Ett av mine viktigste prinsipper i hundetreningen er at det skal være kult for både pelsen og meg å trene. Det er liksom en av grunnene til at jeg klikkertrener. Det sikrer at jeg trener på hundens premisser, og det medfører ikke bruk av trusler eller ubehag. Hunden får (rikelig) betalt for at den engasjerer seg i treningen, og min jobb er å legge til rette for at den skal lykkes. Så langt høres det greit ut, eller hur?
Likevel har vi opptil flere ganger opplevd at vi ikke har det kult når vi trener. Og da er det vel liten vits i? Ingen liv står på spill om jeg feiler i treningen min. Det er altså rom for å bare ha det gøy.
Jeg har skrevet om det før (tror jeg ihvertfall). Det var like før Frida var året. Hun var liksom hunden jeg skulle gjøre det med. Alt skulle frishapes, og hun skulle bli en stjerne. Vi satt utallige ganger i "treningsmodus": jeg nistirret for å få med meg alle detaljer som gikk i riktig retning, mens Frida ble mer og mer forknytt. Jeg hadde kjempefokus på at alt skulle se bra nok ut før vi kunne ta det videre. Og til slutt var det ikke kjekt å trene hund lenger. Siden hunden likevel måtte få hjernetrim for å ikke bli gal, måtte jeg likevel trene. Så jeg byttet ut grunnferdighetstreningen med å bare la henne tilby det hun kom på. Jeg senket skuldrene og lot henne bare kjøre på. Etterhvert ble det faktisk kjekt å trene igjen. Frida har nå en mengde unyttige triks på lager, og hun elsker dem. Jeg fikk trenet meg i å shape, og trenerferdighetene mine ble merkbart bedre.
I forbindelse med konkurranselydighetstreningen og prosjektoppgavene til instruktøren kjenner jeg at jeg går litt i den gamle fella. Jeg er mer opptatt av å få et pent resultat og å trene rent, og de høye skuldrene var på vei tilbake. Med en gang jeg får høye skuldre, synes Frida trening er pyton. Hun er pliktoppfyllende og gjør ting riktig, men spruten forsvinner, og hun blir mer og mer unnvikende. Jeg merket det spesielt når jeg trente avstandskommandering. Jeg fikk fint til å trene momentene på avstand. Hun har blitt kjempeflink å skille kommandoene, og ble tydelig tryggere. Jeg har både trent en og en adferd, to og to, alle tre i variert rekkefølge, frivillig og under kommando. Men så skal jeg trene det konkurranselikt, og så flater hun pinadø ut igjen. Jeg følte vel egentlig at jeg hadde gått nok tilbake på frivillig adferd, og at det ikke var der problemet lå. Det er stor sannsynlighet for at jeg tar feil, men det får jeg heller prøve å overleve.
Jeg forsøkte en litt mer leken tilnærming til problemet. I og med at både jeg og frosken livner litt til når vi får gjøre meningsløse triks, så prøvde jeg noe nytt. Jeg trente på å skille mellom kommandoene sitt, dekk og stå. Og bare for å teste ga jeg kommandoen "presten" (når jeg sier "må vi ringe presten" snurrer hun hodet rundt og rundt, slik som Linda Blair i The Exorsist). Plutselig livnet hun til, og syntes helt tydelig det var stas å få tøyse litt (tidligere har jeg alltid holdt tøyse-økter og seriøse økter adskildt). Gløden fra triksene smittet over på de andre adferdene også, og vi hadde den kjekkeste økten på lenge. Dette har jeg dratt med meg ut også, og selv om hun kan bli såpass gira på å snurre hodet at hun feiler oftere, så har vi det mye morsommere.
Vanligvis er jeg ikke tilhenger av å bruke mye tid på å trene inn adferder som ikke har noen funksjon. Men triksetreningen har bidratt med viktige ting. Jeg fikk trent opp egne shapingferdigheter, og det har hjulpet på når vi får høye skuldre (da kan jeg kjøre et par triks, og så er både jeg og hun på igjen). Slik sett er triksene kanskje noe av det viktigste vi har. Vi er ikke redde for å ødelegge noe, og derfor kan vi bare kose oss med treningen.
Det hadde jo vært en fordel om vi kunne hatt det like kjekt med vanlig trening som med triksene, men det skjer noe i hodet mitt når vi skal vise at vi kan, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme over. Det er ikke sånn at jeg tror at verden går under hvis vi ikke får til alt, og jeg får heller ikke store traumer av å feile. For å si det sånn, så har jeg god trening i å tråkke i salaten, og kommer som regel greit ut av det også. Derfor er det et lite mysterium for meg at vi stadig vekk skal miste gløden vår. Om det er noen som har erfaring med dette, så hadde det vært moro med en diskusjon rundt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar