Tiki debuterer i LP klasse 1, Møst 13.6.

I dag har vi prøvd oss i konkurranseringen igjen for første gang på fire år. Vi kunne, med hånden på hjertet, ha hatt flaksen litt mer på vår side, men det jeg var mest spent på gikk ganske bra. De som har lest bloggen min, vet at jeg har slitt med en ganske lammende prestasjonsangst og konkurransenerver. Men siden Møst er en veldig fin plass å debutere på, for det er lite støy rundt ringen der, så hev jeg meg rundt og meldte på.

Dagen gikk omtrent som følger: 
- Pappa kom med lånebil til meg, siden min bil tok kvelden torsdag kveld (Murphys law in effect), og jeg kom meg relativt greit av gårde.
- Vi finner ikke fram til stevneplassen (er vel omtrent ti år siden jeg var der sist, og jeg tok feil veivalg). (Murphys law igjen)
- Parkerer på stevneplassen ti minutter før jeg skal inn i fellesdekk, løper av gårde for å hente startnummer, i forbifarta får jeg vite at jeg har startnummer en. Løper tilbake til bilen, og tenker at jeg i det minste må få hatt henne ute av bilen i noen minutter før vi skulle inn i ringen.
- Hvem av meg og Tiki som på dette tidspunktet er mest hysterisk er ganske uklart for meg, men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle feige ut, samma søren.
-Tiki henger seg opp i at hun ikke har fått avklart hvem den ene hunden i fellesdekken var, så hun er ikke noe særlig interessert i kontakt med meg. Hun får 9 på tannvisningen og 0 på fellesdekken, siden hun løper bort til den hunden hun hadde hengt seg opp i. Hun er heldigvis vennlig, men litt kaos blir det da likevel.
-Vi er nummer en inn i ringen etter at fellesdekken er ferdig, og jeg har ikke egentlig fått løsnet opp hverken meg selv eller Tiki. Jeg kan jo ikke ødelegge mer av fellesdekken for de andre, og med en gang de er ute, blir jeg ropt inn. Vi drar med oss det inn i lineføringen, hun snuser på området der de andre lå, og bruker tid på å få oversikt over stemneplassen, men så går hun seg litt opp etterhvert. Vi får 6,5 på den, og det var helt greit. 

-Når jeg får koblet av båndet blir det litt bedre, da er hun litt mer påkoblet, og vi får 9 på dekk fra holdt, 0 på innkalling (hun reiser seg og går mot meg før dommeren rekker å kommandere - den var litt sur, det skal jeg innrømme), 8,5 på stå under marsj, 8 på hinder, 8 på avstand og 8 i helhet.

Dette jeg er superfornøyd med:
-Vi turte å stille til start, selv om det meste har gått galt de siste ukene.
-Vi gikk på, selv om starten ble av en annen verden. Vi hadde planlagt å bruke god tid på å bli kjent på området, og så slappe godt av i bilen før vi skulle inn - ingenting av det gikk som tenkt.
-Tiki var fint med meg, både i og mellom øvelsene, selv etter alt som skjedde. Og selv om hun var ukonsentrert, så satt de fleste av øvelsene helt akseptabelt.
-Tiki holdt koken gjennom hele programmet, og hun var positiv og fin å ha med seg i ringen. Jeg var ikke redd for å miste henne en eneste gang. Hun var til stede sammen med meg når jeg jublet etter øvelsene, og hun virket ikke veldig berørt av at jeg var annerledes enn på trening.
-Jeg fikk en positiv følelse av å gå i ringen igjen. Det var kanskje det som var min største skrekk, at det skulle bli sånn som jeg hadde det når jeg gikk med Frida, men det var det ikke. Jeg hadde kontroll over meg selv (både kropp og sjel), og det kjentes faktisk ganske ok.
-Det var lett å slappe av og bare gjøre det dommeren sa, selv om ingenting hadde gått etter planen. Det synes jeg faktisk er ganske heftig. *ankre den følelsen*
-Jeg brukte ingen krefter på å psyke meg selv ut med tanker om hva alle andre tenkte om prestasjonen vår, hverken før (det rakk jeg jo strengt tatt ikke), under eller etter, og det er en ganske formidabel endring. Tidligere ville jeg tenkt mer på hva andre tenkte om meg, hunden min, treningen min og øvelsene mine enn hva jeg faktisk selv skulle gjøre, og det gjorde det ikke videre morsomt å utsette seg for slike situasjoner. I dag (og igjen, på tross av at ALT var feil), så gikk jeg bare ut og gjorde det. Og gjett om det var kjekkere, da.
-Har brukt veldig lite energi på å tenke at det var flaut at det ikke ble perfekt på første forsøk, og klarer faktisk å se alt det positive i det som kunne ha vært en ganske traumatisk dag. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Tiki tar MH 19.4.2015

