Om å drepe hunden med splitting

En av de mange høydarne i helga (tredje samling i instruktøren), var når Morten E og Cecilie K gikk gjennom innlæring av de mest komplekse øvelsene i lp-programmene. Idet vi jobbet med innlæring av apportdirigering, spurte en av dem om hvordan vi ville gått fram når vi skulle baklengskjede denne øvelsen.

Okay, la meg gå noen skritt tilbake først. Hunden som ble brukt for å vise innlæring av øvelsen, var en jakttrent jaktlabrador. Den kunne konseptet med dirigering, og kunne naturligvis apporten. Utfordringen for denne hunden var å forlate kjegla frivillig (jakttreningen har kanskje medført at den er mye flinkere til å vente på å bli utløst enn å rase avgårde uten signal). For å minke valgets kvaler for denne hunden, sørget Cecilie K for at avstanden mellom kjegla og apportene bare var på et par meter. Når Astrid (labben) var trygg på at hun selv skulle gå fra kjegla, økte Cecilie avstanden så den ble konkurranselik. Eier av hunden (en av de andre instruktørelevene) flyttet seg også gradvis lenger vekk fra kjegla til også hun sto på konkurranselik avstand. Idet Astrid plukket apporten, slo apportlæringen inn og hun kom automatisk inn i utgangsstilling med den. Og det var der spørsmålet om hvordan vi ville baklengskjedet denne øvelsen kom.

De fleste av oss (jeg registrerte bare de nærmest meg) begynte å tenke halvhøyt, og vi var ganske enige om at jo, vi ville begynt med siste ledd, avleveringen. Og så ville vi plukket den ned del for del. Ganske enige.

Og der satte Morten og Cecilie i gang en sekvens som fikk hjernen min til å gå så i spinn at jeg fikk problemer med å huske alt etterpå. Det høres kanskje sært ut, men jeg har nesten fotografisk minne på det som gjelder hund (er noen fordeler ved å være Asperger-light også), men dette var så heftig at jeg fikk store problemer. Sekvensen jeg nå babler vilt om (blir fremdeles litt ør, det har dere sikkert forstått nå), var en dialog der Morten spurte om hva de vanligste feilene folk gjorde når de baklengskjedet, og Cecilie svarte. Jeg skal forsøke å gjengi i riktig rekkefølge:

1. Man splitter opp kjeden i altfor mange deler. Dette tar helt livet av hundene, noe som faktisk er helt utrolig logisk. Å terpe og terpe på noe som allerede fungerer er bare dumt. Det samme er det å splitte opp allerede velfungerende kjeder. Hvorfor i all verden skulle vi begynne å splitte opp apporteringen til Astrid, når den var helt fin som den var? Vi er jo drillet på å splitte (det er til og med en av headersitatene på canis.no: be a splitter not a lumper (Bob Bailey) ). Men poenget er at vi splitter i innlæringen, og når vi terper på detaljer. Så begynner vi med baklengskjedingen av delmomenter. Hvorfor i all verden skal vi da begynne å plukke fra hverandre igjen kjeder som allerede er baklengskjedet? Det er så himla logisk sånn i etterkant, men det kom like fullt som et lite sjokk. 
2. Når man velger å ta ut et ledd fra baklengskjedingen (f.eks en adferd ikke fungerer), så er det mange som glemmer å ta en gjennomkjøring av kjeden igjen før de setter leddet inn igjen i kjeden. Man glemmer at det er Premacks prinsipp man jobber med i baklengskjedingen. Hva skjer når man tar ut et ledd og foersterker det en rekke ganger? Jo det er det som blir det mest sannsynlige leddet, og hunden blir ikke lenger forsterket bare av å få fortsette. Man risikerer da både å få en svakere kjede (som nettopp er grunnen til at vi ikke forlengskjeder), og at hunden stopper litt og sier "øøøøøh?" før den fortsetter. Det trengs ikke mer enn å ta en gjennomkjøring, man begynner ikke å baklengskjede hele greia på nytt.
3. Neste feil mange gjør, og spesielt lydighetsfolk (vi er visstnok mer belemret med OCD enn resten av befolkningen), er at man ikke har tillit til prosessen. Vi har en læringsprosess som er ganske forutsigbar, og hunden har en forsterkningshistorie som er med på å jobbe for oss. Likevel er det utrolig mange som får panikkangst og tvangshandlinger med en gang hunden feiler en gang eller to i baklengskjedingen. Da plukker vi alt fra hverandre og tenker at adferden ikke er klar enda (og så terper vi i ett år til før vi tør å prøve igjen). Det er lov å ha is i magen, og stole på at prosessene får lov/tid til å virke. Man må naturligvis finne balansegangen - er det tydelig at hunden ikke aner hva den skal gjøre, vel da må man gå tilbake, men litt is skal man tørre å ha. 
4. Punktet over er vanskelig å forene med hang til perfeksjonisme og ocd, men det blir faktisk bra til slutt. Innimellom blir det faktisk bedre også, fordi man ved å gi hunden sjansen til å rette opp selv, ruster den bedre til å takle det på en ok måte om det skulle oppstå variasjoner f.eks under konkurranse. Hvis du alltid har brutt av hunden når den har feilet (altså ikke lært den å finne løsning på feilen selv), og så starter hele greia på nytt, hva skjer da om hunden feiler på konkurranse? Det ser mye bedre ut med en hund som greier å hente seg inn selv når den har feilet, enn en hund som tror alt er ferdig om den har falt ut et lite sekund. Dette gjelder forresten i grunnferdighetstreningen også. Jo mer man lærer hunden å selv finne løsningen, og selv ta ansvaret for å gjøre det rett, jo bedre er det.