Pålitelighet og kvalitetssikring av hunder i arbeid

Etter at vi var på kurs i avansert sporing i Trondheim med Tobias Gustavsson, har det ligget et blogginnlegg og ulmet i bakhodet. Egentlig flere, selve sporingen kommer jeg til å blogge om i senere innlegg. Det jeg kommer til å skrive om her handler om kvalitetssikring og trening av hunder som skal i tjeneste.

Tobias Gustavsson har skrevet boka Spårhunden och Lukterna sammen med Lars Fält, Jens Karlsson og Jessica Åberg. De samme står bak Scandinavian Working Dog Institute. De driver flere spennende prosjekter om arbeidende hunder, og ble blant annet nevnt i siste nummer av hundesport i artikkelen om bjørneekvipasjer. De er solid forankret både i vitenskapen og i praktisk hundetrening.

I ett av foredragene, snakket Tobias om hvor høye forventninger befolkningen har til uniformerte hunder. Ofte har folk til og med helt urealistiske forventninger til hva hundene kan klare. Noe av dette kommer kanskje av manglende kunnskap om hvor omfattende trening av en hund som skal prestere på bestilling er. Selv om noen av disse forventningene er urealistiske, er det viktig at hunder som bærer tjenestetegn har bevist at de holder et visst nivå. Det krever at treningen holder mål, og det krever at prøveordningene og kvalitetssikringen er bra nok.

På denne siden skriver SWDI-teamet om kvalitetssikring og utforming av tester. Der skriver de om viktigheten av at testene skal gjenspeile kravspesifikasjonen i arbeidsbeskrivelsen, og altså ha direkte betydning for arbeidet hunden skal utføre. Hvorfor fokusere på lydighetsøvelser, for eksempel, dersom disse ikke er nødvendige for å løse oppgaven. Prøveordningen skal sikre at hunden med stor sannsynlighet kan løse en bestemt oppgave. Den skal altså kvalitetssikre en viss pålitelighet. En bra prøveordning gir heller ikke føreren/treneren rom for utflukter (som f.eks å skylde på føre, hund eller flaks/uflaks), og den skal også hindre muligheten for å kunne bestå ved et lykketreff.

Her skriver de enda mer om sertifisering. Denne siden er noe mer brutal, da den handler om svakheten med mange prøveordninger. De fleste som prøver hund har vært borti ulike problemstillinger, og her setter SWDI ord på noen.
"Ett inte alldeles ovanligt problem vid många former av kvalitetssäkring er att de flesta människor är snälla. Om ett hundekipage som man vet har tränat hårt, klarar 24 tester felfritt och sedan misslyckas hårfint den 25:e gången så krävs det en viss fyrkantighet av testledaren för att underkänna ekipaget och be dem komma tillbaka vid nästa prövningstillfälle (vilket kan vara om ett halvår). Ännu svårare er det om testledaren har tränat hunden, är en kollega till hundföraren, eller vet att den nu underkände hundföraren kommar att vara testledare då hans/hennes eget ekipage testas. Vid sådana tillfällen brister tyvärr mången väl genomarbetad prövningsordning."
Dette er jo en brannfakkel, men jeg tror den er viktig. Noe av det som gjør f.eks bjørnehundprosjektet så spennende, er at testene er både knallharde og kompromissløse. Det gjør at veldig mange ikke vil klare det, men det sikrer også at ekvipasjene som går gjennom er av de beste.

Jeg synes det er utrolig interessant lesning, og jeg håper debatten om hvordan kvalitetssikre både trening og prøveordninger kommer i flere fora. Jeg synes det er veldig spennende når hunder tas i bruk på stadig flere områder, og spesielt når det kan være snakk om liv og helse. Jeg har brukt mye tid på å lære om spesialsøk de siste årene, og noe av det som fasinerer meg er fokuset på kvalitetssikring. Det oppmuntrer nemlig også til gjennomtrening, og det fører til hunder som er forberedt på de fleste situasjoner. Det er det jeg synes er så spennende med konkurransekonseptet i mondioring også. Selve konkurransene er så uforutsigbare at du må forberede hunden på det mest utenkelige. Hvor gøy hadde det ikke vært om noe av den tankegangen hadde smittet over på lydighetssporten også?