Treningsfokus

Treningsfokus er skikkelig i vinden for tiden, og det er jaggu meg bra. Jeg og frøkna har nemlig en liten krise i treningen vår. De siste månedene har vi nesten bare trent rundering og spor, og ellers hatt litt treningsfri. Så når vi begynte på igjen med lydighetstreningen, forventet jeg egentlig full sprut. Når frøkna sitt engasjement bare er så der, og attityden sier at dette er like spennende som oliven på glass, så må mor klø seg litt i hodet.

Jeg har kanskje vært bortskjemt, for Frida har alltid stilt opp med engasjement og vilje i treningene. Og jeg skal love at jeg har kunnet slurve med reglene for effektiv trening. Er det det som nå biter meg i rumpa? Straffes jeg nå for mye slurvetrening? Vel, om så er tilfellet skal jeg jobbe for å bli flinkeste jenta i klassen på effektiv trening.

Fokus fremover:

• Burleker - fortsette der vi slapp (for omtrent et århundre siden)
• Utvikle bedre lek
• Null dødtid i øktene
• Korte og intense økter
• Dersom dårlig attityd eller engasjement får hun ikke fortsette treningen (Pavlov)
• Og så MÅ jeg ha bedre planer for øktene mine!

Om grunnen til frøkna sitt manglende engasjement er en annen, vil uansett disse tiltakene kunne hjelpe.

Adferd klikkerstyle

Jeg har klokketro på å bruke klassisk betinging for å endre problemadferd. Ved å endre hundens assosiasjoner til det den reagerer på, og altså endre hundens følelser, kan man skape varig endring - fordi man jobber med årsaken til problemet og ikke bare symptomene. Dette er ikke akkurat nytt krutt for de som er drillet i positiv hundetrening, men jeg tror det må sies igjen og igjen.

Men det er ikke bare ved problemhundtrening den klassiske betingingen er aktuell. Jeg har lenge vært opptatt av forebygging av problemadferd, det er jo dumt å være på etterskudd når man like enkelt kunne unngått problemet. Jeg kan komme med noen enkle eksempler:

• Matforsvar: å komme innom valpen når den spiser og putte noe ekstra godt i skålen gjør at valpen får positive forventninger til at du nærmer deg maten - istedenfor at den blir usikker på om du kommer for å ta maten dens.
• Bytteforsvar: når du lærer valpen at når du tar fra den noe, får den alltid noe verdifullt igjen. Når valpen gjennom hele oppveksten har erfart at den ikke taper noe på at du får "skatten", er det ikke noe problem å senere ta fra den gjenstander den har funnet.
• Møtesituasjoner: gir du gode godbiter hver gang du møter gåere, joggere, syklister, barn, skatere, andre hunder osv, tar det ikke veldig lang tid før synet av disse utløser forventning om godis hos deg. Positive forventninger er noe helt annet enn usikkerhet eller frykt, og det gir heller ikke forventninger om å få storme frem for å hilse (siden godbitene alltid kommer inne ved din side). Dette kan man enkelt vedlikeholde ved å innimellom belønne (variabel forsterkning) gjennom hundens liv.
• Rasetrekk som ikke passer i vårt samfunn: Disse er det spesielt viktig å forebygge, og man bør få vite om hva det gjelder ved å lese rasehistorikk og å snakke med oppdretter. Det vil naturligvis variere fra rase til rase hva som må forebygges.

Det jeg har nevnt her er ikke hverken spesielt ressurskrevende eller tidkrevende. Det eneste du trenger er en bevissthet om hva du vil oppnå, og gode godbiter. Situasjonene er jo der hele tiden, og du bruker ikke mer tid på å utnytte dem til din fordel enn å drive med kaoskontroll (og kanskje måtte bruke måneder på å jobbe vekk problemadferd senere). Easy peasy.

Det er ikke bare ved forebygging av problemadferd dette er aktuelt. Jeg bruker samme metode når jeg former hunden i oppveksten. Jeg snakket i et tidligere innlegg om at klikkertrening handler om å styre hundens erfaringer, og legge til rette for læring av rett adferd. Det samme gjelder følelser. Man kan trene inn følelser på samme måte som øvelser (på samme måte som i eksemplene over, ved å skape positive forventninger og assosiasjoner).

Lena Gunnarson skriver ofte om adferdsjobbing i god klikkerstyle i sin blogg. Det hun skriver om i dette innlegget kan jeg godt kjenne meg igjen i. Det er mange feller man kan gå i, og dette innlegget tar for seg noen av de jeg er mest opptatt av:

