søndag, oktober 28, 2012

Pålitelighet og kvalitetssikring av hunder i arbeid


Etter at vi var på kurs i avansert sporing i Trondheim med Tobias Gustavsson, har det ligget et blogginnlegg og ulmet i bakhodet. Egentlig flere, selve sporingen kommer jeg til å blogge om i senere innlegg. Det jeg kommer til å skrive om her handler om kvalitetssikring og trening av hunder som skal i tjeneste.

Tobias Gustavsson har skrevet boka Spårhunden och Lukterna sammen med Lars Fält, Jens Karlsson og Jessica Åberg. De samme står bak Scandinavian Working Dog Institute. De driver flere spennende prosjekter om arbeidende hunder, og ble blant annet nevnt i siste nummer av hundesport i artikkelen om bjørneekvipasjer. De er solid forankret både i vitenskapen og i praktisk hundetrening.

I ett av foredragene, snakket Tobias om hvor høye forventninger befolkningen har til uniformerte hunder. Ofte har folk til og med helt urealistiske forventninger til hva hundene kan klare. Noe av dette kommer kanskje av manglende kunnskap om hvor omfattende trening av en hund som skal prestere på bestilling er. Selv om noen av disse forventningene er urealistiske, er det viktig at hunder som bærer tjenestetegn har bevist at de holder et visst nivå. Det krever at treningen holder mål, og det krever at prøveordningene og kvalitetssikringen er bra nok.

På denne siden skriver SWDI-teamet om kvalitetssikring og utforming av tester. Der skriver de om viktigheten av at testene skal gjenspeile kravspesifikasjonen i arbeidsbeskrivelsen, og altså ha direkte betydning for arbeidet hunden skal utføre. Hvorfor fokusere på lydighetsøvelser, for eksempel, dersom disse ikke er nødvendige for å løse oppgaven. Prøveordningen skal sikre at hunden med stor sannsynlighet kan løse en bestemt oppgave. Den skal altså kvalitetssikre en viss pålitelighet. En bra prøveordning gir heller ikke føreren/treneren rom for utflukter (som f.eks å skylde på føre, hund eller flaks/uflaks), og den skal også hindre muligheten for å kunne bestå ved et lykketreff.

Her skriver de enda mer om sertifisering. Denne siden er noe mer brutal, da den handler om svakheten med mange prøveordninger. De fleste som prøver hund har vært borti ulike problemstillinger, og her setter SWDI ord på noen.
"Ett inte alldeles ovanligt problem vid många former av kvalitetssäkring er att de flesta människor är snälla. Om ett hundekipage som man vet har tränat hårt, klarar 24 tester felfritt och sedan misslyckas hårfint den 25:e gången så krävs det en viss fyrkantighet av testledaren för att underkänna ekipaget och be dem komma tillbaka vid nästa prövningstillfälle (vilket kan vara om ett halvår). Ännu svårare er det om testledaren har tränat hunden, är en kollega till hundföraren, eller vet att den nu underkände hundföraren kommar att vara testledare då hans/hennes eget ekipage testas. Vid sådana tillfällen brister tyvärr mången väl genomarbetad prövningsordning."
Dette er jo en brannfakkel, men jeg tror den er viktig. Noe av det som gjør f.eks bjørnehundprosjektet så spennende, er at testene er både knallharde og kompromissløse. Det gjør at veldig mange ikke vil klare det, men det sikrer også at ekvipasjene som går gjennom er av de beste.

Jeg synes det er utrolig interessant lesning, og jeg håper debatten om hvordan kvalitetssikre både trening og prøveordninger kommer i flere fora. Jeg synes det er veldig spennende når hunder tas i bruk på stadig flere områder, og spesielt når det kan være snakk om liv og helse. Jeg har brukt mye tid på å lære om spesialsøk de siste årene, og noe av det som fasinerer meg er fokuset på kvalitetssikring. Det oppmuntrer nemlig også til gjennomtrening, og det fører til hunder som er forberedt på de fleste situasjoner. Det er det jeg synes er så spennende med konkurransekonseptet i mondioring også. Selve konkurransene er så uforutsigbare at du må forberede hunden på det mest utenkelige. Hvor gøy hadde det ikke vært om noe av den tankegangen hadde smittet over på lydighetssporten også?



lørdag, oktober 20, 2012

Spørsmål om rotrening

Noen raser, som f.eks. noen spaniels, en del retrievere, og en del av småhundene ser ut til å bli veldig aktive i kroppen når de trener (også når de ikke er satt i jobb). De kan nærmest se hyperaktive ut. Mens noen står og tramper mens hele kroppen veiver fra side til side, tyr andre til mer akrobatiske sprettballhopp. Gjetere igjen kan bli mer hetsete og lager masse lyd.

Ser man en slik hund, er det kanskje naturlig å tenke at det er hunder som trenger mye rotrening, og søker man opp roligtrening på nett finner man jaggu mange underlige tips. Det som også ofte følger med rotrening, er mye fokus på at hunden skal takle at det ikke skjer noe. Det å finne balanse mellom aktivitet og passivitet, og å la hunden få bruke seg skikkelig, ser ut til å komme i bakgrunnen (ihvertfall for de jeg har observert).

Kan det tenkes at det istedenfor masse rotrening, kan gi bedre resultat å ha klare kriterier i treningen? Når jeg trener foran andre, er det et mål for meg at ikke bare hunden skal bli sikrere på det vi driver med og ha en tydelig framgang, men også at tilskuerne skal kunne se på oss hva kriteriene er, uten at jeg trenger å si det.  Riktige og tydelige kriterier gir mindre frustrasjon for hunden. I tillegg gir det rom for å få brukt energien sin på en hensiktsmessig måte, spesielt om man klarer å ha en så bra progresjon at hunden hele tiden blir utfordret. En hund som får jobbet bra blir sliten, og en sliten hund slapper lettere av enn en hund som har mye overskuddsenergi.

Hvorfor blander jeg inn kriterier i denne diskusjonen? Jeg observerer en del hunder i trening og på kurs, og det jeg ser er at når hundene ikke vet hva som forventes av dem, så begynner kroppen å gå. Når de skjønner hva de skal gjøre, virker det som hele systemet roer seg, og de fokuserer på oppgaven. Flatene planter alle fire beina i bakken, jaktgoldenen står helt stille med hele kroppen, dvergpincherne slutter å hoppe som sprettballer, gjeteren jobber stille og målrettet. Det eneste som skal til er at du som trener setter fornuftige kriterier (med tilhørende passelig stressnivå for øvelsen) og formidler kriteriene til hunden gjennom bra timing. Hvis du i tillegg belønner bra, får du en hund som ikke bare vet hva den skal gjøre - den har lyst til det også.

Det betyr ikke at all rotrening er uaktuell. Noen hunder behøver virkelig hjelp til å finne av-knappen. Men de hundene som trenger det er ofte de mest høypotente, og/eller de mest lettstressede, og begge de trenger det jeg har skrevet over. Den høypotente trenger virkelig å få brukt seg, og den lettstressede trenger å vite hva den skal gjøre. Og når du har det som grunn, har du også en mye bedre forutsetning for å lykkes med rotreningen.

Det jeg også har lagt merke til, er at dyktige trenere veldig sjelden har stressede hunder. Dyktige trenere vet hvordan de skal formidle hva de vil til hunden, og hunden får ofte brukt seg på en god måte. Derfor er det å investere tid i å bli en dyktig hundetrener, også en investering i å få en velfungerende hund. Hvordan blir man en flinkere hundetrener? Man trener, evaluerer treningen for å sikre at man er på rett spor, og så trener man mer.