Sommerens råeste eventyr - Sølen

Det har gått noen uker siden Sølen, årets heftigste uke for Canisere (som jeg har fantasert om å få være med på i årevis). Det er vel unødvendig å si at uka var full av opplevelser, og at jeg var rimelig mettet på inntrykk når uka var over.

De to første dagene hadde vi sporkurs med Peder Christiansen. I tillegg til at vi alle gikk sammen med alle ekvipasjene slik at vi skulle se ulike problemløsninger, fikk vi mye veiledning på egen hund. I og med at jeg og Frida ikke begynte å spore før for et år siden, hadde vi mye å lære. Spesielt linebrukdelen var viktig for meg. I tillegg fikk jeg noen gode tips i forhold til å planlegge sporet slik at jeg skulle få trening i linebruken. Når det gjelder Fridusen, oppdaget vi et problem i motvind. Hver gang vi fikk motvind var det bom stopp, hun begynte og tøyse med tull og tøys og alt annet enn spor. Antagelig kommer dette av at jeg har holdt henne igjen i lina en del ved tidigere sporing (hun skulle velge sporløsning og ikke overvær, noe som funket der og da, men som har gitt dette litt ekle utslaget). Reparasjonsarbeid må altså utføres.

En annen interessant greie Peder gjorde, var at han ba oss ta ut en og en hund før vi begynte spordelen. Dette gjorde han for å danne seg et bilde av hunden før han begynte å arbeide med den.Egentlig ganske smart på flere typer kurs (spesielt på korte helgekurs der du har begrenset tid per hund). Jo mer du har fått kartlagt hunden, jo lettere er det å treffe med instruksjonen, og det er lettere å unngå bommerter som kan gi kurselevene nedturer. Han så på hvordan hunden undersøkte gruppen, hvordan de lekte inni gruppen med eier, lek utenfor gruppen med eier, lek med fremmed, interesse for kastet leke (og om hunden kom tilbake eller var mest interessert i å løpe rundt med den selv). Han ba oss kaste ut noen godbiter, og mens hunden søkte gikk han bort til hunden. Slik fikk han et bilde av både hvordan hunden vekslet mellom lek og mat, men også hvordan den reagerte på at en fremmed kom bort. Etter hver runde minnet han oss på å være forsiktig med å tolke. Mange har problemer med å skille observasjon fra tolking, det husker jeg fra observasjonstrening i pedagogikken også. Det er utrolig lett å begynne å tenke: "hunden er glad", "den følte seg presset" osv. Men som instruktører må vi passe oss for å trekke for raske konklusjoner (det vi ser kan faktisk være innlært adferd, og trenger ikke ha noe med hundens psyke å gjøre). Det er uansett god trening å være bevisst på å beskrive hva man ser, ikke hva man tror det betyr.

Runderingen med Morten Egtvedt var en stor, feit opptur for min del. Jeg hadde nesten gitt opp runderingen, siden vi har hatt så store problemer med å få fine slag (egentlig å få slag i det hele tatt). Men det fikk løst seg, og prinsessa gikk bra slag begge dagene, og hun jobbet bra også når hun var sliten. Noen nye utfordringer fikk vi da også avdekket. Hun har trøbbel med løsbittmeldingen når hun er sliten (vanskelig å løpe med åpen munn og holde fast samtidig). Så når hun er sliten, skal jeg kjøre en del minirundering med løsbittmelding. Hun kan også være troende til å bli vel kjapp på avtrekkeren, så for å vaksinere mot avstandsmelding må jeg være flink å veksle mellom melding og direktebelønning, og kjøre mest direktebelønning. Figurantene må være flinke å telle, for hun bør ikke bruke noe mindre enn to sekunder fra hun oppdager figurant til hun tar bringkobbelet i munnen. Skikkelig heftig å bli tent på rundering igjen, og Frida struttet av selvtillit etter dagene med brukstrening.

Når det gjaldt de andre, fikk vi se masse bra trening. Mallen til en av elevene gjør at du bare sitter og sikler (det er lett å tenke at man må ha malle når man ser den i aksjon, for å si det sånn), og å leke med den var noe annet enn det jeg er vant til. Litt annet trøkk, kan du si. Under meldingstreningen, ga jaktgoldenen flere av oss den første skikkelige hjerneorgasmen. Det var så klokkerent. Hun kunne bare plukke fram den ene grunnferdigheten etter den andre, og så baklengskjede hele meldingen. Når man ser slik trening kan man lure på hvorfor ikke alle klikkertrener. Vi fikk også sett litt på halsmeldingstrening av mallen (Spesielt viktig for heite hunder som har veldig lyst opp i ansiktet på figgen). Morten viste oss hvordan få mallen til å trekke seg vekk fra figurant. Litt kult å se han klikke fram adferd (tidligere har vi bare sett ham vise fram ting Kira allerede kan). Det er kult å se hvor fort det går når du har kombinasjonen klikkerklok hund, bra timing, bra kriterier og bra belønning.

