Just fucking do it - a lot!

På et eller annet tidspunkt, i en eller annen bra bok, leste jeg om et forsøk som handlet om hva som ga best kvalitet på sikt: fokus på kvantitet eller kvalitet. De av dere som nå tenker at dere vil ha en presis kildehenvisning for å ta dette seriøst: det kommer ikke til å skje, jeg husker rett og slett ikke hvor jeg leste det, det er mange år siden. Så enten: get over it og les videre - eller spar deg selv for irritasjonen og lukk fanen.

Om jeg ikke husker helt feil, var objektene elever/studenter som fikk i oppgave å tegne ett eller annet eller å lage en modell av noe. Den ene gruppen fikk i oppgave å lage ett skikkelig bra produkt, den andre gruppen fikk i oppgave å lage så mange som de fikk til i løpet av den gitte tiden. 

Det som ihvertfall overrasket meg, var at den gruppen som hadde som fokus å produsere kvantitet, også gikk ut med de beste produktene. Gruppen som hadde fokus på kvalitet helt fra starten greide ikke å produsere den samme kvaliteten som den gruppen som koblet ut den kritiske stemmen i prosessen, selv om de hadde brukt hele tiden på å perfeksjonere det ene produktet.

Når man driver med kreative prosesser/brainstorming/utviklingsarbeid, er det noen prinsipper som er viktige:

1. Ingen kritikk eller vurdering i begynnelsen av prosessen - la alle ideer få komme fram. For at gode ideer skal få komme fram, må man tillate at dårlige ideer også kommer. Og av og til gir dårlige ideer støtet til gode ideer. 
2. Slipp løs og bruk fantasien, tør å være leken og uformell. 
3. Kvantitet gir kvalitet. Ofte kommer det virkelig gode etter at man har holdt på en stund.

Jeg tenker at det er nøyaktig det samme når det gjelder hundetrening. Klarer man å leke seg, klarer man å koble ut den kritiske stemmen i de tidlige stadiene i treningen (det trenger ikke være perfekt helt fra starten). Klarer man å senke skuldrene og tillate at det av og til kommer dårlige repetisjoner eller økter. Klarer man å tillate seg å ta sjansen, selv om man kan mislykkes. Ja, da er sjansen faktisk også stor for at man kan oppnå some good shit. Det blir ihvertfall mye morsommere å trene! 

Valp og konkurransetrening

Jeg har jo skrevet om mine konkurransenevroser tidligere. Med valpen skal jeg passe på å legge inn konkurranseelementer i treningen helt fra starten. Både for at hun skal være vant til at det er dommer og ringsekretær der, men også at jeg forandrer personlighet.

Det skjer nemlig noe med meg når jeg skal vise hvor flink pike jeg er. Det trenger ikke være konkurranse engang, det skjer med en gang jeg vet at jeg blir bedømt av noen som vet. I jobben som lærer blir jeg bedømt og vurdert av elevene hver eneste gang jeg er i nærheten av dem, men da har jeg full kontroll. Når jeg skal prestere for noen som jeg vet ligger på samme kunnskapsnivå eller på nivået over meg, da blir det en helt annen sak. Da mister jeg noe av kontrollen over meg selv, jeg blir mer klønete (kan f.eks snuble i egne ben, noe jeg aldri gjør ellers), og i hundetreningen går det direkte ut over de mekaniske ferdighetene mine. Frida møtte dette første gang i konkurranseringen (jeg hadde jo ingen forestilling om at jeg var så nevrotisk), valpen skal få oppleve at det bare er en del av moroa med trening.

Lørdag gjorde jeg altså første forsøk.
Jeg utstyrte Irene med karakterblokk og penn, hennes oppgave var å sette karakter på leken min (hun hadde også fullmakt til å pirke på alt jeg kunne gjøre bedre videre). Siden Irene er en fullbefaren leker, og virkelig kan det med å engasjere seg i leiken, fikk jeg virkelig følelsen av å måtte skjerpe meg. Den lille detaljen gjør at jeg mister noe av kulheten jeg har når jeg trener ellers, og KlumseLinn kom fram.
Linda var ringsekretær, og kommanderte meg rundt mens jeg lekte. Å ha noen som kommanderte meg gjorde at jeg lett mistet fokus på hva hunden gjorde, så der må jeg være forsiktig så jeg ikke legger meg til enda styggere uvaner når det gjelder treningsfokus.
Å legge inn disse elementene i treningen allerede før vi har noen øvelser (eller grunnferdigheter), håper jeg vil kunne forberede oss bra på kommende prestasjonssituasjoner.

