Vi har aldri hatt problem hos veterinæren før. Jeg trente naturligvis håndtering for å forberede oss på de første besøkene, og Fridus von Froskus digget å komme dit. Men en eller annen gang i treårsalderen fikk hun den første betennelsen i skulderen, og da begynte dyrlegen å måtte strekke på henne når de undersøkte henne. Ikke bare en dyrlege, men flere forskjellige (bra generalisering). Etter at hun begynte å få vondt i skulderen ble det naturlig å sjekke den hver gang vi var til kontroll, og innimellom på dyrlegebesøk kun for skulderens del.
Plutselig begynte Frida å vise vegring mot å bli undersøkt (det hadde jo gjort vondt en del ganger, og hun er ikke spesielt tilgivende av seg). Vi kunne komme inn på venterommet, og Frida var som vanlig glad for å komme dit. Med en gang vi kom inn på kontoret oppdaget hun hva hun skulle, og ville bare vekk. Etter hvert fikk hun den reaksjonen idet dyrlegen kom i døra og kalte oss inn. Du kunne nesten se henne si "gulp". Ok, jeg måtte bare innse at synet av dyrlegen var blit betinget stimulus (altså kommando) for ubehag eller smerte, men det betydde også at det kunne bli mitt nye treningsprosjekt.
Hjemme begynte vi å trene håndtering igjen. Jeg la vekt på at Frida skulle stille seg opp frivillig, og at hun hadde lov til å gå igjen om hun ville. Etter hvert utvidet jeg til at hun også kunne strekke fram frambeina frivillig, slik at jeg kunne tøye dem (forsiktig). Dette tok vi med oss opp på travhytta der vi også fikk trent det på et bord.
I dag hadde jeg time hos dyreklinikken, kun for å jobbe med dyrlegeskrekken. Vi kom inn på et undersøkelsesrom, og en av assistentene lekte dyrlege. Frida fikk lov å hoppe ned fra bordet (hun gjorde det bare en gang, og det var idet hun "tenkte gulp"), og hun fikk selv ta initiativ når hun var klar igjen. Dette gjorde hun ved å sette frambeina på bordet så jeg kunne løfte henne opp. Etter det hoppet hun ikke ned igjen, og assistenten gjennomførte en vanlig rutineundersøkelse, mens jeg klikket og belønte. Hver gang jeg klikket, trakk assistenten seg litt tilbake. Til slutt fikk jeg fram frivillig frambeinløft hos meg, og så gjorde hun det for assistenten også. Frida ville bare fortsette å løfte frambeina, og det var en fin måte å avslutte på.
Det at jeg hadde med klikker og godbiter (julepølse og frolic), gjorde at fridusen ganske raskt gikk i jobbemodus. Når hun er i jobbeland tar hun det meste som en måte å tjene klikk på, og det gjorde at vi kunne gå raskt fram. Hvis jeg tar med disse erfaringene når vi skal på reelle veterinærbesøk, og er flink å gi vet'en instrukser om hvordan vi gjør det, tror jeg ikke Frida vil ha flere problemer hos doktor'n.
torsdag, desember 15, 2011
tirsdag, desember 13, 2011
Baklengskjeding for kick-ass-trenere
I siste nummer av Canis skriver Morten og Cecilie om hvordan man kan bruke baklengskjeding i øvelser som ikke alltid ser like ut. Det snakket vi om på instruktøren også, og jeg har brukt det blant annet for å strekke avstanden i kryp. Glimrende også i avstandskommanderingen, hvor jeg har slitt en del med attityden.
I denne bloggposten tenkte jeg å skrive om hvordan jeg bruker baklengskjeding for å bygge utholdenhet, lære hunden å gå flere øvelser før belønning, og konkurransetrene - selv med bare noen få øvelser på repertoaret..
For det er jo litt kjipt om man tror man må vente med konkurransetrening til man har ferdig alle øvelsene i et program. Jeg trodde nemlig det lenge. Det betydde at jeg brukte perverst lang tid på å trene bare grunnferdigheter. Og så brukte jeg masse tid på å trene inn de forskjellige øvelsene. Når Frida plutselig var tre år, og jeg fant ut at vi måtte komme oss i ringen, så kunne hun jo alle øvelsene (og vi baklengskjedet hele klasse 1-programmet uten problemer), og det gikk veldig bra. Men likevel hadde hun tre år i kroppen med tett belønning. Hvis du da sammenligner antall treningsøkter (vi trener hver dag) med grunntrening i forhold til utholdenhets- og kjedetrening, så sier det vel seg selv at jeg måtte støte på problemer. Tror forholdet må være 100:1, og det gir dårlige odds. Fjellvettregel nr 1 sier at man ikke skal legge ut på langtur uten trening, og det gjelder for konkurransetrening også. Jeg innrømmer det gjerne, jeg var en pappskalle. Men nå vet jeg bedre (hadde jeg bare visst da det jeg vet nå, osv), og det er da aldri for sent å snu.
Ok, jeg må vel komme tilbake til tema. Det jeg vil fram til, er at man allerede fra man har to-tre adferder på repertoaret, kan og bør begynne å baklengskjede. Om adferdene er snurr. bamse og gi labb, spiller jo ingen rolle. Hunden skal bare lære prinsippet. Det samme gjelder øvelser. Har man tre øvelser på lager, kan man lage mange forskjellige kjeder:
Vil man i tillegg begynne tidlig med konkurransetreningen, er det også veldig fornuftig. Det som er viktig å tenke på da, er at man skal gjøre det så konkurranselikt som mulig. Det er da to faktorer som er viktige: å prestere på første forsøk og at man har en konkurranselik setting (ringbånd, dommer og publikum). Høres lite ut, men det krever ganske mye arbeid. Begynner man med det allerede fra man har tre adferder på signal, kan du med hånden på hjertet si at hunden er godt forberedt på konkurranse.
I denne bloggposten tenkte jeg å skrive om hvordan jeg bruker baklengskjeding for å bygge utholdenhet, lære hunden å gå flere øvelser før belønning, og konkurransetrene - selv med bare noen få øvelser på repertoaret..
For det er jo litt kjipt om man tror man må vente med konkurransetrening til man har ferdig alle øvelsene i et program. Jeg trodde nemlig det lenge. Det betydde at jeg brukte perverst lang tid på å trene bare grunnferdigheter. Og så brukte jeg masse tid på å trene inn de forskjellige øvelsene. Når Frida plutselig var tre år, og jeg fant ut at vi måtte komme oss i ringen, så kunne hun jo alle øvelsene (og vi baklengskjedet hele klasse 1-programmet uten problemer), og det gikk veldig bra. Men likevel hadde hun tre år i kroppen med tett belønning. Hvis du da sammenligner antall treningsøkter (vi trener hver dag) med grunntrening i forhold til utholdenhets- og kjedetrening, så sier det vel seg selv at jeg måtte støte på problemer. Tror forholdet må være 100:1, og det gir dårlige odds. Fjellvettregel nr 1 sier at man ikke skal legge ut på langtur uten trening, og det gjelder for konkurransetrening også. Jeg innrømmer det gjerne, jeg var en pappskalle. Men nå vet jeg bedre (hadde jeg bare visst da det jeg vet nå, osv), og det er da aldri for sent å snu.
Ok, jeg må vel komme tilbake til tema. Det jeg vil fram til, er at man allerede fra man har to-tre adferder på repertoaret, kan og bør begynne å baklengskjede. Om adferdene er snurr. bamse og gi labb, spiller jo ingen rolle. Hunden skal bare lære prinsippet. Det samme gjelder øvelser. Har man tre øvelser på lager, kan man lage mange forskjellige kjeder:
- Sitt under marsj - fri ved fot - innkalling fra sitt
- Sitt under marsj - innkalling fra sitt - fri ved fot
- Fri ved fot - sitt under marsj - innkalling fra sitt
- Fri ved fot - innkalling fra sitt - sitt under marsj
- Innkalling fra sitt - fri ved fot - sitt under marsj
- Innkalling fra sitt - sitt under marsj - fri ved fot
Vil man i tillegg begynne tidlig med konkurransetreningen, er det også veldig fornuftig. Det som er viktig å tenke på da, er at man skal gjøre det så konkurranselikt som mulig. Det er da to faktorer som er viktige: å prestere på første forsøk og at man har en konkurranselik setting (ringbånd, dommer og publikum). Høres lite ut, men det krever ganske mye arbeid. Begynner man med det allerede fra man har tre adferder på signal, kan du med hånden på hjertet si at hunden er godt forberedt på konkurranse.
søndag, desember 11, 2011
LRS-tankespinn
I det siste har flere blogget om LRS, et konsept Ken Ramirez har holdt foredrag om. Jeg har bare lest om det gjennom noen blogger, så jeg skal ikke forsøke å forklare det her. Disse bloggene har tatt seg av den jobben:
LRS Åsa Jakobsson
mera Ken Ramirez Åsa Jakobsson
LRS Least Reinforcing Stimulus/Situation Eva Bertilsson
De er verd lesingen, og et øyeblikk ble jeg fasinert over en ny løsning, og jeg så umiddelbart for meg flere hunder det kunne være nyttig for. F.eks hunder som går veldig opp i stress om de blir frustrerte (slik at de får problemer med å hanke seg inn igjen), eller hunder som lett blir passive om de ikke raskt forstår hva de skal gjøre. Jeg tenkte også at det kunne hjelpe trener i situasjoner der feilen har oppstått - å ha en bevisst strategi er jo ikke dumt.
Men så klarte jeg ikke helt å plassere det slik at jeg ble fornøyd (i forhold til hundetrening). Jeg er ikke spesielt glad i feilsignaler (No Reward Markers), og styrer stort sett unna det. Grunnen er at de som bruker dette ofte går i fellen på den måten at de fokuserer mer det som er feil enn det som er rett (og driver man da positiv trening?). Og mange blir blinde for hvor mye de bruker det (man bør ihvertfall være en skikkelig 80%-nazi om man skal drive med slikt, og da mener jeg ikke 80% feiling...). Selv om LRS er light-versjonen av dette, ligger likevel fokuset på hva man ikke vil ha, og det er feil fokus. Jeg er også litt redd for at det kan bli en sovepute, slik at man maskerer at man ikke har det grunnleggende inne (slik belønningsplassering kan bli).
Og da vil jeg Back To Basic igjen. Har man bra kriterier og fornuftig forsterkningsfrekvens er mye av jobben gjort. Greier man ikke å sette bra kriterier er det faktisk det man må jobbe med for å forbedre treningen (så hunden slipper å gå i spinn av frustrasjon). Man blir ikke flinkere til å lage fornuftige kriterier ved å slippe å jobbe med det. Greier man i tillegg å styre unna feilsignaler så har hunden enda mindre grunn til å bli frustrert. Om hunden ikke lenger blir frustrert fordi du trener fornuftig, er plutselig behovet for slike teknikker borte. Easy peasy ;)
LRS Åsa Jakobsson
mera Ken Ramirez Åsa Jakobsson
LRS Least Reinforcing Stimulus/Situation Eva Bertilsson
De er verd lesingen, og et øyeblikk ble jeg fasinert over en ny løsning, og jeg så umiddelbart for meg flere hunder det kunne være nyttig for. F.eks hunder som går veldig opp i stress om de blir frustrerte (slik at de får problemer med å hanke seg inn igjen), eller hunder som lett blir passive om de ikke raskt forstår hva de skal gjøre. Jeg tenkte også at det kunne hjelpe trener i situasjoner der feilen har oppstått - å ha en bevisst strategi er jo ikke dumt.
Men så klarte jeg ikke helt å plassere det slik at jeg ble fornøyd (i forhold til hundetrening). Jeg er ikke spesielt glad i feilsignaler (No Reward Markers), og styrer stort sett unna det. Grunnen er at de som bruker dette ofte går i fellen på den måten at de fokuserer mer det som er feil enn det som er rett (og driver man da positiv trening?). Og mange blir blinde for hvor mye de bruker det (man bør ihvertfall være en skikkelig 80%-nazi om man skal drive med slikt, og da mener jeg ikke 80% feiling...). Selv om LRS er light-versjonen av dette, ligger likevel fokuset på hva man ikke vil ha, og det er feil fokus. Jeg er også litt redd for at det kan bli en sovepute, slik at man maskerer at man ikke har det grunnleggende inne (slik belønningsplassering kan bli).
Og da vil jeg Back To Basic igjen. Har man bra kriterier og fornuftig forsterkningsfrekvens er mye av jobben gjort. Greier man ikke å sette bra kriterier er det faktisk det man må jobbe med for å forbedre treningen (så hunden slipper å gå i spinn av frustrasjon). Man blir ikke flinkere til å lage fornuftige kriterier ved å slippe å jobbe med det. Greier man i tillegg å styre unna feilsignaler så har hunden enda mindre grunn til å bli frustrert. Om hunden ikke lenger blir frustrert fordi du trener fornuftig, er plutselig behovet for slike teknikker borte. Easy peasy ;)
søndag, november 27, 2011
Omstilling til pensjonisttilværelsen
Etter lang tids grubling har jeg bestemt meg for å pensjonere Fridus von Froskus fra lp-ringen. Det er kjipt når vi er så nær målet vårt. Men det er en rekke grunner til at jeg har tatt den avgjørelsen: I og med at frosken blir så lett miljøberørt (blir blant annet veldig trykket av fremmede hunder rundt ringen), kreves det en vanvittig mengde trening til for at hun skal greie øvelsene også når hun er berørt. Når hun i tillegg har en skulder som sier au etter kun noen få økter med lydighetstrening, så sier det seg selv at det er en vanskelig kombinasjon. Jeg får ikke både gjennomtrent og skånet skulderen samtidig. I tillegg er hun nok litt lei all terpingen jeg har drevet med, og det gjør at engasjementet hennes ikke er helt der når vi trener lp (noe jeg bare må ta skylden for). Kan nok hende at jeg kommer til å stille henne igjen, om det blir riktig å gjøre det en gang i framtiden, men foreløpig forbereder vi oss på pensjonisttilværelsen.
Og det var det da: hva gjør man når man ikke lenger har mål og mening med hverdagen? Når man går fra å ha mye å gjøre til ingen retning? For første gang på mange år har vi ikke noe fast mål å trene mot. Eller, vi har jo "hobbyen" vår, rundering og spor, og litt yellow-label-søk for kos. Men det gjør vi jo ikke hele tiden, så vi må finne på noe å fylle de "vanlige" treningene med. Foreløpig er planen å jobbe med baklengskjedingsskillsene våre. Lage nye og kreative øvelser (f.eks slik vi gjorde på instruktøreksamen). Da får vi samtidig jobbet litt med det å jobbe lenger for belønningen, og kanskje det vil være med på å få tilbake noe av moroa i lydighetstreningen. Selv om jeg ikke skal trene mot konkurranse, og selv om jeg må begrense treningen en del, er det ingen grunn til å slutte å jobbe med egne trenerferdigheter, og selv om frøkna er lei av en del av øvelsene, så elsker hun trening og nye utfordringer. Kanskje det blir en film av det også (man må jo henge med i tiden).
Om noen har gode tips til pensjonisttilværelsen, mottas de med takknemlighet. :)
Og det var det da: hva gjør man når man ikke lenger har mål og mening med hverdagen? Når man går fra å ha mye å gjøre til ingen retning? For første gang på mange år har vi ikke noe fast mål å trene mot. Eller, vi har jo "hobbyen" vår, rundering og spor, og litt yellow-label-søk for kos. Men det gjør vi jo ikke hele tiden, så vi må finne på noe å fylle de "vanlige" treningene med. Foreløpig er planen å jobbe med baklengskjedingsskillsene våre. Lage nye og kreative øvelser (f.eks slik vi gjorde på instruktøreksamen). Da får vi samtidig jobbet litt med det å jobbe lenger for belønningen, og kanskje det vil være med på å få tilbake noe av moroa i lydighetstreningen. Selv om jeg ikke skal trene mot konkurranse, og selv om jeg må begrense treningen en del, er det ingen grunn til å slutte å jobbe med egne trenerferdigheter, og selv om frøkna er lei av en del av øvelsene, så elsker hun trening og nye utfordringer. Kanskje det blir en film av det også (man må jo henge med i tiden).
Om noen har gode tips til pensjonisttilværelsen, mottas de med takknemlighet. :)
søndag, august 28, 2011
Sommerens råeste eventyr - Sølen
Det har gått noen uker siden Sølen, årets heftigste uke for Canisere (som jeg har fantasert om å få være med på i årevis). Det er vel unødvendig å si at uka var full av opplevelser, og at jeg var rimelig mettet på inntrykk når uka var over.
De to første dagene hadde vi sporkurs med Peder Christiansen. I tillegg til at vi alle gikk sammen med alle ekvipasjene slik at vi skulle se ulike problemløsninger, fikk vi mye veiledning på egen hund. I og med at jeg og Frida ikke begynte å spore før for et år siden, hadde vi mye å lære. Spesielt linebrukdelen var viktig for meg. I tillegg fikk jeg noen gode tips i forhold til å planlegge sporet slik at jeg skulle få trening i linebruken. Når det gjelder Fridusen, oppdaget vi et problem i motvind. Hver gang vi fikk motvind var det bom stopp, hun begynte og tøyse med tull og tøys og alt annet enn spor. Antagelig kommer dette av at jeg har holdt henne igjen i lina en del ved tidigere sporing (hun skulle velge sporløsning og ikke overvær, noe som funket der og da, men som har gitt dette litt ekle utslaget). Reparasjonsarbeid må altså utføres.
En annen interessant greie Peder gjorde, var at han ba oss ta ut en og en hund før vi begynte spordelen. Dette gjorde han for å danne seg et bilde av hunden før han begynte å arbeide med den.Egentlig ganske smart på flere typer kurs (spesielt på korte helgekurs der du har begrenset tid per hund). Jo mer du har fått kartlagt hunden, jo lettere er det å treffe med instruksjonen, og det er lettere å unngå bommerter som kan gi kurselevene nedturer. Han så på hvordan hunden undersøkte gruppen, hvordan de lekte inni gruppen med eier, lek utenfor gruppen med eier, lek med fremmed, interesse for kastet leke (og om hunden kom tilbake eller var mest interessert i å løpe rundt med den selv). Han ba oss kaste ut noen godbiter, og mens hunden søkte gikk han bort til hunden. Slik fikk han et bilde av både hvordan hunden vekslet mellom lek og mat, men også hvordan den reagerte på at en fremmed kom bort. Etter hver runde minnet han oss på å være forsiktig med å tolke. Mange har problemer med å skille observasjon fra tolking, det husker jeg fra observasjonstrening i pedagogikken også. Det er utrolig lett å begynne å tenke: "hunden er glad", "den følte seg presset" osv. Men som instruktører må vi passe oss for å trekke for raske konklusjoner (det vi ser kan faktisk være innlært adferd, og trenger ikke ha noe med hundens psyke å gjøre). Det er uansett god trening å være bevisst på å beskrive hva man ser, ikke hva man tror det betyr.
Runderingen med Morten Egtvedt var en stor, feit opptur for min del. Jeg hadde nesten gitt opp runderingen, siden vi har hatt så store problemer med å få fine slag (egentlig å få slag i det hele tatt). Men det fikk løst seg, og prinsessa gikk bra slag begge dagene, og hun jobbet bra også når hun var sliten. Noen nye utfordringer fikk vi da også avdekket. Hun har trøbbel med løsbittmeldingen når hun er sliten (vanskelig å løpe med åpen munn og holde fast samtidig). Så når hun er sliten, skal jeg kjøre en del minirundering med løsbittmelding. Hun kan også være troende til å bli vel kjapp på avtrekkeren, så for å vaksinere mot avstandsmelding må jeg være flink å veksle mellom melding og direktebelønning, og kjøre mest direktebelønning. Figurantene må være flinke å telle, for hun bør ikke bruke noe mindre enn to sekunder fra hun oppdager figurant til hun tar bringkobbelet i munnen. Skikkelig heftig å bli tent på rundering igjen, og Frida struttet av selvtillit etter dagene med brukstrening.
Når det gjaldt de andre, fikk vi se masse bra trening. Mallen til en av elevene gjør at du bare sitter og sikler (det er lett å tenke at man må ha malle når man ser den i aksjon, for å si det sånn), og å leke med den var noe annet enn det jeg er vant til. Litt annet trøkk, kan du si. Under meldingstreningen, ga jaktgoldenen flere av oss den første skikkelige hjerneorgasmen. Det var så klokkerent. Hun kunne bare plukke fram den ene grunnferdigheten etter den andre, og så baklengskjede hele meldingen. Når man ser slik trening kan man lure på hvorfor ikke alle klikkertrener. Vi fikk også sett litt på halsmeldingstrening av mallen (Spesielt viktig for heite hunder som har veldig lyst opp i ansiktet på figgen). Morten viste oss hvordan få mallen til å trekke seg vekk fra figurant. Litt kult å se han klikke fram adferd (tidligere har vi bare sett ham vise fram ting Kira allerede kan). Det er kult å se hvor fort det går når du har kombinasjonen klikkerklok hund, bra timing, bra kriterier og bra belønning.
De to siste dagene var konkurranselydighet med Maria Brandel (tidligere Hagstrøm). Hun skrev en del om tankene sine om grunntrening. Dem har jeg blogget om tidligere, etter at vi var observatører i Trondhjem (for den som gidder å dykke i arkivet). Jeg fikk noen tankevekkere i forhold til konkurransetreningen min. Nå la jeg jo om en del av treningen min etter Trondhjemhelgene, men jeg vet ikke om jeg har gjort nok. I min iver etter å konkurrere, gikk jeg litt for fort fram i treningen på å takle å gå hele program. Frida opplevde at det hele tiden bare ble vanskeligere og vanskeligere, og etterhvert gikk det kraftig utover engasjementet hennes i lp-treningen. Maria er bevisst på å bygge utholdenhet fra første stund, og det er absolutt en tankevekker. Nå har jeg bestemt meg for å legge konkurranseringen litt til side. Har lyst å få orden på alle utfordringene våre før vi entrer ringen igjen. Hvis vi melder på en gang til før vi er helt klare, er sjansen stor for at Frida får enda en bekreftelse på at det er ekkelt å være i ringen.
Maria satte igang noen artige øvelser som var glimrende ideer til videre trening (og kurs). Først kjørte vi bare trening på innkomsten i ringen. Så kjørte vi noen konkurranser der vi fikk velge oss ut noen adferder vi hadde under kommando, og målet var å få det til å funke på første forsøk. Det er mange som glemmer dette med at man bare har en sjanse når man er i ringen. En øvelse er faktisk ikke konkurranseklar før du kan kjøre den på første forsøk mange forskjellige plasser (nytter fint lite i konkurranse om den er fin på kjøkkengulvet eller på tredje forsøk). Det artige med disse konkurransene var at vi fikk en påminnelse om hvor mye bra konkurransetrening man kan gjøre lenge før man har ferdige øvelser. Så snart man har to til tre adferder man har enten miljøsignal på eller under kommando, eller så snart man har en liten kjede klar, kan man begynne å konkurransetrene slik.
Siste dag fikk vi 20 minutter hver, hvor vi fikk velge selv hva vi ville gjøre. Jeg valgte fri ved fot og fremadsendingen. For å være helt ærlig, måtte jeg se det på video noen dager etter, for jeg var så sliten når det var min tur at jeg ikke husket noenting. Det var kjekt å se på videoen, men jeg angrer litt i ettertid på at jeg ikke valgte fjärren (avstandskommanderingen). Litt kjedelig å være så sliten når man får gå for en så bra instruktør, men likevel var det gøy. Jeg er litt som Frida, jeg trenger et friskt hode når jeg trener det som er vanskelig for meg (teoretisere og skravle om trening kan jeg gjøre i søvne, men siden jeg ikke er noen praktiker, krever treningen en del av meg for at det ikke bare skal bli kaos).
I tillegg til de kursene vi gikk, er noe av det som sitter igjen de treningene vi så på kveldstid. Peder og Kim (figgen hans) trente mye mondioring på kveldstid. Det krever sitt av både trener og hund å skulle gå et 50-minutters mondioringprogram med uforutsigbare utfordringer. Man må trene helt annerledes enn de standardiserte, og i sammenligning korte, programmene i andre hundesporter. I tillegg var det utrolig gøy å se Dina og Henrik Doctermann trene klikker-IPO med sine riesenscnausere, og det var gøy å se dem bryte ned ting på detaljnivå. I tillegg fikk vi se Henrik figge for noen av belgerne der. En av kveldene satt Tone og jeg og så ham figge for Camilla Lien sin malleterv. På to pass fikk han med bra timing på levering av puta et mye bedre bitearbeid (fra kaotisk og mye tygging, til mer selvsikker og målrettet og null tygging på to pass - det var skikkelig hot!). En av kveldene så vi Maria Brandel trene med Ylle, og jeg må innrømme at jeg ble litt svett av å se på. Ikke mye rusk i maskineriet der, kan du si. Å se så mange dyktige hundetrenere, og så mye bra trening, er nok noe som gir motivasjon i lang tid framover.
De to første dagene hadde vi sporkurs med Peder Christiansen. I tillegg til at vi alle gikk sammen med alle ekvipasjene slik at vi skulle se ulike problemløsninger, fikk vi mye veiledning på egen hund. I og med at jeg og Frida ikke begynte å spore før for et år siden, hadde vi mye å lære. Spesielt linebrukdelen var viktig for meg. I tillegg fikk jeg noen gode tips i forhold til å planlegge sporet slik at jeg skulle få trening i linebruken. Når det gjelder Fridusen, oppdaget vi et problem i motvind. Hver gang vi fikk motvind var det bom stopp, hun begynte og tøyse med tull og tøys og alt annet enn spor. Antagelig kommer dette av at jeg har holdt henne igjen i lina en del ved tidigere sporing (hun skulle velge sporløsning og ikke overvær, noe som funket der og da, men som har gitt dette litt ekle utslaget). Reparasjonsarbeid må altså utføres.
En annen interessant greie Peder gjorde, var at han ba oss ta ut en og en hund før vi begynte spordelen. Dette gjorde han for å danne seg et bilde av hunden før han begynte å arbeide med den.Egentlig ganske smart på flere typer kurs (spesielt på korte helgekurs der du har begrenset tid per hund). Jo mer du har fått kartlagt hunden, jo lettere er det å treffe med instruksjonen, og det er lettere å unngå bommerter som kan gi kurselevene nedturer. Han så på hvordan hunden undersøkte gruppen, hvordan de lekte inni gruppen med eier, lek utenfor gruppen med eier, lek med fremmed, interesse for kastet leke (og om hunden kom tilbake eller var mest interessert i å løpe rundt med den selv). Han ba oss kaste ut noen godbiter, og mens hunden søkte gikk han bort til hunden. Slik fikk han et bilde av både hvordan hunden vekslet mellom lek og mat, men også hvordan den reagerte på at en fremmed kom bort. Etter hver runde minnet han oss på å være forsiktig med å tolke. Mange har problemer med å skille observasjon fra tolking, det husker jeg fra observasjonstrening i pedagogikken også. Det er utrolig lett å begynne å tenke: "hunden er glad", "den følte seg presset" osv. Men som instruktører må vi passe oss for å trekke for raske konklusjoner (det vi ser kan faktisk være innlært adferd, og trenger ikke ha noe med hundens psyke å gjøre). Det er uansett god trening å være bevisst på å beskrive hva man ser, ikke hva man tror det betyr.
Runderingen med Morten Egtvedt var en stor, feit opptur for min del. Jeg hadde nesten gitt opp runderingen, siden vi har hatt så store problemer med å få fine slag (egentlig å få slag i det hele tatt). Men det fikk løst seg, og prinsessa gikk bra slag begge dagene, og hun jobbet bra også når hun var sliten. Noen nye utfordringer fikk vi da også avdekket. Hun har trøbbel med løsbittmeldingen når hun er sliten (vanskelig å løpe med åpen munn og holde fast samtidig). Så når hun er sliten, skal jeg kjøre en del minirundering med løsbittmelding. Hun kan også være troende til å bli vel kjapp på avtrekkeren, så for å vaksinere mot avstandsmelding må jeg være flink å veksle mellom melding og direktebelønning, og kjøre mest direktebelønning. Figurantene må være flinke å telle, for hun bør ikke bruke noe mindre enn to sekunder fra hun oppdager figurant til hun tar bringkobbelet i munnen. Skikkelig heftig å bli tent på rundering igjen, og Frida struttet av selvtillit etter dagene med brukstrening.
Når det gjaldt de andre, fikk vi se masse bra trening. Mallen til en av elevene gjør at du bare sitter og sikler (det er lett å tenke at man må ha malle når man ser den i aksjon, for å si det sånn), og å leke med den var noe annet enn det jeg er vant til. Litt annet trøkk, kan du si. Under meldingstreningen, ga jaktgoldenen flere av oss den første skikkelige hjerneorgasmen. Det var så klokkerent. Hun kunne bare plukke fram den ene grunnferdigheten etter den andre, og så baklengskjede hele meldingen. Når man ser slik trening kan man lure på hvorfor ikke alle klikkertrener. Vi fikk også sett litt på halsmeldingstrening av mallen (Spesielt viktig for heite hunder som har veldig lyst opp i ansiktet på figgen). Morten viste oss hvordan få mallen til å trekke seg vekk fra figurant. Litt kult å se han klikke fram adferd (tidligere har vi bare sett ham vise fram ting Kira allerede kan). Det er kult å se hvor fort det går når du har kombinasjonen klikkerklok hund, bra timing, bra kriterier og bra belønning.
De to siste dagene var konkurranselydighet med Maria Brandel (tidligere Hagstrøm). Hun skrev en del om tankene sine om grunntrening. Dem har jeg blogget om tidligere, etter at vi var observatører i Trondhjem (for den som gidder å dykke i arkivet). Jeg fikk noen tankevekkere i forhold til konkurransetreningen min. Nå la jeg jo om en del av treningen min etter Trondhjemhelgene, men jeg vet ikke om jeg har gjort nok. I min iver etter å konkurrere, gikk jeg litt for fort fram i treningen på å takle å gå hele program. Frida opplevde at det hele tiden bare ble vanskeligere og vanskeligere, og etterhvert gikk det kraftig utover engasjementet hennes i lp-treningen. Maria er bevisst på å bygge utholdenhet fra første stund, og det er absolutt en tankevekker. Nå har jeg bestemt meg for å legge konkurranseringen litt til side. Har lyst å få orden på alle utfordringene våre før vi entrer ringen igjen. Hvis vi melder på en gang til før vi er helt klare, er sjansen stor for at Frida får enda en bekreftelse på at det er ekkelt å være i ringen.
