fredag, september 17, 2010

Å klikkertrene en tenkende hund

Aussien er en av de rasene man kaller "tenkende hunder". Det er en del raser som er avlet på å kunne ta egne avgjørelser, og å selv vurdere hva som er den beste løsningen på ulike problemer. Noen raser skal ha det som kalles intelligent ulydighet, noe som innebærer at den ikke skal adlyde dersom den opplever at fører gir en uklok kommando. Innebærer dette at aussien tenker mer enn andre hunder? Det kan vel neppe bevises, så jeg prøver heller å finne en forklaring jeg kan observere. Det jeg har observert, er at min aussie har en eksepsjonell evne til å dra slutninger ut fra enkeltepisoder. Hun glemmer aldri, alle opplevelser er med på å forme hennes senere avgjørelser. Min konklusjon utfra det er at hun (nå representerer hun aussien, dette er med andre ord skikkelig vitenskapelig gjennomført) har større evne til å diskriminere og generalisere enn de fleste andre raser jeg har vært borti. I tillegg er de rå på response-cost-tenking, altså å finne måter å spare energi på, en konsekvens av at de har vært i hardt arbeid daglig, og dermed må hvile når de kan (og spare krefter der det går an).

Så var det det med klikkertrening, da. Nå er det ganske mange ting man kan snakke om i klikkertrening, her skal jeg snakke om feiling. Et slagord som går igjen er: en feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livsstil. Moralen er at man hele tiden skal holde seg på så lav feilprosent (ikke over 20 % ihvertfall), og når feil oppstår, bør man ha tunga rett i munnen for at hunden ikke skal feile flere ganger. Ofte innebærer det å senke kriteriene. Men er det alltid så klokt? Jeg er helt med på å lage gode kriterieplaner, og å følge reglene når det gjelder nyinnlæring. Men jeg har vært nødt til å tenke litt annerledes.

Selv om noen av konklusjonene mine er basert på min dårlige trening, tror jeg de likevel kan være interessante. Min lille Frøken Fryd ble for en stund siden mye flinkere å feile enn å få framgang. Hver gang jeg skulle lære henne en ny adferd, gikk det bra en stund, før hele greia raknet. Mest sannsynlig kom det av at jeg kjørte for mange repetisjoner på samme kriterie (aussien synes ikke samme vits er like morsom hver gang, som f.eks border collien gjør). Det er en kjent myte at disse hundene kjeder seg med for mange gjentakelser. En annen mulighet er at jeg belønte for dårlig (selv om jeg vanligvis heller belønner for bra). Tabben jeg gjorde, var at istedenfor å gå ned ett eller to trinn i kriterieplanen, gikk jeg ganske langt tilbake - for å bygge opp alt på nytt. Konsekvensen av dette var at Frida ble rå på å feile. Jeg velger å tro at hun ble forsterket positivt ved å få lettere oppgaver (lettere oppgaver = mindre energi brukt for å få hver belønning). En annen tabbe jeg gjorde var å tro at Frida ble veldig usikker av å feile. Hun er skuespiller av rang, og jeg tror at hun har lært å koble min usikkerhet (når jeg begynner å tvile på hva jeg gjør når hun har feilet) med sitt skuespill (hun ser ut som om hun er mishandlet bare hun føler det minste ubehag, og om det er skuespill eller bare godt språk, det har jeg ikke bestemt meg for enda) til at treningen blir enklere. Det skal som sagt ikke mange gjentagelser til før hun drar slutninger, og er det noe jeg har lett for, så er det å lage meg ubevisste mønstre. Når Frida i tillegg er så flink til å spare energi, ble summen av dette ganske dårlig trening. Hun ble faktisk shapet til å gjøre mindre og mindre, og jeg var helt fortvilet over at hunden min bare ble usikker av treningen, istedenfor selvsikker og rå (som var målet mitt). Ok, nok bekjennelser om min dårlige trening (til mitt forsvar kreves det et skarpt hode for å trene så kjappe hunder, og jeg er bare middels anlagt).

Ok, Linda hjalp meg til å se at jeg faktisk ble lurt trill rundt av min firbente pode (nokså pinlig i grunn), og jeg sluttet å hele tiden gå tilbake mange hakk, ga henne heller en pause eller bare en ny mulighet på samme trinn. Om det ikke funket, kunne jeg gå tilbake et trinn, men ikke noe særlig mer. Målet var jo her å bryte troen hennes på at hun kunne "slippe unna". Høres ikke særlig klikkersk ut, men skittsann. Dette skjedde vel for ca tre år siden, og vi fikk brutt mønsteret. Jeg ble flinkere å shape henne til mer innsats isteden for mindre, og vi fikk jevn framgang i treningen. Det med å se usikker ut har likevel hengt ved oss, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Frida er ingen usikker hund, men hun kan innimellom se helt forferdelig ut.

Hva har så utløst denne flommen av minner og bekjennelser? Jo det siste året har jeg vært over middels interessert i ren klikkertrening, og dermed mer bevisst på å unngå feil igjen. Pia fungerer som mitt feil-politi, og hun hadde besvimt om hun hadde sett oss. Jeg og Irene skulle repetere det å skille mellom dekk og stå under marsj. Slet en stund med dårlig attityd under disse øvelsene, men en økt i sommer fikset det. Da gikk Irene ved siden av meg, og hun klikket og belønnet (slik at jeg kunne gå videre uten å se meg tilbake). Dette funket som fy, og istedenfor å se skambankt ut, så så hun faktisk ut som en råtass. Dette skulle vi altså gjøre igjen onsdag kveld. Problemet var bare at idet jeg sa dekk, så satt Frøken Fryd. Dette gjorde hun gang på gang. Og hvis hun ikke satte seg, så sto hun. Jeg begynte å bli lettere panisk, gjorde meg klar til å gå tilbake i kriteriene, var livredd for at alt skulle rakne til søndagen, og at Frida skulle låse seg helt. Men av en eller annen grunn fant vi ut at banna bein, vi skulle kjøre på. Frida feilet antakelig en plass mellom 15 og 20 ganger (var nok her Pia hadde svimt av, eller nektet å prate mer med meg). Men hva skjedde? Frida falt ikke sammen, hun ble derimot bare mer og mer forbanna (det lyste svart av øynene hennes, og hun sendte meg noen blikk som ikke var nådige). Plutselig smalt hun ned i dekk, vill i blikket - jeg og Irene hylte til, og det ble selvfølgelig knallbelønning. Etter det hev hun seg ned i dekk, gang på gang, og hun har aldri hatt så kjappe dekker (skikkelig border collie-stil), og attityden var bare helt rå. Men hun var ganske klar over hvor mye belønning hun skulle ha, og jeg var glad det var Irenes fingre som skulle levere godsakene (jeg hørte ingen hyl, så jeg tror det gikk bra). Tror det er noen av de mer spesielle øktene vi har hatt, og definitivt den kuleste på lenge. Sjekket dekk under marsj igjen torsdag kveld, og den var framdeles mye bedre enn den noengang har vært.

Jeg tror ikke det her var snakk om ekstinksjonsburst. Jeg har sett tendensen tidligere, og det er de gangene jeg setter henne i situasjonen: "vil du ha belønningen, så må du gjøre jobben". Jeg så det da jeg lærte inn hold fast (vil du ha maten, så må du gripe), og når vi jobbet med bringkobbelet (vil du høre "vis mann", må du ta den i munnen) på runderingskurset med Morten Egtvedt. Jeg er som sagt ingen tilhenger av tankelesing, men du er ikke mye i tvil når Frida tenker "drittkjerring". Hun får et "javel, -hvis-det skal-være-på-DEN-måten-blikk", som i grunn er ganske festlig å se på.

Når jeg nå har innrømmet alle mine dårlige trenerferdigheter, er det mulig jeg blir kastet ut av det gode klikkerselskap. Jeg får la det stå til, og satser på å be om forlatelse dersom det blir avkrevd. Jeg har hørt uttrykket "akkurat passe dum til å trene", og jeg skjønner det godt. Jeg må innrømme at jeg liker å måtte gruble litt over treningen, men av og til hadde det vært ok å hatt en blondere hund igjen. En happy-go-lucky-type som ikke tenker altfor mye selv. Ah, søte drøm. Men egentlig tror jeg det er helt ypperlig å ha det som det er. En hund som aldri slutter å utmanøvrere meg - det er god medisin mot å bli (enda mer) høy på pæra.

2 kommentarer:

  1. Hei! Jeg tittet litt rundt hos klikkertrenere, stanset opp hos deg da jeg så at du har aussie, en skikkelig vakker en! (Jeg LIKER aussier;) Leste dermed hele dette innlegget, synes det var megakult og veldig bra! Sender en skrytende hilsen og et superklikk fra meg og Khan!

    SvarSlett
  2. Tusen takk, det er veldig kjekt å få skryt! :)

    SvarSlett