RIK grunnkurs

Forleden dag ble jeg kontaktet av en som mente at jeg burde skrive mer utfyllende om RIK-grunnkurset, istedenfor å bare nevne det i forbifarten når jeg egentlig snakket om noe annet. Jeg tar gjerne imot tips til hva jeg kan skrive om.

Vel, kurset ble holdt av Arvid Hagen, en skravlete bergenser med sans for blondiner og rockemusikk. Fredag kveld gikk med til teori. Vi fikk en grundig innføring i de ulike prøveprogrammene, og historien bak dem. Det var nyttig, og noe jeg ikke visste så mye om tidligere. Noe var litt fremmed for meg, jeg er vant til NKK's LP-program, hvor du blir trukket i poeng for hver minste detalj. Selv om jeg liker presisjonstrening, og synes det er fasinerende å trene ned til hver minste detalj, så ser jeg også baksiden av medaljen. Siden prøveprogrammene i RIK er avlsverktøy, er det en del andre ting som betyr mer enn om hunden stopper 20 cm fra kjegla, eller om den bruker et halvt skritt på å stoppe. Arbeidsglede, utholdenhet, samarbeid, selvstendighet - det er slikt som er viktig (dere må gjerne slenge inn en kommentar dersom jeg glemmer noe).
LP er også en sport med for lav rekruttering. Kanskje det hadde vært en ide å endre tankegangen rundt poenggivingen også i NKK. Ikke ved å senke kravene til presisjon, men ved å gi poenger for hvert utførte delmoment? Bare en ide.

Lørdag begynte vi med spor. Vi la ut ca 30-skritts-spor, 4 stk per hund, og godbit i hvert fotspor. Selv om Frida har begynt å få en del sporerfaring, regner jeg henne fremdeles som en fersk sporhund. Jeg hadde prøvd IPO-spormetoden med frøkna før, men uten å få det til. Nå hadde hun spesialsøk modul 1 (laboratoriearbeid) og modul 2 (ID-spor) i kroppen, så hun tok dette uten å blunke. Første spor gikk jeg ved siden og viste, mens jeg allerede på tredje spor gikk bak og holdt lina selv. Søndag la vi spor med vinkler, også helt uten problem. På slutten av sporøkten la jeg ut et spor som gikk over alle de andre sporene (alle hundene hadde gått spor over hele marka, både med og uten vinkler), og med to vinkler. Frida tok det på strak arm, og mor var ganske stolt. Merket på henne at hun var skikkelig sliten etterpå, det krevde nok en enorm konsentrasjon å holde seg på det rette sporet (hun var bare ute og sjekket et kryssende spor en gang, men det var også helt ferskt).

Vi hadde bitearbeid på slutten av dagen både lørdag og søndag. Jeg synes det er utrolig artig, og kunne på mange måter tenke meg å trene det selv. Jeg tror imidlertid sporten har et imageproblem, og at den trenger gode ambassadører. Slik som Arvid Hagen, som reiser rundt over hele landet og sier at det KAN gjøres på en positiv måte, og at man IKKE trenger å bruke brutale metoder for å lykkes (og så må han naturligvis gjøre det i praksis også). Siden sporten er så smal, og det den inneholder er såpass oppsiktsvekkende, trenger den støtte fra hundenorge (og NKK) for å få fortsette, og da er gode ambassadører et must. (avsporing slutt)
Det som også var litt stilig under bitetreningen, var å se hvordan de ulike rasene reagerte. De typiske tjenestehundrasene reagerte ganske stereotypt, mens de andre rasene reagerte mer uforutsigbart. Frida ville ikke gå i kamp med fig i det hele tatt (noe som ikke overrasket så mye. Hun overså ham totalt, noe som er hennes strategi når hun synes noe er ubehagelig. Hun kunne imidlertid holde litt i filla hvis jeg startet den, noe som var forbedring fra siste gang vi prøvde dette). Alt i alt var det ikke noe overraskende som skjedde der, men likevel gøy å se i praksis det vi hadde snakket om i teorien (om hvordan ulike raser reagerer).

Siste del var lydigheten. Den foregikk slik at hver øvelse ble demonstrert ved flere av våre hunder. Arvid var klar på at han demonstrerte hvordan han jobbet, men at det naturligvis er flere måter (som i all hundetrening). Noe av det kjente jeg igjen fra Maria Hagstrøms tenking, å allerede fra første stund lære inn øvelseslikt bevegelsesmønster gjennom lek. Absolutt noe å tenke på for å få fram fart og intensitet. Ellers var det ganske som forventet. Vi hadde en episode vi var svært uenige om, nemlig innlæringen av ligg og bli (som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg). Arvid ville ha en sikker bli gjennom at hunden aldri skulle tørre å reise seg (og at den skulle vite at prøvedommeren som sto ved hunden når som helst kunne ta den hvis den reiste seg), jeg vil ikke jobbe på den måten. Veldig mange hevder at man MÅ det for å få sikre resultater i sporten. Om det hadde vært tilfelle, er det ikke rart sporten har lite støtte. Heldigvis vet vi at så lenge hunden kan lære noe ved hjelp av straff, kan den også lære det ved hjelp av belønning (min hund skal f.eks vite at dommeren når som helst kan komme med grillet kylling - og spesielt hvis hun holder posisjonen når det blir vanskelig). Nå er det slik at de som driver denne sporten har både driftsterke og heite hunder. Det at de som regel er kjørt opp i stress, gjør ikke saken bedre. Man skal ha tunga rett i munnen når man har slike hunder, og her er en artikkel jeg liker godt. Håper det kommer flere som tenker slik.