BAT-samling i Trondheim (new and shining tools)

Helga 5.-7. april skjedde det igjen saker på Canis City. Denne gangen var det Grisha Stewart som var på besøk. Grisha har skrevet boka Behavior Adjustment Training. På seminaret gikk hun gjennom det sentrale ved metoden, viste en del videoer og så hadde vi fire caser på kurset som alle hadde hver sin problematikk.

Det som skiller BAT fra andre (positive) metoder å jobbe med problemadferd på, er at hun bruker det hun kaller functional rewards - hun bruker hundens behov for avstand til det den er usikker på eller redd for som belønning for sosial/fredelig oppførsel (usikkerhet/redsel/frustrasjon er det som ligger bak de fleste utfall). Mens man i flere andre metoder jobber med å se på trigger og så belønne, bruker man det å fjerne seg fra trigger som belønning i BAT. For å erstatte utfall med fredeligere signaler er det viktig å holde seg på en avstand hvor hunden klarer å ta et slikt valg. Jeg skal ikke beskrive metoden veldig inngående, da vil jeg heller anbefale å lese boken. Men i grove trekk kan en økt se slik ut:
1. Hund ser trigger (på en slik avstand at den registrerer, men før den blir så opphisset at den reagerer)
2. Hund ser vekk, snuser i bakken, mykner blikket, smekker med tungen eller andre dempende signaler
3. Du markerer den adferden med et verbalt markørord (f.eks bra) og belønner med å snu og gå lenger unna

På bildet under er den nærmeste hunden hjelpehund, mens den til høyre i bildet blir jobbet med.

På lekkurset med Tobias, snakket vi litt om hvordan belønning i en situasjon kan kamuflere usikkerhet (f.eks hvis hunden er så gal etter belønningen, at den går inn i en situasjon den egentlig ikke mestrer for å få belønningen sin). Det er mange teknikker man kan bruke når man jobber med utfordrende adferd, men det fine med BAT er at du også kan jobbe uten matbelønning. Lekebelønning i slikt arbeid er heller ikke optimalt, siden det øker arousalnivået, noe som igjen øker sjansen for verre utfall.

To ting jeg også digget med Grisha, var:
1) Magnetmetaforen
Noen hunder kan virkelig kunsten å havne i trøbbel. De har noe som trigger dem (magneten) og når de kommer langt nok inn i magnetfeltet blir de sugd inn uten sjanse til å rive seg løs på egenhånd. Den avstanden hvor du kjenner magneten begynner å dra, men hunden fremdeles greier å stå imot, er en bra plass å jobbe med BAT.
2) Å bruke BAT i hilsetrening med valper.
Grisha var selv figurant, og eier gikk med hunden. Hun brukte en 5-sekundersregel som var veldig fin. Hun klappet hunden i 5 sek, og så lot hun den være. Hvis valpen ble stående, eller tilogmed trykket seg tettere på, fortsatte hun å klappe. Hvis valpen snudde seg vekk, tok eier den med seg. Kjempefin måte å teste om hunden virkelig vil ha kontakt, og om den egentlig vil stå i situasjonen. Og en fin øvelse for å bevisstgjøre eier på hundens grenser.

Adferd klikkerstyle

Jeg har klokketro på å bruke klassisk betinging for å endre problemadferd. Ved å endre hundens assosiasjoner til det den reagerer på, og altså endre hundens følelser, kan man skape varig endring - fordi man jobber med årsaken til problemet og ikke bare symptomene. Dette er ikke akkurat nytt krutt for de som er drillet i positiv hundetrening, men jeg tror det må sies igjen og igjen.

