleken - kunsten å få en sosial hund

Siden alle snakker om lek for tiden, kan ikke jeg være noe dårligere. Vi snakker mye om lek mellom menneske og hund, og lek i forhold til å ha bra forsterkere. Jeg kommer her til å skrive om hvordan man kan bruke lek mellom hunder til å bygge/forme sosiale og trygge individer. Det er nemlig valpeboom i Molde for tiden. Hele klubben er invadert av små valpiser, og eierne jobber nå det de kan for å forme disse små håpene til trygge og sosiale voksenindivider.

Å finne gode lekekamerater til valpen

Når jeg velger ut hvilke hunder som skal få snakke skikkelig med min hund, er det spesielt en ting som har førsteprioritet, og det er at de hundene jeg bruker skal være snille, sosiale og trygge på språket sitt. En hund som er trygg på seg selv, og er trygg på å bruke hele språkregisteret sitt, er en bedre læremester i språk og adferd enn en hund som er så usikker at den må sette på plass en liten valp. En hund som er trygg på at de små signalene virker, trenger ikke å bruke store bokstaver for å kommunisere godt. Og en valp som lærer å svare på de små signalene, trenger veldig sjelden å bli satt på plass. Hundene lærer bra hundespråk ved å være sammen med gode språkbrukere, på samme måte som de blir dårlige/hjelpeløse språkbrukere av å være sammen med hunder som ikke respekterer signaler eller selv har lært at små signaler ikke virker.

Hunder som allerede fra begynnelsen av bruker store signaler (kjefter) for bagateller, styrer jeg unna (overraskende mange mener at det er sunt for en valp å bli kjeftet på av en vilt fremmed). Hunder som er så usikre at de bruker valpens svakhet som en anledning til å hevde seg, er naturligvis også noe jeg skygger unna. Jeg styrer også unna hunder jeg VET har hatt en del omgang med mobbere/aggressive hunder, selv om jeg ikke SER noe konkret selv. Det kan komme ganske mange ørsmå signaler som jeg ikke plukker opp, men som er tydelig nok for hundene.

Har jeg muligheten, prøver jeg å velge ulike raser/størrelser/farger/kjønn. Er utvalget snille hunder lite, går god språkbruk/sosial oppførsel over mangfold på prioriteringslista. Det er ingen vits i å utsette valpen for mange hunder bare for å gjøre det, møtene skal være positive opplevelser for hundene. Av og til skjer det uhell, og valpen får en kjip opplevelse med en hund. Da er det storstilt reparasjonsarbeid for de snille vennene: de får i oppgave å bygge opp igjen selvtillit hos den lille. Har jeg kontakter med en sosial hund som ligner litt på den hunden som var kjip, så bruker jeg det for alt det er verdt.

Lekutvikling hunder imellom

Jeg vil gjerne at hunden min skal ha et stort spekter av leker på repertoiret. Grunnen til det er at det øker sjansen for at den kan komme overens med et større antall hunder. Hunder som bare foretrekker en type lek, kan lett bli upopulær hos andre hunder, spesielt om den foretrukne leken oppfattes som uhøflig av andre hunder. En hund som blir oppfattet som en bølle av andre hunder, får naturligvis færre venner (det er ikke mange som frivillig vil la hunden sin bli mobbet gang på gang). Det er bra at hunden får leke favorittleken sin sammen med noen den er trygg på, men den første tiden bruker jeg mye tid sammen med hunder som leker flere andre typer lek, for at det også skal bli skikkelig kult. Vil hunden min helst bare bryteleke, lar jeg den leke mye med hunder som er flinke å dra igang jaktlek. Vil hunden bare springe, kan jeg la den leke mye med noen som er flinke å leke sammen om gjenstander, osv. Jo flere hunder hundene mine kan komme overens med, jo større frihet kan de ha. Å gå fellesturer med 15 løse hunder som er harmoniske og trygge på hverandre, er en flott opplevelse. Jeg er også sikker på at det beriker hundenes sosiale liv å ha mange venner.

