Windowsprinsippet og arkivopprydding

I forbindelse med klikkertreneren har jeg blitt mer bevisst på grunntreningen. Har tidligere snakket om at jeg har bygget en del korthus, noe som absolutt ikke lønner seg. Det å jobbe seg grundig opp på flytnivå, være nøye i stimuluskontrolltreningen, og være grundig når man begynner å baklengskjede - er alfa og omega.

Det som lett hender når man har fått stimuluskontroll på en del øvelser, og har jobbet mye med øvelser, er at hundene både blir litt passive (adferden "vente på kommando" blir mye forsterket), og de kan bli dårlige på å hente fram grunnferdighetene frivillig (de tilbyr gjerne bare de siste 5-6 du har jobbet med). Begge disse syndromene viste Frida tydelig den første kurshelga på klikkertrenerkurset. Frida kan flesteparten av grunnferdighetene (tror bare vi mangler hals, kryp og rygge i baklengs firkant), men hun hadde faktisk en del problemer med å bla gjennom arkivet sitt. Derfor har vi jobbet med det i det siste.

Jeg tar for meg de forskjellige mappene (har jobbet mest med foran-meg-mappa og baklengs-marsj-mappa). Da trener jeg en og en gf til å begynne med, og når alle sitter som de skal, begynner jeg å veksle mellom dem. Det vil si at jeg kanskje gir 2-3 klikk for en gf, før jeg holder tilbake klikket og venter på en ny gf. Tidligere ville en slik tilbakeholding av klikket føre til at Frida prøvde samme adferd flere ganger, før hun ble frustrert. Nå tar hun poenget med en gang hun ikke får flere klikk for samme gf, og prøver seg på en ny (som hun selvsagt får klikk for). Dette gjør at hun mer effektivt kan bla gjennom arkivet sitt, og bruke minimalt med energi på uhensiktsmessig adferd.

Jeg prøver meg samtidig på Rema 1000-prinsippet: Det enkle er ofte det beste. Jeg har lett for å tenke for komplisert, og det fører lett til at jeg får med en del "støy" i treningen. Klare mål gir klare kriterier. Klare kriterier betyr at du gir tydeligere signaler til hunden, noe som gir renere trening. Renere trening gir sikrere hund og mer effektive økter. Det blir mindre feiling underveis, og mindre sjanse for at du får med deg "spennende varianter" av adferden underveis. For de av oss som har hunder med slingringsmonn på minussiden, kan det være en fordel.

En klok mann

Dette innslaget av Dr. Ian Dunbar har mange gode poenger som er godt og tydelig forklart. Jeg skal la det snakke for seg selv. :)

Å flytte grenser

I øyeblikk der jeg har noe tid å slå ihjel, deltar jeg innimellom i nettdiskusjoner på Canis eller andre fora. Som regel dreier diskusjonen seg om "Hundehviskeren" eller metoder generelt. Diskusjonene blir ofte opphissede, og meninger kommer fram som både opprører og provoserer.

Det som gjentar seg gang på gang er at folk har svært ulik terskel for hva som er "greit" å gjøre mot hunden. Når det gjelder Hundehviskeren, er det nesten utrolig hvordan noen ser både kveling, spark, strømming, tvang osv, mens andre ikke ser noe av dette. Jeg er jo klar over at hva man ser er helt avhengig av kunnskapsnivå, og at mye kan virke enkelt for den uinnvidde. Likevel skremmer det meg at noen bare ser at "det virket", mens andre ser en hund som er redd og smisker som besatt for å få eier "snill "igjen. Noen kjøper enkle forklaringer, mens andre gjennomskuer dem.

Nå er jo det vi ser på tv ekstremversjonen av hundebehandling. I hverdagen og rundt omkring på hundetreninger er det vel sjelden slikt som foregår? Nei, kanskje ikke, men debatten er interessant likevel, for det har med grenser å gjøre. Hva vi betrakter som akseptabelt og uakseptabelt avhenger av hva vi er vant til og ser rundt oss, samt hvilke kunnskaper vi har.

Man kan se hunder som blir rykket i båndet uten at de tilsynelatende reagerer på det. Eier kan tilogmed bekrefte at hunden ikke bryr seg om det. Det stemmer nok også, dersom rykk i båndet har blitt habituert. Man kan jo lure på hvorfor eier rykker i båndet (og risikerer nakkeskade) når det ikke har noen virkning, men h*n får kanskje ut litt frustrasjon på det viset. Men er det noe å mase etter da, hvis det ikke plager hunden nevneverdig (hvis man igjen ser vekk fra faren for nakkeskader)?