Maria satte igang noen artige øvelser som var glimrende ideer til videre trening (og kurs). Først kjørte vi bare trening på innkomsten i ringen. Så kjørte vi noen konkurranser der vi fikk velge oss ut noen adferder vi hadde under kommando, og målet var å få det til å funke på første forsøk. Det er mange som glemmer dette med at man bare har en sjanse når man er i ringen. En øvelse er faktisk ikke konkurranseklar før du kan kjøre den på første forsøk mange forskjellige plasser (nytter fint lite i konkurranse om den er fin på kjøkkengulvet eller på tredje forsøk). Det artige med disse konkurransene var at vi fikk en påminnelse om hvor mye bra konkurransetrening man kan gjøre lenge før man har ferdige øvelser. Så snart man har to til tre adferder man har enten miljøsignal på eller under kommando, eller så snart man har en liten kjede klar, kan man begynne å konkurransetrene slik.
Siste dag fikk vi 20 minutter hver, hvor vi fikk velge selv hva vi ville gjøre. Jeg valgte fri ved fot og fremadsendingen. For å være helt ærlig, måtte jeg se det på video noen dager etter, for jeg var så sliten når det var min tur at jeg ikke husket noenting. Det var kjekt å se på videoen, men jeg angrer litt i ettertid på at jeg ikke valgte fjärren (avstandskommanderingen). Litt kjedelig å være så sliten når man får gå for en så bra instruktør, men likevel var det gøy. Jeg er litt som Frida, jeg trenger et friskt hode når jeg trener det som er vanskelig for meg (teoretisere og skravle om trening kan jeg gjøre i søvne, men siden jeg ikke er noen praktiker, krever treningen en del av meg for at det ikke bare skal bli kaos).
I tillegg til de kursene vi gikk, er noe av det som sitter igjen de treningene vi så på kveldstid. Peder og Kim (figgen hans) trente mye mondioring på kveldstid. Det krever sitt av både trener og hund å skulle gå et 50-minutters mondioringprogram med uforutsigbare utfordringer. Man må trene helt annerledes enn de standardiserte, og i sammenligning korte, programmene i andre hundesporter. I tillegg var det utrolig gøy å se Dina og Henrik Doctermann trene klikker-IPO med sine riesenscnausere, og det var gøy å se dem bryte ned ting på detaljnivå. I tillegg fikk vi se Henrik figge for noen av belgerne der. En av kveldene satt Tone og jeg og så ham figge for Camilla Lien sin malleterv. På to pass fikk han med bra timing på levering av puta et mye bedre bitearbeid (fra kaotisk og mye tygging, til mer selvsikker og målrettet og null tygging på to pass - det var skikkelig hot!). En av kveldene så vi Maria Brandel trene med Ylle, og jeg må innrømme at jeg ble litt svett av å se på. Ikke mye rusk i maskineriet der, kan du si. Å se så mange dyktige hundetrenere, og så mye bra trening, er nok noe som gir motivasjon i lang tid framover.
onsdag, juli 27, 2011
Om å forme valpen slik du vil ha den
Jeg har etterhvert forstått at det ikke er en selvfølge å bruke valpetiden effektivt. Noe arrogant sagt, kanskje, men så nyter jeg jo å være litt ufyselig innimellom. Det er mange som velger å la valpen bare være valp, eller eventuelt bare velger seg ut noen få fokusområder i valpetiden. Og for all del, hunden vokser opp og overlever det også. Men jeg får litt problemer når jeg ser sånt. Det rykker litt nervøst i fingrene mine, og jeg får veldig lyst å gjøre noe. For det er jo så vanvittig mye bra man kan gjøre i valpetiden. Valpene er supermottakelige for alt, de er ubeskrevne ark, og de synes du er en rimelig ok person. Og hvis du kjøper en bra hund, så har den plenty av energi til å være med på det du vil, i tillegg til sosialiseringen.
Det er mye jeg legger vekt på når jeg jobber med valpen. I dette innlegget skrev jeg om prioriteringer jeg gjør. Men jeg har lyst til å utdype litt. Fordelen, nemlig, ved å utnytte valpetiden på å hjernevaske valpen på at jeg alltid har noe kulere å tilby enn omgivelsene, er at jeg slipper å stå hjelpeløst å se på at hunden velger meg vekk til fordel for andre ting når den blir stor. Ja, jeg sa det - jeg hjernevasker valpen på at jeg er gud, frelser og alt salig på en gang. Det gjør jeg fordi det gir meg mulighet til å jobbe snilt senere. Jeg har noen etiske kvaler ved å jobbe på den måten, men de blir små sammenlignet med alternativet. Og for å si det sånn: de tøffingene som gjerne har kritisert hjernevaskingen, har null kvaler med å først lære inn uvaner, og så denge dem vekk etterpå (jeg synes det er verre).
Det andre jeg legger masse vekt på, er å lære inn de hverdagsvanene jeg vil ha - og som er viktige for meg. Og det er mine valg som gjelder da. Jeg synes det er pyton med hunder som bjeffer, derfor belønner jeg mye det å være stille (spesielt når andre hunder bjeffer). Jeg synes det er viktig at hunden kan å slappe av når det ikke skjer noe, derfor belønner jeg mye å ligge i avslappet posisjon. Jeg synes det er viktig at hunden kan være løs overalt, derfor belønner jeg mye kontakt, å holde seg i nærheten, og en innkalling jeg kan stole på. Og jeg synes det er viktig at hunden vet at det alltid lønner seg å spille på lag med meg, derfor passer jeg på å lære den at den alltid kan bli belønnet. Noe mer trenger jeg ikke. Jeg liker å ha hunden i sofaen, og jeg gir alltid mat ved bordet (det gjør meg glad). Men vaner som gjør det lett å ha med hunden overalt, og som forbereder den til en framtidig treningsnarkoman, det er så viktig at jeg ikke er villig til å kaste bort de månedene i hundens liv der dette er lettest å få til. Vanene setter seg i kroppen til valpisen, og når den er ferdig med pubertetsmoroa, er det den læringen du har gitt den som valp du får betalt for.
Det er mye jeg legger vekt på når jeg jobber med valpen. I dette innlegget skrev jeg om prioriteringer jeg gjør. Men jeg har lyst til å utdype litt. Fordelen, nemlig, ved å utnytte valpetiden på å hjernevaske valpen på at jeg alltid har noe kulere å tilby enn omgivelsene, er at jeg slipper å stå hjelpeløst å se på at hunden velger meg vekk til fordel for andre ting når den blir stor. Ja, jeg sa det - jeg hjernevasker valpen på at jeg er gud, frelser og alt salig på en gang. Det gjør jeg fordi det gir meg mulighet til å jobbe snilt senere. Jeg har noen etiske kvaler ved å jobbe på den måten, men de blir små sammenlignet med alternativet. Og for å si det sånn: de tøffingene som gjerne har kritisert hjernevaskingen, har null kvaler med å først lære inn uvaner, og så denge dem vekk etterpå (jeg synes det er verre).
Det andre jeg legger masse vekt på, er å lære inn de hverdagsvanene jeg vil ha - og som er viktige for meg. Og det er mine valg som gjelder da. Jeg synes det er pyton med hunder som bjeffer, derfor belønner jeg mye det å være stille (spesielt når andre hunder bjeffer). Jeg synes det er viktig at hunden kan å slappe av når det ikke skjer noe, derfor belønner jeg mye å ligge i avslappet posisjon. Jeg synes det er viktig at hunden kan være løs overalt, derfor belønner jeg mye kontakt, å holde seg i nærheten, og en innkalling jeg kan stole på. Og jeg synes det er viktig at hunden vet at det alltid lønner seg å spille på lag med meg, derfor passer jeg på å lære den at den alltid kan bli belønnet. Noe mer trenger jeg ikke. Jeg liker å ha hunden i sofaen, og jeg gir alltid mat ved bordet (det gjør meg glad). Men vaner som gjør det lett å ha med hunden overalt, og som forbereder den til en framtidig treningsnarkoman, det er så viktig at jeg ikke er villig til å kaste bort de månedene i hundens liv der dette er lettest å få til. Vanene setter seg i kroppen til valpisen, og når den er ferdig med pubertetsmoroa, er det den læringen du har gitt den som valp du får betalt for.
mandag, juli 18, 2011
MonsterFrida
Noe jeg har registrert i det siste, og som ble tydelig nå i helga også, er at voktingen til Frida har begynt å eskalere igjen. Nå begynner den å komme inn i treningen også (å passe på er førstepri hos frøkna, så når hun først begynner å knurre fra magen har hun trøbbel med å fokusere på trening), og det vil vi ikke ha.
Jeg har forstått det slik at hos de fleste hunder med diverse uartige anlegg, kommer disse egenskapene fram rundt fysisk kjønnsmodning. Frida begynte å vokte (og jage vekk inntrengere som gikk flere hundre meter unna) fra hun kom i hus. Hun gikk til fysisk angrep med napping og glefsing i ansiktet på alle firbente som kom i nærheten av meg -eller mine ting -fra hun var ca 4-5 måneder (jeg skal innrømme at jeg leste paragrafer da, samtidig som jeg naturligvis belønnet når hun holdt seg i skinnet). Hun har alltid vært reaktiv, men som voksen hender det nå at hun faktisk tenker før hun reagerer. Som valp og unghund gikk hun fra 0-100 på millisekunder.
Ved å få kontroll på stressnivået, ble det bedre, men etter kastreringen, ble hun mye mer intens på både gjeting og vokting igjen. Hun blir veldig mye verre hvis jeg ikke stopper henne (avbryter så hun ikke får drive på til hun slutter av sg selv). Det jeg har gjort foreløpig er å snakke med henne, eller ta hånden på brystet hennes (det roer henne ned). Alle som vet litt om læring vet at oppmerksomhet også kan virke forsterkende, så det er jo ikke det smarteste å gjøre, men det virket som det minst skumle alternativet (ignorere er ikke et alternativ, da det er så innmari forsterkende å bare fortsette).
Med hunder som lærer så raskt kan en enkeltepisode gi store utslag. Jeg og mamma dro på besøk til Tone for å plukke urter. Spencer (flaten til Tone) fant ut at han skulle være hyggelig med mamma'n min, og da kan han være ganske intens og uten intimsone. Frida er ekstremt beskyttende overfor sin bestemor, så hun rant inn i siden på Spencer og glefser og kjeftet for å få ham unna besta. Jeg og Tone ble stående målløse på litt avstand (jeg trodde jo jeg var kvitt den adferden), og i og med at Spencerten ikke lot seg avskrekke, lot vi han ordne opp på sitt diplomatiske vis (han er rå på å ignorere). Men etter den enkeltepisoden har hun voktet mye mer igjen.
På Skaret i går kveld kommer Linda med løsningen, etter over 35 timer på tre dager med hundetrening og hundeprat - jeg var ganske imponert (min hjerne var ihvertfall helt mør). Etterpå ble jeg ganske flau over at jeg ikke har tenkt tanken selv (negativ straff er ganske elementært), men av og til trenger ting bare å komme utenfra. Jeg må jo bruke time-out på henne. Når frøkna begynner å knurre og blåse seg opp, så skal jeg fjerne meg selv fra regnestykket, jeg vet jo at det funker på frøkna.
Forrige gang jeg brukte time-out på henne, var når hun var i puberteten. Da var hun mer opptatt av å scanne treningen enn å holde kontakt. Siden jeg var trygg på at det ikke var fordi hun var redd, gikk jeg bare fra henne. Det behøvde jeg å gjøre hele to ganger, før hun var klistret på meg med kontakt resten av treningen (og alle treninger siden det).
Jeg er ikke spesielt glad i time-out. Jeg synes de som bruker det glemmer helt av at de skal lære hunden hva den SKAL gjøre, og heller legge til rette for å forhindre og forebygge. Og de glemmer ofte å fokusere på at hunden skal lykkes, så de bruker det altfor mye. Men i en situasjon som jeg er i nå, der reaksjonen nødvendigvis må komme i etterkant, vil det kunne fungere bra at jeg fjerner meg fra henne. Der jeg kan komme i forkjøpet gjør jeg naturligvis det. Frida er rå på å sladre - nå sladrer hun både på sau og fremmede hunder også, så forhåpentligvis trenger jeg ikke kjøre time-out mer enn noen få ganger før det skjer en endring.
Jeg har forstått det slik at hos de fleste hunder med diverse uartige anlegg, kommer disse egenskapene fram rundt fysisk kjønnsmodning. Frida begynte å vokte (og jage vekk inntrengere som gikk flere hundre meter unna) fra hun kom i hus. Hun gikk til fysisk angrep med napping og glefsing i ansiktet på alle firbente som kom i nærheten av meg -eller mine ting -fra hun var ca 4-5 måneder (jeg skal innrømme at jeg leste paragrafer da, samtidig som jeg naturligvis belønnet når hun holdt seg i skinnet). Hun har alltid vært reaktiv, men som voksen hender det nå at hun faktisk tenker før hun reagerer. Som valp og unghund gikk hun fra 0-100 på millisekunder.
Ved å få kontroll på stressnivået, ble det bedre, men etter kastreringen, ble hun mye mer intens på både gjeting og vokting igjen. Hun blir veldig mye verre hvis jeg ikke stopper henne (avbryter så hun ikke får drive på til hun slutter av sg selv). Det jeg har gjort foreløpig er å snakke med henne, eller ta hånden på brystet hennes (det roer henne ned). Alle som vet litt om læring vet at oppmerksomhet også kan virke forsterkende, så det er jo ikke det smarteste å gjøre, men det virket som det minst skumle alternativet (ignorere er ikke et alternativ, da det er så innmari forsterkende å bare fortsette).
Med hunder som lærer så raskt kan en enkeltepisode gi store utslag. Jeg og mamma dro på besøk til Tone for å plukke urter. Spencer (flaten til Tone) fant ut at han skulle være hyggelig med mamma'n min, og da kan han være ganske intens og uten intimsone. Frida er ekstremt beskyttende overfor sin bestemor, så hun rant inn i siden på Spencer og glefser og kjeftet for å få ham unna besta. Jeg og Tone ble stående målløse på litt avstand (jeg trodde jo jeg var kvitt den adferden), og i og med at Spencerten ikke lot seg avskrekke, lot vi han ordne opp på sitt diplomatiske vis (han er rå på å ignorere). Men etter den enkeltepisoden har hun voktet mye mer igjen.
På Skaret i går kveld kommer Linda med løsningen, etter over 35 timer på tre dager med hundetrening og hundeprat - jeg var ganske imponert (min hjerne var ihvertfall helt mør). Etterpå ble jeg ganske flau over at jeg ikke har tenkt tanken selv (negativ straff er ganske elementært), men av og til trenger ting bare å komme utenfra. Jeg må jo bruke time-out på henne. Når frøkna begynner å knurre og blåse seg opp, så skal jeg fjerne meg selv fra regnestykket, jeg vet jo at det funker på frøkna.
Forrige gang jeg brukte time-out på henne, var når hun var i puberteten. Da var hun mer opptatt av å scanne treningen enn å holde kontakt. Siden jeg var trygg på at det ikke var fordi hun var redd, gikk jeg bare fra henne. Det behøvde jeg å gjøre hele to ganger, før hun var klistret på meg med kontakt resten av treningen (og alle treninger siden det).
Jeg er ikke spesielt glad i time-out. Jeg synes de som bruker det glemmer helt av at de skal lære hunden hva den SKAL gjøre, og heller legge til rette for å forhindre og forebygge. Og de glemmer ofte å fokusere på at hunden skal lykkes, så de bruker det altfor mye. Men i en situasjon som jeg er i nå, der reaksjonen nødvendigvis må komme i etterkant, vil det kunne fungere bra at jeg fjerner meg fra henne. Der jeg kan komme i forkjøpet gjør jeg naturligvis det. Frida er rå på å sladre - nå sladrer hun både på sau og fremmede hunder også, så forhåpentligvis trenger jeg ikke kjøre time-out mer enn noen få ganger før det skjer en endring.
