Tiki debuterer i LP klasse 1, Møst 13.6.

I dag har vi prøvd oss i konkurranseringen igjen for første gang på fire år. Vi kunne, med hånden på hjertet, ha hatt flaksen litt mer på vår side, men det jeg var mest spent på gikk ganske bra. De som har lest bloggen min, vet at jeg har slitt med en ganske lammende prestasjonsangst og konkurransenerver. Men siden Møst er en veldig fin plass å debutere på, for det er lite støy rundt ringen der, så hev jeg meg rundt og meldte på.

Dagen gikk omtrent som følger: 
- Pappa kom med lånebil til meg, siden min bil tok kvelden torsdag kveld (Murphys law in effect), og jeg kom meg relativt greit av gårde.
- Vi finner ikke fram til stevneplassen (er vel omtrent ti år siden jeg var der sist, og jeg tok feil veivalg). (Murphys law igjen)
- Parkerer på stevneplassen ti minutter før jeg skal inn i fellesdekk, løper av gårde for å hente startnummer, i forbifarta får jeg vite at jeg har startnummer en. Løper tilbake til bilen, og tenker at jeg i det minste må få hatt henne ute av bilen i noen minutter før vi skulle inn i ringen.
- Hvem av meg og Tiki som på dette tidspunktet er mest hysterisk er ganske uklart for meg, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle feige ut, samma søren.
-Tiki henger seg opp i at hun ikke har fått avklart hvem den ene hunden i fellesdekken var, så hun er ikke noe særlig interessert i kontakt med meg. Hun får 9 på tannvisningen og 0 på fellesdekken, siden hun løper bort til den hunden hun hadde hengt seg opp i. Hun er heldigvis vennlig, men litt kaos blir det da likevel.
-Vi er nummer en inn i ringen etter at fellesdekken er ferdig, og jeg har ikke egentlig fått løsnet opp hverken meg selv eller Tiki. Jeg kan jo ikke ødelegge mer av fellesdekken for de andre, og med en gang de er ute, blir jeg ropt inn. Vi drar med oss det inn i lineføringen, hun snuser på området der de andre lå, og bruker tid på å få oversikt over stemneplassen, men så går hun seg litt opp etterhvert. Vi får 6,5 på den, og det var helt greit. 

-Når jeg får koblet av båndet blir det litt bedre, da er hun litt mer påkoblet, og vi får 9 på dekk fra holdt, 0 på innkalling (hun reiser seg og går mot meg før dommeren rekker å kommandere - den var litt sur, det skal jeg innrømme), 8,5 på stå under marsj, 8 på hinder, 8 på avstand og 8 i helhet.

Dette jeg er superfornøyd med:
-Vi turte å stille til start, selv om det meste har gått galt de siste ukene.
-Vi gikk på, selv om starten ble av en annen verden. Vi hadde planlagt å bruke god tid på å bli kjent på området, og så slappe godt av i bilen før vi skulle inn - ingenting av det gikk som tenkt.
-Tiki var fint med meg, både i og mellom øvelsene, selv etter alt som skjedde. Og selv om hun var ukonsentrert, så satt de fleste av øvelsene helt akseptabelt.
-Tiki holdt koken gjennom hele programmet, og hun var positiv og fin å ha med seg i ringen. Jeg var ikke redd for å miste henne en eneste gang. Hun var til stede sammen med meg når jeg jublet etter øvelsene, og hun virket ikke veldig berørt av at jeg var annerledes enn på trening.
-Jeg fikk en positiv følelse av å gå i ringen igjen. Det var kanskje det som var min største skrekk, at det skulle bli sånn som jeg hadde det når jeg gikk med Frida, men det var det ikke. Jeg hadde kontroll over meg selv (både kropp og sjel), og det kjentes faktisk ganske ok.
-Det var lett å slappe av og bare gjøre det dommeren sa, selv om ingenting hadde gått etter planen. Det synes jeg faktisk er ganske heftig. *ankre den følelsen*
-Jeg brukte ingen krefter på å psyke meg selv ut med tanker om hva alle andre tenkte om prestasjonen vår, hverken før (det rakk jeg jo strengt tatt ikke), under eller etter, og det er en ganske formidabel endring. Tidligere ville jeg tenkt mer på hva andre tenkte om meg, hunden min, treningen min og øvelsene mine enn hva jeg faktisk selv skulle gjøre, og det gjorde det ikke videre morsomt å utsette seg for slike situasjoner. I dag (og igjen, på tross av at ALT var feil), så gikk jeg bare ut og gjorde det. Og gjett om det var kjekkere, da.
-Har brukt veldig lite energi på å tenke at det var flaut at det ikke ble perfekt på første forsøk, og klarer faktisk å se alt det positive i det som kunne ha vært en ganske traumatisk dag. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Tiki tar MH 19.4.2015

Søndag morgen, før fuglene feis, reiste jeg og Tikisen av gårde til Trondheim for å ta MH. Jeg skal jo innrømme at jeg har vært litt spent på den, egentlig av flere grunner. For det første har jeg sett antydning til et alvor i henne fra hun var ganske liten, og derfor har jeg utsatt MH-testen så lenge at hun ihvertfall skulle være moden i hodet før testen, og også slik at hun ikke skulle velge løsninger på testen som ville bli vanskelige å håndtere senere. Jo eldre hun ville være, jo større sjanse ville jeg ha til å lære henne strategier som er hensiktsmessige. For det andre skjedde det en del med henne på den siste løpetiden som kom ganske brått på meg. Hun fikk noen redselsreaksjoner, og hun ble mindre tilgjengelig. Og dermed ble det vanskelig for meg å forutsi om hun kom til å takle testen i det hele tatt.
I gjennomgangen vil jeg forsøke å følge strukturen: beskrivelse av øvelsen, karakterene som hører til og eventuell kommentar fra meg.

Testen gikk som følger:

1 Kontakt og 2 Lek 1

Tiki tar kontakt med testleder og besvarer kontakten fra henne. Når testlederen (veldig hyggelige og flinke Heidi Raaen) tok båndet og skulle ta henne med seg, satte hun bremsene på, og viste med all tydelighet i blikk og kropp at hun ikke ønsket å bli med. Hun ble ikke presset videre på det. Under håndteringen lar hun seg undersøke uten å protestere, men hun er heller ikke bekvem. Når så Heidi fikk filla og skulle leke med henne, drar hun med seg skepsisen videre, og vil ikke leke med henne. Hun griper filla og rister den den andre gangen etter at den blir kastet, men er ganske tydelig på at hun kan leke med meg, men ikke med Heidi.

Karakterer
1a) Kontakt - Hilsing 4 (tar kontakt selv eller besvarer kontaktforsøk)
1b) Kontakt - Samarbeide 1 (følger ikke med tross gjentatte lokkeforsøk)
1c) Kontakt - Håndtering 3 (aksepterer håndtering)

2a) Lek 1 - Lekelyst 2 (leker ikke, men viser interesse)
2b) Lek 1 - Griping 1 (griper ikke)
2c) Lek 1 - Griping og drakamp 1 (griper ikke)

Kommentar:
Dette er ikke ukjent i treningen heller. Hos figurant i runderingen kan hun veksle veldig mellom å leke fritt og hemningsløst og å ikke ville leke. I trening ellers kan jeg også se det samme. Om det er mye uvant i miljøet, så leker hun ikke med meg heller, mens hun leker fint dersom hun er godt kjent, eller trøkket i miljøet er på et nivå hun er vant med. 

3 Forfølgelse
Jeg går fram til hun blir oppmerksom på filla som beveger seg, og slipper Tiki på beskjed fra testleder. Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg opplevde henne som langt mer avventende enn jeg hadde forventet. Hun løp fram og så, men stoppet etter å ha sjekket. Griper ikke filla på noen av forsøkene. 

Karakterer:
3a) Forfølgelse 2 (starter, men avbryter før byttet)
3b) Griping 1 (overser byttet, alt. springer ikke frem)

Kommentar:
Dette var den første store overraskelsen. Jeg var rimelig hellig overbevist på forhånd om at hun kom til å tenne, jage og gripe momentant. Hun dro nok med seg en del fra momentet før, men måtte ut og sjekke. Der og da diskuterte vi om hun stoppet på grunn av trinsene eller noe annet, men i ettertid tenker jeg at hun kan ha gått ut for å kontrollere, avklart at det var en leke hun ikke var interessert i, og så var hun ferdig med den. Hun er observant, og trenger ikke smake på filla for å vite at det ikke er noe ekte, så jeg tenker at hun var ute og kontrollerte, men var ikke interessert i å leke.
Dommerne mente at de ofte så miljøberørthet slå ut på den måten, spesielt hos en del gjetere, og det er ikke umulig. Det var noe sinnsykt leven på plassen der (schæferfolk må ha svekket hørsel), og hun hadde akkurat blitt testet på det sosiale, så jeg ser ikke bort fra at det også kan ha gjort utslaget. Dette er nok et element hun hadde fått "bedre" karakter på om hun hadde vært yngre, men det kan man jo ikke vite sikkert.

4 Aktivitet
Karakter 3 (er oppmerksom og i hovedsak rolig. Enkelte aktivitetsøkninger)
Ingen kommentar, ingen overraskelse

5 Avstandslek

Tiki holdt seg til meg og holdt øye med figuranten på avstand. Når figuranten begynte å prate løp hun bort, men kom løpende tilbake når hun oppdaget at figuranten bare hadde en leke. Ikke interessert i å leke når figuranten inviterer til det.

Karakterer:

5a) Avst.lek - Interesse 2 (kontroll. Avbrudd kan forekomme)

5b) Avst.lek - Trusler/aggresjon 1 (viser ingen trusselatferd)

5c) Avst.lek - Nysgjerrighet 3 (går frem til den skjulte, men snakkende fig.)