Søndag morgen, før fuglene feis, reiste jeg og Tikisen av gårde til Trondheim for å ta MH. Jeg skal jo innrømme at jeg har vært litt spent på den, egentlig av flere grunner. For det første har jeg sett antydning til et alvor i henne fra hun var ganske liten, og derfor har jeg utsatt MH-testen så lenge at hun ihvertfall skulle være moden i hodet før testen, og også slik at hun ikke skulle velge løsninger på testen som ville bli vanskelige å håndtere senere. Jo eldre hun ville være, jo større sjanse ville jeg ha til å lære henne strategier som er hensiktsmessige. For det andre skjedde det en del med henne på den siste løpetiden som kom ganske brått på meg. Hun fikk noen redselsreaksjoner, og hun ble mindre tilgjengelig. Og dermed ble det vanskelig for meg å forutsi om hun kom til å takle testen i det hele tatt.
I gjennomgangen vil jeg forsøke å følge strukturen: beskrivelse av øvelsen, karakterene som hører til og eventuell kommentar fra meg.

Testen gikk som følger:

1 Kontakt og 2 Lek 1

Tiki tar kontakt med testleder og besvarer kontakten fra henne. Når testlederen (veldig hyggelige og flinke Heidi Raaen) tok båndet og skulle ta henne med seg, satte hun bremsene på, og viste med all tydelighet i blikk og kropp at hun ikke ønsket å bli med. Hun ble ikke presset videre på det. Under håndteringen lar hun seg undersøke uten å protestere, men hun er heller ikke bekvem. Når så Heidi fikk filla og skulle leke med henne, drar hun med seg skepsisen videre, og vil ikke leke med henne. Hun griper filla og rister den den andre gangen etter at den blir kastet, men er ganske tydelig på at hun kan leke med meg, men ikke med Heidi.

Karakterer
1a) Kontakt - Hilsing 4 (tar kontakt selv eller besvarer kontaktforsøk)
1b) Kontakt - Samarbeide 1 (følger ikke med tross gjentatte lokkeforsøk)
1c) Kontakt - Håndtering 3 (aksepterer håndtering)

2a) Lek 1 - Lekelyst 2 (leker ikke, men viser interesse)
2b) Lek 1 - Griping 1 (griper ikke)
2c) Lek 1 - Griping og drakamp 1 (griper ikke)

Kommentar:
Dette er ikke ukjent i treningen heller. Hos figurant i runderingen kan hun veksle veldig mellom å leke fritt og hemningsløst og å ikke ville leke. I trening ellers kan jeg også se det samme. Om det er mye uvant i miljøet, så leker hun ikke med meg heller, mens hun leker fint dersom hun er godt kjent, eller trøkket i miljøet er på et nivå hun er vant med. 

3 Forfølgelse
Jeg går fram til hun blir oppmerksom på filla som beveger seg, og slipper Tiki på beskjed fra testleder. Jeg husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg opplevde henne som langt mer avventende enn jeg hadde forventet. Hun løp fram og så, men stoppet etter å ha sjekket. Griper ikke filla på noen av forsøkene. 

Karakterer:
3a) Forfølgelse 2 (starter, men avbryter før byttet)
3b) Griping 1 (overser byttet, alt. springer ikke frem)

Kommentar:
Dette var den første store overraskelsen. Jeg var rimelig hellig overbevist på forhånd om at hun kom til å tenne, jage og gripe momentant. Hun dro nok med seg en del fra momentet før, men måtte ut og sjekke. Der og da diskuterte vi om hun stoppet på grunn av trinsene eller noe annet, men i ettertid tenker jeg at hun kan ha gått ut for å kontrollere, avklart at det var en leke hun ikke var interessert i, og så var hun ferdig med den. Hun er observant, og trenger ikke smake på filla for å vite at det ikke er noe ekte, så jeg tenker at hun var ute og kontrollerte, men var ikke interessert i å leke.
Dommerne mente at de ofte så miljøberørthet slå ut på den måten, spesielt hos en del gjetere, og det er ikke umulig. Det var noe sinnsykt leven på plassen der (schæferfolk må ha svekket hørsel), og hun hadde akkurat blitt testet på det sosiale, så jeg ser ikke bort fra at det også kan ha gjort utslaget. Dette er nok et element hun hadde fått "bedre" karakter på om hun hadde vært yngre, men det kan man jo ikke vite sikkert.

4 Aktivitet
Karakter 3 (er oppmerksom og i hovedsak rolig. Enkelte aktivitetsøkninger)
Ingen kommentar, ingen overraskelse

5 Avstandslek

Tiki holdt seg til meg og holdt øye med figuranten på avstand. Når figuranten begynte å prate løp hun bort, men kom løpende tilbake når hun oppdaget at figuranten bare hadde en leke. Ikke interessert i å leke når figuranten inviterer til det.

Karakterer:

5a) Avst.lek - Interesse 2 (kontroll. Avbrudd kan forekomme)

5b) Avst.lek - Trusler/aggresjon 1 (viser ingen trusselatferd)

5c) Avst.lek - Nysgjerrighet 3 (går frem til den skjulte, men snakkende fig.)

5d) Avst.lek - Lekelyst 1 (viser ingen interesse)

5e) Avst.lek - Samarbeide 1 (viser ingen interesse)

Kommentar:
Ingen store overraskelser. Jeg hadde muligens forventet noe mer trusselatferd når personen viftet med kappa og oppførte seg merkelig, men der fulgte hun bare oppmerksomt med. Avstanden kan ha spilt en rolle på det. Når figuranten begynte å prate, synes jeg hun sprang bort med fin forventning, men så jo raskt at hun ikke var interessert i mer kontakt når hun så at figuranten hadde leke. Hadde nok sett et annet samarbeid om fig hadde mat.

6 Overrask

Den berømmelige kjeledressen spretter opp. Tiki skvetter et hakk bakover, og der blir hun stående og bjeffe til tiden var ute. Hun var en runde bakom kjeledressen for å sjekke, men enten var tida gått ut, eller så var hun fremdeles i aksjon med trusselatferd. Vi tok en runde så de fikk lagt ned kjeledressen (siden hun hadde brukt tiden hun hadde på å avreagere), og når vi kom fram undersøkte hun den greit uten å bråke noe mer. Hun fortsatte å sjekke den ut hver gang vi gikk forbi.

Karakterer: 
6a) Overrask - Redsel 3 (Gjør unnamanøver uten å vende bort blikket)

6b) Overrask - Trussel/aggresjon 3 (viser trusselatferd over lengre tid)

6c) Overrask - Nysgjerrighet 1 (går frem når fører legger ned kjeledressen/går ikke frem innen tiden)

6d) Overrask - Gjenstående redsel 3 (bue eller tempoforandring ved 1. passering. Mindre utslag ved 2. passering)

6e) Overrask - 2 (stanser. Lukter eller ser på kjeledressen en gang)

Kommentar:
Jeg har sett denne atferden et par ganger før. Det har vært noen ganger der vi har møtt store menneskefigurer på vegger eller bilsider, der hun har blitt overrasket og reagert på samme måte. Da har jeg hjulpet henne med å håndtere det, hun opplever det tydelig som en trussel, og siden hun ikke bakker unna av seg selv så lenge "trusselen" står der, så har jeg jobbet med å regulere avstanden for henne. Vi har f.eks brukt BAT eller sladring, til hun har hatt såppass kontroll på seg selv at hun har greid å undersøke uten utfall. Nå kunne jeg ikke hjelpe henne ut av situasjonen, og da viste hun ganske tydelig at hun ikke slutter av seg selv. Jeg hadde nok trodd at hun på et tidspunkt ville se at det "bare" var en kjeledress, men det gjorde hun ikke. 

7 Lydfølsomhet

Vi gikk forbi skrammelet, Tiki skvatt litt bakover, og så begynte hun å undersøke hva det var for noe.

Karakterer:

7a) Lydføls - Redsel 3 (gjør unnamanøver uten å vende bort blikket)

7b) Lydføls - Nysgjerrighet 3 (går frem til skrammelet når føreren står ved siden av)

7c) Lydføls - Vedvarende redsel 2 (liten bue eller tempoforandring ved noen av passeringene)

7d) Lydføls - Vedvarende interesse 3 (stanser. Lukter eller ser på lydkilden minst 2 ganger)

Kommentar: 
Ganske som forventet. Både før dette momentet og etter, så jeg gradvis endring i kroppsholdningen hennes. Hun ble mer aktsom (jeg bruker å kalle det politimesterattityden), og sjekket ut alle ting som skilte seg ut fra skogen (som sløyfer og små lapper som hang rundt omkring).

8 Spøkelser

Når hun fikk øye på spøkelsene, reagerte hun med noe bjeffing og knurring. Så hadde hun et bittelite avbrudd der hun snuste en gang og kikket seg litt rundt. Når spøkelsene kom halvveis stilte hun seg opp foran meg i båndets lengde, og knurret og bjeffet. Ingen reist bust, men ganske så godt forankret i bakken. Hun holdt den posisjonen til de snudde ryggen til. Når jeg gikk bort til de, var hun litt med og tok kontakt, og litt opptatt med å sjekke ut hvor de kom fra. 

Karakterer:

8a) Spøkelser - Trussel/aggresjon 3 (viser trusseladferd over lengre tid)

8b) Spøkelser - Kontroll 3 (kontrollerer og/eller viser reaksjon mot spøkelsene. Lange avbrudd f.eks begge spøkelsene halve avstand, alt. ett hele avstand)

8c) Spøkelser - Redsel 1 (oppholder seg hovedsaklig foran eller ved siden av fører)

8d) Spøkelser - Nysgjerrighet 3 (går fram til spøkelset når fører står ved siden av)

8e) Spøkelser - Kontakt 4 (tar selv kontakt med spøkelset)

Kommentar:
Denne reaksjonen på trussel har jeg jo også sett før. Hun drar fram alvoret når det hun opplever som en trussel ikke bakker unna, men jeg synes det var greit å se at hun ikke tipper over og mister kontroll over seg selv. Hun viker ikke, men hun eskalerer heller ikke uten mål og mening. Dette er noe av grunnen til at jeg ventet så lenge med å teste henne. Det var ganske lærerikt å se hvordan hun håndterte situasjonen når jeg ikke kunne gå inn med hjelpetiltak. Til vanlig ville jeg løst en slik type situasjon med å enten gi henne en konkret oppgave eller med å jobbe med å håndtere det hun reagerer på. Den største overraskelsen min på dette momentet var faktisk hvor avbalansert hun var etter at trusselen var over. Jeg hadde faktisk trodd at hun ville gjøre utfall når hun sto tett oppi de, men det gjorde hun ikke i det hele tatt. Hun hilste, besvarte kontakt, men var ikke videre interessert utover det. 

9 Lek 2

Hun viste mindre interesse for leken med testleder enn i starten av testen.

Karakterer:

9a) Lek 2 - Lekelyst 1 (leker ikke)
9b) Lek 2 - Griping 1 (griper ikke)

Kommentar:
Her hadde det jo vært interessant å sett om det var noe forskjell i leken etter mengde belastninger, men det var det ikke. Det kunne sagt en del om hun ville leke i starten, og så ikke mer, eller om hun ikke lekte i begynnelsen, men var full nok av adrenalin på slutten til å hive seg i leken da. Den lille forskjellen som var, var at under lek 1 så sjekket hun om det kunne være interessant, men det var avklart for lenge siden når hun kom til lek 2.

10 Skudd

Hun hang i leka til skuddet smalt, men da sluttet hun, og kikket mot skytter. På skuddet der jeg stod passiv hadde hun vel et knurr mot skytter. Hun ville ikke leke igjen etterpå.

Karakter:
10. Skudd 4 (avbryter lek eller passivitet. Låser seg mot skytter eller annet. Returnerer ikke til lek/passivitet)

Kommentar:

Hun har aldri reagert på skudd tidligere, og er totalt uberørt på nyttårsaften, for eksempel. Her kommer skuddet på toppen av andre ting, og selv om hun ikke var redd skuddet, var hun rimelig tydelig på at det var nok for denne omgangen. 

Totalinntrykk:

Det gikk mye bedre enn det jeg fryktet mest. Jeg hadde vært litt redd for at enten jeg eller testleder måtte bryte beskrivelsen fordi det ville bli for mye for henne, men det var hun ikke i nærheten av, og det er en grei erfaring å ha med seg. Hun reagerer jo helt åpenbart med trusselsignaler i en del situasjoner, men det var jeg allerede bevisst på. Jeg vet også at hun ikke er den som gir seg, hun holder stand til det andre trekker seg unna. Det er greit å vite at alvoret ligger der, man må bare innrette seg litt annerledes. Blant annet er jeg ganske nøye med hvilke sosiale situasjoner jeg setter henne i.

Hun taklet en del ting akkurat som jeg forventet, og en del andre ting fikk jeg en fin avklaring på. Som f.eks hvor tilgjengelig hun er for samarbeid med andre, det var greit å se i en slik sammenheng. Det med samarbeid er jo heller ikke noe nytt for meg. Dommerne sa det ganske tydelig at hun tok kontakt og samarbeidet med andre, men det var når hun ville det selv. Jeg har jo hatt mine konflikter med henne jeg også, og det er ikke veldig enkelt med en hund som ikke lar seg lure når den ikke vil. Som valp og unghund kunne det være noe så enkelt som at hun skulle inn i bilen når hun ikke var klar for det. Hvis hun skjønte at hun måtte noe hun ikke hadde lyst til, så fikk jeg den samme konflikten, og de gangene jeg bare måtte gjennomføre det (man må f.eks av og til bare rekke jobben), måtte jeg jobbe ganske mye med samarbeidet oss imellom etterpå. Dette smittet jo også på leken, som jeg har blogget om tidligere - da ville hun ikke komme tilbake med leken. Innimellom kan det fremdeles komme små blaff, men generelt sett har vi et greit samarbeid nå.

Det med at hun drar med seg ting og ikke blir helt ferdig med de, er både en velsignelse og en forbannelse. I sporet og i runderingen gjør det at hun aldri mister tråden, nesten uansett hva som skjer - hun glemmer aldri, og hun gir aldri opp. Men tilsvarende leit er det når hun henger seg opp i at noe blir ekkelt, da kan det smitte over og hun drar det med seg inn i andre ting. Det er ikke fullt så greit. Hun glemmer ikke, men hun har heldigvis evnen til å ombestemme seg, man må bare spille på lag med henne og få henne til å tro at hun har lyst til det selv. 

Når det gjelder lek, så bruker jeg det mye i treningen, også med lek med figurant, så selv om testen viser en hund som ikke ville leke, så er det ikke hele sannheten. Det er ikke sånn at denne beskrivelsen har forandret synet mitt på Tiki, men det var veldig interessant å se hvordan hun var når jeg ikke kunne gjøre noen treningsgrep eller legge til rette for å lykkes slik jeg pleier i det daglige. Det gjør også at jeg har et enda klarere bilde av hvordan jeg kan legge det opp i situasjoner der hun må samhandle med andre, som for eksempel i runderingen med figuranter hun ikke kjenner. Jeg kommer sikkert til å blogge om det senere.

Jeg spurte dommeren om hva han syntes var den største forskjellen på f.eks Tikis reaksjoner og det du så på de typiske brukshundene. Han sa at hun hadde en del reaksjoner som han også så på en del ander gjetere, som f.eks at de gjerne sirklet rundt og sjekket mer, der brukshundene var mer direkte og rett på. I tillegg til at de gjerne var mer vare på miljøet. Det er jo ikke uventet, da det ligger i det de er avlet for. Man kan ikke avle på ekstrem oppmerksomhet og kontrollbehov (det er egenskaper de har behov for i gjetingen) uten at det påvirker måten de er på i verden. Og så må man ha det i bakhodet når man skal bruke de som brukshunder.

Canis Clickercamp 2014

I et øyeblikks galskap meldte jeg meg på seks dager på årets Canis Clickercamp, først to dager rundering med Morten, så to dager rundering med Cecilie, og til slutt to dager rundering med Morten igjen. Det var et jevnt høyt nivå på deltakerne, og det er alltid godt når man kan være trygg på at man har fine figuranter ute i skogen. Det er også spennende å gå på midtlinja og se ulike hunder og ulike løsninger der, spesielt når hundene har kommet et stykke på vei. Vi hadde skikkelige tropetemperaturer, og jeg hadde litt dempede forventninger til Tiki, siden 17 grader og sol har vært nok til at hun bare vil ligge i skyggen tidligere. Campen åpnet med ca 26 varmegrader, og de siste dagene runderte vi i 30 hete. Heldigvis kom det to seriøse syndefall (de regnskyllene mente virkelig alvor, altså), og de klarnet luften litt og myknet lavet i underlaget.

Jeg har et litt uformelt mål om å konkurrere med Tiki fra høsten av, og da hadde jeg noen ønsker for kurset. Tiki har et bra søk, hun går rett ut og fram, og hun tåler blindslag bra. Jeg har jobbet en del med skogslydigheten, slik at hun skulle faktisk vite at jeg også er en del av runderingen. Jeg hadde også en grei melding, men der har jeg fått store problemer. Etter at Tiki kom ut til figurant med hele skulderen gjennom bringkobbelet flere ganger, kjøpte jeg et lite bringkobbel til henne. I løpet av de første øktene der vi skulle sette det ut i skogen, opplevde hun å ikke få det ut igjen av munnen. Og på tross av at jeg hadde forsøkt å stille på det etter alle kunstens regler, så skjedde det igjen en eller to ganger. Pavlov er en ganske kul fyr når han er din venn, men han kan også være en kjip fiende. Så Tiki har koblet hele meldingssituasjonen i skogen med figurant til dette ubehaget, enten det er løsbitt eller bringkobbel. Jeg kan få henne til å melde, men hun har ikke lyst, og hun leter etter måter å slippe å melde. Litt av tankegangen vår er jo at en hund som presses til noe den i bunn og grunn ikke har lyst til, er en hund man ikke kan stole på at gjør jobben når det virkelig står på. Så noe av målsetningen var også å få noen løsninger på hvordan jeg kan få Tiki til å ha lyst å melde igjen.

De første dagene med Morten brukte vi først til en helt vanlig søksøkt, der han fikk se hvordan vi la opp søket selv. Så fikk han ta en titt på meldingen vår, og vi kjørte en liten minirundering (der figurantene er på kort avstand - en fin måte å jobbe gjennom ulike problemstillinger dersom man vil ta det ut av søket). Der kom det fram både at hun ikke har lyst, men også at hun melder greit etter at hun har testet om hun kan slippe unna. Dette med å teste andre utveier først gjør hun i andre sammenhenger også, og er noe jeg må ta tak i. Dag to kjørte vi søksøkter med fokus på planlagte blindslag. Første dag med Cecilie hadde hun en skikkelig nededag. Det var tropetemperatur inne i skogen der, og vi måtte på med påvirkning fra figurant for at hun skulle komme i runderingsmodus. Vi fikk likevel en fin søksøkt og en fin meldingsøkt. Dag fire fungerte hun som vanlig igjen. Tilbake til Morten, så kjørte vi noen økter med planlagte blindslag igjen, for å legge grunnlag for å komme på neste nivå. Neste nivå er når man kan kjøre rundering med figuranter som ligger ute, og ikke løper framover sammen med ekvipasjen (langt mer behagelig for figurantene, det må jeg si). Slike økter med utlagte figuranter kan man både kjøre som kjent oppgave, der du vet hvor figurantene er, og som ukjent oppgave - der det ligner mer på sluttmålet i runderingen. Siste dag kjørte vi en slags mellomting, siden Morten hadde oversikt over figurantene og jeg ikke. Der mistet hun en av figurantene sine, noe som gjorde at det ble mange blindslag på rad. Det som var bra med det: hun fortsatte å gå ut på slag uansett, jeg fikk trening i å late som ingenting selv om ting ikke gikk som det skulle, det ble avdekket hva som kan være svakheten hennes (at hun ikke leter skikkelig når hun ikke har helt troa, selv om hun går ut på slag - løsning: gjemme figurantene bedre), når hun begynte å synge på siste hakket, så fant hun figurant. En kjempefin test på styrker og svakheter. :)

Etter kurset oppsummerte jeg i stikkord for å kunne ha en mer planlagt trening i tiden framover. Her er oppsummeringsnotatene mine:

Meldingstrening

• Doggiezen utgangsstillinger i skogen (kaster ut ball/leke, og hun må komme i utgangsstilling for å få versågod)
• Doggiezen avleveringer av løsbitt i skogen (samme som over, bare med løsbitt, både fra meg og liggende på bakken) - tenk ca 100 av hver
• Alltid ta inn figurant på andre siden så det ikke er noe alternativ der
• Trene mye på innkomst fra lang avstand - dette kan trenes samtidig som generalisering av figurant (forskjellige folk og forskjellige posisjoner)
• Holde meldingen helt separat fra søket. Det skal ikke være noe der hun heller har lyst å gjøre (å lete etter figuranter er det kuleste i verden, og før meldingen er giftfri skal jeg ikke trigge den "vil heller ut og søke-feelingen")
• Når jeg skal sette meldingen inn i søket:
  1) Kjøre en meldingsøkt - pause (på midtlinja) - søk
  2) Kjøre en søksøkt - pause (på midtlinja) - melding - søk

Søk

• Rene søksøkter med fokus på godt gjemte figuranter (det ble avdekket på siste dagen når det ble mange blindslag at hun kanskje søkte litt lett. Hun gikk fint ut, men har nok hatt litt for lette funn, slik at hun ikke har vært nødt til å lete skikkelig).
  - etter hvert kan jeg ha med premie til de som gjemmer seg så godt at hun ikke finner de ;)
• Trekke mer fram på midtlinja (vi har så korte terreng her hjemme, at vi har blitt en riktig så fin syklubb) - heller bare få noen få slag og så bilen enn å sy tett.
• Fortsette med planlagte blindslag, varier hvor de kommer i løypa.
• Sørg for at slaget etter blindslaget alltid blir bra - dette er veldig viktig.
• Begynn med to planlagte blindslag etter hverandre. 
• Legg ut figuranter på forhånd
  Varier mellom kjent og ukjent oppgave
• Husk å være mer tydelig i signalene på midtlinja når jeg kjører ukjente oppgaver. Tiki tar min kroppsposisjon på en helt oversanselig måte, noe som har gjort meg litt bortskjemt, men her skal jeg hjelpe henne mer.

Skogslydighet

• Legge inn mer konkurransetrening i den vanlige treningen (sette igjen hunden, fram å hilse på dommer, transport av figurant inn på midtlinjen osv)
• Doggiezeninnkomst (figurant klapper, jeg går tilbake til løypestart, går fri ved fot fram til der jeg skal sende hunden, og så får hun søke)
• Legg på sitt og bli og hilse på dommer
• Kjør minst en transport på hver søkstrening
• Varier mellom å:
  1) Sende ut ny figurant så det blir funn
  2) Sende samme figurant ut
  3) Blindslag
• Fri ved fot fram til neste side og start på kommando etter transport
• Av og til klapp ute på siste slag for å gi en liten piff, og for å være sikker på at det går bra

Variasjoner å tenke på

• blindslag - funn
• direktebelønning - melding
• blindslag - melding
• 2 blindslag - melding - direktebelønning
• blindslag helt i begynnelsen - helt i slutten
• belønning på midtlinja
• legge ut figuranter på forhånf (før du ankommer trening), og så ta hunden rett ut i søk (som man gjør på en aksjon)

Mechanical Skill Drill

Jeg har tenkt å ta et krafttak for å komme tilbake til goda, gamle takter:

• Belønning skjult i lomma
• Hånd beveger seg i lomma etter klikket
• Belønning tilbake i lomma (eller hånd tilbake til utgangsposisjon)
• Og, ikke minst: klikk for rett atferd+belønning, ikke: påvirkning for å få atferd+klikk+belønning (med påvirkning menes lokking/omvendtlokking, ikke tilrettelegging av miljø)

Det høres jo helt banalt ut, men jeg har merket en gradvis endring av treningsvaner. Man har jo lett for å ta etter det som ser bra ut/blir presentert på en kul måte, og så prøver man det. Og så ender man opp med å bruke alle sine treningstimer på å øve seg i å trene med synlig belønning, bruke store mengder lokking/omvendtlokking og andre relativt skitne triks (jepp, I mean it, det er ikke mye som skiller omvendtlokking fra lokking. Omvendtlokking slik det var ment i starten, var en måte å kvalitetssikre atferd, altså noe som i teorien skulle være vanskeligere enn å bare utføre atferden i seg selv. I dag er det veldig mange som bruker omvendtlokking som en måte å få fram f.eks. en frys-atferd, og det er vesentlig lettere for hunden å fryse med pølsa stappa oppi trynet, enn å måtte tilby frys uten påvirkning - og da er det snakk om lokking).

