tirsdag, september 21, 2010

Plan framover

 Fram til slutten av oktober må jeg fokusere på den praktiske eksamenen til KlikkerTRENERkurset. Nå har det visst blitt endringer i kravene, trodde jo først jeg måtte vise alle GF+prosjektoppgavene på alle nivå. Men det jeg skal vise fram er:
  1. tramp på musematte og bli stående i 3 sek med kroppen vendt framover
  2. frivillige skifter mellom sitt, ligg og stå på avstand uten å bevege seg framover
  3. baklengs firkant
  4. utgangsstilling med heftig avstandsbelønning (type ball som kastes eller figurant som lokker e.l)
  5. full fri ved fot-øvelse, ca kl3-nivå 
  6. ligg under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
  7. stå under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
  8. fellesdekk med skjult fører 5 minutter 
  9. full apportøvelse med stimuluskontroll
  10. full øvelse hopp over hinder med sitt med stimuluskontroll og baklengskjedet
  11. kryp 3 meter når fører går vanlig ved siden 
  12. full neseprøveøvelse med stimuluskontroll 
  13. full budføringsøvelse 50 meter 
  14. 3 selvvalgte triks (eksorsisten, dramatisk død, hvor stor er du?)
  15. en egenvalgt adferd eller øvelse (springe rundt sekk)
De jeg har markert i kursiv, er de jeg har igjen å lære inn/jobbe med.

I tillegg må jeg være flinkere å la Frida jobbe lengre for hver belønning. Under konkurransen var 1. halvdel gode karakterer, mens fra apporten av gikk det ikke så bra. Grunnen til det var at hun var skikkelig sliten, men selv om hun var det greide hun å gjennomføre øvelsene riktig, fordi de sitter rimelig godt. Planen for å gjøre henne bedre på dette punktet er å la det være hovedregel at vi på hver trening (eller minst to ganger i uka) kjører to øvelser sammen. En gang i uka bør jeg jobbe med 2-4 øvelser, men ikke noe særlig mer enn det. Jeg må naturligvis balansere dette med god og variert trening på delmomenter i tillegg. Dette tror jeg vil bygge opp kondisjonen hennes uten å drepe lysten på lp-trening.

Fokusoppgave hver dag når jeg kommer hjem fra jobb er å jobbe med avstandskommanderingen. Foreløpig er det frivillige skifter mellom sitt dekk og stå, etter hvert blir det å legge på kommando. Målet med dette er å få bedre energi og attityd inn i øvelsen, og hva er vel bedre enn å trene det når hun er i gledesrus over at mor har kommet hjem? Forhåpentligvis vil jeg raskt se endringer i holdningen hennes, og forhåpentligvis vil jeg greie å beholde den når jeg legger på kommando også. (Det blir forresten et senere prosjekt: å jobbe så bra med stimuluskontroll på alle områder, at hun er trygg på hva alle kommandoer betyr, og dermed ikke får den forferdelige, skambankte holdningen).

søndag, september 19, 2010

Klasse 2, 19.september for Tanja Hulsund

Fellesdekk 10
Fri ved fot 9
Dekk under marsj 9,5
Innkalling med stå 8
Stå under marsj 10
Apport 8,5
Hopp over hinder 6
Fremadsending 0
Avstand 6,5
Helhet 8,5

Poengsum 161, 1.premiering og opprykk til klasse 3, vinner av klassen

Selv med en fører som var hysterisk av nerver (Valium, yes please), så gikk det faktisk ganske greit. Øvelsene sitter stort sett bra, bare litt smårusk her og der. Vi mistet et poeng på fri ved foten fordi hun ikke satte seg på siste helt om og holdt. På innkalling med stå har vi fremdeles litt testing med å senke farten for å få en lettere stopp, og spruten mangler. På apporten begynte hun å bli sliten, så det manglet litt sprut. På hopp over hinder og fremadsendingen hadde hun seg en liten hjernepause (eller middagshvil, hun var borte vekk). Avstanden var dagens opptur. Hun tyvstartet så vi mistet den første sitten, og dommeren ville at hun skulle fullføre bevegelsene mer, men jeg er råfornøyd over at hun ikke psyket ut.

Hva lærte vi i dag? Vi må trene mye jevnere. Frida var sliten halve programmet, og jeg skylder på dårlig treningskondisjon (og hvem sin feil er det?). Vi trener rett og slett for sjelden, ihvertfall på den måten som betyr noe i ringen, så neste gang skal jeg gi henne bedre forutsetninger. Hun hadde veldig lyst ut av ringen i dag, men denne gangen var det ikke fordi hun ikke likte seg inne hos meg, men hun mente hun fortjente lønn for strevet litt tidligere. Jeg må passe meg nå, så jeg legger opp treningen slik at konkurransene ikke er de vanskeligste hver gang. Ser kanskje litt tendensen til at hun tillater seg å koble ut på en måte som hun ikke gjør på trening. Dermed blir det prosjekt-bedre-konkurransetrening i vinter. Med alt jeg skal hive meg med på, så har den gode lydighetstreningen fått lide, og det går virkelig ikke an! Man blir ikke god hvis man trener bare litt på alt, så jeg må faktisk prioritere det som er viktigst for meg.

fredag, september 17, 2010

Å klikkertrene en tenkende hund

Aussien er en av de rasene man kaller "tenkende hunder". Det er en del raser som er avlet på å kunne ta egne avgjørelser, og å selv vurdere hva som er den beste løsningen på ulike problemer. Noen raser skal ha det som kalles intelligent ulydighet, noe som innebærer at den ikke skal adlyde dersom den opplever at fører gir en uklok kommando. Innebærer dette at aussien tenker mer enn andre hunder? Det kan vel neppe bevises, så jeg prøver heller å finne en forklaring jeg kan observere. Det jeg har observert, er at min aussie har en eksepsjonell evne til å dra slutninger ut fra enkeltepisoder. Hun glemmer aldri, alle opplevelser er med på å forme hennes senere avgjørelser. Min konklusjon utfra det er at hun (nå representerer hun aussien, dette er med andre ord skikkelig vitenskapelig gjennomført) har større evne til å diskriminere og generalisere enn de fleste andre raser jeg har vært borti. I tillegg er de rå på response-cost-tenking, altså å finne måter å spare energi på, en konsekvens av at de har vært i hardt arbeid daglig, og dermed må hvile når de kan (og spare krefter der det går an).

Så var det det med klikkertrening, da. Nå er det ganske mange ting man kan snakke om i klikkertrening, her skal jeg snakke om feiling. Et slagord som går igjen er: en feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livsstil. Moralen er at man hele tiden skal holde seg på så lav feilprosent (ikke over 20 % ihvertfall), og når feil oppstår, bør man ha tunga rett i munnen for at hunden ikke skal feile flere ganger. Ofte innebærer det å senke kriteriene. Men er det alltid så klokt? Jeg er helt med på å lage gode kriterieplaner, og å følge reglene når det gjelder nyinnlæring. Men jeg har vært nødt til å tenke litt annerledes.

Selv om noen av konklusjonene mine er basert på min dårlige trening, tror jeg de likevel kan være interessante. Min lille Frøken Fryd ble for en stund siden mye flinkere å feile enn å få framgang. Hver gang jeg skulle lære henne en ny adferd, gikk det bra en stund, før hele greia raknet. Mest sannsynlig kom det av at jeg kjørte for mange repetisjoner på samme kriterie (aussien synes ikke samme vits er like morsom hver gang, som f.eks border collien gjør). Det er en kjent myte at disse hundene kjeder seg med for mange gjentakelser. En annen mulighet er at jeg belønte for dårlig (selv om jeg vanligvis heller belønner for bra). Tabben jeg gjorde, var at istedenfor å gå ned ett eller to trinn i kriterieplanen, gikk jeg ganske langt tilbake - for å bygge opp alt på nytt. Konsekvensen av dette var at Frida ble rå på å feile. Jeg velger å tro at hun ble forsterket positivt ved å få lettere oppgaver (lettere oppgaver = mindre energi brukt for å få hver belønning). En annen tabbe jeg gjorde var å tro at Frida ble veldig usikker av å feile. Hun er skuespiller av rang, og jeg tror at hun har lært å koble min usikkerhet (når jeg begynner å tvile på hva jeg gjør når hun har feilet) med sitt skuespill (hun ser ut som om hun er mishandlet bare hun føler det minste ubehag, og om det er skuespill eller bare godt språk, det har jeg ikke bestemt meg for enda) til at treningen blir enklere. Det skal som sagt ikke mange gjentagelser til før hun drar slutninger, og er det noe jeg har lett for, så er det å lage meg ubevisste mønstre. Når Frida i tillegg er så flink til å spare energi, ble summen av dette ganske dårlig trening. Hun ble faktisk shapet til å gjøre mindre og mindre, og jeg var helt fortvilet over at hunden min bare ble usikker av treningen, istedenfor selvsikker og rå (som var målet mitt). Ok, nok bekjennelser om min dårlige trening (til mitt forsvar kreves det et skarpt hode for å trene så kjappe hunder, og jeg er bare middels anlagt).

Ok, Linda hjalp meg til å se at jeg faktisk ble lurt trill rundt av min firbente pode (nokså pinlig i grunn), og jeg sluttet å hele tiden gå tilbake mange hakk, ga henne heller en pause eller bare en ny mulighet på samme trinn. Om det ikke funket, kunne jeg gå tilbake et trinn, men ikke noe særlig mer. Målet var jo her å bryte troen hennes på at hun kunne "slippe unna". Høres ikke særlig klikkersk ut, men skittsann. Dette skjedde vel for ca tre år siden, og vi fikk brutt mønsteret. Jeg ble flinkere å shape henne til mer innsats isteden for mindre, og vi fikk jevn framgang i treningen. Det med å se usikker ut har likevel hengt ved oss, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Frida er ingen usikker hund, men hun kan innimellom se helt forferdelig ut.

Hva har så utløst denne flommen av minner og bekjennelser? Jo det siste året har jeg vært over middels interessert i ren klikkertrening, og dermed mer bevisst på å unngå feil igjen. Pia fungerer som mitt feil-politi, og hun hadde besvimt om hun hadde sett oss. Jeg og Irene skulle repetere det å skille mellom dekk og stå under marsj. Slet en stund med dårlig attityd under disse øvelsene, men en økt i sommer fikset det. Da gikk Irene ved siden av meg, og hun klikket og belønnet (slik at jeg kunne gå videre uten å se meg tilbake). Dette funket som fy, og istedenfor å se skambankt ut, så så hun faktisk ut som en råtass. Dette skulle vi altså gjøre igjen onsdag kveld. Problemet var bare at idet jeg sa dekk, så satt Frøken Fryd. Dette gjorde hun gang på gang. Og hvis hun ikke satte seg, så sto hun. Jeg begynte å bli lettere panisk, gjorde meg klar til å gå tilbake i kriteriene, var livredd for at alt skulle rakne til søndagen, og at Frida skulle låse seg helt. Men av en eller annen grunn fant vi ut at banna bein, vi skulle kjøre på. Frida feilet antakelig en plass mellom 15 og 20 ganger (var nok her Pia hadde svimt av, eller nektet å prate mer med meg). Men hva skjedde? Frida falt ikke sammen, hun ble derimot bare mer og mer forbanna (det lyste svart av øynene hennes, og hun sendte meg noen blikk som ikke var nådige). Plutselig smalt hun ned i dekk, vill i blikket - jeg og Irene hylte til, og det ble selvfølgelig knallbelønning. Etter det hev hun seg ned i dekk, gang på gang, og hun har aldri hatt så kjappe dekker (skikkelig border collie-stil), og attityden var bare helt rå. Men hun var ganske klar over hvor mye belønning hun skulle ha, og jeg var glad det var Irenes fingre som skulle levere godsakene (jeg hørte ingen hyl, så jeg tror det gikk bra). Tror det er noen av de mer spesielle øktene vi har hatt, og definitivt den kuleste på lenge. Sjekket dekk under marsj igjen torsdag kveld, og den var framdeles mye bedre enn den noengang har vært.

Jeg tror ikke det her var snakk om ekstinksjonsburst. Jeg har sett tendensen tidligere, og det er de gangene jeg setter henne i situasjonen: "vil du ha belønningen, så må du gjøre jobben". Jeg så det da jeg lærte inn hold fast (vil du ha maten, så må du gripe), og når vi jobbet med bringkobbelet (vil du høre "vis mann", må du ta den i munnen) på runderingskurset med Morten Egtvedt. Jeg er som sagt ingen tilhenger av tankelesing, men du er ikke mye i tvil når Frida tenker "drittkjerring". Hun får et "javel, -hvis-det skal-være-på-DEN-måten-blikk", som i grunn er ganske festlig å se på.

Når jeg nå har innrømmet alle mine dårlige trenerferdigheter, er det mulig jeg blir kastet ut av det gode klikkerselskap. Jeg får la det stå til, og satser på å be om forlatelse dersom det blir avkrevd. Jeg har hørt uttrykket "akkurat passe dum til å trene", og jeg skjønner det godt. Jeg må innrømme at jeg liker å måtte gruble litt over treningen, men av og til hadde det vært ok å hatt en blondere hund igjen. En happy-go-lucky-type som ikke tenker altfor mye selv. Ah, søte drøm. Men egentlig tror jeg det er helt ypperlig å ha det som det er. En hund som aldri slutter å utmanøvrere meg - det er god medisin mot å bli (enda mer) høy på pæra.

lørdag, september 11, 2010

Konkurransetrening

Neste søndag skal vi i ringen igjen. Selvtilliten min i forhold til konkurranseringen er ikke på topp. Det føltes ikke bra å gå i ringen sist, da raknet det først for meg og deretter for frøken frosk. Nå er det vel sånn at de fleste som konkurrerer med hund opplever å bomme en gang i mellom, men det ser ut som at jeg takler å feile omtrent like dårlig som frosken. Men etter en liten pause, prøver vi nå igjen, med nesten godt mot.

De siste par dagene har jeg endelig (den tidsklemma er jaggu ingen spøk) fått konkurransetrent igjen. Nå har vi bare såvidt vært innom noen av øvelsene på trening det siste halvåret, men de er såpass stabile at jeg stort sett kan kjøre rett på øvelsen uten å repetere delmomenter (jeg sier det igjen, den baklengskjedinga er genial - øvelsen ser likedan ut selv etter LANG tid). Så de siste to dagene har jeg brukt på å baklengskjede de 3-4 siste øvelsene i programmet.

Svakheten vår er fremdeles avstandskommanderingen.  Desverre hadde jeg ikke fokus på attityd når jeg begynte å sette sammen den til hel øvelse, og med en hund som aldri glemmer er det ikke så lett å bare gå inn og trene frivillig en stund, for med en gang øvelsen settes sammen igjen, er attityden tilbake. Men den blir stadig bedre, så jeg øyner håp. Det som er det kjedelige er at det blir sisteinntrykket til dommeren, og jeg vil helst at det skal se pent ut.

Torsdag begynte jeg med å kjøre 4xavstandskommandering, slik at hun ble sikrere (da blir attityden bedre) før jeg la på fremadsendingen. Dette gjorde jeg noen ganger før jeg la på hopp over hinder. Jeg hadde godbitbaren klar, og kjørte på avstandsbelønning. Jeg belønte en del mer enn vanlig, for at ikke kjeden skulle falle sammen av for dårlig forsterkningskvalitet, og det funket bra. Frida jobbet bra, det funket å kose mellom øvelsene, og hun var så gira over å få jobbe videre mot belønningen at transportene var klokkeklare.

I dag (fredag) trente vi ute hos Irene. Der satt ikke avstandskommanderingen helt (hun så trykket og usikker ut), så vi tok den ut av ringen og kjørte to repetisjoner med direktebelønning fra Irene (belønningen kan ikke bli bedre enn når den kommer fra Pia eller Irene), og så satt vi den inn i ringen igjen. En oppsitt og så versågod, før vi kjørte hele øvelsen. Deretter la vi på fremadsending, hopp over hinder og apporten. I dag var frosken så gira på belønningen at hun ble litt upresis. Hun var så gira på Irene at hun prøvde snarveier (mulig vi hadde en liten testefase), løp i buer mot Irene (sånn helt tilfeldig), og gjorde litt forskjellig rart. Hun var faktisk så gira over å komme videre at hun ikke var særlig mottakelig for ros mellom øvelsene (snakk om å kaste vekk dyrebar tid, lizzm), og hun ville gjerne ha belønningen med en gang.  Dette kunne kanskje tyde på at øvelsene ikke er helt konkurranseklare, men jeg tror det skal gå bra. Vi hadde ihvertfall en intensitet og attityd jeg bare kan drømme om hvis skåla står der uten Irene. Litt kluss på siste økt. Det begynte å bli mørkt, så hun så ikke kjegla med en gang, og vi måtte klusse litt med ringbåndet, men apporten er i det minste klokkeren.

I morgen skal vi til Tone og trene, og da tror jeg at jeg må konsentrere meg om de første øvelsene. Jeg kommer til å baklengskjede første halvdel også, men er litt usikker på om det er lurt å så kjøre de to lange kjedene sammen, eller om det holder å bare jobbe med to separate kjeder (tar gjerne imot tips på det). Må eksperimentere med avstand til belønningen, for å forebygge at hun slurver slik som i dag (men uten å miste intensiteten). Er vel kanskje ikke helt stuerent, strengt tatt burde hun jobbe like bra uansett hvor den står, men det har vi ikke tid til å tenke på nå. Søndagens trening må jeg planlegge ut fra hva som skjer i morgen, og i neste uke skal vi bare kosetrene og muligens flikke litt. Siste del av uka skal hun få treningsfri, greit å ha litt deprivasjonshjelp så hun er litt ekstra sugen på å jobbe når vi skal i ringen. Helst ville jeg hatt en uke fri, men så var det den tidsklemma, da.