5d) Avst.lek - Lekelyst 1 (viser ingen interesse)

5e) Avst.lek - Samarbeide 1 (viser ingen interesse)

Kommentar:
Ingen store overraskelser. Jeg hadde muligens forventet noe mer trusselatferd når personen viftet med kappa og oppførte seg merkelig, men der fulgte hun bare oppmerksomt med. Avstanden kan ha spilt en rolle på det. Når figuranten begynte å prate, synes jeg hun sprang bort med fin forventning, men så jo raskt at hun ikke var interessert i mer kontakt når hun så at figuranten hadde leke. Hadde nok sett et annet samarbeid om fig hadde mat.

6 Overrask

Den berømmelige kjeledressen spretter opp. Tiki skvetter et hakk bakover, og der blir hun stående og bjeffe til tiden var ute. Hun var en runde bakom kjeledressen for å sjekke, men enten var tida gått ut, eller så var hun fremdeles i aksjon med trusselatferd. Vi tok en runde så de fikk lagt ned kjeledressen (siden hun hadde brukt tiden hun hadde på å avreagere), og når vi kom fram undersøkte hun den greit uten å bråke noe mer. Hun fortsatte å sjekke den ut hver gang vi gikk forbi.

Karakterer: 
6a) Overrask - Redsel 3 (Gjør unnamanøver uten å vende bort blikket)

6b) Overrask - Trussel/aggresjon 3 (viser trusselatferd over lengre tid)

6c) Overrask - Nysgjerrighet 1 (går frem når fører legger ned kjeledressen/går ikke frem innen tiden)

6d) Overrask - Gjenstående redsel 3 (bue eller tempoforandring ved 1. passering. Mindre utslag ved 2. passering)

6e) Overrask - 2 (stanser. Lukter eller ser på kjeledressen en gang)

Kommentar:
Jeg har sett denne atferden et par ganger før. Det har vært noen ganger der vi har møtt store menneskefigurer på vegger eller bilsider, der hun har blitt overrasket og reagert på samme måte. Da har jeg hjulpet henne med å håndtere det, hun opplever det tydelig som en trussel, og siden hun ikke bakker unna av seg selv så lenge "trusselen" står der, så har jeg jobbet med å regulere avstanden for henne. Vi har f.eks brukt BAT eller sladring, til hun har hatt såppass kontroll på seg selv at hun har greid å undersøke uten utfall. Nå kunne jeg ikke hjelpe henne ut av situasjonen, og da viste hun ganske tydelig at hun ikke slutter av seg selv. Jeg hadde nok trodd at hun på et tidspunkt ville se at det "bare" var en kjeledress, men det gjorde hun ikke. 

7 Lydfølsomhet

Vi gikk forbi skrammelet, Tiki skvatt litt bakover, og så begynte hun å undersøke hva det var for noe.

Karakterer:

7a) Lydføls - Redsel 3 (gjør unnamanøver uten å vende bort blikket)

7b) Lydføls - Nysgjerrighet 3 (går frem til skrammelet når føreren står ved siden av)

7c) Lydføls - Vedvarende redsel 2 (liten bue eller tempoforandring ved noen av passeringene)

7d) Lydføls - Vedvarende interesse 3 (stanser. Lukter eller ser på lydkilden minst 2 ganger)

Kommentar: 
Ganske som forventet. Både før dette momentet og etter, så jeg gradvis endring i kroppsholdningen hennes. Hun ble mer aktsom (jeg bruker å kalle det politimesterattityden), og sjekket ut alle ting som skilte seg ut fra skogen (som sløyfer og små lapper som hang rundt omkring).

8 Spøkelser

Når hun fikk øye på spøkelsene, reagerte hun med noe bjeffing og knurring. Så hadde hun et bittelite avbrudd der hun snuste en gang og kikket seg litt rundt. Når spøkelsene kom halvveis stilte hun seg opp foran meg i båndets lengde, og knurret og bjeffet. Ingen reist bust, men ganske så godt forankret i bakken. Hun holdt den posisjonen til de snudde ryggen til. Når jeg gikk bort til de, var hun litt med og tok kontakt, og litt opptatt med å sjekke ut hvor de kom fra. 

Karakterer:

8a) Spøkelser - Trussel/aggresjon 3 (viser trusseladferd over lengre tid)

8b) Spøkelser - Kontroll 3 (kontrollerer og/eller viser reaksjon mot spøkelsene. Lange avbrudd f.eks begge spøkelsene halve avstand, alt. ett hele avstand)

8c) Spøkelser - Redsel 1 (oppholder seg hovedsaklig foran eller ved siden av fører)

8d) Spøkelser - Nysgjerrighet 3 (går fram til spøkelset når fører står ved siden av)

8e) Spøkelser - Kontakt 4 (tar selv kontakt med spøkelset)

Kommentar:
Denne reaksjonen på trussel har jeg jo også sett før. Hun drar fram alvoret når det hun opplever som en trussel ikke bakker unna, men jeg synes det var greit å se at hun ikke tipper over og mister kontroll over seg selv. Hun viker ikke, men hun eskalerer heller ikke uten mål og mening. Dette er noe av grunnen til at jeg ventet så lenge med å teste henne. Det var ganske lærerikt å se hvordan hun håndterte situasjonen når jeg ikke kunne gå inn med hjelpetiltak. Til vanlig ville jeg løst en slik type situasjon med å enten gi henne en konkret oppgave eller med å jobbe med å håndtere det hun reagerer på. Den største overraskelsen min på dette momentet var faktisk hvor avbalansert hun var etter at trusselen var over. Jeg hadde faktisk trodd at hun ville gjøre utfall når hun sto tett oppi de, men det gjorde hun ikke i det hele tatt. Hun hilste, besvarte kontakt, men var ikke videre interessert utover det. 

9 Lek 2

Hun viste mindre interesse for leken med testleder enn i starten av testen.

Karakterer:

9a) Lek 2 - Lekelyst 1 (leker ikke)
9b) Lek 2 - Griping 1 (griper ikke)

Kommentar:
Her hadde det jo vært interessant å sett om det var noe forskjell i leken etter mengde belastninger, men det var det ikke. Det kunne sagt en del om hun ville leke i starten, og så ikke mer, eller om hun ikke lekte i begynnelsen, men var full nok av adrenalin på slutten til å hive seg i leken da. Den lille forskjellen som var, var at under lek 1 så sjekket hun om det kunne være interessant, men det var avklart for lenge siden når hun kom til lek 2.

10 Skudd

Hun hang i leka til skuddet smalt, men da sluttet hun, og kikket mot skytter. På skuddet der jeg stod passiv hadde hun vel et knurr mot skytter. Hun ville ikke leke igjen etterpå.

Karakter:
10. Skudd 4 (avbryter lek eller passivitet. Låser seg mot skytter eller annet. Returnerer ikke til lek/passivitet)

Kommentar:

Hun har aldri reagert på skudd tidligere, og er totalt uberørt på nyttårsaften, for eksempel. Her kommer skuddet på toppen av andre ting, og selv om hun ikke var redd skuddet, var hun rimelig tydelig på at det var nok for denne omgangen. 

Totalinntrykk:

Det gikk mye bedre enn det jeg fryktet mest. Jeg hadde vært litt redd for at enten jeg eller testleder måtte bryte beskrivelsen fordi det ville bli for mye for henne, men det var hun ikke i nærheten av, og det er en grei erfaring å ha med seg. Hun reagerer jo helt åpenbart med trusselsignaler i en del situasjoner, men det var jeg allerede bevisst på. Jeg vet også at hun ikke er den som gir seg, hun holder stand til det andre trekker seg unna. Det er greit å vite at alvoret ligger der, man må bare innrette seg litt annerledes. Blant annet er jeg ganske nøye med hvilke sosiale situasjoner jeg setter henne i.

Hun taklet en del ting akkurat som jeg forventet, og en del andre ting fikk jeg en fin avklaring på. Som f.eks hvor tilgjengelig hun er for samarbeid med andre, det var greit å se i en slik sammenheng. Det med samarbeid er jo heller ikke noe nytt for meg. Dommerne sa det ganske tydelig at hun tok kontakt og samarbeidet med andre, men det var når hun ville det selv. Jeg har jo hatt mine konflikter med henne jeg også, og det er ikke veldig enkelt med en hund som ikke lar seg lure når den ikke vil. Som valp og unghund kunne det være noe så enkelt som at hun skulle inn i bilen når hun ikke var klar for det. Hvis hun skjønte at hun måtte noe hun ikke hadde lyst til, så fikk jeg den samme konflikten, og de gangene jeg bare måtte gjennomføre det (man må f.eks av og til bare rekke jobben), måtte jeg jobbe ganske mye med samarbeidet oss imellom etterpå. Dette smittet jo også på leken, som jeg har blogget om tidligere - da ville hun ikke komme tilbake med leken. Innimellom kan det fremdeles komme små blaff, men generelt sett har vi et greit samarbeid nå.

Det med at hun drar med seg ting og ikke blir helt ferdig med de, er både en velsignelse og en forbannelse. I sporet og i runderingen gjør det at hun aldri mister tråden, nesten uansett hva som skjer - hun glemmer aldri, og hun gir aldri opp. Men tilsvarende leit er det når hun henger seg opp i at noe blir ekkelt, da kan det smitte over og hun drar det med seg inn i andre ting. Det er ikke fullt så greit. Hun glemmer ikke, men hun har heldigvis evnen til å ombestemme seg, man må bare spille på lag med henne og få henne til å tro at hun har lyst til det selv. 

