Vi har aldri hatt problem hos veterinæren før. Jeg trente naturligvis håndtering for å forberede oss på de første besøkene, og Fridus von Froskus digget å komme dit. Men en eller annen gang i treårsalderen fikk hun den første betennelsen i skulderen, og da begynte dyrlegen å måtte strekke på henne når de undersøkte henne. Ikke bare en dyrlege, men flere forskjellige (bra generalisering). Etter at hun begynte å få vondt i skulderen ble det naturlig å sjekke den hver gang vi var til kontroll, og innimellom på dyrlegebesøk kun for skulderens del.
Plutselig begynte Frida å vise vegring mot å bli undersøkt (det hadde jo gjort vondt en del ganger, og hun er ikke spesielt tilgivende av seg). Vi kunne komme inn på venterommet, og Frida var som vanlig glad for å komme dit. Med en gang vi kom inn på kontoret oppdaget hun hva hun skulle, og ville bare vekk. Etter hvert fikk hun den reaksjonen idet dyrlegen kom i døra og kalte oss inn. Du kunne nesten se henne si "gulp". Ok, jeg måtte bare innse at synet av dyrlegen var blit betinget stimulus (altså kommando) for ubehag eller smerte, men det betydde også at det kunne bli mitt nye treningsprosjekt.
Hjemme begynte vi å trene håndtering igjen. Jeg la vekt på at Frida skulle stille seg opp frivillig, og at hun hadde lov til å gå igjen om hun ville. Etter hvert utvidet jeg til at hun også kunne strekke fram frambeina frivillig, slik at jeg kunne tøye dem (forsiktig). Dette tok vi med oss opp på travhytta der vi også fikk trent det på et bord.
I dag hadde jeg time hos dyreklinikken, kun for å jobbe med dyrlegeskrekken. Vi kom inn på et undersøkelsesrom, og en av assistentene lekte dyrlege. Frida fikk lov å hoppe ned fra bordet (hun gjorde det bare en gang, og det var idet hun "tenkte gulp"), og hun fikk selv ta initiativ når hun var klar igjen. Dette gjorde hun ved å sette frambeina på bordet så jeg kunne løfte henne opp. Etter det hoppet hun ikke ned igjen, og assistenten gjennomførte en vanlig rutineundersøkelse, mens jeg klikket og belønte. Hver gang jeg klikket, trakk assistenten seg litt tilbake. Til slutt fikk jeg fram frivillig frambeinløft hos meg, og så gjorde hun det for assistenten også. Frida ville bare fortsette å løfte frambeina, og det var en fin måte å avslutte på.
Det at jeg hadde med klikker og godbiter (julepølse og frolic), gjorde at fridusen ganske raskt gikk i jobbemodus. Når hun er i jobbeland tar hun det meste som en måte å tjene klikk på, og det gjorde at vi kunne gå raskt fram. Hvis jeg tar med disse erfaringene når vi skal på reelle veterinærbesøk, og er flink å gi vet'en instrukser om hvordan vi gjør det, tror jeg ikke Frida vil ha flere problemer hos doktor'n.
torsdag, desember 15, 2011
tirsdag, desember 13, 2011
Baklengskjeding for kick-ass-trenere
I siste nummer av Canis skriver Morten og Cecilie om hvordan man kan bruke baklengskjeding i øvelser som ikke alltid ser like ut. Det snakket vi om på instruktøren også, og jeg har brukt det blant annet for å strekke avstanden i kryp. Glimrende også i avstandskommanderingen, hvor jeg har slitt en del med attityden.
I denne bloggposten tenkte jeg å skrive om hvordan jeg bruker baklengskjeding for å bygge utholdenhet, lære hunden å gå flere øvelser før belønning, og konkurransetrene - selv med bare noen få øvelser på repertoaret..
For det er jo litt kjipt om man tror man må vente med konkurransetrening til man har ferdig alle øvelsene i et program. Jeg trodde nemlig det lenge. Det betydde at jeg brukte perverst lang tid på å trene bare grunnferdigheter. Og så brukte jeg masse tid på å trene inn de forskjellige øvelsene. Når Frida plutselig var tre år, og jeg fant ut at vi måtte komme oss i ringen, så kunne hun jo alle øvelsene (og vi baklengskjedet hele klasse 1-programmet uten problemer), og det gikk veldig bra. Men likevel hadde hun tre år i kroppen med tett belønning. Hvis du da sammenligner antall treningsøkter (vi trener hver dag) med grunntrening i forhold til utholdenhets- og kjedetrening, så sier det vel seg selv at jeg måtte støte på problemer. Tror forholdet må være 100:1, og det gir dårlige odds. Fjellvettregel nr 1 sier at man ikke skal legge ut på langtur uten trening, og det gjelder for konkurransetrening også. Jeg innrømmer det gjerne, jeg var en pappskalle. Men nå vet jeg bedre (hadde jeg bare visst da det jeg vet nå, osv), og det er da aldri for sent å snu.
