onsdag, juni 02, 2010

Slipper ikke unna Pavlov

For noen dager siden fikk jeg igjen motivasjonen til å trene konkurranselydighet. Vi hadde en økt torsdag, hvor jeg kjørte noen øvelser for å se hvor landet lå. Har ikke trent lydighet siden februar eller noe sånt, så jeg var litt spent. Testet innkalling med stå, dekk under marsj, stå under marsj og fri ved fot. Frida gjennomførte pliktoppfyllende og riktig, men litt uten iver. På en måte er det ok å se at øvelsen ser likedan ut selv om det går månedsvis mellom hver gang vi gjør den (den baklengskjedingen er grei sånn), men jeg hadde ønsket litt mer sprut. De siste månedene har vi trent en del frivillig adferd, og da har hun en helt annen glød.

Når jeg la på kommandoer på øvelsene (det begynner å bli en stund siden), var jeg ikke så oppmerksom på attityd og følelser. Hadde naturligvis  lest kapittelet om Pavlov som alltid sitter på skulderen, men det relaterte jeg kun til fart/stressnivå i øvelsen. Frida har jo i perioder vært en noget følsom liten dame, og når hun blir usikker på hva hun skal gjøre, ser hun ganske trykket ut. Når jeg fortsatte med øvelsen selv om hun var trykket (satset på at usikkerheten ville forsvinne med antall repetisjoner), og jeg la på kommandoer i samme stil. Det jeg skulle gjort, var å ikke la henne fortsette mens hun så trykket ut - hun får bare kjøre repetisjoner når hun ser glad ut.  Isteden har dårlig attityd blitt en del av flere øvelser. My bad.

En annen pavloviansk tabbe ble begått i fjor sommer. Jeg begynte å fokusere mer på fartsøvelser, fordi frøkna begynte å spare på kruttet i flere og flere situasjoner. Jeg belønte med ball, for å øke arousalen, og gjorde virkelig det jeg kunne for å få henne til å ta i det lille ekstra. Så viste det seg at hun hadde en betennelse i skulderen, og faktisk hadde hatt det ganske vondt. Etter betennelsesdempende, ro og gradvis opptrening kom futten i raketten tilbake. Når jeg nå oppdager at frøkna ikke greier å holde farten i lek, begynner å spare på kruttet i trening, og småhalter, blir jeg litt frustrert. Jeg prøvde å strekke på frambeina hennes, og hun trakk seg veldig tidlig på venstre side. Det blir dyrlegebesøk mandag, så jeg får holde henne i ro til da.

Jeg kunne jo nå benyttet tiden til fellesdekk/fellessittrening, men jeg er redd det er en dårlig ide. Hun har en sikker bli, men jeg har gjort en litt for god jobb med å betinge lavt stressnivå til øvelsen. Det vil si at hun legger seg ganske raskt på skinka i fellesdekken (jeg har skrevet om det før, og hun begynte med det som treåring). Planen min for bli-øvelsene var å belønne med ball og heftig lek istedenfor mat, for å få henne litt mer på alerten, og kanskje unngå at hun havnet på skinka. Den planen må utsettes, da ball nok er noe av det verste nå. Får se om jeg finner på noe annet i stedet.

Hadde egentlig lagt en superplan for treningene fremover. Vi skulle jobbe masse med lydigheten, kjøre på med maks forsterkningskvalitet, og jobbe med mer eksplosivitet i øvelsene (og attityd). Jeg har ikke lyst til å gå i ringen med henne igjen med en så dårlig attityd som hun hadde sist (var det noen som så ut som hun var dårlig behandlet, var det Frida - ikke gøy). Men jeg kan ikke gå i den samme fella som i fjor sommer, og jeg vil jo ikke utsette frøkna for smerte heller. Det er ergelig at planene blir forpurret nå når jeg hadde skikkelig treningsmotivasjon, men førstepri er alltid at hundeholdet og treningen skal være kjekt for oss begge. Jeg vil ikke utsette henne for metoder som kan true velferden hennes, og jeg vil ikke trene når hun har vondt. Så vi får vente til hun er frisk igjen før vi igjen går ut for å erobre verden. :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar