Om å forme valpen slik du vil ha den

Jeg har etterhvert forstått at det ikke er en selvfølge å bruke valpetiden effektivt. Noe arrogant sagt, kanskje, men så nyter jeg jo å være litt ufyselig innimellom. Det er mange som velger å la valpen bare være valp, eller eventuelt bare velger seg ut noen få fokusområder i valpetiden. Og for all del, hunden vokser opp og overlever det også. Men jeg får litt problemer når jeg ser sånt. Det rykker litt nervøst i fingrene mine, og jeg får veldig lyst å gjøre noe. For det er jo så vanvittig mye bra man kan gjøre i valpetiden. Valpene er supermottakelige for alt, de er ubeskrevne ark, og de synes du er en rimelig ok person. Og hvis du kjøper en bra hund, så har den plenty av energi til å være med på det du vil, i tillegg til sosialiseringen.

Det er mye jeg legger vekt på når jeg jobber med valpen. I dette innlegget skrev jeg om prioriteringer jeg gjør. Men jeg har lyst til å utdype litt. Fordelen, nemlig, ved å utnytte valpetiden på å hjernevaske valpen på at jeg alltid har noe kulere å tilby enn omgivelsene, er at jeg slipper å stå hjelpeløst å se på at hunden velger meg vekk til fordel for andre ting når den blir stor. Ja, jeg sa det - jeg hjernevasker valpen på at jeg er gud, frelser og alt salig på en gang. Det gjør jeg fordi det gir meg mulighet til å jobbe snilt senere. Jeg har noen etiske kvaler ved å jobbe på den måten, men de blir små sammenlignet med alternativet. Og for å si det sånn: de tøffingene som gjerne har kritisert hjernevaskingen, har null kvaler med å først lære inn uvaner, og så denge dem vekk etterpå (jeg synes det er verre).

Det andre jeg legger masse vekt på, er å lære inn de hverdagsvanene jeg vil ha - og som er viktige for meg. Og det er mine valg som gjelder da. Jeg synes det er pyton med hunder som bjeffer, derfor belønner jeg mye det å være stille (spesielt når andre hunder bjeffer). Jeg synes det er viktig at hunden kan å slappe av når det ikke skjer noe, derfor belønner jeg mye å ligge i avslappet posisjon. Jeg synes det er viktig at hunden kan være løs overalt, derfor belønner jeg mye kontakt, å holde seg i nærheten, og en innkalling jeg kan stole på. Og jeg synes det er viktig at hunden vet at det alltid lønner seg å spille på lag med meg, derfor passer jeg på å lære den at den alltid kan bli belønnet. Noe mer trenger jeg ikke. Jeg liker å ha hunden i sofaen, og jeg gir alltid mat ved bordet (det gjør meg glad). Men vaner som gjør det lett å ha med hunden overalt, og som forbereder den til en framtidig treningsnarkoman, det er så viktig at jeg ikke er villig til å kaste bort de månedene i hundens liv der dette er lettest å få til. Vanene setter seg i kroppen til valpisen, og når den er ferdig med pubertetsmoroa, er det den læringen du har gitt den som valp du får betalt for.

MonsterFrida

Noe jeg har registrert i det siste, og som ble tydelig nå i helga også, er at voktingen til Frida har begynt å eskalere igjen. Nå begynner den å komme inn i treningen også (å passe på er førstepri hos frøkna, så når hun først begynner å knurre fra magen har hun trøbbel med å fokusere på trening), og det vil vi ikke ha.

Jeg har forstått det slik at hos de fleste hunder med diverse uartige anlegg, kommer disse egenskapene fram rundt fysisk kjønnsmodning. Frida begynte å vokte (og jage vekk inntrengere som gikk flere hundre meter unna) fra hun kom i hus. Hun gikk til fysisk angrep med napping og glefsing i ansiktet på alle firbente som kom i nærheten av meg -eller mine ting -fra hun var ca 4-5 måneder (jeg skal innrømme at jeg leste paragrafer da, samtidig som jeg naturligvis belønnet når hun holdt seg i skinnet). Hun har alltid vært reaktiv, men som voksen hender det nå at hun faktisk tenker før hun reagerer. Som valp og unghund gikk hun fra 0-100 på millisekunder.

Ved å få kontroll på stressnivået, ble det bedre, men etter kastreringen, ble hun mye mer intens på både gjeting og vokting igjen. Hun blir veldig mye verre hvis jeg ikke stopper henne (avbryter så hun ikke får drive på til hun slutter av sg selv). Det jeg har gjort foreløpig er å snakke med henne, eller ta hånden på brystet hennes (det roer henne ned). Alle som vet litt om læring vet at oppmerksomhet også kan virke forsterkende, så det er jo ikke det smarteste å gjøre, men det virket som det minst skumle alternativet (ignorere er ikke et alternativ, da det er så innmari forsterkende å bare fortsette).

Med hunder som lærer så raskt kan en enkeltepisode gi store utslag. Jeg og mamma dro på besøk til Tone for å plukke urter. Spencer (flaten til Tone) fant ut at han skulle være hyggelig med mamma'n min, og da kan han være ganske intens og uten intimsone. Frida er ekstremt beskyttende overfor sin bestemor, så hun rant inn i siden på Spencer og glefser og kjeftet for å få ham unna besta. Jeg og Tone ble stående målløse på litt avstand (jeg trodde jo jeg var kvitt den adferden), og i og med at Spencerten ikke lot seg avskrekke, lot vi han ordne opp på sitt diplomatiske vis (han er rå på å ignorere). Men etter den enkeltepisoden har hun voktet mye mer igjen.

På Skaret i går kveld kommer Linda med løsningen, etter over 35 timer på tre dager med hundetrening og hundeprat -  jeg var ganske imponert (min hjerne var ihvertfall helt mør). Etterpå ble jeg ganske flau over at jeg ikke har tenkt tanken selv (negativ straff er ganske elementært), men av og til trenger ting bare å komme utenfra. Jeg må jo bruke time-out på henne. Når frøkna begynner å knurre og blåse seg opp, så skal jeg fjerne meg selv fra regnestykket, jeg vet jo at det funker på frøkna.

Forrige gang jeg brukte time-out på henne, var når hun var i puberteten. Da var hun mer opptatt av å scanne treningen enn å holde kontakt. Siden jeg var trygg på at det ikke var fordi hun var redd, gikk jeg bare fra henne. Det behøvde jeg å gjøre hele to ganger, før hun var klistret på meg med kontakt resten av treningen (og alle treninger siden det).

Jeg er ikke spesielt glad i time-out. Jeg synes de som bruker det glemmer helt av at de skal lære hunden hva den SKAL gjøre, og heller legge til rette for å forhindre og forebygge. Og de glemmer ofte å fokusere på at hunden skal lykkes, så de bruker det altfor mye. Men i en situasjon som jeg er i nå, der reaksjonen nødvendigvis må komme i etterkant, vil det kunne fungere bra at jeg fjerner meg fra henne. Der jeg kan komme i forkjøpet gjør jeg naturligvis det. Frida er rå på å sladre - nå sladrer hun både på sau og fremmede hunder også, så forhåpentligvis trenger jeg ikke kjøre time-out mer enn noen få ganger før det skjer en endring.

Treningshelg med konkurransefokus

I helga fikk vi besøk til Molde av Bergljot Håkonsen. Hun gikk Canisinstruktøren i fjor, og vi gikk elitegruppa i lydighet sammen hos Marianne Tønseth for ca to år siden. Bergljot savnet treningsselskap, så vi kjørte en samling fra fredag morgen til søndag ettermiddag. Det å trene en og en hund, der resten sitter rundt - gir tilbakemelding (i pausene) og er med på evalueringen etterpå - er en utrolig bra måte å trene på. Det bygger samhold, og det gir høyere kvalitet på treningen når flere engasjerer seg i hverandres økter (ihvertfall når folk er flinke å gi hverandre god feedback). Siden Bergljot er et råskinn på å se detaljer og kriteriesetting, er det utrolig gøy å trene sammen med henne. Og gjett hvem som skal rabiesvaksinere frosken så vi kan dra på besøk til henne i Italia for å trene der. :)

Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).

Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.

De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).

Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.

Ordnung und Disiplin

Ok. Jeg er ikke sånn kjempeglad i disiplin. Spesielt ikke når selvdisiplinen står i veien for noe jeg har mer lyst på. Jeg liker å leve i nuet, og jeg liker å nyte fruktene uten å måtte slite for det. Dette gjelder mange områder, spesielt på helse og livsstil. Det eneste jeg virkelig har greid det med, er hundetreningen. Derfor skal jeg være så ufordragelig at jeg hever pekefingeren og moraliserer.

"You do what you have to do, so you can do what you want to do" 
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.

Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.

Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:

1. Sosialisering (den der er en no brainer, og det finnes masse bra om valpesosialisering)
2. Utvikling av forsterkere.
   Får jeg en hund som bare vil ha leik, eller bare vil ha mat, så er det der jeg setter inn støtet. Vil den ikke spise, så er det Premack for harde livet. Da skal den spise forskjellige godbiter før den får gjøre noe som helst annet den har lyst på. Det gjør jeg til den spiser i alle situasjoner, og til jeg ser at godis funker som forsterkning. Det samme gjelder lek. Jeg vil ha et bredt spekter av forsterkere, fordi det er det jeg baserer all trening på.
   Sagt enklere: jeg belønner hunden for å ta det den ikke vil ha med å la den få det den vil ha etterpå.
3. Jobbe med all adferd jeg ser kan komme i veien for at hunden skal fungere optimalt senere. Med Frida var det stress og utagering, pluss å få henne til å akseptere at hun ikke trengte å bestemme over alle på området. Før jeg hadde det på plass kunne jeg ikke ha henne løs på trening, og kan jeg ikke ha henne løs på trening (der alle hundene er kjente) kan jeg ikke stille i konkurranse. Disse problemene må man faktisk bare løse hvis man skal komme noen vei.
4. Hjernevaske hunden på at det er verdifullt å være opptatt av meg. Med andre ord god gammel kontakttrening. Det er hunden sitt ansvar å følge med meg, men det er mitt ansvar å gjøre det verd strevet. Denne jobben gjør jeg ikke bare på hundetrening, det grunnlaget legges hele tiden. Gjennom hele valpe- og ungdomstiden belønner jeg alt av frivillig kontakt og "følgsomhet", eller alle andre ting jeg vet vil være verdifulle senere. Under luftepauser, turer, hjemme, ute i hagen. Det er der jobben gjøres - gjennom hverdagen. For jeg skal ikke bare ha en familiehund som bare er der, jeg skal ha en treningspartner, og en konkurransehund. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig at hunden kan å jobbe selvstendig, men det er ikke noen motsetning mellom å ha bra kontakt og å kunne gå ut og jobbe selv. For å si det sånn: en veldig selvstendig hund som ikke er det spor interessert i samarbeid, er ikke så innmari trenbar den heller.
5. Nesten sist, men ikke minst, kommer grunnferdighetstreningen. Å trene GFene på flyt, i alle tenkelige varianter, frivilllige og med stimuluskontroll er man på god vei (denne artikkelen er heftig om stimuluskontroll, og den er god på hvor viktig det er å variere treningen). Det kan kanskje være lett å glemme generaliseringen av GFene, men det er verdt strevet. Er de ikke generalisert godt nok, kan man ikke forvente at hunden skal kunne prestere hvor som helst heller. Så snart man har flere GFer, kan man begynne å lære hunden kjedeprosessen. Gjør man dette, kan man plutselig gjøre hva som helst med hunden sin.
6. Et siste punkt. Det har jeg ikke gjort selv, men jeg ser absolutt hvor verdifullt det er. Det var Maria Hagstrøm som sa det på et kurs i barteby: hun kartla valpen gjennom lek for å finne ut hva som var dens sterke og svake sider. Slik at hun allerede fra tidlig av kunne bygge opp de svake sidene. Det er lite vits i å legge ned masse arbeid i noe hunden har lett for, mens man slurver med det som er vanskelig for hunden. Jeg skulle f.eks jobbet mer med å få Frida fra meg i stor fart, og i fart mot andre hunder. Det kreves en del erfaring for å få til dette (man må vite hva som er de store utfordringene på det nivået man sikter mot, og man må kunne lese hund), og har man ikke den erfaringen selv, er det lurt å gå kurs hos noen som har den. 

For mer allmen info om disiplin var dette radioprogrammet en fornøyelig opplevelse. Poenget er nemlig at i hundetrening, som i livet ellers, er det en del ting man bare må gjøre. Med hundetrening er det noen som er så heldige at de får superenkle hunder som fungerer uansett hva de gjør feil, men de fleste av oss må gjennom en del bakkearbeid før den virkelige moroa begynner, og jo høyere ambisjoner man har jo viktigere er det at man tar seg bryet. Er man heldig, synes man også bakkearbeidet er givende, hvis ikke er det bare å bite tenna sammen og bare f...ing do it. 

Om å drepe hunden med splitting

En av de mange høydarne i helga (tredje samling i instruktøren), var når Morten E og Cecilie K gikk gjennom innlæring av de mest komplekse øvelsene i lp-programmene. Idet vi jobbet med innlæring av apportdirigering, spurte en av dem om hvordan vi ville gått fram når vi skulle baklengskjede denne øvelsen.

Okay, la meg gå noen skritt tilbake først. Hunden som ble brukt for å vise innlæring av øvelsen, var en jakttrent jaktlabrador. Den kunne konseptet med dirigering, og kunne naturligvis apporten. Utfordringen for denne hunden var å forlate kjegla frivillig (jakttreningen har kanskje medført at den er mye flinkere til å vente på å bli utløst enn å rase avgårde uten signal). For å minke valgets kvaler for denne hunden, sørget Cecilie K for at avstanden mellom kjegla og apportene bare var på et par meter. Når Astrid (labben) var trygg på at hun selv skulle gå fra kjegla, økte Cecilie avstanden så den ble konkurranselik. Eier av hunden (en av de andre instruktørelevene) flyttet seg også gradvis lenger vekk fra kjegla til også hun sto på konkurranselik avstand. Idet Astrid plukket apporten, slo apportlæringen inn og hun kom automatisk inn i utgangsstilling med den. Og det var der spørsmålet om hvordan vi ville baklengskjedet denne øvelsen kom.