Ok, jeg må vel komme tilbake til tema. Det jeg vil fram til, er at man allerede fra man har to-tre adferder på repertoaret, kan og bør begynne å baklengskjede. Om adferdene er snurr. bamse og gi labb, spiller jo ingen rolle. Hunden skal bare lære prinsippet. Det samme gjelder øvelser. Har man tre øvelser på lager, kan man lage mange forskjellige kjeder:
Vil man i tillegg begynne tidlig med konkurransetreningen, er det også veldig fornuftig. Det som er viktig å tenke på da, er at man skal gjøre det så konkurranselikt som mulig. Det er da to faktorer som er viktige: å prestere på første forsøk og at man har en konkurranselik setting (ringbånd, dommer og publikum). Høres lite ut, men det krever ganske mye arbeid. Begynner man med det allerede fra man har tre adferder på signal, kan du med hånden på hjertet si at hunden er godt forberedt på konkurranse.
I denne bloggposten tenkte jeg å skrive om hvordan jeg bruker baklengskjeding for å bygge utholdenhet, lære hunden å gå flere øvelser før belønning, og konkurransetrene - selv med bare noen få øvelser på repertoaret..
For det er jo litt kjipt om man tror man må vente med konkurransetrening til man har ferdig alle øvelsene i et program. Jeg trodde nemlig det lenge. Det betydde at jeg brukte perverst lang tid på å trene bare grunnferdigheter. Og så brukte jeg masse tid på å trene inn de forskjellige øvelsene. Når Frida plutselig var tre år, og jeg fant ut at vi måtte komme oss i ringen, så kunne hun jo alle øvelsene (og vi baklengskjedet hele klasse 1-programmet uten problemer), og det gikk veldig bra. Men likevel hadde hun tre år i kroppen med tett belønning. Hvis du da sammenligner antall treningsøkter (vi trener hver dag) med grunntrening i forhold til utholdenhets- og kjedetrening, så sier det vel seg selv at jeg måtte støte på problemer. Tror forholdet må være 100:1, og det gir dårlige odds. Fjellvettregel nr 1 sier at man ikke skal legge ut på langtur uten trening, og det gjelder for konkurransetrening også. Jeg innrømmer det gjerne, jeg var en pappskalle. Men nå vet jeg bedre (hadde jeg bare visst da det jeg vet nå, osv), og det er da aldri for sent å snu.
Ok, jeg må vel komme tilbake til tema. Det jeg vil fram til, er at man allerede fra man har to-tre adferder på repertoaret, kan og bør begynne å baklengskjede. Om adferdene er snurr. bamse og gi labb, spiller jo ingen rolle. Hunden skal bare lære prinsippet. Det samme gjelder øvelser. Har man tre øvelser på lager, kan man lage mange forskjellige kjeder:
- Sitt under marsj - fri ved fot - innkalling fra sitt
- Sitt under marsj - innkalling fra sitt - fri ved fot
- Fri ved fot - sitt under marsj - innkalling fra sitt
- Fri ved fot - innkalling fra sitt - sitt under marsj
- Innkalling fra sitt - fri ved fot - sitt under marsj
- Innkalling fra sitt - sitt under marsj - fri ved fot
Vil man i tillegg begynne tidlig med konkurransetreningen, er det også veldig fornuftig. Det som er viktig å tenke på da, er at man skal gjøre det så konkurranselikt som mulig. Det er da to faktorer som er viktige: å prestere på første forsøk og at man har en konkurranselik setting (ringbånd, dommer og publikum). Høres lite ut, men det krever ganske mye arbeid. Begynner man med det allerede fra man har tre adferder på signal, kan du med hånden på hjertet si at hunden er godt forberedt på konkurranse.
