Den viktige valpeleken - kunsten å få en sosial hund

Siden alle snakker om lek for tiden, kan ikke jeg være noe dårligere. Vi snakker mye om lek mellom menneske og hund, og lek i forhold til å ha bra forsterkere. Jeg kommer her til å skrive om hvordan man kan bruke lek mellom hunder til å bygge/forme sosiale og trygge individer. Det er nemlig valpeboom i Molde for tiden. Hele klubben er invadert av små valpiser, og eierne jobber nå det de kan for å forme disse små håpene til trygge og sosiale voksenindivider.

Å finne gode lekekamerater til valpen

Når jeg velger ut hvilke hunder som skal få snakke skikkelig med min hund, er det spesielt en ting som har førsteprioritet, og det er at de hundene jeg bruker skal være snille, sosiale og trygge på språket sitt. En hund som er trygg på seg selv, og er trygg på å bruke hele språkregisteret sitt, er en bedre læremester i språk og adferd enn en hund som er så usikker at den må sette på plass en liten valp. En hund som er trygg på at de små signalene virker, trenger ikke å bruke store bokstaver for å kommunisere godt. Og en valp som lærer å svare på de små signalene, trenger veldig sjelden å bli satt på plass. Hundene lærer bra hundespråk ved å være sammen med gode språkbrukere, på samme måte som de blir dårlige/hjelpeløse språkbrukere av å være sammen med hunder som ikke respekterer signaler eller selv har lært at små signaler ikke virker.

Hunder som allerede fra begynnelsen av bruker store signaler (kjefter) for bagateller, styrer jeg unna (overraskende mange mener at det er sunt for en valp å bli kjeftet på av en vilt fremmed). Hunder som er så usikre at de bruker valpens svakhet som en anledning til å hevde seg, er naturligvis også noe jeg skygger unna. Jeg styrer også unna hunder jeg VET har hatt en del omgang med mobbere/aggressive hunder, selv om jeg ikke SER noe konkret selv. Det kan komme ganske mange ørsmå signaler som jeg ikke plukker opp, men som er tydelig nok for hundene.

Har jeg muligheten, prøver jeg å velge ulike raser/størrelser/farger/kjønn. Er utvalget snille hunder lite, går god språkbruk/sosial oppførsel over mangfold på prioriteringslista. Det er ingen vits i å utsette valpen for mange hunder bare for å gjøre det, møtene skal være positive opplevelser for hundene. Av og til skjer det uhell, og valpen får en kjip opplevelse med en hund. Da er det storstilt reparasjonsarbeid for de snille vennene: de får i oppgave å bygge opp igjen selvtillit hos den lille. Har jeg kontakter med en sosial hund som ligner litt på den hunden som var kjip, så bruker jeg det for alt det er verdt.

Lekutvikling hunder imellom

Jeg vil gjerne at hunden min skal ha et stort spekter av leker på repertoiret. Grunnen til det er at det øker sjansen for at den kan komme overens med et større antall hunder. Hunder som bare foretrekker en type lek, kan lett bli upopulær hos andre hunder, spesielt om den foretrukne leken oppfattes som uhøflig av andre hunder. En hund som blir oppfattet som en bølle av andre hunder, får naturligvis færre venner (det er ikke mange som frivillig vil la hunden sin bli mobbet gang på gang). Det er bra at hunden får leke favorittleken sin sammen med noen den er trygg på, men den første tiden bruker jeg mye tid sammen med hunder som leker flere andre typer lek, for at det også skal bli skikkelig kult. Vil hunden min helst bare bryteleke, lar jeg den leke mye med hunder som er flinke å dra igang jaktlek. Vil hunden bare springe, kan jeg la den leke mye med noen som er flinke å leke sammen om gjenstander, osv. Jo flere hunder hundene mine kan komme overens med, jo større frihet kan de ha. Å gå fellesturer med 15 løse hunder som er harmoniske og trygge på hverandre, er en flott opplevelse. Jeg er også sikker på at det beriker hundenes sosiale liv å ha mange venner.

Når Tiki var i barnehagen hos Easy (malle), var noe av det som gjorde at det virkelig fungerte, at de to kunne leke et utall forskjellige leker, og at de hele tiden vekslet mellom dem. De kunne ha løpe-raptus, og så etter en liten stund ligge og kose seg med tannfekteleken, så kunne de i neste øyeblikk samarbeide om et tyggebein eller en leke, før de igjen kunne løpe noen runder. Slik kunne de leke i ganske lange perioder uten å gå opp i stress. På videoen under ser dere en del av den vekslingen. Selv om det er mye tenner og lyd, er kroppene deres helt avslappet, og man kan se at Easy hele tiden holder igjen (selvhandicapping), og at Tiki er helt trygg. Dere kan også se at Tiki biter en del (blant annet i labbene), og at det er ubehagelig for Easy. Hun er likevel tålmodig, og finner kreative måter å løse det på, istedenfor å kjefte.

