Pålitelighet og kvalitetssikring av hunder i arbeid

Etter at vi var på kurs i avansert sporing i Trondheim med Tobias Gustavsson, har det ligget et blogginnlegg og ulmet i bakhodet. Egentlig flere, selve sporingen kommer jeg til å blogge om i senere innlegg. Det jeg kommer til å skrive om her handler om kvalitetssikring og trening av hunder som skal i tjeneste.

Tobias Gustavsson har skrevet boka Spårhunden och Lukterna sammen med Lars Fält, Jens Karlsson og Jessica Åberg. De samme står bak Scandinavian Working Dog Institute. De driver flere spennende prosjekter om arbeidende hunder, og ble blant annet nevnt i siste nummer av hundesport i artikkelen om bjørneekvipasjer. De er solid forankret både i vitenskapen og i praktisk hundetrening.

I ett av foredragene, snakket Tobias om hvor høye forventninger befolkningen har til uniformerte hunder. Ofte har folk til og med helt urealistiske forventninger til hva hundene kan klare. Noe av dette kommer kanskje av manglende kunnskap om hvor omfattende trening av en hund som skal prestere på bestilling er. Selv om noen av disse forventningene er urealistiske, er det viktig at hunder som bærer tjenestetegn har bevist at de holder et visst nivå. Det krever at treningen holder mål, og det krever at prøveordningene og kvalitetssikringen er bra nok.

På denne siden skriver SWDI-teamet om kvalitetssikring og utforming av tester. Der skriver de om viktigheten av at testene skal gjenspeile kravspesifikasjonen i arbeidsbeskrivelsen, og altså ha direkte betydning for arbeidet hunden skal utføre. Hvorfor fokusere på lydighetsøvelser, for eksempel, dersom disse ikke er nødvendige for å løse oppgaven. Prøveordningen skal sikre at hunden med stor sannsynlighet kan løse en bestemt oppgave. Den skal altså kvalitetssikre en viss pålitelighet. En bra prøveordning gir heller ikke føreren/treneren rom for utflukter (som f.eks å skylde på føre, hund eller flaks/uflaks), og den skal også hindre muligheten for å kunne bestå ved et lykketreff.

Her skriver de enda mer om sertifisering. Denne siden er noe mer brutal, da den handler om svakheten med mange prøveordninger. De fleste som prøver hund har vært borti ulike problemstillinger, og her setter SWDI ord på noen.
"Ett inte alldeles ovanligt problem vid många former av kvalitetssäkring er att de flesta människor är snälla. Om ett hundekipage som man vet har tränat hårt, klarar 24 tester felfritt och sedan misslyckas hårfint den 25:e gången så krävs det en viss fyrkantighet av testledaren för att underkänna ekipaget och be dem komma tillbaka vid nästa prövningstillfälle (vilket kan vara om ett halvår). Ännu svårare er det om testledaren har tränat hunden, är en kollega till hundföraren, eller vet att den nu underkände hundföraren kommar att vara testledare då hans/hennes eget ekipage testas. Vid sådana tillfällen brister tyvärr mången väl genomarbetad prövningsordning."
Dette er jo en brannfakkel, men jeg tror den er viktig. Noe av det som gjør f.eks bjørnehundprosjektet så spennende, er at testene er både knallharde og kompromissløse. Det gjør at veldig mange ikke vil klare det, men det sikrer også at ekvipasjene som går gjennom er av de beste.

Jeg synes det er utrolig interessant lesning, og jeg håper debatten om hvordan kvalitetssikre både trening og prøveordninger kommer i flere fora. Jeg synes det er veldig spennende når hunder tas i bruk på stadig flere områder, og spesielt når det kan være snakk om liv og helse. Jeg har brukt mye tid på å lære om spesialsøk de siste årene, og noe av det som fasinerer meg er fokuset på kvalitetssikring. Det oppmuntrer nemlig også til gjennomtrening, og det fører til hunder som er forberedt på de fleste situasjoner. Det er det jeg synes er så spennende med konkurransekonseptet i mondioring også. Selve konkurransene er så uforutsigbare at du må forberede hunden på det mest utenkelige. Hvor gøy hadde det ikke vært om noe av den tankegangen hadde smittet over på lydighetssporten også?

Spørsmål om rotrening

Noen raser, som f.eks. noen spaniels, en del retrievere, og en del av småhundene ser ut til å bli veldig aktive i kroppen når de trener (også når de ikke er satt i jobb). De kan nærmest se hyperaktive ut. Mens noen står og tramper mens hele kroppen veiver fra side til side, tyr andre til mer akrobatiske sprettballhopp. Gjetere igjen kan bli mer hetsete og lager masse lyd.

Ser man en slik hund, er det kanskje naturlig å tenke at det er hunder som trenger mye rotrening, og søker man opp roligtrening på nett finner man jaggu mange underlige tips. Det som også ofte følger med rotrening, er mye fokus på at hunden skal takle at det ikke skjer noe. Det å finne balanse mellom aktivitet og passivitet, og å la hunden få bruke seg skikkelig, ser ut til å komme i bakgrunnen (ihvertfall for de jeg har observert).

Kan det tenkes at det istedenfor masse rotrening, kan gi bedre resultat å ha klare kriterier i treningen? Når jeg trener foran andre, er det et mål for meg at ikke bare hunden skal bli sikrere på det vi driver med og ha en tydelig framgang, men også at tilskuerne skal kunne se på oss hva kriteriene er, uten at jeg trenger å si det.  Riktige og tydelige kriterier gir mindre frustrasjon for hunden. I tillegg gir det rom for å få brukt energien sin på en hensiktsmessig måte, spesielt om man klarer å ha en så bra progresjon at hunden hele tiden blir utfordret. En hund som får jobbet bra blir sliten, og en sliten hund slapper lettere av enn en hund som har mye overskuddsenergi.

Hvorfor blander jeg inn kriterier i denne diskusjonen? Jeg observerer en del hunder i trening og på kurs, og det jeg ser er at når hundene ikke vet hva som forventes av dem, så begynner kroppen å gå. Når de skjønner hva de skal gjøre, virker det som hele systemet roer seg, og de fokuserer på oppgaven. Flatene planter alle fire beina i bakken, jaktgoldenen står helt stille med hele kroppen, dvergpincherne slutter å hoppe som sprettballer, gjeteren jobber stille og målrettet. Det eneste som skal til er at du som trener setter fornuftige kriterier (med tilhørende passelig stressnivå for øvelsen) og formidler kriteriene til hunden gjennom bra timing. Hvis du i tillegg belønner bra, får du en hund som ikke bare vet hva den skal gjøre - den har lyst til det også.

Det betyr ikke at all rotrening er uaktuell. Noen hunder behøver virkelig hjelp til å finne av-knappen. Men de hundene som trenger det er ofte de mest høypotente, og/eller de mest lettstressede, og begge de trenger det jeg har skrevet over. Den høypotente trenger virkelig å få brukt seg, og den lettstressede trenger å vite hva den skal gjøre. Og når du har det som grunn, har du også en mye bedre forutsetning for å lykkes med rotreningen.

Det jeg også har lagt merke til, er at dyktige trenere veldig sjelden har stressede hunder. Dyktige trenere vet hvordan de skal formidle hva de vil til hunden, og hunden får ofte brukt seg på en god måte. Derfor er det å investere tid i å bli en dyktig hundetrener, også en investering i å få en velfungerende hund. Hvordan blir man en flinkere hundetrener? Man trener, evaluerer treningen for å sikre at man er på rett spor, og så trener man mer.

Årets høydepunkt - Sølentur med Canisgjengen 2012

Sølenuken sammen med de andre Canisinstruktørene var hovedmotivasjonen min for å bli Canisinstruktør. Å puste inn samme fjelluft som andre dyktige trenere, og få figurere for rå hunder, og få en uke med konsentrert brukstrening - vel, trenger jeg si mer?

Denne uka kjørte Cecilie Køste to kvelder med foredrag. Hun kommer ut med ny bok om hundeeierpsykologi, og den tror jeg blir kjempespennende. Første kveld tok hun for seg hvordan tanker, følelser og adferd henger sammen, og spesielt følelsene våre påvirker tankene våre. Eksempler på det er hvordan vi skaper oss ulike tankefeller, som hindrer oss i å lykkes med målene våre. Eksempler på tankefeller kan være:

• Å overdrive eller minimalisere: Når man bare ser problemer, eller ikke evner å se sine gode egenskaper, er det vanskelig å nå sitt potensiale. Dersom man også overfokuserer på det som er negativt, er det vanskelig å se framgang, og å klare å jobbe seg videre.
• Å diskvalifisere seg selv betyr at man aldri klarer å gi seg selv kreditt for det som går bra, og at man ikke greier å se kvaliteten i det man gjør. Skal man prestere med så dårlig selvtillit, er det kanskje ikke vanskelig å se at man spenner bein under seg selv.
• Noen har en hang til overgeneralisering. De tar enkeltepisoder og får det til å gjelde overalt. Gjør man det med problemer, er det fort gjort å havne i et negativt tankemønster.
• Å trekke forhastede slutninger kan gjøres på ulike måter:

1. Tankelesning
   Du tror du kan vite hva andre tenker om deg, og gjerne ikke på en positiv måte.
2. Spådommer
   Du tror du kan vite hva som kommer til å skje i framtida.

• Emosjonell resonnering - følelsene dine er det som styrer tankene, ikke rasjonaliteten.
• Mentalt filter (min største synd). Når du plukker ut alle de negative detaljene, eller de negative tilbakemeldingene du får, og glemmer alt det positive, så har du et mentalt filter.
• Burde-skulle-må-utsagn. Jeg burde ha gjort... Grunnen til at dette er en tankefelle er at det ligger et element av selvbebreidelse der. Selvbebreidelse og dårlig samvittighet er sjelden gode medhjelpere.
• Alt eller ingenting, altså å tenke i sort hvitt - enten var økten perfekt, ellers var det helt mislykket. Har man dette syndromet, blir det også vanskelig å få framgang. Ingen er perfekte hele tiden, og dersom man ikke greier å skille ut de små fremskrittene selv om ikke alt var topp, så gjør man det vanskelig for seg selv.
• Stempling: istedenfor "jeg gjorde en feil" tenker man "jeg er mislykket".
• Personliggjøring eller bebreidelser kan innebære at man bebreider seg selv for ting som egentlig er utenfor ens kontroll, eller at man bebreider andre og unnlater å se sitt eget ansvar oppi det.

Mange av disse tankefellene oppstår helt ubevisst, og det gjør det vanskelig å jobbe med. Men heldigvis er det sånn at kunnskap gir makt til å bryte ubevisste mønstre. Cecilie ga oss naturligvis også verktøy til å bryte disse mønstrene, men der tror jeg nesten jeg vil be dere vente på boka.

Andre kveld gikk Cecilie gjennom hvordan vi kan bruke ulike teknikker for å ta kontroll over følelsene våre. Hun delte prosessen inn i tre deler:

• Problemløsning/forberedelse
  Handler om å erkjenne følelsene sine, og så finne en konkret løsning på det.
• Bekjemp perfeksjonismen
  Her snakket Cecilie om forskjellen på sunne ambisjoner og perfeksjonisme. Mye av det gikk på hvor du hentet motivasjon og behov for bekreftelse fra (stor tankevekker for meg!)
• Positiv restrukturering
  Her begynner det å bli virkelig interessant, det handler om å bruke det vi vet om klassisk betinging til å kunne styre våre egne følelser i ulike situasjoner. Denne prosessen blir muligens et eget innlegg, eller (igjen) - les boka.

Disse teknikkene kan man bruke på seg selv i prestasjonssituasjoner, og man kan bruke dem på andre. De fleste toppidrettsutøvere i dag legger stor vekt på den mentale biten, og dette inngår i det arbeidet.

Jeg må jo si at jeg lærte veldig mye om meg selv (og min kommunikasjon med andre) på disse to dagene. Jeg gleder meg virkelig til å lese boken, for virkelig å få satt meg inn i dette.

Valp og konkurransetrening

Jeg har jo skrevet om mine konkurransenevroser tidligere. Med valpen skal jeg passe på å legge inn konkurranseelementer i treningen helt fra starten. Både for at hun skal være vant til at det er dommer og ringsekretær der, men også at jeg forandrer personlighet.

Det skjer nemlig noe med meg når jeg skal vise hvor flink pike jeg er. Det trenger ikke være konkurranse engang, det skjer med en gang jeg vet at jeg blir bedømt av noen som vet. I jobben som lærer blir jeg bedømt og vurdert av elevene hver eneste gang jeg er i nærheten av dem, men da har jeg full kontroll. Når jeg skal prestere for noen som jeg vet ligger på samme kunnskapsnivå eller på nivået over meg, da blir det en helt annen sak. Da mister jeg noe av kontrollen over meg selv, jeg blir mer klønete (kan f.eks snuble i egne ben, noe jeg aldri gjør ellers), og i hundetreningen går det direkte ut over de mekaniske ferdighetene mine. Frida møtte dette første gang i konkurranseringen (jeg hadde jo ingen forestilling om at jeg var så nevrotisk), valpen skal få oppleve at det bare er en del av moroa med trening.

