Just fucking do it - a lot!

På et eller annet tidspunkt, i en eller annen bra bok, leste jeg om et forsøk som handlet om hva som ga best kvalitet på sikt: fokus på kvantitet eller kvalitet. De av dere som nå tenker at dere vil ha en presis kildehenvisning for å ta dette seriøst: det kommer ikke til å skje, jeg husker rett og slett ikke hvor jeg leste det, det er mange år siden. Så enten: get over it og les videre - eller spar deg selv for irritasjonen og lukk fanen.

Om jeg ikke husker helt feil, var objektene elever/studenter som fikk i oppgave å tegne ett eller annet eller å lage en modell av noe. Den ene gruppen fikk i oppgave å lage ett skikkelig bra produkt, den andre gruppen fikk i oppgave å lage så mange som de fikk til i løpet av den gitte tiden. 

Det som ihvertfall overrasket meg, var at den gruppen som hadde som fokus å produsere kvantitet, også gikk ut med de beste produktene. Gruppen som hadde fokus på kvalitet helt fra starten greide ikke å produsere den samme kvaliteten som den gruppen som koblet ut den kritiske stemmen i prosessen, selv om de hadde brukt hele tiden på å perfeksjonere det ene produktet.

Når man driver med kreative prosesser/brainstorming/utviklingsarbeid, er det noen prinsipper som er viktige:

1. Ingen kritikk eller vurdering i begynnelsen av prosessen - la alle ideer få komme fram. For at gode ideer skal få komme fram, må man tillate at dårlige ideer også kommer. Og av og til gir dårlige ideer støtet til gode ideer. 
2. Slipp løs og bruk fantasien, tør å være leken og uformell. 
3. Kvantitet gir kvalitet. Ofte kommer det virkelig gode etter at man har holdt på en stund.

Jeg tenker at det er nøyaktig det samme når det gjelder hundetrening. Klarer man å leke seg, klarer man å koble ut den kritiske stemmen i de tidlige stadiene i treningen (det trenger ikke være perfekt helt fra starten). Klarer man å senke skuldrene og tillate at det av og til kommer dårlige repetisjoner eller økter. Klarer man å tillate seg å ta sjansen, selv om man kan mislykkes. Ja, da er sjansen faktisk også stor for at man kan oppnå some good shit. Det blir ihvertfall mye morsommere å trene! 

Ordnung und Disiplin

Ok. Jeg er ikke sånn kjempeglad i disiplin. Spesielt ikke når selvdisiplinen står i veien for noe jeg har mer lyst på. Jeg liker å leve i nuet, og jeg liker å nyte fruktene uten å måtte slite for det. Dette gjelder mange områder, spesielt på helse og livsstil. Det eneste jeg virkelig har greid det med, er hundetreningen. Derfor skal jeg være så ufordragelig at jeg hever pekefingeren og moraliserer.

"You do what you have to do, so you can do what you want to do" 
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.

Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.

Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:

