Den viktige valpeleken - kunsten å få en sosial hund

Siden alle snakker om lek for tiden, kan ikke jeg være noe dårligere. Vi snakker mye om lek mellom menneske og hund, og lek i forhold til å ha bra forsterkere. Jeg kommer her til å skrive om hvordan man kan bruke lek mellom hunder til å bygge/forme sosiale og trygge individer. Det er nemlig valpeboom i Molde for tiden. Hele klubben er invadert av små valpiser, og eierne jobber nå det de kan for å forme disse små håpene til trygge og sosiale voksenindivider.

Å finne gode lekekamerater til valpen

Når jeg velger ut hvilke hunder som skal få snakke skikkelig med min hund, er det spesielt en ting som har førsteprioritet, og det er at de hundene jeg bruker skal være snille, sosiale og trygge på språket sitt. En hund som er trygg på seg selv, og er trygg på å bruke hele språkregisteret sitt, er en bedre læremester i språk og adferd enn en hund som er så usikker at den må sette på plass en liten valp. En hund som er trygg på at de små signalene virker, trenger ikke å bruke store bokstaver for å kommunisere godt. Og en valp som lærer å svare på de små signalene, trenger veldig sjelden å bli satt på plass. Hundene lærer bra hundespråk ved å være sammen med gode språkbrukere, på samme måte som de blir dårlige/hjelpeløse språkbrukere av å være sammen med hunder som ikke respekterer signaler eller selv har lært at små signaler ikke virker.

Hunder som allerede fra begynnelsen av bruker store signaler (kjefter) for bagateller, styrer jeg unna (overraskende mange mener at det er sunt for en valp å bli kjeftet på av en vilt fremmed). Hunder som er så usikre at de bruker valpens svakhet som en anledning til å hevde seg, er naturligvis også noe jeg skygger unna. Jeg styrer også unna hunder jeg VET har hatt en del omgang med mobbere/aggressive hunder, selv om jeg ikke SER noe konkret selv. Det kan komme ganske mange ørsmå signaler som jeg ikke plukker opp, men som er tydelig nok for hundene.

Har jeg muligheten, prøver jeg å velge ulike raser/størrelser/farger/kjønn. Er utvalget snille hunder lite, går god språkbruk/sosial oppførsel over mangfold på prioriteringslista. Det er ingen vits i å utsette valpen for mange hunder bare for å gjøre det, møtene skal være positive opplevelser for hundene. Av og til skjer det uhell, og valpen får en kjip opplevelse med en hund. Da er det storstilt reparasjonsarbeid for de snille vennene: de får i oppgave å bygge opp igjen selvtillit hos den lille. Har jeg kontakter med en sosial hund som ligner litt på den hunden som var kjip, så bruker jeg det for alt det er verdt.

Lekutvikling hunder imellom

Jeg vil gjerne at hunden min skal ha et stort spekter av leker på repertoiret. Grunnen til det er at det øker sjansen for at den kan komme overens med et større antall hunder. Hunder som bare foretrekker en type lek, kan lett bli upopulær hos andre hunder, spesielt om den foretrukne leken oppfattes som uhøflig av andre hunder. En hund som blir oppfattet som en bølle av andre hunder, får naturligvis færre venner (det er ikke mange som frivillig vil la hunden sin bli mobbet gang på gang). Det er bra at hunden får leke favorittleken sin sammen med noen den er trygg på, men den første tiden bruker jeg mye tid sammen med hunder som leker flere andre typer lek, for at det også skal bli skikkelig kult. Vil hunden min helst bare bryteleke, lar jeg den leke mye med hunder som er flinke å dra igang jaktlek. Vil hunden bare springe, kan jeg la den leke mye med noen som er flinke å leke sammen om gjenstander, osv. Jo flere hunder hundene mine kan komme overens med, jo større frihet kan de ha. Å gå fellesturer med 15 løse hunder som er harmoniske og trygge på hverandre, er en flott opplevelse. Jeg er også sikker på at det beriker hundenes sosiale liv å ha mange venner.

Når Tiki var i barnehagen hos Easy (malle), var noe av det som gjorde at det virkelig fungerte, at de to kunne leke et utall forskjellige leker, og at de hele tiden vekslet mellom dem. De kunne ha løpe-raptus, og så etter en liten stund ligge og kose seg med tannfekteleken, så kunne de i neste øyeblikk samarbeide om et tyggebein eller en leke, før de igjen kunne løpe noen runder. Slik kunne de leke i ganske lange perioder uten å gå opp i stress. På videoen under ser dere en del av den vekslingen. Selv om det er mye tenner og lyd, er kroppene deres helt avslappet, og man kan se at Easy hele tiden holder igjen (selvhandicapping), og at Tiki er helt trygg. Dere kan også se at Tiki biter en del (blant annet i labbene), og at det er ubehagelig for Easy. Hun er likevel tålmodig, og finner kreative måter å løse det på, istedenfor å kjefte.

Når to kompiser leker sammen, kan det godt være temperament, så lenge det er tydelig at begge parter er med på moroa, og er inneforstått med at det er lek. At de stoler på hverandre, og bytter på rollene i leken er et godt tegn. Kan det se ut som den ene har det veldig morsomt, mens den andre ikke har det gøy, må man tenke grundig over hva som skjer. Kanskje det er sånn at den ene blir utrygg på elementer i leken, mens ellers har det helt topp, kan man prøve å gå inn og styre akkurat den delen som ikke fungerer så godt. 