Treningshelg med konkurransefokus
I helga fikk vi besøk til Molde av Bergljot Håkonsen. Hun gikk Canisinstruktøren i fjor, og vi gikk elitegruppa i lydighet sammen hos Marianne Tønseth for ca to år siden. Bergljot savnet treningsselskap, så vi kjørte en samling fra fredag morgen til søndag ettermiddag. Det å trene en og en hund, der resten sitter rundt - gir tilbakemelding (i pausene) og er med på evalueringen etterpå - er en utrolig bra måte å trene på. Det bygger samhold, og det gir høyere kvalitet på treningen når flere engasjerer seg i hverandres økter (ihvertfall når folk er flinke å gi hverandre god feedback). Siden Bergljot er et råskinn på å se detaljer og kriteriesetting, er det utrolig gøy å trene sammen med henne. Og gjett hvem som skal rabiesvaksinere frosken så vi kan dra på besøk til henne i Italia for å trene der. :)
Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).
Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.
De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).
Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.
Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).
Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.
De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).
Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.
søndag, juli 03, 2011
Ordnung und Disiplin
Ok. Jeg er ikke sånn kjempeglad i disiplin. Spesielt ikke når selvdisiplinen står i veien for noe jeg har mer lyst på. Jeg liker å leve i nuet, og jeg liker å nyte fruktene uten å måtte slite for det. Dette gjelder mange områder, spesielt på helse og livsstil. Det eneste jeg virkelig har greid det med, er hundetreningen. Derfor skal jeg være så ufordragelig at jeg hever pekefingeren og moraliserer.
"You do what you have to do, so you can do what you want to do"
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.
Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.
Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:
"You do what you have to do, so you can do what you want to do"
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.
Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.
Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:
- Sosialisering (den der er en no brainer, og det finnes masse bra om valpesosialisering)
- Utvikling av forsterkere.
Får jeg en hund som bare vil ha leik, eller bare vil ha mat, så er det der jeg setter inn støtet. Vil den ikke spise, så er det Premack for harde livet. Da skal den spise forskjellige godbiter før den får gjøre noe som helst annet den har lyst på. Det gjør jeg til den spiser i alle situasjoner, og til jeg ser at godis funker som forsterkning. Det samme gjelder lek. Jeg vil ha et bredt spekter av forsterkere, fordi det er det jeg baserer all trening på.
Sagt enklere: jeg belønner hunden for å ta det den ikke vil ha med å la den få det den vil ha etterpå. - Jobbe med all adferd jeg ser kan komme i veien for at hunden skal fungere optimalt senere. Med Frida var det stress og utagering, pluss å få henne til å akseptere at hun ikke trengte å bestemme over alle på området. Før jeg hadde det på plass kunne jeg ikke ha henne løs på trening, og kan jeg ikke ha henne løs på trening (der alle hundene er kjente) kan jeg ikke stille i konkurranse. Disse problemene må man faktisk bare løse hvis man skal komme noen vei.
- Hjernevaske hunden på at det er verdifullt å være opptatt av meg. Med andre ord god gammel kontakttrening. Det er hunden sitt ansvar å følge med meg, men det er mitt ansvar å gjøre det verd strevet. Denne jobben gjør jeg ikke bare på hundetrening, det grunnlaget legges hele tiden. Gjennom hele valpe- og ungdomstiden belønner jeg alt av frivillig kontakt og "følgsomhet", eller alle andre ting jeg vet vil være verdifulle senere. Under luftepauser, turer, hjemme, ute i hagen. Det er der jobben gjøres - gjennom hverdagen. For jeg skal ikke bare ha en familiehund som bare er der, jeg skal ha en treningspartner, og en konkurransehund. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig at hunden kan å jobbe selvstendig, men det er ikke noen motsetning mellom å ha bra kontakt og å kunne gå ut og jobbe selv. For å si det sånn: en veldig selvstendig hund som ikke er det spor interessert i samarbeid, er ikke så innmari trenbar den heller.
- Nesten sist, men ikke minst, kommer grunnferdighetstreningen. Å trene GFene på flyt, i alle tenkelige varianter, frivilllige og med stimuluskontroll er man på god vei (denne artikkelen er heftig om stimuluskontroll, og den er god på hvor viktig det er å variere treningen). Det kan kanskje være lett å glemme generaliseringen av GFene, men det er verdt strevet. Er de ikke generalisert godt nok, kan man ikke forvente at hunden skal kunne prestere hvor som helst heller. Så snart man har flere GFer, kan man begynne å lære hunden kjedeprosessen. Gjør man dette, kan man plutselig gjøre hva som helst med hunden sin.
- Et siste punkt. Det har jeg ikke gjort selv, men jeg ser absolutt hvor verdifullt det er. Det var Maria Hagstrøm som sa det på et kurs i barteby: hun kartla valpen gjennom lek for å finne ut hva som var dens sterke og svake sider. Slik at hun allerede fra tidlig av kunne bygge opp de svake sidene. Det er lite vits i å legge ned masse arbeid i noe hunden har lett for, mens man slurver med det som er vanskelig for hunden. Jeg skulle f.eks jobbet mer med å få Frida fra meg i stor fart, og i fart mot andre hunder. Det kreves en del erfaring for å få til dette (man må vite hva som er de store utfordringene på det nivået man sikter mot, og man må kunne lese hund), og har man ikke den erfaringen selv, er det lurt å gå kurs hos noen som har den.
fredag, juli 01, 2011
Om å drepe hunden med splitting
En av de mange høydarne i helga (tredje samling i instruktøren), var når Morten E og Cecilie K gikk gjennom innlæring av de mest komplekse øvelsene i lp-programmene. Idet vi jobbet med innlæring av apportdirigering, spurte en av dem om hvordan vi ville gått fram når vi skulle baklengskjede denne øvelsen.
Okay, la meg gå noen skritt tilbake først. Hunden som ble brukt for å vise innlæring av øvelsen, var en jakttrent jaktlabrador. Den kunne konseptet med dirigering, og kunne naturligvis apporten. Utfordringen for denne hunden var å forlate kjegla frivillig (jakttreningen har kanskje medført at den er mye flinkere til å vente på å bli utløst enn å rase avgårde uten signal). For å minke valgets kvaler for denne hunden, sørget Cecilie K for at avstanden mellom kjegla og apportene bare var på et par meter. Når Astrid (labben) var trygg på at hun selv skulle gå fra kjegla, økte Cecilie avstanden så den ble konkurranselik. Eier av hunden (en av de andre instruktørelevene) flyttet seg også gradvis lenger vekk fra kjegla til også hun sto på konkurranselik avstand. Idet Astrid plukket apporten, slo apportlæringen inn og hun kom automatisk inn i utgangsstilling med den. Og det var der spørsmålet om hvordan vi ville baklengskjedet denne øvelsen kom.
De fleste av oss (jeg registrerte bare de nærmest meg) begynte å tenke halvhøyt, og vi var ganske enige om at jo, vi ville begynt med siste ledd, avleveringen. Og så ville vi plukket den ned del for del. Ganske enige.
Og der satte Morten og Cecilie i gang en sekvens som fikk hjernen min til å gå så i spinn at jeg fikk problemer med å huske alt etterpå. Det høres kanskje sært ut, men jeg har nesten fotografisk minne på det som gjelder hund (er noen fordeler ved å være Asperger-light også), men dette var så heftig at jeg fikk store problemer. Sekvensen jeg nå babler vilt om (blir fremdeles litt ør, det har dere sikkert forstått nå), var en dialog der Morten spurte om hva de vanligste feilene folk gjorde når de baklengskjedet, og Cecilie svarte. Jeg skal forsøke å gjengi i riktig rekkefølge:
Okay, la meg gå noen skritt tilbake først. Hunden som ble brukt for å vise innlæring av øvelsen, var en jakttrent jaktlabrador. Den kunne konseptet med dirigering, og kunne naturligvis apporten. Utfordringen for denne hunden var å forlate kjegla frivillig (jakttreningen har kanskje medført at den er mye flinkere til å vente på å bli utløst enn å rase avgårde uten signal). For å minke valgets kvaler for denne hunden, sørget Cecilie K for at avstanden mellom kjegla og apportene bare var på et par meter. Når Astrid (labben) var trygg på at hun selv skulle gå fra kjegla, økte Cecilie avstanden så den ble konkurranselik. Eier av hunden (en av de andre instruktørelevene) flyttet seg også gradvis lenger vekk fra kjegla til også hun sto på konkurranselik avstand. Idet Astrid plukket apporten, slo apportlæringen inn og hun kom automatisk inn i utgangsstilling med den. Og det var der spørsmålet om hvordan vi ville baklengskjedet denne øvelsen kom.
De fleste av oss (jeg registrerte bare de nærmest meg) begynte å tenke halvhøyt, og vi var ganske enige om at jo, vi ville begynt med siste ledd, avleveringen. Og så ville vi plukket den ned del for del. Ganske enige.
Og der satte Morten og Cecilie i gang en sekvens som fikk hjernen min til å gå så i spinn at jeg fikk problemer med å huske alt etterpå. Det høres kanskje sært ut, men jeg har nesten fotografisk minne på det som gjelder hund (er noen fordeler ved å være Asperger-light også), men dette var så heftig at jeg fikk store problemer. Sekvensen jeg nå babler vilt om (blir fremdeles litt ør, det har dere sikkert forstått nå), var en dialog der Morten spurte om hva de vanligste feilene folk gjorde når de baklengskjedet, og Cecilie svarte. Jeg skal forsøke å gjengi i riktig rekkefølge:
- Man splitter opp kjeden i altfor mange deler. Dette tar helt livet av hundene, noe som faktisk er helt utrolig logisk. Å terpe og terpe på noe som allerede fungerer er bare dumt. Det samme er det å splitte opp allerede velfungerende kjeder. Hvorfor i all verden skulle vi begynne å splitte opp apporteringen til Astrid, når den var helt fin som den var? Vi er jo drillet på å splitte (det er til og med en av headersitatene på canis.no: be a splitter not a lumper (Bob Bailey) ). Men poenget er at vi splitter i innlæringen, og når vi terper på detaljer. Så begynner vi med baklengskjedingen av delmomenter. Hvorfor i all verden skal vi da begynne å plukke fra hverandre igjen kjeder som allerede er baklengskjedet? Det er så himla logisk sånn i etterkant, men det kom like fullt som et lite sjokk.
- Når man velger å ta ut et ledd fra baklengskjedingen (f.eks en adferd ikke fungerer), så er det mange som glemmer å ta en gjennomkjøring av kjeden igjen før de setter leddet inn igjen i kjeden. Man glemmer at det er Premacks prinsipp man jobber med i baklengskjedingen. Hva skjer når man tar ut et ledd og foersterker det en rekke ganger? Jo det er det som blir det mest sannsynlige leddet, og hunden blir ikke lenger forsterket bare av å få fortsette. Man risikerer da både å få en svakere kjede (som nettopp er grunnen til at vi ikke forlengskjeder), og at hunden stopper litt og sier "øøøøøh?" før den fortsetter. Det trengs ikke mer enn å ta en gjennomkjøring, man begynner ikke å baklengskjede hele greia på nytt.
- Neste feil mange gjør, og spesielt lydighetsfolk (vi er visstnok mer belemret med OCD enn resten av befolkningen), er at man ikke har tillit til prosessen. Vi har en læringsprosess som er ganske forutsigbar, og hunden har en forsterkningshistorie som er med på å jobbe for oss. Likevel er det utrolig mange som får panikkangst og tvangshandlinger med en gang hunden feiler en gang eller to i baklengskjedingen. Da plukker vi alt fra hverandre og tenker at adferden ikke er klar enda (og så terper vi i ett år til før vi tør å prøve igjen). Det er lov å ha is i magen, og stole på at prosessene får lov/tid til å virke. Man må naturligvis finne balansegangen - er det tydelig at hunden ikke aner hva den skal gjøre, vel da må man gå tilbake, men litt is skal man tørre å ha.
- Punktet over er vanskelig å forene med hang til perfeksjonisme og ocd, men det blir faktisk bra til slutt. Innimellom blir det faktisk bedre også, fordi man ved å gi hunden sjansen til å rette opp selv, ruster den bedre til å takle det på en ok måte om det skulle oppstå variasjoner f.eks under konkurranse. Hvis du alltid har brutt av hunden når den har feilet (altså ikke lært den å finne løsning på feilen selv), og så starter hele greia på nytt, hva skjer da om hunden feiler på konkurranse? Det ser mye bedre ut med en hund som greier å hente seg inn selv når den har feilet, enn en hund som tror alt er ferdig om den har falt ut et lite sekund. Dette gjelder forresten i grunnferdighetstreningen også. Jo mer man lærer hunden å selv finne løsningen, og selv ta ansvaret for å gjøre det rett, jo bedre er det.
mandag, juni 27, 2011
Klikket er viktigere enn belønningsplassering
I helga var vi på tredje samling på Instruktøren. Fokus var lydighetstrening, og tanken bak samlingen var at vi ikke skulle tenke og snakke kun som utøvere med egen hund, men også som instruktører. Når vi snakker sammen om et antall praktiske løsninger på ulike problemstillinger, og diskuterer hunder på ulike nivå/med ulike utfordringer, får vi alle en mye større verktøykasse.
Det jeg syntes kanskje var det aller heftigste ved hele helga, var at vi fikk bekreftet hvor mye viktigere klikket er enn belønningsplassering. Det er greit å bruke belønningsplassering som et ekstra krydder, men om belønningsplasseringen får hovedfokus, og er det som avgjør om hunden får til øvelsen, er man plutselig over på tradisjonell trening (minus ubehaget) med lokk-og-lur, og hvem vil vel vedkjenne seg det?
I helga fikk vi se flere eksempler på hunder som egentlig ikke hadde forstått hva de skulle gjøre. De gjorde mye riktig, men det at de ikke egentlig hadde noen forståelse av hva som førte til klikk ble maskert av at de alltid fikk bra strategisk plassering av belønning. Når Morten E ba dem putte belønningen i vesten, drite i belønningsplassering, og bare fokusere på klikket - ble alt mye bedre. Det tok omtrent to repetisjoner, så var adferden ryddigere, og man så at hunden jobbet mye mer målrettet (to repetisjoner, det er faktisk ganske hot). Ulempen når man gjør det, er jo at når klikket er i fokus, så må hundefører ha timingen og kriteriene i orden. Med så gode hundeførere som de vi så i helga, er ikke det noe problem - men det er likevel interessant å få bekreftet det: De 4 hemmelighetene for super trening: timing, kriterier, forsterkningskvalitet og forsterkningsfrekvens er fremdeles de viktigste. Blir man god på det, blir man en god trener. Alle de andre hypene som kommer og går kan være ekstra krydder, men timing og kriterier kommer man ikke unna uansett.
Så folkens: drit i å dekke over at hunden egentlig ikke har forstått oppgaven. Konsentrer deg om å ha gode og klare kriterier, gjerne bruk strategisk plassering av belønning der det er hensiktsmessig, men tenk også på at det er viktigere å variere plassering av belønning enn å kjøre seg fast i mønster.
