Doktorskrekk

Vi har aldri hatt problem hos veterinæren før. Jeg trente naturligvis håndtering for å forberede oss på de første besøkene, og Fridus von Froskus digget å komme dit. Men en eller annen gang i treårsalderen fikk hun den første betennelsen i skulderen, og da begynte dyrlegen å måtte strekke på henne når de undersøkte henne. Ikke bare en dyrlege, men flere forskjellige (bra generalisering). Etter at hun begynte å få vondt i skulderen ble det naturlig å sjekke den hver gang vi var til kontroll, og innimellom på dyrlegebesøk kun for skulderens del.

Plutselig begynte Frida å vise vegring mot å bli undersøkt (det hadde jo gjort vondt en del ganger, og hun er ikke spesielt tilgivende av seg). Vi kunne komme inn på venterommet, og Frida var som vanlig glad for å komme dit. Med en gang vi kom inn på kontoret oppdaget hun hva hun skulle, og ville bare vekk. Etter hvert fikk hun den reaksjonen idet dyrlegen kom i døra og kalte oss inn. Du kunne nesten se henne si "gulp". Ok, jeg måtte bare innse at synet av dyrlegen var blit betinget stimulus (altså kommando) for ubehag eller smerte, men det betydde også at det kunne bli mitt nye treningsprosjekt.

Hjemme begynte vi å trene håndtering igjen. Jeg la vekt på at Frida skulle stille seg opp frivillig, og at hun hadde lov til å gå igjen om hun ville. Etter hvert utvidet jeg til at hun også kunne strekke fram frambeina frivillig, slik at jeg kunne tøye dem (forsiktig). Dette tok vi med oss opp på travhytta der vi også fikk trent det på et bord.

I dag hadde jeg time hos dyreklinikken, kun for å jobbe med dyrlegeskrekken. Vi kom inn på et undersøkelsesrom, og en av assistentene lekte dyrlege. Frida fikk lov å hoppe ned fra bordet (hun gjorde det bare en gang, og det var idet hun "tenkte gulp"), og hun fikk selv ta initiativ når hun var klar igjen.  Dette gjorde hun ved å sette frambeina på bordet så jeg kunne løfte henne opp. Etter det hoppet hun ikke ned igjen, og assistenten gjennomførte en vanlig rutineundersøkelse, mens jeg klikket og belønte. Hver gang jeg klikket, trakk assistenten seg litt tilbake. Til slutt fikk jeg fram frivillig frambeinløft hos meg, og så gjorde hun det for assistenten også. Frida ville bare fortsette å løfte frambeina, og det var en fin måte å avslutte på.

Det at jeg hadde med klikker og godbiter (julepølse og frolic), gjorde at fridusen ganske raskt gikk i jobbemodus. Når hun er i jobbeland tar hun det meste som en måte å tjene klikk på, og det gjorde at vi kunne gå raskt fram. Hvis jeg tar med disse erfaringene når vi skal på reelle veterinærbesøk, og er flink å gi vet'en instrukser om hvordan vi gjør det, tror jeg ikke Frida vil ha flere problemer hos doktor'n.