Treningshelg med konkurransefokus

I helga fikk vi besøk til Molde av Bergljot Håkonsen. Hun gikk Canisinstruktøren i fjor, og vi gikk elitegruppa i lydighet sammen hos Marianne Tønseth for ca to år siden. Bergljot savnet treningsselskap, så vi kjørte en samling fra fredag morgen til søndag ettermiddag. Det å trene en og en hund, der resten sitter rundt - gir tilbakemelding (i pausene) og er med på evalueringen etterpå - er en utrolig bra måte å trene på. Det bygger samhold, og det gir høyere kvalitet på treningen når flere engasjerer seg i hverandres økter (ihvertfall når folk er flinke å gi hverandre god feedback). Siden Bergljot er et råskinn på å se detaljer og kriteriesetting, er det utrolig gøy å trene sammen med henne. Og gjett hvem som skal rabiesvaksinere frosken så vi kan dra på besøk til henne i Italia for å trene der. :)

Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).

Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.

De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).

Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.