Gjennombrudd 2

Apporten og jeg har en festlig historie. Etter at jeg greide å time feil under innlæring av apport på Pippi (forrige hund), slik at hun bare ville spytte, fikk jeg fullstendig hetta bare ved tanken på apporttrening. Frida var vel nærmere tre år før jeg fant ut at jeg bare måtte komme over det.

Fra frøkna var liten hadde jeg oppmuntret henne til å bære forskjellige ting, med tanke på apporttreningen. Jeg forsøkte også å få henne til å ta gafler, skjeer, nøkler osv i munnen, men det var hun aldeles ikke interessert i. Hun var ivrig på å bære pinner og røtter på tur, og hun var flink å bære posten opp til døra. Men holde fast i trening var uaktuelt.

Jeg måtte altså jobbe med kriteriene mine. De var ikke så mystiske i det hele tatt. Jeg fulgte kriterieplanen fra Lydighet i teori og praksis, pluss at jeg brukte apportartiklene og videoene til Fanny Gott som hjelp. De hjalp meg helt fram til kriteriet å gripe over (og knipe sammen tenna). Frida hadde slett ikke lyst til det. Hun hadde ingen problemer med å touche eller gape over, men resten likte hun rett og slett ikke. Kriterieplanen min hjalp lite når hun streiket på neste trinn, selv om det er en mulighet for at jeg kunne fått gjennombrudd ved å holde ut litt lenger på "gap over-stadiet".

Som klikkertrener har man en ganske stor verktøykasse å ta av, men det krever av og til litt fantasi og kreativitet. Akkurat når jeg jobbet med hold fast fikk jeg et anfall av begge deler (flaks). Jeg fant ut at jeg måtte holde meg hard, og leke litt Ruff love med Frida. Vi jobbet for maten (vi råforer, og maten er så deilig at hun nesten går av skaftet for den), og jeg holdt en neve Vom&Hundemat i den ene hånden, og apportbukken i andre hånden. Den eneste måten å få maten, var gjennom å bite over apporten. Frida prøvde å psyke meg ut lenge (ja, jeg vet at det er det jeg skriver, men hadde dere sett blikket hennes hadde dere ikke vært i tvil), faktisk så lenge at jeg nesten begynte å tvile. Plutselig grep hun over - mens det lyste "møkkakjerring" av blikket hennes. Men det var faktisk første gjennombrudd på apporttreningen.

Neste problem med apporten var å få henne til å se ut som hun likte å ta den i munnen. Det så jeg ikke på som noe problem, og det var det heller ikke. Jeg utnyttet gledesrusen når jeg kom hjem til å endre assosiasjonen til apportbukken. Først hadde jeg den bare i hånden mens jeg klappet og koste, og så fikk hun gripe over og holde fast. Problem løst, nå spretter hun av glede hver gang jeg drar fram apportbukken.

Nå hadde vi etter hvert så bra hold fast-adferd at jeg kunne begynne å tenke på avleveringen. Da dukket neste utfordring opp: Det var umulig å sitte og holde fast samtidig. Og å skifte stilling medførte en automatisk slipp. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg kom på ideen, men det var sikkert noe lurt. Istedenfor å løse problemet i utgangsstilling (og risikere å forurense avleveringen), lagde jeg en kjede som jeg baklengskjedet: ta apportbukk - sitt (på kommando). Det tok ikke mange repetisjonene før hun var helt stø på å holde fast mens hun satte seg. Jeg kjørte noen kjappe frivillige utgangsstillinger først, ga henne så apportbukken - hvorpå hun spratt rett inn i utgangsstilling med apportbukken i munnen - woohaaaa. :)

Men apporteventyret er ikke over. Metallapporten gjensto. Den hadde jeg aldri prøvd meg på før, og hvordan skulle det gå når frøkna som vill og gal krokodillevalp ikke engang ville i nærheten av metallet? Grøss og gru. Vi gikk gjennom kriterieplanen igjen, og vi kom så langt som at hun grep over og holdt. Hun klapret fælt med tenna, og det så voldsomt ubehagelig ut. Jeg timet belønningen slik at hun alltid fikk det når hun grep skikkelig (hadde sluttet å klapre), men hun tok ikke det poenget. Det virket som ubehaget var for sterkt, og hun så rett og slett ut som hun skulle dø.

Noen ting hjalp litt: å trene apport av tinn-is-skje sammen med Felix (de fikk holde den annenhver gang). Plutselig var det ikke ekkelt å få metallapporten levert i munnen lenger - hun kunne til og med hoppe med den, så lenge hun fikk ta den fra hendene til noen. Da var farten, attityden og avleveringen helt fin. Men om den lå på bakken, og hun måtte plukke den derfra, kom den gode, gamle jeg-vil-dø-holdningen fram igjen.

Jeg prøvde å øke forsterkningskvalitet, og da ble hun ivrigere i forkant og etterkant av opplukket, men problemet var fremdeles uløst. Vi prøvde å kjøre metallapportplukking når jeg kom hjem, men det var ikke sterkt nok (mulig hvis jeg hadde gitt det mer tid). Jeg prøvde også å kjøre det når hun hadde skikkelig bra treningsenergi (f.eks etter noen dager uten trening), men med samme resultat: iveren var der, men du så fremdeles på henne at det var ekkelt.

Gjennombruddet kom etter en ny lur ide. Jeg kom på at jeg kunne starte med enkel opplukk av favorittapportbukken hennes (den vi fikk de første gjennombruddene med). Og så en til to godbiter bare for plukket. Etter noen repetisjoner, byttet jeg ut treapporten med  metallen. Første gang hun åpnet munnen over, lot jeg det regne med godbiter. Og så fikk hun ny jackpot for hver repetisjon. Siden hun allerede etter første økt hadde mye bedre attityde, gjentok jeg dette tre fire dager hjemme, og så forsøkte jeg det samme i hundeklubben. Nå kan jeg begynne rett på metallen, og hun får en gledesreaksjon når jeg drar den fram. Ikke like sterk som med tre, men det får være måte på kravstorhet.

Sist gang jeg var i hundeklubben, testet jeg for første gang hele øvelsen. Jeg baklengskjedet den ikke, skulle sikkert gjort det, men det var en test på hvordan hun ville reagere når hun skulle plukke den fra fart. Hun var ivrig, hadde gallopp ut, plukket momentant, og så travet hun inn. Men pyttsann, halen veivet i været, og jeg så ikke antydning til den gamle jeg-vil-dø'en. Jeg regner nå med at det bare er småpirk igjen før jeg kan se meg fornøyd også med den øvelsen.

Gjennombrudd 1

Nyttårsaften skrev jeg et noget kryptisk innlegg om hvordan jeg fikk løst attitydsproblemet mitt med frøken fryd. Sånn går det når man prøver å smette inn ting i hui og hast. (Fy, Linn). I det siste har jeg ruget på noen tanker om ulike gjennombrudd jeg har hatt i treningen, og om hvilke tiltak jeg satte inn som løste problemene. Dette blir første bloggpost om dette.

Problem: Dårlig attityd i avstandskommanderingen 

For å si det rett ut: hun så skambanket ut idet hun skjønte at det var avstandsøvelsen det dreide seg om. Mulig årsak: jeg gikk litt raskt fram når jeg begynte å sette sammen øvelsen, og hadde dårlig stimuluskontroll når jeg gjorde dette. Usikkerheten (Frida er veldig tydelig i kroppspråket når hun er usikker) ble betinget til øvelsen.

Tidligere forsøk på løsninger (rekkefølge er litt vilkårlig her, jeg husker nemlig ikke alle detaljer)

• Øke forsterkningskvalitet: Prøvde å kjøre på med max belønning etter endt øvelse - ingen merkbar endring.
• Splitte opp øvelsen og trene forflytninger hver for seg - ingen merkbar endring. Med en gang jeg nærmet meg å sette sammen til delmomenter, var attityden tilbake.
• Gå tilbake til frivillige adferder. Bedring så lenge hun jobbet frivillig, problem tilbake når jeg begynte å sette ord (kommando) på adferden igjen. Mulig jeg hadde fått større endring her hvis jeg hadde jobbet bedre med stimuluskontrollen. Jeg gikk gjennom alle stegene på nytt, men sikkert ikke godt nok. Attitydschiit er der med en gang jeg gir kommando.
• Begynte med det samme som punktet som ovenfor, bare at jeg kjørte treningen idet jeg kom hjem fra jobb. Målet var å motbetinge, altså få inn følelsen av gledesrus inn i øvelsen istedenfor usikkerhet. Resultat: moderat bedring, men etter over en uke med dette regimet, var det bare nyanseforskjeller. Dvs jeg var ikke fornøyd med progresjonen. Med mer tålmodighet kan det hende denne planen kunne gitt bedre resultater. Men Frida er tross alt verdens smarteste hund, og dersom vi ikke har progresjon i løpet av et par økter, er det rart - når jeg gjør noe rett pleier det å vises fra første klikk med henne (den som synes jeg er blærete som skriver sånn om Frida: Suck it up. Det er faktisk bevist at hun er det).

Gjennombruddet

Gjennombruddet kom etter at jeg ble påminnet det med å alltid begynne med frivillige adferder. I min uendelige dårskap (jeg er nemlig ikke verdens smarteste hundetrener) var det lenge siden jeg begynte å synde mot dette. Men jeg tok grep, og voila: resultat fra første økt (sikkert tegn på at vi gjør noe rett). Vi tok en og en forflytning, og kjørte mange repetisjoner for å få litt flyt på det. Så var det lang pause før jeg prøvde på en annen forflytning.

Jeg begynte med frivillig sitt i front. og ga kommando for dekk, valgte dette delmomentet fordi det var det hun var stødigst i. Det morsomme var at med en gang hun hadde tygd ferdig, spratt hun opp i frivillig sitt igjen (fra første rep) - en tydelig indikator på at dekk-kommandoen også forsterket den frivillige sitten. Siden attityden forandret seg allerede fra første repetisjon, var jeg trygg på å fortsette. Dere hadde faktisk ikke trodd det om dere ikke så det, hun gikk fra krumbøyd og unnvikende til rak og logrende fra første økt! Jeg gjorde så det samme på resten av forflytningene: dekk-sitt, stå-dekk, dekk-stå, stå-sitt, sitt-stå.

Råfornøyd med denne endringen, skulle jeg sette det sammen til hel øvelse igjen - med max forsterkningskvalitet. Plutselig var noe av den samme attityden tilbake. Det var bedre enn det hadde vært, men ikke sånn som jeg hadde forventet. Hva gjorde jeg feil? Vel, for det første får jeg konkurransetrynet på med en gang jeg trener øvelser (og det trynet kan skremme selv den barskeste). Men så kom jeg på at jeg hadde syndet mot regelen om at første adferd skulle være frivillig. Og jeg hadde glemt oppsitten og neddekken i utgangsstilling. Etter at jeg fikset det, prøvde jeg på nytt - og det fungerte slik jeg hadde forventet i utgangspunktet.

Muligens ikke rakettforskning dette her, men det løste et kjempeproblem. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil bli i ringen. Da er det mye støy rundt og det er på slutten av et langt program. Frida er sliten og mener hun har fortjent belønningen for 7 øvelser siden. Det blir spennende å se.