Skikkelig hårete utfordringer

På instruktørutdanningen til Canis hundeskole får hvert kull en rekke praktiske prosjektoppgaver som skal være ferdig i løpet av året. Tidligere år har det vært en del freestyleoppgaver, spillefilmer og lignende. I år ville de gjøre noe annet, og vi har derfor fått noen prosjektoppgaver som kommer til å gi meg og frøkna skikkelig hår på kæssa (brystkassa altså). Selv om vi godt kunne laget film (The Exorcist f.eks), er mer bruksorienterte oppgaver mer i vår gate. Årets oppgaver er dessuten alle skikkelige utfordringer for meg og frosken. Å jobbe på avstand fra meg og stimuluskontroll er våre absolutt største problemer, og nå må vi bare jobbe oss gjennom dem. Det må bli bra.


Kontroll over hunden på avstand, (LP Elite)
Denne øvelsen er vi jo godt på vei med, men vi har slitt med den hele veien. Attityden har blitt mye bedre enn den var, men det er fremdeles litt sirup der. Jeg savner den triggerhappye attityden som jeg har nevnt tidligere, men hun ser ihvertfall ikke ut som om hun har lyst å dø. Jeg sliter virkelig med den øvelsen der, og når jeg får høye skuldre under trening, synes frosken at trening er pyton (ikke alltid det kuleste i verden med superfølsomme hunder). Tror vi trenger litt Irene-hjelp for å løsne opp det der. Ellers er jeg ganske fornøyd med sikkerheten på kommandoene. Tidligere tippet hun mer enn hun brukte ørene, men nå skal det enten veldig sterke forstyrrelser til, eller hun er skikkelig sliten hvis hun slår av ørene.

Fremadsending i bruks (klasse A)
Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for oss! Hun skal springe i gallopp langt vekk fra meg og rett mot en gruppe mennesker. Jeg har begynt å jobbe mye mer med musematte på avstand, og jeg har en viss ide om hvordan jeg skal legge opp treningen. Vi skal levere inn kriterieplan for alle øvelsene, og når jeg har fått den godkjent kan det hende jeg legger den ut her. Ellers skal øvelsen se omtrent slik ut: Fremadsendingen kommer ca 3 min. ut i filmen.

Diskrimineringsoppgave
Hunden skal på muntlig kommando velge riktig gjenstand blant minst tre gjenstander som ligger foran den. Vi skal kunne vise dette ved å kunne be om samme gjenstand flere ganger etter hverandre, også om vi forandrer plasseringen på dem. Den skal kunne dette på minst tre gjenstander (nytter ikke å bare ha navn på en, og så legge den sammen med andre gjenstander). I tillegg skal hunden ha tre markeringsadferder på gjenstandene: frysmarkering med snuten, labb på gjenstanden og apport. For å få godkjent øvelsen må vi ha minst en markeringsadferd, vil vi ha svart belte i klikkertrening, bør vi ha alle tre. Vi har begynt med noen av lekene til Frida (hun har en hel samling med leker som lager forskjellige dyrelyder). Vi har begynt å sette navn på dem: frosk (den kvekker selvfølgelig), anda (den kvakker(?) naturligvis også) og pip (en kattelekekylling som piper skikkelig). Frida har valgt seg ut frysmarkering med nesen, men vi skal også jobbe med labb og apport. Foreløpig er største problem at Frida savner leikene sine, hun brukte nemlig å ha dem med seg i senga om natta. :) Her er en film som viser omtrent det vi skal gjøre (overse den perverse overforbruken av kommandoer).

I Mol(de)boland - der hvor alt går an

Hundebæsj:
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.

Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.

Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.

Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.

Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.

"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.

Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.

Targetparty

Selv om jeg har lært inn alle targetgrunnferdighetene på Frida, har jeg aldri vært komfortabel med å bruke veldig mye targeting i treningen. Litt har det med at jeg synes det er artig å jobbe med så lite hjelp som mulig, og litt med at jeg har trøblet med overgangen fra å bruke targeten, til å bli kvitt den som hjelp. I tillegg har jeg slitt mye med å sende Frida vekk fra meg, noe som også har gjort hele musematteopplevelsen lite festlig.

Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.

Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.

Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.

I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.

Første helg på klikkerinstruktøren

Dette blogginnlegget måtte jeg tygge en stund på. Det stakkars lille hodet mitt var så fullt av inntrykk, at jeg nesten har vært komatøs siden helga. Denne helga var nemlig første samling på Klikker-Instruktøren 2011. Jeg har gledet meg veldig til dette kurset skulle komme i gang. Ikke bare at vi får mange helger med intens hundenerding sammen med skikkelig flinke hundetrenere, men å gå kurs for Morten Egtvedt og Cecilie Køste er en seriøs opptur (sorry fjortisspråket, jeg har akkurat kommet ut av koma, og er fremdeles litt ør). Jeg har jo gått et runderingskurs med Morten E før, hvor jeg fikk teste litt baklengskjeding av melding. Men jeg har aldri gått kurs for Cecilie K før, og jeg gledet meg veldig til det. Det var ganske heftig å gå for dem (det kan jeg vel si uten å virke helt fjern?). De kaster ett blikk på deg, og så vet de hva du har gjort. Og de har løsninger på løpende bånd. Jeg følte egentlig at frosken og jeg både fikk vist at vi kan noe, og at vi fikk vist hva vi sliter med. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er råspent på fortsettelsen!

Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?

Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:

• Vi la masse arbeid ned i grunntreningen, men så ble vi utålmodige fordi vi aldri kom videre (frøkna var over ett år før hun kunne flere kommandoer enn "kom"). Det resulterte i at vi begynte å ta en del snarveier (ikke noe lokking eller annen styggedom, vi bare kuttet noen svinger og gikk litt fort fram). På grunn av korthusene vi bygde, har vi brukt mye tid på å gjøre grunnarbeidet opp igjen. Hvordan kan man unngå dette, og likevel ha en hund man kommer i ringen med før den ligger under torva? Ganske enkelt i grunn: man kan ligge på trinn 1 og 2 i stimuluskontrolltreningen lenge før man har en perfekt atferd. Man kan til og med prøve seg på trinn 3 hvis man er av det vågale slaget. I tillegg bør man begynne å baklengskjede så snart man har flere øvelser på repertoaret. Da blir hunden raskere vant til kjeding, og man får med som bonus at den tidligere lærer å jobbe lengre for belønningen.En annen bonus ved å gjøre grunnarbeidet skikkelig, er at det gir mindre risiko for å skape usikkerhet hos hunden.
• Jeg har nevnt det tidligere at jeg hadde "glemt" et av de viktigste lovene i klikkertreningen. Det er alltid hunden som skal starte aktiviteten. Når jeg begynte med konkurranseoppkjøring la jeg meg til en uvane med å kommandere henne i utgangsstilling. Det høres sikkert ikke ut som en dødssynd, men jeg er sikker på at jeg får det varmt på grunn av dette. Det kortsiktige resultatet var en (klikker)hund som vegret seg for å komme i utgangsstilling så snart hun ante at vi skulle trene lengre kjeder. Ikke pent. Etter at jeg ble mer bevisst på dette igjen, har både tempo og attityd bedret seg radikalt.
• Vi hoppet for raskt fra enkel grunnferdighetstrening og enkle delmomenter til superlange kjeder. Overgangen ble altfor brå, og jeg var ikke flink til å variere (har man det travelt, så har men det travelt). Ikke bare at vi kjedet sammen lange lydighetsøvelser, men vi kjedet hele sekvenser av flere øvelser også. Jeg har nå begynt å jobbe med baklengskjedings-skillsene mine, og det vil medføre et "mellomstadie" fra bare frivillige GF'er til hele øvelser (eller, grøss og gru, hele program).
• Jeg har hatt en tendens til å kjøre altfor lange økter. Jeg har jo tenkt at det er med på å øke kondisjonen hennes, og hun greier lange økter. Men det hjelper ikke akkurat på tempoet. Så nå blir det superkorte økter med go-go-go, og så pause.
• Ikke bare at øktene mine har vært for lange, men jeg tror jeg har kjørt på med for mange repetisjoner også, og det kan også gå utover tempo og intensitet. Så smekk meg på fingrene viss dere ser meg kjøre på altfor mange ganger - og spesielt i fartsøvelsene (da skal dere få lov til å slå eller sparke meg - eller be meg jogge en runde).
• Jeg gjør en del gjennomtenkte ting når det gjelder treningsrutiner, men jeg er fæl på å skulle snakke underveis i økten, og spesielt mens jeg belønner (har noen sagt at det er pausetid?). Frida har jo vært en del demo-hund på kurs, og hun har lært seg å ikke tilby atferd når jeg står og snakker. Hun står bare og ser på meg, til jeg har fokus på henne igjen, og så begynner hun å jobbe (og er det kanskje ikke hundens kontakt som skal aktivisere eier, ikke motsatt?). Alt dette fører til at man mister fokus i treningen. Selv om frosken ikke er en hund som jeg mister kontakten med når jeg gjør sånne teite ting, så gjør det at både hun og jeg må skifte gir på en dum måte i løpet av øktene. Sånn blir det ikke go-go-go av (fy, Linn).
• Siden Frida var så reaktiv som hun var (0-100 på et tidels sekund i utagering), og med høyt stress og tendenser til grisekrokodilling, så kjørte jeg på med masse regler for å gjøre henne mer kontrollerbar. Jeg har fått en veldig kontrollerbar hund, men nå må jeg prøve å gjøre henne litt mer ufin igjen. Hun har blitt råere i leken og når hun blir belønnet med godis, men jeg vil ha henne enda frekkere. Skal trene mer på pangstart, og heller la henne tjuvstarte og jukse mer enn å sikre at hun greier å holde seg. Målet er en litt frekkere frøken, og en litt mer trigger-happy hund.

Alle disse punktene jeg har nevnt kan ha vært med på å gjøre frøkna litt seig i sessen. I og med at vi ikke har så mange klikkerhunder rundt oss, er det ikke så mange å sammenligne seg med. Det var med en del unghunder på instruktøren, og de hadde den trigger-happy-attityden som vi gjerne vil ha. Det er fort gjort å miste den når hundene blir voksne, men med god grunntrening og gode treningsrutiner kan man motvirke det.  Jeg var egentlig ikke klar over hvor mye av det vi egentlig hadde mistet, så det var sunt å få en liten oppvekker i helga. Jeg kommer sikkert til å blogge mer om det andre vi var gjennom i helga, men det får komme når det modnes mer. Foreløpig er planene som følger:

Bli skikkelig treningsrutine-nazi

Debut i klasse 3

Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)

Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.

Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).


Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)

Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.

Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.


Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).

Prosjekt råtass for lille pingle

Nok en gang har plutselig startdato kommet bardus på. Hva innebærer det? Jo, det skal jeg si deg, og det er ikke lite.

1. Overgangen fra detaljtrening til lange kjeder og øvelser blir ganske brå. Det er ikke første gang jeg gjør dette. For å være helt ærlig har det blitt et stygt mønster. Jeg tror det handler om at det er så kjekt å trene på detaljer. Når vi trener på detaljer og grunnferdigheter og slik har vi ofte høy forsterkningsfrekvens. Det gjør meg glad når jeg belønner mye, ikke fordi jeg føler meg snill, men fordi jeg føler at vi lykkes. Lengre kjeder og lavere forsterkningsfrekvens får meg ikke til å føle det samme. Og det fører meg til punkt to.
2. Når jeg får på meg "nå-gjelder-det-hatten", mister jeg den laidbacke stilen jeg ellers har når jeg trener. Når jeg føler at jeg har kontroll, senker jeg skuldrene og har det gøy når jeg trener. Når jeg er stresset fordi vi skal prestere forsvinner den moroa. Og det er jeg ganske fortvilet over. Jeg har lyst å bli god i konkurranselydighet, men det skal jo være moro samtidig -både for pelsen og meg. Jeg trenger vel ikke nevne engang at Frida syns jeg er pyton når jeg har konkurransetrynet på. Hun vil ikke komme i utgangsstilling engang, hun blir usikker både på meg og på øvelsene (som hun kan godt når jeg er normal), og det lyser "jeg vil ikke være her" av henne. Dersom noen har tips til hvordan jeg kan tette dette gapet mellom mine to personligheter, uten at det medfører årevis med psykoterapi, blir jeg veldig takknemlig.
3. Jeg har skrevet før at Frida er verdens smarteste hund. Jeg tar det som en selvfølge at hun har skjønt sammenhengen mellom mitt alvorstryne, og nedgangen i forsterkningsfrekvens. Jeg har helt ærlig forsøkt å lære henne at når vi jobber lengre, blir betalingen desto bedre. Men det ser ut som hun foretrekker jevnlig tilførsel av kjedelig belønning framfor enkeltutdeling av skikkelige godsaker. Der ligger kanskje litt av problemet mitt. Frida er en enkel hund å belønne, i og med at hun gjerne tar imot det meste jeg byr henne. Likevel har jeg ingen superforsterker, som virkelig får henne til å gå av skaftet for å få. Jeg har fått tips om hvordan jeg skal fikse overgangen mellom grunntrening og øvelsestrening. Kanskje den planen også kan hjelpe meg med en gang for alle å løse uvane nr. 1.

Så var det prosjekt råtass, da. Fram til instruktøren begynner i mars har jeg tenkt å jobbe litt med leken vår. Hun kan leke godt når hun allerede er litt opphisset, men hun kan også skru av lekingen helt dersom det blir litt for tett på fremmede hunder eller folkemengder. Dette henger jo sammen med at hun også kan bli miljøberørt når vi trener og konkurrerer, så jeg tenker at hvis hun greier å leke uhemmet i disse situasjonene, vil det kunne virke inn på det andre også. I tillegg vil det øke lekekondisjonen hennes, noe vi antagelig trenger til instruktøren. Jeg har altfor lenge dallet med godbiter, siden det er enkelt og funker bra. Ballkasting måtte jeg slutte med pga skuldrene hennes, og da ga jeg litt opp lekingen. Helt til jeg investerte i et helt arsenal av pelsleker i alle varianter. De funker som bare det (har blåmerker på knokene og blødende hull i huden som bevis), så det er de vi jobber med nå. Når jeg tenker meg om, skal jeg bli flinkere å overraske henne i leken også (fikk formaning om det fra strenge-Irene også, at jeg blir for forutsigbar, og at det kan bli kjedelig for supersmarte vofsen).

Nå skal jeg i lydighetsringen førstkommende søndag, første gang i klasse 3. I og med at øvelsene ikke fungerer når jeg er rar, kan hun dem ikke godt nok. Jeg skal likevel starte, jeg har ikke tenkt å begynne en uvane med å trekke meg fra konkurranser (for den uvanen kan raskt bli stygg). Men siden jeg ikke har trent godt nok,  kan jeg ikke gå hele programmet. Det vil være å skyte seg selv i leggen (og det er en annen uvane jeg prøver å legge av meg). De siste gangene jeg har vært i ringen, har jeg i ettertid erkjent at hun ikke var godt nok forberedt på oppgaven. Jeg vil ikke at hun enda en gang skal forbinde ringen med noe vanskelig, eller at hun skal finne ut at ringen er plassen der vi sparer krefter. Men vi skal gå i ringen og gjøre en fin fri ved fot. Hvis hun er i superslag, og strutter av energi, kan vi kanskje kjøre en øvelse til, men plan en er fri ved fot og så ut til belønning. Håpet er at det blir en investering i gode assosiasjoner til lp-ringen.

Gjennombrudd 2

Apporten og jeg har en festlig historie. Etter at jeg greide å time feil under innlæring av apport på Pippi (forrige hund), slik at hun bare ville spytte, fikk jeg fullstendig hetta bare ved tanken på apporttrening. Frida var vel nærmere tre år før jeg fant ut at jeg bare måtte komme over det.

Fra frøkna var liten hadde jeg oppmuntret henne til å bære forskjellige ting, med tanke på apporttreningen. Jeg forsøkte også å få henne til å ta gafler, skjeer, nøkler osv i munnen, men det var hun aldeles ikke interessert i. Hun var ivrig på å bære pinner og røtter på tur, og hun var flink å bære posten opp til døra. Men holde fast i trening var uaktuelt.

Jeg måtte altså jobbe med kriteriene mine. De var ikke så mystiske i det hele tatt. Jeg fulgte kriterieplanen fra Lydighet i teori og praksis, pluss at jeg brukte apportartiklene og videoene til Fanny Gott som hjelp. De hjalp meg helt fram til kriteriet å gripe over (og knipe sammen tenna). Frida hadde slett ikke lyst til det. Hun hadde ingen problemer med å touche eller gape over, men resten likte hun rett og slett ikke. Kriterieplanen min hjalp lite når hun streiket på neste trinn, selv om det er en mulighet for at jeg kunne fått gjennombrudd ved å holde ut litt lenger på "gap over-stadiet".

Som klikkertrener har man en ganske stor verktøykasse å ta av, men det krever av og til litt fantasi og kreativitet. Akkurat når jeg jobbet med hold fast fikk jeg et anfall av begge deler (flaks). Jeg fant ut at jeg måtte holde meg hard, og leke litt Ruff love med Frida. Vi jobbet for maten (vi råforer, og maten er så deilig at hun nesten går av skaftet for den), og jeg holdt en neve Vom&Hundemat i den ene hånden, og apportbukken i andre hånden. Den eneste måten å få maten, var gjennom å bite over apporten. Frida prøvde å psyke meg ut lenge (ja, jeg vet at det er det jeg skriver, men hadde dere sett blikket hennes hadde dere ikke vært i tvil), faktisk så lenge at jeg nesten begynte å tvile. Plutselig grep hun over - mens det lyste "møkkakjerring" av blikket hennes. Men det var faktisk første gjennombrudd på apporttreningen.

Neste problem med apporten var å få henne til å se ut som hun likte å ta den i munnen. Det så jeg ikke på som noe problem, og det var det heller ikke. Jeg utnyttet gledesrusen når jeg kom hjem til å endre assosiasjonen til apportbukken. Først hadde jeg den bare i hånden mens jeg klappet og koste, og så fikk hun gripe over og holde fast. Problem løst, nå spretter hun av glede hver gang jeg drar fram apportbukken.

Nå hadde vi etter hvert så bra hold fast-adferd at jeg kunne begynne å tenke på avleveringen. Da dukket neste utfordring opp: Det var umulig å sitte og holde fast samtidig. Og å skifte stilling medførte en automatisk slipp. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg kom på ideen, men det var sikkert noe lurt. Istedenfor å løse problemet i utgangsstilling (og risikere å forurense avleveringen), lagde jeg en kjede som jeg baklengskjedet: ta apportbukk - sitt (på kommando). Det tok ikke mange repetisjonene før hun var helt stø på å holde fast mens hun satte seg. Jeg kjørte noen kjappe frivillige utgangsstillinger først, ga henne så apportbukken - hvorpå hun spratt rett inn i utgangsstilling med apportbukken i munnen - woohaaaa. :)

Men apporteventyret er ikke over. Metallapporten gjensto. Den hadde jeg aldri prøvd meg på før, og hvordan skulle det gå når frøkna som vill og gal krokodillevalp ikke engang ville i nærheten av metallet? Grøss og gru. Vi gikk gjennom kriterieplanen igjen, og vi kom så langt som at hun grep over og holdt. Hun klapret fælt med tenna, og det så voldsomt ubehagelig ut. Jeg timet belønningen slik at hun alltid fikk det når hun grep skikkelig (hadde sluttet å klapre), men hun tok ikke det poenget. Det virket som ubehaget var for sterkt, og hun så rett og slett ut som hun skulle dø.

Noen ting hjalp litt: å trene apport av tinn-is-skje sammen med Felix (de fikk holde den annenhver gang). Plutselig var det ikke ekkelt å få metallapporten levert i munnen lenger - hun kunne til og med hoppe med den, så lenge hun fikk ta den fra hendene til noen. Da var farten, attityden og avleveringen helt fin. Men om den lå på bakken, og hun måtte plukke den derfra, kom den gode, gamle jeg-vil-dø-holdningen fram igjen.

Jeg prøvde å øke forsterkningskvalitet, og da ble hun ivrigere i forkant og etterkant av opplukket, men problemet var fremdeles uløst. Vi prøvde å kjøre metallapportplukking når jeg kom hjem, men det var ikke sterkt nok (mulig hvis jeg hadde gitt det mer tid). Jeg prøvde også å kjøre det når hun hadde skikkelig bra treningsenergi (f.eks etter noen dager uten trening), men med samme resultat: iveren var der, men du så fremdeles på henne at det var ekkelt.

Gjennombruddet kom etter en ny lur ide. Jeg kom på at jeg kunne starte med enkel opplukk av favorittapportbukken hennes (den vi fikk de første gjennombruddene med). Og så en til to godbiter bare for plukket. Etter noen repetisjoner, byttet jeg ut treapporten med  metallen. Første gang hun åpnet munnen over, lot jeg det regne med godbiter. Og så fikk hun ny jackpot for hver repetisjon. Siden hun allerede etter første økt hadde mye bedre attityde, gjentok jeg dette tre fire dager hjemme, og så forsøkte jeg det samme i hundeklubben. Nå kan jeg begynne rett på metallen, og hun får en gledesreaksjon når jeg drar den fram. Ikke like sterk som med tre, men det får være måte på kravstorhet.

Sist gang jeg var i hundeklubben, testet jeg for første gang hele øvelsen. Jeg baklengskjedet den ikke, skulle sikkert gjort det, men det var en test på hvordan hun ville reagere når hun skulle plukke den fra fart. Hun var ivrig, hadde gallopp ut, plukket momentant, og så travet hun inn. Men pyttsann, halen veivet i været, og jeg så ikke antydning til den gamle jeg-vil-dø'en. Jeg regner nå med at det bare er småpirk igjen før jeg kan se meg fornøyd også med den øvelsen.

Gjennombrudd 1

Nyttårsaften skrev jeg et noget kryptisk innlegg om hvordan jeg fikk løst attitydsproblemet mitt med frøken fryd. Sånn går det når man prøver å smette inn ting i hui og hast. (Fy, Linn). I det siste har jeg ruget på noen tanker om ulike gjennombrudd jeg har hatt i treningen, og om hvilke tiltak jeg satte inn som løste problemene. Dette blir første bloggpost om dette.

Problem: Dårlig attityd i avstandskommanderingen 

For å si det rett ut: hun så skambanket ut idet hun skjønte at det var avstandsøvelsen det dreide seg om. Mulig årsak: jeg gikk litt raskt fram når jeg begynte å sette sammen øvelsen, og hadde dårlig stimuluskontroll når jeg gjorde dette. Usikkerheten (Frida er veldig tydelig i kroppspråket når hun er usikker) ble betinget til øvelsen.

Tidligere forsøk på løsninger (rekkefølge er litt vilkårlig her, jeg husker nemlig ikke alle detaljer)

• Øke forsterkningskvalitet: Prøvde å kjøre på med max belønning etter endt øvelse - ingen merkbar endring.
• Splitte opp øvelsen og trene forflytninger hver for seg - ingen merkbar endring. Med en gang jeg nærmet meg å sette sammen til delmomenter, var attityden tilbake.
• Gå tilbake til frivillige adferder. Bedring så lenge hun jobbet frivillig, problem tilbake når jeg begynte å sette ord (kommando) på adferden igjen. Mulig jeg hadde fått større endring her hvis jeg hadde jobbet bedre med stimuluskontrollen. Jeg gikk gjennom alle stegene på nytt, men sikkert ikke godt nok. Attitydschiit er der med en gang jeg gir kommando.
• Begynte med det samme som punktet som ovenfor, bare at jeg kjørte treningen idet jeg kom hjem fra jobb. Målet var å motbetinge, altså få inn følelsen av gledesrus inn i øvelsen istedenfor usikkerhet. Resultat: moderat bedring, men etter over en uke med dette regimet, var det bare nyanseforskjeller. Dvs jeg var ikke fornøyd med progresjonen. Med mer tålmodighet kan det hende denne planen kunne gitt bedre resultater. Men Frida er tross alt verdens smarteste hund, og dersom vi ikke har progresjon i løpet av et par økter, er det rart - når jeg gjør noe rett pleier det å vises fra første klikk med henne (den som synes jeg er blærete som skriver sånn om Frida: Suck it up. Det er faktisk bevist at hun er det).

Gjennombruddet

Gjennombruddet kom etter at jeg ble påminnet det med å alltid begynne med frivillige adferder. I min uendelige dårskap (jeg er nemlig ikke verdens smarteste hundetrener) var det lenge siden jeg begynte å synde mot dette. Men jeg tok grep, og voila: resultat fra første økt (sikkert tegn på at vi gjør noe rett). Vi tok en og en forflytning, og kjørte mange repetisjoner for å få litt flyt på det. Så var det lang pause før jeg prøvde på en annen forflytning.

Jeg begynte med frivillig sitt i front. og ga kommando for dekk, valgte dette delmomentet fordi det var det hun var stødigst i. Det morsomme var at med en gang hun hadde tygd ferdig, spratt hun opp i frivillig sitt igjen (fra første rep) - en tydelig indikator på at dekk-kommandoen også forsterket den frivillige sitten. Siden attityden forandret seg allerede fra første repetisjon, var jeg trygg på å fortsette. Dere hadde faktisk ikke trodd det om dere ikke så det, hun gikk fra krumbøyd og unnvikende til rak og logrende fra første økt! Jeg gjorde så det samme på resten av forflytningene: dekk-sitt, stå-dekk, dekk-stå, stå-sitt, sitt-stå.

Råfornøyd med denne endringen, skulle jeg sette det sammen til hel øvelse igjen - med max forsterkningskvalitet. Plutselig var noe av den samme attityden tilbake. Det var bedre enn det hadde vært, men ikke sånn som jeg hadde forventet. Hva gjorde jeg feil? Vel, for det første får jeg konkurransetrynet på med en gang jeg trener øvelser (og det trynet kan skremme selv den barskeste). Men så kom jeg på at jeg hadde syndet mot regelen om at første adferd skulle være frivillig. Og jeg hadde glemt oppsitten og neddekken i utgangsstilling. Etter at jeg fikset det, prøvde jeg på nytt - og det fungerte slik jeg hadde forventet i utgangspunktet.

Muligens ikke rakettforskning dette her, men det løste et kjempeproblem. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil bli i ringen. Da er det mye støy rundt og det er på slutten av et langt program. Frida er sliten og mener hun har fortjent belønningen for 7 øvelser siden. Det blir spennende å se.

Godt nyttår, folkens!

I dag ser det ut til å være perfekt hundenyttårsvær. Tjukk grå himmel og lett storm. Bli'kke mye koselig å stå ute og fyre opp raketter i kveld. Sa brura.

Er dette tidspunktet for en gjennomgang av året som har gått? Det er vel på sin plass. Hva har vi egentlig gjort? Frida har blitt et monster etter steriliseringen. Nå er det et år siden, og vi er skikkelig fornøyd med resultatet. Frida slipper å psyke ut av småting (det var en av bivirkningene av hormonhelvetet), og hun har blitt mye tøffere. Fremdeles litt miljøberørt, men vi driver på med å finne nøkkelen til hvordan vi skal takle det i konkurranseringen. I lydighet har vi fått opprykket til klasse 3, og vi skal starte i februar. Nå skal jeg fokusere litt på å ha følelsen av kontroll i ringen, slik at jeg har den samme selvtilliten og autoriteten der som på trening.

Jeg har gjort minst en interessant observasjon i år. Jeg har lenge jobbet med "prosjekt bedre attityd" i avstandskommanderingene. Jeg har prøvd å bruke Pavlov, gjennom å trene litt avstand med en gang jeg kom hjem fra jobb. Det hadde en liten effekt, men det tok tid, og jeg var ikke overbevist om resultatet. Så skrev Mr E (noen som har en Poster av ham jeg kan henge på soverommet?) et blogginnlegg om viktigheten av å begynne med frivillig adferd, og effekten av at dyret selv formidler at det er klart til å trene. Jeg måtte erkjenne at det var noe jeg hadde gjort lite av i det siste, i alle øvelser. Så jeg begynte med det, og mønsteret var omtrent sånn:

• Dekk i utgangsstilling - kommando plass
• Frivillig utgangsstilling - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando dekk
• Frivillig sitt i front - kommando stå
• Frivillig dekk i front - kommando sitt
• Frivillig dekk i front -kommando stå
• Frivillig stå i front - kommando sitt
• Frivillig stå i front - kommando dekk

Disse ble kjørt x antall ganger (i hver sin økt og med gode tenkepauser imellom). Dette er ikke akkurat rakettforsking, men det er lett å glemme slike elementære ting når man tenker øvelser og konkurransetrening. Og det jeg syntes var interessant var at det løste mitt attitydproblem etter første økt. Plutselig hadde jeg en hund som sto og logret i stedet for en hund som så ut som hun ønsket seg milevis vekk. Jeg kunne også gjøre dette rett ved siden av folk hun ellers synes er litt ubehagelige, uten at hun mistet gutsen (hun ble bare fortere sliten).
Jeg skjerpet meg også i forhold til resten av lydighetstreningen, og drillet meg selv til å stå passivt og vente til hun kom frivillig i utgangsstilling. Og det har gitt avkastning så det holder i form av mer energi og helhjertet innsats i øvelsene. Ikke så dumt å la hunden si fra når den er opplagt til å jobbe. ;)
Selv om alt dette har vært gjort tidligere, er det fort gjort å glemme det grunnleggende når man har kommet et stykke på vei. For Frida har utgangsstillingen alltid vært defaultadferd, men jeg opplevde etter en del konkurransetrening at hun kvidde seg til å komme i utgangsstilling. Selv om det burde være et tydelig signal til meg om at jeg gjorde noe feil,hadde jeg det så travelt med å komme i ringen at jeg presset henne videre (kommanderte utgangsstilling) selv om jeg kanskje burde sett at hun trengte en pause. Oh, well.

I fjor hadde jeg nyttårsforsett om å kline mer enn året før. Det slo helt feil, selv om jeg ikke trodde det var mulig å kline mindre. Jeg trodde jeg safet, men gikk på en kjempesmell. Det har jeg gjort før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, men det er ikke noe kult av den grunn. Og spesielt ikke når klinestatestikken bare blir dårligere og dårligere (dersom noen har noen blogginnlegg som kan hjelpe meg på rett kurs, så er det bare å si fra). Med fjorårets fiasko på nyttårsforsetter, har motivasjonen for å finne på et nytt vært ganske laber. Men jeg kan jo alltids prøve: I 2011 skal jeg bli mørk og mystisk. Forhåpentligvis så mørk og mystisk at det vil gi ringvirkninger til andre områder også.

God jul!

Frida minte meg på at det var ganske uhøflig å snyte bloggleserne for en julehilsen. Jeg hadde liksom ikke tenkt så mye på det, men hun har som vanlig rett. Derfor: God Jul til alle mine lesere, hvem dere nå enn måtte være. Håper dere får en koselig kveld med nære og kjære, god mat og masse herlig under juletreet. Frida får mest sannsynlig like mange (eller flere) gaver enn meg i år også, det er sånn det er når barna tar over julefeiringen. Heldigvis er hun raus med gaver selv også, hun er hyggelig sånn.

I år fikk jeg det litt travelt med selve innpakkingen av julegavene. Jeg pleier å kose meg med å pakke inn fint, med finfine bånd og nostalgiske hilsener på. I år ble alle julegavene pakket inn i en fei, og jeg ble litt flau over å levere fra meg gaver som så slik ut. Det lyste ikke akkurat omtanke av dem, kan du si. Så jeg måtte finne på en liten skrøne. Jeg la ut om hvordan jeg og Frida hadde fordelt arbeidsoppgaver i jula, for å unngå noe som heter julestress. Jeg måtte ta meg av gaveinnkjøpene, siden butikkene er så kjipe med hundeforbudsreglene sine (Frida har forsøkt å forklare at selv allergikere elsker henne, fordi hun er så skjønn og sjarmerende, men det er bare noen få som tør å bryte reglene). Og Frida tok seg av innpakkingen. Derfor ble gavene fra oss levert med litt krøllete julepapir, uten bånd, og med bare vanlig til-fra-lapp i år. Jeg måtte skrive på lappene da, siden Frida ikke er så stø med pennen (pluss at hun kunne funnet på å skrive at alle gavene var fra henne). Jeg passet på å forsikre om at jeg skulle ta innpakkingen selv neste år. ;)

Nå skal vi ut i snøen og minusgradene en tur før vi drar og feirer kvelden. God Jul alle sammen!

Amokk med julekalendere

Det er in for tiden å bruke julekalendere som ledd i markedsføring. Man kan nesten bli litt lei, men så kommer disse alternative julekalenderne, da. Og noen av dem er ikke bare kjempekoselige, men de er nyttige også.

Fjellanger Hundeskole legger ut ett nytt aktiviseringstips på fjesboka hver dag. Det har så langt dreid seg mest om nesearbeid og problemløsning. Jeg regner med at man må være "venn" med eller "like" skolen for å få de tilsendt, men det er en god og konstruktiv julekalender.

Så til den store favoritten. Amokk har en julekalender som utelukkende dreier seg om leik. På trening i går prøvde jeg "lek for livet"-leken med de nye saueskinnslekene mine. Og hva kan jeg si? For første gang på lenge har jeg blåmerker på hendene (femkroningstørrelse) etter leik. Det var skikkelig fett, Frida var helt i hundre, og jeg ble redusert til et pesende astmavrak. Her må det trenes kondis, så jeg klarer å opprettholde bra lek med villdyret.

Så for dem som ikke er kreative nok til å lage sine egne kalendere (inkludert meg. Jeg klarer sånne med godteri i, men det er jo litt ukult), så er disse kalenderne gode som gull. Min julekalender i år blir å følge med på Amokk, og så gå fullstendig amokk i vill og heftig lek med Frøken Friken.

Klar eller ikke klar, det er spørsmålet

Nok en gang har mr. Canis himself skrevet et blogginnlegg som sendte meg rett i tenkeboksen. Flaks igjen at jeg liker meg der.
Jeg har jo i perioder slitt med litt manglende engasjement på frøkna, spesielt når vi kjører lange kjeder og mye konkurransetrening med flere øvelser. Det er liksom den der spruten som mangler. Ser det spesielt når jeg har holdt på en liten stund, og Frida begynner å bli litt sliten. I all min iver over "bare litt til" før vi tar pause, må jeg gjerne kommandere henne i utgangsstilling. Og det er akkurat det da, for når Frida er gira på trening, så trenger jeg ikke det. Da sitter hun klint inntil siden min, og formelig tigger om å få jobbe. Kanskje jeg rett og slett skal bli flinkere også i midten av økten å sjekke (ved å la henne selv tigge om å få jobbe) om hun faktisk er i stand til en repetisjon til. Det var lurt.

Var hos dyrlegen til vaksinasjon og kontroll her en dag. Fikk tilbakemelding på at hun så utrolig sunn ut, tenner, ører, øyne og alt var bra. Til og med vekten. Nå er det et år siden hun ble sterilisert, og hun har ligget jevnt rundt 21,5 kg. Selv om jeg godt kunne tenke meg å ha henne ned i 21, så er det ingen krise enda. Men vi sjekket skulderen, siden den også har ulmet siden i sommer (kan jo også påvirke engasjementet). Hun har en reaksjon på venstre skulder, og den bør kanskje sjekkes ut mer. Nå har hun vært behandlet for betennelse i den skulderen to ganger, og jeg ser at hun stadig oftere begrenser seg i bevegelse for å spare skulderen. Det skal heller ikke så veldig mye bevegelse til før jeg ser smertetegn. Siden det ikke vises noe på røntgen er det CT eller MR som er neste steg, om ikke annet enn for å få vite hvordan jeg skal forholde meg til denne skulderen hennes.

Samtale med hund etter noen glass rødvin

Her en dag hadde jeg den underligste samtale med Frida. Noen glass rødvin, en overtrøtt meg og en übersmart aussie på 4,5 år (Frida, hvis noen lurte). Samtalen gikk omtrent som følger:

Meg: Hvorfor har jeg egentlig hengt meg opp i at jeg skal trene 100% klikker?

Frida: Dumt spørsmål, hvorfor i all verden tenker du på det nå?

Meg: Vet ikke helt. Driver og diskuterer en del på nett, og der er så mange som rister på hodet over oss fanatikere. At vi bare ikke kan skjønne at verktøykassa blir så mye større når man kan hente litt fra alle metoder.

Frida: Herrefred, diskuterer du med disse fuglehundfolka igjen nå da? Kan du ikke heller bruke tiden på å gi meg litt pølse?

Meg: Du kan ikke få pølse hele tiden, nå skal vi bli tynne og spreke begge to, vettu. Ja, jeg diskuterer med fuglehundfolka og schæfergutta, og nubene. Samme hvor mye vi peprer dem med teori og dokumentasjon så blir de bare ikke enige.

Frida: Og du trodde de kom til å bli enige bare sånn uten videre?

Meg: Ja, du vet, kraften i de bedre argument og det der. Det skal være ganske heftige saker.

Frida: (rister på hodet) Diskusjon er for nørder, fatter ikke at du gidder å prøve en gang.

Meg: Men kan det tenkes at de har et poeng, da? Det høres jo ganske bra ut om man bare kunne plukke litt her og der etter hva som passet seg selv og sin hund best. Og siden det finnes så mange teorier, og forskningsresultatene forandrer seg fra dag til dag, så trenger vi vel egentlig ikke forholde oss til dem?

Frida: Ble det kanskje et glass for mye? Nå begynner du å prate sånn som de du er så oppgitt over. De derre som bruker symboler i hytt og gevær, uten tanke på at symbolene har et innhold. Stripper alt for essens og bruker det til eget forgodtbefinnende. Og de som forkaster alle synspunkter, fordi alle meninger er like bra (siden det uansett er så mange som mener noe, lizzm).

Meg: Stemmer det, det hadde jeg nesten glemt. Sånn som de svartrusskidsa i fjor som kjøpte rødrussklær fordi de heller ville være rødruss. Null respekt. Eller Libresse, som bruker kampsanger i reklame for bind, æsj nå ble jeg kvalm. Eller motebransjen som bruker politiske symboler som accessories. Og for ikke å snakke om alle de som tror at forskning bare er noe som foregår på laben, og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, grøss. Men er det det samme da? 

Frida: Rull inn puppen'a, mutter. Ser du virkelig ikke sammenhengen? Du kan ikke bare hente ting fra andre metoder bare fordi det ser fancy ut. Serriøst, hvis du begynner å tssjj'e på meg, så streiker jeg. Eller finner en mamma med litt vett i skallen. Ting du gjør har faktisk konsekvenser, vettu. Skal vi virkelig ta diskusjonen om konsekvenser igjen?

Meg: Joda, jeg ser den, og vi trenger ikke ta den diskusjonen nå. Og det er jo en grunn til at jeg begynte med klikkertrening i utgangspunktet. Jeg hadde ikke akkurat tenkt å begynne med noe annet, men man må jo nesten lure på hvorfor flere ikke ser fordelene med å trene rent. Jeg blir bare litt frustrert av og til.

Frida: Skjønner ikke hvorfor du blir frustrert, engang. Du har jo meg, og jeg er faktisk ganske perfekt.

Meg: Ikke bli for beskjeden nå.

Frida: Jeg sier det bare som det er.

Og slik fortsatte kjeklingen til en av oss sloknet på sofaen (jeg sier ikke hvem).

På tide med nytt innlegg nå

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget, tror det er mest fordi jeg er lei av å se på neseprøveinnlegget. Jeg føler meg litt opprådd for tiden. Klikkertrenerkurset er avsluttet, jeg fikk opprykket til klasse 3, spesialsøkkurset er snart over. Når det blir så mange avslutninger kan det være vanskelig å sette seg nye mål. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å vente med å melde på til kl 3 til våren, men siden jeg har nesten alle øvelsene inne, tror jeg at jeg har bestemt meg for å starte 2. februar i Træffhallen. Jepp, det er mitt nye treningsmål.

Neseprøva er snart i boks, det eneste som gjenstår er å baklengskjede hele øvelsen. Så langt ser det ut som den blir veldig bra.

Frida har fått prøve seg på asfaltspor. Det gikk kjempebra, men det viser seg at hun også på asfalt trenger litt eldre spor (minst 40 min) for å gå bra. På ferske spor ruser hun fælt. Før vi dro i tunnellen kjørte vi et grusspor ute (i sterk medvind). Pia var figurant, og hun skulle legge lua si igjen som smeller. Det var sikkert litt kaldt der i stormen, så hun glemte å legge ned lua. Det ble en utrolig bra erfaring for meg, å gå et spor som jeg ikke visste hvor startet. Jeg tuslet bare rundt med frøkna, og plutselig slo hun nesa rett i bakken, tok en nittigrader og begynte å spore (og det er lenge siden vi har gått spor sist). Jeg hadde ikke engang sporsele på, bare en vanlig tursele, men Frida visste nøyaktig hva hun skulle. Noe sier meg at jeg må bli flinkere å bruke flere figger enn Pia, slik at ikke spor er ensbetydende med bare henne. Men det har sine fordeler at hun har et sånt forhold til Pias kroppslukt også (tror jeg), for når jeg skal gjøre det ekstra vanskelig (f.eks de første gangene på asfalt) kan det kanskje hjelpe å ha en ID-lukt hun er så gira på? Men jeg må suge meg på de andre i NRH-gjengen også, sånn at hun får flere erfaringer.

Neseprøve

Har i det siste jobbet en del med neseprøven. Hele øvelsen må være klar til 24. oktober, så vi har ikke så lang tid igjen. I tillegg er det viktig for meg å trene den inn så bra som mulig fra begynnelsen, da øvelsen er både i klasse 3 og Elite, og kravene til bra utførelse er ganske strenge. Jeg håpte på at spesialsøkkurset ville hjelpe oss på vei, da det å diskriminere mellom ulike lukter, samt å markere på den rette lukten, er sentralt der. Hvordan framdriften hadde vært uten den læringen i kroppen, se det får jeg nok aldri vite.

Selve øvelsen består av flere momenter: luktdiskriminering, opplukk og avlevering. Før man begynner å lære inn opplukket kan det være lurt å lære hunden å frysmarkere på den rette pinnen, da det gir en sikkerhetsmargin pluss at det minimerer sjansen for prøvesmaking. Å plukke og avlevere pinnen er det jeg er aller minst bekymret for, så det tar vi etter at søket og markering på rett pinne er helt sikkert.

Trinnene i treningen fram til nå:

1. Frysmarkere på pinne i hånda
2. Frysmarkere på pinne på bakken
3. Velge pinne med min lukt ved å holde en uberørt og en berørt i hendene (plasthansker)
4. Variere posisjon, slik at det ikke er plasseringen hun markerer. På dette stadiet kjørte vi oss litt fast. Frida har veldig lett for å markere, men vanskelig for å "skru på" nesen. Det kunne se ut som hun markerte på en, og dersom hun ikke fikk respons på det byttet hun til neste uten egentlig å bruke nesen. Jeg kunne fjernet pinnene når hun markerte lenge på feil pinne, men hun er litt var på feiling, så det ville være et sjansespill, derfor prøvde vi en annen strategi (trinn 5).
5. For å unngå at hun bare eliminerte den hun ikke fikk respons på, men faktisk skulle begynne å søke etter rett pinne, la jeg den berørte pinnen sammen med 4 andre uberørte. Jeg fikk umiddelbar respons gjennom at hun begynte å bruke nesen mer aktivt, og at hun brukte mindre og mindre tid på de uberørte pinnene. Dette er tydeligvis svært krevende for henne, for vi kan ikke kjøre mer enn to økter uten at det går utover kvaliteten på økten (hun går over til å bare markere pinne uten å bruke nesen).
6. Jeg begynte raskt å generalisere til andre underlag (gulv, grus og gress), slik at neste dag var det grus, og i dag var det gress. Muligens ikke helt etter boka, men jeg og Frida har ganske god erfaring med å begynne å generalisere ganske tidlig i treningen. 
7. Frida har som sagt lett for å ta posisjon før lukt, noe som gjør at jeg må ha tunga beint i munnen og flytte posisjon ofte. Jeg gjorde en bommert med å legge pinnen lengst til høyre på første repetisjon, noe som gjør at hun ofte markerer lenge på den pinnen før hun går videre. Dersom pinnen ligger lengst til venstre, ser det også ut som om det er ekstra vanskelig, så den må vi jobbe med. Det ser ut som det gunstigste er å begynne med pinnen rundt midten, og så variere mellom kantene etter hvert (som vi gjorde på plattformen på spesialsøk modul 1). Jeg må holde korte økter, for å unngå at hun begynner å tippe, eller grøss og gru - plukke opp feil pinne (for vi kan jo aldri prøveplukke rett pinne, må vite).
8. Fram til i dag har jeg sittet på bakken når vi har trent, men siste økt i dag forandret jeg kroppsposisjon til stående, uten at jeg merket noen forskjell på Frida av den grunn.

Planen fremover:

1. Må jobbe fram mer sikkerhet i søket, og være helt kvitt testemarkering før jeg går videre. Når hun prøvemarkerer på feil pinne gjør jeg ingenting annet enn å vente til hun fortsetter å søke av seg selv. Det er kun å markere på rett pinne som gir belønning, og så lenge hun bare frysmarkerer og ikke *grøss* plukker dem opp eller prøvesmaker, er det helt i orden. Jeg kunne muligens gått inn med time-out når hun henger seg opp, men det er russisk rullett (med skudd i mange kammer) med Frida. Jeg tror det er viktigere å sørge for at hun er så frisk i topplokket at hun ikke bare prøver seg fram på måfå fordi hun er for sliten.
2. Neste steg er å øke avstanden ut til pinnene. Lurer litt på hvordan jeg skal løse det på en god måte. Mulig jeg må lure en medhjelper til å klikke for meg (som kan stå nærmere).
3. Vi må også trene på at de andre pinnene har vært berørt av noen andre, så hun skiller mellom min lukt og andres lukt. Det kan jo greit la seg kombinere med at medhjelper står ute ved pinnene (men begynner først på nært hold.
4. Deretter blir det å lære inn opplukket og avleveringen, noe som går glatt siden apport av forskjellige øvelser (også små feltgjenstander) sitter godt.
5. Baklengskjede hele øvelsen.

Plan framover

 Fram til slutten av oktober må jeg fokusere på den praktiske eksamenen til KlikkerTRENERkurset. Nå har det visst blitt endringer i kravene, trodde jo først jeg måtte vise alle GF+prosjektoppgavene på alle nivå. Men det jeg skal vise fram er:

1. tramp på musematte og bli stående i 3 sek med kroppen vendt framover
2. frivillige skifter mellom sitt, ligg og stå på avstand uten å bevege seg framover
3. baklengs firkant
4. utgangsstilling med heftig avstandsbelønning (type ball som kastes eller figurant som lokker e.l)
5. full fri ved fot-øvelse, ca kl3-nivå 
6. ligg under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
7. stå under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
8. fellesdekk med skjult fører 5 minutter 
9. full apportøvelse med stimuluskontroll
10. full øvelse hopp over hinder med sitt med stimuluskontroll og baklengskjedet
11. kryp 3 meter når fører går vanlig ved siden 
12. full neseprøveøvelse med stimuluskontroll 
13. full budføringsøvelse 50 meter 
14. 3 selvvalgte triks (eksorsisten, dramatisk død, hvor stor er du?)
15. en egenvalgt adferd eller øvelse (springe rundt sekk)

De jeg har markert i kursiv, er de jeg har igjen å lære inn/jobbe med.

I tillegg må jeg være flinkere å la Frida jobbe lengre for hver belønning. Under konkurransen var 1. halvdel gode karakterer, mens fra apporten av gikk det ikke så bra. Grunnen til det var at hun var skikkelig sliten, men selv om hun var det greide hun å gjennomføre øvelsene riktig, fordi de sitter rimelig godt. Planen for å gjøre henne bedre på dette punktet er å la det være hovedregel at vi på hver trening (eller minst to ganger i uka) kjører to øvelser sammen. En gang i uka bør jeg jobbe med 2-4 øvelser, men ikke noe særlig mer enn det. Jeg må naturligvis balansere dette med god og variert trening på delmomenter i tillegg. Dette tror jeg vil bygge opp kondisjonen hennes uten å drepe lysten på lp-trening.

Fokusoppgave hver dag når jeg kommer hjem fra jobb er å jobbe med avstandskommanderingen. Foreløpig er det frivillige skifter mellom sitt dekk og stå, etter hvert blir det å legge på kommando. Målet med dette er å få bedre energi og attityd inn i øvelsen, og hva er vel bedre enn å trene det når hun er i gledesrus over at mor har kommet hjem? Forhåpentligvis vil jeg raskt se endringer i holdningen hennes, og forhåpentligvis vil jeg greie å beholde den når jeg legger på kommando også. (Det blir forresten et senere prosjekt: å jobbe så bra med stimuluskontroll på alle områder, at hun er trygg på hva alle kommandoer betyr, og dermed ikke får den forferdelige, skambankte holdningen).

Klasse 2, 19.september for Tanja Hulsund

Fellesdekk 10
Fri ved fot 9
Dekk under marsj 9,5
Innkalling med stå 8
Stå under marsj 10
Apport 8,5
Hopp over hinder 6
Fremadsending 0
Avstand 6,5
Helhet 8,5

Poengsum 161, 1.premiering og opprykk til klasse 3, vinner av klassen

Selv med en fører som var hysterisk av nerver (Valium, yes please), så gikk det faktisk ganske greit. Øvelsene sitter stort sett bra, bare litt smårusk her og der. Vi mistet et poeng på fri ved foten fordi hun ikke satte seg på siste helt om og holdt. På innkalling med stå har vi fremdeles litt testing med å senke farten for å få en lettere stopp, og spruten mangler. På apporten begynte hun å bli sliten, så det manglet litt sprut. På hopp over hinder og fremadsendingen hadde hun seg en liten hjernepause (eller middagshvil, hun var borte vekk). Avstanden var dagens opptur. Hun tyvstartet så vi mistet den første sitten, og dommeren ville at hun skulle fullføre bevegelsene mer, men jeg er råfornøyd over at hun ikke psyket ut.

Hva lærte vi i dag? Vi må trene mye jevnere. Frida var sliten halve programmet, og jeg skylder på dårlig treningskondisjon (og hvem sin feil er det?). Vi trener rett og slett for sjelden, ihvertfall på den måten som betyr noe i ringen, så neste gang skal jeg gi henne bedre forutsetninger. Hun hadde veldig lyst ut av ringen i dag, men denne gangen var det ikke fordi hun ikke likte seg inne hos meg, men hun mente hun fortjente lønn for strevet litt tidligere. Jeg må passe meg nå, så jeg legger opp treningen slik at konkurransene ikke er de vanskeligste hver gang. Ser kanskje litt tendensen til at hun tillater seg å koble ut på en måte som hun ikke gjør på trening. Dermed blir det prosjekt-bedre-konkurransetrening i vinter. Med alt jeg skal hive meg med på, så har den gode lydighetstreningen fått lide, og det går virkelig ikke an! Man blir ikke god hvis man trener bare litt på alt, så jeg må faktisk prioritere det som er viktigst for meg.

Å klikkertrene en tenkende hund

Aussien er en av de rasene man kaller "tenkende hunder". Det er en del raser som er avlet på å kunne ta egne avgjørelser, og å selv vurdere hva som er den beste løsningen på ulike problemer. Noen raser skal ha det som kalles intelligent ulydighet, noe som innebærer at den ikke skal adlyde dersom den opplever at fører gir en uklok kommando. Innebærer dette at aussien tenker mer enn andre hunder? Det kan vel neppe bevises, så jeg prøver heller å finne en forklaring jeg kan observere. Det jeg har observert, er at min aussie har en eksepsjonell evne til å dra slutninger ut fra enkeltepisoder. Hun glemmer aldri, alle opplevelser er med på å forme hennes senere avgjørelser. Min konklusjon utfra det er at hun (nå representerer hun aussien, dette er med andre ord skikkelig vitenskapelig gjennomført) har større evne til å diskriminere og generalisere enn de fleste andre raser jeg har vært borti. I tillegg er de rå på response-cost-tenking, altså å finne måter å spare energi på, en konsekvens av at de har vært i hardt arbeid daglig, og dermed må hvile når de kan (og spare krefter der det går an).

Så var det det med klikkertrening, da. Nå er det ganske mange ting man kan snakke om i klikkertrening, her skal jeg snakke om feiling. Et slagord som går igjen er: en feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livsstil. Moralen er at man hele tiden skal holde seg på så lav feilprosent (ikke over 20 % ihvertfall), og når feil oppstår, bør man ha tunga rett i munnen for at hunden ikke skal feile flere ganger. Ofte innebærer det å senke kriteriene. Men er det alltid så klokt? Jeg er helt med på å lage gode kriterieplaner, og å følge reglene når det gjelder nyinnlæring. Men jeg har vært nødt til å tenke litt annerledes.

Selv om noen av konklusjonene mine er basert på min dårlige trening, tror jeg de likevel kan være interessante. Min lille Frøken Fryd ble for en stund siden mye flinkere å feile enn å få framgang. Hver gang jeg skulle lære henne en ny adferd, gikk det bra en stund, før hele greia raknet. Mest sannsynlig kom det av at jeg kjørte for mange repetisjoner på samme kriterie (aussien synes ikke samme vits er like morsom hver gang, som f.eks border collien gjør). Det er en kjent myte at disse hundene kjeder seg med for mange gjentakelser. En annen mulighet er at jeg belønte for dårlig (selv om jeg vanligvis heller belønner for bra). Tabben jeg gjorde, var at istedenfor å gå ned ett eller to trinn i kriterieplanen, gikk jeg ganske langt tilbake - for å bygge opp alt på nytt. Konsekvensen av dette var at Frida ble rå på å feile. Jeg velger å tro at hun ble forsterket positivt ved å få lettere oppgaver (lettere oppgaver = mindre energi brukt for å få hver belønning). En annen tabbe jeg gjorde var å tro at Frida ble veldig usikker av å feile. Hun er skuespiller av rang, og jeg tror at hun har lært å koble min usikkerhet (når jeg begynner å tvile på hva jeg gjør når hun har feilet) med sitt skuespill (hun ser ut som om hun er mishandlet bare hun føler det minste ubehag, og om det er skuespill eller bare godt språk, det har jeg ikke bestemt meg for enda) til at treningen blir enklere. Det skal som sagt ikke mange gjentagelser til før hun drar slutninger, og er det noe jeg har lett for, så er det å lage meg ubevisste mønstre. Når Frida i tillegg er så flink til å spare energi, ble summen av dette ganske dårlig trening. Hun ble faktisk shapet til å gjøre mindre og mindre, og jeg var helt fortvilet over at hunden min bare ble usikker av treningen, istedenfor selvsikker og rå (som var målet mitt). Ok, nok bekjennelser om min dårlige trening (til mitt forsvar kreves det et skarpt hode for å trene så kjappe hunder, og jeg er bare middels anlagt).

Ok, Linda hjalp meg til å se at jeg faktisk ble lurt trill rundt av min firbente pode (nokså pinlig i grunn), og jeg sluttet å hele tiden gå tilbake mange hakk, ga henne heller en pause eller bare en ny mulighet på samme trinn. Om det ikke funket, kunne jeg gå tilbake et trinn, men ikke noe særlig mer. Målet var jo her å bryte troen hennes på at hun kunne "slippe unna". Høres ikke særlig klikkersk ut, men skittsann. Dette skjedde vel for ca tre år siden, og vi fikk brutt mønsteret. Jeg ble flinkere å shape henne til mer innsats isteden for mindre, og vi fikk jevn framgang i treningen. Det med å se usikker ut har likevel hengt ved oss, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Frida er ingen usikker hund, men hun kan innimellom se helt forferdelig ut.

Hva har så utløst denne flommen av minner og bekjennelser? Jo det siste året har jeg vært over middels interessert i ren klikkertrening, og dermed mer bevisst på å unngå feil igjen. Pia fungerer som mitt feil-politi, og hun hadde besvimt om hun hadde sett oss. Jeg og Irene skulle repetere det å skille mellom dekk og stå under marsj. Slet en stund med dårlig attityd under disse øvelsene, men en økt i sommer fikset det. Da gikk Irene ved siden av meg, og hun klikket og belønnet (slik at jeg kunne gå videre uten å se meg tilbake). Dette funket som fy, og istedenfor å se skambankt ut, så så hun faktisk ut som en råtass. Dette skulle vi altså gjøre igjen onsdag kveld. Problemet var bare at idet jeg sa dekk, så satt Frøken Fryd. Dette gjorde hun gang på gang. Og hvis hun ikke satte seg, så sto hun. Jeg begynte å bli lettere panisk, gjorde meg klar til å gå tilbake i kriteriene, var livredd for at alt skulle rakne til søndagen, og at Frida skulle låse seg helt. Men av en eller annen grunn fant vi ut at banna bein, vi skulle kjøre på. Frida feilet antakelig en plass mellom 15 og 20 ganger (var nok her Pia hadde svimt av, eller nektet å prate mer med meg). Men hva skjedde? Frida falt ikke sammen, hun ble derimot bare mer og mer forbanna (det lyste svart av øynene hennes, og hun sendte meg noen blikk som ikke var nådige). Plutselig smalt hun ned i dekk, vill i blikket - jeg og Irene hylte til, og det ble selvfølgelig knallbelønning. Etter det hev hun seg ned i dekk, gang på gang, og hun har aldri hatt så kjappe dekker (skikkelig border collie-stil), og attityden var bare helt rå. Men hun var ganske klar over hvor mye belønning hun skulle ha, og jeg var glad det var Irenes fingre som skulle levere godsakene (jeg hørte ingen hyl, så jeg tror det gikk bra). Tror det er noen av de mer spesielle øktene vi har hatt, og definitivt den kuleste på lenge. Sjekket dekk under marsj igjen torsdag kveld, og den var framdeles mye bedre enn den noengang har vært.

Jeg tror ikke det her var snakk om ekstinksjonsburst. Jeg har sett tendensen tidligere, og det er de gangene jeg setter henne i situasjonen: "vil du ha belønningen, så må du gjøre jobben". Jeg så det da jeg lærte inn hold fast (vil du ha maten, så må du gripe), og når vi jobbet med bringkobbelet (vil du høre "vis mann", må du ta den i munnen) på runderingskurset med Morten Egtvedt. Jeg er som sagt ingen tilhenger av tankelesing, men du er ikke mye i tvil når Frida tenker "drittkjerring". Hun får et "javel, -hvis-det skal-være-på-DEN-måten-blikk", som i grunn er ganske festlig å se på.

Når jeg nå har innrømmet alle mine dårlige trenerferdigheter, er det mulig jeg blir kastet ut av det gode klikkerselskap. Jeg får la det stå til, og satser på å be om forlatelse dersom det blir avkrevd. Jeg har hørt uttrykket "akkurat passe dum til å trene", og jeg skjønner det godt. Jeg må innrømme at jeg liker å måtte gruble litt over treningen, men av og til hadde det vært ok å hatt en blondere hund igjen. En happy-go-lucky-type som ikke tenker altfor mye selv. Ah, søte drøm. Men egentlig tror jeg det er helt ypperlig å ha det som det er. En hund som aldri slutter å utmanøvrere meg - det er god medisin mot å bli (enda mer) høy på pæra.

Konkurransetrening

Neste søndag skal vi i ringen igjen. Selvtilliten min i forhold til konkurranseringen er ikke på topp. Det føltes ikke bra å gå i ringen sist, da raknet det først for meg og deretter for frøken frosk. Nå er det vel sånn at de fleste som konkurrerer med hund opplever å bomme en gang i mellom, men det ser ut som at jeg takler å feile omtrent like dårlig som frosken. Men etter en liten pause, prøver vi nå igjen, med nesten godt mot.

De siste par dagene har jeg endelig (den tidsklemma er jaggu ingen spøk) fått konkurransetrent igjen. Nå har vi bare såvidt vært innom noen av øvelsene på trening det siste halvåret, men de er såpass stabile at jeg stort sett kan kjøre rett på øvelsen uten å repetere delmomenter (jeg sier det igjen, den baklengskjedinga er genial - øvelsen ser likedan ut selv etter LANG tid). Så de siste to dagene har jeg brukt på å baklengskjede de 3-4 siste øvelsene i programmet.

Svakheten vår er fremdeles avstandskommanderingen.  Desverre hadde jeg ikke fokus på attityd når jeg begynte å sette sammen den til hel øvelse, og med en hund som aldri glemmer er det ikke så lett å bare gå inn og trene frivillig en stund, for med en gang øvelsen settes sammen igjen, er attityden tilbake. Men den blir stadig bedre, så jeg øyner håp. Det som er det kjedelige er at det blir sisteinntrykket til dommeren, og jeg vil helst at det skal se pent ut.

