Hva er klikkertrening? En liten kommentar

Var på hundeklubben for første gang på lenge, tror faktisk det er måneder siden sist. Som vanlig blir mine blogginnlegg inspirert av hendelser som engasjerer, irriterer eller provoserer meg. Denne gangen var det en uttalelse fra en av traddisene i klubben. Han mente noe sånt som at jeg (sikkert fordi jeg er klikkertrener og pølsetante og alt det der) aldri har stilt krav til hunden, og at Frida bare gjør det hun selv vil. Velvel.

For det første stiller man som klikkertrener krav til hunden hele tiden. Man har kriterier (krav til hva hunden må gjøre for å få belønning), som i praksis betyr at man har en kravfase gjennom hele treningen. Det er riktignok ikke en slik kravfase som betyr "hvis-du-ikke-gjør-som-jeg-sier-(selv-om-det-er-jeg-som-har-vært-en-møkkadårlig-trener)-så-drar-jeg-deg-gjennom-gjørma-baklengs". Det er krav som hele tiden er tilpasset hundens nivå, og som gjør at den opplever å lykkes med mer og mer avanserte adferder -noe som gjør at de også har lyst til å gjøre dem.

Når noen påstår at Frida bare gjør som hun selv vil - må  jeg nesten fnise når jeg ser for meg hvordan dagen hennes da hadde sett ut:

• Patruljere alle områder som er hennes, dvs alle plasser hun har vært mer enn en gang, og sørge for at ingen der opptrer ubehersket, eller løper uten at hun har gitt tillatelse.
• Sjarmere alle folk som har hendene i lomma eller noe som lukter godt, eller har noe hun har lyst på. Eventuelt skremme dem vekk hvis de oppfører seg feil.
• Jage vekk alle firbeinte - bortsett fra katten til mamma og noen få utvalgte hundevenner.
• Jage vilt er kjempegøy - hjorten er forøvrig lite flink til å be om lov til å være i hennes skog!
• Sove litt, dersom det ikke er noe å passe på i øyeblikket (eller hvis hun ligger i beina mine, da er det greit at jeg passer på)
• løpeløpeløpe og spisespisespise.
• Leke med de som kan å leke (er bare andre aussier som skjønner hvordan lek skal foregå - de andre må bare settes på plass siden de oppfører seg feil).

Nei, du. Frida gjør nok ikke bare som hun selv vil. Men det er det som er greia med god klikkertrening, vettu. Du får hunden til å ha lyst til å gjøre det du vil den skal gjøre. Fordi det gjennom hele oppveksten har LØNNET seg å gjøre det jeg vil, kan jeg nå ha henne med (løs til og med) overalt, uten at jeg trenger å mase på henne.

Det var også en diskusjon om bruk av lokking og korrigering tidligere på kvelden. Den etablerte sannhet var da at klikkertrening er for vanskelig for vanlige førstegangseiere/familiehunder. Jeg liker ikke å undervurdere folk før jeg har møtt dem, og jeg har møtt mange førstegangseiere som raskt har blitt gode hundetrenere.  Dersom man tar utgangspunkt i at klikkertrening er en metode som krever at både du og hunden har mer enn en halv hjerne på deling, eller har høy motivasjon for å lære, kan det jo virke trasig. Men samtidig er det ikke så forferdelig vanskelig . Det dreier seg om å holde seg til 4 enkle prinsipper:

Kjernepunkt 1

• Bruk av positiv forsterkning, negativ straff og ekstinksjon for å forandre adferd.
• Ingen bruk av negativ forsterkning
• Forklaring på begrepene her

Kjernepunkt 2

• Bygger på hundens egeninitiativ og bruker så lite hjelp som mulig for å få fram ny adferd.
• Det betyr ikke at hjelp er forbudt, men at man ikke bruker mer enn man trenger, og om man bruker hjelp - fjerner det så raskt som mulig. Det er altså bedre å bruke litt hjelp enn å kjøre hunden på dunken av frustrasjon.

Kjernepunkt 3

• Systematisk bruk av betinget forsterker.
• Du trenger ikke engang klikker for å drive ren klikkertrening, dersom du systematisk bruker andre signaler (fløyte, "bra", du kan bestemme selv). De ulike b.f.ene har sine fordeler og ulemper, men det blir en annen historie.

Kjernepunkt 4

•  Bygge på adferdsanalytisk teori, og fokuserer bare på observerbare faktorer.
• Jeg er ikke spesielt god på tankelesing, så det er greit å kunne fokusere på det jeg kan se:
• Situasjon
• Adferd
• Konsekvens
• Timing
• Forsterkningsfrekvens
• Forsterkningskvalitet

Hvis noen blir nysgjerrige - eller vil bevise at jeg tar feil, så ta en titt på Canis bibliotek. Der ligger det drøssevis med gode artikler om læring og klikkertrening . Nå har også Canis TV blitt gratis, noe som betyr at du kan få se god klikkertrening i praksis. I tillegg har Canis et gratis brevkurs i klikkertrening (ligger øverst på forsiden). Det betyr at man faktisk kan lære en hel drøss uten at det koster et øre. Dersom man er villig til å bruke penger på å lære noe, foreslår jeg å melde på gode kurs. Det er gøy, lærerikt og gir treningsmotivasjon.

Spesialsøk med Stig Meier Berg

Etter å ha utdannet seg som instruktør på Hundcampus har Stig Meier Berg fortsatt med spesialsøk på Selbutunet.Han har lang og allsidig erfaring med trening av hund, og han er en sann ildsjel. Han holder flere typer kurs, blandt dem kurs i spesialsøk modul 1, 2 og 3.

Ettersom jeg har et ganske bevisst forhold til hvordan jeg vil trene hund, er det ikke gitt at alle kurs sammenfaller med mitt syn på hund og trening. Gleden blir da ekstra stor når man kommer over kurs eller opplegg som er overførbare til klikkertrening. Stig har ikke bare solid kunnskap om læringsteori, han tenker også helhetlig, og har en evne til å formidle (ikke enkelt å snakke til både klikkere og traddiser samtidig). Han kommer til Molde i august (Modul 1), og jeg håper mange melder seg på.

Jeg er opptatt av at hunden skal gjøre mye av arbeidet selv, dvs så lite bruk av hjelp som mulig. I tillegg skal ikke hunden oppleve noe psykisk press fra min side, det kommer ingen ubehag fra meg om hun skulle feile (ihvertfall ikke bevisst). For å få til dette splitter jeg opp adferdene jeg vil få fram i så små deler som mulig, og sørger for at hunden hele tiden opplever mestring. Det samme gjør Stig når han utdanner hundene i spor. Han bygger opp hundenes mestring gjennom å dele opp treningen i moduler, som så settes sammen til mer komplekse øvelser.

På samme tid var han hele tiden opptatt av å klatre oppover i trappa (hundens kunnskap bygges trappetrinn for trappetrinn - get it?). Man må tørre å gamble litt, ikke alltid safe (som mange klikkertrenere har lett for å gjøre). Samtidig som man av og til må gå tilbake i vanskegrad, må man av og til teste om hunden greier en eller to vanskegrader mer enn du er sikker på - hundene trenger utfordringer, og det blir lett kjedelig for dem om det blir altfor mange reetisjoner av det samme.

Jeg skal prøve å legge fram skisser og mer om nesearbeid fremover (men det får vente til sommerferien).

Runderingskurs med Morten Egtvedt

I helga var det runderingskurs med Morten Egtvedt, og det var utrolig lærerikt og gøy. For meg var det litt slitsomt, å bytte ut røyk med sjokolade har nemlig hatt sine konsekvenser, for jeg var skikkelig tung i sessen. Treningsmål fremover må være å kunne løpe 50 meter uten at en hund kan høre meg på flere kilometers avstand. Hjelper ikke å gjemme seg i terrenget når man puster som en strandet hval, vettu. For Frida er denne typen trening midt i blinken. Hun er jo en følsom og litt forsiktig frøken, og alt søksarbeid vi driver med gir henne god selvtillit (også vekke fra meg).

Jeg har jo sett at Morten Egtvedt lenge har vært opptatt av at det er viktigere å få gode slag enn å unngå all påvirkning i runderingen. Dette fikk vi demonstrert tydelig i helga. Terrenget vi hadde var såpass krevende at vi måtte kjøre en del påvirkning på hundene for at de skulle få de erfaringene de trengte. Dette kombinerte vi med ren (klikker) systemtrening på åkeren, der vi fikk jobbet inn flying, signaler og rette linjer. Dersom vi skulle kjørt ren klikkerrundering i det terrenget (typisk Romsdalskog met tett buskas og uoversiktlig som bare det), ville vi blitt stående fast på et altfor tidlig stadie. Vårt ansvar fremover blir å bruke den hjelpen vi trenger, men samtidig greie å fjerne hjelpen så raskt som mulig. Frida har lett for å bruke synet, så med henne må vi alltid passe på at figurantene er godt gjemt. Når vi kjører disse to måtene å trene på parallelt, vil det bli bra.

Figurantarbeid var noe annet vi lærte mye om. Vi har belønnet hundene altfor dårlig, spesielt i leken. Jeg tror vi var flere som fikk noen aha-opplevelser der. Vi har hatt lett for å bli forsiktige og omtrent stappe filla inn i munnen på hundene, men nå i helga lærte vi hvor brutale vi faktisk kan være i leken. Skikkelig jaktlek (hvilken hare hopper frivillig inn i munnen på ulven?), og heller springe vekk fra de som synes det er litt ekkelt. Ikke alle liker selve drakampen, da kan man veksle mellom jakt-grep-slipp-ny jakt. I tilleg å venne hundene til gradvis mer rusking og dytting, spesielt på de som ikke er spesielt fysiske. Jeg fikk mange gode tips til hvordan jeg kunne jobbe med den typen lek, for der er ikke Frida alltid med (fungerer bare når hun er opphisset, og jeg vil gjerne kunne styre det mer).

Å lære hundene å leke med andre er det flere som har forsømt, og flere av hundene trengte støtte fra fører for å tørre å leke med andre. Det var også nytt for meg, og jeg forsøkte det allerede i går. Pia kjørte jakt/drakamp med henne. Og fra å være tilbakeholden når jeg stod på avstand, gikk hun rett i filla med en gang jeg kom og støttet henne. Må bare huske å fjerne den hjelpen raskt også.

Pia og jeg var de eneste som hadde både hold fast og utgangsstilling, så vi fikk kjøre baklengskjeding av melding i den siste økta. Det var utrolig gøy å baklengskjede under instruksjon fra Morten. Det var svært klargjørende i forhold til hva jeg skulle kjøpe (belønne), og hvordan jeg kunne legge opp til at jeg kunne unngå utmattelse pga testing. Jeg fikk også beskjed om å kjøpe noen repetisjoner jeg nok selv hadde feilet, og det var godt å få bekreftet at jeg godt kunne gjøre det. I og med at Frida lett kan bli usikker, tåler hun ikke så godt å feile, og å feile henne på slutten av en lang kjede, ville kunne bryte ned mer enn det gavnet.

