Susan Garret er en klok kvinne på mange måter.
"When you correct a dog, you are actually punishing him for your poor training."
Dette er et sitat som innimellom dukker opp på Canis' sitatbanner, og som har ligget og modnet i bakhodet mitt en stund.
Som hundetrener og hundeeier i diskusjon med andre av samme sort, kommer man ikke utenom temaet straff (da tenker jeg naturligvis på positiv straff, som betyr å påføre et ubehag). Det kan være snakk om mildt ubehag eller sterkt ubehag, alt etter hvem man snakker med.
Jeg har som klikkertrener tatt prinsipiell avstand fra å påføre hunden min ubehag, så langt det lar seg gjøre. For meg er det en lettelse, det har også gjort at jeg virkelig har måttet lære meg mye om hundetrening. Jeg er ikke helligere enn paven, så det er klart jeg også kan ha vært urettferdig mot Frida (og tidligere hunder), men det betyr ikke at jeg ikke prøver å unngå det så langt jeg kan.
Skulle jeg opptre truende ovenfor Frida fordi jeg ikke har greid å lære henne rett adferd? Oppdragelse og tekniske øvelser går for meg ut på det samme. Jeg legger opp treningen på samme måte uansett, forskjellen ligger bare i hvor grundig jeg er med detaljene.
Diskusjonen om hvor mye ubehag man kan/skal bruke går overalt. Ofte som resultat av at eier har gjort en del tabber i treningen eller oppdragelsen. Og når vi blir frustrerte, blir vi tilbøyelige til å tenke på straff. Men med hvilken rett skulle jeg smekke til eller slå Frida fordi jeg ikke har lært henne riktig sitt, dekk eller stå? Det er mange som gjør det. Hvilken rett har jeg til å true Frida fordi jeg ikke har satt meg nok inn i hva hun trenger av oppdragelse? Og så lenge jeg forventer full innsats fra Frida, synes jeg ikke at jeg skal tillate meg selv noe mindre.
Jeg snakker ikke om at hunden min aldri skal oppleve ubehag. Ekle situasjoner er en del av livet, og min oppgave er å lære henne å mestre det som er en del av livet. Men jeg snakker om å true eller bruke vold mot hunden min fordi jeg ikke gjør jobben min. For meg er det bare vanskelig å forstå, og jeg synes det er vanskelig å akseptere fra andre.
Dette ble ikke det mest forsonlige, eller treningstekniske, innlegget. Men på samme måte som jeg reagerer på bruk av vold mot mennesker (og spesielt om de ikke kan forsvare seg), reagerer jeg på brutal behandling av dyr. Vel, det trenger ikke være spesielt brutalt heller, hvis det bare er urettferdig nok.
Amen! Bra skrevet, Linn. I stand by your side!
SvarSlettDet sitatet er så bra! Elsket tema for diskusjon på trening. Jeg er så enig med deg og stiller meg selv stadig spøsmålet om jeg trener godt nok.
SvarSlettHos oss diskuterer vi av og til det at hunden "viser deg fingeren". Gjør den egentlig det? f.x når den ikke vil inn med leken. Eller er det bare mer gøy å løpe rund omkring med den enn det er å komme inn med den? Da har jeg vel ikke trent riktig/godt nok da heller, mener nå jeg..
Jeg har personlig aldri sett hundene mine gi meg fingeren. Men Frida kan "fryse" og ikke lystre kommando. Jeg kunne sikkert tenkt at hun trosset/ga meg fingeren, men det gjør jeg altså ikke. Jeg vet at det bare er når hun blir usikker at hun fryser, og tar det heller som et tegn på at jeg må trene mer - slik at hun blir sikker.
SvarSlettMin forrige hund hadde Albert Åberg-syndromet. Det vil si at hvis hun hadde et prosjekt, "skulle hun bare" først, før hun kunne høre på meg. Skikkelig irriterende, og jeg kunne vridd halsen om på henne. Men jeg innså likevel at det var min feil. Jeg hadde lært henne at det var greit at hun belønnet seg selv før hun kom til meg (og selvfølgelig fikk belønning fra meg). Med andre ord var det jeg som hadde bæsja på leggen. ;)