Det jeg syntes kanskje var det aller heftigste ved hele helga, var at vi fikk bekreftet hvor mye viktigere klikket er enn belønningsplassering. Det er greit å bruke belønningsplassering som et ekstra krydder, men om belønningsplasseringen får hovedfokus, og er det som avgjør om hunden får til øvelsen, er man plutselig over på tradisjonell trening (minus ubehaget) med lokk-og-lur, og hvem vil vel vedkjenne seg det?
I helga fikk vi se flere eksempler på hunder som egentlig ikke hadde forstått hva de skulle gjøre. De gjorde mye riktig, men det at de ikke egentlig hadde noen forståelse av hva som førte til klikk ble maskert av at de alltid fikk bra strategisk plassering av belønning. Når Morten E ba dem putte belønningen i vesten, drite i belønningsplassering, og bare fokusere på klikket - ble alt mye bedre. Det tok omtrent to repetisjoner, så var adferden ryddigere, og man så at hunden jobbet mye mer målrettet (to repetisjoner, det er faktisk ganske hot). Ulempen når man gjør det, er jo at når klikket er i fokus, så må hundefører ha timingen og kriteriene i orden. Med så gode hundeførere som de vi så i helga, er ikke det noe problem - men det er likevel interessant å få bekreftet det: De 4 hemmelighetene for super trening: timing, kriterier, forsterkningskvalitet og forsterkningsfrekvens er fremdeles de viktigste. Blir man god på det, blir man en god trener. Alle de andre hypene som kommer og går kan være ekstra krydder, men timing og kriterier kommer man ikke unna uansett.
Så folkens: drit i å dekke over at hunden egentlig ikke har forstått oppgaven. Konsentrer deg om å ha gode og klare kriterier, gjerne bruk strategisk plassering av belønning der det er hensiktsmessig, men tenk også på at det er viktigere å variere plassering av belønning enn å kjøre seg fast i mønster.
søndag, mai 29, 2011
Det ska vara kul att träna hund
Ett av mine viktigste prinsipper i hundetreningen er at det skal være kult for både pelsen og meg å trene. Det er liksom en av grunnene til at jeg klikkertrener. Det sikrer at jeg trener på hundens premisser, og det medfører ikke bruk av trusler eller ubehag. Hunden får (rikelig) betalt for at den engasjerer seg i treningen, og min jobb er å legge til rette for at den skal lykkes. Så langt høres det greit ut, eller hur?
Likevel har vi opptil flere ganger opplevd at vi ikke har det kult når vi trener. Og da er det vel liten vits i? Ingen liv står på spill om jeg feiler i treningen min. Det er altså rom for å bare ha det gøy.
Jeg har skrevet om det før (tror jeg ihvertfall). Det var like før Frida var året. Hun var liksom hunden jeg skulle gjøre det med. Alt skulle frishapes, og hun skulle bli en stjerne. Vi satt utallige ganger i "treningsmodus": jeg nistirret for å få med meg alle detaljer som gikk i riktig retning, mens Frida ble mer og mer forknytt. Jeg hadde kjempefokus på at alt skulle se bra nok ut før vi kunne ta det videre. Og til slutt var det ikke kjekt å trene hund lenger. Siden hunden likevel måtte få hjernetrim for å ikke bli gal, måtte jeg likevel trene. Så jeg byttet ut grunnferdighetstreningen med å bare la henne tilby det hun kom på. Jeg senket skuldrene og lot henne bare kjøre på. Etterhvert ble det faktisk kjekt å trene igjen. Frida har nå en mengde unyttige triks på lager, og hun elsker dem. Jeg fikk trenet meg i å shape, og trenerferdighetene mine ble merkbart bedre.
I forbindelse med konkurranselydighetstreningen og prosjektoppgavene til instruktøren kjenner jeg at jeg går litt i den gamle fella. Jeg er mer opptatt av å få et pent resultat og å trene rent, og de høye skuldrene var på vei tilbake. Med en gang jeg får høye skuldre, synes Frida trening er pyton. Hun er pliktoppfyllende og gjør ting riktig, men spruten forsvinner, og hun blir mer og mer unnvikende. Jeg merket det spesielt når jeg trente avstandskommandering. Jeg fikk fint til å trene momentene på avstand. Hun har blitt kjempeflink å skille kommandoene, og ble tydelig tryggere. Jeg har både trent en og en adferd, to og to, alle tre i variert rekkefølge, frivillig og under kommando. Men så skal jeg trene det konkurranselikt, og så flater hun pinadø ut igjen. Jeg følte vel egentlig at jeg hadde gått nok tilbake på frivillig adferd, og at det ikke var der problemet lå. Det er stor sannsynlighet for at jeg tar feil, men det får jeg heller prøve å overleve.
Jeg forsøkte en litt mer leken tilnærming til problemet. I og med at både jeg og frosken livner litt til når vi får gjøre meningsløse triks, så prøvde jeg noe nytt. Jeg trente på å skille mellom kommandoene sitt, dekk og stå. Og bare for å teste ga jeg kommandoen "presten" (når jeg sier "må vi ringe presten" snurrer hun hodet rundt og rundt, slik som Linda Blair i The Exorsist). Plutselig livnet hun til, og syntes helt tydelig det var stas å få tøyse litt (tidligere har jeg alltid holdt tøyse-økter og seriøse økter adskildt). Gløden fra triksene smittet over på de andre adferdene også, og vi hadde den kjekkeste økten på lenge. Dette har jeg dratt med meg ut også, og selv om hun kan bli såpass gira på å snurre hodet at hun feiler oftere, så har vi det mye morsommere.
Vanligvis er jeg ikke tilhenger av å bruke mye tid på å trene inn adferder som ikke har noen funksjon. Men triksetreningen har bidratt med viktige ting. Jeg fikk trent opp egne shapingferdigheter, og det har hjulpet på når vi får høye skuldre (da kan jeg kjøre et par triks, og så er både jeg og hun på igjen). Slik sett er triksene kanskje noe av det viktigste vi har. Vi er ikke redde for å ødelegge noe, og derfor kan vi bare kose oss med treningen.
Det hadde jo vært en fordel om vi kunne hatt det like kjekt med vanlig trening som med triksene, men det skjer noe i hodet mitt når vi skal vise at vi kan, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme over. Det er ikke sånn at jeg tror at verden går under hvis vi ikke får til alt, og jeg får heller ikke store traumer av å feile. For å si det sånn, så har jeg god trening i å tråkke i salaten, og kommer som regel greit ut av det også. Derfor er det et lite mysterium for meg at vi stadig vekk skal miste gløden vår. Om det er noen som har erfaring med dette, så hadde det vært moro med en diskusjon rundt det.
Likevel har vi opptil flere ganger opplevd at vi ikke har det kult når vi trener. Og da er det vel liten vits i? Ingen liv står på spill om jeg feiler i treningen min. Det er altså rom for å bare ha det gøy.
Jeg har skrevet om det før (tror jeg ihvertfall). Det var like før Frida var året. Hun var liksom hunden jeg skulle gjøre det med. Alt skulle frishapes, og hun skulle bli en stjerne. Vi satt utallige ganger i "treningsmodus": jeg nistirret for å få med meg alle detaljer som gikk i riktig retning, mens Frida ble mer og mer forknytt. Jeg hadde kjempefokus på at alt skulle se bra nok ut før vi kunne ta det videre. Og til slutt var det ikke kjekt å trene hund lenger. Siden hunden likevel måtte få hjernetrim for å ikke bli gal, måtte jeg likevel trene. Så jeg byttet ut grunnferdighetstreningen med å bare la henne tilby det hun kom på. Jeg senket skuldrene og lot henne bare kjøre på. Etterhvert ble det faktisk kjekt å trene igjen. Frida har nå en mengde unyttige triks på lager, og hun elsker dem. Jeg fikk trenet meg i å shape, og trenerferdighetene mine ble merkbart bedre.
I forbindelse med konkurranselydighetstreningen og prosjektoppgavene til instruktøren kjenner jeg at jeg går litt i den gamle fella. Jeg er mer opptatt av å få et pent resultat og å trene rent, og de høye skuldrene var på vei tilbake. Med en gang jeg får høye skuldre, synes Frida trening er pyton. Hun er pliktoppfyllende og gjør ting riktig, men spruten forsvinner, og hun blir mer og mer unnvikende. Jeg merket det spesielt når jeg trente avstandskommandering. Jeg fikk fint til å trene momentene på avstand. Hun har blitt kjempeflink å skille kommandoene, og ble tydelig tryggere. Jeg har både trent en og en adferd, to og to, alle tre i variert rekkefølge, frivillig og under kommando. Men så skal jeg trene det konkurranselikt, og så flater hun pinadø ut igjen. Jeg følte vel egentlig at jeg hadde gått nok tilbake på frivillig adferd, og at det ikke var der problemet lå. Det er stor sannsynlighet for at jeg tar feil, men det får jeg heller prøve å overleve.
Jeg forsøkte en litt mer leken tilnærming til problemet. I og med at både jeg og frosken livner litt til når vi får gjøre meningsløse triks, så prøvde jeg noe nytt. Jeg trente på å skille mellom kommandoene sitt, dekk og stå. Og bare for å teste ga jeg kommandoen "presten" (når jeg sier "må vi ringe presten" snurrer hun hodet rundt og rundt, slik som Linda Blair i The Exorsist). Plutselig livnet hun til, og syntes helt tydelig det var stas å få tøyse litt (tidligere har jeg alltid holdt tøyse-økter og seriøse økter adskildt). Gløden fra triksene smittet over på de andre adferdene også, og vi hadde den kjekkeste økten på lenge. Dette har jeg dratt med meg ut også, og selv om hun kan bli såpass gira på å snurre hodet at hun feiler oftere, så har vi det mye morsommere.
Vanligvis er jeg ikke tilhenger av å bruke mye tid på å trene inn adferder som ikke har noen funksjon. Men triksetreningen har bidratt med viktige ting. Jeg fikk trent opp egne shapingferdigheter, og det har hjulpet på når vi får høye skuldre (da kan jeg kjøre et par triks, og så er både jeg og hun på igjen). Slik sett er triksene kanskje noe av det viktigste vi har. Vi er ikke redde for å ødelegge noe, og derfor kan vi bare kose oss med treningen.
Det hadde jo vært en fordel om vi kunne hatt det like kjekt med vanlig trening som med triksene, men det skjer noe i hodet mitt når vi skal vise at vi kan, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme over. Det er ikke sånn at jeg tror at verden går under hvis vi ikke får til alt, og jeg får heller ikke store traumer av å feile. For å si det sånn, så har jeg god trening i å tråkke i salaten, og kommer som regel greit ut av det også. Derfor er det et lite mysterium for meg at vi stadig vekk skal miste gløden vår. Om det er noen som har erfaring med dette, så hadde det vært moro med en diskusjon rundt det.
mandag, mai 09, 2011
Diskriminering
Tenkte jeg skulle skrive litt om diskrimineringsøvelsen. Har kommet såvidt i gang med den. Kriterieplanen hjelper meg å ha en retning i det jeg gjør, for ellers kan jeg fort bli litt kaotisk. Om den er supergod eller ikke synes jeg er vanskelig å bedømme, men dens viktigste funksjon er å rydde opp i hodet mitt. Jo mer detaljert jeg har planlagt på forhånd, jo mindre vimsing underveis i treningen.
Jeg har kommet litt i gang med treningen, er omtrent ved punkt 8-9 under "skille mellom ulike gjenstander" (har visst byttet om litt på rekkefølgen). Denne filmen viser litt av en økt vi hadde på onsdag. Vi hopper inn i filmen idet jeg bytter ut en nøytral gjenstand med anda (kriteriet er å gå til pip på kommando). Dere får se at hun må innom og sjekke anda før hun går videre til kyllingen. Jeg er litt usikker på om jeg burde si kommando idet hun går fra meg, eller når hun er ferdig med å sjekke de andre gjenstandene, men i den økten filmen var fra (vi trente mer enn filmen viser), så ble hun bare sikrere og sikrere. Når jeg la til siste gjenstand, fikk hun en hang up, der hun låste seg på å markere på den. Jeg fjernet den, kjørte ett klikk for markering på kyllingen, og så var problemet løst. Når jeg var ferdig med den økten, hadde jeg virkelig følelsen av at jeg hadde lykkes. Når jeg ser på filmen nå i ettertid, hadde jeg kanskje ønsket at hun ikke måtte veien om andre gjenstander, men hun hadde også veldig mange repetisjoner der hun gikk rett på. Skal forsøke å tigge meg til hele filmen fra Linda.
Kriterieplanen
Beskriv øvelsen:
Øvelsen starter i utgangsstilling. På kommando fra eier skal hunden markere på tre ulike gjenstander: and, frosk og kylling. Hunden skal også vise tre ulike markeringsformer: frysmarkering med snute, apportmarkering og dekkmarkering. De ulike markeringene skal kunne vises i vilkårlig rekkefølge, og det samme skal plasseringen av gjenstandene.
Nødvendige grunnferdigheter:
1Utgangsstilling
2 Dekk
3 Target
4 Hold fast
Delmomenter:
1 Utgangsstilling
2 Frysmarkering på target på kommando
3 Hold fast ulike gjenstander på kommando
4 Avlevering av gjenstand i utgangsstilling
5 Dekkmarkere gjenstand på kommando
Kriterieplan
SKILLE MELLOM TRE ULIKE GJENSTANDER
Frida gikk rett på frysmarkering med snuten når jeg presenterte gjenstanden, så det trengte jeg ikke bruke tid på å få fram.
I alle stadier veksler jeg posisjon på gjenstandene, så det nevner jeg ikke som eget kriterie.
1 Frivillig frys på anda
2 Sier navnet på anda mens hun fryser
3 Sier navnet på anda like før hun fryser
4 Sier navnet på anda fra utgangsstilling
5 Legger til ”nøytrale gjenstander” (eggeglass), repeterer trinn 1-4
6 Erstatte et eggeglass med en av de andre gjenstandene
7 Erstatte det siste eggeglasset med den tredje gjenstanden
8 Gjøre punkt 1-7 med frosken
9 Gjøre punkt 1-7 med kyllingen
10 Innføre navnet på de andre gjenstandene som tullekommandoer, for å teste forståelsen av ordet. Frida har veldig lett for å bare tippe på det som har lønnet seg i det siste, og ikke så lett for å bruke ørene sine, så dette punktet tror jeg at jeg bør være spesielt obs på.
11 Veksle mellom å kommandere mellom de tre gjenstandene. Her kunne jeg hatt et mellomtrinn, med å kjøre på to og to gjenstander. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg hadde dårlig erfaring med det når jeg trente luktdiskriminering. Hvis valget sto bare mellom to gjenstander, fortsatte hun bare å tippe, istedenfor å bruke nesen. Når jeg brukte tre pinner, måtte hun i større grad gjøre bevisste valg. Jeg innbiller meg at det samme vil gjelde her (å slå på ørene har av og til vært like vanskelig som å slå på nesen).
FRYSMARKERING MED SNUTE PÅ KOMMANDO
Siden frysmarkering var den atferden hun valgte helt fra starten, og det hele tiden har vært den atferden som har blitt koblet til navnet på gjenstanden, tror jeg at jeg kommer til å la navn på gjenstanden også være kommando for frysmarkering.
Mulig det gjør det vanskeligere på sikt, men jeg tror ikke det.
DEKKMARKERING PÅ KOMMANDO
1 Kjøre et par frivillige dekker
2 Legge frosken ned der hun mest sannsynlig vil dekke (prinsippet med dekkmarkering på gjenstand er allerede kjent for henne, men siden dette er nye og større gjenstander, repeterer jeg prosessen)
3 Legge på kommando ”dekk frosk” idet hun dekker
4 Si kommando like før hun dekker
5 Si kommando et stykke fra gjenstand, så hun må gå bort for å dekke.
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med kyllingen
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.