Windowsprinsippet og arkivopprydding

I forbindelse med klikkertreneren har jeg blitt mer bevisst på grunntreningen. Har tidligere snakket om at jeg har bygget en del korthus, noe som absolutt ikke lønner seg. Det å jobbe seg grundig opp på flytnivå, være nøye i stimuluskontrolltreningen, og være grundig når man begynner å baklengskjede - er alfa og omega.

Det som lett hender når man har fått stimuluskontroll på en del øvelser, og har jobbet mye med øvelser, er at hundene både blir litt passive (adferden "vente på kommando" blir mye forsterket), og de kan bli dårlige på å hente fram grunnferdighetene frivillig (de tilbyr gjerne bare de siste 5-6 du har jobbet med). Begge disse syndromene viste Frida tydelig den første kurshelga på klikkertrenerkurset. Frida kan flesteparten av grunnferdighetene (tror bare vi mangler hals, kryp og rygge i baklengs firkant), men hun hadde faktisk en del problemer med å bla gjennom arkivet sitt. Derfor har vi jobbet med det i det siste.

Jeg tar for meg de forskjellige mappene (har jobbet mest med foran-meg-mappa og baklengs-marsj-mappa). Da trener jeg en og en gf til å begynne med, og når alle sitter som de skal, begynner jeg å veksle mellom dem. Det vil si at jeg kanskje gir 2-3 klikk for en gf, før jeg holder tilbake klikket og venter på en ny gf. Tidligere ville en slik tilbakeholding av klikket føre til at Frida prøvde samme adferd flere ganger, før hun ble frustrert. Nå tar hun poenget med en gang hun ikke får flere klikk for samme gf, og prøver seg på en ny (som hun selvsagt får klikk for). Dette gjør at hun mer effektivt kan bla gjennom arkivet sitt, og bruke minimalt med energi på uhensiktsmessig adferd.

Jeg prøver meg samtidig på Rema 1000-prinsippet: Det enkle er ofte det beste. Jeg har lett for å tenke for komplisert, og det fører lett til at jeg får med en del "støy" i treningen. Klare mål gir klare kriterier. Klare kriterier betyr at du gir tydeligere signaler til hunden, noe som gir renere trening. Renere trening gir sikrere hund og mer effektive økter. Det blir mindre feiling underveis, og mindre sjanse for at du får med deg "spennende varianter" av adferden underveis. For de av oss som har hunder med slingringsmonn på minussiden, kan det være en fordel.

En klok mann

Dette innslaget av Dr. Ian Dunbar har mange gode poenger som er godt og tydelig forklart. Jeg skal la det snakke for seg selv. :)

Å flytte grenser

I øyeblikk der jeg har noe tid å slå ihjel, deltar jeg innimellom i nettdiskusjoner på Canis eller andre fora. Som regel dreier diskusjonen seg om "Hundehviskeren" eller metoder generelt. Diskusjonene blir ofte opphissede, og meninger kommer fram som både opprører og provoserer.

Det som gjentar seg gang på gang er at folk har svært ulik terskel for hva som er "greit" å gjøre mot hunden. Når det gjelder Hundehviskeren, er det nesten utrolig hvordan noen ser både kveling, spark, strømming, tvang osv, mens andre ikke ser noe av dette. Jeg er jo klar over at hva man ser er helt avhengig av kunnskapsnivå, og at mye kan virke enkelt for den uinnvidde. Likevel skremmer det meg at noen bare ser at "det virket", mens andre ser en hund som er redd og smisker som besatt for å få eier "snill "igjen. Noen kjøper enkle forklaringer, mens andre gjennomskuer dem.

Nå er jo det vi ser på tv ekstremversjonen av hundebehandling. I hverdagen og rundt omkring på hundetreninger er det vel sjelden slikt som foregår? Nei, kanskje ikke, men debatten er interessant likevel, for det har med grenser å gjøre. Hva vi betrakter som akseptabelt og uakseptabelt avhenger av hva vi er vant til og ser rundt oss, samt hvilke kunnskaper vi har.

Man kan se hunder som blir rykket i båndet uten at de tilsynelatende reagerer på det. Eier kan tilogmed bekrefte at hunden ikke bryr seg om det. Det stemmer nok også, dersom rykk i båndet har blitt habituert. Man kan jo lure på hvorfor eier rykker i båndet (og risikerer nakkeskade) når det ikke har noen virkning, men h*n får kanskje ut litt frustrasjon på det viset. Men er det noe å mase etter da, hvis det ikke plager hunden nevneverdig (hvis man igjen ser vekk fra faren for nakkeskader)?

Jeg synes det. Jeg tror at det å flytte grenser er en utrolig skummel ting. For meg er det en grense som gjelder: jeg vil ikke med vilje påføre hunden min ubehag eller skremme henne til lydighet. Jeg vet at hvis hunden er mottakelig for straff, vel da er den også mottakelig for belønning. Jeg har all makt over hunden min, hun er prisgitt meg for alt hun trenger for å overleve. Dette gir meg et enormt ansvar, og det minste jeg kan gjøre er å sette meg inn i hva hun trenger for å ha det best mulig.

Hvis jeg skulle bestemme at det av og til var greit å rykke i båndet, er veien kort dithen at jeg ikke ser på rykk i båndet som alvorlig. Er jeg vant til å gå mot hunden med truende kroppsholdning og mørk stemme, ser jeg kanskje ikke på det som alvorlig heller. Griper jeg tak i snuten hennes og klyper til når jeg blir irritert nok, vil jeg mest sannsynlig ikke reagere på at andre gjør det samme.

Tar hunden skade av noe av det jeg nevner ovenfor? Vel, det er jo ikke alvorlige situasjoner, og hunder er utrolig tilpasningsdyktige. Men når det gjelder disse eksemplene er jeg ikke mest redd for hva som skjer med hundene. Jeg er redd for hva som skjer med oss. Hvis jeg begynner å synes at rykk i båndet, brøling, truende kroppsholdning, klyping osv er normalt - hvilken grense er den neste som flyttes da? At hunden legges i bakken med tvang? At man brøler mens man rister i hunden? At man tvinger hunden inn i situasjoner den ikke mestrer? At man dulter med foten (som vist på tv)? At man sparker med full kraft? At man struper? At man henger opp hunden etter strupebånd? Hvor går neste grense da? Hvis dette er normalt, og ihvertfall ikke noe å lette på øyenbrynet for?

Jeg forbeholder meg retten til å reagere på et tidlig tidspunkt.

Jepp, da har vi prøvd oss i ringen igjen

Denne gangen var det ingen som filmet, og det var igrunn like greit. I dag fant jaggu meg frøkna på mye rart. Jeg fant på mye rart jeg også, så sammen var vi kjemperare. Neida, snakket med folk etterpå, og de syntes mye så greit ut, selv om jeg følte det var katastrofe.

Fellesdekk 10
Fri ved fot 8 (jeg rotet, gjorde holdt ved helomvending når jeg skulle fortsette å gå)
Dekk under marsj 10
Innkalling med stå 0 (her dekket hun mens jeg gikk fra, og så kjørte hun en frivillig dekk før jeg fikk kommandert stå)
Stå under marsj 8 (hun vred seg rundt etter at jeg hadde gått bak henne)
Apportering 8,5 (hun tok en stopp foran meg med apporten før hun kom inn, men ble sittende etter avleveringen -der tullet hun jo sist)
Hinder 9 (aner ikke hva hun trakk for, for der gjorde hun alt riktig)
Kjegla 0 (den sto ut mot publikum, og der drev to hunder og bråkte, så jeg må nok reparere en del på denne nå. Alle i klassen slet med denne)
Avstand 6 (hadde en dobbelkommando, ellers vet jeg ikke hva hun trakk for)
Helhet 6 (Frida trivdes ikke i dag, men 6 var likevel urettferdig lavt)

Tok med Frida inn i ringen etter konkurransen og kjørte litt frivillig fri ved fot. Hun tødde litt opp etter hvert. Prøvde innkalling, men da frøys hun (greier ikke løse ut på kommando). Det var en del støy i hallen da, så det var typisk sånn hun gjør når hun er usikker. Forrige konkurranse hadde jeg lekt litt med delmomenter på tur uka i forveien, mens jeg denne uka har vært sjuk, så jeg har ikke fått gjort noe. Hmmm.

Konklusjon:
Er nødt til å trene mye jevnere i forstyrrelser. Når det er lenge siden sist hun har trent rundt fremmede hunder (nå er det vel ca 3 uker siden), så blir hun lett trykket. Jeg er i tillegg nødt til å mestre nervene mine, for med en gang jeg mister kontroll over ansiktsuttrykkene mine, blir hun forstyrret av det. Hun er veldig oppmerksom på meg, og den minste ansiktsbevegelse jeg gjør kan få konsekvenser (jeg må selvfølgelig trene på det og). Igjen fikk jeg bekreftet at hun trenger å være 150% sikker på øvelsene, og denne gangen hadde vi rett og slett trent for lite på øvelsene til at hun var trygg og hadde det kult i ringen. Fy, fy.

Ingenting er mer praktisk enn god teori

Vel, jeg er glad i gode sitater, denne gangen er det Håkon Groven som har kommet med gull: "Nothing is more practical than good theory".

Når jeg trener, baserer jeg alt jeg gjør på teorien. Alt jeg gjør, vel det meste ihvertfall, bygger på læringsteori eller annen forskning. Siden jeg er teoretiker til beinet, har det å lese seg til teori alltid vært lett for meg. Praktiske ferdigheter har imidlertid ikke alltid vært så lett, og jeg har ofte slitt med det. Etter at jeg begynte som medinstruktør på kurs, har jeg blitt tvunget til gang på gang å gå gjennom læringsteorien. Den bevisstgjøringen rundt de sentrale prinsippene har faktisk lettet den praktiske treningen, så mye at jeg nå kan si at praktisk trening ikke er det vanskelige lenger.

Etter forrige Maria Hagstrøm-helg bet jeg meg spesielt merke i noe hun sa ute under en praksisøkt. Første kurshelg nevnte Hagstrøm at hun godt kunne ta snarveier og kjappe løsninger i treningen mot en konkurranse, men at hun aldri gjorde noe som potensielt kunne ødelegge for henne senere i konkurransekarrieren. Andre kurshelg kom hun tilbake til dette når det ble snakk om feiling av hunden. Hagstrøm bruker tydelige feilsignaler (for å markere presist hvor hunden feilet), men hun var svært tydelig på at det ikke skulle ligge noen trussel/psykisk press i dette. Hun sa det slik (fritt oversatt og etter hukommelsen): Hvis hunden er det minste usikker på deg fordi du har brukt ubehag mot den tidligere, vil den usikkerheten dukke opp i enhver presset situasjon (f.eks i konkurranseringen, når du har nerver og er rar). Da vil hunden ikke bare ha omgivelsene som forstyrrelse, men også bli forstyrret av sin egen utrygghet.