De to siste dagene var konkurranselydighet med Maria Brandel (tidligere Hagstrøm). Hun skrev en del om tankene sine om grunntrening. Dem har jeg blogget om tidligere, etter at vi var observatører i Trondhjem (for den som gidder å dykke i arkivet). Jeg fikk noen tankevekkere i forhold til konkurransetreningen min. Nå la jeg jo om en del av treningen min etter Trondhjemhelgene, men jeg vet ikke om jeg har gjort nok. I min iver etter å konkurrere, gikk jeg litt for fort fram i treningen på å takle å gå hele program. Frida opplevde at det hele tiden bare ble vanskeligere og vanskeligere, og etterhvert gikk det kraftig utover engasjementet hennes i lp-treningen. Maria er bevisst på å bygge utholdenhet fra første stund, og det er absolutt en tankevekker. Nå har jeg bestemt meg for å legge konkurranseringen litt til side. Har lyst å få orden på alle utfordringene våre før vi entrer ringen igjen. Hvis vi melder på en gang til før vi er helt klare, er sjansen stor for at Frida får enda en bekreftelse på at det er ekkelt å være i ringen.

Maria satte igang noen artige øvelser som var glimrende ideer til videre trening (og kurs). Først kjørte vi bare trening på innkomsten i ringen. Så kjørte vi noen konkurranser der vi fikk velge oss ut noen adferder vi hadde under kommando, og målet var å få det til å funke på første forsøk. Det er mange som glemmer dette med at man bare har en sjanse når man er i ringen. En øvelse er faktisk ikke konkurranseklar før du kan kjøre den på første forsøk mange forskjellige plasser (nytter fint lite i konkurranse om den er fin på kjøkkengulvet eller på tredje forsøk). Det artige med disse konkurransene var at vi fikk en påminnelse om hvor mye bra konkurransetrening man kan gjøre lenge før man har ferdige øvelser. Så snart man har to til tre adferder man har enten miljøsignal på eller under kommando, eller så snart man har en liten kjede klar, kan man begynne å konkurransetrene slik.

Siste dag fikk vi 20 minutter hver, hvor vi fikk velge selv hva vi ville gjøre. Jeg valgte fri ved fot og fremadsendingen. For å være helt ærlig, måtte jeg se det på video noen dager etter, for jeg var så sliten når det var min tur at jeg ikke husket noenting. Det var kjekt å se på videoen, men jeg angrer litt i ettertid på at jeg ikke valgte fjärren (avstandskommanderingen). Litt kjedelig å være så sliten når man får gå for en så bra instruktør, men likevel var det gøy. Jeg er litt som Frida, jeg trenger et friskt hode når jeg trener det som er vanskelig for meg (teoretisere og skravle om trening kan jeg gjøre i søvne, men siden jeg ikke er noen praktiker, krever treningen en del av meg for at det ikke bare skal bli kaos).

I tillegg til de kursene vi gikk, er noe av det som sitter igjen de treningene vi så på kveldstid. Peder og Kim (figgen hans) trente mye mondioring på kveldstid. Det krever sitt av både trener og hund å skulle gå et 50-minutters mondioringprogram med uforutsigbare utfordringer. Man må trene helt annerledes enn de standardiserte, og i sammenligning korte, programmene i andre hundesporter. I tillegg var det utrolig gøy å se Dina og Henrik Doctermann trene klikker-IPO med sine riesenscnausere, og det var gøy å se dem bryte ned ting på detaljnivå. I tillegg fikk vi se Henrik figge for noen av belgerne der. En av kveldene satt Tone og jeg og så ham figge for Camilla Lien sin malleterv. På to pass fikk han med bra timing på levering av puta et mye bedre bitearbeid (fra kaotisk og mye tygging, til mer selvsikker og målrettet og null tygging på to pass - det var skikkelig hot!). En av kveldene så vi Maria Brandel trene med Ylle, og jeg må innrømme at jeg ble litt svett av å se på. Ikke mye rusk i maskineriet der, kan du si. Å se så mange dyktige hundetrenere, og så mye bra trening, er nok noe som gir motivasjon i lang tid framover.