søndag, mars 03, 2013

Lek eller blodig alvor?

I helgen som var, reiste jeg nok en gang til CanisCity for et helgekurs med Tobias Gustavsson. Temaet for denne helgen var den viktige leken. Morten E innledet foredraget fredag kveld på omtrent dette viset: "Grunnen til at vi snakker så mye om lek, er at det er leken som er drivtanken på motoren til hunden din når vi trener. Jo mer du utvikler leken, jo flere hestekrefter får du i motoren. Det er selvsagt mulig å belønne bare med godbiter, men det blir litt som å kjøre el-bil. Og seriøst, hvem vil egentlig kjøre rundt i en el-bil på motorveien??"

Jeg har jobbet mye med å utvikle en bra lek med Tiki. Vi har jobbet med å kunne leke med et stort antall leker, og å leke på forskjellige måter og med mange forskjellige personer. Leken er så morsom at hun jobber ganske hardt for å få den. Men vi har hatt et stort problem. På et tidspunkt begynte Tiki å stikke med leken, og hun kunne løpe rundt og ha det helt supert på egenhånd. Dette er både irriterende, legger begrensninger på leken, og gjør det vanskelig å bruke lek effektivt i treningen. Og ikke bare det, det kan være et symptom på at det ligger en konflikt der.

Før kurset hadde jeg fått en ganske grei løsning med alle leker som kunne kastes. Jeg begynte å klikke for alle bevegelser rettet mot meg (når hun hadde ballen i munnen og egentlig var på egotripp). Etter klikket belønnet jeg med en likedan ball/pipeleke. Jeg shapet henne gradvis nærmere meg, og til slutt kom hun og leverte ballen foran meg for å få servert den samme ballen i belønning. Parallelt med dette jobbet jeg med håndtarget, og avlevering i håndtarget. Nå kan jeg bruke ball effektivt i treningen, selv om det fremdeles er ting jeg kunne tenke meg å jobbe med der også (hun kan bruke seiersrunden med ballen til å samtidig undersøke omgivelsene, noe jeg forhåpentligvis kan unngå ved å la henne gjøre seg ferdig med utredningen før vi trener).
Drakampleker kunne hun fremdeles stikke med, og det er et irritasjonsmoment. Jeg kunne få henne inn igjen, enten ved å bytte med godbit, eller ved å bytte med en bedre leke. Men idealet mitt er å kunne leke med en leke, og at hunden etter å ha vunnet kampen, suger seg til meg som en magnet for å få en ny lek sammen med meg.

I boken "Spårhunden och Lukterna"  er det et eget kapittel om lek. Først setter de det med lek inn i et større perspektiv, så skriver de litt om utvikling av leken. De skriver om å bygge opp interessen for å jage og gripe leiken gjennom jaktlek med en leke i snøre. Slik handler leken om selve leken, og man toner ned de sosiale forventningene. De første gangene kan hunden vinne med en gang den går i leken, og du kan jobbe med å få mer og mer intensitet og engasjement hos hunden. Neste steg er å begynne å kampe litt med hunden. Rolige sideveis bevegelser, mener forfatterne minker sjansen for at det blir alvor i kampen. Om hunden holder seg rolig og stabil i bittet, kan du begynne å kampe tøffere. At hunden blir urolig i bittet, tygger, skifter grep, kan blant annet tyde på at den ikke er helt komfortabel i kampen. I samme øyeblikk som du slipper leken, skal du begynne å rygge og oppmuntre hunden med stemmen og hendene til å komme inn til deg og leke igjen. Du skal hele tiden bevege deg bakover, bort fra hunden, for å ikke gi hunden noen signaler om at du konkurrerer om leken. Hunden skal så komme raskere og raskere tilbake til deg, og dere får en fin drakamp sammen. På kurset så vi det virke på hund etter hund, bortsett fra med min.

Og hva var det som gjorde at jeg bare ikke fikk det til? Vel, det første som ryker når jeg enten er sliten, usikker på hva jeg driver med eller grubler mens jeg trener, er timingen min. Det kunne føre til at jeg mistet akkurat det lille sekundet fra jeg slapp leken til jeg begynte å snakke til henne. Det andre som skar seg, var at jeg kunne kjøre maks to vellykkede repetisjoner, og så begynte hun å se på meg med skepsis igjen. Og når hun får det "jasså, har du tenkt å lure meg nå-blikket", har jeg tapt, og jo mer jeg prater til henne i slike settinger, jo mer overbevist blir hun om at jeg vil prøve å lure henne. Du klarer ikke å lure henne på samme måte to ganger, du må faktisk jobbe med å få henne til å ha lyst. Og hvorfor snakker jeg om luring i denne sammenhengen? Jeg skal gå bakover, men når hun kom opp til meg, førte det jo til at jeg skulle ta etter leken for så å slippe igjen. Og det gikk greit noen ganger, men så ble hun skeptisk igjen. Men jeg kjørte hjem fra Trondheim med en klar plan om å skynde meg langsomt, kjøre to repetisjoner mens vi begge var friske og opplagte, og så satse på å få framgang på sikt.

Etter å ha prøvd en økt hjemme som gikk sånn sådär, stakk det en liten djevel i meg. Hvorfor kunne jeg ikke prøve med håndtarget på drakampleika også? Jeg vet det funker med Tiki å la henne få følelsen av at det er hun som styrer showet. Når jeg kjører håndtarget, så er det en veldig aktiv handling fra hundens side. Og selv om hånda er et miljøsignal for at hun skal targete den, så er det likevel en frivillig adferd (og det har ingen konsekvenser om hun løper forbi, annet enn at hun ikke får klikk). Tiki er hele tiden bevisst på at hun trykker leken i hånden min, og hun velger det selv. På filmen under får dere se et usminket øyeblikk en fredag ettermiddag. Det dere ser er andre forsøk med håndtargetmetoden. Tiki har ligget 7 timer i bilen, og har litt løping i beina. Det gjør også at dere får se noen av seiersrundene. Jeg er mongotrynesliten selv etter 6 undervisningstimer, så jeg strekker det for langt, men dere får også se hvordan jeg prøver å berge det inn igjen når jeg ser vi har holdt på litt for lenge (vi kan jo late som at det aldri skjer når jeg er opplagt).



Neste blogginnlegg kommer til å handle om hvordan jeg jobber videre med denne leken. Målet mitt er å komme dit at jeg kan veksle mellom å kommandere slipp, og å la henne vinne uten at hun stikker. Da kan jeg også jobbe med å legge til mer og mer artigheter i leken, for å se om det påvirker tendensen til å stikke eller slippen, eller leken generelt.




4 kommentarer:

  1. Hei!

    Kom tilfeldig over bloggen din, og her ble jeg sittende gitt! Har helt glemt at man kanskje burde få seg litt søvn før man skal opp igjen i morgen tidlig, men akkurat nå var blogglesing mer motiverende enn hodeputa;) Du skriver knallbra og får virkelig satt i gang mine små grå! Bra jobba! :)

    SvarSlett
  2. Karen Skaane Hansen12. mars 2013 kl. 13:17

    Så morro å se deg i aksjon med hundetreningen, Linn! Jeg er stadig innom å titter og ser etter oppdateringer. Prøver meg så vidt med litt klikkertrening på "nye" poden, men tror nok jeg må finne meg et kurs for å få satt det i system. Synd avstanden til deg er så stor, hadde vært morsomt å trent litt hund sammen!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt å høre, Karen. På tide å innse at du bor i feil landsdel ;)
      Du hadde definitivt trivdes med hundemiljøet her. :)

      Slett