Med andre ord, vil det å bruke metoder som skaper mistillit mellom hund og fører kunne ødelegge en konkurransekarriere. Så kommer det urettferdige, da. Noen raser er mer tilgivende enn andre.

• En schæfer, bc eller belger syns du er "hur kul som helst", uansett hva du utsetter den for (ihvertfall et par-tre år)
• En retriever vil kanskje smiske en stund, så bare melde seg ut (kanskje det til og med ser ut som de synes det er gøy at du roper og kjefter)
• En rottis melder seg enten ut etter en stund, eller så sitter den i armen på deg (den kan være tålmodig med sin "matte"/"husse" i flere år først, men den gidder ikkehva som helst i lengden. Når nok er nok, er det virkelig nok).
• Hagstrøm mente at kelpien var særdeles lite tilgivende (man vil raskt få treningsproblemer om man ikke spiller på lag med den), og jeg mener det samme gjelder for aussien.

Uansett blir konklusjonen min at det beste er å spille på lag med hunden, og unngå konfronterende metoder - uansett rase.

I teorien er det veldokumentert at bruk av tilført ubehag har en rekke bivirkninger. Denne artikkelen tar grundig for seg hvordan belønning og straff virker på hjernen. Denne tar blant annet for seg bivirkninger av aversiver. Jeg nevner likevel noen kjente effekter: passivitet, redsel for å gjøre feil, stress og sykdom, redsel og aggresjon, ødelagt forhold mellom hund og eier. Det er mange som opplever treningsproblemer eller samarbeidsproblemer med hundene sine. Mitt ydmyke forslag er at man i så tilfelle går i tenkeboksen, kanskje det er noe man kan endre på i sin samhandling med hunden?

Klasse 2, dommer Tanja Hulsund, 147p og 2. premie

Her kommer en video, og beskrivelse av øvelsene:

Frida og Linn starter LP2 i Treffhallen februar 2010. from Irene Lie on Vimeo.

1. Fellesdekk 10x3=30 poeng
Frida hadde to "bekvemmelighetsforflytninger, men prikkfri ellers, så dommeren var snill med oss.

2. Fri ved fot 9x3=27 poeng
Vi fikk litt sjokk begge to over hvor lang sakte marsjen var. Frida datt litt ut og mistet en holdt, derfor poengtrekket. Dommeren mente hun var prikkfri ellers (selv om jeg syntes hun glapp en gang eller to), jeg tror vi scorer på bra attityd.

3. Dekk under marsj 10x1=10 poeng
Kunne gjerne hatt høyere koeffisient på denne :)

4. Innkalling med stå 9x3=27 poeng
Greit gjennomført, men uten full sprut. Litt typisk Frida, hun gjør jobben riktig og pliktoppfyllende, men gir liksom ikke jernet.

5. Stå under marsj 9x2=18 poeng
Her mistet vi et poeng på det ene skrittet hun tar etter stoppen. Synd med sånne unødvendige poengtap.

6. Apportering 9x2=18 poeng
Her hadde jeg gjort en tabbe. Har glemt å konkurransetrene apporten, så Frida spratt rett opp i lomma mi etter avleveringen. My bad, ellers var det bra.

7. Hopp over hinder 0 poeng
Frida satte seg på siden av hinderet, og kom i utgangsstilling igjen uten tilbakehoppet. Det har hun aldri gjort før (selv om hun setter seg på siden på trening, hopper hun alltid hinderet. Derfor tenkte jeg ikke på å hjelpe til med en dobbelkommando). Skikkelig kjipt, med en 7-er på denne hadde vi hatt opprykket nå.

8. Fremadsending 9x1=9 poeng
Helt greit, hun stoppet litt langt fra kjegla, og hadde kaningalopp (mer oppdrift enn framdrift). Men for halvannen uke siden hadde hun stoppet på halvveien.

9. Avstandskommandering 0 poeng
Her begynte hun å låse seg, trengte 3 kommandoer for å få henne opp i første sitt. Hun gikk greit ned i dekk igjen, men så begynte en diger nuffe å bjeffe utenfor ringen, og da frøys hun helt. Jeg greide heller ikke å være rasjonell (glemte håndtegnene også), så denne gikk skitt.

10. Helhet 8 poeng
Husker ikke helt, men tror hun trakk på fart og smådetaljer. Hun nevnte at Frida ikke setter seg skikkelig opp i oppsittene, og at det er typisk gjeterhund. Jeg skal prøve å få noen tips om det i Trondhjem neste helg. Skulle gjerne hatt 10 her, synes hun hadde bra attityd hele programmet, og samarbeidet oss imellom var bra (tror jeg).

Min oppsummering:

• Jeg synes Frida viser en fabelaktig arbeidsinnstilling, det er akkurat som om hun bretter opp ermene. Hun var bra sliten etter apporten, men kjørte på til vi var ferdige.
• Hun er en skikkelig diva. At det var masse publikum som klappet og så på henne - helt topp. :)
  Men det er greit, jeg får heller jekke henne ned om hun tar helt av.
• Hun var ikke berørt av mine nerver i det hele tatt i dag. I debuten syntes hun jeg var ekkel og ville ikke komme frivillig i utgangsstilling, i dag merket jeg ikke noe sånt (selv om jeg var mer nervøs i dag).
• Jeg tror det er lurt å fortsette med en uke treningsfri før konkurranse, i dag var hun ihvertfall råsugen på å jobbe. Merket det allerede i oppvarmingen - hun var kjempeintens.
• Vil legge inn en del arbeid i å baklengskjede siste del av programmet. Greit at hun er supertrygg når hun begynner å bli sliten.
• Må jobbe med transportene mellom øvelsene. Greide ikke være rasjonell, så jeg dillet mye med å holde henne i halsbåndet og sånt tull.

Seansen ble filmet, legger den ut så snart jeg får tilgang til den.

Når kommandoen ikke virker forsterkende

Har slitt en stund med avstandskommanderingen. Etter ca to stillingsskifter synker Frida sammen, og det ser mer ut som jeg straffer henne hver gang jeg gir en kommando. Inte alls bra attityd... Hun blir også trykket ved den minste forstyrrelse.

Snakket litt med Marianne (som er så kul å stille opp selv om kurset er avsluttet), og fikk tips om noen tiltak:

• Gå tilbake til frivillige adferder (det er lenge siden sist jeg har gjort i den øvelsen)
• Legge på kommandoen på nytt
• Alltid knallbelønning
• Ikke feile henne (dette tror jeg er veldig viktig, hun tåler like dårlig som meg å feile)
• Hele tiden ha Pavlov i bakhodet, så med en gang hun får dårlig attityd, skal vi avbryte økten

I dag begynte jeg, og det var fokus i alle øktene. Det tok ikke lang tid før hun hadde en helt annen holdning. Ikke bare logring, men ansiktet hennes uttrykte forventning heller enn ubehag (hun har et meget talende ansikt). I den siste økten fikk jeg fem frivillige stillingsskifter før jeg belønnet, med godt tempo og bra attityd. Jeg vekslet mellom å hive en eller flere godbiter til henne. En halv neve hver gang hun hadde et gjennombrudd, og jeg må si jeg er fornøyd med fremgangen.

Forberedelser til kl 2, 7. februar

Før debuten i klasse 1, la jeg en del arbeid i å baklengskjede de tre siste øvelsene. Det fungerte som bare det, og gjorde det enkelt å trene flere øvelser for en belønning.

Jeg kommer til å gjøre det samme før 7. februar. Problemet mitt er bare at de to siste øvelsene er de svakeste kortene. Kjegla er fremdeles ustabil, og jeg har ikke fått trent så mye på den siden dypsnøen kom. Avstandskommanderingen er grei, men i enkelte miljø (heldigvis ikke der vi skal konkurrere) er den veldig sårbar for forstyrrelser. Da skal det ingenting til før hun "låser" seg og fryser i posisjon.

Det betyr at jeg må gjøre en kjempeinnsats på de to siste øvelsene i kveld, sånn at jeg kan baklengskjede dem. Og så må jeg huske å legge til ventetid etter hver øvelse og utgang fra banen som siste ledd.

Lydighet og stress

I det siste har jeg tenkt en del tilbake på lydighetstreningen min. Klikkertrenere er jo gjerne opptatt av å få med de riktige følelsene i treningen. Hunden skal være glad, så den får riktig holdning, og man styrer stressnivået slik at man får riktig intensitet.

Frida var en svært hektisk ung dame, så jeg måtte være veldig bevisst på å trene bli-øvelser når hun var rolig/sliten. Dette førte til en svært sikker fellesdekk, hvor det meste kunne skje uten at hun brøt blikommandoen. Jeg hadde faktisk en super dekk og bli i omtrent 3 år.

Den sommeren Frida fylte 3 begynte hun plutselig å legge seg på skinka. Etter 3 år med perfekte dekker, måtte jeg bare klø meg i hodet. Hvorfor i all verden skulle hun legge seg på skinka etter så lang tid? Jeg prøvde på å innføre flatdekk, og tenkte at det ville øke bevisstheten hennes på posisjonen, men hun syntes ikke det var noe vanskelig å ligge på skinka med haka i bakken. Kanskje det tilogmed er enda mer behagelig?

Det virker som at Frida går inn i en "nå skal jeg bare ligge her og slappe av-modus" med en gang det er bli-trening. Og da tenker jeg at jeg har bommet en del på stressnivået, jeg skulle rett og slett ha jobbet med høyere stressnivå når jeg trente bli, og heller risikert noen feil.

Er det nå noen vei tilbake? Jeg kan nå trene fellesdekk mens hun er skikkelig gira, og likevel slapper hun helt av når jeg går fra henne. Jeg regner med at det går an å jobbe seg gjennom det, men er det verdt strevet?

Nyttårsforsett

Frida har som nyttårsforsett å bli raskere enn lynet i alle fartsøvelser. Spesielt når hun skal springe vekk fra meg.

Mine nyttårsforsett er noe mer ullne. Jeg skal trene mer kondisjon, både på meg og Frida. Bli flinkere og tynnere og sunnere og alt det der. Og så skal jeg kline mye mer enn jeg gjorde i 2009.

God jul

Frida ville at vi skulle skrive en liten julehilsen på bloggen vår. Jeg prøvde å fortelle henne at den liksom skal handle om trening, men hun insisterte. Jeg tror hun har et ganske stort eksponeringsbehov.

I alle fall ønsker vi alle venner og kjente en riktig god jul, og et supert nytt år. Og en nyttårsaften uten så mange raketter (Frida har nemlig hørt at mange blir så innmari redde av dem).

Frida håper for sin del at jula blir fylt med turer. Hun er nemlig litt redd for å bli tjukk. Og det hjelper ikke akkurat at jeg har begynt å kalle henne "pølse". Skikkelig hyggelig kallenavn. Jeg må nok passe på vekta selv, ikke akkurat et poeng å bli enda mer omfangsrik, så jeg tror nok vi skal få til noen turer. Må jo lufte skiene også.

Juleklem og kos fra oss begge.

Å straffe hunden for din dårlige trening

Susan Garret er en klok kvinne på mange måter.

"When you correct a dog, you are actually punishing him for your poor training."

Dette er et sitat som innimellom dukker opp på Canis' sitatbanner, og som har ligget og modnet i bakhodet mitt en stund.

Som hundetrener og hundeeier i diskusjon med andre av samme sort, kommer man ikke utenom temaet straff (da tenker jeg naturligvis på positiv straff, som betyr å påføre et ubehag). Det kan være snakk om mildt ubehag eller sterkt ubehag, alt etter hvem man snakker med.

Jeg har som klikkertrener tatt prinsipiell avstand fra å påføre hunden min ubehag, så langt det lar seg gjøre. For meg er det en lettelse, det har også gjort at jeg virkelig har måttet lære meg mye om hundetrening. Jeg er ikke helligere enn paven, så det er klart jeg også kan ha vært urettferdig mot Frida (og tidligere hunder), men det betyr ikke at jeg ikke prøver å unngå det så langt jeg kan.

Skulle jeg opptre truende ovenfor Frida fordi jeg ikke har greid å lære henne rett adferd? Oppdragelse og tekniske øvelser går for meg ut på det samme. Jeg legger opp treningen på samme måte uansett, forskjellen ligger bare i hvor grundig jeg er med detaljene.

Diskusjonen om hvor mye ubehag man kan/skal bruke går overalt. Ofte som resultat av at eier har gjort en del tabber i treningen eller oppdragelsen. Og når vi blir frustrerte, blir vi tilbøyelige til å tenke på straff. Men med hvilken rett skulle jeg smekke til eller slå Frida fordi jeg ikke har lært henne riktig sitt, dekk eller stå? Det er mange som gjør det. Hvilken rett har jeg til å true Frida fordi jeg ikke har satt meg nok inn i hva hun trenger av oppdragelse? Og så lenge jeg forventer full innsats fra Frida, synes jeg ikke at jeg skal tillate meg selv noe mindre.

Jeg snakker ikke om at hunden min aldri skal oppleve ubehag. Ekle situasjoner er en del av livet, og min oppgave er å lære henne å mestre det som er en del av livet. Men jeg snakker om å true eller bruke vold mot hunden min fordi jeg ikke gjør jobben min. For meg er det bare vanskelig å forstå, og jeg synes det er vanskelig å akseptere fra andre.

Dette ble ikke det mest forsonlige, eller treningstekniske, innlegget. Men på samme måte som jeg reagerer på bruk av vold mot mennesker (og spesielt om de ikke kan forsvare seg), reagerer jeg på brutal behandling av dyr. Vel, det trenger ikke være spesielt brutalt heller, hvis det bare er urettferdig nok.

Friskmeldt

Nå har frøkna fått fjernet stinget (resten var sydd innvendig), og er friskmeldt. Hun er klar som et egg til både trening og springing, bare synd at mamman er lite motivert for tiden.

Det vil si, jeg er motivert for å drive med hund, men er for tiden litt lammet av norsklæreropplegget. Det nærmer seg tiden for å føre terminkarakterer, og jeg har ikke mindre enn 263 terminkarakterer å føre. Det ligger en del rettearbeid bak hver slik karakter,så rundt disse tider er jeg ikke så morsom å være sammen med.

Men vi kommer sterkere tilbake, og klasse 2 4. februar nærmer seg med stormskritt. De fleste øvelsene er i boks, men jeg må skjerpe meg i forhold til konkurransetreningen.

Pasienten skal holdes i ro, om hun vil eller ei

Torsdag ble Frida sterilisert. Hun hadde et kjempestressnivå når hun var hormonell, spesielt når hun var innbilt. Blant mye annet overreagerte hun i de fleste situasjoner, kunne sitte og skjelve bare en annen hund så litt for lenge på henne - eller om noen kjeftet på hunden sin. Dette var helt klart ikke sunt for henne, spesielt ikke når det kunne strekke seg over 3-4 måneder.

Så torsdags morgen møtte jeg på dyreklinikken. Jeg satt sammen med henne til hun sovnet, og så dro jeg på jobb. Klokken ett fikk jeg telefon om at operasjonen hadde gått bra, og at hun lå og sov i buret sitt. Klokken tre hentet jeg henne, og gjett om hun skulle fortelle meg hvor grusomt hun hadde det. Hun pep for hvert skritt hun tok, og sjanglet mot bilen. Med en gang hun var i bilen, var det slutt på pipingen. Når vi kom hjem lå hun for det meste og sov. Irene kom innom med en dvd hun hadde lånt, og jeg møtte henne utenfor slik at Frida kunne få tisse. Idet Irene kom ut av bilen var det pipe- og pratekonsert igjen. Tror nok frøkna hadde mye å fortelle.

Allerede fredag morgen var hun i bedre form, og mer seg selv igjen. Hun fikk en dose smertestillende både fredag morgen og lørdag morgen. I dag er det første dag uten smertestillende, men frøkna mener hun er helt frisk, så det tror jeg går bra. Det er en liten utfordring å holde henne i ro nå, hun skal ikke hoppe og sprette, selv om hun selv tror det går helt greit.

Snøen meldte sin ankomst i natt, da blir Frida alltid ekstra øsete. Håper den ikke blir altfor dyp, sånn at planen om å gå gradvis lengre turer i bånd blir spolert. Hun skal trenes opp gradvis, men hvis hun må bakse i dypsnø, går jo ikke det. Frida får sende noen bønner til værgudene (siden kontakt med høyere makter ikke er min sterkeste side, mener jeg).

Forresten merkes det at hun ikke har fått jobbe siden onsdag kveld. Nå tusler hun rundt og småboffer på lyder utenfra. Det er som oftest passe-på-jobben hun tar lettest på seg når hun ikke får jobbe nok, så jeg får vel prøve å gi henne en oppgave. Men nå skal jeg leke norsklærer.

Kjegletrøbbel og hold-kjeft-diett

Har kjempetrøbbel med kjegla. Vi traver ut, og stopper på halvveien, jeg blir matt av frustrasjon - og da blir Frida det også (hun er jo nærmest et speilbilde av mine følelser). Marianne hjalp meg med dette siste helgen i Sandane, og da fikk vi framgang. Marianne klikket når frida hadde fokus framover, og da hadde jeg i oppgave å kaste ballen slik at den landet foran henne idet klikket kom. Sånn omtrent ihvertfall. Problemet mitt er bare at jeg ikke greier å gjennomføre dette på egenhånd. Kanskje jeg kan lure noen til å hjelpe meg videre, og bruke ally-oop eller musematte? Hmmm.

Så til utfordring nr 2. Jeg greier liksom ikke holde kjeft når jeg skal sende Frida ut til kjegla (og jeg har ikke engang kommando på dette). Jeg sier "ja"/"ta'n"/"gå ut"/"kjegla" osv. Frida skjønner ikke mer av det (selv om hun er litt av en tankeleser ellers). Så jeg må på hold-kjeft-diett, og det er ikke lett for en taletrengt norsklærer.

Noen som har tips til hvordan jeg skal komme meg ut av denne floken?

Lydighetstrening i Træffhallen

Etter å ha kjedet seg en hel dag var Frida rimelig gira på å få jobbe litt. Jeg bestemte meg for å teste ut hvordan det ville gå å sette henne rett i arbeid. Kjørte på med en fri ved fot på ca 5 meter før jeg belønnet. Hun var litt ukonsentrert, og litt høy, så hun lå litt langt frem. Tror vi kan ha utbytte av å kikke/snuse litt før vi begynner - det er det hun er vant til, og det tar vanligvis ikke mange sekundene før hun sier fra at hun er klar til å jobbe.

Fokuserte litt på øvelser i dag. 2 innkallinger med stå, kunne hatt mer sprut, men det var ganske mye forstyrrelser, så jeg klager ikke. Gikk rett over på stå under marsj, med en ekvipasje som gikk fri ved fot rundt oss som forstyrrelse. Kjørte en dekk under marsj og en fri ved fot m/forflytninger til slutt. Når jeg skulle ta to skritt bak spratt hun i front og dekket i stedet, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Øvelsene er fine, det eneste jeg har å plukke på er attityden i bli-momentene. Frida har lett for å senke hodet når hun må holde posisjonen, og det ser ikke så pent ut. Vet ikke helt hvordan jeg skal løse det.

Etter pausen tok jeg fram apporten. Kjørte to avleveringer før jeg kastet apporten. Hun hadde greit tempo (og galopp!!!!) både ut og inn. Jeg kastet en gang til, hvor apporten landet rett ved en annen ekvipasje (flaks at jeg ikke traff noen i hodet - må huske å tørrtrene på å kaste), men Frida tok den også i galopp. Tror jeg kan begynne å legge på kommando på denne øvelsen nå.

Kjørte også litt avstand på sitt og dekk, økte avstanden ganske drastisk (og har innført håndtegn i tillegg til verbaltegn. Det var ganske mye støy i hallen selv om det bare var ca ti ekvipasjer der, er greit å få lagt inn støyen rundt før vi skal i ringen.

Neste gang må jeg huske å trene hinder og kjegle også. Tror de fleste kl2-øvelsene nå er klare til å konkurransetrenes. Må innføre dommere og begynne å kjede de siste øvelsene også.

Apporttrening

I går kveld hadde jeg en god slump grillet kylling igjen, så jeg og Frida bestemte oss for å leke litt med apporttrening igjen. Dette er noe vi har forsømt de siste ukene, og jeg har fremdeles problemer med at hun ikke har det suget mot apporten som jeg vil ha. Jeg har lenge kjørt på teorien om å gjøre det enkelt, så hun får mange vellykkete repetisjoner i kroppen, men det har ikke økt intensiteten merkbart.

Jeg bestemte meg derfor for å gjøre stikk motsatt, heller utfordre henne (men da naturligvis tenke høy forsterkningskvalitet). Jeg begynte med et par enkle avleveringer (med god belønning), før jeg la apporten i sofaen, i senga hennes, på soverommet hvor hun ikke fikk se hvor jeg la den, osv. Hoppe opp på møbler for å få tak i den, opp på tå for å nå den på hylla, under teppe, u name it.

Jeg er klar over at det ble mer søk-apport enn tradisjonell app. Men Frida syntes det var råkult å bli overrasket, og hun lette som en gal etter apporten (snakk om sug), og pilte i full fart i utgangsstilling igjen. Ikke bare det, hun lot seg ikke lure mer enn en gang til å slippe den før mitt signal heller.

Jeg må kjøpe grillet kylling oftere.