Jeg synes det. Jeg tror at det å flytte grenser er en utrolig skummel ting. For meg er det en grense som gjelder: jeg vil ikke med vilje påføre hunden min ubehag eller skremme henne til lydighet. Jeg vet at hvis hunden er mottakelig for straff, vel da er den også mottakelig for belønning. Jeg har all makt over hunden min, hun er prisgitt meg for alt hun trenger for å overleve. Dette gir meg et enormt ansvar, og det minste jeg kan gjøre er å sette meg inn i hva hun trenger for å ha det best mulig.

Hvis jeg skulle bestemme at det av og til var greit å rykke i båndet, er veien kort dithen at jeg ikke ser på rykk i båndet som alvorlig. Er jeg vant til å gå mot hunden med truende kroppsholdning og mørk stemme, ser jeg kanskje ikke på det som alvorlig heller. Griper jeg tak i snuten hennes og klyper til når jeg blir irritert nok, vil jeg mest sannsynlig ikke reagere på at andre gjør det samme.

Tar hunden skade av noe av det jeg nevner ovenfor? Vel, det er jo ikke alvorlige situasjoner, og hunder er utrolig tilpasningsdyktige. Men når det gjelder disse eksemplene er jeg ikke mest redd for hva som skjer med hundene. Jeg er redd for hva som skjer med oss. Hvis jeg begynner å synes at rykk i båndet, brøling, truende kroppsholdning, klyping osv er normalt - hvilken grense er den neste som flyttes da? At hunden legges i bakken med tvang? At man brøler mens man rister i hunden? At man tvinger hunden inn i situasjoner den ikke mestrer? At man dulter med foten (som vist på tv)? At man sparker med full kraft? At man struper? At man henger opp hunden etter strupebånd? Hvor går neste grense da? Hvis dette er normalt, og ihvertfall ikke noe å lette på øyenbrynet for?

Jeg forbeholder meg retten til å reagere på et tidlig tidspunkt.

Jepp, da har vi prøvd oss i ringen igjen

Denne gangen var det ingen som filmet, og det var igrunn like greit. I dag fant jaggu meg frøkna på mye rart. Jeg fant på mye rart jeg også, så sammen var vi kjemperare. Neida, snakket med folk etterpå, og de syntes mye så greit ut, selv om jeg følte det var katastrofe.

Fellesdekk 10
Fri ved fot 8 (jeg rotet, gjorde holdt ved helomvending når jeg skulle fortsette å gå)
Dekk under marsj 10
Innkalling med stå 0 (her dekket hun mens jeg gikk fra, og så kjørte hun en frivillig dekk før jeg fikk kommandert stå)
Stå under marsj 8 (hun vred seg rundt etter at jeg hadde gått bak henne)
Apportering 8,5 (hun tok en stopp foran meg med apporten før hun kom inn, men ble sittende etter avleveringen -der tullet hun jo sist)
Hinder 9 (aner ikke hva hun trakk for, for der gjorde hun alt riktig)
Kjegla 0 (den sto ut mot publikum, og der drev to hunder og bråkte, så jeg må nok reparere en del på denne nå. Alle i klassen slet med denne)
Avstand 6 (hadde en dobbelkommando, ellers vet jeg ikke hva hun trakk for)
Helhet 6 (Frida trivdes ikke i dag, men 6 var likevel urettferdig lavt)

Tok med Frida inn i ringen etter konkurransen og kjørte litt frivillig fri ved fot. Hun tødde litt opp etter hvert. Prøvde innkalling, men da frøys hun (greier ikke løse ut på kommando). Det var en del støy i hallen da, så det var typisk sånn hun gjør når hun er usikker. Forrige konkurranse hadde jeg lekt litt med delmomenter på tur uka i forveien, mens jeg denne uka har vært sjuk, så jeg har ikke fått gjort noe. Hmmm.

Konklusjon:
Er nødt til å trene mye jevnere i forstyrrelser. Når det er lenge siden sist hun har trent rundt fremmede hunder (nå er det vel ca 3 uker siden), så blir hun lett trykket. Jeg er i tillegg nødt til å mestre nervene mine, for med en gang jeg mister kontroll over ansiktsuttrykkene mine, blir hun forstyrret av det. Hun er veldig oppmerksom på meg, og den minste ansiktsbevegelse jeg gjør kan få konsekvenser (jeg må selvfølgelig trene på det og). Igjen fikk jeg bekreftet at hun trenger å være 150% sikker på øvelsene, og denne gangen hadde vi rett og slett trent for lite på øvelsene til at hun var trygg og hadde det kult i ringen. Fy, fy.