Jeg gjorde meg også noen nyttige erfaringer i forhold til leken:

• Jeg må trene meg på å bli en leketrener. Etter å ha hatt godbithunder i alle år, har jeg blitt en godbittrener. Det sitter i ryggmargen å belønne med mat, og alle mine mekaniske ferdigheter er rettet inn mot det. Jeg har naturligvis lekt også, men ikke så mye. Jeg ble rett og slett litt sjokkert over hvor klønete jeg følte meg. Her skal det lekes!
• Det blir lett kaos i vesten hvis man ikke planlegger litt hvor man har ting (når man har flere leker på seg). Færre leker i vesten, og heller variere måten å leke på med de leikene man har skal testes ut videre.
• Når man har en gjennomtrent hund, legger man seg til uvaner som ikke nødvendigvis gir konsekvenser - det spillerommet har man ikke med ny valp. På tide å rydde i rusket, med andre ord.

Treningshelg med konkurransefokus

I helga fikk vi besøk til Molde av Bergljot Håkonsen. Hun gikk Canisinstruktøren i fjor, og vi gikk elitegruppa i lydighet sammen hos Marianne Tønseth for ca to år siden. Bergljot savnet treningsselskap, så vi kjørte en samling fra fredag morgen til søndag ettermiddag. Det å trene en og en hund, der resten sitter rundt - gir tilbakemelding (i pausene) og er med på evalueringen etterpå - er en utrolig bra måte å trene på. Det bygger samhold, og det gir høyere kvalitet på treningen når flere engasjerer seg i hverandres økter (ihvertfall når folk er flinke å gi hverandre god feedback). Siden Bergljot er et råskinn på å se detaljer og kriteriesetting, er det utrolig gøy å trene sammen med henne. Og gjett hvem som skal rabiesvaksinere frosken så vi kan dra på besøk til henne i Italia for å trene der. :)

Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).

Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.

De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).

Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.

Debut i klasse 3

Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)

Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.

Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).


Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)

Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.

Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.


Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).

Klasse 2, 19.september for Tanja Hulsund

Fellesdekk 10
Fri ved fot 9
Dekk under marsj 9,5
Innkalling med stå 8
Stå under marsj 10
Apport 8,5
Hopp over hinder 6
Fremadsending 0
Avstand 6,5
Helhet 8,5

Poengsum 161, 1.premiering og opprykk til klasse 3, vinner av klassen

Selv med en fører som var hysterisk av nerver (Valium, yes please), så gikk det faktisk ganske greit. Øvelsene sitter stort sett bra, bare litt smårusk her og der. Vi mistet et poeng på fri ved foten fordi hun ikke satte seg på siste helt om og holdt. På innkalling med stå har vi fremdeles litt testing med å senke farten for å få en lettere stopp, og spruten mangler. På apporten begynte hun å bli sliten, så det manglet litt sprut. På hopp over hinder og fremadsendingen hadde hun seg en liten hjernepause (eller middagshvil, hun var borte vekk). Avstanden var dagens opptur. Hun tyvstartet så vi mistet den første sitten, og dommeren ville at hun skulle fullføre bevegelsene mer, men jeg er råfornøyd over at hun ikke psyket ut.

Hva lærte vi i dag? Vi må trene mye jevnere. Frida var sliten halve programmet, og jeg skylder på dårlig treningskondisjon (og hvem sin feil er det?). Vi trener rett og slett for sjelden, ihvertfall på den måten som betyr noe i ringen, så neste gang skal jeg gi henne bedre forutsetninger. Hun hadde veldig lyst ut av ringen i dag, men denne gangen var det ikke fordi hun ikke likte seg inne hos meg, men hun mente hun fortjente lønn for strevet litt tidligere. Jeg må passe meg nå, så jeg legger opp treningen slik at konkurransene ikke er de vanskeligste hver gang. Ser kanskje litt tendensen til at hun tillater seg å koble ut på en måte som hun ikke gjør på trening. Dermed blir det prosjekt-bedre-konkurransetrening i vinter. Med alt jeg skal hive meg med på, så har den gode lydighetstreningen fått lide, og det går virkelig ikke an! Man blir ikke god hvis man trener bare litt på alt, så jeg må faktisk prioritere det som er viktigst for meg.

Konkurransetrening

Neste søndag skal vi i ringen igjen. Selvtilliten min i forhold til konkurranseringen er ikke på topp. Det føltes ikke bra å gå i ringen sist, da raknet det først for meg og deretter for frøken frosk. Nå er det vel sånn at de fleste som konkurrerer med hund opplever å bomme en gang i mellom, men det ser ut som at jeg takler å feile omtrent like dårlig som frosken. Men etter en liten pause, prøver vi nå igjen, med nesten godt mot.

De siste par dagene har jeg endelig (den tidsklemma er jaggu ingen spøk) fått konkurransetrent igjen. Nå har vi bare såvidt vært innom noen av øvelsene på trening det siste halvåret, men de er såpass stabile at jeg stort sett kan kjøre rett på øvelsen uten å repetere delmomenter (jeg sier det igjen, den baklengskjedinga er genial - øvelsen ser likedan ut selv etter LANG tid). Så de siste to dagene har jeg brukt på å baklengskjede de 3-4 siste øvelsene i programmet.

Svakheten vår er fremdeles avstandskommanderingen.  Desverre hadde jeg ikke fokus på attityd når jeg begynte å sette sammen den til hel øvelse, og med en hund som aldri glemmer er det ikke så lett å bare gå inn og trene frivillig en stund, for med en gang øvelsen settes sammen igjen, er attityden tilbake. Men den blir stadig bedre, så jeg øyner håp. Det som er det kjedelige er at det blir sisteinntrykket til dommeren, og jeg vil helst at det skal se pent ut.

Torsdag begynte jeg med å kjøre 4xavstandskommandering, slik at hun ble sikrere (da blir attityden bedre) før jeg la på fremadsendingen. Dette gjorde jeg noen ganger før jeg la på hopp over hinder. Jeg hadde godbitbaren klar, og kjørte på avstandsbelønning. Jeg belønte en del mer enn vanlig, for at ikke kjeden skulle falle sammen av for dårlig forsterkningskvalitet, og det funket bra. Frida jobbet bra, det funket å kose mellom øvelsene, og hun var så gira over å få jobbe videre mot belønningen at transportene var klokkeklare.

I dag (fredag) trente vi ute hos Irene. Der satt ikke avstandskommanderingen helt (hun så trykket og usikker ut), så vi tok den ut av ringen og kjørte to repetisjoner med direktebelønning fra Irene (belønningen kan ikke bli bedre enn når den kommer fra Pia eller Irene), og så satt vi den inn i ringen igjen. En oppsitt og så versågod, før vi kjørte hele øvelsen. Deretter la vi på fremadsending, hopp over hinder og apporten. I dag var frosken så gira på belønningen at hun ble litt upresis. Hun var så gira på Irene at hun prøvde snarveier (mulig vi hadde en liten testefase), løp i buer mot Irene (sånn helt tilfeldig), og gjorde litt forskjellig rart. Hun var faktisk så gira over å komme videre at hun ikke var særlig mottakelig for ros mellom øvelsene (snakk om å kaste vekk dyrebar tid, lizzm), og hun ville gjerne ha belønningen med en gang.  Dette kunne kanskje tyde på at øvelsene ikke er helt konkurranseklare, men jeg tror det skal gå bra. Vi hadde ihvertfall en intensitet og attityd jeg bare kan drømme om hvis skåla står der uten Irene. Litt kluss på siste økt. Det begynte å bli mørkt, så hun så ikke kjegla med en gang, og vi måtte klusse litt med ringbåndet, men apporten er i det minste klokkeren.

I morgen skal vi til Tone og trene, og da tror jeg at jeg må konsentrere meg om de første øvelsene. Jeg kommer til å baklengskjede første halvdel også, men er litt usikker på om det er lurt å så kjøre de to lange kjedene sammen, eller om det holder å bare jobbe med to separate kjeder (tar gjerne imot tips på det). Må eksperimentere med avstand til belønningen, for å forebygge at hun slurver slik som i dag (men uten å miste intensiteten). Er vel kanskje ikke helt stuerent, strengt tatt burde hun jobbe like bra uansett hvor den står, men det har vi ikke tid til å tenke på nå. Søndagens trening må jeg planlegge ut fra hva som skjer i morgen, og i neste uke skal vi bare kosetrene og muligens flikke litt. Siste del av uka skal hun få treningsfri, greit å ha litt deprivasjonshjelp så hun er litt ekstra sugen på å jobbe når vi skal i ringen. Helst ville jeg hatt en uke fri, men så var det den tidsklemma, da.