MonsterFrida

Noe jeg har registrert i det siste, og som ble tydelig nå i helga også, er at voktingen til Frida har begynt å eskalere igjen. Nå begynner den å komme inn i treningen også (å passe på er førstepri hos frøkna, så når hun først begynner å knurre fra magen har hun trøbbel med å fokusere på trening), og det vil vi ikke ha.

Jeg har forstått det slik at hos de fleste hunder med diverse uartige anlegg, kommer disse egenskapene fram rundt fysisk kjønnsmodning. Frida begynte å vokte (og jage vekk inntrengere som gikk flere hundre meter unna) fra hun kom i hus. Hun gikk til fysisk angrep med napping og glefsing i ansiktet på alle firbente som kom i nærheten av meg -eller mine ting -fra hun var ca 4-5 måneder (jeg skal innrømme at jeg leste paragrafer da, samtidig som jeg naturligvis belønnet når hun holdt seg i skinnet). Hun har alltid vært reaktiv, men som voksen hender det nå at hun faktisk tenker før hun reagerer. Som valp og unghund gikk hun fra 0-100 på millisekunder.

Ved å få kontroll på stressnivået, ble det bedre, men etter kastreringen, ble hun mye mer intens på både gjeting og vokting igjen. Hun blir veldig mye verre hvis jeg ikke stopper henne (avbryter så hun ikke får drive på til hun slutter av sg selv). Det jeg har gjort foreløpig er å snakke med henne, eller ta hånden på brystet hennes (det roer henne ned). Alle som vet litt om læring vet at oppmerksomhet også kan virke forsterkende, så det er jo ikke det smarteste å gjøre, men det virket som det minst skumle alternativet (ignorere er ikke et alternativ, da det er så innmari forsterkende å bare fortsette).

Med hunder som lærer så raskt kan en enkeltepisode gi store utslag. Jeg og mamma dro på besøk til Tone for å plukke urter. Spencer (flaten til Tone) fant ut at han skulle være hyggelig med mamma'n min, og da kan han være ganske intens og uten intimsone. Frida er ekstremt beskyttende overfor sin bestemor, så hun rant inn i siden på Spencer og glefser og kjeftet for å få ham unna besta. Jeg og Tone ble stående målløse på litt avstand (jeg trodde jo jeg var kvitt den adferden), og i og med at Spencerten ikke lot seg avskrekke, lot vi han ordne opp på sitt diplomatiske vis (han er rå på å ignorere). Men etter den enkeltepisoden har hun voktet mye mer igjen.

På Skaret i går kveld kommer Linda med løsningen, etter over 35 timer på tre dager med hundetrening og hundeprat -  jeg var ganske imponert (min hjerne var ihvertfall helt mør). Etterpå ble jeg ganske flau over at jeg ikke har tenkt tanken selv (negativ straff er ganske elementært), men av og til trenger ting bare å komme utenfra. Jeg må jo bruke time-out på henne. Når frøkna begynner å knurre og blåse seg opp, så skal jeg fjerne meg selv fra regnestykket, jeg vet jo at det funker på frøkna.

Forrige gang jeg brukte time-out på henne, var når hun var i puberteten. Da var hun mer opptatt av å scanne treningen enn å holde kontakt. Siden jeg var trygg på at det ikke var fordi hun var redd, gikk jeg bare fra henne. Det behøvde jeg å gjøre hele to ganger, før hun var klistret på meg med kontakt resten av treningen (og alle treninger siden det).

Jeg er ikke spesielt glad i time-out. Jeg synes de som bruker det glemmer helt av at de skal lære hunden hva den SKAL gjøre, og heller legge til rette for å forhindre og forebygge. Og de glemmer ofte å fokusere på at hunden skal lykkes, så de bruker det altfor mye. Men i en situasjon som jeg er i nå, der reaksjonen nødvendigvis må komme i etterkant, vil det kunne fungere bra at jeg fjerner meg fra henne. Der jeg kan komme i forkjøpet gjør jeg naturligvis det. Frida er rå på å sladre - nå sladrer hun både på sau og fremmede hunder også, så forhåpentligvis trenger jeg ikke kjøre time-out mer enn noen få ganger før det skjer en endring.