Når Tiki var i barnehagen hos Easy (malle), var noe av det som gjorde at det virkelig fungerte, at de to kunne leke et utall forskjellige leker, og at de hele tiden vekslet mellom dem. De kunne ha løpe-raptus, og så etter en liten stund ligge og kose seg med tannfekteleken, så kunne de i neste øyeblikk samarbeide om et tyggebein eller en leke, før de igjen kunne løpe noen runder. Slik kunne de leke i ganske lange perioder uten å gå opp i stress. På videoen under ser dere en del av den vekslingen. Selv om det er mye tenner og lyd, er kroppene deres helt avslappet, og man kan se at Easy hele tiden holder igjen (selvhandicapping), og at Tiki er helt trygg. Dere kan også se at Tiki biter en del (blant annet i labbene), og at det er ubehagelig for Easy. Hun er likevel tålmodig, og finner kreative måter å løse det på, istedenfor å kjefte.

Når to kompiser leker sammen, kan det godt være temperament, så lenge det er tydelig at begge parter er med på moroa, og er inneforstått med at det er lek. At de stoler på hverandre, og bytter på rollene i leken er et godt tegn. Kan det se ut som den ene har det veldig morsomt, mens den andre ikke har det gøy, må man tenke grundig over hva som skjer. Kanskje det er sånn at den ene blir utrygg på elementer i leken, mens ellers har det helt topp, kan man prøve å gå inn og styre akkurat den delen som ikke fungerer så godt. 

Hva får varsellampene til å blinke?

Av og til får man bare følelsen av at noe er galt. Det som får mine varsellamper til å blinke er:

• Når en valp i en sosial sammenheng helt tydelig ikke forholder seg til de andre (Grisha Stewart snakket om den berømte elefanten i rommet). En sånn valp har det ikke bra i den situasjonen, og trenger å omgås kun trygge hunder som bygger den oppoppopp.
• Dersom leken er enveiskjøring, og det ser ut som det bare er morsomt for den ene parten (spesielt ille om den som har det morsomst i tillegg er den sterkeste parten)
• Dersom en av partene prøver å bremse/dempe, men ikke blir hørt (les: dårlig språkopplæring for dummies). De skal respektere hverandre selv om de er opphisset. Klarer de ikke det, trenger de kanskje hjelp til å ta en pause.
• Dersom jeg vet at min valp har hatt en ubehagelig opplevelse, og så bruker samme taktikk når den selv møter en svakere part (da prøver jeg å hindre den i å bli flinkere til det, og heller forsterke gode valg).
• Har jeg voksne språksterke hunder rundt som reagerer, selv om jeg ikke ser at noe er galt, bruker jeg de som barometer. De plukker opp nyanser mye raskere enn det jeg greier. 

Ser jeg noen av disse varsellampene, vil det variere hva jeg setter inn av tiltak. Er det bare småtteri, kan sånne ting som å gå mer aktivt inn og styre leken (styre pauser, forsterke gode valg, legge til rette miljø). Blinker det virkelig rødt, som i det første kulepunktet, ville jeg løst det ved å være virkelig nazi på hvem valpen skulle få leke med, i tillegg til at jeg ville jobbet med øvelser/aktiviteter som bygger selvtillit. Kan jeg løse det bare ved hjelp av gode hjelpehunder, så er jeg likevel veldig glad for det. Det er ikke mange som kan overgå en språksikker hund i trenerferdigheter.

BAT-samling i Trondheim (new and shining tools)

Helga 5.-7. april skjedde det igjen saker på Canis City. Denne gangen var det Grisha Stewart som var på besøk. Grisha har skrevet boka Behavior Adjustment Training. På seminaret gikk hun gjennom det sentrale ved metoden, viste en del videoer og så hadde vi fire caser på kurset som alle hadde hver sin problematikk.

Det som skiller BAT fra andre (positive) metoder å jobbe med problemadferd på, er at hun bruker det hun kaller functional rewards - hun bruker hundens behov for avstand til det den er usikker på eller redd for som belønning for sosial/fredelig oppførsel (usikkerhet/redsel/frustrasjon er det som ligger bak de fleste utfall). Mens man i flere andre metoder jobber med å se på trigger og så belønne, bruker man det å fjerne seg fra trigger som belønning i BAT. For å erstatte utfall med fredeligere signaler er det viktig å holde seg på en avstand hvor hunden klarer å ta et slikt valg. Jeg skal ikke beskrive metoden veldig inngående, da vil jeg heller anbefale å lese boken. Men i grove trekk kan en økt se slik ut:
1. Hund ser trigger (på en slik avstand at den registrerer, men før den blir så opphisset at den reagerer)
2. Hund ser vekk, snuser i bakken, mykner blikket, smekker med tungen eller andre dempende signaler
3. Du markerer den adferden med et verbalt markørord (f.eks bra) og belønner med å snu og gå lenger unna

På bildet under er den nærmeste hunden hjelpehund, mens den til høyre i bildet blir jobbet med.

På lekkurset med Tobias, snakket vi litt om hvordan belønning i en situasjon kan kamuflere usikkerhet (f.eks hvis hunden er så gal etter belønningen, at den går inn i en situasjon den egentlig ikke mestrer for å få belønningen sin). Det er mange teknikker man kan bruke når man jobber med utfordrende adferd, men det fine med BAT er at du også kan jobbe uten matbelønning. Lekebelønning i slikt arbeid er heller ikke optimalt, siden det øker arousalnivået, noe som igjen øker sjansen for verre utfall.

To ting jeg også digget med Grisha, var:
1) Magnetmetaforen
Noen hunder kan virkelig kunsten å havne i trøbbel. De har noe som trigger dem (magneten) og når de kommer langt nok inn i magnetfeltet blir de sugd inn uten sjanse til å rive seg løs på egenhånd. Den avstanden hvor du kjenner magneten begynner å dra, men hunden fremdeles greier å stå imot, er en bra plass å jobbe med BAT.
2) Å bruke BAT i hilsetrening med valper.
Grisha var selv figurant, og eier gikk med hunden. Hun brukte en 5-sekundersregel som var veldig fin. Hun klappet hunden i 5 sek, og så lot hun den være. Hvis valpen ble stående, eller tilogmed trykket seg tettere på, fortsatte hun å klappe. Hvis valpen snudde seg vekk, tok eier den med seg. Kjempefin måte å teste om hunden virkelig vil ha kontakt, og om den egentlig vil stå i situasjonen. Og en fin øvelse for å bevisstgjøre eier på hundens grenser.

Lek eller blodig alvor?

I helgen som var, reiste jeg nok en gang til CanisCity for et helgekurs med Tobias Gustavsson. Temaet for denne helgen var den viktige leken. Morten E innledet foredraget fredag kveld på omtrent dette viset: "Grunnen til at vi snakker så mye om lek, er at det er leken som er drivtanken på motoren til hunden din når vi trener. Jo mer du utvikler leken, jo flere hestekrefter får du i motoren. Det er selvsagt mulig å belønne bare med godbiter, men det blir litt som å kjøre el-bil. Og seriøst, hvem vil egentlig kjøre rundt i en el-bil på motorveien??"

Jeg har jobbet mye med å utvikle en bra lek med Tiki. Vi har jobbet med å kunne leke med et stort antall leker, og å leke på forskjellige måter og med mange forskjellige personer. Leken er så morsom at hun jobber ganske hardt for å få den. Men vi har hatt et stort problem. På et tidspunkt begynte Tiki å stikke med leken, og hun kunne løpe rundt og ha det helt supert på egenhånd. Dette er både irriterende, legger begrensninger på leken, og gjør det vanskelig å bruke lek effektivt i treningen. Og ikke bare det, det kan være et symptom på at det ligger en konflikt der.

Før kurset hadde jeg fått en ganske grei løsning med alle leker som kunne kastes. Jeg begynte å klikke for alle bevegelser rettet mot meg (når hun hadde ballen i munnen og egentlig var på egotripp). Etter klikket belønnet jeg med en likedan ball/pipeleke. Jeg shapet henne gradvis nærmere meg, og til slutt kom hun og leverte ballen foran meg for å få servert den samme ballen i belønning. Parallelt med dette jobbet jeg med håndtarget, og avlevering i håndtarget. Nå kan jeg bruke ball effektivt i treningen, selv om det fremdeles er ting jeg kunne tenke meg å jobbe med der også (hun kan bruke seiersrunden med ballen til å samtidig undersøke omgivelsene, noe jeg forhåpentligvis kan unngå ved å la henne gjøre seg ferdig med utredningen før vi trener).
Drakampleker kunne hun fremdeles stikke med, og det er et irritasjonsmoment. Jeg kunne få henne inn igjen, enten ved å bytte med godbit, eller ved å bytte med en bedre leke. Men idealet mitt er å kunne leke med en leke, og at hunden etter å ha vunnet kampen, suger seg til meg som en magnet for å få en ny lek sammen med meg.

I boken "Spårhunden och Lukterna"  er det et eget kapittel om lek. Først setter de det med lek inn i et større perspektiv, så skriver de litt om utvikling av leken. De skriver om å bygge opp interessen for å jage og gripe leiken gjennom jaktlek med en leke i snøre. Slik handler leken om selve leken, og man toner ned de sosiale forventningene. De første gangene kan hunden vinne med en gang den går i leken, og du kan jobbe med å få mer og mer intensitet og engasjement hos hunden. Neste steg er å begynne å kampe litt med hunden. Rolige sideveis bevegelser, mener forfatterne minker sjansen for at det blir alvor i kampen. Om hunden holder seg rolig og stabil i bittet, kan du begynne å kampe tøffere. At hunden blir urolig i bittet, tygger, skifter grep, kan blant annet tyde på at den ikke er helt komfortabel i kampen. I samme øyeblikk som du slipper leken, skal du begynne å rygge og oppmuntre hunden med stemmen og hendene til å komme inn til deg og leke igjen. Du skal hele tiden bevege deg bakover, bort fra hunden, for å ikke gi hunden noen signaler om at du konkurrerer om leken. Hunden skal så komme raskere og raskere tilbake til deg, og dere får en fin drakamp sammen. På kurset så vi det virke på hund etter hund, bortsett fra med min.

Og hva var det som gjorde at jeg bare ikke fikk det til? Vel, det første som ryker når jeg enten er sliten, usikker på hva jeg driver med eller grubler mens jeg trener, er timingen min. Det kunne føre til at jeg mistet akkurat det lille sekundet fra jeg slapp leken til jeg begynte å snakke til henne. Det andre som skar seg, var at jeg kunne kjøre maks to vellykkede repetisjoner, og så begynte hun å se på meg med skepsis igjen. Og når hun får det "jasså, har du tenkt å lure meg nå-blikket", har jeg tapt, og jo mer jeg prater til henne i slike settinger, jo mer overbevist blir hun om at jeg vil prøve å lure henne. Du klarer ikke å lure henne på samme måte to ganger, du må faktisk jobbe med å få henne til å ha lyst. Og hvorfor snakker jeg om luring i denne sammenhengen? Jeg skal gå bakover, men når hun kom opp til meg, førte det jo til at jeg skulle ta etter leken for så å slippe igjen. Og det gikk greit noen ganger, men så ble hun skeptisk igjen. Men jeg kjørte hjem fra Trondheim med en klar plan om å skynde meg langsomt, kjøre to repetisjoner mens vi begge var friske og opplagte, og så satse på å få framgang på sikt.

Etter å ha prøvd en økt hjemme som gikk sånn sådär, stakk det en liten djevel i meg. Hvorfor kunne jeg ikke prøve med håndtarget på drakampleika også? Jeg vet det funker med Tiki å la henne få følelsen av at det er hun som styrer showet. Når jeg kjører håndtarget, så er det en veldig aktiv handling fra hundens side. Og selv om hånda er et miljøsignal for at hun skal targete den, så er det likevel en frivillig adferd (og det har ingen konsekvenser om hun løper forbi, annet enn at hun ikke får klikk). Tiki er hele tiden bevisst på at hun trykker leken i hånden min, og hun velger det selv. På filmen under får dere se et usminket øyeblikk en fredag ettermiddag. Det dere ser er andre forsøk med håndtargetmetoden. Tiki har ligget 7 timer i bilen, og har litt løping i beina. Det gjør også at dere får se noen av seiersrundene. Jeg er mongotrynesliten selv etter 6 undervisningstimer, så jeg strekker det for langt, men dere får også se hvordan jeg prøver å berge det inn igjen når jeg ser vi har holdt på litt for lenge (vi kan jo late som at det aldri skjer når jeg er opplagt).



Neste blogginnlegg kommer til å handle om hvordan jeg jobber videre med denne leken. Målet mitt er å komme dit at jeg kan veksle mellom å kommandere slipp, og å la henne vinne uten at hun stikker. Da kan jeg også jobbe med å legge til mer og mer artigheter i leken, for å se om det påvirker tendensen til å stikke eller slippen, eller leken generelt.