APPORTMARKERING PÅ KOMMANDO
1 Hold fast kyllingen i utgangsstilling
2 Gi kyllingen i front, avlevering i utgangsstilling (hun er drillet i apport, så dette er kjente prosesser for henne)
3 Plukke opp kylling fra bakken, avlevering i utgangsstilling
4 Legge på kommando ”apport kylling” idet hun er på vei til å plukke opp
5 Si kommando mens hun venter i utgangsstilling (jeg tror det går greit å hoppe direkte til dette siden hun er så drillet (og sugen) på apportering)
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med frosken
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.
SKILLE MELLOM DE ULIKE KOMMANDOENE
1 Jobbe med snutetarget som ”hovedaktivitet”, mens jeg innfører dekkmarkering som tullesignal. Begynne med en gjenstand, og så gjenta prosessen (punkt 1-10) med de andre.
2 Snutetarget som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal.
3 Dekkmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal
4 Dekkmarkering som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal
5 Apportmarkering som hovedaktivitet, dekkmarkering som tullesignal. Her kan det oppstå problemer, for hun blir fort veldig gira på å apportere, så det er godt mulig hun slår av ørene litt her.
6 Apportmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal. Grunnen til at jeg har dette punktet til slutt, er at jeg regner med at det er noe av det vanskeligste. Å holde seg i skinnet istedenfor å ruse inn i en apportering når hun først er i apportmodus, er ikke enkelt.
7 Veksle mellom snute og dekk
8 Veksle mellom dekk og apport
9 Veksle mellom snute og apport
10 Veksle mellom alle tre atferder
11 Veksle mellom snute og dekk, and og frosk
12 Veksle mellom snute og dekk, frosk og kylling
13 Veksle mellom snute og dekk, kylling og and
14 Veksle mellom dekk og apport på samme måte som punkt 11-13
15 Veksle mellom snute og apport på samme måte som punkt 11-13
16 Veksle mellom alle atferdene og gjenstandene.
Neste innlegg blir nok om Tag Teach, men jeg må sortere hjernen min litt først.
Jeg har kommet litt i gang med treningen, er omtrent ved punkt 8-9 under "skille mellom ulike gjenstander" (har visst byttet om litt på rekkefølgen). Denne filmen viser litt av en økt vi hadde på onsdag. Vi hopper inn i filmen idet jeg bytter ut en nøytral gjenstand med anda (kriteriet er å gå til pip på kommando). Dere får se at hun må innom og sjekke anda før hun går videre til kyllingen. Jeg er litt usikker på om jeg burde si kommando idet hun går fra meg, eller når hun er ferdig med å sjekke de andre gjenstandene, men i den økten filmen var fra (vi trente mer enn filmen viser), så ble hun bare sikrere og sikrere. Når jeg la til siste gjenstand, fikk hun en hang up, der hun låste seg på å markere på den. Jeg fjernet den, kjørte ett klikk for markering på kyllingen, og så var problemet løst. Når jeg var ferdig med den økten, hadde jeg virkelig følelsen av at jeg hadde lykkes. Når jeg ser på filmen nå i ettertid, hadde jeg kanskje ønsket at hun ikke måtte veien om andre gjenstander, men hun hadde også veldig mange repetisjoner der hun gikk rett på. Skal forsøke å tigge meg til hele filmen fra Linda.
Kriterieplanen
Beskriv øvelsen:
Øvelsen starter i utgangsstilling. På kommando fra eier skal hunden markere på tre ulike gjenstander: and, frosk og kylling. Hunden skal også vise tre ulike markeringsformer: frysmarkering med snute, apportmarkering og dekkmarkering. De ulike markeringene skal kunne vises i vilkårlig rekkefølge, og det samme skal plasseringen av gjenstandene.
Nødvendige grunnferdigheter:
1Utgangsstilling
2 Dekk
3 Target
4 Hold fast
Delmomenter:
1 Utgangsstilling
2 Frysmarkering på target på kommando
3 Hold fast ulike gjenstander på kommando
4 Avlevering av gjenstand i utgangsstilling
5 Dekkmarkere gjenstand på kommando
Kriterieplan
SKILLE MELLOM TRE ULIKE GJENSTANDER
Frida gikk rett på frysmarkering med snuten når jeg presenterte gjenstanden, så det trengte jeg ikke bruke tid på å få fram.
I alle stadier veksler jeg posisjon på gjenstandene, så det nevner jeg ikke som eget kriterie.
1 Frivillig frys på anda
2 Sier navnet på anda mens hun fryser
3 Sier navnet på anda like før hun fryser
4 Sier navnet på anda fra utgangsstilling
5 Legger til ”nøytrale gjenstander” (eggeglass), repeterer trinn 1-4
6 Erstatte et eggeglass med en av de andre gjenstandene
7 Erstatte det siste eggeglasset med den tredje gjenstanden
8 Gjøre punkt 1-7 med frosken
9 Gjøre punkt 1-7 med kyllingen
10 Innføre navnet på de andre gjenstandene som tullekommandoer, for å teste forståelsen av ordet. Frida har veldig lett for å bare tippe på det som har lønnet seg i det siste, og ikke så lett for å bruke ørene sine, så dette punktet tror jeg at jeg bør være spesielt obs på.
11 Veksle mellom å kommandere mellom de tre gjenstandene. Her kunne jeg hatt et mellomtrinn, med å kjøre på to og to gjenstander. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg hadde dårlig erfaring med det når jeg trente luktdiskriminering. Hvis valget sto bare mellom to gjenstander, fortsatte hun bare å tippe, istedenfor å bruke nesen. Når jeg brukte tre pinner, måtte hun i større grad gjøre bevisste valg. Jeg innbiller meg at det samme vil gjelde her (å slå på ørene har av og til vært like vanskelig som å slå på nesen).
FRYSMARKERING MED SNUTE PÅ KOMMANDO
Siden frysmarkering var den atferden hun valgte helt fra starten, og det hele tiden har vært den atferden som har blitt koblet til navnet på gjenstanden, tror jeg at jeg kommer til å la navn på gjenstanden også være kommando for frysmarkering.
Mulig det gjør det vanskeligere på sikt, men jeg tror ikke det.
DEKKMARKERING PÅ KOMMANDO
1 Kjøre et par frivillige dekker
2 Legge frosken ned der hun mest sannsynlig vil dekke (prinsippet med dekkmarkering på gjenstand er allerede kjent for henne, men siden dette er nye og større gjenstander, repeterer jeg prosessen)
3 Legge på kommando ”dekk frosk” idet hun dekker
4 Si kommando like før hun dekker
5 Si kommando et stykke fra gjenstand, så hun må gå bort for å dekke.
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med kyllingen
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.
APPORTMARKERING PÅ KOMMANDO
1 Hold fast kyllingen i utgangsstilling
2 Gi kyllingen i front, avlevering i utgangsstilling (hun er drillet i apport, så dette er kjente prosesser for henne)
3 Plukke opp kylling fra bakken, avlevering i utgangsstilling
4 Legge på kommando ”apport kylling” idet hun er på vei til å plukke opp
5 Si kommando mens hun venter i utgangsstilling (jeg tror det går greit å hoppe direkte til dette siden hun er så drillet (og sugen) på apportering)
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med frosken
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.
SKILLE MELLOM DE ULIKE KOMMANDOENE
1 Jobbe med snutetarget som ”hovedaktivitet”, mens jeg innfører dekkmarkering som tullesignal. Begynne med en gjenstand, og så gjenta prosessen (punkt 1-10) med de andre.
2 Snutetarget som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal.
3 Dekkmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal
4 Dekkmarkering som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal
5 Apportmarkering som hovedaktivitet, dekkmarkering som tullesignal. Her kan det oppstå problemer, for hun blir fort veldig gira på å apportere, så det er godt mulig hun slår av ørene litt her.
6 Apportmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal. Grunnen til at jeg har dette punktet til slutt, er at jeg regner med at det er noe av det vanskeligste. Å holde seg i skinnet istedenfor å ruse inn i en apportering når hun først er i apportmodus, er ikke enkelt.
7 Veksle mellom snute og dekk
8 Veksle mellom dekk og apport
9 Veksle mellom snute og apport
10 Veksle mellom alle tre atferder
11 Veksle mellom snute og dekk, and og frosk
12 Veksle mellom snute og dekk, frosk og kylling
13 Veksle mellom snute og dekk, kylling og and
14 Veksle mellom dekk og apport på samme måte som punkt 11-13
15 Veksle mellom snute og apport på samme måte som punkt 11-13
16 Veksle mellom alle atferdene og gjenstandene.
Neste innlegg blir nok om Tag Teach, men jeg må sortere hjernen min litt først.
fredag, mars 25, 2011
Skikkelig hårete utfordringer
På instruktørutdanningen til Canis hundeskole får hvert kull en rekke praktiske prosjektoppgaver som skal være ferdig i løpet av året. Tidligere år har det vært en del freestyleoppgaver, spillefilmer og lignende. I år ville de gjøre noe annet, og vi har derfor fått noen prosjektoppgaver som kommer til å gi meg og frøkna skikkelig hår på kæssa (brystkassa altså). Selv om vi godt kunne laget film (The Exorcist f.eks), er mer bruksorienterte oppgaver mer i vår gate. Årets oppgaver er dessuten alle skikkelige utfordringer for meg og frosken. Å jobbe på avstand fra meg og stimuluskontroll er våre absolutt største problemer, og nå må vi bare jobbe oss gjennom dem. Det må bli bra.
Kontroll over hunden på avstand, (LP Elite)
Denne øvelsen er vi jo godt på vei med, men vi har slitt med den hele veien. Attityden har blitt mye bedre enn den var, men det er fremdeles litt sirup der. Jeg savner den triggerhappye attityden som jeg har nevnt tidligere, men hun ser ihvertfall ikke ut som om hun har lyst å dø. Jeg sliter virkelig med den øvelsen der, og når jeg får høye skuldre under trening, synes frosken at trening er pyton (ikke alltid det kuleste i verden med superfølsomme hunder). Tror vi trenger litt Irene-hjelp for å løsne opp det der. Ellers er jeg ganske fornøyd med sikkerheten på kommandoene. Tidligere tippet hun mer enn hun brukte ørene, men nå skal det enten veldig sterke forstyrrelser til, eller hun er skikkelig sliten hvis hun slår av ørene.
Fremadsending i bruks (klasse A)
Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for oss! Hun skal springe i gallopp langt vekk fra meg og rett mot en gruppe mennesker. Jeg har begynt å jobbe mye mer med musematte på avstand, og jeg har en viss ide om hvordan jeg skal legge opp treningen. Vi skal levere inn kriterieplan for alle øvelsene, og når jeg har fått den godkjent kan det hende jeg legger den ut her. Ellers skal øvelsen se omtrent slik ut: Fremadsendingen kommer ca 3 min. ut i filmen.
Diskrimineringsoppgave
Hunden skal på muntlig kommando velge riktig gjenstand blant minst tre gjenstander som ligger foran den. Vi skal kunne vise dette ved å kunne be om samme gjenstand flere ganger etter hverandre, også om vi forandrer plasseringen på dem. Den skal kunne dette på minst tre gjenstander (nytter ikke å bare ha navn på en, og så legge den sammen med andre gjenstander). I tillegg skal hunden ha tre markeringsadferder på gjenstandene: frysmarkering med snuten, labb på gjenstanden og apport. For å få godkjent øvelsen må vi ha minst en markeringsadferd, vil vi ha svart belte i klikkertrening, bør vi ha alle tre. Vi har begynt med noen av lekene til Frida (hun har en hel samling med leker som lager forskjellige dyrelyder). Vi har begynt å sette navn på dem: frosk (den kvekker selvfølgelig), anda (den kvakker(?) naturligvis også) og pip (en kattelekekylling som piper skikkelig). Frida har valgt seg ut frysmarkering med nesen, men vi skal også jobbe med labb og apport. Foreløpig er største problem at Frida savner leikene sine, hun brukte nemlig å ha dem med seg i senga om natta. :) Her er en film som viser omtrent det vi skal gjøre (overse den perverse overforbruken av kommandoer).
Kontroll over hunden på avstand, (LP Elite)
Denne øvelsen er vi jo godt på vei med, men vi har slitt med den hele veien. Attityden har blitt mye bedre enn den var, men det er fremdeles litt sirup der. Jeg savner den triggerhappye attityden som jeg har nevnt tidligere, men hun ser ihvertfall ikke ut som om hun har lyst å dø. Jeg sliter virkelig med den øvelsen der, og når jeg får høye skuldre under trening, synes frosken at trening er pyton (ikke alltid det kuleste i verden med superfølsomme hunder). Tror vi trenger litt Irene-hjelp for å løsne opp det der. Ellers er jeg ganske fornøyd med sikkerheten på kommandoene. Tidligere tippet hun mer enn hun brukte ørene, men nå skal det enten veldig sterke forstyrrelser til, eller hun er skikkelig sliten hvis hun slår av ørene.
Fremadsending i bruks (klasse A)
Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for oss! Hun skal springe i gallopp langt vekk fra meg og rett mot en gruppe mennesker. Jeg har begynt å jobbe mye mer med musematte på avstand, og jeg har en viss ide om hvordan jeg skal legge opp treningen. Vi skal levere inn kriterieplan for alle øvelsene, og når jeg har fått den godkjent kan det hende jeg legger den ut her. Ellers skal øvelsen se omtrent slik ut: Fremadsendingen kommer ca 3 min. ut i filmen.
Diskrimineringsoppgave
Hunden skal på muntlig kommando velge riktig gjenstand blant minst tre gjenstander som ligger foran den. Vi skal kunne vise dette ved å kunne be om samme gjenstand flere ganger etter hverandre, også om vi forandrer plasseringen på dem. Den skal kunne dette på minst tre gjenstander (nytter ikke å bare ha navn på en, og så legge den sammen med andre gjenstander). I tillegg skal hunden ha tre markeringsadferder på gjenstandene: frysmarkering med snuten, labb på gjenstanden og apport. For å få godkjent øvelsen må vi ha minst en markeringsadferd, vil vi ha svart belte i klikkertrening, bør vi ha alle tre. Vi har begynt med noen av lekene til Frida (hun har en hel samling med leker som lager forskjellige dyrelyder). Vi har begynt å sette navn på dem: frosk (den kvekker selvfølgelig), anda (den kvakker(?) naturligvis også) og pip (en kattelekekylling som piper skikkelig). Frida har valgt seg ut frysmarkering med nesen, men vi skal også jobbe med labb og apport. Foreløpig er største problem at Frida savner leikene sine, hun brukte nemlig å ha dem med seg i senga om natta. :) Her er en film som viser omtrent det vi skal gjøre (overse den perverse overforbruken av kommandoer).
onsdag, mars 23, 2011
I Mol(de)boland - der hvor alt går an
Hundebæsj:
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.
Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.
Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.
Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.
Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.
"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.
Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.
Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.
Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.
Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.
Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.
"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.
Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.
fredag, mars 18, 2011
Targetparty
Selv om jeg har lært inn alle targetgrunnferdighetene på Frida, har jeg aldri vært komfortabel med å bruke veldig mye targeting i treningen. Litt har det med at jeg synes det er artig å jobbe med så lite hjelp som mulig, og litt med at jeg har trøblet med overgangen fra å bruke targeten, til å bli kvitt den som hjelp. I tillegg har jeg slitt mye med å sende Frida vekk fra meg, noe som også har gjort hele musematteopplevelsen lite festlig.
Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.
Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.
Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.
I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.
Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.
Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.
Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.
I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.
onsdag, mars 09, 2011
Første helg på klikkerinstruktøren
Dette blogginnlegget måtte jeg tygge en stund på. Det stakkars lille hodet mitt var så fullt av inntrykk, at jeg nesten har vært komatøs siden helga. Denne helga var nemlig første samling på Klikker-Instruktøren 2011. Jeg har gledet meg veldig til dette kurset skulle komme i gang. Ikke bare at vi får mange helger med intens hundenerding sammen med skikkelig flinke hundetrenere, men å gå kurs for Morten Egtvedt og Cecilie Køste er en seriøs opptur (sorry fjortisspråket, jeg har akkurat kommet ut av koma, og er fremdeles litt ør). Jeg har jo gått et runderingskurs med Morten E før, hvor jeg fikk teste litt baklengskjeding av melding. Men jeg har aldri gått kurs for Cecilie K før, og jeg gledet meg veldig til det. Det var ganske heftig å gå for dem (det kan jeg vel si uten å virke helt fjern?). De kaster ett blikk på deg, og så vet de hva du har gjort. Og de har løsninger på løpende bånd. Jeg følte egentlig at frosken og jeg både fikk vist at vi kan noe, og at vi fikk vist hva vi sliter med. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er råspent på fortsettelsen!
Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?
Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:
Bli skikkelig treningsrutine-nazi
Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?
Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:
- Vi la masse arbeid ned i grunntreningen, men så ble vi utålmodige fordi vi aldri kom videre (frøkna var over ett år før hun kunne flere kommandoer enn "kom"). Det resulterte i at vi begynte å ta en del snarveier (ikke noe lokking eller annen styggedom, vi bare kuttet noen svinger og gikk litt fort fram). På grunn av korthusene vi bygde, har vi brukt mye tid på å gjøre grunnarbeidet opp igjen. Hvordan kan man unngå dette, og likevel ha en hund man kommer i ringen med før den ligger under torva? Ganske enkelt i grunn: man kan ligge på trinn 1 og 2 i stimuluskontrolltreningen lenge før man har en perfekt atferd. Man kan til og med prøve seg på trinn 3 hvis man er av det vågale slaget. I tillegg bør man begynne å baklengskjede så snart man har flere øvelser på repertoaret. Da blir hunden raskere vant til kjeding, og man får med som bonus at den tidligere lærer å jobbe lengre for belønningen.En annen bonus ved å gjøre grunnarbeidet skikkelig, er at det gir mindre risiko for å skape usikkerhet hos hunden.
- Jeg har nevnt det tidligere at jeg hadde "glemt" et av de viktigste lovene i klikkertreningen. Det er alltid hunden som skal starte aktiviteten. Når jeg begynte med konkurranseoppkjøring la jeg meg til en uvane med å kommandere henne i utgangsstilling. Det høres sikkert ikke ut som en dødssynd, men jeg er sikker på at jeg får det varmt på grunn av dette. Det kortsiktige resultatet var en (klikker)hund som vegret seg for å komme i utgangsstilling så snart hun ante at vi skulle trene lengre kjeder. Ikke pent. Etter at jeg ble mer bevisst på dette igjen, har både tempo og attityd bedret seg radikalt.
- Vi hoppet for raskt fra enkel grunnferdighetstrening og enkle delmomenter til superlange kjeder. Overgangen ble altfor brå, og jeg var ikke flink til å variere (har man det travelt, så har men det travelt). Ikke bare at vi kjedet sammen lange lydighetsøvelser, men vi kjedet hele sekvenser av flere øvelser også. Jeg har nå begynt å jobbe med baklengskjedings-skillsene mine, og det vil medføre et "mellomstadie" fra bare frivillige GF'er til hele øvelser (eller, grøss og gru, hele program).
- Jeg har hatt en tendens til å kjøre altfor lange økter. Jeg har jo tenkt at det er med på å øke kondisjonen hennes, og hun greier lange økter. Men det hjelper ikke akkurat på tempoet. Så nå blir det superkorte økter med go-go-go, og så pause.
- Ikke bare at øktene mine har vært for lange, men jeg tror jeg har kjørt på med for mange repetisjoner også, og det kan også gå utover tempo og intensitet. Så smekk meg på fingrene viss dere ser meg kjøre på altfor mange ganger - og spesielt i fartsøvelsene (da skal dere få lov til å slå eller sparke meg - eller be meg jogge en runde).
- Jeg gjør en del gjennomtenkte ting når det gjelder treningsrutiner, men jeg er fæl på å skulle snakke underveis i økten, og spesielt mens jeg belønner (har noen sagt at det er pausetid?). Frida har jo vært en del demo-hund på kurs, og hun har lært seg å ikke tilby atferd når jeg står og snakker. Hun står bare og ser på meg, til jeg har fokus på henne igjen, og så begynner hun å jobbe (og er det kanskje ikke hundens kontakt som skal aktivisere eier, ikke motsatt?). Alt dette fører til at man mister fokus i treningen. Selv om frosken ikke er en hund som jeg mister kontakten med når jeg gjør sånne teite ting, så gjør det at både hun og jeg må skifte gir på en dum måte i løpet av øktene. Sånn blir det ikke go-go-go av (fy, Linn).
- Siden Frida var så reaktiv som hun var (0-100 på et tidels sekund i utagering), og med høyt stress og tendenser til grisekrokodilling, så kjørte jeg på med masse regler for å gjøre henne mer kontrollerbar. Jeg har fått en veldig kontrollerbar hund, men nå må jeg prøve å gjøre henne litt mer ufin igjen. Hun har blitt råere i leken og når hun blir belønnet med godis, men jeg vil ha henne enda frekkere. Skal trene mer på pangstart, og heller la henne tjuvstarte og jukse mer enn å sikre at hun greier å holde seg. Målet er en litt frekkere frøken, og en litt mer trigger-happy hund.
Bli skikkelig treningsrutine-nazi
torsdag, februar 10, 2011
Debut i klasse 3
Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)
Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.
Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).
Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)
Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.
Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.
Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)
Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.
Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).
Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)
Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.
Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.
Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).
tirsdag, februar 01, 2011
Prosjekt råtass for lille pingle
Nok en gang har plutselig startdato kommet bardus på. Hva innebærer det? Jo, det skal jeg si deg, og det er ikke lite.
Nå skal jeg i lydighetsringen førstkommende søndag, første gang i klasse 3. I og med at øvelsene ikke fungerer når jeg er rar, kan hun dem ikke godt nok. Jeg skal likevel starte, jeg har ikke tenkt å begynne en uvane med å trekke meg fra konkurranser (for den uvanen kan raskt bli stygg). Men siden jeg ikke har trent godt nok, kan jeg ikke gå hele programmet. Det vil være å skyte seg selv i leggen (og det er en annen uvane jeg prøver å legge av meg). De siste gangene jeg har vært i ringen, har jeg i ettertid erkjent at hun ikke var godt nok forberedt på oppgaven. Jeg vil ikke at hun enda en gang skal forbinde ringen med noe vanskelig, eller at hun skal finne ut at ringen er plassen der vi sparer krefter. Men vi skal gå i ringen og gjøre en fin fri ved fot. Hvis hun er i superslag, og strutter av energi, kan vi kanskje kjøre en øvelse til, men plan en er fri ved fot og så ut til belønning. Håpet er at det blir en investering i gode assosiasjoner til lp-ringen.
- Overgangen fra detaljtrening til lange kjeder og øvelser blir ganske brå. Det er ikke første gang jeg gjør dette. For å være helt ærlig har det blitt et stygt mønster. Jeg tror det handler om at det er så kjekt å trene på detaljer. Når vi trener på detaljer og grunnferdigheter og slik har vi ofte høy forsterkningsfrekvens. Det gjør meg glad når jeg belønner mye, ikke fordi jeg føler meg snill, men fordi jeg føler at vi lykkes. Lengre kjeder og lavere forsterkningsfrekvens får meg ikke til å føle det samme. Og det fører meg til punkt to.
- Når jeg får på meg "nå-gjelder-det-hatten", mister jeg den laidbacke stilen jeg ellers har når jeg trener. Når jeg føler at jeg har kontroll, senker jeg skuldrene og har det gøy når jeg trener. Når jeg er stresset fordi vi skal prestere forsvinner den moroa. Og det er jeg ganske fortvilet over. Jeg har lyst å bli god i konkurranselydighet, men det skal jo være moro samtidig -både for pelsen og meg. Jeg trenger vel ikke nevne engang at Frida syns jeg er pyton når jeg har konkurransetrynet på. Hun vil ikke komme i utgangsstilling engang, hun blir usikker både på meg og på øvelsene (som hun kan godt når jeg er normal), og det lyser "jeg vil ikke være her" av henne. Dersom noen har tips til hvordan jeg kan tette dette gapet mellom mine to personligheter, uten at det medfører årevis med psykoterapi, blir jeg veldig takknemlig.
- Jeg har skrevet før at Frida er verdens smarteste hund. Jeg tar det som en selvfølge at hun har skjønt sammenhengen mellom mitt alvorstryne, og nedgangen i forsterkningsfrekvens. Jeg har helt ærlig forsøkt å lære henne at når vi jobber lengre, blir betalingen desto bedre. Men det ser ut som hun foretrekker jevnlig tilførsel av kjedelig belønning framfor enkeltutdeling av skikkelige godsaker. Der ligger kanskje litt av problemet mitt. Frida er en enkel hund å belønne, i og med at hun gjerne tar imot det meste jeg byr henne. Likevel har jeg ingen superforsterker, som virkelig får henne til å gå av skaftet for å få. Jeg har fått tips om hvordan jeg skal fikse overgangen mellom grunntrening og øvelsestrening. Kanskje den planen også kan hjelpe meg med en gang for alle å løse uvane nr. 1.
Nå skal jeg i lydighetsringen førstkommende søndag, første gang i klasse 3. I og med at øvelsene ikke fungerer når jeg er rar, kan hun dem ikke godt nok. Jeg skal likevel starte, jeg har ikke tenkt å begynne en uvane med å trekke meg fra konkurranser (for den uvanen kan raskt bli stygg). Men siden jeg ikke har trent godt nok, kan jeg ikke gå hele programmet. Det vil være å skyte seg selv i leggen (og det er en annen uvane jeg prøver å legge av meg). De siste gangene jeg har vært i ringen, har jeg i ettertid erkjent at hun ikke var godt nok forberedt på oppgaven. Jeg vil ikke at hun enda en gang skal forbinde ringen med noe vanskelig, eller at hun skal finne ut at ringen er plassen der vi sparer krefter. Men vi skal gå i ringen og gjøre en fin fri ved fot. Hvis hun er i superslag, og strutter av energi, kan vi kanskje kjøre en øvelse til, men plan en er fri ved fot og så ut til belønning. Håpet er at det blir en investering i gode assosiasjoner til lp-ringen.
torsdag, januar 20, 2011
Gjennombrudd 2
Apporten og jeg har en festlig historie. Etter at jeg greide å time feil under innlæring av apport på Pippi (forrige hund), slik at hun bare ville spytte, fikk jeg fullstendig hetta bare ved tanken på apporttrening. Frida var vel nærmere tre år før jeg fant ut at jeg bare måtte komme over det.
Fra frøkna var liten hadde jeg oppmuntret henne til å bære forskjellige ting, med tanke på apporttreningen. Jeg forsøkte også å få henne til å ta gafler, skjeer, nøkler osv i munnen, men det var hun aldeles ikke interessert i. Hun var ivrig på å bære pinner og røtter på tur, og hun var flink å bære posten opp til døra. Men holde fast i trening var uaktuelt.
Jeg måtte altså jobbe med kriteriene mine. De var ikke så mystiske i det hele tatt. Jeg fulgte kriterieplanen fra Lydighet i teori og praksis, pluss at jeg brukte apportartiklene og videoene til Fanny Gott som hjelp. De hjalp meg helt fram til kriteriet å gripe over (og knipe sammen tenna). Frida hadde slett ikke lyst til det. Hun hadde ingen problemer med å touche eller gape over, men resten likte hun rett og slett ikke. Kriterieplanen min hjalp lite når hun streiket på neste trinn, selv om det er en mulighet for at jeg kunne fått gjennombrudd ved å holde ut litt lenger på "gap over-stadiet".
Som klikkertrener har man en ganske stor verktøykasse å ta av, men det krever av og til litt fantasi og kreativitet. Akkurat når jeg jobbet med hold fast fikk jeg et anfall av begge deler (flaks). Jeg fant ut at jeg måtte holde meg hard, og leke litt Ruff love med Frida. Vi jobbet for maten (vi råforer, og maten er så deilig at hun nesten går av skaftet for den), og jeg holdt en neve Vom&Hundemat i den ene hånden, og apportbukken i andre hånden. Den eneste måten å få maten, var gjennom å bite over apporten. Frida prøvde å psyke meg ut lenge (ja, jeg vet at det er det jeg skriver, men hadde dere sett blikket hennes hadde dere ikke vært i tvil), faktisk så lenge at jeg nesten begynte å tvile. Plutselig grep hun over - mens det lyste "møkkakjerring" av blikket hennes. Men det var faktisk første gjennombrudd på apporttreningen.
Neste problem med apporten var å få henne til å se ut som hun likte å ta den i munnen. Det så jeg ikke på som noe problem, og det var det heller ikke. Jeg utnyttet gledesrusen når jeg kom hjem til å endre assosiasjonen til apportbukken. Først hadde jeg den bare i hånden mens jeg klappet og koste, og så fikk hun gripe over og holde fast. Problem løst, nå spretter hun av glede hver gang jeg drar fram apportbukken.
Nå hadde vi etter hvert så bra hold fast-adferd at jeg kunne begynne å tenke på avleveringen. Da dukket neste utfordring opp: Det var umulig å sitte og holde fast samtidig. Og å skifte stilling medførte en automatisk slipp. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg kom på ideen, men det var sikkert noe lurt. Istedenfor å løse problemet i utgangsstilling (og risikere å forurense avleveringen), lagde jeg en kjede som jeg baklengskjedet: ta apportbukk - sitt (på kommando). Det tok ikke mange repetisjonene før hun var helt stø på å holde fast mens hun satte seg. Jeg kjørte noen kjappe frivillige utgangsstillinger først, ga henne så apportbukken - hvorpå hun spratt rett inn i utgangsstilling med apportbukken i munnen - woohaaaa. :)
Men apporteventyret er ikke over. Metallapporten gjensto. Den hadde jeg aldri prøvd meg på før, og hvordan skulle det gå når frøkna som vill og gal krokodillevalp ikke engang ville i nærheten av metallet? Grøss og gru. Vi gikk gjennom kriterieplanen igjen, og vi kom så langt som at hun grep over og holdt. Hun klapret fælt med tenna, og det så voldsomt ubehagelig ut. Jeg timet belønningen slik at hun alltid fikk det når hun grep skikkelig (hadde sluttet å klapre), men hun tok ikke det poenget. Det virket som ubehaget var for sterkt, og hun så rett og slett ut som hun skulle dø.
Noen ting hjalp litt: å trene apport av tinn-is-skje sammen med Felix (de fikk holde den annenhver gang). Plutselig var det ikke ekkelt å få metallapporten levert i munnen lenger - hun kunne til og med hoppe med den, så lenge hun fikk ta den fra hendene til noen. Da var farten, attityden og avleveringen helt fin. Men om den lå på bakken, og hun måtte plukke den derfra, kom den gode, gamle jeg-vil-dø-holdningen fram igjen.
