På instruktørutdanningen til Canis hundeskole får hvert kull en rekke praktiske prosjektoppgaver som skal være ferdig i løpet av året. Tidligere år har det vært en del freestyleoppgaver, spillefilmer og lignende. I år ville de gjøre noe annet, og vi har derfor fått noen prosjektoppgaver som kommer til å gi meg og frøkna skikkelig hår på kæssa (brystkassa altså). Selv om vi godt kunne laget film (The Exorcist f.eks), er mer bruksorienterte oppgaver mer i vår gate. Årets oppgaver er dessuten alle skikkelige utfordringer for meg og frosken. Å jobbe på avstand fra meg og stimuluskontroll er våre absolutt største problemer, og nå må vi bare jobbe oss gjennom dem. Det må bli bra.
Kontroll over hunden på avstand, (LP Elite)
Denne øvelsen er vi jo godt på vei med, men vi har slitt med den hele veien. Attityden har blitt mye bedre enn den var, men det er fremdeles litt sirup der. Jeg savner den triggerhappye attityden som jeg har nevnt tidligere, men hun ser ihvertfall ikke ut som om hun har lyst å dø. Jeg sliter virkelig med den øvelsen der, og når jeg får høye skuldre under trening, synes frosken at trening er pyton (ikke alltid det kuleste i verden med superfølsomme hunder). Tror vi trenger litt Irene-hjelp for å løsne opp det der. Ellers er jeg ganske fornøyd med sikkerheten på kommandoene. Tidligere tippet hun mer enn hun brukte ørene, men nå skal det enten veldig sterke forstyrrelser til, eller hun er skikkelig sliten hvis hun slår av ørene.
Fremadsending i bruks (klasse A)
Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for oss! Hun skal springe i gallopp langt vekk fra meg og rett mot en gruppe mennesker. Jeg har begynt å jobbe mye mer med musematte på avstand, og jeg har en viss ide om hvordan jeg skal legge opp treningen. Vi skal levere inn kriterieplan for alle øvelsene, og når jeg har fått den godkjent kan det hende jeg legger den ut her. Ellers skal øvelsen se omtrent slik ut: Fremadsendingen kommer ca 3 min. ut i filmen.
Diskrimineringsoppgave
Hunden skal på muntlig kommando velge riktig gjenstand blant minst tre gjenstander som ligger foran den. Vi skal kunne vise dette ved å kunne be om samme gjenstand flere ganger etter hverandre, også om vi forandrer plasseringen på dem. Den skal kunne dette på minst tre gjenstander (nytter ikke å bare ha navn på en, og så legge den sammen med andre gjenstander). I tillegg skal hunden ha tre markeringsadferder på gjenstandene: frysmarkering med snuten, labb på gjenstanden og apport. For å få godkjent øvelsen må vi ha minst en markeringsadferd, vil vi ha svart belte i klikkertrening, bør vi ha alle tre. Vi har begynt med noen av lekene til Frida (hun har en hel samling med leker som lager forskjellige dyrelyder). Vi har begynt å sette navn på dem: frosk (den kvekker selvfølgelig), anda (den kvakker(?) naturligvis også) og pip (en kattelekekylling som piper skikkelig). Frida har valgt seg ut frysmarkering med nesen, men vi skal også jobbe med labb og apport. Foreløpig er største problem at Frida savner leikene sine, hun brukte nemlig å ha dem med seg i senga om natta. :) Her er en film som viser omtrent det vi skal gjøre (overse den perverse overforbruken av kommandoer).
fredag, mars 25, 2011
onsdag, mars 23, 2011
I Mol(de)boland - der hvor alt går an
Hundebæsj:
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.
Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.
Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.
Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.
Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.
"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.
Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.
Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.
Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.
Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.
Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.
"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.
Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.
fredag, mars 18, 2011
Targetparty
Selv om jeg har lært inn alle targetgrunnferdighetene på Frida, har jeg aldri vært komfortabel med å bruke veldig mye targeting i treningen. Litt har det med at jeg synes det er artig å jobbe med så lite hjelp som mulig, og litt med at jeg har trøblet med overgangen fra å bruke targeten, til å bli kvitt den som hjelp. I tillegg har jeg slitt mye med å sende Frida vekk fra meg, noe som også har gjort hele musematteopplevelsen lite festlig.
Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.
Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.
Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.
I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.
Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.
Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.
Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.
I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.
onsdag, mars 09, 2011
Første helg på klikkerinstruktøren
Dette blogginnlegget måtte jeg tygge en stund på. Det stakkars lille hodet mitt var så fullt av inntrykk, at jeg nesten har vært komatøs siden helga. Denne helga var nemlig første samling på Klikker-Instruktøren 2011. Jeg har gledet meg veldig til dette kurset skulle komme i gang. Ikke bare at vi får mange helger med intens hundenerding sammen med skikkelig flinke hundetrenere, men å gå kurs for Morten Egtvedt og Cecilie Køste er en seriøs opptur (sorry fjortisspråket, jeg har akkurat kommet ut av koma, og er fremdeles litt ør). Jeg har jo gått et runderingskurs med Morten E før, hvor jeg fikk teste litt baklengskjeding av melding. Men jeg har aldri gått kurs for Cecilie K før, og jeg gledet meg veldig til det. Det var ganske heftig å gå for dem (det kan jeg vel si uten å virke helt fjern?). De kaster ett blikk på deg, og så vet de hva du har gjort. Og de har løsninger på løpende bånd. Jeg følte egentlig at frosken og jeg både fikk vist at vi kan noe, og at vi fikk vist hva vi sliter med. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er råspent på fortsettelsen!
Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?
Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:
Bli skikkelig treningsrutine-nazi
Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?
Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:
- Vi la masse arbeid ned i grunntreningen, men så ble vi utålmodige fordi vi aldri kom videre (frøkna var over ett år før hun kunne flere kommandoer enn "kom"). Det resulterte i at vi begynte å ta en del snarveier (ikke noe lokking eller annen styggedom, vi bare kuttet noen svinger og gikk litt fort fram). På grunn av korthusene vi bygde, har vi brukt mye tid på å gjøre grunnarbeidet opp igjen. Hvordan kan man unngå dette, og likevel ha en hund man kommer i ringen med før den ligger under torva? Ganske enkelt i grunn: man kan ligge på trinn 1 og 2 i stimuluskontrolltreningen lenge før man har en perfekt atferd. Man kan til og med prøve seg på trinn 3 hvis man er av det vågale slaget. I tillegg bør man begynne å baklengskjede så snart man har flere øvelser på repertoaret. Da blir hunden raskere vant til kjeding, og man får med som bonus at den tidligere lærer å jobbe lengre for belønningen.En annen bonus ved å gjøre grunnarbeidet skikkelig, er at det gir mindre risiko for å skape usikkerhet hos hunden.
- Jeg har nevnt det tidligere at jeg hadde "glemt" et av de viktigste lovene i klikkertreningen. Det er alltid hunden som skal starte aktiviteten. Når jeg begynte med konkurranseoppkjøring la jeg meg til en uvane med å kommandere henne i utgangsstilling. Det høres sikkert ikke ut som en dødssynd, men jeg er sikker på at jeg får det varmt på grunn av dette. Det kortsiktige resultatet var en (klikker)hund som vegret seg for å komme i utgangsstilling så snart hun ante at vi skulle trene lengre kjeder. Ikke pent. Etter at jeg ble mer bevisst på dette igjen, har både tempo og attityd bedret seg radikalt.
- Vi hoppet for raskt fra enkel grunnferdighetstrening og enkle delmomenter til superlange kjeder. Overgangen ble altfor brå, og jeg var ikke flink til å variere (har man det travelt, så har men det travelt). Ikke bare at vi kjedet sammen lange lydighetsøvelser, men vi kjedet hele sekvenser av flere øvelser også. Jeg har nå begynt å jobbe med baklengskjedings-skillsene mine, og det vil medføre et "mellomstadie" fra bare frivillige GF'er til hele øvelser (eller, grøss og gru, hele program).
- Jeg har hatt en tendens til å kjøre altfor lange økter. Jeg har jo tenkt at det er med på å øke kondisjonen hennes, og hun greier lange økter. Men det hjelper ikke akkurat på tempoet. Så nå blir det superkorte økter med go-go-go, og så pause.
- Ikke bare at øktene mine har vært for lange, men jeg tror jeg har kjørt på med for mange repetisjoner også, og det kan også gå utover tempo og intensitet. Så smekk meg på fingrene viss dere ser meg kjøre på altfor mange ganger - og spesielt i fartsøvelsene (da skal dere få lov til å slå eller sparke meg - eller be meg jogge en runde).
- Jeg gjør en del gjennomtenkte ting når det gjelder treningsrutiner, men jeg er fæl på å skulle snakke underveis i økten, og spesielt mens jeg belønner (har noen sagt at det er pausetid?). Frida har jo vært en del demo-hund på kurs, og hun har lært seg å ikke tilby atferd når jeg står og snakker. Hun står bare og ser på meg, til jeg har fokus på henne igjen, og så begynner hun å jobbe (og er det kanskje ikke hundens kontakt som skal aktivisere eier, ikke motsatt?). Alt dette fører til at man mister fokus i treningen. Selv om frosken ikke er en hund som jeg mister kontakten med når jeg gjør sånne teite ting, så gjør det at både hun og jeg må skifte gir på en dum måte i løpet av øktene. Sånn blir det ikke go-go-go av (fy, Linn).
- Siden Frida var så reaktiv som hun var (0-100 på et tidels sekund i utagering), og med høyt stress og tendenser til grisekrokodilling, så kjørte jeg på med masse regler for å gjøre henne mer kontrollerbar. Jeg har fått en veldig kontrollerbar hund, men nå må jeg prøve å gjøre henne litt mer ufin igjen. Hun har blitt råere i leken og når hun blir belønnet med godis, men jeg vil ha henne enda frekkere. Skal trene mer på pangstart, og heller la henne tjuvstarte og jukse mer enn å sikre at hun greier å holde seg. Målet er en litt frekkere frøken, og en litt mer trigger-happy hund.
Bli skikkelig treningsrutine-nazi
Abonner på:
Innlegg (Atom)