Når det gjelder lek, så bruker jeg det mye i treningen, også med lek med figurant, så selv om testen viser en hund som ikke ville leke, så er det ikke hele sannheten. Det er ikke sånn at denne beskrivelsen har forandret synet mitt på Tiki, men det var veldig interessant å se hvordan hun var når jeg ikke kunne gjøre noen treningsgrep eller legge til rette for å lykkes slik jeg pleier i det daglige. Det gjør også at jeg har et enda klarere bilde av hvordan jeg kan legge det opp i situasjoner der hun må samhandle med andre, som for eksempel i runderingen med figuranter hun ikke kjenner. Jeg kommer sikkert til å blogge om det senere.

Jeg spurte dommeren om hva han syntes var den største forskjellen på f.eks Tikis reaksjoner og det du så på de typiske brukshundene. Han sa at hun hadde en del reaksjoner som han også så på en del ander gjetere, som f.eks at de gjerne sirklet rundt og sjekket mer, der brukshundene var mer direkte og rett på. I tillegg til at de gjerne var mer vare på miljøet. Det er jo ikke uventet, da det ligger i det de er avlet for. Man kan ikke avle på ekstrem oppmerksomhet og kontrollbehov (det er egenskaper de har behov for i gjetingen) uten at det påvirker måten de er på i verden. Og så må man ha det i bakhodet når man skal bruke de som brukshunder.

Canis Clickercamp 2014

I et øyeblikks galskap meldte jeg meg på seks dager på årets Canis Clickercamp, først to dager rundering med Morten, så to dager rundering med Cecilie, og til slutt to dager rundering med Morten igjen. Det var et jevnt høyt nivå på deltakerne, og det er alltid godt når man kan være trygg på at man har fine figuranter ute i skogen. Det er også spennende å gå på midtlinja og se ulike hunder og ulike løsninger der, spesielt når hundene har kommet et stykke på vei. Vi hadde skikkelige tropetemperaturer, og jeg hadde litt dempede forventninger til Tiki, siden 17 grader og sol har vært nok til at hun bare vil ligge i skyggen tidligere. Campen åpnet med ca 26 varmegrader, og de siste dagene runderte vi i 30 hete. Heldigvis kom det to seriøse syndefall (de regnskyllene mente virkelig alvor, altså), og de klarnet luften litt og myknet lavet i underlaget.

Jeg har et litt uformelt mål om å konkurrere med Tiki fra høsten av, og da hadde jeg noen ønsker for kurset. Tiki har et bra søk, hun går rett ut og fram, og hun tåler blindslag bra. Jeg har jobbet en del med skogslydigheten, slik at hun skulle faktisk vite at jeg også er en del av runderingen. Jeg hadde også en grei melding, men der har jeg fått store problemer. Etter at Tiki kom ut til figurant med hele skulderen gjennom bringkobbelet flere ganger, kjøpte jeg et lite bringkobbel til henne. I løpet av de første øktene der vi skulle sette det ut i skogen, opplevde hun å ikke få det ut igjen av munnen. Og på tross av at jeg hadde forsøkt å stille på det etter alle kunstens regler, så skjedde det igjen en eller to ganger. Pavlov er en ganske kul fyr når han er din venn, men han kan også være en kjip fiende. Så Tiki har koblet hele meldingssituasjonen i skogen med figurant til dette ubehaget, enten det er løsbitt eller bringkobbel. Jeg kan få henne til å melde, men hun har ikke lyst, og hun leter etter måter å slippe å melde. Litt av tankegangen vår er jo at en hund som presses til noe den i bunn og grunn ikke har lyst til, er en hund man ikke kan stole på at gjør jobben når det virkelig står på. Så noe av målsetningen var også å få noen løsninger på hvordan jeg kan få Tiki til å ha lyst å melde igjen.

De første dagene med Morten brukte vi først til en helt vanlig søksøkt, der han fikk se hvordan vi la opp søket selv. Så fikk han ta en titt på meldingen vår, og vi kjørte en liten minirundering (der figurantene er på kort avstand - en fin måte å jobbe gjennom ulike problemstillinger dersom man vil ta det ut av søket). Der kom det fram både at hun ikke har lyst, men også at hun melder greit etter at hun har testet om hun kan slippe unna. Dette med å teste andre utveier først gjør hun i andre sammenhenger også, og er noe jeg må ta tak i. Dag to kjørte vi søksøkter med fokus på planlagte blindslag. Første dag med Cecilie hadde hun en skikkelig nededag. Det var tropetemperatur inne i skogen der, og vi måtte på med påvirkning fra figurant for at hun skulle komme i runderingsmodus. Vi fikk likevel en fin søksøkt og en fin meldingsøkt. Dag fire fungerte hun som vanlig igjen. Tilbake til Morten, så kjørte vi noen økter med planlagte blindslag igjen, for å legge grunnlag for å komme på neste nivå. Neste nivå er når man kan kjøre rundering med figuranter som ligger ute, og ikke løper framover sammen med ekvipasjen (langt mer behagelig for figurantene, det må jeg si). Slike økter med utlagte figuranter kan man både kjøre som kjent oppgave, der du vet hvor figurantene er, og som ukjent oppgave - der det ligner mer på sluttmålet i runderingen. Siste dag kjørte vi en slags mellomting, siden Morten hadde oversikt over figurantene og jeg ikke. Der mistet hun en av figurantene sine, noe som gjorde at det ble mange blindslag på rad. Det som var bra med det: hun fortsatte å gå ut på slag uansett, jeg fikk trening i å late som ingenting selv om ting ikke gikk som det skulle, det ble avdekket hva som kan være svakheten hennes (at hun ikke leter skikkelig når hun ikke har helt troa, selv om hun går ut på slag - løsning: gjemme figurantene bedre), når hun begynte å synge på siste hakket, så fant hun figurant. En kjempefin test på styrker og svakheter. :)

Etter kurset oppsummerte jeg i stikkord for å kunne ha en mer planlagt trening i tiden framover. Her er oppsummeringsnotatene mine:

Meldingstrening

• Doggiezen utgangsstillinger i skogen (kaster ut ball/leke, og hun må komme i utgangsstilling for å få versågod)
• Doggiezen avleveringer av løsbitt i skogen (samme som over, bare med løsbitt, både fra meg og liggende på bakken) - tenk ca 100 av hver
• Alltid ta inn figurant på andre siden så det ikke er noe alternativ der
• Trene mye på innkomst fra lang avstand - dette kan trenes samtidig som generalisering av figurant (forskjellige folk og forskjellige posisjoner)
• Holde meldingen helt separat fra søket. Det skal ikke være noe der hun heller har lyst å gjøre (å lete etter figuranter er det kuleste i verden, og før meldingen er giftfri skal jeg ikke trigge den "vil heller ut og søke-feelingen")
• Når jeg skal sette meldingen inn i søket:
  1) Kjøre en meldingsøkt - pause (på midtlinja) - søk
  2) Kjøre en søksøkt - pause (på midtlinja) - melding - søk

Søk

• Rene søksøkter med fokus på godt gjemte figuranter (det ble avdekket på siste dagen når det ble mange blindslag at hun kanskje søkte litt lett. Hun gikk fint ut, men har nok hatt litt for lette funn, slik at hun ikke har vært nødt til å lete skikkelig).
  - etter hvert kan jeg ha med premie til de som gjemmer seg så godt at hun ikke finner de ;)
• Trekke mer fram på midtlinja (vi har så korte terreng her hjemme, at vi har blitt en riktig så fin syklubb) - heller bare få noen få slag og så bilen enn å sy tett.
• Fortsette med planlagte blindslag, varier hvor de kommer i løypa.
• Sørg for at slaget etter blindslaget alltid blir bra - dette er veldig viktig.
• Begynn med to planlagte blindslag etter hverandre. 
• Legg ut figuranter på forhånd
  Varier mellom kjent og ukjent oppgave
• Husk å være mer tydelig i signalene på midtlinja når jeg kjører ukjente oppgaver. Tiki tar min kroppsposisjon på en helt oversanselig måte, noe som har gjort meg litt bortskjemt, men her skal jeg hjelpe henne mer.

Skogslydighet

• Legge inn mer konkurransetrening i den vanlige treningen (sette igjen hunden, fram å hilse på dommer, transport av figurant inn på midtlinjen osv)
• Doggiezeninnkomst (figurant klapper, jeg går tilbake til løypestart, går fri ved fot fram til der jeg skal sende hunden, og så får hun søke)
• Legg på sitt og bli og hilse på dommer
• Kjør minst en transport på hver søkstrening
• Varier mellom å:
  1) Sende ut ny figurant så det blir funn
  2) Sende samme figurant ut
  3) Blindslag
• Fri ved fot fram til neste side og start på kommando etter transport
• Av og til klapp ute på siste slag for å gi en liten piff, og for å være sikker på at det går bra

Variasjoner å tenke på

• blindslag - funn
• direktebelønning - melding
• blindslag - melding
• 2 blindslag - melding - direktebelønning
• blindslag helt i begynnelsen - helt i slutten
• belønning på midtlinja
• legge ut figuranter på forhånf (før du ankommer trening), og så ta hunden rett ut i søk (som man gjør på en aksjon)

Mechanical Skill Drill

Jeg har tenkt å ta et krafttak for å komme tilbake til goda, gamle takter:

• Belønning skjult i lomma
• Hånd beveger seg i lomma etter klikket
• Belønning tilbake i lomma (eller hånd tilbake til utgangsposisjon)
• Og, ikke minst: klikk for rett atferd+belønning, ikke: påvirkning for å få atferd+klikk+belønning (med påvirkning menes lokking/omvendtlokking, ikke tilrettelegging av miljø)

Det høres jo helt banalt ut, men jeg har merket en gradvis endring av treningsvaner. Man har jo lett for å ta etter det som ser bra ut/blir presentert på en kul måte, og så prøver man det. Og så ender man opp med å bruke alle sine treningstimer på å øve seg i å trene med synlig belønning, bruke store mengder lokking/omvendtlokking og andre relativt skitne triks (jepp, I mean it, det er ikke mye som skiller omvendtlokking fra lokking. Omvendtlokking slik det var ment i starten, var en måte å kvalitetssikre atferd, altså noe som i teorien skulle være vanskeligere enn å bare utføre atferden i seg selv. I dag er det veldig mange som bruker omvendtlokking som en måte å få fram f.eks. en frys-atferd, og det er vesentlig lettere for hunden å fryse med pølsa stappa oppi trynet, enn å måtte tilby frys uten påvirkning - og da er det snakk om lokking).

