Ingenting er mer praktisk enn god teori

Vel, jeg er glad i gode sitater, denne gangen er det Håkon Groven som har kommet med gull: "Nothing is more practical than good theory".

Når jeg trener, baserer jeg alt jeg gjør på teorien. Alt jeg gjør, vel det meste ihvertfall, bygger på læringsteori eller annen forskning. Siden jeg er teoretiker til beinet, har det å lese seg til teori alltid vært lett for meg. Praktiske ferdigheter har imidlertid ikke alltid vært så lett, og jeg har ofte slitt med det. Etter at jeg begynte som medinstruktør på kurs, har jeg blitt tvunget til gang på gang å gå gjennom læringsteorien. Den bevisstgjøringen rundt de sentrale prinsippene har faktisk lettet den praktiske treningen, så mye at jeg nå kan si at praktisk trening ikke er det vanskelige lenger.

Etter forrige Maria Hagstrøm-helg bet jeg meg spesielt merke i noe hun sa ute under en praksisøkt. Første kurshelg nevnte Hagstrøm at hun godt kunne ta snarveier og kjappe løsninger i treningen mot en konkurranse, men at hun aldri gjorde noe som potensielt kunne ødelegge for henne senere i konkurransekarrieren. Andre kurshelg kom hun tilbake til dette når det ble snakk om feiling av hunden. Hagstrøm bruker tydelige feilsignaler (for å markere presist hvor hunden feilet), men hun var svært tydelig på at det ikke skulle ligge noen trussel/psykisk press i dette. Hun sa det slik (fritt oversatt og etter hukommelsen): Hvis hunden er det minste usikker på deg fordi du har brukt ubehag mot den tidligere, vil den usikkerheten dukke opp i enhver presset situasjon (f.eks i konkurranseringen, når du har nerver og er rar). Da vil hunden ikke bare ha omgivelsene som forstyrrelse, men også bli forstyrret av sin egen utrygghet.

Med andre ord, vil det å bruke metoder som skaper mistillit mellom hund og fører kunne ødelegge en konkurransekarriere. Så kommer det urettferdige, da. Noen raser er mer tilgivende enn andre.

• En schæfer, bc eller belger syns du er "hur kul som helst", uansett hva du utsetter den for (ihvertfall et par-tre år)
• En retriever vil kanskje smiske en stund, så bare melde seg ut (kanskje det til og med ser ut som de synes det er gøy at du roper og kjefter)
• En rottis melder seg enten ut etter en stund, eller så sitter den i armen på deg (den kan være tålmodig med sin "matte"/"husse" i flere år først, men den gidder ikkehva som helst i lengden. Når nok er nok, er det virkelig nok).
• Hagstrøm mente at kelpien var særdeles lite tilgivende (man vil raskt få treningsproblemer om man ikke spiller på lag med den), og jeg mener det samme gjelder for aussien.

Uansett blir konklusjonen min at det beste er å spille på lag med hunden, og unngå konfronterende metoder - uansett rase.

I teorien er det veldokumentert at bruk av tilført ubehag har en rekke bivirkninger. Denne artikkelen tar grundig for seg hvordan belønning og straff virker på hjernen. Denne tar blant annet for seg bivirkninger av aversiver. Jeg nevner likevel noen kjente effekter: passivitet, redsel for å gjøre feil, stress og sykdom, redsel og aggresjon, ødelagt forhold mellom hund og eier. Det er mange som opplever treningsproblemer eller samarbeidsproblemer med hundene sine. Mitt ydmyke forslag er at man i så tilfelle går i tenkeboksen, kanskje det er noe man kan endre på i sin samhandling med hunden?