Torsdag begynte jeg med å kjøre 4xavstandskommandering, slik at hun ble sikrere (da blir attityden bedre) før jeg la på fremadsendingen. Dette gjorde jeg noen ganger før jeg la på hopp over hinder. Jeg hadde godbitbaren klar, og kjørte på avstandsbelønning. Jeg belønte en del mer enn vanlig, for at ikke kjeden skulle falle sammen av for dårlig forsterkningskvalitet, og det funket bra. Frida jobbet bra, det funket å kose mellom øvelsene, og hun var så gira over å få jobbe videre mot belønningen at transportene var klokkeklare.

I dag (fredag) trente vi ute hos Irene. Der satt ikke avstandskommanderingen helt (hun så trykket og usikker ut), så vi tok den ut av ringen og kjørte to repetisjoner med direktebelønning fra Irene (belønningen kan ikke bli bedre enn når den kommer fra Pia eller Irene), og så satt vi den inn i ringen igjen. En oppsitt og så versågod, før vi kjørte hele øvelsen. Deretter la vi på fremadsending, hopp over hinder og apporten. I dag var frosken så gira på belønningen at hun ble litt upresis. Hun var så gira på Irene at hun prøvde snarveier (mulig vi hadde en liten testefase), løp i buer mot Irene (sånn helt tilfeldig), og gjorde litt forskjellig rart. Hun var faktisk så gira over å komme videre at hun ikke var særlig mottakelig for ros mellom øvelsene (snakk om å kaste vekk dyrebar tid, lizzm), og hun ville gjerne ha belønningen med en gang.  Dette kunne kanskje tyde på at øvelsene ikke er helt konkurranseklare, men jeg tror det skal gå bra. Vi hadde ihvertfall en intensitet og attityd jeg bare kan drømme om hvis skåla står der uten Irene. Litt kluss på siste økt. Det begynte å bli mørkt, så hun så ikke kjegla med en gang, og vi måtte klusse litt med ringbåndet, men apporten er i det minste klokkeren.

I morgen skal vi til Tone og trene, og da tror jeg at jeg må konsentrere meg om de første øvelsene. Jeg kommer til å baklengskjede første halvdel også, men er litt usikker på om det er lurt å så kjøre de to lange kjedene sammen, eller om det holder å bare jobbe med to separate kjeder (tar gjerne imot tips på det). Må eksperimentere med avstand til belønningen, for å forebygge at hun slurver slik som i dag (men uten å miste intensiteten). Er vel kanskje ikke helt stuerent, strengt tatt burde hun jobbe like bra uansett hvor den står, men det har vi ikke tid til å tenke på nå. Søndagens trening må jeg planlegge ut fra hva som skjer i morgen, og i neste uke skal vi bare kosetrene og muligens flikke litt. Siste del av uka skal hun få treningsfri, greit å ha litt deprivasjonshjelp så hun er litt ekstra sugen på å jobbe når vi skal i ringen. Helst ville jeg hatt en uke fri, men så var det den tidsklemma, da.

Jeg må i tenkeboksen og bli der en stund

Frida er jo en liten frøken som har holdt meg ganske så i ånde, for å si det sånn. Selv om jeg alltid har hatt som plan for henne at hun skulle bli konkurranselydighetshund, og i min naivitet trodde at det ville gi henne nok å gjøre, så har frøkna hatt sine egne meninger om det. Fra hun kom i hus tok hun ansvar her hjemme (tror ikke hun syntes at det var noen kustus over meg og goldenen, vi var altfor avslappet til det - så her måtte hun inn med tiltak). Utenfor blokka måtte hun være i langline fra hun var omtrent 10 uker, siden hun med iver og kraft både varslet meg om inntrengere og tok på seg jobben med å få dem vekk. Det blir en del inntrengere å ta seg av når du bor i byens største blokk, liksom. På hundeklubben hadde hun sin første slosskamp med en voksen hannhund da hun var 5 måneder (det var faktisk ikke hennes feil, hun prøvde lenge å trekke seg unna, men den tok ikke signalene, så da måtte det bli angrep isteden), og fra da og til hun ble "voksen i hodet" var angrep beste forsvar hvis en hund ble mer påtrengende enn hun likte (f.eks kom for å snuse). Ellers hadde vi en lang periode på trening som gikk med på å lære henne å akseptere at de andre hundene hadde lov å bevege seg, uten at hun skulle inn og stoppe dem. Hun hadde svært lett for å gå opp i arousal (og når hun er høy kommer alle disse egenskapene hennes raskt til overflaten), men vi var også ganske flinke å trene på å ligge avslappet.

Hvordan løste jeg så alt dette? Vel, mye gikk på å kontrollere at hun ikke fikk fortsette handlingen (bånd), belønning inne hos meg når noe skjedde (kindereggøvelsen var flittig brukt), ellers gikk mye på å styre stressnivået hennes. Jeg lærte henne regler i leken (hun ble så heit at hun tok hendene mine isteden), og innførte regler hjemme. Reglene hjemme besto mest i å gi henne sitt-oppgaver før hun fikk oppnå noe, dette virket det som hun likte, hun skakket på hodet og var våken i blikket (vet jo at hun liker å få overraskende oppgaver). Dette skulle gjøre henne mer lydhør også i de mer betente situasjonene. Resultatet ble en hund jeg stort sett kan ha løs overalt, alltid villig til å jobbe sammen med meg, og veldig behagelig å ha med å gjøre.

Så hvorfor sitter jeg nå i tenkeboksen? Jo, alt dette som jeg gjorde ga meg en veldig kontrollerbar hund (og jeg synes det er helt herlig å kunne gå med hunden løs, med tryggheten i at jeg likevel har kontroll). Men hun ble også roligere og vi mistet spruten i leken. Etter den psykiske kjønnsmodningen kom det også fram hvor myk hun kan være (ekstremt myk ved lav arousal, ganske mye tøffere ved høy arousal), og hvor førerorientert hun er. På trening kan det at jeg løfter øyenbrynet, eller trekker et lite hjertesukk, være nok til at hun tror hun skal gjøre noe annet. Jeg blir litt stresset (spesielt når jeg trener mot konkurranse) når jeg f.eks skal trene innkalling, setter henne i bli, kaller inn - og plutselig smeller hun ned i dekk eller stå før jeg har rukket å kommandere. Hvorfor gjorde hun det? Jo, jeg klødde litt på nesen min, så jeg spilte ut neseborene en liten anelse. Denne varheten kombinert med lavt stressnivå, gjør henne til en ganske soft hund, og det er ikke alltid en fordel i lydighet.

Igjen, hvorfor sitter jeg og grubler over dette? Vel, etter steriliseringen (mindre østrogen, mer testosteron?), og etter at vi har begynt med mer nesearbeid og rundering har frøkna begynt å forandre seg igjen. Gamle Løvehjerte har kommet mer til overflaten. Hun går mye kjappere opp i arousal (halen står så i været at den krøller seg over ryggen hennes), hun markerer mye mer (markerer høyere, og letter innimellom på foten), hun patruljerer mye mer (sjekker at det er klar sikt foran meg), og hun varsler mye mer, både utenfor blokka og inne i leiligheten. Dette er grunnen til at jeg begynte å gruble, jeg var klar som et egg til å sette inn "stresstiltak", siden bjeffende hunder ikke er så populært i min blokk. Denne personlighetsendringen har også en positiv side, frøken fryd er nå mye lettere å hisse opp i lp-treningen, og hun engasjerer seg med mye mer glød i leken (faktisk sånn at lek kan nærme seg høykvalitetsforsterker, noe jeg en stund bare kan drømme om).

Jeg har jo registrert at en del dyktige hundefolk har begynt å gå vekk fra det med regler i leken, og istedenfor å ta hunden ned når den er gira, så utnytter de det til en lekeøkt (Pavlov), for så å heller ta de ned igjen etterpå. Dette er folk som er både reflekterte og flinke, så jeg hører litt ekstra godt etter når de snakker. Nå når jeg har muligheten til å ha en råere hund, tør jeg nå ta sjansen på å dempe henne igjen? Ulempen ved at hun går lettere opp er mer vokting og mer utfall mot fremmede hunder, men dette tror jeg at jeg kan bruke kindereggøvelsen på uten at det vil dempe henne. Jeg tror jeg kan få mer av den råskapen jeg har savnet i trening og lek. Må kanskje ofre noe, men jeg tror jaggu meg jeg er villig til å ofre det for litt bedre lek. Jeg har tidligere sverget til å styre stressnivået for å unngå at frøkna skal være så lettantennelig, men da har fokuset mitt vært på en levelig hverdag, ikke på treningen. Tror muligens jeg skifter kurs nå når jeg har opplevd baksiden av akkurat den medaljen (om jeg angrer er det uansett bare å snu igjen).