Når kommandoen ikke virker forsterkende

Har slitt en stund med avstandskommanderingen. Etter ca to stillingsskifter synker Frida sammen, og det ser mer ut som jeg straffer henne hver gang jeg gir en kommando. Inte alls bra attityd... Hun blir også trykket ved den minste forstyrrelse.

Snakket litt med Marianne (som er så kul å stille opp selv om kurset er avsluttet), og fikk tips om noen tiltak:

• Gå tilbake til frivillige adferder (det er lenge siden sist jeg har gjort i den øvelsen)
• Legge på kommandoen på nytt
• Alltid knallbelønning
• Ikke feile henne (dette tror jeg er veldig viktig, hun tåler like dårlig som meg å feile)
• Hele tiden ha Pavlov i bakhodet, så med en gang hun får dårlig attityd, skal vi avbryte økten

I dag begynte jeg, og det var fokus i alle øktene. Det tok ikke lang tid før hun hadde en helt annen holdning. Ikke bare logring, men ansiktet hennes uttrykte forventning heller enn ubehag (hun har et meget talende ansikt). I den siste økten fikk jeg fem frivillige stillingsskifter før jeg belønnet, med godt tempo og bra attityd. Jeg vekslet mellom å hive en eller flere godbiter til henne. En halv neve hver gang hun hadde et gjennombrudd, og jeg må si jeg er fornøyd med fremgangen.

Forberedelser til kl 2, 7. februar

Før debuten i klasse 1, la jeg en del arbeid i å baklengskjede de tre siste øvelsene. Det fungerte som bare det, og gjorde det enkelt å trene flere øvelser for en belønning.

Jeg kommer til å gjøre det samme før 7. februar. Problemet mitt er bare at de to siste øvelsene er de svakeste kortene. Kjegla er fremdeles ustabil, og jeg har ikke fått trent så mye på den siden dypsnøen kom. Avstandskommanderingen er grei, men i enkelte miljø (heldigvis ikke der vi skal konkurrere) er den veldig sårbar for forstyrrelser. Da skal det ingenting til før hun "låser" seg og fryser i posisjon.

Det betyr at jeg må gjøre en kjempeinnsats på de to siste øvelsene i kveld, sånn at jeg kan baklengskjede dem. Og så må jeg huske å legge til ventetid etter hver øvelse og utgang fra banen som siste ledd.

Lydighet og stress

I det siste har jeg tenkt en del tilbake på lydighetstreningen min. Klikkertrenere er jo gjerne opptatt av å få med de riktige følelsene i treningen. Hunden skal være glad, så den får riktig holdning, og man styrer stressnivået slik at man får riktig intensitet.

Frida var en svært hektisk ung dame, så jeg måtte være veldig bevisst på å trene bli-øvelser når hun var rolig/sliten. Dette førte til en svært sikker fellesdekk, hvor det meste kunne skje uten at hun brøt blikommandoen. Jeg hadde faktisk en super dekk og bli i omtrent 3 år.

Den sommeren Frida fylte 3 begynte hun plutselig å legge seg på skinka. Etter 3 år med perfekte dekker, måtte jeg bare klø meg i hodet. Hvorfor i all verden skulle hun legge seg på skinka etter så lang tid? Jeg prøvde på å innføre flatdekk, og tenkte at det ville øke bevisstheten hennes på posisjonen, men hun syntes ikke det var noe vanskelig å ligge på skinka med haka i bakken. Kanskje det tilogmed er enda mer behagelig?

Det virker som at Frida går inn i en "nå skal jeg bare ligge her og slappe av-modus" med en gang det er bli-trening. Og da tenker jeg at jeg har bommet en del på stressnivået, jeg skulle rett og slett ha jobbet med høyere stressnivå når jeg trente bli, og heller risikert noen feil.

Er det nå noen vei tilbake? Jeg kan nå trene fellesdekk mens hun er skikkelig gira, og likevel slapper hun helt av når jeg går fra henne. Jeg regner med at det går an å jobbe seg gjennom det, men er det verdt strevet?