Når to kompiser leker sammen, kan det godt være temperament, så lenge det er tydelig at begge parter er med på moroa, og er inneforstått med at det er lek. At de stoler på hverandre, og bytter på rollene i leken er et godt tegn. Kan det se ut som den ene har det veldig morsomt, mens den andre ikke har det gøy, må man tenke grundig over hva som skjer. Kanskje det er sånn at den ene blir utrygg på elementer i leken, mens ellers har det helt topp, kan man prøve å gå inn og styre akkurat den delen som ikke fungerer så godt. 

Hva får varsellampene til å blinke?

Av og til får man bare følelsen av at noe er galt. Det som får mine varsellamper til å blinke er:

• Når en valp i en sosial sammenheng helt tydelig ikke forholder seg til de andre (Grisha Stewart snakket om den berømte elefanten i rommet). En sånn valp har det ikke bra i den situasjonen, og trenger å omgås kun trygge hunder som bygger den oppoppopp.
• Dersom leken er enveiskjøring, og det ser ut som det bare er morsomt for den ene parten (spesielt ille om den som har det morsomst i tillegg er den sterkeste parten)
• Dersom en av partene prøver å bremse/dempe, men ikke blir hørt (les: dårlig språkopplæring for dummies). De skal respektere hverandre selv om de er opphisset. Klarer de ikke det, trenger de kanskje hjelp til å ta en pause.
• Dersom jeg vet at min valp har hatt en ubehagelig opplevelse, og så bruker samme taktikk når den selv møter en svakere part (da prøver jeg å hindre den i å bli flinkere til det, og heller forsterke gode valg).
• Har jeg voksne språksterke hunder rundt som reagerer, selv om jeg ikke ser at noe er galt, bruker jeg de som barometer. De plukker opp nyanser mye raskere enn det jeg greier. 

Ser jeg noen av disse varsellampene, vil det variere hva jeg setter inn av tiltak. Er det bare småtteri, kan sånne ting som å gå mer aktivt inn og styre leken (styre pauser, forsterke gode valg, legge til rette miljø). Blinker det virkelig rødt, som i det første kulepunktet, ville jeg løst det ved å være virkelig nazi på hvem valpen skulle få leke med, i tillegg til at jeg ville jobbet med øvelser/aktiviteter som bygger selvtillit. Kan jeg løse det bare ved hjelp av gode hjelpehunder, så er jeg likevel veldig glad for det. Det er ikke mange som kan overgå en språksikker hund i trenerferdigheter.

Lek eller blodig alvor?

I helgen som var, reiste jeg nok en gang til CanisCity for et helgekurs med Tobias Gustavsson. Temaet for denne helgen var den viktige leken. Morten E innledet foredraget fredag kveld på omtrent dette viset: "Grunnen til at vi snakker så mye om lek, er at det er leken som er drivtanken på motoren til hunden din når vi trener. Jo mer du utvikler leken, jo flere hestekrefter får du i motoren. Det er selvsagt mulig å belønne bare med godbiter, men det blir litt som å kjøre el-bil. Og seriøst, hvem vil egentlig kjøre rundt i en el-bil på motorveien??"

Jeg har jobbet mye med å utvikle en bra lek med Tiki. Vi har jobbet med å kunne leke med et stort antall leker, og å leke på forskjellige måter og med mange forskjellige personer. Leken er så morsom at hun jobber ganske hardt for å få den. Men vi har hatt et stort problem. På et tidspunkt begynte Tiki å stikke med leken, og hun kunne løpe rundt og ha det helt supert på egenhånd. Dette er både irriterende, legger begrensninger på leken, og gjør det vanskelig å bruke lek effektivt i treningen. Og ikke bare det, det kan være et symptom på at det ligger en konflikt der.

Før kurset hadde jeg fått en ganske grei løsning med alle leker som kunne kastes. Jeg begynte å klikke for alle bevegelser rettet mot meg (når hun hadde ballen i munnen og egentlig var på egotripp). Etter klikket belønnet jeg med en likedan ball/pipeleke. Jeg shapet henne gradvis nærmere meg, og til slutt kom hun og leverte ballen foran meg for å få servert den samme ballen i belønning. Parallelt med dette jobbet jeg med håndtarget, og avlevering i håndtarget. Nå kan jeg bruke ball effektivt i treningen, selv om det fremdeles er ting jeg kunne tenke meg å jobbe med der også (hun kan bruke seiersrunden med ballen til å samtidig undersøke omgivelsene, noe jeg forhåpentligvis kan unngå ved å la henne gjøre seg ferdig med utredningen før vi trener).
Drakampleker kunne hun fremdeles stikke med, og det er et irritasjonsmoment. Jeg kunne få henne inn igjen, enten ved å bytte med godbit, eller ved å bytte med en bedre leke. Men idealet mitt er å kunne leke med en leke, og at hunden etter å ha vunnet kampen, suger seg til meg som en magnet for å få en ny lek sammen med meg.