Lørdag gjorde jeg altså første forsøk.
Jeg utstyrte Irene med karakterblokk og penn, hennes oppgave var å sette karakter på leken min (hun hadde også fullmakt til å pirke på alt jeg kunne gjøre bedre videre). Siden Irene er en fullbefaren leker, og virkelig kan det med å engasjere seg i leiken, fikk jeg virkelig følelsen av å måtte skjerpe meg. Den lille detaljen gjør at jeg mister noe av kulheten jeg har når jeg trener ellers, og KlumseLinn kom fram.
Linda var ringsekretær, og kommanderte meg rundt mens jeg lekte. Å ha noen som kommanderte meg gjorde at jeg lett mistet fokus på hva hunden gjorde, så der må jeg være forsiktig så jeg ikke legger meg til enda styggere uvaner når det gjelder treningsfokus.
Å legge inn disse elementene i treningen allerede før vi har noen øvelser (eller grunnferdigheter), håper jeg vil kunne forberede oss bra på kommende prestasjonssituasjoner.

Jeg gjorde meg også noen nyttige erfaringer i forhold til leken:

• Jeg må trene meg på å bli en leketrener. Etter å ha hatt godbithunder i alle år, har jeg blitt en godbittrener. Det sitter i ryggmargen å belønne med mat, og alle mine mekaniske ferdigheter er rettet inn mot det. Jeg har naturligvis lekt også, men ikke så mye. Jeg ble rett og slett litt sjokkert over hvor klønete jeg følte meg. Her skal det lekes!
• Det blir lett kaos i vesten hvis man ikke planlegger litt hvor man har ting (når man har flere leker på seg). Færre leker i vesten, og heller variere måten å leke på med de leikene man har skal testes ut videre.
• Når man har en gjennomtrent hund, legger man seg til uvaner som ikke nødvendigvis gir konsekvenser - det spillerommet har man ikke med ny valp. På tide å rydde i rusket, med andre ord.

Valpisen

Dersom man ikke beskytter seg, kan det plutselig komme overraskelser - som f.eks små babyer. Jeg hadde jo egentlig ikke planlagt å bli tobarnsmor før om ett år (minst), men så kom denne her da. Og da var det for sent.

Det første hun gjorde når hun kom hjem, var å undersøke leiligheten. Vi brukte litt tid dagen før henting på å la Fridusen og valpusen bli kjent, og Frida var nok en god støtte for henne idet hun kom ut. Etter ca tre minutter (jeg er litt i ammetåka, så tidsoppfatningen er litt skadd) fant hun en geit å drepe. Det så jeg som et godt tegn, og en god bekreftelse på hvorfor jeg ville ha henne.

Innimellom har hun små raptuser, foreløpig har det vært en mellom åtte og ni om morgenen, en i ellevetida, og så om kvelden når hun er trøtt. Denne filmen viser øsepøsevalpis før leggetid.

Det hun gjør aller mest er å sove. Til å begynne med ville hun helst bare sove på fanget. Første kveldshvil fikk hun det, men så måtte hun venne seg til å ligge på gulvet også. Det gikk fint.

Det vi gjør, i prioritert rekkefølge etter hva som skjer mest:

1. Sove
2. Tisse
3. Ta heis (valp i blokk blir fort vant til heis)
4. Oppdage verden. Foreløpig bare rundt blokka, men det skjer da masse her også. I går var det den store barneskidagen, for eksempel. Av og til alene, og av og til sammen med Fridus.
5. Leke og tygge.
6. Bite
7. Spise
8. Bæsje

Hun er akkurat som en valpis skal være. Krysning mellom murmeldyr, piraya og krokodille. Heldigvis biter hun ikke så veldig mye, bare når det er noe hun kjenner på. Mest når hun er trøtt, litt når hun er sulten og litt når hun må på do. Veldig greit, altså. Hvis hun hadde vært en skikkelig baby, hadde hun grått - og det hadde vært direkte plagsomt. 

Doktortreningen fungerte

Torsdag var jeg i Kristiansund for å øyelyse Frida. Selv om hun hadde noen o-shit-det-er-en-dyrlege-øyeblikk (som bare varte noen sekunder), gikk hun raskt over i treningsmodus. Uten å spekulere for mye, konkluderer jeg med at treningen har hjulpet. Hjalp sikkert også at dyrlege Snøfall var en helt ukjent dyrlege som aldri har "gjort vondt" før. Enda bedre ble det da hun ble øyelyst fri.

Frida har forresten blitt storesøster. Hun tar oppgaven som jeg aldri hadde kunnet håpe på. Er rolig og tålmodig inne, og ute er hun med som støtte i en ny verden. Hun har også begynt å invitere til lek, og hun er glimrende i den rollen. Det eneste jeg må passe på er at hun bofser mer rundt blokka. I dag var det mange unger og folk med ski på beina utenfor blokka, og jeg må passe på at Fridusen ikke forteller valpisen at slike raringer er skumle.

Valpisen får få sitt eget innlegg senere.