Jeg prøvde å øke forsterkningskvalitet, og da ble hun ivrigere i forkant og etterkant av opplukket, men problemet var fremdeles uløst. Vi prøvde å kjøre metallapportplukking når jeg kom hjem, men det var ikke sterkt nok (mulig hvis jeg hadde gitt det mer tid). Jeg prøvde også å kjøre det når hun hadde skikkelig bra treningsenergi (f.eks etter noen dager uten trening), men med samme resultat: iveren var der, men du så fremdeles på henne at det var ekkelt.
Gjennombruddet kom etter en ny lur ide. Jeg kom på at jeg kunne starte med enkel opplukk av favorittapportbukken hennes (den vi fikk de første gjennombruddene med). Og så en til to godbiter bare for plukket. Etter noen repetisjoner, byttet jeg ut treapporten med metallen. Første gang hun åpnet munnen over, lot jeg det regne med godbiter. Og så fikk hun ny jackpot for hver repetisjon. Siden hun allerede etter første økt hadde mye bedre attityde, gjentok jeg dette tre fire dager hjemme, og så forsøkte jeg det samme i hundeklubben. Nå kan jeg begynne rett på metallen, og hun får en gledesreaksjon når jeg drar den fram. Ikke like sterk som med tre, men det får være måte på kravstorhet.
Sist gang jeg var i hundeklubben, testet jeg for første gang hele øvelsen. Jeg baklengskjedet den ikke, skulle sikkert gjort det, men det var en test på hvordan hun ville reagere når hun skulle plukke den fra fart. Hun var ivrig, hadde gallopp ut, plukket momentant, og så travet hun inn. Men pyttsann, halen veivet i været, og jeg så ikke antydning til den gamle jeg-vil-dø'en. Jeg regner nå med at det bare er småpirk igjen før jeg kan se meg fornøyd også med den øvelsen.
Fra frøkna var liten hadde jeg oppmuntret henne til å bære forskjellige ting, med tanke på apporttreningen. Jeg forsøkte også å få henne til å ta gafler, skjeer, nøkler osv i munnen, men det var hun aldeles ikke interessert i. Hun var ivrig på å bære pinner og røtter på tur, og hun var flink å bære posten opp til døra. Men holde fast i trening var uaktuelt.
Jeg måtte altså jobbe med kriteriene mine. De var ikke så mystiske i det hele tatt. Jeg fulgte kriterieplanen fra Lydighet i teori og praksis, pluss at jeg brukte apportartiklene og videoene til Fanny Gott som hjelp. De hjalp meg helt fram til kriteriet å gripe over (og knipe sammen tenna). Frida hadde slett ikke lyst til det. Hun hadde ingen problemer med å touche eller gape over, men resten likte hun rett og slett ikke. Kriterieplanen min hjalp lite når hun streiket på neste trinn, selv om det er en mulighet for at jeg kunne fått gjennombrudd ved å holde ut litt lenger på "gap over-stadiet".
Som klikkertrener har man en ganske stor verktøykasse å ta av, men det krever av og til litt fantasi og kreativitet. Akkurat når jeg jobbet med hold fast fikk jeg et anfall av begge deler (flaks). Jeg fant ut at jeg måtte holde meg hard, og leke litt Ruff love med Frida. Vi jobbet for maten (vi råforer, og maten er så deilig at hun nesten går av skaftet for den), og jeg holdt en neve Vom&Hundemat i den ene hånden, og apportbukken i andre hånden. Den eneste måten å få maten, var gjennom å bite over apporten. Frida prøvde å psyke meg ut lenge (ja, jeg vet at det er det jeg skriver, men hadde dere sett blikket hennes hadde dere ikke vært i tvil), faktisk så lenge at jeg nesten begynte å tvile. Plutselig grep hun over - mens det lyste "møkkakjerring" av blikket hennes. Men det var faktisk første gjennombrudd på apporttreningen.
Neste problem med apporten var å få henne til å se ut som hun likte å ta den i munnen. Det så jeg ikke på som noe problem, og det var det heller ikke. Jeg utnyttet gledesrusen når jeg kom hjem til å endre assosiasjonen til apportbukken. Først hadde jeg den bare i hånden mens jeg klappet og koste, og så fikk hun gripe over og holde fast. Problem løst, nå spretter hun av glede hver gang jeg drar fram apportbukken.
Nå hadde vi etter hvert så bra hold fast-adferd at jeg kunne begynne å tenke på avleveringen. Da dukket neste utfordring opp: Det var umulig å sitte og holde fast samtidig. Og å skifte stilling medførte en automatisk slipp. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg kom på ideen, men det var sikkert noe lurt. Istedenfor å løse problemet i utgangsstilling (og risikere å forurense avleveringen), lagde jeg en kjede som jeg baklengskjedet: ta apportbukk - sitt (på kommando). Det tok ikke mange repetisjonene før hun var helt stø på å holde fast mens hun satte seg. Jeg kjørte noen kjappe frivillige utgangsstillinger først, ga henne så apportbukken - hvorpå hun spratt rett inn i utgangsstilling med apportbukken i munnen - woohaaaa. :)
Men apporteventyret er ikke over. Metallapporten gjensto. Den hadde jeg aldri prøvd meg på før, og hvordan skulle det gå når frøkna som vill og gal krokodillevalp ikke engang ville i nærheten av metallet? Grøss og gru. Vi gikk gjennom kriterieplanen igjen, og vi kom så langt som at hun grep over og holdt. Hun klapret fælt med tenna, og det så voldsomt ubehagelig ut. Jeg timet belønningen slik at hun alltid fikk det når hun grep skikkelig (hadde sluttet å klapre), men hun tok ikke det poenget. Det virket som ubehaget var for sterkt, og hun så rett og slett ut som hun skulle dø.
Noen ting hjalp litt: å trene apport av tinn-is-skje sammen med Felix (de fikk holde den annenhver gang). Plutselig var det ikke ekkelt å få metallapporten levert i munnen lenger - hun kunne til og med hoppe med den, så lenge hun fikk ta den fra hendene til noen. Da var farten, attityden og avleveringen helt fin. Men om den lå på bakken, og hun måtte plukke den derfra, kom den gode, gamle jeg-vil-dø-holdningen fram igjen.
Jeg prøvde å øke forsterkningskvalitet, og da ble hun ivrigere i forkant og etterkant av opplukket, men problemet var fremdeles uløst. Vi prøvde å kjøre metallapportplukking når jeg kom hjem, men det var ikke sterkt nok (mulig hvis jeg hadde gitt det mer tid). Jeg prøvde også å kjøre det når hun hadde skikkelig bra treningsenergi (f.eks etter noen dager uten trening), men med samme resultat: iveren var der, men du så fremdeles på henne at det var ekkelt.
Gjennombruddet kom etter en ny lur ide. Jeg kom på at jeg kunne starte med enkel opplukk av favorittapportbukken hennes (den vi fikk de første gjennombruddene med). Og så en til to godbiter bare for plukket. Etter noen repetisjoner, byttet jeg ut treapporten med metallen. Første gang hun åpnet munnen over, lot jeg det regne med godbiter. Og så fikk hun ny jackpot for hver repetisjon. Siden hun allerede etter første økt hadde mye bedre attityde, gjentok jeg dette tre fire dager hjemme, og så forsøkte jeg det samme i hundeklubben. Nå kan jeg begynne rett på metallen, og hun får en gledesreaksjon når jeg drar den fram. Ikke like sterk som med tre, men det får være måte på kravstorhet.
Sist gang jeg var i hundeklubben, testet jeg for første gang hele øvelsen. Jeg baklengskjedet den ikke, skulle sikkert gjort det, men det var en test på hvordan hun ville reagere når hun skulle plukke den fra fart. Hun var ivrig, hadde gallopp ut, plukket momentant, og så travet hun inn. Men pyttsann, halen veivet i været, og jeg så ikke antydning til den gamle jeg-vil-dø'en. Jeg regner nå med at det bare er småpirk igjen før jeg kan se meg fornøyd også med den øvelsen.
onsdag, januar 12, 2011
Gjennombrudd 1
Nyttårsaften skrev jeg et noget kryptisk innlegg om hvordan jeg fikk løst attitydsproblemet mitt med frøken fryd. Sånn går det når man prøver å smette inn ting i hui og hast. (Fy, Linn). I det siste har jeg ruget på noen tanker om ulike gjennombrudd jeg har hatt i treningen, og om hvilke tiltak jeg satte inn som løste problemene. Dette blir første bloggpost om dette.
Problem: Dårlig attityd i avstandskommanderingen
For å si det rett ut: hun så skambanket ut idet hun skjønte at det var avstandsøvelsen det dreide seg om. Mulig årsak: jeg gikk litt raskt fram når jeg begynte å sette sammen øvelsen, og hadde dårlig stimuluskontroll når jeg gjorde dette. Usikkerheten (Frida er veldig tydelig i kroppspråket når hun er usikker) ble betinget til øvelsen.
Tidligere forsøk på løsninger (rekkefølge er litt vilkårlig her, jeg husker nemlig ikke alle detaljer)
Gjennombruddet kom etter at jeg ble påminnet det med å alltid begynne med frivillige adferder. I min uendelige dårskap (jeg er nemlig ikke verdens smarteste hundetrener) var det lenge siden jeg begynte å synde mot dette. Men jeg tok grep, og voila: resultat fra første økt (sikkert tegn på at vi gjør noe rett). Vi tok en og en forflytning, og kjørte mange repetisjoner for å få litt flyt på det. Så var det lang pause før jeg prøvde på en annen forflytning.
Jeg begynte med frivillig sitt i front. og ga kommando for dekk, valgte dette delmomentet fordi det var det hun var stødigst i. Det morsomme var at med en gang hun hadde tygd ferdig, spratt hun opp i frivillig sitt igjen (fra første rep) - en tydelig indikator på at dekk-kommandoen også forsterket den frivillige sitten. Siden attityden forandret seg allerede fra første repetisjon, var jeg trygg på å fortsette. Dere hadde faktisk ikke trodd det om dere ikke så det, hun gikk fra krumbøyd og unnvikende til rak og logrende fra første økt! Jeg gjorde så det samme på resten av forflytningene: dekk-sitt, stå-dekk, dekk-stå, stå-sitt, sitt-stå.
Råfornøyd med denne endringen, skulle jeg sette det sammen til hel øvelse igjen - med max forsterkningskvalitet. Plutselig var noe av den samme attityden tilbake. Det var bedre enn det hadde vært, men ikke sånn som jeg hadde forventet. Hva gjorde jeg feil? Vel, for det første får jeg konkurransetrynet på med en gang jeg trener øvelser (og det trynet kan skremme selv den barskeste). Men så kom jeg på at jeg hadde syndet mot regelen om at første adferd skulle være frivillig. Og jeg hadde glemt oppsitten og neddekken i utgangsstilling. Etter at jeg fikset det, prøvde jeg på nytt - og det fungerte slik jeg hadde forventet i utgangspunktet.
Muligens ikke rakettforskning dette her, men det løste et kjempeproblem. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil bli i ringen. Da er det mye støy rundt og det er på slutten av et langt program. Frida er sliten og mener hun har fortjent belønningen for 7 øvelser siden. Det blir spennende å se.
Problem: Dårlig attityd i avstandskommanderingen
For å si det rett ut: hun så skambanket ut idet hun skjønte at det var avstandsøvelsen det dreide seg om. Mulig årsak: jeg gikk litt raskt fram når jeg begynte å sette sammen øvelsen, og hadde dårlig stimuluskontroll når jeg gjorde dette. Usikkerheten (Frida er veldig tydelig i kroppspråket når hun er usikker) ble betinget til øvelsen.
Tidligere forsøk på løsninger (rekkefølge er litt vilkårlig her, jeg husker nemlig ikke alle detaljer)
- Øke forsterkningskvalitet: Prøvde å kjøre på med max belønning etter endt øvelse - ingen merkbar endring.
- Splitte opp øvelsen og trene forflytninger hver for seg - ingen merkbar endring. Med en gang jeg nærmet meg å sette sammen til delmomenter, var attityden tilbake.
- Gå tilbake til frivillige adferder. Bedring så lenge hun jobbet frivillig, problem tilbake når jeg begynte å sette ord (kommando) på adferden igjen. Mulig jeg hadde fått større endring her hvis jeg hadde jobbet bedre med stimuluskontrollen. Jeg gikk gjennom alle stegene på nytt, men sikkert ikke godt nok. Attitydschiit er der med en gang jeg gir kommando.
- Begynte med det samme som punktet som ovenfor, bare at jeg kjørte treningen idet jeg kom hjem fra jobb. Målet var å motbetinge, altså få inn følelsen av gledesrus inn i øvelsen istedenfor usikkerhet. Resultat: moderat bedring, men etter over en uke med dette regimet, var det bare nyanseforskjeller. Dvs jeg var ikke fornøyd med progresjonen. Med mer tålmodighet kan det hende denne planen kunne gitt bedre resultater. Men Frida er tross alt verdens smarteste hund, og dersom vi ikke har progresjon i løpet av et par økter, er det rart - når jeg gjør noe rett pleier det å vises fra første klikk med henne (den som synes jeg er blærete som skriver sånn om Frida: Suck it up. Det er faktisk bevist at hun er det).
Gjennombruddet kom etter at jeg ble påminnet det med å alltid begynne med frivillige adferder. I min uendelige dårskap (jeg er nemlig ikke verdens smarteste hundetrener) var det lenge siden jeg begynte å synde mot dette. Men jeg tok grep, og voila: resultat fra første økt (sikkert tegn på at vi gjør noe rett). Vi tok en og en forflytning, og kjørte mange repetisjoner for å få litt flyt på det. Så var det lang pause før jeg prøvde på en annen forflytning.
Jeg begynte med frivillig sitt i front. og ga kommando for dekk, valgte dette delmomentet fordi det var det hun var stødigst i. Det morsomme var at med en gang hun hadde tygd ferdig, spratt hun opp i frivillig sitt igjen (fra første rep) - en tydelig indikator på at dekk-kommandoen også forsterket den frivillige sitten. Siden attityden forandret seg allerede fra første repetisjon, var jeg trygg på å fortsette. Dere hadde faktisk ikke trodd det om dere ikke så det, hun gikk fra krumbøyd og unnvikende til rak og logrende fra første økt! Jeg gjorde så det samme på resten av forflytningene: dekk-sitt, stå-dekk, dekk-stå, stå-sitt, sitt-stå.
Råfornøyd med denne endringen, skulle jeg sette det sammen til hel øvelse igjen - med max forsterkningskvalitet. Plutselig var noe av den samme attityden tilbake. Det var bedre enn det hadde vært, men ikke sånn som jeg hadde forventet. Hva gjorde jeg feil? Vel, for det første får jeg konkurransetrynet på med en gang jeg trener øvelser (og det trynet kan skremme selv den barskeste). Men så kom jeg på at jeg hadde syndet mot regelen om at første adferd skulle være frivillig. Og jeg hadde glemt oppsitten og neddekken i utgangsstilling. Etter at jeg fikset det, prøvde jeg på nytt - og det fungerte slik jeg hadde forventet i utgangspunktet.
Muligens ikke rakettforskning dette her, men det løste et kjempeproblem. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil bli i ringen. Da er det mye støy rundt og det er på slutten av et langt program. Frida er sliten og mener hun har fortjent belønningen for 7 øvelser siden. Det blir spennende å se.
Abonner på:
Innlegg (Atom)