1. Sosialisering (den der er en no brainer, og det finnes masse bra om valpesosialisering)
2. Utvikling av forsterkere.
   Får jeg en hund som bare vil ha leik, eller bare vil ha mat, så er det der jeg setter inn støtet. Vil den ikke spise, så er det Premack for harde livet. Da skal den spise forskjellige godbiter før den får gjøre noe som helst annet den har lyst på. Det gjør jeg til den spiser i alle situasjoner, og til jeg ser at godis funker som forsterkning. Det samme gjelder lek. Jeg vil ha et bredt spekter av forsterkere, fordi det er det jeg baserer all trening på.
   Sagt enklere: jeg belønner hunden for å ta det den ikke vil ha med å la den få det den vil ha etterpå.
3. Jobbe med all adferd jeg ser kan komme i veien for at hunden skal fungere optimalt senere. Med Frida var det stress og utagering, pluss å få henne til å akseptere at hun ikke trengte å bestemme over alle på området. Før jeg hadde det på plass kunne jeg ikke ha henne løs på trening, og kan jeg ikke ha henne løs på trening (der alle hundene er kjente) kan jeg ikke stille i konkurranse. Disse problemene må man faktisk bare løse hvis man skal komme noen vei.
4. Hjernevaske hunden på at det er verdifullt å være opptatt av meg. Med andre ord god gammel kontakttrening. Det er hunden sitt ansvar å følge med meg, men det er mitt ansvar å gjøre det verd strevet. Denne jobben gjør jeg ikke bare på hundetrening, det grunnlaget legges hele tiden. Gjennom hele valpe- og ungdomstiden belønner jeg alt av frivillig kontakt og "følgsomhet", eller alle andre ting jeg vet vil være verdifulle senere. Under luftepauser, turer, hjemme, ute i hagen. Det er der jobben gjøres - gjennom hverdagen. For jeg skal ikke bare ha en familiehund som bare er der, jeg skal ha en treningspartner, og en konkurransehund. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig at hunden kan å jobbe selvstendig, men det er ikke noen motsetning mellom å ha bra kontakt og å kunne gå ut og jobbe selv. For å si det sånn: en veldig selvstendig hund som ikke er det spor interessert i samarbeid, er ikke så innmari trenbar den heller.
5. Nesten sist, men ikke minst, kommer grunnferdighetstreningen. Å trene GFene på flyt, i alle tenkelige varianter, frivilllige og med stimuluskontroll er man på god vei (denne artikkelen er heftig om stimuluskontroll, og den er god på hvor viktig det er å variere treningen). Det kan kanskje være lett å glemme generaliseringen av GFene, men det er verdt strevet. Er de ikke generalisert godt nok, kan man ikke forvente at hunden skal kunne prestere hvor som helst heller. Så snart man har flere GFer, kan man begynne å lære hunden kjedeprosessen. Gjør man dette, kan man plutselig gjøre hva som helst med hunden sin.
6. Et siste punkt. Det har jeg ikke gjort selv, men jeg ser absolutt hvor verdifullt det er. Det var Maria Hagstrøm som sa det på et kurs i barteby: hun kartla valpen gjennom lek for å finne ut hva som var dens sterke og svake sider. Slik at hun allerede fra tidlig av kunne bygge opp de svake sidene. Det er lite vits i å legge ned masse arbeid i noe hunden har lett for, mens man slurver med det som er vanskelig for hunden. Jeg skulle f.eks jobbet mer med å få Frida fra meg i stor fart, og i fart mot andre hunder. Det kreves en del erfaring for å få til dette (man må vite hva som er de store utfordringene på det nivået man sikter mot, og man må kunne lese hund), og har man ikke den erfaringen selv, er det lurt å gå kurs hos noen som har den. 

For mer allmen info om disiplin var dette radioprogrammet en fornøyelig opplevelse. Poenget er nemlig at i hundetrening, som i livet ellers, er det en del ting man bare må gjøre. Med hundetrening er det noen som er så heldige at de får superenkle hunder som fungerer uansett hva de gjør feil, men de fleste av oss må gjennom en del bakkearbeid før den virkelige moroa begynner, og jo høyere ambisjoner man har jo viktigere er det at man tar seg bryet. Er man heldig, synes man også bakkearbeidet er givende, hvis ikke er det bare å bite tenna sammen og bare f...ing do it. 

Godt nyttår, folkens!

I dag ser det ut til å være perfekt hundenyttårsvær. Tjukk grå himmel og lett storm. Bli'kke mye koselig å stå ute og fyre opp raketter i kveld. Sa brura.

Er dette tidspunktet for en gjennomgang av året som har gått? Det er vel på sin plass. Hva har vi egentlig gjort? Frida har blitt et monster etter steriliseringen. Nå er det et år siden, og vi er skikkelig fornøyd med resultatet. Frida slipper å psyke ut av småting (det var en av bivirkningene av hormonhelvetet), og hun har blitt mye tøffere. Fremdeles litt miljøberørt, men vi driver på med å finne nøkkelen til hvordan vi skal takle det i konkurranseringen. I lydighet har vi fått opprykket til klasse 3, og vi skal starte i februar. Nå skal jeg fokusere litt på å ha følelsen av kontroll i ringen, slik at jeg har den samme selvtilliten og autoriteten der som på trening.

