MonsterFrida

Noe jeg har registrert i det siste, og som ble tydelig nå i helga også, er at voktingen til Frida har begynt å eskalere igjen. Nå begynner den å komme inn i treningen også (å passe på er førstepri hos frøkna, så når hun først begynner å knurre fra magen har hun trøbbel med å fokusere på trening), og det vil vi ikke ha.

Jeg har forstått det slik at hos de fleste hunder med diverse uartige anlegg, kommer disse egenskapene fram rundt fysisk kjønnsmodning. Frida begynte å vokte (og jage vekk inntrengere som gikk flere hundre meter unna) fra hun kom i hus. Hun gikk til fysisk angrep med napping og glefsing i ansiktet på alle firbente som kom i nærheten av meg -eller mine ting -fra hun var ca 4-5 måneder (jeg skal innrømme at jeg leste paragrafer da, samtidig som jeg naturligvis belønnet når hun holdt seg i skinnet). Hun har alltid vært reaktiv, men som voksen hender det nå at hun faktisk tenker før hun reagerer. Som valp og unghund gikk hun fra 0-100 på millisekunder.

Ved å få kontroll på stressnivået, ble det bedre, men etter kastreringen, ble hun mye mer intens på både gjeting og vokting igjen. Hun blir veldig mye verre hvis jeg ikke stopper henne (avbryter så hun ikke får drive på til hun slutter av sg selv). Det jeg har gjort foreløpig er å snakke med henne, eller ta hånden på brystet hennes (det roer henne ned). Alle som vet litt om læring vet at oppmerksomhet også kan virke forsterkende, så det er jo ikke det smarteste å gjøre, men det virket som det minst skumle alternativet (ignorere er ikke et alternativ, da det er så innmari forsterkende å bare fortsette).

Med hunder som lærer så raskt kan en enkeltepisode gi store utslag. Jeg og mamma dro på besøk til Tone for å plukke urter. Spencer (flaten til Tone) fant ut at han skulle være hyggelig med mamma'n min, og da kan han være ganske intens og uten intimsone. Frida er ekstremt beskyttende overfor sin bestemor, så hun rant inn i siden på Spencer og glefser og kjeftet for å få ham unna besta. Jeg og Tone ble stående målløse på litt avstand (jeg trodde jo jeg var kvitt den adferden), og i og med at Spencerten ikke lot seg avskrekke, lot vi han ordne opp på sitt diplomatiske vis (han er rå på å ignorere). Men etter den enkeltepisoden har hun voktet mye mer igjen.

På Skaret i går kveld kommer Linda med løsningen, etter over 35 timer på tre dager med hundetrening og hundeprat -  jeg var ganske imponert (min hjerne var ihvertfall helt mør). Etterpå ble jeg ganske flau over at jeg ikke har tenkt tanken selv (negativ straff er ganske elementært), men av og til trenger ting bare å komme utenfra. Jeg må jo bruke time-out på henne. Når frøkna begynner å knurre og blåse seg opp, så skal jeg fjerne meg selv fra regnestykket, jeg vet jo at det funker på frøkna.

Forrige gang jeg brukte time-out på henne, var når hun var i puberteten. Da var hun mer opptatt av å scanne treningen enn å holde kontakt. Siden jeg var trygg på at det ikke var fordi hun var redd, gikk jeg bare fra henne. Det behøvde jeg å gjøre hele to ganger, før hun var klistret på meg med kontakt resten av treningen (og alle treninger siden det).

Jeg er ikke spesielt glad i time-out. Jeg synes de som bruker det glemmer helt av at de skal lære hunden hva den SKAL gjøre, og heller legge til rette for å forhindre og forebygge. Og de glemmer ofte å fokusere på at hunden skal lykkes, så de bruker det altfor mye. Men i en situasjon som jeg er i nå, der reaksjonen nødvendigvis må komme i etterkant, vil det kunne fungere bra at jeg fjerner meg fra henne. Der jeg kan komme i forkjøpet gjør jeg naturligvis det. Frida er rå på å sladre - nå sladrer hun både på sau og fremmede hunder også, så forhåpentligvis trenger jeg ikke kjøre time-out mer enn noen få ganger før det skjer en endring.

Treningshelg med konkurransefokus

I helga fikk vi besøk til Molde av Bergljot Håkonsen. Hun gikk Canisinstruktøren i fjor, og vi gikk elitegruppa i lydighet sammen hos Marianne Tønseth for ca to år siden. Bergljot savnet treningsselskap, så vi kjørte en samling fra fredag morgen til søndag ettermiddag. Det å trene en og en hund, der resten sitter rundt - gir tilbakemelding (i pausene) og er med på evalueringen etterpå - er en utrolig bra måte å trene på. Det bygger samhold, og det gir høyere kvalitet på treningen når flere engasjerer seg i hverandres økter (ihvertfall når folk er flinke å gi hverandre god feedback). Siden Bergljot er et råskinn på å se detaljer og kriteriesetting, er det utrolig gøy å trene sammen med henne. Og gjett hvem som skal rabiesvaksinere frosken så vi kan dra på besøk til henne i Italia for å trene der. :)

Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).

Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.

De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).

Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.

Ordnung und Disiplin

Ok. Jeg er ikke sånn kjempeglad i disiplin. Spesielt ikke når selvdisiplinen står i veien for noe jeg har mer lyst på. Jeg liker å leve i nuet, og jeg liker å nyte fruktene uten å måtte slite for det. Dette gjelder mange områder, spesielt på helse og livsstil. Det eneste jeg virkelig har greid det med, er hundetreningen. Derfor skal jeg være så ufordragelig at jeg hever pekefingeren og moraliserer.

"You do what you have to do, so you can do what you want to do" 
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.

Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.

Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:

1. Sosialisering (den der er en no brainer, og det finnes masse bra om valpesosialisering)
2. Utvikling av forsterkere.
   Får jeg en hund som bare vil ha leik, eller bare vil ha mat, så er det der jeg setter inn støtet. Vil den ikke spise, så er det Premack for harde livet. Da skal den spise forskjellige godbiter før den får gjøre noe som helst annet den har lyst på. Det gjør jeg til den spiser i alle situasjoner, og til jeg ser at godis funker som forsterkning. Det samme gjelder lek. Jeg vil ha et bredt spekter av forsterkere, fordi det er det jeg baserer all trening på.
   Sagt enklere: jeg belønner hunden for å ta det den ikke vil ha med å la den få det den vil ha etterpå.
3. Jobbe med all adferd jeg ser kan komme i veien for at hunden skal fungere optimalt senere. Med Frida var det stress og utagering, pluss å få henne til å akseptere at hun ikke trengte å bestemme over alle på området. Før jeg hadde det på plass kunne jeg ikke ha henne løs på trening, og kan jeg ikke ha henne løs på trening (der alle hundene er kjente) kan jeg ikke stille i konkurranse. Disse problemene må man faktisk bare løse hvis man skal komme noen vei.
4. Hjernevaske hunden på at det er verdifullt å være opptatt av meg. Med andre ord god gammel kontakttrening. Det er hunden sitt ansvar å følge med meg, men det er mitt ansvar å gjøre det verd strevet. Denne jobben gjør jeg ikke bare på hundetrening, det grunnlaget legges hele tiden. Gjennom hele valpe- og ungdomstiden belønner jeg alt av frivillig kontakt og "følgsomhet", eller alle andre ting jeg vet vil være verdifulle senere. Under luftepauser, turer, hjemme, ute i hagen. Det er der jobben gjøres - gjennom hverdagen. For jeg skal ikke bare ha en familiehund som bare er der, jeg skal ha en treningspartner, og en konkurransehund. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig at hunden kan å jobbe selvstendig, men det er ikke noen motsetning mellom å ha bra kontakt og å kunne gå ut og jobbe selv. For å si det sånn: en veldig selvstendig hund som ikke er det spor interessert i samarbeid, er ikke så innmari trenbar den heller.
5. Nesten sist, men ikke minst, kommer grunnferdighetstreningen. Å trene GFene på flyt, i alle tenkelige varianter, frivilllige og med stimuluskontroll er man på god vei (denne artikkelen er heftig om stimuluskontroll, og den er god på hvor viktig det er å variere treningen). Det kan kanskje være lett å glemme generaliseringen av GFene, men det er verdt strevet. Er de ikke generalisert godt nok, kan man ikke forvente at hunden skal kunne prestere hvor som helst heller. Så snart man har flere GFer, kan man begynne å lære hunden kjedeprosessen. Gjør man dette, kan man plutselig gjøre hva som helst med hunden sin.
6. Et siste punkt. Det har jeg ikke gjort selv, men jeg ser absolutt hvor verdifullt det er. Det var Maria Hagstrøm som sa det på et kurs i barteby: hun kartla valpen gjennom lek for å finne ut hva som var dens sterke og svake sider. Slik at hun allerede fra tidlig av kunne bygge opp de svake sidene. Det er lite vits i å legge ned masse arbeid i noe hunden har lett for, mens man slurver med det som er vanskelig for hunden. Jeg skulle f.eks jobbet mer med å få Frida fra meg i stor fart, og i fart mot andre hunder. Det kreves en del erfaring for å få til dette (man må vite hva som er de store utfordringene på det nivået man sikter mot, og man må kunne lese hund), og har man ikke den erfaringen selv, er det lurt å gå kurs hos noen som har den. 

For mer allmen info om disiplin var dette radioprogrammet en fornøyelig opplevelse. Poenget er nemlig at i hundetrening, som i livet ellers, er det en del ting man bare må gjøre. Med hundetrening er det noen som er så heldige at de får superenkle hunder som fungerer uansett hva de gjør feil, men de fleste av oss må gjennom en del bakkearbeid før den virkelige moroa begynner, og jo høyere ambisjoner man har jo viktigere er det at man tar seg bryet. Er man heldig, synes man også bakkearbeidet er givende, hvis ikke er det bare å bite tenna sammen og bare f...ing do it. 

Om å drepe hunden med splitting

En av de mange høydarne i helga (tredje samling i instruktøren), var når Morten E og Cecilie K gikk gjennom innlæring av de mest komplekse øvelsene i lp-programmene. Idet vi jobbet med innlæring av apportdirigering, spurte en av dem om hvordan vi ville gått fram når vi skulle baklengskjede denne øvelsen.

Okay, la meg gå noen skritt tilbake først. Hunden som ble brukt for å vise innlæring av øvelsen, var en jakttrent jaktlabrador. Den kunne konseptet med dirigering, og kunne naturligvis apporten. Utfordringen for denne hunden var å forlate kjegla frivillig (jakttreningen har kanskje medført at den er mye flinkere til å vente på å bli utløst enn å rase avgårde uten signal). For å minke valgets kvaler for denne hunden, sørget Cecilie K for at avstanden mellom kjegla og apportene bare var på et par meter. Når Astrid (labben) var trygg på at hun selv skulle gå fra kjegla, økte Cecilie avstanden så den ble konkurranselik. Eier av hunden (en av de andre instruktørelevene) flyttet seg også gradvis lenger vekk fra kjegla til også hun sto på konkurranselik avstand. Idet Astrid plukket apporten, slo apportlæringen inn og hun kom automatisk inn i utgangsstilling med den. Og det var der spørsmålet om hvordan vi ville baklengskjedet denne øvelsen kom.

De fleste av oss (jeg registrerte bare de nærmest meg) begynte å tenke halvhøyt, og vi var ganske enige om at jo, vi ville begynt med siste ledd, avleveringen. Og så ville vi plukket den ned del for del. Ganske enige.

Og der satte Morten og Cecilie i gang en sekvens som fikk hjernen min til å gå så i spinn at jeg fikk problemer med å huske alt etterpå. Det høres kanskje sært ut, men jeg har nesten fotografisk minne på det som gjelder hund (er noen fordeler ved å være Asperger-light også), men dette var så heftig at jeg fikk store problemer. Sekvensen jeg nå babler vilt om (blir fremdeles litt ør, det har dere sikkert forstått nå), var en dialog der Morten spurte om hva de vanligste feilene folk gjorde når de baklengskjedet, og Cecilie svarte. Jeg skal forsøke å gjengi i riktig rekkefølge:

1. Man splitter opp kjeden i altfor mange deler. Dette tar helt livet av hundene, noe som faktisk er helt utrolig logisk. Å terpe og terpe på noe som allerede fungerer er bare dumt. Det samme er det å splitte opp allerede velfungerende kjeder. Hvorfor i all verden skulle vi begynne å splitte opp apporteringen til Astrid, når den var helt fin som den var? Vi er jo drillet på å splitte (det er til og med en av headersitatene på canis.no: be a splitter not a lumper (Bob Bailey) ). Men poenget er at vi splitter i innlæringen, og når vi terper på detaljer. Så begynner vi med baklengskjedingen av delmomenter. Hvorfor i all verden skal vi da begynne å plukke fra hverandre igjen kjeder som allerede er baklengskjedet? Det er så himla logisk sånn i etterkant, men det kom like fullt som et lite sjokk. 
2. Når man velger å ta ut et ledd fra baklengskjedingen (f.eks en adferd ikke fungerer), så er det mange som glemmer å ta en gjennomkjøring av kjeden igjen før de setter leddet inn igjen i kjeden. Man glemmer at det er Premacks prinsipp man jobber med i baklengskjedingen. Hva skjer når man tar ut et ledd og foersterker det en rekke ganger? Jo det er det som blir det mest sannsynlige leddet, og hunden blir ikke lenger forsterket bare av å få fortsette. Man risikerer da både å få en svakere kjede (som nettopp er grunnen til at vi ikke forlengskjeder), og at hunden stopper litt og sier "øøøøøh?" før den fortsetter. Det trengs ikke mer enn å ta en gjennomkjøring, man begynner ikke å baklengskjede hele greia på nytt.
3. Neste feil mange gjør, og spesielt lydighetsfolk (vi er visstnok mer belemret med OCD enn resten av befolkningen), er at man ikke har tillit til prosessen. Vi har en læringsprosess som er ganske forutsigbar, og hunden har en forsterkningshistorie som er med på å jobbe for oss. Likevel er det utrolig mange som får panikkangst og tvangshandlinger med en gang hunden feiler en gang eller to i baklengskjedingen. Da plukker vi alt fra hverandre og tenker at adferden ikke er klar enda (og så terper vi i ett år til før vi tør å prøve igjen). Det er lov å ha is i magen, og stole på at prosessene får lov/tid til å virke. Man må naturligvis finne balansegangen - er det tydelig at hunden ikke aner hva den skal gjøre, vel da må man gå tilbake, men litt is skal man tørre å ha. 
4. Punktet over er vanskelig å forene med hang til perfeksjonisme og ocd, men det blir faktisk bra til slutt. Innimellom blir det faktisk bedre også, fordi man ved å gi hunden sjansen til å rette opp selv, ruster den bedre til å takle det på en ok måte om det skulle oppstå variasjoner f.eks under konkurranse. Hvis du alltid har brutt av hunden når den har feilet (altså ikke lært den å finne løsning på feilen selv), og så starter hele greia på nytt, hva skjer da om hunden feiler på konkurranse? Det ser mye bedre ut med en hund som greier å hente seg inn selv når den har feilet, enn en hund som tror alt er ferdig om den har falt ut et lite sekund. Dette gjelder forresten i grunnferdighetstreningen også. Jo mer man lærer hunden å selv finne løsningen, og selv ta ansvaret for å gjøre det rett, jo bedre er det.

Klikket er viktigere enn belønningsplassering

I helga var vi på tredje samling på Instruktøren. Fokus var lydighetstrening, og tanken bak samlingen var at vi ikke skulle tenke og snakke kun som utøvere med egen hund, men også som instruktører. Når vi snakker sammen om et antall praktiske løsninger på ulike problemstillinger, og diskuterer hunder på ulike nivå/med ulike utfordringer, får vi alle en mye større verktøykasse.

Det jeg syntes kanskje var det aller heftigste ved hele helga, var at vi fikk bekreftet hvor mye viktigere klikket er enn belønningsplassering. Det er greit å bruke belønningsplassering som et ekstra krydder, men om belønningsplasseringen får hovedfokus, og er det som avgjør om hunden får til øvelsen, er man plutselig over på tradisjonell trening (minus ubehaget) med lokk-og-lur, og hvem vil vel vedkjenne seg det?

I helga fikk vi se flere eksempler på hunder som egentlig ikke hadde forstått hva de skulle gjøre. De gjorde mye riktig, men det at de ikke egentlig hadde noen forståelse av hva som førte til klikk ble maskert av at de alltid fikk bra strategisk plassering av belønning. Når Morten E ba dem putte belønningen i vesten, drite i belønningsplassering, og bare fokusere på klikket - ble alt mye bedre. Det tok omtrent to repetisjoner, så var adferden ryddigere, og man så at hunden jobbet mye mer målrettet (to repetisjoner, det er faktisk ganske hot). Ulempen når man gjør det, er jo at når klikket er i fokus, så må hundefører ha timingen og kriteriene i orden.  Med så gode hundeførere som de vi så i helga, er ikke det noe problem - men det er likevel interessant å få bekreftet det: De 4 hemmelighetene for super trening: timing, kriterier, forsterkningskvalitet og forsterkningsfrekvens er fremdeles de viktigste. Blir man god på det, blir man en god trener. Alle de andre hypene som kommer og går kan være ekstra krydder, men timing og kriterier kommer man ikke unna uansett.

Så folkens: drit i å dekke over at hunden egentlig ikke har forstått oppgaven. Konsentrer deg om å ha gode og klare kriterier, gjerne bruk strategisk plassering av belønning der det er hensiktsmessig, men tenk også på at det er viktigere å variere plassering av belønning enn å kjøre seg fast i mønster.

Det ska vara kul att träna hund

Ett av mine viktigste prinsipper i hundetreningen er at det skal være kult for både pelsen og meg å trene. Det er liksom en av grunnene til at jeg klikkertrener. Det sikrer at jeg trener på hundens premisser, og det medfører ikke bruk av trusler eller ubehag. Hunden får (rikelig) betalt for at den engasjerer seg i treningen, og min jobb er å legge til rette for at den skal lykkes. Så langt høres det greit ut, eller hur?

Likevel har vi opptil flere ganger opplevd at vi ikke har det kult når vi trener. Og da er det vel liten vits i? Ingen liv står på spill om jeg feiler i treningen min. Det er altså rom for å bare ha det gøy.

Jeg har skrevet om det før (tror jeg ihvertfall). Det var like før Frida var året. Hun var liksom hunden jeg skulle gjøre det med. Alt skulle frishapes, og hun skulle bli en stjerne. Vi satt utallige ganger i "treningsmodus": jeg nistirret for å få med meg alle detaljer som gikk i riktig retning, mens Frida ble mer og mer forknytt. Jeg hadde kjempefokus på at alt skulle se bra nok ut før vi kunne ta det videre. Og til slutt var det ikke kjekt å trene hund lenger. Siden hunden likevel måtte få hjernetrim for å ikke bli gal, måtte jeg likevel trene. Så jeg byttet ut grunnferdighetstreningen med å bare la henne tilby det hun kom på. Jeg senket skuldrene og lot henne bare kjøre på. Etterhvert ble det faktisk kjekt å trene igjen. Frida har nå en mengde unyttige triks på lager, og hun elsker dem. Jeg fikk trenet meg i å shape, og trenerferdighetene mine ble merkbart bedre.

I forbindelse med konkurranselydighetstreningen og prosjektoppgavene til instruktøren kjenner jeg at jeg går litt i den gamle fella. Jeg er mer opptatt av å få et pent resultat og å trene rent, og de høye skuldrene var på vei tilbake. Med en gang jeg får høye skuldre, synes Frida trening er pyton. Hun er pliktoppfyllende og gjør ting riktig, men spruten forsvinner, og hun blir mer og mer unnvikende. Jeg merket det spesielt når jeg trente avstandskommandering. Jeg fikk fint til å trene momentene på avstand. Hun har blitt kjempeflink å skille kommandoene, og ble tydelig tryggere. Jeg har både trent en og en adferd, to og to, alle tre i variert rekkefølge, frivillig og under kommando. Men så skal jeg trene det konkurranselikt, og så flater hun pinadø ut igjen. Jeg følte vel egentlig at jeg hadde gått nok tilbake på frivillig adferd, og at det ikke var der problemet lå. Det er stor sannsynlighet for at jeg tar feil, men det får jeg heller prøve å overleve.

Jeg forsøkte en litt mer leken tilnærming til problemet. I og med at både jeg og frosken livner litt til når vi får gjøre meningsløse triks, så prøvde jeg noe nytt. Jeg trente på å skille mellom kommandoene sitt, dekk og stå. Og bare for å teste ga jeg kommandoen "presten" (når jeg sier "må vi ringe presten" snurrer hun hodet rundt og rundt, slik som Linda Blair i The Exorsist). Plutselig livnet hun til, og syntes helt tydelig det var stas å få tøyse litt (tidligere har jeg alltid holdt tøyse-økter og seriøse økter adskildt). Gløden fra triksene smittet over på de andre adferdene også, og vi hadde den kjekkeste økten på lenge. Dette har jeg dratt med meg ut også, og selv om hun kan bli såpass gira på å snurre hodet at hun feiler oftere, så har vi det mye morsommere.

Vanligvis er jeg ikke tilhenger av å bruke mye tid på å trene inn adferder som ikke har noen funksjon. Men triksetreningen har bidratt med viktige ting. Jeg fikk trent opp egne shapingferdigheter, og det har hjulpet på når vi får høye skuldre (da kan jeg kjøre et par triks, og så er både jeg og hun på igjen). Slik sett er triksene kanskje noe av det viktigste vi har. Vi er ikke redde for å ødelegge noe, og derfor kan vi bare kose oss med treningen.

Det hadde jo vært en fordel om vi kunne hatt det like kjekt med vanlig trening som med triksene, men det skjer noe i hodet mitt når vi skal vise at vi kan, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme over. Det er ikke sånn at jeg tror at verden går under hvis vi ikke får til alt, og jeg får heller ikke store traumer av å feile. For å si det sånn, så har jeg god trening i å tråkke i salaten, og kommer som regel greit ut av det også. Derfor er det et lite mysterium for meg at vi stadig vekk skal miste gløden vår. Om det er noen som har erfaring med dette, så hadde det vært moro med en diskusjon rundt det.

Diskriminering

Tenkte jeg skulle skrive litt om diskrimineringsøvelsen. Har kommet såvidt i gang med den. Kriterieplanen hjelper meg å ha en retning i det jeg gjør, for ellers kan jeg fort bli litt kaotisk. Om den er supergod eller ikke synes jeg er vanskelig å bedømme, men dens viktigste funksjon er å rydde opp i hodet mitt. Jo mer detaljert jeg har planlagt på forhånd, jo mindre vimsing underveis i treningen.

Jeg har kommet litt i gang med treningen, er omtrent ved punkt 8-9 under "skille mellom ulike gjenstander" (har visst byttet om litt på rekkefølgen). Denne filmen viser litt av en økt vi hadde på onsdag. Vi hopper inn i filmen idet jeg bytter ut en nøytral gjenstand med anda (kriteriet er å gå til pip på kommando). Dere får se at hun må innom og sjekke anda før hun går videre til kyllingen. Jeg er litt usikker på om jeg burde si kommando idet hun går fra meg, eller når hun er ferdig med å sjekke de andre gjenstandene, men i den økten filmen var fra (vi trente mer enn filmen viser), så ble hun bare sikrere og sikrere. Når jeg la til siste gjenstand, fikk hun en hang up, der hun låste seg på å markere på den. Jeg fjernet den, kjørte ett klikk for markering på kyllingen, og så var problemet løst. Når jeg var ferdig med den økten, hadde jeg virkelig følelsen av at jeg hadde lykkes. Når jeg ser på filmen nå i ettertid, hadde jeg kanskje ønsket at hun ikke måtte veien om andre gjenstander, men hun hadde også veldig mange repetisjoner der hun gikk rett på. Skal forsøke å tigge meg til hele filmen fra Linda.





Kriterieplanen

Beskriv øvelsen:
Øvelsen starter i utgangsstilling. På kommando fra eier skal hunden markere på tre ulike gjenstander: and, frosk og kylling. Hunden skal også vise tre ulike markeringsformer: frysmarkering med snute, apportmarkering og dekkmarkering. De ulike markeringene skal kunne vises i vilkårlig rekkefølge, og det samme skal plasseringen av gjenstandene.


Nødvendige grunnferdigheter:

1Utgangsstilling
2 Dekk
3 Target
4 Hold fast

Delmomenter:

1 Utgangsstilling
2 Frysmarkering på target på kommando
3 Hold fast ulike gjenstander på kommando
4 Avlevering av gjenstand i utgangsstilling
5 Dekkmarkere gjenstand på kommando


Kriterieplan

SKILLE MELLOM TRE ULIKE GJENSTANDER

Frida gikk rett på frysmarkering med snuten når jeg presenterte gjenstanden, så det trengte jeg ikke bruke tid på å få fram.
I alle stadier veksler jeg posisjon på gjenstandene, så det nevner jeg ikke som eget kriterie.

1 Frivillig frys på anda
2 Sier navnet på anda mens hun fryser
3 Sier navnet på anda like før hun fryser
4 Sier navnet på anda fra utgangsstilling
5 Legger til ”nøytrale gjenstander” (eggeglass), repeterer trinn 1-4
6 Erstatte et eggeglass med en av de andre gjenstandene
7 Erstatte det siste eggeglasset med den tredje gjenstanden
8 Gjøre punkt 1-7 med frosken
9 Gjøre punkt 1-7 med kyllingen
10 Innføre navnet på de andre gjenstandene som tullekommandoer, for å teste forståelsen av ordet. Frida har veldig lett for å bare tippe på det som har lønnet seg i det siste, og ikke så lett for å bruke ørene sine, så dette punktet tror jeg at jeg bør være spesielt obs på.
11 Veksle mellom å kommandere mellom de tre gjenstandene. Her kunne jeg hatt et mellomtrinn, med å kjøre på to og to gjenstander. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg hadde dårlig erfaring med det når jeg trente luktdiskriminering. Hvis valget sto bare mellom to gjenstander, fortsatte hun bare å tippe, istedenfor å bruke nesen. Når jeg brukte tre pinner, måtte hun i større grad gjøre bevisste valg. Jeg innbiller meg at det samme vil gjelde her (å slå på ørene har av og til vært like vanskelig som å slå på nesen).