I boken "Spårhunden och Lukterna"  er det et eget kapittel om lek. Først setter de det med lek inn i et større perspektiv, så skriver de litt om utvikling av leken. De skriver om å bygge opp interessen for å jage og gripe leiken gjennom jaktlek med en leke i snøre. Slik handler leken om selve leken, og man toner ned de sosiale forventningene. De første gangene kan hunden vinne med en gang den går i leken, og du kan jobbe med å få mer og mer intensitet og engasjement hos hunden. Neste steg er å begynne å kampe litt med hunden. Rolige sideveis bevegelser, mener forfatterne minker sjansen for at det blir alvor i kampen. Om hunden holder seg rolig og stabil i bittet, kan du begynne å kampe tøffere. At hunden blir urolig i bittet, tygger, skifter grep, kan blant annet tyde på at den ikke er helt komfortabel i kampen. I samme øyeblikk som du slipper leken, skal du begynne å rygge og oppmuntre hunden med stemmen og hendene til å komme inn til deg og leke igjen. Du skal hele tiden bevege deg bakover, bort fra hunden, for å ikke gi hunden noen signaler om at du konkurrerer om leken. Hunden skal så komme raskere og raskere tilbake til deg, og dere får en fin drakamp sammen. På kurset så vi det virke på hund etter hund, bortsett fra med min.

Og hva var det som gjorde at jeg bare ikke fikk det til? Vel, det første som ryker når jeg enten er sliten, usikker på hva jeg driver med eller grubler mens jeg trener, er timingen min. Det kunne føre til at jeg mistet akkurat det lille sekundet fra jeg slapp leken til jeg begynte å snakke til henne. Det andre som skar seg, var at jeg kunne kjøre maks to vellykkede repetisjoner, og så begynte hun å se på meg med skepsis igjen. Og når hun får det "jasså, har du tenkt å lure meg nå-blikket", har jeg tapt, og jo mer jeg prater til henne i slike settinger, jo mer overbevist blir hun om at jeg vil prøve å lure henne. Du klarer ikke å lure henne på samme måte to ganger, du må faktisk jobbe med å få henne til å ha lyst. Og hvorfor snakker jeg om luring i denne sammenhengen? Jeg skal gå bakover, men når hun kom opp til meg, førte det jo til at jeg skulle ta etter leken for så å slippe igjen. Og det gikk greit noen ganger, men så ble hun skeptisk igjen. Men jeg kjørte hjem fra Trondheim med en klar plan om å skynde meg langsomt, kjøre to repetisjoner mens vi begge var friske og opplagte, og så satse på å få framgang på sikt.

Etter å ha prøvd en økt hjemme som gikk sånn sådär, stakk det en liten djevel i meg. Hvorfor kunne jeg ikke prøve med håndtarget på drakampleika også? Jeg vet det funker med Tiki å la henne få følelsen av at det er hun som styrer showet. Når jeg kjører håndtarget, så er det en veldig aktiv handling fra hundens side. Og selv om hånda er et miljøsignal for at hun skal targete den, så er det likevel en frivillig adferd (og det har ingen konsekvenser om hun løper forbi, annet enn at hun ikke får klikk). Tiki er hele tiden bevisst på at hun trykker leken i hånden min, og hun velger det selv. På filmen under får dere se et usminket øyeblikk en fredag ettermiddag. Det dere ser er andre forsøk med håndtargetmetoden. Tiki har ligget 7 timer i bilen, og har litt løping i beina. Det gjør også at dere får se noen av seiersrundene. Jeg er mongotrynesliten selv etter 6 undervisningstimer, så jeg strekker det for langt, men dere får også se hvordan jeg prøver å berge det inn igjen når jeg ser vi har holdt på litt for lenge (vi kan jo late som at det aldri skjer når jeg er opplagt).



Neste blogginnlegg kommer til å handle om hvordan jeg jobber videre med denne leken. Målet mitt er å komme dit at jeg kan veksle mellom å kommandere slipp, og å la henne vinne uten at hun stikker. Da kan jeg også jobbe med å legge til mer og mer artigheter i leken, for å se om det påvirker tendensen til å stikke eller slippen, eller leken generelt.

Amokk med julekalendere

Det er in for tiden å bruke julekalendere som ledd i markedsføring. Man kan nesten bli litt lei, men så kommer disse alternative julekalenderne, da. Og noen av dem er ikke bare kjempekoselige, men de er nyttige også.

Fjellanger Hundeskole legger ut ett nytt aktiviseringstips på fjesboka hver dag. Det har så langt dreid seg mest om nesearbeid og problemløsning. Jeg regner med at man må være "venn" med eller "like" skolen for å få de tilsendt, men det er en god og konstruktiv julekalender.

Så til den store favoritten. Amokk har en julekalender som utelukkende dreier seg om leik. På trening i går prøvde jeg "lek for livet"-leken med de nye saueskinnslekene mine. Og hva kan jeg si? For første gang på lenge har jeg blåmerker på hendene (femkroningstørrelse) etter leik. Det var skikkelig fett, Frida var helt i hundre, og jeg ble redusert til et pesende astmavrak. Her må det trenes kondis, så jeg klarer å opprettholde bra lek med villdyret.

Så for dem som ikke er kreative nok til å lage sine egne kalendere (inkludert meg. Jeg klarer sånne med godteri i, men det er jo litt ukult), så er disse kalenderne gode som gull. Min julekalender i år blir å følge med på Amokk, og så gå fullstendig amokk i vill og heftig lek med Frøken Friken.