Og hva skjer, man blir jo (forhåpentligvis) god på det man trener på, ikke sant? Jeg har bestemt meg for å bli god (igjen) på basic, ren, god trening. Skitne triks kan jeg ha oppi ermet til den gangen jeg trenger å jukse litt, ikke bruke tusenvis av timer på å trene dårligere enn det jeg egentlig kan. Jeg kan å sette kriterier, justere kriterier, klikke og belønne. Jeg kan å vente med å dra fram belønninga til etter klikket. Jeg kan å ha is i magen og stole på både kriteriene og læringsprosessen. Men det har blitt litt rustent, så heretter blir det full våroppussing.

Hvorfor mener jeg dette er viktig nok til å bruke nettplass på? Trening med masse påvirkning kan gjøre at man får fram atferd noe raskere. Det er derfor en fristende vei å gå dersom man er litt sugen på å se et "ferdig" resultat litt tidlig i prosessen. Problemet er bare at det er forferdelig lett å få en hjelpeavhengig hund. Hva skjer når man har en hjelpeavhengig hund? Jo, hver gang du legger til rette for den, eller hjelper den på vei (eller har belønningen 5 cm foran nesa på den), presterer den bedre enn det den gjør når du prøver å fjerne hjelpen. Noe som ofte fører til frustrasjon for føreren. Om føreren ikke er bevisst på at han eller hun blir forsterket til å hjelpe hunden (hunden lykkes), og straffet for å fjerne hjelpen (hunden feiler, gjør det dårligere eller prøver ikke i det hele tatt), så er det veldig lett å fortsette å bruke hjelp. Det i seg selv er jo ingen katastrofe dersom alle økter bare er kosetrening for å skape bånd. Men med en gang treningen skal brukes i en form der du ikke har lov eller mulighet til å bruke den hjelpen du bruker i trening, har du et problem. Noen finner relativt greit ut av det med å fjerne hjelpen, andre gjør det ikke.

For å få det med klikk og belønning til å funke sømløst, er det en fordel med gode mekaniske ferdigheter:

• Hendene kjapt inn og ut av lomma, uten å henge seg fast. 
• En og en godbit ut om gangen, så du slipper å legge noe tilbake før du er klar for ny repetisjon. 
• Treffe hundens munn med godbiten kjapt og effektivt, uten å miste i bakken.
•  Stappe leika tilbake i lomma uten altfor masse kluss (kluss og dødtid, evt at hunden må lete etter godbiter på bakken er bare å be om forurensing i treningen). 

At hunden blir ufokusert og får mulighet til å ramle av i treningen kan forebygges ved at man har disse mekaniske ferdighetene, og det er bare snakk om å øve inn motorikken. Det krever ikke engang planlegging eller tenking, bare øvelse og mengdetrening. Kombinerer man med gode kriterier, bra feilprosent, fornuftig belønningsplassering og gode transport- og pauserutiner, så får man en ganske smooth trening.

Dette blir kanskje en tanke drøyt for noen

Det er lenge siden jeg har blogget om de fantastisk smarte aussiene nå, så jeg tenker det er litt på tide.

Dette innlegget i Aftenposten har satt hjernen i spinn. Der er det en gutt som skriver om det å ha høy intelligens i norsk skole. Han skriver også om puggesmarthet i forhold til forståelsesmarthet. Når du er forståelsessmart, blir en rekke gjentagelser av det samme forferdelig kjedelig. En forståelsessmart elev trenger at det blir lagt til nye elementer så snart problemet er løst, og den vil også ha nytte av å møte oppgaver som er komplekse nok til at de ikke vil klare dem. En puggesmart elev vil ikke dø innvendig av masse repetisjon, men bli flinkere av det.

Verdens smarteste aussie (Frida, om noen var i tvil) minner meg litt om den forståelsessmarte eleven. Hun kjeder vettet av seg når vi trener lp-øvelser, for hun kan dem, og det blir kjedelig (selv om hun får klikk og bra belønning). Om jeg legger til elementer som overrasker henne, så synes hun det er mye mer morsomt igjen, du ser at hun våkner litt mer.

Fredag og i går kjørte vi mondio-impro-lydighet. Vi prøver å hente inspirasjon fra mondioring i lydighetstreningen. Måten de gjennomtrener øvelser for å være beredt på alle utfordringer er imponerende. Og for Frida er det redningen fra et liv i kjedsomhet. Økten i går gjorde at Fridusen virkelig våknet. Hun formelig gliste gjennom hele økten, og du så at hun ble nysgjerrig på hva som kom til å komme. Noen av øvelsene vi gjorde:

• Fri ved fot over sammenbrettet melkekasse
• Fri ved fot med trillebårtrillende mann som forstyrrelse
• Fremadsending oppi trillebår med sitt og stå i trillebåra
• Apport av plastbøtte etter fri ved fot med bøtta i hånda
• Fri ved fot med opplukk av treningsbag (det var litt underlig for Fridus at det var jeg og ikke hun som skulle gjøre noe med bagen, og det var gøy å overraske henne der)
• Apport av punktert ball som lå i trillebåra.

Lydighetstrening blir garantert mye mer interessant, både for hund og fører, når man innfører litt mondio-tenk i treningen. Øvelsene blir gjennomgeneraliserte, og du har en reell sjanse til å klare å gjøre treningen vanskeligere enn konkurransesituasjonen, og det er jo bra. Hvis hunden er vant til så crazy shit i trening at konkurranse blir barnemat, så er ikke det dumt akkurat. Og det passer veldig godt for de hundene som stadig trenger nye utfordringer for å synes at treningen er spennende.

Bare vent.. :)

Førstkommende søndag flytter jeg inn i mitt nye hus. Det huset er en hundetreners drøm: 1,2 mål tomt bestående av inngjerdet, flat hage, innholdsrik kjeller (ett rom på 25 kvadrat som er til innetrening i drittvær, pluss flere andre kjellerrom som kan brukes til søkstrening), leilighet med dør rett ut til hagen, og masse plass til overnattingsbesøk. Når hele stasen er ferdig, skal jeg legge ut bilder så dere kan se.

Har naturligvis planer om å være ferdig med rettearbeid før jul, slik at jeg kan ta igjen de siste tre månedenes tapte hundetrening. Restaurering av hus tar tid, men hundene har vært veldig tålmodige. I jula blir det deres tur, og det skal nytes til fulle!

Fantasien min ser omtrent sånn ut:
*Kick ass-lekre treningsøkter ute eller i kjelleren
*Inn på kjøkkenet og mekke hjemmelaget pizza (drømmer mye om hjemmelagd pizzza for tiden, men aner ikke hvorfor), men drømmen inkluderer også andre matretter (og kaker, ikke glem kaker)
*Ut og trene litt mer
*Chille inne med mat og fornøyde hunder
*Se på alle filmene av prestasjonene våre og legge planer for videre trening sammen med gode treningskamerater
Håper jo flere har lyst å trene i jula, så blir det ekstra trivelig. :)

Om terping

Å terpe er et ord som for mange har en litt negativ bismak. Å måtte gjenta noe gang etter gang, også lenge etter at du har forstått hva det dreier seg om, er intet mindre enn irriterende - det kan rett og slett ødelegge motivasjonen for å løse oppgaven. Samtidig kan det å gjenta noe til det er forstått, være en viktig del av læringen. Å se når hunden trenger å få flere repetisjoner, og når den rett og slett trenger at du går videre, er en balanse man bare må finne.

Tiki trenger litt terping for tiden. Det er en del smådeler som må på plass for at helheten skal bli bra. Og da trengs det å pirke på alle detaljene til hun er like stødig på alt. Og nå synes jeg det er kjempegøy. Men Tiki fyller to år nå på fredag, og det hadde jo vært bra om jeg hadde gjort unna denne treningen (let's face it, det er snakk om grunntrening) når hun var mye yngre, så hvorfor ikke bare gjøre det når hunden er ung?

Av og til glemmer vi at vi hundeførere også blir påvirket i læringsprosessen, og at måten treningen blir lagt opp også påvirker oss. Måten vi tenker og føler om treningen, påvirker igjen hvordan vi handler. Jeg trente fryktelig mye på detaljer og pirk med Frida, over ganske lang tid. Konsekvensene for all terpingen med Frida, var at hun ble drittlei av lp-trening, og jeg også. Fordelen med det var at vi oppdaget rundering og spor. Men hver gang jeg skulle inn og jobbe med noe som krevde detaljarbeid, ble det gjort med en følelse av intens motvilje - noe som igjen førte til slurvetrening og lite dedikert adferd fra min side.

Når jeg fikk Tiki, som er i en helt annen skala mentalt sett enn det Frida er, skulle jeg teoretisk sett kunne begynne med blanke ark. Problemet er jo bare at mine følelser for terping fremdeles var de samme, jeg var bare ikke så bevisst på at de styrte meg. Jeg var ikke bevisst på at jeg unngikk alle treningssettinger der jeg måtte terpe, og bare holdt meg til nye og morsomme leker. Fordelen med å ta den treningen nå, er at jeg som trener faktisk er motivert til å gjøre det - og da blir det også gjort. Og det blir gjort med fokus, godt humør og glede. Og gjett hvordan det påvirker treningsøktene og hunden da...