De fleste av oss (jeg registrerte bare de nærmest meg) begynte å tenke halvhøyt, og vi var ganske enige om at jo, vi ville begynt med siste ledd, avleveringen. Og så ville vi plukket den ned del for del. Ganske enige.

Og der satte Morten og Cecilie i gang en sekvens som fikk hjernen min til å gå så i spinn at jeg fikk problemer med å huske alt etterpå. Det høres kanskje sært ut, men jeg har nesten fotografisk minne på det som gjelder hund (er noen fordeler ved å være Asperger-light også), men dette var så heftig at jeg fikk store problemer. Sekvensen jeg nå babler vilt om (blir fremdeles litt ør, det har dere sikkert forstått nå), var en dialog der Morten spurte om hva de vanligste feilene folk gjorde når de baklengskjedet, og Cecilie svarte. Jeg skal forsøke å gjengi i riktig rekkefølge:

1. Man splitter opp kjeden i altfor mange deler. Dette tar helt livet av hundene, noe som faktisk er helt utrolig logisk. Å terpe og terpe på noe som allerede fungerer er bare dumt. Det samme er det å splitte opp allerede velfungerende kjeder. Hvorfor i all verden skulle vi begynne å splitte opp apporteringen til Astrid, når den var helt fin som den var? Vi er jo drillet på å splitte (det er til og med en av headersitatene på canis.no: be a splitter not a lumper (Bob Bailey) ). Men poenget er at vi splitter i innlæringen, og når vi terper på detaljer. Så begynner vi med baklengskjedingen av delmomenter. Hvorfor i all verden skal vi da begynne å plukke fra hverandre igjen kjeder som allerede er baklengskjedet? Det er så himla logisk sånn i etterkant, men det kom like fullt som et lite sjokk. 
2. Når man velger å ta ut et ledd fra baklengskjedingen (f.eks en adferd ikke fungerer), så er det mange som glemmer å ta en gjennomkjøring av kjeden igjen før de setter leddet inn igjen i kjeden. Man glemmer at det er Premacks prinsipp man jobber med i baklengskjedingen. Hva skjer når man tar ut et ledd og foersterker det en rekke ganger? Jo det er det som blir det mest sannsynlige leddet, og hunden blir ikke lenger forsterket bare av å få fortsette. Man risikerer da både å få en svakere kjede (som nettopp er grunnen til at vi ikke forlengskjeder), og at hunden stopper litt og sier "øøøøøh?" før den fortsetter. Det trengs ikke mer enn å ta en gjennomkjøring, man begynner ikke å baklengskjede hele greia på nytt.
3. Neste feil mange gjør, og spesielt lydighetsfolk (vi er visstnok mer belemret med OCD enn resten av befolkningen), er at man ikke har tillit til prosessen. Vi har en læringsprosess som er ganske forutsigbar, og hunden har en forsterkningshistorie som er med på å jobbe for oss. Likevel er det utrolig mange som får panikkangst og tvangshandlinger med en gang hunden feiler en gang eller to i baklengskjedingen. Da plukker vi alt fra hverandre og tenker at adferden ikke er klar enda (og så terper vi i ett år til før vi tør å prøve igjen). Det er lov å ha is i magen, og stole på at prosessene får lov/tid til å virke. Man må naturligvis finne balansegangen - er det tydelig at hunden ikke aner hva den skal gjøre, vel da må man gå tilbake, men litt is skal man tørre å ha. 
4. Punktet over er vanskelig å forene med hang til perfeksjonisme og ocd, men det blir faktisk bra til slutt. Innimellom blir det faktisk bedre også, fordi man ved å gi hunden sjansen til å rette opp selv, ruster den bedre til å takle det på en ok måte om det skulle oppstå variasjoner f.eks under konkurranse. Hvis du alltid har brutt av hunden når den har feilet (altså ikke lært den å finne løsning på feilen selv), og så starter hele greia på nytt, hva skjer da om hunden feiler på konkurranse? Det ser mye bedre ut med en hund som greier å hente seg inn selv når den har feilet, enn en hund som tror alt er ferdig om den har falt ut et lite sekund. Dette gjelder forresten i grunnferdighetstreningen også. Jo mer man lærer hunden å selv finne løsningen, og selv ta ansvaret for å gjøre det rett, jo bedre er det.