Debut i klasse 3

Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)

Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.

Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).


Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)

Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.

Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.


Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).