Fotoshoot med hundene

Jeg har en kamerat som driver litt med foto. Han har et studio i sentrum, og der tar han imot både folk og dyr. I og med at jeg ikke har kamera, og at jeg så og si aldri får tatt gode bilder av hundene, var det å ta studiebilder en fin mulighet til å få foreviget jentene. Å få tatt bilder med helt ren bakgrunn er også ganske kult, da er det bare hundene det handler om. I studio tok Frida scenen med en gang, og hun viste hele repertoiret sitt (på en gang). Tiki skjønte ikke helt konseptet med rampelys, og jeg har heller ikke trent triks med henne, men hun kan å fryse i flere posisjoner, så da jobbet vi med det. Neste gang vi leker med Hansi, skal jeg ha lekeøkter som blir knipset, men denne gangen skulle det bare være hundene. Under er de bildene som skal henge i nyhuset.

Work, bitch

På en eller annen måte har denne sangen blitt en favoritt. Før ville jeg heller blitt flådd levende eller spist til lunsj av labradoodle-eiere enn å høre på denne dama, men akkurat nå motiverer den sangen meg skikkelig til å trene hund:

Det er skikkelig gøy å trene for tiden, og denne sangen gjør det bare enda gøyere. Hmmm, faktisk skal jeg lage en egen spilleliste til hundetrening, og den skal bare ha sanger som gjør meg i godt humør. :)

Love is all around

Jeg elsker å trene med Tiki for tiden. På grunn av husrenovering/jobb/kurs blir det litt lite på hundene, og det betyr at de er ekstra intense når det først blir deres tur. I tillegg ser det ut som Tikisen er ferdig med puberteten, og det er diggis-schmiggis, for nå er det bare å peise på! :D

Når vi får flyttet inn i huset blir det enda mer perfekt, for da får jeg MYE mer tid til å trene. Små økter når det måtte passe i Moldes beste hundehage - jeg gleder meg!

Noen bilder for å dyrke tikitilbedelsen enda litt mer:

Jeg er populær, bare så dere vet det!

Bloggen min har passert 10000 treff, så det så. De som er rosabloggere ler sikkert av meg nå, men for meg er det litt kult.
Denne bloggen begynte når jeg gikk Elitegruppe Lydighet hos Marianne Tønseth, som en måte for henne å følge treningen vår (samtidig en snedig måte å forplikte oss til å trene på). Når kurset var ferdig, fortsatte jeg å skrive innimellom. Det ble en fin måte å raljere over alt jeg irriterte meg over, gledet meg over eller grublet på. Da skrev jeg i ei heidundrande fart, og postet mens jeg fremdeles var i skriverus. Etter at jeg ble en del av Canisbloggsystemet, begynte jeg nok å tenke litt mer over det jeg skrev (når du vet du har mer enn 5 lesere, spiller det litt større rolle hva du skriver), men det er kult å vite at det jeg skriver blir sett av flere.

Så hei og skål for at folk trykker på bloggen min. Det er ikke så mange dagens antrekk (eller dagens halsbånd)-poster her, men jeg fortsetter på min måte: noen sleivspark her, noen nerdeorgier der og et og annet filosoferingsstunt.

Koz og klemz
Linn

Just fucking do it - a lot!

På et eller annet tidspunkt, i en eller annen bra bok, leste jeg om et forsøk som handlet om hva som ga best kvalitet på sikt: fokus på kvantitet eller kvalitet. De av dere som nå tenker at dere vil ha en presis kildehenvisning for å ta dette seriøst: det kommer ikke til å skje, jeg husker rett og slett ikke hvor jeg leste det, det er mange år siden. Så enten: get over it og les videre - eller spar deg selv for irritasjonen og lukk fanen.

Om jeg ikke husker helt feil, var objektene elever/studenter som fikk i oppgave å tegne ett eller annet eller å lage en modell av noe. Den ene gruppen fikk i oppgave å lage ett skikkelig bra produkt, den andre gruppen fikk i oppgave å lage så mange som de fikk til i løpet av den gitte tiden. 

Det som ihvertfall overrasket meg, var at den gruppen som hadde som fokus å produsere kvantitet, også gikk ut med de beste produktene. Gruppen som hadde fokus på kvalitet helt fra starten greide ikke å produsere den samme kvaliteten som den gruppen som koblet ut den kritiske stemmen i prosessen, selv om de hadde brukt hele tiden på å perfeksjonere det ene produktet.

Når man driver med kreative prosesser/brainstorming/utviklingsarbeid, er det noen prinsipper som er viktige:

1. Ingen kritikk eller vurdering i begynnelsen av prosessen - la alle ideer få komme fram. For at gode ideer skal få komme fram, må man tillate at dårlige ideer også kommer. Og av og til gir dårlige ideer støtet til gode ideer. 
2. Slipp løs og bruk fantasien, tør å være leken og uformell. 
3. Kvantitet gir kvalitet. Ofte kommer det virkelig gode etter at man har holdt på en stund.

Jeg tenker at det er nøyaktig det samme når det gjelder hundetrening. Klarer man å leke seg, klarer man å koble ut den kritiske stemmen i de tidlige stadiene i treningen (det trenger ikke være perfekt helt fra starten). Klarer man å senke skuldrene og tillate at det av og til kommer dårlige repetisjoner eller økter. Klarer man å tillate seg å ta sjansen, selv om man kan mislykkes. Ja, da er sjansen faktisk også stor for at man kan oppnå some good shit. Det blir ihvertfall mye morsommere å trene! 

Slap me in the face, and tell me that you love me

Av og til kan man rote det skikkelig til for seg selv. Jeg har jo blogget litt tidligere om hvordan jeg ikke fikk til akkurat den teknikken med å få hunden rett tilbake med leken. På en eller annen finurlig måte klarte jeg å gjøre dette om til et verdensproblem. Ingenting i resten av treningen ville gå dersom jeg ikke fikk fikset dette. Ikke bare det, jeg klarte faktisk også å overbevise meg selv om at jeg måtte være en utrolig dårlig hundetrener når jeg ikke fikk til noe så enkelt (ja, jeg vet, dette er mat for tankefellenerder).

Som positiv trener og pedagog vet jeg også at det jeg fokuserer på, får jeg mer av. Det betyr også at jeg bør fokusere på det jeg vil ha mer av, og for å si det sånn: det er ikke verdensproblemer. Fokuserer jeg på at jeg har et problem, er alt jeg ser problemet, og det kan (tro meg) vokse seg så stort at det blir nærmest lammende.

Den som oppdager at jeg bruker all tid og tankekraft på det jeg ikke vil ha, har heretter tillatelse til å slå meg i trynet. Nå skal jeg nemlig bruke all energi på det jeg vil ha: bra økter, bra trening og massemasse moro!

Den viktige valpeleken - kunsten å få en sosial hund

Siden alle snakker om lek for tiden, kan ikke jeg være noe dårligere. Vi snakker mye om lek mellom menneske og hund, og lek i forhold til å ha bra forsterkere. Jeg kommer her til å skrive om hvordan man kan bruke lek mellom hunder til å bygge/forme sosiale og trygge individer. Det er nemlig valpeboom i Molde for tiden. Hele klubben er invadert av små valpiser, og eierne jobber nå det de kan for å forme disse små håpene til trygge og sosiale voksenindivider.

Å finne gode lekekamerater til valpen

Når jeg velger ut hvilke hunder som skal få snakke skikkelig med min hund, er det spesielt en ting som har førsteprioritet, og det er at de hundene jeg bruker skal være snille, sosiale og trygge på språket sitt. En hund som er trygg på seg selv, og er trygg på å bruke hele språkregisteret sitt, er en bedre læremester i språk og adferd enn en hund som er så usikker at den må sette på plass en liten valp. En hund som er trygg på at de små signalene virker, trenger ikke å bruke store bokstaver for å kommunisere godt. Og en valp som lærer å svare på de små signalene, trenger veldig sjelden å bli satt på plass. Hundene lærer bra hundespråk ved å være sammen med gode språkbrukere, på samme måte som de blir dårlige/hjelpeløse språkbrukere av å være sammen med hunder som ikke respekterer signaler eller selv har lært at små signaler ikke virker.

Hunder som allerede fra begynnelsen av bruker store signaler (kjefter) for bagateller, styrer jeg unna (overraskende mange mener at det er sunt for en valp å bli kjeftet på av en vilt fremmed). Hunder som er så usikre at de bruker valpens svakhet som en anledning til å hevde seg, er naturligvis også noe jeg skygger unna. Jeg styrer også unna hunder jeg VET har hatt en del omgang med mobbere/aggressive hunder, selv om jeg ikke SER noe konkret selv. Det kan komme ganske mange ørsmå signaler som jeg ikke plukker opp, men som er tydelig nok for hundene.

Har jeg muligheten, prøver jeg å velge ulike raser/størrelser/farger/kjønn. Er utvalget snille hunder lite, går god språkbruk/sosial oppførsel over mangfold på prioriteringslista. Det er ingen vits i å utsette valpen for mange hunder bare for å gjøre det, møtene skal være positive opplevelser for hundene. Av og til skjer det uhell, og valpen får en kjip opplevelse med en hund. Da er det storstilt reparasjonsarbeid for de snille vennene: de får i oppgave å bygge opp igjen selvtillit hos den lille. Har jeg kontakter med en sosial hund som ligner litt på den hunden som var kjip, så bruker jeg det for alt det er verdt.

