Ordnung und Disiplin

Ok. Jeg er ikke sånn kjempeglad i disiplin. Spesielt ikke når selvdisiplinen står i veien for noe jeg har mer lyst på. Jeg liker å leve i nuet, og jeg liker å nyte fruktene uten å måtte slite for det. Dette gjelder mange områder, spesielt på helse og livsstil. Det eneste jeg virkelig har greid det med, er hundetreningen. Derfor skal jeg være så ufordragelig at jeg hever pekefingeren og moraliserer.

"You do what you have to do, so you can do what you want to do" 
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.

Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.

Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:

1. Sosialisering (den der er en no brainer, og det finnes masse bra om valpesosialisering)
2. Utvikling av forsterkere.
   Får jeg en hund som bare vil ha leik, eller bare vil ha mat, så er det der jeg setter inn støtet. Vil den ikke spise, så er det Premack for harde livet. Da skal den spise forskjellige godbiter før den får gjøre noe som helst annet den har lyst på. Det gjør jeg til den spiser i alle situasjoner, og til jeg ser at godis funker som forsterkning. Det samme gjelder lek. Jeg vil ha et bredt spekter av forsterkere, fordi det er det jeg baserer all trening på.
   Sagt enklere: jeg belønner hunden for å ta det den ikke vil ha med å la den få det den vil ha etterpå.
3. Jobbe med all adferd jeg ser kan komme i veien for at hunden skal fungere optimalt senere. Med Frida var det stress og utagering, pluss å få henne til å akseptere at hun ikke trengte å bestemme over alle på området. Før jeg hadde det på plass kunne jeg ikke ha henne løs på trening, og kan jeg ikke ha henne løs på trening (der alle hundene er kjente) kan jeg ikke stille i konkurranse. Disse problemene må man faktisk bare løse hvis man skal komme noen vei.
4. Hjernevaske hunden på at det er verdifullt å være opptatt av meg. Med andre ord god gammel kontakttrening. Det er hunden sitt ansvar å følge med meg, men det er mitt ansvar å gjøre det verd strevet. Denne jobben gjør jeg ikke bare på hundetrening, det grunnlaget legges hele tiden. Gjennom hele valpe- og ungdomstiden belønner jeg alt av frivillig kontakt og "følgsomhet", eller alle andre ting jeg vet vil være verdifulle senere. Under luftepauser, turer, hjemme, ute i hagen. Det er der jobben gjøres - gjennom hverdagen. For jeg skal ikke bare ha en familiehund som bare er der, jeg skal ha en treningspartner, og en konkurransehund. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig at hunden kan å jobbe selvstendig, men det er ikke noen motsetning mellom å ha bra kontakt og å kunne gå ut og jobbe selv. For å si det sånn: en veldig selvstendig hund som ikke er det spor interessert i samarbeid, er ikke så innmari trenbar den heller.
5. Nesten sist, men ikke minst, kommer grunnferdighetstreningen. Å trene GFene på flyt, i alle tenkelige varianter, frivilllige og med stimuluskontroll er man på god vei (denne artikkelen er heftig om stimuluskontroll, og den er god på hvor viktig det er å variere treningen). Det kan kanskje være lett å glemme generaliseringen av GFene, men det er verdt strevet. Er de ikke generalisert godt nok, kan man ikke forvente at hunden skal kunne prestere hvor som helst heller. Så snart man har flere GFer, kan man begynne å lære hunden kjedeprosessen. Gjør man dette, kan man plutselig gjøre hva som helst med hunden sin.
6. Et siste punkt. Det har jeg ikke gjort selv, men jeg ser absolutt hvor verdifullt det er. Det var Maria Hagstrøm som sa det på et kurs i barteby: hun kartla valpen gjennom lek for å finne ut hva som var dens sterke og svake sider. Slik at hun allerede fra tidlig av kunne bygge opp de svake sidene. Det er lite vits i å legge ned masse arbeid i noe hunden har lett for, mens man slurver med det som er vanskelig for hunden. Jeg skulle f.eks jobbet mer med å få Frida fra meg i stor fart, og i fart mot andre hunder. Det kreves en del erfaring for å få til dette (man må vite hva som er de store utfordringene på det nivået man sikter mot, og man må kunne lese hund), og har man ikke den erfaringen selv, er det lurt å gå kurs hos noen som har den. 

For mer allmen info om disiplin var dette radioprogrammet en fornøyelig opplevelse. Poenget er nemlig at i hundetrening, som i livet ellers, er det en del ting man bare må gjøre. Med hundetrening er det noen som er så heldige at de får superenkle hunder som fungerer uansett hva de gjør feil, men de fleste av oss må gjennom en del bakkearbeid før den virkelige moroa begynner, og jo høyere ambisjoner man har jo viktigere er det at man tar seg bryet. Er man heldig, synes man også bakkearbeidet er givende, hvis ikke er det bare å bite tenna sammen og bare f...ing do it.