Jeg har gjort minst en interessant observasjon i år. Jeg har lenge jobbet med "prosjekt bedre attityd" i avstandskommanderingene. Jeg har prøvd å bruke Pavlov, gjennom å trene litt avstand med en gang jeg kom hjem fra jobb. Det hadde en liten effekt, men det tok tid, og jeg var ikke overbevist om resultatet. Så skrev Mr E (noen som har en Poster av ham jeg kan henge på soverommet?) et blogginnlegg om viktigheten av å begynne med frivillig adferd, og effekten av at dyret selv formidler at det er klart til å trene. Jeg måtte erkjenne at det var noe jeg hadde gjort lite av i det siste, i alle øvelser. Så jeg begynte med det, og mønsteret var omtrent sånn:

• Dekk i utgangsstilling - kommando plass
• Frivillig utgangsstilling - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando stå
• Frivillig dekk i front - kommando sitt
• Frivillig dekk i front -kommando stå
• Frivillig stå i front - kommando sitt
• Frivillig stå i front - kommando dekk

Disse ble kjørt x antall ganger (i hver sin økt og med gode tenkepauser imellom). Dette er ikke akkurat rakettforsking, men det er lett å glemme slike elementære ting når man tenker øvelser og konkurransetrening. Og det jeg syntes var interessant var at det løste mitt attitydproblem etter første økt. Plutselig hadde jeg en hund som sto og logret i stedet for en hund som så ut som hun ønsket seg milevis vekk. Jeg kunne også gjøre dette rett ved siden av folk hun ellers synes er litt ubehagelige, uten at hun mistet gutsen (hun ble bare fortere sliten).
Jeg skjerpet meg også i forhold til resten av lydighetstreningen, og drillet meg selv til å stå passivt og vente til hun kom frivillig i utgangsstilling. Og det har gitt avkastning så det holder i form av mer energi og helhjertet innsats i øvelsene. Ikke så dumt å la hunden si fra når den er opplagt til å jobbe. ;)
Selv om alt dette har vært gjort tidligere, er det fort gjort å glemme det grunnleggende når man har kommet et stykke på vei. For Frida har utgangsstillingen alltid vært defaultadferd, men jeg opplevde etter en del konkurransetrening at hun kvidde seg til å komme i utgangsstilling. Selv om det burde være et tydelig signal til meg om at jeg gjorde noe feil,hadde jeg det så travelt med å komme i ringen at jeg presset henne videre (kommanderte utgangsstilling) selv om jeg kanskje burde sett at hun trengte en pause. Oh, well.

I fjor hadde jeg nyttårsforsett om å kline mer enn året før. Det slo helt feil, selv om jeg ikke trodde det var mulig å kline mindre. Jeg trodde jeg safet, men gikk på en kjempesmell. Det har jeg gjort før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, men det er ikke noe kult av den grunn. Og spesielt ikke når klinestatestikken bare blir dårligere og dårligere (dersom noen har noen blogginnlegg som kan hjelpe meg på rett kurs, så er det bare å si fra). Med fjorårets fiasko på nyttårsforsetter, har motivasjonen for å finne på et nytt vært ganske laber. Men jeg kan jo alltids prøve: I 2011 skal jeg bli mørk og mystisk. Forhåpentligvis så mørk og mystisk at det vil gi ringvirkninger til andre områder også.

God jul!

Frida minte meg på at det var ganske uhøflig å snyte bloggleserne for en julehilsen. Jeg hadde liksom ikke tenkt så mye på det, men hun har som vanlig rett. Derfor: God Jul til alle mine lesere, hvem dere nå enn måtte være. Håper dere får en koselig kveld med nære og kjære, god mat og masse herlig under juletreet. Frida får mest sannsynlig like mange (eller flere) gaver enn meg i år også, det er sånn det er når barna tar over julefeiringen. Heldigvis er hun raus med gaver selv også, hun er hyggelig sånn.

I år fikk jeg det litt travelt med selve innpakkingen av julegavene. Jeg pleier å kose meg med å pakke inn fint, med finfine bånd og nostalgiske hilsener på. I år ble alle julegavene pakket inn i en fei, og jeg ble litt flau over å levere fra meg gaver som så slik ut. Det lyste ikke akkurat omtanke av dem, kan du si. Så jeg måtte finne på en liten skrøne. Jeg la ut om hvordan jeg og Frida hadde fordelt arbeidsoppgaver i jula, for å unngå noe som heter julestress. Jeg måtte ta meg av gaveinnkjøpene, siden butikkene er så kjipe med hundeforbudsreglene sine (Frida har forsøkt å forklare at selv allergikere elsker henne, fordi hun er så skjønn og sjarmerende, men det er bare noen få som tør å bryte reglene). Og Frida tok seg av innpakkingen. Derfor ble gavene fra oss levert med litt krøllete julepapir, uten bånd, og med bare vanlig til-fra-lapp i år. Jeg måtte skrive på lappene da, siden Frida ikke er så stø med pennen (pluss at hun kunne funnet på å skrive at alle gavene var fra henne). Jeg passet på å forsikre om at jeg skulle ta innpakkingen selv neste år. ;)

Nå skal vi ut i snøen og minusgradene en tur før vi drar og feirer kvelden. God Jul alle sammen!