Lekutvikling hunder imellom

Jeg vil gjerne at hunden min skal ha et stort spekter av leker på repertoiret. Grunnen til det er at det øker sjansen for at den kan komme overens med et større antall hunder. Hunder som bare foretrekker en type lek, kan lett bli upopulær hos andre hunder, spesielt om den foretrukne leken oppfattes som uhøflig av andre hunder. En hund som blir oppfattet som en bølle av andre hunder, får naturligvis færre venner (det er ikke mange som frivillig vil la hunden sin bli mobbet gang på gang). Det er bra at hunden får leke favorittleken sin sammen med noen den er trygg på, men den første tiden bruker jeg mye tid sammen med hunder som leker flere andre typer lek, for at det også skal bli skikkelig kult. Vil hunden min helst bare bryteleke, lar jeg den leke mye med hunder som er flinke å dra igang jaktlek. Vil hunden bare springe, kan jeg la den leke mye med noen som er flinke å leke sammen om gjenstander, osv. Jo flere hunder hundene mine kan komme overens med, jo større frihet kan de ha. Å gå fellesturer med 15 løse hunder som er harmoniske og trygge på hverandre, er en flott opplevelse. Jeg er også sikker på at det beriker hundenes sosiale liv å ha mange venner.

Når Tiki var i barnehagen hos Easy (malle), var noe av det som gjorde at det virkelig fungerte, at de to kunne leke et utall forskjellige leker, og at de hele tiden vekslet mellom dem. De kunne ha løpe-raptus, og så etter en liten stund ligge og kose seg med tannfekteleken, så kunne de i neste øyeblikk samarbeide om et tyggebein eller en leke, før de igjen kunne løpe noen runder. Slik kunne de leke i ganske lange perioder uten å gå opp i stress. På videoen under ser dere en del av den vekslingen. Selv om det er mye tenner og lyd, er kroppene deres helt avslappet, og man kan se at Easy hele tiden holder igjen (selvhandicapping), og at Tiki er helt trygg. Dere kan også se at Tiki biter en del (blant annet i labbene), og at det er ubehagelig for Easy. Hun er likevel tålmodig, og finner kreative måter å løse det på, istedenfor å kjefte.

Når to kompiser leker sammen, kan det godt være temperament, så lenge det er tydelig at begge parter er med på moroa, og er inneforstått med at det er lek. At de stoler på hverandre, og bytter på rollene i leken er et godt tegn. Kan det se ut som den ene har det veldig morsomt, mens den andre ikke har det gøy, må man tenke grundig over hva som skjer. Kanskje det er sånn at den ene blir utrygg på elementer i leken, mens ellers har det helt topp, kan man prøve å gå inn og styre akkurat den delen som ikke fungerer så godt. 

Hva får varsellampene til å blinke?

Av og til får man bare følelsen av at noe er galt. Det som får mine varsellamper til å blinke er:

• Når en valp i en sosial sammenheng helt tydelig ikke forholder seg til de andre (Grisha Stewart snakket om den berømte elefanten i rommet). En sånn valp har det ikke bra i den situasjonen, og trenger å omgås kun trygge hunder som bygger den oppoppopp.
• Dersom leken er enveiskjøring, og det ser ut som det bare er morsomt for den ene parten (spesielt ille om den som har det morsomst i tillegg er den sterkeste parten)
• Dersom en av partene prøver å bremse/dempe, men ikke blir hørt (les: dårlig språkopplæring for dummies). De skal respektere hverandre selv om de er opphisset. Klarer de ikke det, trenger de kanskje hjelp til å ta en pause.
• Dersom jeg vet at min valp har hatt en ubehagelig opplevelse, og så bruker samme taktikk når den selv møter en svakere part (da prøver jeg å hindre den i å bli flinkere til det, og heller forsterke gode valg).
• Har jeg voksne språksterke hunder rundt som reagerer, selv om jeg ikke ser at noe er galt, bruker jeg de som barometer. De plukker opp nyanser mye raskere enn det jeg greier. 

Ser jeg noen av disse varsellampene, vil det variere hva jeg setter inn av tiltak. Er det bare småtteri, kan sånne ting som å gå mer aktivt inn og styre leken (styre pauser, forsterke gode valg, legge til rette miljø). Blinker det virkelig rødt, som i det første kulepunktet, ville jeg løst det ved å være virkelig nazi på hvem valpen skulle få leke med, i tillegg til at jeg ville jobbet med øvelser/aktiviteter som bygger selvtillit. Kan jeg løse det bare ved hjelp av gode hjelpehunder, så er jeg likevel veldig glad for det. Det er ikke mange som kan overgå en språksikker hund i trenerferdigheter.

BAT-samling i Trondheim (new and shining tools)

Helga 5.-7. april skjedde det igjen saker på Canis City. Denne gangen var det Grisha Stewart som var på besøk. Grisha har skrevet boka Behavior Adjustment Training. På seminaret gikk hun gjennom det sentrale ved metoden, viste en del videoer og så hadde vi fire caser på kurset som alle hadde hver sin problematikk.

Det som skiller BAT fra andre (positive) metoder å jobbe med problemadferd på, er at hun bruker det hun kaller functional rewards - hun bruker hundens behov for avstand til det den er usikker på eller redd for som belønning for sosial/fredelig oppførsel (usikkerhet/redsel/frustrasjon er det som ligger bak de fleste utfall). Mens man i flere andre metoder jobber med å se på trigger og så belønne, bruker man det å fjerne seg fra trigger som belønning i BAT. For å erstatte utfall med fredeligere signaler er det viktig å holde seg på en avstand hvor hunden klarer å ta et slikt valg. Jeg skal ikke beskrive metoden veldig inngående, da vil jeg heller anbefale å lese boken. Men i grove trekk kan en økt se slik ut:
1. Hund ser trigger (på en slik avstand at den registrerer, men før den blir så opphisset at den reagerer)
2. Hund ser vekk, snuser i bakken, mykner blikket, smekker med tungen eller andre dempende signaler
3. Du markerer den adferden med et verbalt markørord (f.eks bra) og belønner med å snu og gå lenger unna

På bildet under er den nærmeste hunden hjelpehund, mens den til høyre i bildet blir jobbet med.

På lekkurset med Tobias, snakket vi litt om hvordan belønning i en situasjon kan kamuflere usikkerhet (f.eks hvis hunden er så gal etter belønningen, at den går inn i en situasjon den egentlig ikke mestrer for å få belønningen sin). Det er mange teknikker man kan bruke når man jobber med utfordrende adferd, men det fine med BAT er at du også kan jobbe uten matbelønning. Lekebelønning i slikt arbeid er heller ikke optimalt, siden det øker arousalnivået, noe som igjen øker sjansen for verre utfall.

To ting jeg også digget med Grisha, var:
1) Magnetmetaforen
Noen hunder kan virkelig kunsten å havne i trøbbel. De har noe som trigger dem (magneten) og når de kommer langt nok inn i magnetfeltet blir de sugd inn uten sjanse til å rive seg løs på egenhånd. Den avstanden hvor du kjenner magneten begynner å dra, men hunden fremdeles greier å stå imot, er en bra plass å jobbe med BAT.
2) Å bruke BAT i hilsetrening med valper.
Grisha var selv figurant, og eier gikk med hunden. Hun brukte en 5-sekundersregel som var veldig fin. Hun klappet hunden i 5 sek, og så lot hun den være. Hvis valpen ble stående, eller tilogmed trykket seg tettere på, fortsatte hun å klappe. Hvis valpen snudde seg vekk, tok eier den med seg. Kjempefin måte å teste om hunden virkelig vil ha kontakt, og om den egentlig vil stå i situasjonen. Og en fin øvelse for å bevisstgjøre eier på hundens grenser.

Lek eller blodig alvor?

I helgen som var, reiste jeg nok en gang til CanisCity for et helgekurs med Tobias Gustavsson. Temaet for denne helgen var den viktige leken. Morten E innledet foredraget fredag kveld på omtrent dette viset: "Grunnen til at vi snakker så mye om lek, er at det er leken som er drivtanken på motoren til hunden din når vi trener. Jo mer du utvikler leken, jo flere hestekrefter får du i motoren. Det er selvsagt mulig å belønne bare med godbiter, men det blir litt som å kjøre el-bil. Og seriøst, hvem vil egentlig kjøre rundt i en el-bil på motorveien??"

Jeg har jobbet mye med å utvikle en bra lek med Tiki. Vi har jobbet med å kunne leke med et stort antall leker, og å leke på forskjellige måter og med mange forskjellige personer. Leken er så morsom at hun jobber ganske hardt for å få den. Men vi har hatt et stort problem. På et tidspunkt begynte Tiki å stikke med leken, og hun kunne løpe rundt og ha det helt supert på egenhånd. Dette er både irriterende, legger begrensninger på leken, og gjør det vanskelig å bruke lek effektivt i treningen. Og ikke bare det, det kan være et symptom på at det ligger en konflikt der.

Før kurset hadde jeg fått en ganske grei løsning med alle leker som kunne kastes. Jeg begynte å klikke for alle bevegelser rettet mot meg (når hun hadde ballen i munnen og egentlig var på egotripp). Etter klikket belønnet jeg med en likedan ball/pipeleke. Jeg shapet henne gradvis nærmere meg, og til slutt kom hun og leverte ballen foran meg for å få servert den samme ballen i belønning. Parallelt med dette jobbet jeg med håndtarget, og avlevering i håndtarget. Nå kan jeg bruke ball effektivt i treningen, selv om det fremdeles er ting jeg kunne tenke meg å jobbe med der også (hun kan bruke seiersrunden med ballen til å samtidig undersøke omgivelsene, noe jeg forhåpentligvis kan unngå ved å la henne gjøre seg ferdig med utredningen før vi trener).
Drakampleker kunne hun fremdeles stikke med, og det er et irritasjonsmoment. Jeg kunne få henne inn igjen, enten ved å bytte med godbit, eller ved å bytte med en bedre leke. Men idealet mitt er å kunne leke med en leke, og at hunden etter å ha vunnet kampen, suger seg til meg som en magnet for å få en ny lek sammen med meg.