Hva får varsellampene til å blinke?

Av og til får man bare følelsen av at noe er galt. Det som får mine varsellamper til å blinke er:

• Når en valp i en sosial sammenheng helt tydelig ikke forholder seg til de andre (Grisha Stewart snakket om den berømte elefanten i rommet). En sånn valp har det ikke bra i den situasjonen, og trenger å omgås kun trygge hunder som bygger den oppoppopp.
• Dersom leken er enveiskjøring, og det ser ut som det bare er morsomt for den ene parten (spesielt ille om den som har det morsomst i tillegg er den sterkeste parten)
• Dersom en av partene prøver å bremse/dempe, men ikke blir hørt (les: dårlig språkopplæring for dummies). De skal respektere hverandre selv om de er opphisset. Klarer de ikke det, trenger de kanskje hjelp til å ta en pause.
• Dersom jeg vet at min valp har hatt en ubehagelig opplevelse, og så bruker samme taktikk når den selv møter en svakere part (da prøver jeg å hindre den i å bli flinkere til det, og heller forsterke gode valg).
• Har jeg voksne språksterke hunder rundt som reagerer, selv om jeg ikke ser at noe er galt, bruker jeg de som barometer. De plukker opp nyanser mye raskere enn det jeg greier. 

Ser jeg noen av disse varsellampene, vil det variere hva jeg setter inn av tiltak. Er det bare småtteri, kan sånne ting som å gå mer aktivt inn og styre leken (styre pauser, forsterke gode valg, legge til rette miljø). Blinker det virkelig rødt, som i det første kulepunktet, ville jeg løst det ved å være virkelig nazi på hvem valpen skulle få leke med, i tillegg til at jeg ville jobbet med øvelser/aktiviteter som bygger selvtillit. Kan jeg løse det bare ved hjelp av gode hjelpehunder, så er jeg likevel veldig glad for det. Det er ikke mange som kan overgå en språksikker hund i trenerferdigheter.

BAT-samling i Trondheim (new and shining tools)

Helga 5.-7. april skjedde det igjen saker på Canis City. Denne gangen var det Grisha Stewart som var på besøk. Grisha har skrevet boka Behavior Adjustment Training. På seminaret gikk hun gjennom det sentrale ved metoden, viste en del videoer og så hadde vi fire caser på kurset som alle hadde hver sin problematikk.

Det som skiller BAT fra andre (positive) metoder å jobbe med problemadferd på, er at hun bruker det hun kaller functional rewards - hun bruker hundens behov for avstand til det den er usikker på eller redd for som belønning for sosial/fredelig oppførsel (usikkerhet/redsel/frustrasjon er det som ligger bak de fleste utfall). Mens man i flere andre metoder jobber med å se på trigger og så belønne, bruker man det å fjerne seg fra trigger som belønning i BAT. For å erstatte utfall med fredeligere signaler er det viktig å holde seg på en avstand hvor hunden klarer å ta et slikt valg. Jeg skal ikke beskrive metoden veldig inngående, da vil jeg heller anbefale å lese boken. Men i grove trekk kan en økt se slik ut:
1. Hund ser trigger (på en slik avstand at den registrerer, men før den blir så opphisset at den reagerer)
2. Hund ser vekk, snuser i bakken, mykner blikket, smekker med tungen eller andre dempende signaler
3. Du markerer den adferden med et verbalt markørord (f.eks bra) og belønner med å snu og gå lenger unna

På bildet under er den nærmeste hunden hjelpehund, mens den til høyre i bildet blir jobbet med.

På lekkurset med Tobias, snakket vi litt om hvordan belønning i en situasjon kan kamuflere usikkerhet (f.eks hvis hunden er så gal etter belønningen, at den går inn i en situasjon den egentlig ikke mestrer for å få belønningen sin). Det er mange teknikker man kan bruke når man jobber med utfordrende adferd, men det fine med BAT er at du også kan jobbe uten matbelønning. Lekebelønning i slikt arbeid er heller ikke optimalt, siden det øker arousalnivået, noe som igjen øker sjansen for verre utfall.

To ting jeg også digget med Grisha, var:
1) Magnetmetaforen
Noen hunder kan virkelig kunsten å havne i trøbbel. De har noe som trigger dem (magneten) og når de kommer langt nok inn i magnetfeltet blir de sugd inn uten sjanse til å rive seg løs på egenhånd. Den avstanden hvor du kjenner magneten begynner å dra, men hunden fremdeles greier å stå imot, er en bra plass å jobbe med BAT.
2) Å bruke BAT i hilsetrening med valper.
Grisha var selv figurant, og eier gikk med hunden. Hun brukte en 5-sekundersregel som var veldig fin. Hun klappet hunden i 5 sek, og så lot hun den være. Hvis valpen ble stående, eller tilogmed trykket seg tettere på, fortsatte hun å klappe. Hvis valpen snudde seg vekk, tok eier den med seg. Kjempefin måte å teste om hunden virkelig vil ha kontakt, og om den egentlig vil stå i situasjonen. Og en fin øvelse for å bevisstgjøre eier på hundens grenser.