Men det er ikke bare ved problemhundtrening den klassiske betingingen er aktuell. Jeg har lenge vært opptatt av forebygging av problemadferd, det er jo dumt å være på etterskudd når man like enkelt kunne unngått problemet. Jeg kan komme med noen enkle eksempler:

• Matforsvar: å komme innom valpen når den spiser og putte noe ekstra godt i skålen gjør at valpen får positive forventninger til at du nærmer deg maten - istedenfor at den blir usikker på om du kommer for å ta maten dens.
• Bytteforsvar: når du lærer valpen at når du tar fra den noe, får den alltid noe verdifullt igjen. Når valpen gjennom hele oppveksten har erfart at den ikke taper noe på at du får "skatten", er det ikke noe problem å senere ta fra den gjenstander den har funnet.
• Møtesituasjoner: gir du gode godbiter hver gang du møter gåere, joggere, syklister, barn, skatere, andre hunder osv, tar det ikke veldig lang tid før synet av disse utløser forventning om godis hos deg. Positive forventninger er noe helt annet enn usikkerhet eller frykt, og det gir heller ikke forventninger om å få storme frem for å hilse (siden godbitene alltid kommer inne ved din side). Dette kan man enkelt vedlikeholde ved å innimellom belønne (variabel forsterkning) gjennom hundens liv.
• Rasetrekk som ikke passer i vårt samfunn: Disse er det spesielt viktig å forebygge, og man bør få vite om hva det gjelder ved å lese rasehistorikk og å snakke med oppdretter. Det vil naturligvis variere fra rase til rase hva som må forebygges.

Det jeg har nevnt her er ikke hverken spesielt ressurskrevende eller tidkrevende. Det eneste du trenger er en bevissthet om hva du vil oppnå, og gode godbiter. Situasjonene er jo der hele tiden, og du bruker ikke mer tid på å utnytte dem til din fordel enn å drive med kaoskontroll (og kanskje måtte bruke måneder på å jobbe vekk problemadferd senere). Easy peasy.

Det er ikke bare ved forebygging av problemadferd dette er aktuelt. Jeg bruker samme metode når jeg former hunden i oppveksten. Jeg snakket i et tidligere innlegg om at klikkertrening handler om å styre hundens erfaringer, og legge til rette for læring av rett adferd. Det samme gjelder følelser. Man kan trene inn følelser på samme måte som øvelser (på samme måte som i eksemplene over, ved å skape positive forventninger og assosiasjoner).

Lena Gunnarson skriver ofte om adferdsjobbing i god klikkerstyle i sin blogg. Det hun skriver om i dette innlegget kan jeg godt kjenne meg igjen i. Det er mange feller man kan gå i, og dette innlegget tar for seg noen av de jeg er mest opptatt av:

• Slik jobbing tar tid - synd at vi lever i en tid hvor alt skal være kjapt og billig. Kvalitetsjobbing tar tid og krever innsats, og det å jobbe med følelser kan ta mye tid hvis følelsene er sterke. Dersom adferden har utviklet seg over år, så tar det mer enn en treningsøkt for å endre det. Hvis man forventer resultater etter veldig kort tid er det lett å miste troen, og det er det hunden som taper på.
• Adferden har som oftest utviklet seg over tid - selv om du tror det kommer ut av det blå, gjør det sjelden det. Tegnene kan være der selv om du ikke har lagt merke til dem. Små enkelthendelser kan naturligvis være det, men som regel kan du sette det inn i en større sammenheng (de som snakker mest hund med meg er lei av å høre om at man må se på helheten). Et utfall kommer sjelden uten grunn, og det blir som regel flere enn ett.
• Selv om du har fått stor fremgang, betyr det ikke at jobben er over. Jeg har hatt en del hundemøteproblematikk med Frida. Utgangspunktet var at hun blokkerte helt ved synet av fremmede hunder, og hun tok ikke engang godbiter. I perioder hvor jeg er flink å jobbe (dvs er forberedt på hundemøter ved at jeg har med noen godbiter på tur), logrer hun nå og tar kontakt med meg ved synet av hunder. Likevel skal det ikke mer enn to turer uten jobbing før hun blåser seg opp og hun knurrer fr dypt nede i magen. Selv om det er langt fra full blokkering og rabiesfråde, er ikke problemet helt løst enda.
• Hvorfor vente til problemet er et virkelig stort problem før du tar tak i det? Det er mye enklere å løse små tendenser enn store problemer. Dette henger jo sammen med å ikke isolere enkelthendelser og å tenke helhetlig, men hva kan jeg si - det meste henger sammen.