I boken "Spårhunden och Lukterna"  er det et eget kapittel om lek. Først setter de det med lek inn i et større perspektiv, så skriver de litt om utvikling av leken. De skriver om å bygge opp interessen for å jage og gripe leiken gjennom jaktlek med en leke i snøre. Slik handler leken om selve leken, og man toner ned de sosiale forventningene. De første gangene kan hunden vinne med en gang den går i leken, og du kan jobbe med å få mer og mer intensitet og engasjement hos hunden. Neste steg er å begynne å kampe litt med hunden. Rolige sideveis bevegelser, mener forfatterne minker sjansen for at det blir alvor i kampen. Om hunden holder seg rolig og stabil i bittet, kan du begynne å kampe tøffere. At hunden blir urolig i bittet, tygger, skifter grep, kan blant annet tyde på at den ikke er helt komfortabel i kampen. I samme øyeblikk som du slipper leken, skal du begynne å rygge og oppmuntre hunden med stemmen og hendene til å komme inn til deg og leke igjen. Du skal hele tiden bevege deg bakover, bort fra hunden, for å ikke gi hunden noen signaler om at du konkurrerer om leken. Hunden skal så komme raskere og raskere tilbake til deg, og dere får en fin drakamp sammen. På kurset så vi det virke på hund etter hund, bortsett fra med min.

Og hva var det som gjorde at jeg bare ikke fikk det til? Vel, det første som ryker når jeg enten er sliten, usikker på hva jeg driver med eller grubler mens jeg trener, er timingen min. Det kunne føre til at jeg mistet akkurat det lille sekundet fra jeg slapp leken til jeg begynte å snakke til henne. Det andre som skar seg, var at jeg kunne kjøre maks to vellykkede repetisjoner, og så begynte hun å se på meg med skepsis igjen. Og når hun får det "jasså, har du tenkt å lure meg nå-blikket", har jeg tapt, og jo mer jeg prater til henne i slike settinger, jo mer overbevist blir hun om at jeg vil prøve å lure henne. Du klarer ikke å lure henne på samme måte to ganger, du må faktisk jobbe med å få henne til å ha lyst. Og hvorfor snakker jeg om luring i denne sammenhengen? Jeg skal gå bakover, men når hun kom opp til meg, førte det jo til at jeg skulle ta etter leken for så å slippe igjen. Og det gikk greit noen ganger, men så ble hun skeptisk igjen. Men jeg kjørte hjem fra Trondheim med en klar plan om å skynde meg langsomt, kjøre to repetisjoner mens vi begge var friske og opplagte, og så satse på å få framgang på sikt.

Etter å ha prøvd en økt hjemme som gikk sånn sådär, stakk det en liten djevel i meg. Hvorfor kunne jeg ikke prøve med håndtarget på drakampleika også? Jeg vet det funker med Tiki å la henne få følelsen av at det er hun som styrer showet. Når jeg kjører håndtarget, så er det en veldig aktiv handling fra hundens side. Og selv om hånda er et miljøsignal for at hun skal targete den, så er det likevel en frivillig adferd (og det har ingen konsekvenser om hun løper forbi, annet enn at hun ikke får klikk). Tiki er hele tiden bevisst på at hun trykker leken i hånden min, og hun velger det selv. På filmen under får dere se et usminket øyeblikk en fredag ettermiddag. Det dere ser er andre forsøk med håndtargetmetoden. Tiki har ligget 7 timer i bilen, og har litt løping i beina. Det gjør også at dere får se noen av seiersrundene. Jeg er mongotrynesliten selv etter 6 undervisningstimer, så jeg strekker det for langt, men dere får også se hvordan jeg prøver å berge det inn igjen når jeg ser vi har holdt på litt for lenge (vi kan jo late som at det aldri skjer når jeg er opplagt).



Neste blogginnlegg kommer til å handle om hvordan jeg jobber videre med denne leken. Målet mitt er å komme dit at jeg kan veksle mellom å kommandere slipp, og å la henne vinne uten at hun stikker. Da kan jeg også jobbe med å legge til mer og mer artigheter i leken, for å se om det påvirker tendensen til å stikke eller slippen, eller leken generelt.

Pålitelighet og kvalitetssikring av hunder i arbeid

Etter at vi var på kurs i avansert sporing i Trondheim med Tobias Gustavsson, har det ligget et blogginnlegg og ulmet i bakhodet. Egentlig flere, selve sporingen kommer jeg til å blogge om i senere innlegg. Det jeg kommer til å skrive om her handler om kvalitetssikring og trening av hunder som skal i tjeneste.

Tobias Gustavsson har skrevet boka Spårhunden och Lukterna sammen med Lars Fält, Jens Karlsson og Jessica Åberg. De samme står bak Scandinavian Working Dog Institute. De driver flere spennende prosjekter om arbeidende hunder, og ble blant annet nevnt i siste nummer av hundesport i artikkelen om bjørneekvipasjer. De er solid forankret både i vitenskapen og i praktisk hundetrening.

I ett av foredragene, snakket Tobias om hvor høye forventninger befolkningen har til uniformerte hunder. Ofte har folk til og med helt urealistiske forventninger til hva hundene kan klare. Noe av dette kommer kanskje av manglende kunnskap om hvor omfattende trening av en hund som skal prestere på bestilling er. Selv om noen av disse forventningene er urealistiske, er det viktig at hunder som bærer tjenestetegn har bevist at de holder et visst nivå. Det krever at treningen holder mål, og det krever at prøveordningene og kvalitetssikringen er bra nok.

På denne siden skriver SWDI-teamet om kvalitetssikring og utforming av tester. Der skriver de om viktigheten av at testene skal gjenspeile kravspesifikasjonen i arbeidsbeskrivelsen, og altså ha direkte betydning for arbeidet hunden skal utføre. Hvorfor fokusere på lydighetsøvelser, for eksempel, dersom disse ikke er nødvendige for å løse oppgaven. Prøveordningen skal sikre at hunden med stor sannsynlighet kan løse en bestemt oppgave. Den skal altså kvalitetssikre en viss pålitelighet. En bra prøveordning gir heller ikke føreren/treneren rom for utflukter (som f.eks å skylde på føre, hund eller flaks/uflaks), og den skal også hindre muligheten for å kunne bestå ved et lykketreff.

Her skriver de enda mer om sertifisering. Denne siden er noe mer brutal, da den handler om svakheten med mange prøveordninger. De fleste som prøver hund har vært borti ulike problemstillinger, og her setter SWDI ord på noen.
"Ett inte alldeles ovanligt problem vid många former av kvalitetssäkring er att de flesta människor är snälla. Om ett hundekipage som man vet har tränat hårt, klarar 24 tester felfritt och sedan misslyckas hårfint den 25:e gången så krävs det en viss fyrkantighet av testledaren för att underkänna ekipaget och be dem komma tillbaka vid nästa prövningstillfälle (vilket kan vara om ett halvår). Ännu svårare er det om testledaren har tränat hunden, är en kollega till hundföraren, eller vet att den nu underkände hundföraren kommar att vara testledare då hans/hennes eget ekipage testas. Vid sådana tillfällen brister tyvärr mången väl genomarbetad prövningsordning."
Dette er jo en brannfakkel, men jeg tror den er viktig. Noe av det som gjør f.eks bjørnehundprosjektet så spennende, er at testene er både knallharde og kompromissløse. Det gjør at veldig mange ikke vil klare det, men det sikrer også at ekvipasjene som går gjennom er av de beste.

Jeg synes det er utrolig interessant lesning, og jeg håper debatten om hvordan kvalitetssikre både trening og prøveordninger kommer i flere fora. Jeg synes det er veldig spennende når hunder tas i bruk på stadig flere områder, og spesielt når det kan være snakk om liv og helse. Jeg har brukt mye tid på å lære om spesialsøk de siste årene, og noe av det som fasinerer meg er fokuset på kvalitetssikring. Det oppmuntrer nemlig også til gjennomtrening, og det fører til hunder som er forberedt på de fleste situasjoner. Det er det jeg synes er så spennende med konkurransekonseptet i mondioring også. Selve konkurransene er så uforutsigbare at du må forberede hunden på det mest utenkelige. Hvor gøy hadde det ikke vært om noe av den tankegangen hadde smittet over på lydighetssporten også?

Spørsmål om rotrening

Noen raser, som f.eks. noen spaniels, en del retrievere, og en del av småhundene ser ut til å bli veldig aktive i kroppen når de trener (også når de ikke er satt i jobb). De kan nærmest se hyperaktive ut. Mens noen står og tramper mens hele kroppen veiver fra side til side, tyr andre til mer akrobatiske sprettballhopp. Gjetere igjen kan bli mer hetsete og lager masse lyd.

Ser man en slik hund, er det kanskje naturlig å tenke at det er hunder som trenger mye rotrening, og søker man opp roligtrening på nett finner man jaggu mange underlige tips. Det som også ofte følger med rotrening, er mye fokus på at hunden skal takle at det ikke skjer noe. Det å finne balanse mellom aktivitet og passivitet, og å la hunden få bruke seg skikkelig, ser ut til å komme i bakgrunnen (ihvertfall for de jeg har observert).

Kan det tenkes at det istedenfor masse rotrening, kan gi bedre resultat å ha klare kriterier i treningen? Når jeg trener foran andre, er det et mål for meg at ikke bare hunden skal bli sikrere på det vi driver med og ha en tydelig framgang, men også at tilskuerne skal kunne se på oss hva kriteriene er, uten at jeg trenger å si det.  Riktige og tydelige kriterier gir mindre frustrasjon for hunden. I tillegg gir det rom for å få brukt energien sin på en hensiktsmessig måte, spesielt om man klarer å ha en så bra progresjon at hunden hele tiden blir utfordret. En hund som får jobbet bra blir sliten, og en sliten hund slapper lettere av enn en hund som har mye overskuddsenergi.

