lørdag, juni 13, 2015

Tiki debuterer i LP klasse 1, Møst 13.6.

I dag har vi prøvd oss i konkurranseringen igjen for første gang på fire år. Vi kunne, med hånden på hjertet, ha hatt flaksen litt mer på vår side, men det jeg var mest spent på gikk ganske bra. De som har lest bloggen min, vet at jeg har slitt med en ganske lammende prestasjonsangst og konkurransenerver. Men siden Møst er en veldig fin plass å debutere på, for det er lite støy rundt ringen der, så hev jeg meg rundt og meldte på.

Dagen gikk omtrent som følger: 
- Pappa kom med lånebil til meg, siden min bil tok kvelden torsdag kveld (Murphys law in effect), og jeg kom meg relativt greit av gårde.
- Vi finner ikke fram til stevneplassen (er vel omtrent ti år siden jeg var der sist, og jeg tok feil veivalg). (Murphys law igjen)
- Parkerer på stevneplassen ti minutter før jeg skal inn i fellesdekk, løper av gårde for å hente startnummer, i forbifarta får jeg vite at jeg har startnummer en. Løper tilbake til bilen, og tenker at jeg i det minste må få hatt henne ute av bilen i noen minutter før vi skulle inn i ringen.
- Hvem av meg og Tiki som på dette tidspunktet er mest hysterisk er ganske uklart for meg, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle feige ut, samma søren.
-Tiki henger seg opp i at hun ikke har fått avklart hvem den ene hunden i fellesdekken var, så hun er ikke noe særlig interessert i kontakt med meg. Hun får 9 på tannvisningen og 0 på fellesdekken, siden hun løper bort til den hunden hun hadde hengt seg opp i. Hun er heldigvis vennlig, men litt kaos blir det da likevel.
-Vi er nummer en inn i ringen etter at fellesdekken er ferdig, og jeg har ikke egentlig fått løsnet opp hverken meg selv eller Tiki. Jeg kan jo ikke ødelegge mer av fellesdekken for de andre, og med en gang de er ute, blir jeg ropt inn. Vi drar med oss det inn i lineføringen, hun snuser på området der de andre lå, og bruker tid på å få oversikt over stemneplassen, men så går hun seg litt opp etterhvert. Vi får 6,5 på den, og det var helt greit. 
-Når jeg får koblet av båndet blir det litt bedre, da er hun litt mer påkoblet, og vi får 9 på dekk fra holdt, 0 på innkalling (hun reiser seg og går mot meg før dommeren rekker å kommandere - den var litt sur, det skal jeg innrømme), 8,5 på stå under marsj, 8 på hinder, 8 på avstand og 8 i helhet.
Dette jeg er superfornøyd med:
-Vi turte å stille til start, selv om det meste har gått galt de siste ukene.
-Vi gikk på, selv om starten ble av en annen verden. Vi hadde planlagt å bruke god tid på å bli kjent på området, og så slappe godt av i bilen før vi skulle inn - ingenting av det gikk som tenkt.
-Tiki var fint med meg, både i og mellom øvelsene, selv etter alt som skjedde. Og selv om hun var ukonsentrert, så satt de fleste av øvelsene helt akseptabelt.
-Tiki holdt koken gjennom hele programmet, og hun var positiv og fin å ha med seg i ringen. Jeg var ikke redd for å miste henne en eneste gang. Hun var til stede sammen med meg når jeg jublet etter øvelsene, og hun virket ikke veldig berørt av at jeg var annerledes enn på trening.
-Jeg fikk en positiv følelse av å gå i ringen igjen. Det var kanskje det som var min største skrekk, at det skulle bli sånn som jeg hadde det når jeg gikk med Frida, men det var det ikke. Jeg hadde kontroll over meg selv (både kropp og sjel), og det kjentes faktisk ganske ok.
-Det var lett å slappe av og bare gjøre det dommeren sa, selv om ingenting hadde gått etter planen. Det synes jeg faktisk er ganske heftig. *ankre den følelsen*
-Jeg brukte ingen krefter på å psyke meg selv ut med tanker om hva alle andre tenkte om prestasjonen vår, hverken før (det rakk jeg jo strengt tatt ikke), under eller etter, og det er en ganske formidabel endring. Tidligere ville jeg tenkt mer på hva andre tenkte om meg, hunden min, treningen min og øvelsene mine enn hva jeg faktisk selv skulle gjøre, og det gjorde det ikke videre morsomt å utsette seg for slike situasjoner. I dag (og igjen, på tross av at ALT var feil), så gikk jeg bare ut og gjorde det. Og gjett om det var kjekkere, da.
-Har brukt veldig lite energi på å tenke at det var flaut at det ikke ble perfekt på første forsøk, og klarer faktisk å se alt det positive i det som kunne ha vært en ganske traumatisk dag. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar