Å flytte grenser

I øyeblikk der jeg har noe tid å slå ihjel, deltar jeg innimellom i nettdiskusjoner på Canis eller andre fora. Som regel dreier diskusjonen seg om "Hundehviskeren" eller metoder generelt. Diskusjonene blir ofte opphissede, og meninger kommer fram som både opprører og provoserer.

Det som gjentar seg gang på gang er at folk har svært ulik terskel for hva som er "greit" å gjøre mot hunden. Når det gjelder Hundehviskeren, er det nesten utrolig hvordan noen ser både kveling, spark, strømming, tvang osv, mens andre ikke ser noe av dette. Jeg er jo klar over at hva man ser er helt avhengig av kunnskapsnivå, og at mye kan virke enkelt for den uinnvidde. Likevel skremmer det meg at noen bare ser at "det virket", mens andre ser en hund som er redd og smisker som besatt for å få eier "snill "igjen. Noen kjøper enkle forklaringer, mens andre gjennomskuer dem.

Nå er jo det vi ser på tv ekstremversjonen av hundebehandling. I hverdagen og rundt omkring på hundetreninger er det vel sjelden slikt som foregår? Nei, kanskje ikke, men debatten er interessant likevel, for det har med grenser å gjøre. Hva vi betrakter som akseptabelt og uakseptabelt avhenger av hva vi er vant til og ser rundt oss, samt hvilke kunnskaper vi har.

Man kan se hunder som blir rykket i båndet uten at de tilsynelatende reagerer på det. Eier kan tilogmed bekrefte at hunden ikke bryr seg om det. Det stemmer nok også, dersom rykk i båndet har blitt habituert. Man kan jo lure på hvorfor eier rykker i båndet (og risikerer nakkeskade) når det ikke har noen virkning, men h*n får kanskje ut litt frustrasjon på det viset. Men er det noe å mase etter da, hvis det ikke plager hunden nevneverdig (hvis man igjen ser vekk fra faren for nakkeskader)?

Jeg synes det. Jeg tror at det å flytte grenser er en utrolig skummel ting. For meg er det en grense som gjelder: jeg vil ikke med vilje påføre hunden min ubehag eller skremme henne til lydighet. Jeg vet at hvis hunden er mottakelig for straff, vel da er den også mottakelig for belønning. Jeg har all makt over hunden min, hun er prisgitt meg for alt hun trenger for å overleve. Dette gir meg et enormt ansvar, og det minste jeg kan gjøre er å sette meg inn i hva hun trenger for å ha det best mulig.

Hvis jeg skulle bestemme at det av og til var greit å rykke i båndet, er veien kort dithen at jeg ikke ser på rykk i båndet som alvorlig. Er jeg vant til å gå mot hunden med truende kroppsholdning og mørk stemme, ser jeg kanskje ikke på det som alvorlig heller. Griper jeg tak i snuten hennes og klyper til når jeg blir irritert nok, vil jeg mest sannsynlig ikke reagere på at andre gjør det samme.

Tar hunden skade av noe av det jeg nevner ovenfor? Vel, det er jo ikke alvorlige situasjoner, og hunder er utrolig tilpasningsdyktige. Men når det gjelder disse eksemplene er jeg ikke mest redd for hva som skjer med hundene. Jeg er redd for hva som skjer med oss. Hvis jeg begynner å synes at rykk i båndet, brøling, truende kroppsholdning, klyping osv er normalt - hvilken grense er den neste som flyttes da? At hunden legges i bakken med tvang? At man brøler mens man rister i hunden? At man tvinger hunden inn i situasjoner den ikke mestrer? At man dulter med foten (som vist på tv)? At man sparker med full kraft? At man struper? At man henger opp hunden etter strupebånd? Hvor går neste grense da? Hvis dette er normalt, og ihvertfall ikke noe å lette på øyenbrynet for?

Jeg forbeholder meg retten til å reagere på et tidlig tidspunkt.