Samtale med hund etter noen glass rødvin

Her en dag hadde jeg den underligste samtale med Frida. Noen glass rødvin, en overtrøtt meg og en übersmart aussie på 4,5 år (Frida, hvis noen lurte). Samtalen gikk omtrent som følger:

Meg: Hvorfor har jeg egentlig hengt meg opp i at jeg skal trene 100% klikker?

Frida: Dumt spørsmål, hvorfor i all verden tenker du på det nå?

Meg: Vet ikke helt. Driver og diskuterer en del på nett, og der er så mange som rister på hodet over oss fanatikere. At vi bare ikke kan skjønne at verktøykassa blir så mye større når man kan hente litt fra alle metoder.

Frida: Herrefred, diskuterer du med disse fuglehundfolka igjen nå da? Kan du ikke heller bruke tiden på å gi meg litt pølse?

Meg: Du kan ikke få pølse hele tiden, nå skal vi bli tynne og spreke begge to, vettu. Ja, jeg diskuterer med fuglehundfolka og schæfergutta, og nubene. Samme hvor mye vi peprer dem med teori og dokumentasjon så blir de bare ikke enige.

Frida: Og du trodde de kom til å bli enige bare sånn uten videre?

Meg: Ja, du vet, kraften i de bedre argument og det der. Det skal være ganske heftige saker.

Frida: (rister på hodet) Diskusjon er for nørder, fatter ikke at du gidder å prøve en gang.

Meg: Men kan det tenkes at de har et poeng, da? Det høres jo ganske bra ut om man bare kunne plukke litt her og der etter hva som passet seg selv og sin hund best. Og siden det finnes så mange teorier, og forskningsresultatene forandrer seg fra dag til dag, så trenger vi vel egentlig ikke forholde oss til dem?

Frida: Ble det kanskje et glass for mye? Nå begynner du å prate sånn som de du er så oppgitt over. De derre som bruker symboler i hytt og gevær, uten tanke på at symbolene har et innhold. Stripper alt for essens og bruker det til eget forgodtbefinnende. Og de som forkaster alle synspunkter, fordi alle meninger er like bra (siden det uansett er så mange som mener noe, lizzm).

Meg: Stemmer det, det hadde jeg nesten glemt. Sånn som de svartrusskidsa i fjor som kjøpte rødrussklær fordi de heller ville være rødruss. Null respekt. Eller Libresse, som bruker kampsanger i reklame for bind, æsj nå ble jeg kvalm. Eller motebransjen som bruker politiske symboler som accessories. Og for ikke å snakke om alle de som tror at forskning bare er noe som foregår på laben, og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, grøss. Men er det det samme da? 

Frida: Rull inn puppen'a, mutter. Ser du virkelig ikke sammenhengen? Du kan ikke bare hente ting fra andre metoder bare fordi det ser fancy ut. Serriøst, hvis du begynner å tssjj'e på meg, så streiker jeg. Eller finner en mamma med litt vett i skallen. Ting du gjør har faktisk konsekvenser, vettu. Skal vi virkelig ta diskusjonen om konsekvenser igjen?

Meg: Joda, jeg ser den, og vi trenger ikke ta den diskusjonen nå. Og det er jo en grunn til at jeg begynte med klikkertrening i utgangspunktet. Jeg hadde ikke akkurat tenkt å begynne med noe annet, men man må jo nesten lure på hvorfor flere ikke ser fordelene med å trene rent. Jeg blir bare litt frustrert av og til.

Frida: Skjønner ikke hvorfor du blir frustrert, engang. Du har jo meg, og jeg er faktisk ganske perfekt.

Meg: Ikke bli for beskjeden nå.

Frida: Jeg sier det bare som det er.

Og slik fortsatte kjeklingen til en av oss sloknet på sofaen (jeg sier ikke hvem).