FRYSMARKERING MED SNUTE PÅ KOMMANDO

Siden frysmarkering var den atferden hun valgte helt fra starten, og det hele tiden har vært den atferden som har blitt koblet til navnet på gjenstanden, tror jeg at jeg kommer til å la navn på gjenstanden også være kommando for frysmarkering.
Mulig det gjør det vanskeligere på sikt, men jeg tror ikke det.


DEKKMARKERING PÅ KOMMANDO

1 Kjøre et par frivillige dekker
2 Legge frosken ned der hun mest sannsynlig vil dekke (prinsippet med dekkmarkering på gjenstand er allerede kjent for henne, men siden dette er nye og større gjenstander, repeterer jeg prosessen)
3 Legge på kommando ”dekk frosk” idet hun dekker
4 Si kommando like før hun dekker
5 Si kommando et stykke fra gjenstand, så hun må gå bort for å dekke.
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med kyllingen
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.


APPORTMARKERING PÅ KOMMANDO

1 Hold fast kyllingen i utgangsstilling
2 Gi kyllingen i front, avlevering i utgangsstilling (hun er drillet i apport, så dette er kjente prosesser for henne)
3 Plukke opp kylling fra bakken, avlevering i utgangsstilling
4 Legge på kommando ”apport kylling” idet hun er på vei til å plukke opp
5 Si kommando mens hun venter i utgangsstilling (jeg tror det går greit å hoppe direkte til dette siden hun er så drillet (og sugen) på apportering)
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med frosken
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.

SKILLE MELLOM DE ULIKE KOMMANDOENE

1 Jobbe med snutetarget som ”hovedaktivitet”, mens jeg innfører dekkmarkering som tullesignal. Begynne med en gjenstand, og så gjenta prosessen (punkt 1-10) med de andre.
2 Snutetarget som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal.
3 Dekkmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal
4 Dekkmarkering som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal
5 Apportmarkering som hovedaktivitet, dekkmarkering som tullesignal. Her kan det oppstå problemer, for hun blir fort veldig gira på å apportere, så det er godt mulig hun slår av ørene litt her.
6 Apportmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal. Grunnen til at jeg har dette punktet til slutt, er at jeg regner med at det er noe av det vanskeligste. Å holde seg i skinnet istedenfor å ruse inn i en apportering når hun først er i apportmodus, er ikke enkelt.
7 Veksle mellom snute og dekk
8 Veksle mellom dekk og apport
9 Veksle mellom snute og apport
10 Veksle mellom alle tre atferder
11 Veksle mellom snute og dekk, and og frosk
12 Veksle mellom snute og dekk, frosk og kylling
13 Veksle mellom snute og dekk, kylling og and
14 Veksle mellom dekk og apport på samme måte som punkt 11-13
15 Veksle mellom snute og apport på samme måte som punkt 11-13
16 Veksle mellom alle atferdene og gjenstandene.

Neste innlegg blir nok om Tag Teach, men jeg må sortere hjernen min litt først.

Skikkelig hårete utfordringer

På instruktørutdanningen til Canis hundeskole får hvert kull en rekke praktiske prosjektoppgaver som skal være ferdig i løpet av året. Tidligere år har det vært en del freestyleoppgaver, spillefilmer og lignende. I år ville de gjøre noe annet, og vi har derfor fått noen prosjektoppgaver som kommer til å gi meg og frøkna skikkelig hår på kæssa (brystkassa altså). Selv om vi godt kunne laget film (The Exorcist f.eks), er mer bruksorienterte oppgaver mer i vår gate. Årets oppgaver er dessuten alle skikkelige utfordringer for meg og frosken. Å jobbe på avstand fra meg og stimuluskontroll er våre absolutt største problemer, og nå må vi bare jobbe oss gjennom dem. Det må bli bra.


Kontroll over hunden på avstand, (LP Elite)
Denne øvelsen er vi jo godt på vei med, men vi har slitt med den hele veien. Attityden har blitt mye bedre enn den var, men det er fremdeles litt sirup der. Jeg savner den triggerhappye attityden som jeg har nevnt tidligere, men hun ser ihvertfall ikke ut som om hun har lyst å dø. Jeg sliter virkelig med den øvelsen der, og når jeg får høye skuldre under trening, synes frosken at trening er pyton (ikke alltid det kuleste i verden med superfølsomme hunder). Tror vi trenger litt Irene-hjelp for å løsne opp det der. Ellers er jeg ganske fornøyd med sikkerheten på kommandoene. Tidligere tippet hun mer enn hun brukte ørene, men nå skal det enten veldig sterke forstyrrelser til, eller hun er skikkelig sliten hvis hun slår av ørene.

Fremadsending i bruks (klasse A)
Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for oss! Hun skal springe i gallopp langt vekk fra meg og rett mot en gruppe mennesker. Jeg har begynt å jobbe mye mer med musematte på avstand, og jeg har en viss ide om hvordan jeg skal legge opp treningen. Vi skal levere inn kriterieplan for alle øvelsene, og når jeg har fått den godkjent kan det hende jeg legger den ut her. Ellers skal øvelsen se omtrent slik ut: Fremadsendingen kommer ca 3 min. ut i filmen.

Diskrimineringsoppgave
Hunden skal på muntlig kommando velge riktig gjenstand blant minst tre gjenstander som ligger foran den. Vi skal kunne vise dette ved å kunne be om samme gjenstand flere ganger etter hverandre, også om vi forandrer plasseringen på dem. Den skal kunne dette på minst tre gjenstander (nytter ikke å bare ha navn på en, og så legge den sammen med andre gjenstander). I tillegg skal hunden ha tre markeringsadferder på gjenstandene: frysmarkering med snuten, labb på gjenstanden og apport. For å få godkjent øvelsen må vi ha minst en markeringsadferd, vil vi ha svart belte i klikkertrening, bør vi ha alle tre. Vi har begynt med noen av lekene til Frida (hun har en hel samling med leker som lager forskjellige dyrelyder). Vi har begynt å sette navn på dem: frosk (den kvekker selvfølgelig), anda (den kvakker(?) naturligvis også) og pip (en kattelekekylling som piper skikkelig). Frida har valgt seg ut frysmarkering med nesen, men vi skal også jobbe med labb og apport. Foreløpig er største problem at Frida savner leikene sine, hun brukte nemlig å ha dem med seg i senga om natta. :) Her er en film som viser omtrent det vi skal gjøre (overse den perverse overforbruken av kommandoer).

I Mol(de)boland - der hvor alt går an

Hundebæsj:
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.

Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.

Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.

Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.

Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.

"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.

Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.

Targetparty

Selv om jeg har lært inn alle targetgrunnferdighetene på Frida, har jeg aldri vært komfortabel med å bruke veldig mye targeting i treningen. Litt har det med at jeg synes det er artig å jobbe med så lite hjelp som mulig, og litt med at jeg har trøblet med overgangen fra å bruke targeten, til å bli kvitt den som hjelp. I tillegg har jeg slitt mye med å sende Frida vekk fra meg, noe som også har gjort hele musematteopplevelsen lite festlig.

Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.

Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.

Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.

I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.

Første helg på klikkerinstruktøren

Dette blogginnlegget måtte jeg tygge en stund på. Det stakkars lille hodet mitt var så fullt av inntrykk, at jeg nesten har vært komatøs siden helga. Denne helga var nemlig første samling på Klikker-Instruktøren 2011. Jeg har gledet meg veldig til dette kurset skulle komme i gang. Ikke bare at vi får mange helger med intens hundenerding sammen med skikkelig flinke hundetrenere, men å gå kurs for Morten Egtvedt og Cecilie Køste er en seriøs opptur (sorry fjortisspråket, jeg har akkurat kommet ut av koma, og er fremdeles litt ør). Jeg har jo gått et runderingskurs med Morten E før, hvor jeg fikk teste litt baklengskjeding av melding. Men jeg har aldri gått kurs for Cecilie K før, og jeg gledet meg veldig til det. Det var ganske heftig å gå for dem (det kan jeg vel si uten å virke helt fjern?). De kaster ett blikk på deg, og så vet de hva du har gjort. Og de har løsninger på løpende bånd. Jeg følte egentlig at frosken og jeg både fikk vist at vi kan noe, og at vi fikk vist hva vi sliter med. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er råspent på fortsettelsen!

Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?

Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:

• Vi la masse arbeid ned i grunntreningen, men så ble vi utålmodige fordi vi aldri kom videre (frøkna var over ett år før hun kunne flere kommandoer enn "kom"). Det resulterte i at vi begynte å ta en del snarveier (ikke noe lokking eller annen styggedom, vi bare kuttet noen svinger og gikk litt fort fram). På grunn av korthusene vi bygde, har vi brukt mye tid på å gjøre grunnarbeidet opp igjen. Hvordan kan man unngå dette, og likevel ha en hund man kommer i ringen med før den ligger under torva? Ganske enkelt i grunn: man kan ligge på trinn 1 og 2 i stimuluskontrolltreningen lenge før man har en perfekt atferd. Man kan til og med prøve seg på trinn 3 hvis man er av det vågale slaget. I tillegg bør man begynne å baklengskjede så snart man har flere øvelser på repertoaret. Da blir hunden raskere vant til kjeding, og man får med som bonus at den tidligere lærer å jobbe lengre for belønningen.En annen bonus ved å gjøre grunnarbeidet skikkelig, er at det gir mindre risiko for å skape usikkerhet hos hunden.
• Jeg har nevnt det tidligere at jeg hadde "glemt" et av de viktigste lovene i klikkertreningen. Det er alltid hunden som skal starte aktiviteten. Når jeg begynte med konkurranseoppkjøring la jeg meg til en uvane med å kommandere henne i utgangsstilling. Det høres sikkert ikke ut som en dødssynd, men jeg er sikker på at jeg får det varmt på grunn av dette. Det kortsiktige resultatet var en (klikker)hund som vegret seg for å komme i utgangsstilling så snart hun ante at vi skulle trene lengre kjeder. Ikke pent. Etter at jeg ble mer bevisst på dette igjen, har både tempo og attityd bedret seg radikalt.
• Vi hoppet for raskt fra enkel grunnferdighetstrening og enkle delmomenter til superlange kjeder. Overgangen ble altfor brå, og jeg var ikke flink til å variere (har man det travelt, så har men det travelt). Ikke bare at vi kjedet sammen lange lydighetsøvelser, men vi kjedet hele sekvenser av flere øvelser også. Jeg har nå begynt å jobbe med baklengskjedings-skillsene mine, og det vil medføre et "mellomstadie" fra bare frivillige GF'er til hele øvelser (eller, grøss og gru, hele program).
• Jeg har hatt en tendens til å kjøre altfor lange økter. Jeg har jo tenkt at det er med på å øke kondisjonen hennes, og hun greier lange økter. Men det hjelper ikke akkurat på tempoet. Så nå blir det superkorte økter med go-go-go, og så pause.
• Ikke bare at øktene mine har vært for lange, men jeg tror jeg har kjørt på med for mange repetisjoner også, og det kan også gå utover tempo og intensitet. Så smekk meg på fingrene viss dere ser meg kjøre på altfor mange ganger - og spesielt i fartsøvelsene (da skal dere få lov til å slå eller sparke meg - eller be meg jogge en runde).
• Jeg gjør en del gjennomtenkte ting når det gjelder treningsrutiner, men jeg er fæl på å skulle snakke underveis i økten, og spesielt mens jeg belønner (har noen sagt at det er pausetid?). Frida har jo vært en del demo-hund på kurs, og hun har lært seg å ikke tilby atferd når jeg står og snakker. Hun står bare og ser på meg, til jeg har fokus på henne igjen, og så begynner hun å jobbe (og er det kanskje ikke hundens kontakt som skal aktivisere eier, ikke motsatt?). Alt dette fører til at man mister fokus i treningen. Selv om frosken ikke er en hund som jeg mister kontakten med når jeg gjør sånne teite ting, så gjør det at både hun og jeg må skifte gir på en dum måte i løpet av øktene. Sånn blir det ikke go-go-go av (fy, Linn).
• Siden Frida var så reaktiv som hun var (0-100 på et tidels sekund i utagering), og med høyt stress og tendenser til grisekrokodilling, så kjørte jeg på med masse regler for å gjøre henne mer kontrollerbar. Jeg har fått en veldig kontrollerbar hund, men nå må jeg prøve å gjøre henne litt mer ufin igjen. Hun har blitt råere i leken og når hun blir belønnet med godis, men jeg vil ha henne enda frekkere. Skal trene mer på pangstart, og heller la henne tjuvstarte og jukse mer enn å sikre at hun greier å holde seg. Målet er en litt frekkere frøken, og en litt mer trigger-happy hund.

Alle disse punktene jeg har nevnt kan ha vært med på å gjøre frøkna litt seig i sessen. I og med at vi ikke har så mange klikkerhunder rundt oss, er det ikke så mange å sammenligne seg med. Det var med en del unghunder på instruktøren, og de hadde den trigger-happy-attityden som vi gjerne vil ha. Det er fort gjort å miste den når hundene blir voksne, men med god grunntrening og gode treningsrutiner kan man motvirke det.  Jeg var egentlig ikke klar over hvor mye av det vi egentlig hadde mistet, så det var sunt å få en liten oppvekker i helga. Jeg kommer sikkert til å blogge mer om det andre vi var gjennom i helga, men det får komme når det modnes mer. Foreløpig er planene som følger:

Bli skikkelig treningsrutine-nazi

Debut i klasse 3

Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)

Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.

Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).


Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)

Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.

Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.


Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).

Prosjekt råtass for lille pingle

Nok en gang har plutselig startdato kommet bardus på. Hva innebærer det? Jo, det skal jeg si deg, og det er ikke lite.

1. Overgangen fra detaljtrening til lange kjeder og øvelser blir ganske brå. Det er ikke første gang jeg gjør dette. For å være helt ærlig har det blitt et stygt mønster. Jeg tror det handler om at det er så kjekt å trene på detaljer. Når vi trener på detaljer og grunnferdigheter og slik har vi ofte høy forsterkningsfrekvens. Det gjør meg glad når jeg belønner mye, ikke fordi jeg føler meg snill, men fordi jeg føler at vi lykkes. Lengre kjeder og lavere forsterkningsfrekvens får meg ikke til å føle det samme. Og det fører meg til punkt to.
2. Når jeg får på meg "nå-gjelder-det-hatten", mister jeg den laidbacke stilen jeg ellers har når jeg trener. Når jeg føler at jeg har kontroll, senker jeg skuldrene og har det gøy når jeg trener. Når jeg er stresset fordi vi skal prestere forsvinner den moroa. Og det er jeg ganske fortvilet over. Jeg har lyst å bli god i konkurranselydighet, men det skal jo være moro samtidig -både for pelsen og meg. Jeg trenger vel ikke nevne engang at Frida syns jeg er pyton når jeg har konkurransetrynet på. Hun vil ikke komme i utgangsstilling engang, hun blir usikker både på meg og på øvelsene (som hun kan godt når jeg er normal), og det lyser "jeg vil ikke være her" av henne. Dersom noen har tips til hvordan jeg kan tette dette gapet mellom mine to personligheter, uten at det medfører årevis med psykoterapi, blir jeg veldig takknemlig.
3. Jeg har skrevet før at Frida er verdens smarteste hund. Jeg tar det som en selvfølge at hun har skjønt sammenhengen mellom mitt alvorstryne, og nedgangen i forsterkningsfrekvens. Jeg har helt ærlig forsøkt å lære henne at når vi jobber lengre, blir betalingen desto bedre. Men det ser ut som hun foretrekker jevnlig tilførsel av kjedelig belønning framfor enkeltutdeling av skikkelige godsaker. Der ligger kanskje litt av problemet mitt. Frida er en enkel hund å belønne, i og med at hun gjerne tar imot det meste jeg byr henne. Likevel har jeg ingen superforsterker, som virkelig får henne til å gå av skaftet for å få. Jeg har fått tips om hvordan jeg skal fikse overgangen mellom grunntrening og øvelsestrening. Kanskje den planen også kan hjelpe meg med en gang for alle å løse uvane nr. 1.

Så var det prosjekt råtass, da. Fram til instruktøren begynner i mars har jeg tenkt å jobbe litt med leken vår. Hun kan leke godt når hun allerede er litt opphisset, men hun kan også skru av lekingen helt dersom det blir litt for tett på fremmede hunder eller folkemengder. Dette henger jo sammen med at hun også kan bli miljøberørt når vi trener og konkurrerer, så jeg tenker at hvis hun greier å leke uhemmet i disse situasjonene, vil det kunne virke inn på det andre også. I tillegg vil det øke lekekondisjonen hennes, noe vi antagelig trenger til instruktøren. Jeg har altfor lenge dallet med godbiter, siden det er enkelt og funker bra. Ballkasting måtte jeg slutte med pga skuldrene hennes, og da ga jeg litt opp lekingen. Helt til jeg investerte i et helt arsenal av pelsleker i alle varianter. De funker som bare det (har blåmerker på knokene og blødende hull i huden som bevis), så det er de vi jobber med nå. Når jeg tenker meg om, skal jeg bli flinkere å overraske henne i leken også (fikk formaning om det fra strenge-Irene også, at jeg blir for forutsigbar, og at det kan bli kjedelig for supersmarte vofsen).

Nå skal jeg i lydighetsringen førstkommende søndag, første gang i klasse 3. I og med at øvelsene ikke fungerer når jeg er rar, kan hun dem ikke godt nok. Jeg skal likevel starte, jeg har ikke tenkt å begynne en uvane med å trekke meg fra konkurranser (for den uvanen kan raskt bli stygg). Men siden jeg ikke har trent godt nok,  kan jeg ikke gå hele programmet. Det vil være å skyte seg selv i leggen (og det er en annen uvane jeg prøver å legge av meg). De siste gangene jeg har vært i ringen, har jeg i ettertid erkjent at hun ikke var godt nok forberedt på oppgaven. Jeg vil ikke at hun enda en gang skal forbinde ringen med noe vanskelig, eller at hun skal finne ut at ringen er plassen der vi sparer krefter. Men vi skal gå i ringen og gjøre en fin fri ved fot. Hvis hun er i superslag, og strutter av energi, kan vi kanskje kjøre en øvelse til, men plan en er fri ved fot og så ut til belønning. Håpet er at det blir en investering i gode assosiasjoner til lp-ringen.

Gjennombrudd 2

Apporten og jeg har en festlig historie. Etter at jeg greide å time feil under innlæring av apport på Pippi (forrige hund), slik at hun bare ville spytte, fikk jeg fullstendig hetta bare ved tanken på apporttrening. Frida var vel nærmere tre år før jeg fant ut at jeg bare måtte komme over det.

Fra frøkna var liten hadde jeg oppmuntret henne til å bære forskjellige ting, med tanke på apporttreningen. Jeg forsøkte også å få henne til å ta gafler, skjeer, nøkler osv i munnen, men det var hun aldeles ikke interessert i. Hun var ivrig på å bære pinner og røtter på tur, og hun var flink å bære posten opp til døra. Men holde fast i trening var uaktuelt.

Jeg måtte altså jobbe med kriteriene mine. De var ikke så mystiske i det hele tatt. Jeg fulgte kriterieplanen fra Lydighet i teori og praksis, pluss at jeg brukte apportartiklene og videoene til Fanny Gott som hjelp. De hjalp meg helt fram til kriteriet å gripe over (og knipe sammen tenna). Frida hadde slett ikke lyst til det. Hun hadde ingen problemer med å touche eller gape over, men resten likte hun rett og slett ikke. Kriterieplanen min hjalp lite når hun streiket på neste trinn, selv om det er en mulighet for at jeg kunne fått gjennombrudd ved å holde ut litt lenger på "gap over-stadiet".

Som klikkertrener har man en ganske stor verktøykasse å ta av, men det krever av og til litt fantasi og kreativitet. Akkurat når jeg jobbet med hold fast fikk jeg et anfall av begge deler (flaks). Jeg fant ut at jeg måtte holde meg hard, og leke litt Ruff love med Frida. Vi jobbet for maten (vi råforer, og maten er så deilig at hun nesten går av skaftet for den), og jeg holdt en neve Vom&Hundemat i den ene hånden, og apportbukken i andre hånden. Den eneste måten å få maten, var gjennom å bite over apporten. Frida prøvde å psyke meg ut lenge (ja, jeg vet at det er det jeg skriver, men hadde dere sett blikket hennes hadde dere ikke vært i tvil), faktisk så lenge at jeg nesten begynte å tvile. Plutselig grep hun over - mens det lyste "møkkakjerring" av blikket hennes. Men det var faktisk første gjennombrudd på apporttreningen.

Neste problem med apporten var å få henne til å se ut som hun likte å ta den i munnen. Det så jeg ikke på som noe problem, og det var det heller ikke. Jeg utnyttet gledesrusen når jeg kom hjem til å endre assosiasjonen til apportbukken. Først hadde jeg den bare i hånden mens jeg klappet og koste, og så fikk hun gripe over og holde fast. Problem løst, nå spretter hun av glede hver gang jeg drar fram apportbukken.

Nå hadde vi etter hvert så bra hold fast-adferd at jeg kunne begynne å tenke på avleveringen. Da dukket neste utfordring opp: Det var umulig å sitte og holde fast samtidig. Og å skifte stilling medførte en automatisk slipp. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg kom på ideen, men det var sikkert noe lurt. Istedenfor å løse problemet i utgangsstilling (og risikere å forurense avleveringen), lagde jeg en kjede som jeg baklengskjedet: ta apportbukk - sitt (på kommando). Det tok ikke mange repetisjonene før hun var helt stø på å holde fast mens hun satte seg. Jeg kjørte noen kjappe frivillige utgangsstillinger først, ga henne så apportbukken - hvorpå hun spratt rett inn i utgangsstilling med apportbukken i munnen - woohaaaa. :)

Men apporteventyret er ikke over. Metallapporten gjensto. Den hadde jeg aldri prøvd meg på før, og hvordan skulle det gå når frøkna som vill og gal krokodillevalp ikke engang ville i nærheten av metallet? Grøss og gru. Vi gikk gjennom kriterieplanen igjen, og vi kom så langt som at hun grep over og holdt. Hun klapret fælt med tenna, og det så voldsomt ubehagelig ut. Jeg timet belønningen slik at hun alltid fikk det når hun grep skikkelig (hadde sluttet å klapre), men hun tok ikke det poenget. Det virket som ubehaget var for sterkt, og hun så rett og slett ut som hun skulle dø.

Noen ting hjalp litt: å trene apport av tinn-is-skje sammen med Felix (de fikk holde den annenhver gang). Plutselig var det ikke ekkelt å få metallapporten levert i munnen lenger - hun kunne til og med hoppe med den, så lenge hun fikk ta den fra hendene til noen. Da var farten, attityden og avleveringen helt fin. Men om den lå på bakken, og hun måtte plukke den derfra, kom den gode, gamle jeg-vil-dø-holdningen fram igjen.

Jeg prøvde å øke forsterkningskvalitet, og da ble hun ivrigere i forkant og etterkant av opplukket, men problemet var fremdeles uløst. Vi prøvde å kjøre metallapportplukking når jeg kom hjem, men det var ikke sterkt nok (mulig hvis jeg hadde gitt det mer tid). Jeg prøvde også å kjøre det når hun hadde skikkelig bra treningsenergi (f.eks etter noen dager uten trening), men med samme resultat: iveren var der, men du så fremdeles på henne at det var ekkelt.

Gjennombruddet kom etter en ny lur ide. Jeg kom på at jeg kunne starte med enkel opplukk av favorittapportbukken hennes (den vi fikk de første gjennombruddene med). Og så en til to godbiter bare for plukket. Etter noen repetisjoner, byttet jeg ut treapporten med  metallen. Første gang hun åpnet munnen over, lot jeg det regne med godbiter. Og så fikk hun ny jackpot for hver repetisjon. Siden hun allerede etter første økt hadde mye bedre attityde, gjentok jeg dette tre fire dager hjemme, og så forsøkte jeg det samme i hundeklubben. Nå kan jeg begynne rett på metallen, og hun får en gledesreaksjon når jeg drar den fram. Ikke like sterk som med tre, men det får være måte på kravstorhet.

Sist gang jeg var i hundeklubben, testet jeg for første gang hele øvelsen. Jeg baklengskjedet den ikke, skulle sikkert gjort det, men det var en test på hvordan hun ville reagere når hun skulle plukke den fra fart. Hun var ivrig, hadde gallopp ut, plukket momentant, og så travet hun inn. Men pyttsann, halen veivet i været, og jeg så ikke antydning til den gamle jeg-vil-dø'en. Jeg regner nå med at det bare er småpirk igjen før jeg kan se meg fornøyd også med den øvelsen.

Gjennombrudd 1

Nyttårsaften skrev jeg et noget kryptisk innlegg om hvordan jeg fikk løst attitydsproblemet mitt med frøken fryd. Sånn går det når man prøver å smette inn ting i hui og hast. (Fy, Linn). I det siste har jeg ruget på noen tanker om ulike gjennombrudd jeg har hatt i treningen, og om hvilke tiltak jeg satte inn som løste problemene. Dette blir første bloggpost om dette.

Problem: Dårlig attityd i avstandskommanderingen 

For å si det rett ut: hun så skambanket ut idet hun skjønte at det var avstandsøvelsen det dreide seg om. Mulig årsak: jeg gikk litt raskt fram når jeg begynte å sette sammen øvelsen, og hadde dårlig stimuluskontroll når jeg gjorde dette. Usikkerheten (Frida er veldig tydelig i kroppspråket når hun er usikker) ble betinget til øvelsen.

Tidligere forsøk på løsninger (rekkefølge er litt vilkårlig her, jeg husker nemlig ikke alle detaljer)

• Øke forsterkningskvalitet: Prøvde å kjøre på med max belønning etter endt øvelse - ingen merkbar endring.
• Splitte opp øvelsen og trene forflytninger hver for seg - ingen merkbar endring. Med en gang jeg nærmet meg å sette sammen til delmomenter, var attityden tilbake.
• Gå tilbake til frivillige adferder. Bedring så lenge hun jobbet frivillig, problem tilbake når jeg begynte å sette ord (kommando) på adferden igjen. Mulig jeg hadde fått større endring her hvis jeg hadde jobbet bedre med stimuluskontrollen. Jeg gikk gjennom alle stegene på nytt, men sikkert ikke godt nok. Attitydschiit er der med en gang jeg gir kommando.
• Begynte med det samme som punktet som ovenfor, bare at jeg kjørte treningen idet jeg kom hjem fra jobb. Målet var å motbetinge, altså få inn følelsen av gledesrus inn i øvelsen istedenfor usikkerhet. Resultat: moderat bedring, men etter over en uke med dette regimet, var det bare nyanseforskjeller. Dvs jeg var ikke fornøyd med progresjonen. Med mer tålmodighet kan det hende denne planen kunne gitt bedre resultater. Men Frida er tross alt verdens smarteste hund, og dersom vi ikke har progresjon i løpet av et par økter, er det rart - når jeg gjør noe rett pleier det å vises fra første klikk med henne (den som synes jeg er blærete som skriver sånn om Frida: Suck it up. Det er faktisk bevist at hun er det).

Gjennombruddet

Gjennombruddet kom etter at jeg ble påminnet det med å alltid begynne med frivillige adferder. I min uendelige dårskap (jeg er nemlig ikke verdens smarteste hundetrener) var det lenge siden jeg begynte å synde mot dette. Men jeg tok grep, og voila: resultat fra første økt (sikkert tegn på at vi gjør noe rett). Vi tok en og en forflytning, og kjørte mange repetisjoner for å få litt flyt på det. Så var det lang pause før jeg prøvde på en annen forflytning.

Jeg begynte med frivillig sitt i front. og ga kommando for dekk, valgte dette delmomentet fordi det var det hun var stødigst i. Det morsomme var at med en gang hun hadde tygd ferdig, spratt hun opp i frivillig sitt igjen (fra første rep) - en tydelig indikator på at dekk-kommandoen også forsterket den frivillige sitten. Siden attityden forandret seg allerede fra første repetisjon, var jeg trygg på å fortsette. Dere hadde faktisk ikke trodd det om dere ikke så det, hun gikk fra krumbøyd og unnvikende til rak og logrende fra første økt! Jeg gjorde så det samme på resten av forflytningene: dekk-sitt, stå-dekk, dekk-stå, stå-sitt, sitt-stå.

Råfornøyd med denne endringen, skulle jeg sette det sammen til hel øvelse igjen - med max forsterkningskvalitet. Plutselig var noe av den samme attityden tilbake. Det var bedre enn det hadde vært, men ikke sånn som jeg hadde forventet. Hva gjorde jeg feil? Vel, for det første får jeg konkurransetrynet på med en gang jeg trener øvelser (og det trynet kan skremme selv den barskeste). Men så kom jeg på at jeg hadde syndet mot regelen om at første adferd skulle være frivillig. Og jeg hadde glemt oppsitten og neddekken i utgangsstilling. Etter at jeg fikset det, prøvde jeg på nytt - og det fungerte slik jeg hadde forventet i utgangspunktet.

Muligens ikke rakettforskning dette her, men det løste et kjempeproblem. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil bli i ringen. Da er det mye støy rundt og det er på slutten av et langt program. Frida er sliten og mener hun har fortjent belønningen for 7 øvelser siden. Det blir spennende å se.

Godt nyttår, folkens!

I dag ser det ut til å være perfekt hundenyttårsvær. Tjukk grå himmel og lett storm. Bli'kke mye koselig å stå ute og fyre opp raketter i kveld. Sa brura.

Er dette tidspunktet for en gjennomgang av året som har gått? Det er vel på sin plass. Hva har vi egentlig gjort? Frida har blitt et monster etter steriliseringen. Nå er det et år siden, og vi er skikkelig fornøyd med resultatet. Frida slipper å psyke ut av småting (det var en av bivirkningene av hormonhelvetet), og hun har blitt mye tøffere. Fremdeles litt miljøberørt, men vi driver på med å finne nøkkelen til hvordan vi skal takle det i konkurranseringen. I lydighet har vi fått opprykket til klasse 3, og vi skal starte i februar. Nå skal jeg fokusere litt på å ha følelsen av kontroll i ringen, slik at jeg har den samme selvtilliten og autoriteten der som på trening.

Jeg har gjort minst en interessant observasjon i år. Jeg har lenge jobbet med "prosjekt bedre attityd" i avstandskommanderingene. Jeg har prøvd å bruke Pavlov, gjennom å trene litt avstand med en gang jeg kom hjem fra jobb. Det hadde en liten effekt, men det tok tid, og jeg var ikke overbevist om resultatet. Så skrev Mr E (noen som har en Poster av ham jeg kan henge på soverommet?) et blogginnlegg om viktigheten av å begynne med frivillig adferd, og effekten av at dyret selv formidler at det er klart til å trene. Jeg måtte erkjenne at det var noe jeg hadde gjort lite av i det siste, i alle øvelser. Så jeg begynte med det, og mønsteret var omtrent sånn:

• Dekk i utgangsstilling - kommando plass
• Frivillig utgangsstilling - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando stå
• Frivillig dekk i front - kommando sitt
• Frivillig dekk i front -kommando stå
• Frivillig stå i front - kommando sitt
• Frivillig stå i front - kommando dekk

Disse ble kjørt x antall ganger (i hver sin økt og med gode tenkepauser imellom). Dette er ikke akkurat rakettforsking, men det er lett å glemme slike elementære ting når man tenker øvelser og konkurransetrening. Og det jeg syntes var interessant var at det løste mitt attitydproblem etter første økt. Plutselig hadde jeg en hund som sto og logret i stedet for en hund som så ut som hun ønsket seg milevis vekk. Jeg kunne også gjøre dette rett ved siden av folk hun ellers synes er litt ubehagelige, uten at hun mistet gutsen (hun ble bare fortere sliten).
Jeg skjerpet meg også i forhold til resten av lydighetstreningen, og drillet meg selv til å stå passivt og vente til hun kom frivillig i utgangsstilling. Og det har gitt avkastning så det holder i form av mer energi og helhjertet innsats i øvelsene. Ikke så dumt å la hunden si fra når den er opplagt til å jobbe. ;)
Selv om alt dette har vært gjort tidligere, er det fort gjort å glemme det grunnleggende når man har kommet et stykke på vei. For Frida har utgangsstillingen alltid vært defaultadferd, men jeg opplevde etter en del konkurransetrening at hun kvidde seg til å komme i utgangsstilling. Selv om det burde være et tydelig signal til meg om at jeg gjorde noe feil,hadde jeg det så travelt med å komme i ringen at jeg presset henne videre (kommanderte utgangsstilling) selv om jeg kanskje burde sett at hun trengte en pause. Oh, well.

I fjor hadde jeg nyttårsforsett om å kline mer enn året før. Det slo helt feil, selv om jeg ikke trodde det var mulig å kline mindre. Jeg trodde jeg safet, men gikk på en kjempesmell. Det har jeg gjort før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, men det er ikke noe kult av den grunn. Og spesielt ikke når klinestatestikken bare blir dårligere og dårligere (dersom noen har noen blogginnlegg som kan hjelpe meg på rett kurs, så er det bare å si fra). Med fjorårets fiasko på nyttårsforsetter, har motivasjonen for å finne på et nytt vært ganske laber. Men jeg kan jo alltids prøve: I 2011 skal jeg bli mørk og mystisk. Forhåpentligvis så mørk og mystisk at det vil gi ringvirkninger til andre områder også.

God jul!