Hvorfor blander jeg inn kriterier i denne diskusjonen? Jeg observerer en del hunder i trening og på kurs, og det jeg ser er at når hundene ikke vet hva som forventes av dem, så begynner kroppen å gå. Når de skjønner hva de skal gjøre, virker det som hele systemet roer seg, og de fokuserer på oppgaven. Flatene planter alle fire beina i bakken, jaktgoldenen står helt stille med hele kroppen, dvergpincherne slutter å hoppe som sprettballer, gjeteren jobber stille og målrettet. Det eneste som skal til er at du som trener setter fornuftige kriterier (med tilhørende passelig stressnivå for øvelsen) og formidler kriteriene til hunden gjennom bra timing. Hvis du i tillegg belønner bra, får du en hund som ikke bare vet hva den skal gjøre - den har lyst til det også.

Det betyr ikke at all rotrening er uaktuell. Noen hunder behøver virkelig hjelp til å finne av-knappen. Men de hundene som trenger det er ofte de mest høypotente, og/eller de mest lettstressede, og begge de trenger det jeg har skrevet over. Den høypotente trenger virkelig å få brukt seg, og den lettstressede trenger å vite hva den skal gjøre. Og når du har det som grunn, har du også en mye bedre forutsetning for å lykkes med rotreningen.

Det jeg også har lagt merke til, er at dyktige trenere veldig sjelden har stressede hunder. Dyktige trenere vet hvordan de skal formidle hva de vil til hunden, og hunden får ofte brukt seg på en god måte. Derfor er det å investere tid i å bli en dyktig hundetrener, også en investering i å få en velfungerende hund. Hvordan blir man en flinkere hundetrener? Man trener, evaluerer treningen for å sikre at man er på rett spor, og så trener man mer.

Årets høydepunkt - Sølentur med Canisgjengen 2012

Sølenuken sammen med de andre Canisinstruktørene var hovedmotivasjonen min for å bli Canisinstruktør. Å puste inn samme fjelluft som andre dyktige trenere, og få figurere for rå hunder, og få en uke med konsentrert brukstrening - vel, trenger jeg si mer?

Denne uka kjørte Cecilie Køste to kvelder med foredrag. Hun kommer ut med ny bok om hundeeierpsykologi, og den tror jeg blir kjempespennende. Første kveld tok hun for seg hvordan tanker, følelser og adferd henger sammen, og spesielt følelsene våre påvirker tankene våre. Eksempler på det er hvordan vi skaper oss ulike tankefeller, som hindrer oss i å lykkes med målene våre. Eksempler på tankefeller kan være:

• Å overdrive eller minimalisere: Når man bare ser problemer, eller ikke evner å se sine gode egenskaper, er det vanskelig å nå sitt potensiale. Dersom man også overfokuserer på det som er negativt, er det vanskelig å se framgang, og å klare å jobbe seg videre.
• Å diskvalifisere seg selv betyr at man aldri klarer å gi seg selv kreditt for det som går bra, og at man ikke greier å se kvaliteten i det man gjør. Skal man prestere med så dårlig selvtillit, er det kanskje ikke vanskelig å se at man spenner bein under seg selv.
• Noen har en hang til overgeneralisering. De tar enkeltepisoder og får det til å gjelde overalt. Gjør man det med problemer, er det fort gjort å havne i et negativt tankemønster.
• Å trekke forhastede slutninger kan gjøres på ulike måter:

1. Tankelesning
   Du tror du kan vite hva andre tenker om deg, og gjerne ikke på en positiv måte.
2. Spådommer
   Du tror du kan vite hva som kommer til å skje i framtida.

• Emosjonell resonnering - følelsene dine er det som styrer tankene, ikke rasjonaliteten.
• Mentalt filter (min største synd). Når du plukker ut alle de negative detaljene, eller de negative tilbakemeldingene du får, og glemmer alt det positive, så har du et mentalt filter.
• Burde-skulle-må-utsagn. Jeg burde ha gjort... Grunnen til at dette er en tankefelle er at det ligger et element av selvbebreidelse der. Selvbebreidelse og dårlig samvittighet er sjelden gode medhjelpere.
• Alt eller ingenting, altså å tenke i sort hvitt - enten var økten perfekt, ellers var det helt mislykket. Har man dette syndromet, blir det også vanskelig å få framgang. Ingen er perfekte hele tiden, og dersom man ikke greier å skille ut de små fremskrittene selv om ikke alt var topp, så gjør man det vanskelig for seg selv.
• Stempling: istedenfor "jeg gjorde en feil" tenker man "jeg er mislykket".
• Personliggjøring eller bebreidelser kan innebære at man bebreider seg selv for ting som egentlig er utenfor ens kontroll, eller at man bebreider andre og unnlater å se sitt eget ansvar oppi det.

Mange av disse tankefellene oppstår helt ubevisst, og det gjør det vanskelig å jobbe med. Men heldigvis er det sånn at kunnskap gir makt til å bryte ubevisste mønstre. Cecilie ga oss naturligvis også verktøy til å bryte disse mønstrene, men der tror jeg nesten jeg vil be dere vente på boka.

Andre kveld gikk Cecilie gjennom hvordan vi kan bruke ulike teknikker for å ta kontroll over følelsene våre. Hun delte prosessen inn i tre deler:

• Problemløsning/forberedelse
  Handler om å erkjenne følelsene sine, og så finne en konkret løsning på det.
• Bekjemp perfeksjonismen
  Her snakket Cecilie om forskjellen på sunne ambisjoner og perfeksjonisme. Mye av det gikk på hvor du hentet motivasjon og behov for bekreftelse fra (stor tankevekker for meg!)
• Positiv restrukturering
  Her begynner det å bli virkelig interessant, det handler om å bruke det vi vet om klassisk betinging til å kunne styre våre egne følelser i ulike situasjoner. Denne prosessen blir muligens et eget innlegg, eller (igjen) - les boka.

Disse teknikkene kan man bruke på seg selv i prestasjonssituasjoner, og man kan bruke dem på andre. De fleste toppidrettsutøvere i dag legger stor vekt på den mentale biten, og dette inngår i det arbeidet.

Jeg må jo si at jeg lærte veldig mye om meg selv (og min kommunikasjon med andre) på disse to dagene. Jeg gleder meg virkelig til å lese boken, for virkelig å få satt meg inn i dette.

Valp og konkurransetrening

Jeg har jo skrevet om mine konkurransenevroser tidligere. Med valpen skal jeg passe på å legge inn konkurranseelementer i treningen helt fra starten. Både for at hun skal være vant til at det er dommer og ringsekretær der, men også at jeg forandrer personlighet.

Det skjer nemlig noe med meg når jeg skal vise hvor flink pike jeg er. Det trenger ikke være konkurranse engang, det skjer med en gang jeg vet at jeg blir bedømt av noen som vet. I jobben som lærer blir jeg bedømt og vurdert av elevene hver eneste gang jeg er i nærheten av dem, men da har jeg full kontroll. Når jeg skal prestere for noen som jeg vet ligger på samme kunnskapsnivå eller på nivået over meg, da blir det en helt annen sak. Da mister jeg noe av kontrollen over meg selv, jeg blir mer klønete (kan f.eks snuble i egne ben, noe jeg aldri gjør ellers), og i hundetreningen går det direkte ut over de mekaniske ferdighetene mine. Frida møtte dette første gang i konkurranseringen (jeg hadde jo ingen forestilling om at jeg var så nevrotisk), valpen skal få oppleve at det bare er en del av moroa med trening.

Lørdag gjorde jeg altså første forsøk.
Jeg utstyrte Irene med karakterblokk og penn, hennes oppgave var å sette karakter på leken min (hun hadde også fullmakt til å pirke på alt jeg kunne gjøre bedre videre). Siden Irene er en fullbefaren leker, og virkelig kan det med å engasjere seg i leiken, fikk jeg virkelig følelsen av å måtte skjerpe meg. Den lille detaljen gjør at jeg mister noe av kulheten jeg har når jeg trener ellers, og KlumseLinn kom fram.
Linda var ringsekretær, og kommanderte meg rundt mens jeg lekte. Å ha noen som kommanderte meg gjorde at jeg lett mistet fokus på hva hunden gjorde, så der må jeg være forsiktig så jeg ikke legger meg til enda styggere uvaner når det gjelder treningsfokus.
Å legge inn disse elementene i treningen allerede før vi har noen øvelser (eller grunnferdigheter), håper jeg vil kunne forberede oss bra på kommende prestasjonssituasjoner.

Jeg gjorde meg også noen nyttige erfaringer i forhold til leken:

• Jeg må trene meg på å bli en leketrener. Etter å ha hatt godbithunder i alle år, har jeg blitt en godbittrener. Det sitter i ryggmargen å belønne med mat, og alle mine mekaniske ferdigheter er rettet inn mot det. Jeg har naturligvis lekt også, men ikke så mye. Jeg ble rett og slett litt sjokkert over hvor klønete jeg følte meg. Her skal det lekes!
• Det blir lett kaos i vesten hvis man ikke planlegger litt hvor man har ting (når man har flere leker på seg). Færre leker i vesten, og heller variere måten å leke på med de leikene man har skal testes ut videre.
• Når man har en gjennomtrent hund, legger man seg til uvaner som ikke nødvendigvis gir konsekvenser - det spillerommet har man ikke med ny valp. På tide å rydde i rusket, med andre ord.