Og hva skjer, man blir jo (forhåpentligvis) god på det man trener på, ikke sant? Jeg har bestemt meg for å bli god (igjen) på basic, ren, god trening. Skitne triks kan jeg ha oppi ermet til den gangen jeg trenger å jukse litt, ikke bruke tusenvis av timer på å trene dårligere enn det jeg egentlig kan. Jeg kan å sette kriterier, justere kriterier, klikke og belønne. Jeg kan å vente med å dra fram belønninga til etter klikket. Jeg kan å ha is i magen og stole på både kriteriene og læringsprosessen. Men det har blitt litt rustent, så heretter blir det full våroppussing.

Hvorfor mener jeg dette er viktig nok til å bruke nettplass på? Trening med masse påvirkning kan gjøre at man får fram atferd noe raskere. Det er derfor en fristende vei å gå dersom man er litt sugen på å se et "ferdig" resultat litt tidlig i prosessen. Problemet er bare at det er forferdelig lett å få en hjelpeavhengig hund. Hva skjer når man har en hjelpeavhengig hund? Jo, hver gang du legger til rette for den, eller hjelper den på vei (eller har belønningen 5 cm foran nesa på den), presterer den bedre enn det den gjør når du prøver å fjerne hjelpen. Noe som ofte fører til frustrasjon for føreren. Om føreren ikke er bevisst på at han eller hun blir forsterket til å hjelpe hunden (hunden lykkes), og straffet for å fjerne hjelpen (hunden feiler, gjør det dårligere eller prøver ikke i det hele tatt), så er det veldig lett å fortsette å bruke hjelp. Det i seg selv er jo ingen katastrofe dersom alle økter bare er kosetrening for å skape bånd. Men med en gang treningen skal brukes i en form der du ikke har lov eller mulighet til å bruke den hjelpen du bruker i trening, har du et problem. Noen finner relativt greit ut av det med å fjerne hjelpen, andre gjør det ikke.

For å få det med klikk og belønning til å funke sømløst, er det en fordel med gode mekaniske ferdigheter:

• Hendene kjapt inn og ut av lomma, uten å henge seg fast. 
• En og en godbit ut om gangen, så du slipper å legge noe tilbake før du er klar for ny repetisjon. 
• Treffe hundens munn med godbiten kjapt og effektivt, uten å miste i bakken.
•  Stappe leika tilbake i lomma uten altfor masse kluss (kluss og dødtid, evt at hunden må lete etter godbiter på bakken er bare å be om forurensing i treningen). 

At hunden blir ufokusert og får mulighet til å ramle av i treningen kan forebygges ved at man har disse mekaniske ferdighetene, og det er bare snakk om å øve inn motorikken. Det krever ikke engang planlegging eller tenking, bare øvelse og mengdetrening. Kombinerer man med gode kriterier, bra feilprosent, fornuftig belønningsplassering og gode transport- og pauserutiner, så får man en ganske smooth trening.

Dette blir kanskje en tanke drøyt for noen

Det er lenge siden jeg har blogget om de fantastisk smarte aussiene nå, så jeg tenker det er litt på tide.

Dette innlegget i Aftenposten har satt hjernen i spinn. Der er det en gutt som skriver om det å ha høy intelligens i norsk skole. Han skriver også om puggesmarthet i forhold til forståelsesmarthet. Når du er forståelsessmart, blir en rekke gjentagelser av det samme forferdelig kjedelig. En forståelsessmart elev trenger at det blir lagt til nye elementer så snart problemet er løst, og den vil også ha nytte av å møte oppgaver som er komplekse nok til at de ikke vil klare dem. En puggesmart elev vil ikke dø innvendig av masse repetisjon, men bli flinkere av det.

Verdens smarteste aussie (Frida, om noen var i tvil) minner meg litt om den forståelsessmarte eleven. Hun kjeder vettet av seg når vi trener lp-øvelser, for hun kan dem, og det blir kjedelig (selv om hun får klikk og bra belønning). Om jeg legger til elementer som overrasker henne, så synes hun det er mye mer morsomt igjen, du ser at hun våkner litt mer.

Fredag og i går kjørte vi mondio-impro-lydighet. Vi prøver å hente inspirasjon fra mondioring i lydighetstreningen. Måten de gjennomtrener øvelser for å være beredt på alle utfordringer er imponerende. Og for Frida er det redningen fra et liv i kjedsomhet. Økten i går gjorde at Fridusen virkelig våknet. Hun formelig gliste gjennom hele økten, og du så at hun ble nysgjerrig på hva som kom til å komme. Noen av øvelsene vi gjorde:

• Fri ved fot over sammenbrettet melkekasse
• Fri ved fot med trillebårtrillende mann som forstyrrelse
• Fremadsending oppi trillebår med sitt og stå i trillebåra
• Apport av plastbøtte etter fri ved fot med bøtta i hånda
• Fri ved fot med opplukk av treningsbag (det var litt underlig for Fridus at det var jeg og ikke hun som skulle gjøre noe med bagen, og det var gøy å overraske henne der)
• Apport av punktert ball som lå i trillebåra.

Lydighetstrening blir garantert mye mer interessant, både for hund og fører, når man innfører litt mondio-tenk i treningen. Øvelsene blir gjennomgeneraliserte, og du har en reell sjanse til å klare å gjøre treningen vanskeligere enn konkurransesituasjonen, og det er jo bra. Hvis hunden er vant til så crazy shit i trening at konkurranse blir barnemat, så er ikke det dumt akkurat. Og det passer veldig godt for de hundene som stadig trenger nye utfordringer for å synes at treningen er spennende.

Bare vent.. :)

Førstkommende søndag flytter jeg inn i mitt nye hus. Det huset er en hundetreners drøm: 1,2 mål tomt bestående av inngjerdet, flat hage, innholdsrik kjeller (ett rom på 25 kvadrat som er til innetrening i drittvær, pluss flere andre kjellerrom som kan brukes til søkstrening), leilighet med dør rett ut til hagen, og masse plass til overnattingsbesøk. Når hele stasen er ferdig, skal jeg legge ut bilder så dere kan se.

Har naturligvis planer om å være ferdig med rettearbeid før jul, slik at jeg kan ta igjen de siste tre månedenes tapte hundetrening. Restaurering av hus tar tid, men hundene har vært veldig tålmodige. I jula blir det deres tur, og det skal nytes til fulle!

Fantasien min ser omtrent sånn ut:
*Kick ass-lekre treningsøkter ute eller i kjelleren
*Inn på kjøkkenet og mekke hjemmelaget pizza (drømmer mye om hjemmelagd pizzza for tiden, men aner ikke hvorfor), men drømmen inkluderer også andre matretter (og kaker, ikke glem kaker)
*Ut og trene litt mer
*Chille inne med mat og fornøyde hunder
*Se på alle filmene av prestasjonene våre og legge planer for videre trening sammen med gode treningskamerater
Håper jo flere har lyst å trene i jula, så blir det ekstra trivelig. :)

Om terping

Å terpe er et ord som for mange har en litt negativ bismak. Å måtte gjenta noe gang etter gang, også lenge etter at du har forstått hva det dreier seg om, er intet mindre enn irriterende - det kan rett og slett ødelegge motivasjonen for å løse oppgaven. Samtidig kan det å gjenta noe til det er forstått, være en viktig del av læringen. Å se når hunden trenger å få flere repetisjoner, og når den rett og slett trenger at du går videre, er en balanse man bare må finne.

Tiki trenger litt terping for tiden. Det er en del smådeler som må på plass for at helheten skal bli bra. Og da trengs det å pirke på alle detaljene til hun er like stødig på alt. Og nå synes jeg det er kjempegøy. Men Tiki fyller to år nå på fredag, og det hadde jo vært bra om jeg hadde gjort unna denne treningen (let's face it, det er snakk om grunntrening) når hun var mye yngre, så hvorfor ikke bare gjøre det når hunden er ung?

Av og til glemmer vi at vi hundeførere også blir påvirket i læringsprosessen, og at måten treningen blir lagt opp også påvirker oss. Måten vi tenker og føler om treningen, påvirker igjen hvordan vi handler. Jeg trente fryktelig mye på detaljer og pirk med Frida, over ganske lang tid. Konsekvensene for all terpingen med Frida, var at hun ble drittlei av lp-trening, og jeg også. Fordelen med det var at vi oppdaget rundering og spor. Men hver gang jeg skulle inn og jobbe med noe som krevde detaljarbeid, ble det gjort med en følelse av intens motvilje - noe som igjen førte til slurvetrening og lite dedikert adferd fra min side.

Når jeg fikk Tiki, som er i en helt annen skala mentalt sett enn det Frida er, skulle jeg teoretisk sett kunne begynne med blanke ark. Problemet er jo bare at mine følelser for terping fremdeles var de samme, jeg var bare ikke så bevisst på at de styrte meg. Jeg var ikke bevisst på at jeg unngikk alle treningssettinger der jeg måtte terpe, og bare holdt meg til nye og morsomme leker. Fordelen med å ta den treningen nå, er at jeg som trener faktisk er motivert til å gjøre det - og da blir det også gjort. Og det blir gjort med fokus, godt humør og glede. Og gjett hvordan det påvirker treningsøktene og hunden da...