søndag, desember 11, 2011
LRS-tankespinn
I det siste har flere blogget om LRS, et konsept Ken Ramirez har holdt foredrag om. Jeg har bare lest om det gjennom noen blogger, så jeg skal ikke forsøke å forklare det her. Disse bloggene har tatt seg av den jobben:
LRS Åsa Jakobsson
mera Ken Ramirez Åsa Jakobsson
LRS Least Reinforcing Stimulus/Situation Eva Bertilsson
De er verd lesingen, og et øyeblikk ble jeg fasinert over en ny løsning, og jeg så umiddelbart for meg flere hunder det kunne være nyttig for. F.eks hunder som går veldig opp i stress om de blir frustrerte (slik at de får problemer med å hanke seg inn igjen), eller hunder som lett blir passive om de ikke raskt forstår hva de skal gjøre. Jeg tenkte også at det kunne hjelpe trener i situasjoner der feilen har oppstått - å ha en bevisst strategi er jo ikke dumt.
Men så klarte jeg ikke helt å plassere det slik at jeg ble fornøyd (i forhold til hundetrening). Jeg er ikke spesielt glad i feilsignaler (No Reward Markers), og styrer stort sett unna det. Grunnen er at de som bruker dette ofte går i fellen på den måten at de fokuserer mer det som er feil enn det som er rett (og driver man da positiv trening?). Og mange blir blinde for hvor mye de bruker det (man bør ihvertfall være en skikkelig 80%-nazi om man skal drive med slikt, og da mener jeg ikke 80% feiling...). Selv om LRS er light-versjonen av dette, ligger likevel fokuset på hva man ikke vil ha, og det er feil fokus. Jeg er også litt redd for at det kan bli en sovepute, slik at man maskerer at man ikke har det grunnleggende inne (slik belønningsplassering kan bli).
Og da vil jeg Back To Basic igjen. Har man bra kriterier og fornuftig forsterkningsfrekvens er mye av jobben gjort. Greier man ikke å sette bra kriterier er det faktisk det man må jobbe med for å forbedre treningen (så hunden slipper å gå i spinn av frustrasjon). Man blir ikke flinkere til å lage fornuftige kriterier ved å slippe å jobbe med det. Greier man i tillegg å styre unna feilsignaler så har hunden enda mindre grunn til å bli frustrert. Om hunden ikke lenger blir frustrert fordi du trener fornuftig, er plutselig behovet for slike teknikker borte. Easy peasy ;)
LRS Åsa Jakobsson
mera Ken Ramirez Åsa Jakobsson
LRS Least Reinforcing Stimulus/Situation Eva Bertilsson
De er verd lesingen, og et øyeblikk ble jeg fasinert over en ny løsning, og jeg så umiddelbart for meg flere hunder det kunne være nyttig for. F.eks hunder som går veldig opp i stress om de blir frustrerte (slik at de får problemer med å hanke seg inn igjen), eller hunder som lett blir passive om de ikke raskt forstår hva de skal gjøre. Jeg tenkte også at det kunne hjelpe trener i situasjoner der feilen har oppstått - å ha en bevisst strategi er jo ikke dumt.
Men så klarte jeg ikke helt å plassere det slik at jeg ble fornøyd (i forhold til hundetrening). Jeg er ikke spesielt glad i feilsignaler (No Reward Markers), og styrer stort sett unna det. Grunnen er at de som bruker dette ofte går i fellen på den måten at de fokuserer mer det som er feil enn det som er rett (og driver man da positiv trening?). Og mange blir blinde for hvor mye de bruker det (man bør ihvertfall være en skikkelig 80%-nazi om man skal drive med slikt, og da mener jeg ikke 80% feiling...). Selv om LRS er light-versjonen av dette, ligger likevel fokuset på hva man ikke vil ha, og det er feil fokus. Jeg er også litt redd for at det kan bli en sovepute, slik at man maskerer at man ikke har det grunnleggende inne (slik belønningsplassering kan bli).
Og da vil jeg Back To Basic igjen. Har man bra kriterier og fornuftig forsterkningsfrekvens er mye av jobben gjort. Greier man ikke å sette bra kriterier er det faktisk det man må jobbe med for å forbedre treningen (så hunden slipper å gå i spinn av frustrasjon). Man blir ikke flinkere til å lage fornuftige kriterier ved å slippe å jobbe med det. Greier man i tillegg å styre unna feilsignaler så har hunden enda mindre grunn til å bli frustrert. Om hunden ikke lenger blir frustrert fordi du trener fornuftig, er plutselig behovet for slike teknikker borte. Easy peasy ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)