Frida minte meg på at det var ganske uhøflig å snyte bloggleserne for en julehilsen. Jeg hadde liksom ikke tenkt så mye på det, men hun har som vanlig rett. Derfor: God Jul til alle mine lesere, hvem dere nå enn måtte være. Håper dere får en koselig kveld med nære og kjære, god mat og masse herlig under juletreet. Frida får mest sannsynlig like mange (eller flere) gaver enn meg i år også, det er sånn det er når barna tar over julefeiringen. Heldigvis er hun raus med gaver selv også, hun er hyggelig sånn.

I år fikk jeg det litt travelt med selve innpakkingen av julegavene. Jeg pleier å kose meg med å pakke inn fint, med finfine bånd og nostalgiske hilsener på. I år ble alle julegavene pakket inn i en fei, og jeg ble litt flau over å levere fra meg gaver som så slik ut. Det lyste ikke akkurat omtanke av dem, kan du si. Så jeg måtte finne på en liten skrøne. Jeg la ut om hvordan jeg og Frida hadde fordelt arbeidsoppgaver i jula, for å unngå noe som heter julestress. Jeg måtte ta meg av gaveinnkjøpene, siden butikkene er så kjipe med hundeforbudsreglene sine (Frida har forsøkt å forklare at selv allergikere elsker henne, fordi hun er så skjønn og sjarmerende, men det er bare noen få som tør å bryte reglene). Og Frida tok seg av innpakkingen. Derfor ble gavene fra oss levert med litt krøllete julepapir, uten bånd, og med bare vanlig til-fra-lapp i år. Jeg måtte skrive på lappene da, siden Frida ikke er så stø med pennen (pluss at hun kunne funnet på å skrive at alle gavene var fra henne). Jeg passet på å forsikre om at jeg skulle ta innpakkingen selv neste år. ;)

Nå skal vi ut i snøen og minusgradene en tur før vi drar og feirer kvelden. God Jul alle sammen!

Amokk med julekalendere

Det er in for tiden å bruke julekalendere som ledd i markedsføring. Man kan nesten bli litt lei, men så kommer disse alternative julekalenderne, da. Og noen av dem er ikke bare kjempekoselige, men de er nyttige også.

Fjellanger Hundeskole legger ut ett nytt aktiviseringstips på fjesboka hver dag. Det har så langt dreid seg mest om nesearbeid og problemløsning. Jeg regner med at man må være "venn" med eller "like" skolen for å få de tilsendt, men det er en god og konstruktiv julekalender.

Så til den store favoritten. Amokk har en julekalender som utelukkende dreier seg om leik. På trening i går prøvde jeg "lek for livet"-leken med de nye saueskinnslekene mine. Og hva kan jeg si? For første gang på lenge har jeg blåmerker på hendene (femkroningstørrelse) etter leik. Det var skikkelig fett, Frida var helt i hundre, og jeg ble redusert til et pesende astmavrak. Her må det trenes kondis, så jeg klarer å opprettholde bra lek med villdyret.

Så for dem som ikke er kreative nok til å lage sine egne kalendere (inkludert meg. Jeg klarer sånne med godteri i, men det er jo litt ukult), så er disse kalenderne gode som gull. Min julekalender i år blir å følge med på Amokk, og så gå fullstendig amokk i vill og heftig lek med Frøken Friken.

Klar eller ikke klar, det er spørsmålet

Nok en gang har mr. Canis himself skrevet et blogginnlegg som sendte meg rett i tenkeboksen. Flaks igjen at jeg liker meg der.
Jeg har jo i perioder slitt med litt manglende engasjement på frøkna, spesielt når vi kjører lange kjeder og mye konkurransetrening med flere øvelser. Det er liksom den der spruten som mangler. Ser det spesielt når jeg har holdt på en liten stund, og Frida begynner å bli litt sliten. I all min iver over "bare litt til" før vi tar pause, må jeg gjerne kommandere henne i utgangsstilling. Og det er akkurat det da, for når Frida er gira på trening, så trenger jeg ikke det. Da sitter hun klint inntil siden min, og formelig tigger om å få jobbe. Kanskje jeg rett og slett skal bli flinkere også i midten av økten å sjekke (ved å la henne selv tigge om å få jobbe) om hun faktisk er i stand til en repetisjon til. Det var lurt.

Var hos dyrlegen til vaksinasjon og kontroll her en dag. Fikk tilbakemelding på at hun så utrolig sunn ut, tenner, ører, øyne og alt var bra. Til og med vekten. Nå er det et år siden hun ble sterilisert, og hun har ligget jevnt rundt 21,5 kg. Selv om jeg godt kunne tenke meg å ha henne ned i 21, så er det ingen krise enda. Men vi sjekket skulderen, siden den også har ulmet siden i sommer (kan jo også påvirke engasjementet). Hun har en reaksjon på venstre skulder, og den bør kanskje sjekkes ut mer. Nå har hun vært behandlet for betennelse i den skulderen to ganger, og jeg ser at hun stadig oftere begrenser seg i bevegelse for å spare skulderen. Det skal heller ikke så veldig mye bevegelse til før jeg ser smertetegn. Siden det ikke vises noe på røntgen er det CT eller MR som er neste steg, om ikke annet enn for å få vite hvordan jeg skal forholde meg til denne skulderen hennes.

Samtale med hund etter noen glass rødvin

Her en dag hadde jeg den underligste samtale med Frida. Noen glass rødvin, en overtrøtt meg og en übersmart aussie på 4,5 år (Frida, hvis noen lurte). Samtalen gikk omtrent som følger:

Meg: Hvorfor har jeg egentlig hengt meg opp i at jeg skal trene 100% klikker?

Frida: Dumt spørsmål, hvorfor i all verden tenker du på det nå?

Meg: Vet ikke helt. Driver og diskuterer en del på nett, og der er så mange som rister på hodet over oss fanatikere. At vi bare ikke kan skjønne at verktøykassa blir så mye større når man kan hente litt fra alle metoder.

Frida: Herrefred, diskuterer du med disse fuglehundfolka igjen nå da? Kan du ikke heller bruke tiden på å gi meg litt pølse?

Meg: Du kan ikke få pølse hele tiden, nå skal vi bli tynne og spreke begge to, vettu. Ja, jeg diskuterer med fuglehundfolka og schæfergutta, og nubene. Samme hvor mye vi peprer dem med teori og dokumentasjon så blir de bare ikke enige.

Frida: Og du trodde de kom til å bli enige bare sånn uten videre?

Meg: Ja, du vet, kraften i de bedre argument og det der. Det skal være ganske heftige saker.

Frida: (rister på hodet) Diskusjon er for nørder, fatter ikke at du gidder å prøve en gang.

Meg: Men kan det tenkes at de har et poeng, da? Det høres jo ganske bra ut om man bare kunne plukke litt her og der etter hva som passet seg selv og sin hund best. Og siden det finnes så mange teorier, og forskningsresultatene forandrer seg fra dag til dag, så trenger vi vel egentlig ikke forholde oss til dem?

Frida: Ble det kanskje et glass for mye? Nå begynner du å prate sånn som de du er så oppgitt over. De derre som bruker symboler i hytt og gevær, uten tanke på at symbolene har et innhold. Stripper alt for essens og bruker det til eget forgodtbefinnende. Og de som forkaster alle synspunkter, fordi alle meninger er like bra (siden det uansett er så mange som mener noe, lizzm).

Meg: Stemmer det, det hadde jeg nesten glemt. Sånn som de svartrusskidsa i fjor som kjøpte rødrussklær fordi de heller ville være rødruss. Null respekt. Eller Libresse, som bruker kampsanger i reklame for bind, æsj nå ble jeg kvalm. Eller motebransjen som bruker politiske symboler som accessories. Og for ikke å snakke om alle de som tror at forskning bare er noe som foregår på laben, og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, grøss. Men er det det samme da? 

Frida: Rull inn puppen'a, mutter. Ser du virkelig ikke sammenhengen? Du kan ikke bare hente ting fra andre metoder bare fordi det ser fancy ut. Serriøst, hvis du begynner å tssjj'e på meg, så streiker jeg. Eller finner en mamma med litt vett i skallen. Ting du gjør har faktisk konsekvenser, vettu. Skal vi virkelig ta diskusjonen om konsekvenser igjen?

Meg: Joda, jeg ser den, og vi trenger ikke ta den diskusjonen nå. Og det er jo en grunn til at jeg begynte med klikkertrening i utgangspunktet. Jeg hadde ikke akkurat tenkt å begynne med noe annet, men man må jo nesten lure på hvorfor flere ikke ser fordelene med å trene rent. Jeg blir bare litt frustrert av og til.

Frida: Skjønner ikke hvorfor du blir frustrert, engang. Du har jo meg, og jeg er faktisk ganske perfekt.

Meg: Ikke bli for beskjeden nå.

Frida: Jeg sier det bare som det er.

Og slik fortsatte kjeklingen til en av oss sloknet på sofaen (jeg sier ikke hvem).