• Slik jobbing tar tid - synd at vi lever i en tid hvor alt skal være kjapt og billig. Kvalitetsjobbing tar tid og krever innsats, og det å jobbe med følelser kan ta mye tid hvis følelsene er sterke. Dersom adferden har utviklet seg over år, så tar det mer enn en treningsøkt for å endre det. Hvis man forventer resultater etter veldig kort tid er det lett å miste troen, og det er det hunden som taper på.
• Adferden har som oftest utviklet seg over tid - selv om du tror det kommer ut av det blå, gjør det sjelden det. Tegnene kan være der selv om du ikke har lagt merke til dem. Små enkelthendelser kan naturligvis være det, men som regel kan du sette det inn i en større sammenheng (de som snakker mest hund med meg er lei av å høre om at man må se på helheten). Et utfall kommer sjelden uten grunn, og det blir som regel flere enn ett.
• Selv om du har fått stor fremgang, betyr det ikke at jobben er over. Jeg har hatt en del hundemøteproblematikk med Frida. Utgangspunktet var at hun blokkerte helt ved synet av fremmede hunder, og hun tok ikke engang godbiter. I perioder hvor jeg er flink å jobbe (dvs er forberedt på hundemøter ved at jeg har med noen godbiter på tur), logrer hun nå og tar kontakt med meg ved synet av hunder. Likevel skal det ikke mer enn to turer uten jobbing før hun blåser seg opp og hun knurrer fr dypt nede i magen. Selv om det er langt fra full blokkering og rabiesfråde, er ikke problemet helt løst enda.
• Hvorfor vente til problemet er et virkelig stort problem før du tar tak i det? Det er mye enklere å løse små tendenser enn store problemer. Dette henger jo sammen med å ikke isolere enkelthendelser og å tenke helhetlig, men hva kan jeg si - det meste henger sammen.

Slipper ikke unna Pavlov

For noen dager siden fikk jeg igjen motivasjonen til å trene konkurranselydighet. Vi hadde en økt torsdag, hvor jeg kjørte noen øvelser for å se hvor landet lå. Har ikke trent lydighet siden februar eller noe sånt, så jeg var litt spent. Testet innkalling med stå, dekk under marsj, stå under marsj og fri ved fot. Frida gjennomførte pliktoppfyllende og riktig, men litt uten iver. På en måte er det ok å se at øvelsen ser likedan ut selv om det går månedsvis mellom hver gang vi gjør den (den baklengskjedingen er grei sånn), men jeg hadde ønsket litt mer sprut. De siste månedene har vi trent en del frivillig adferd, og da har hun en helt annen glød.

Når jeg la på kommandoer på øvelsene (det begynner å bli en stund siden), var jeg ikke så oppmerksom på attityd og følelser. Hadde naturligvis  lest kapittelet om Pavlov som alltid sitter på skulderen, men det relaterte jeg kun til fart/stressnivå i øvelsen. Frida har jo i perioder vært en noget følsom liten dame, og når hun blir usikker på hva hun skal gjøre, ser hun ganske trykket ut. Når jeg fortsatte med øvelsen selv om hun var trykket (satset på at usikkerheten ville forsvinne med antall repetisjoner), og jeg la på kommandoer i samme stil. Det jeg skulle gjort, var å ikke la henne fortsette mens hun så trykket ut - hun får bare kjøre repetisjoner når hun ser glad ut.  Isteden har dårlig attityd blitt en del av flere øvelser. My bad.

En annen pavloviansk tabbe ble begått i fjor sommer. Jeg begynte å fokusere mer på fartsøvelser, fordi frøkna begynte å spare på kruttet i flere og flere situasjoner. Jeg belønte med ball, for å øke arousalen, og gjorde virkelig det jeg kunne for å få henne til å ta i det lille ekstra. Så viste det seg at hun hadde en betennelse i skulderen, og faktisk hadde hatt det ganske vondt. Etter betennelsesdempende, ro og gradvis opptrening kom futten i raketten tilbake. Når jeg nå oppdager at frøkna ikke greier å holde farten i lek, begynner å spare på kruttet i trening, og småhalter, blir jeg litt frustrert. Jeg prøvde å strekke på frambeina hennes, og hun trakk seg veldig tidlig på venstre side. Det blir dyrlegebesøk mandag, så jeg får holde henne i ro til da.

Jeg kunne jo nå benyttet tiden til fellesdekk/fellessittrening, men jeg er redd det er en dårlig ide. Hun har en sikker bli, men jeg har gjort en litt for god jobb med å betinge lavt stressnivå til øvelsen. Det vil si at hun legger seg ganske raskt på skinka i fellesdekken (jeg har skrevet om det før, og hun begynte med det som treåring). Planen min for bli-øvelsene var å belønne med ball og heftig lek istedenfor mat, for å få henne litt mer på alerten, og kanskje unngå at hun havnet på skinka. Den planen må utsettes, da ball nok er noe av det verste nå. Får se om jeg finner på noe annet i stedet.

Hadde egentlig lagt en superplan for treningene fremover. Vi skulle jobbe masse med lydigheten, kjøre på med maks forsterkningskvalitet, og jobbe med mer eksplosivitet i øvelsene (og attityd). Jeg har ikke lyst til å gå i ringen med henne igjen med en så dårlig attityd som hun hadde sist (var det noen som så ut som hun var dårlig behandlet, var det Frida - ikke gøy). Men jeg kan ikke gå i den samme fella som i fjor sommer, og jeg vil jo ikke utsette frøkna for smerte heller. Det er ergelig at planene blir forpurret nå når jeg hadde skikkelig treningsmotivasjon, men førstepri er alltid at hundeholdet og treningen skal være kjekt for oss begge. Jeg vil ikke utsette henne for metoder som kan true velferden hennes, og jeg vil ikke trene når hun har vondt. Så vi får vente til hun er frisk igjen før vi igjen går ut for å erobre verden. :)