Jeg må i tenkeboksen og bli der en stund

Frida er jo en liten frøken som har holdt meg ganske så i ånde, for å si det sånn. Selv om jeg alltid har hatt som plan for henne at hun skulle bli konkurranselydighetshund, og i min naivitet trodde at det ville gi henne nok å gjøre, så har frøkna hatt sine egne meninger om det. Fra hun kom i hus tok hun ansvar her hjemme (tror ikke hun syntes at det var noen kustus over meg og goldenen, vi var altfor avslappet til det - så her måtte hun inn med tiltak). Utenfor blokka måtte hun være i langline fra hun var omtrent 10 uker, siden hun med iver og kraft både varslet meg om inntrengere og tok på seg jobben med å få dem vekk. Det blir en del inntrengere å ta seg av når du bor i byens største blokk, liksom. På hundeklubben hadde hun sin første slosskamp med en voksen hannhund da hun var 5 måneder (det var faktisk ikke hennes feil, hun prøvde lenge å trekke seg unna, men den tok ikke signalene, så da måtte det bli angrep isteden), og fra da og til hun ble "voksen i hodet" var angrep beste forsvar hvis en hund ble mer påtrengende enn hun likte (f.eks kom for å snuse). Ellers hadde vi en lang periode på trening som gikk med på å lære henne å akseptere at de andre hundene hadde lov å bevege seg, uten at hun skulle inn og stoppe dem. Hun hadde svært lett for å gå opp i arousal (og når hun er høy kommer alle disse egenskapene hennes raskt til overflaten), men vi var også ganske flinke å trene på å ligge avslappet.

Hvordan løste jeg så alt dette? Vel, mye gikk på å kontrollere at hun ikke fikk fortsette handlingen (bånd), belønning inne hos meg når noe skjedde (kindereggøvelsen var flittig brukt), ellers gikk mye på å styre stressnivået hennes. Jeg lærte henne regler i leken (hun ble så heit at hun tok hendene mine isteden), og innførte regler hjemme. Reglene hjemme besto mest i å gi henne sitt-oppgaver før hun fikk oppnå noe, dette virket det som hun likte, hun skakket på hodet og var våken i blikket (vet jo at hun liker å få overraskende oppgaver). Dette skulle gjøre henne mer lydhør også i de mer betente situasjonene. Resultatet ble en hund jeg stort sett kan ha løs overalt, alltid villig til å jobbe sammen med meg, og veldig behagelig å ha med å gjøre.

Så hvorfor sitter jeg nå i tenkeboksen? Jo, alt dette som jeg gjorde ga meg en veldig kontrollerbar hund (og jeg synes det er helt herlig å kunne gå med hunden løs, med tryggheten i at jeg likevel har kontroll). Men hun ble også roligere og vi mistet spruten i leken. Etter den psykiske kjønnsmodningen kom det også fram hvor myk hun kan være (ekstremt myk ved lav arousal, ganske mye tøffere ved høy arousal), og hvor førerorientert hun er. På trening kan det at jeg løfter øyenbrynet, eller trekker et lite hjertesukk, være nok til at hun tror hun skal gjøre noe annet. Jeg blir litt stresset (spesielt når jeg trener mot konkurranse) når jeg f.eks skal trene innkalling, setter henne i bli, kaller inn - og plutselig smeller hun ned i dekk eller stå før jeg har rukket å kommandere. Hvorfor gjorde hun det? Jo, jeg klødde litt på nesen min, så jeg spilte ut neseborene en liten anelse. Denne varheten kombinert med lavt stressnivå, gjør henne til en ganske soft hund, og det er ikke alltid en fordel i lydighet.

Igjen, hvorfor sitter jeg og grubler over dette? Vel, etter steriliseringen (mindre østrogen, mer testosteron?), og etter at vi har begynt med mer nesearbeid og rundering har frøkna begynt å forandre seg igjen. Gamle Løvehjerte har kommet mer til overflaten. Hun går mye kjappere opp i arousal (halen står så i været at den krøller seg over ryggen hennes), hun markerer mye mer (markerer høyere, og letter innimellom på foten), hun patruljerer mye mer (sjekker at det er klar sikt foran meg), og hun varsler mye mer, både utenfor blokka og inne i leiligheten. Dette er grunnen til at jeg begynte å gruble, jeg var klar som et egg til å sette inn "stresstiltak", siden bjeffende hunder ikke er så populært i min blokk. Denne personlighetsendringen har også en positiv side, frøken fryd er nå mye lettere å hisse opp i lp-treningen, og hun engasjerer seg med mye mer glød i leken (faktisk sånn at lek kan nærme seg høykvalitetsforsterker, noe jeg en stund bare kan drømme om).

Jeg har jo registrert at en del dyktige hundefolk har begynt å gå vekk fra det med regler i leken, og istedenfor å ta hunden ned når den er gira, så utnytter de det til en lekeøkt (Pavlov), for så å heller ta de ned igjen etterpå. Dette er folk som er både reflekterte og flinke, så jeg hører litt ekstra godt etter når de snakker. Nå når jeg har muligheten til å ha en råere hund, tør jeg nå ta sjansen på å dempe henne igjen? Ulempen ved at hun går lettere opp er mer vokting og mer utfall mot fremmede hunder, men dette tror jeg at jeg kan bruke kindereggøvelsen på uten at det vil dempe henne. Jeg tror jeg kan få mer av den råskapen jeg har savnet i trening og lek. Må kanskje ofre noe, men jeg tror jaggu meg jeg er villig til å ofre det for litt bedre lek. Jeg har tidligere sverget til å styre stressnivået for å unngå at frøkna skal være så lettantennelig, men da har fokuset mitt vært på en levelig hverdag, ikke på treningen. Tror muligens jeg skifter kurs nå når jeg har opplevd baksiden av akkurat den medaljen (om jeg angrer er det uansett bare å snu igjen).