The Bark Side

Valpisen

2012-01-22T10:47:00.000Z

Dersom man ikke beskytter seg, kan det plutselig komme overraskelser - som f.eks små babyer. Jeg hadde jo egentlig ikke planlagt å bli tobarnsmor før om ett år (minst), men så kom denne her da. Og da var det for sent.

Det første hun gjorde når hun kom hjem, var å undersøke leiligheten. Vi brukte litt tid dagen før henting på å la Fridusen og valpusen bli kjent, og Frida var nok en god støtte for henne idet hun kom ut. Etter ca tre minutter (jeg er litt i ammetåka, så tidsoppfatningen er litt skadd) fant hun en geit å drepe. Det så jeg som et godt tegn, og en god bekreftelse på hvorfor jeg ville ha henne.

Innimellom har hun små raptuser, foreløpig har det vært en mellom åtte og ni om morgenen, en i ellevetida, og så om kvelden når hun er trøtt. Denne filmen viser øsepøsevalpis før leggetid.

Det hun gjør aller mest er å sove. Til å begynne med ville hun helst bare sove på fanget. Første kveldshvil fikk hun det, men så måtte hun venne seg til å ligge på gulvet også. Det gikk fint.

Det vi gjør, i prioritert rekkefølge etter hva som skjer mest:

Sove
Tisse
Ta heis (valp i blokk blir fort vant til heis)
Oppdage verden. Foreløpig bare rundt blokka, men det skjer da masse her også. I går var det den store barneskidagen, for eksempel. Av og til alene, og av og til sammen med Fridus.
Leke og tygge.
Bite
Spise
Bæsje

Hun er akkurat som en valpis skal være. Krysning mellom murmeldyr, piraya og krokodille. Heldigvis biter hun ikke så veldig mye, bare når det er noe hun kjenner på. Mest når hun er trøtt, litt når hun er sulten og litt når hun må på do. Veldig greit, altså. Hvis hun hadde vært en skikkelig baby, hadde hun grått - og det hadde vært direkte plagsomt.

Doktortreningen fungerte

2012-01-21T14:11:00.000Z

Torsdag var jeg i Kristiansund for å øyelyse Frida. Selv om hun hadde noen o-shit-det-er-en-dyrlege-øyeblikk (som bare varte noen sekunder), gikk hun raskt over i treningsmodus. Uten å spekulere for mye, konkluderer jeg med at treningen har hjulpet. Hjalp sikkert også at dyrlege Snøfall var en helt ukjent dyrlege som aldri har "gjort vondt" før. Enda bedre ble det da hun ble øyelyst fri.

Frida har forresten blitt storesøster. Hun tar oppgaven som jeg aldri hadde kunnet håpe på. Er rolig og tålmodig inne, og ute er hun med som støtte i en ny verden. Hun har også begynt å invitere til lek, og hun er glimrende i den rollen. Det eneste jeg må passe på er at hun bofser mer rundt blokka. I dag var det mange unger og folk med ski på beina utenfor blokka, og jeg må passe på at Fridusen ikke forteller valpisen at slike raringer er skumle.

Valpisen får få sitt eget innlegg senere.

Doktorskrekk

2011-12-15T15:09:00.000Z

Vi har aldri hatt problem hos veterinæren før. Jeg trente naturligvis håndtering for å forberede oss på de første besøkene, og Fridus von Froskus digget å komme dit. Men en eller annen gang i treårsalderen fikk hun den første betennelsen i skulderen, og da begynte dyrlegen å måtte strekke på henne når de undersøkte henne. Ikke bare en dyrlege, men flere forskjellige (bra generalisering). Etter at hun begynte å få vondt i skulderen ble det naturlig å sjekke den hver gang vi var til kontroll, og innimellom på dyrlegebesøk kun for skulderens del.

Plutselig begynte Frida å vise vegring mot å bli undersøkt (det hadde jo gjort vondt en del ganger, og hun er ikke spesielt tilgivende av seg). Vi kunne komme inn på venterommet, og Frida var som vanlig glad for å komme dit. Med en gang vi kom inn på kontoret oppdaget hun hva hun skulle, og ville bare vekk. Etter hvert fikk hun den reaksjonen idet dyrlegen kom i døra og kalte oss inn. Du kunne nesten se henne si "gulp". Ok, jeg måtte bare innse at synet av dyrlegen var blit betinget stimulus (altså kommando) for ubehag eller smerte, men det betydde også at det kunne bli mitt nye treningsprosjekt.

Hjemme begynte vi å trene håndtering igjen. Jeg la vekt på at Frida skulle stille seg opp frivillig, og at hun hadde lov til å gå igjen om hun ville. Etter hvert utvidet jeg til at hun også kunne strekke fram frambeina frivillig, slik at jeg kunne tøye dem (forsiktig). Dette tok vi med oss opp på travhytta der vi også fikk trent det på et bord.

I dag hadde jeg time hos dyreklinikken, kun for å jobbe med dyrlegeskrekken. Vi kom inn på et undersøkelsesrom, og en av assistentene lekte dyrlege. Frida fikk lov å hoppe ned fra bordet (hun gjorde det bare en gang, og det var idet hun "tenkte gulp"), og hun fikk selv ta initiativ når hun var klar igjen. Dette gjorde hun ved å sette frambeina på bordet så jeg kunne løfte henne opp. Etter det hoppet hun ikke ned igjen, og assistenten gjennomførte en vanlig rutineundersøkelse, mens jeg klikket og belønte. Hver gang jeg klikket, trakk assistenten seg litt tilbake. Til slutt fikk jeg fram frivillig frambeinløft hos meg, og så gjorde hun det for assistenten også. Frida ville bare fortsette å løfte frambeina, og det var en fin måte å avslutte på.

Det at jeg hadde med klikker og godbiter (julepølse og frolic), gjorde at fridusen ganske raskt gikk i jobbemodus. Når hun er i jobbeland tar hun det meste som en måte å tjene klikk på, og det gjorde at vi kunne gå raskt fram. Hvis jeg tar med disse erfaringene når vi skal på reelle veterinærbesøk, og er flink å gi vet'en instrukser om hvordan vi gjør det, tror jeg ikke Frida vil ha flere problemer hos doktor'n.

Baklengskjeding for kick-ass-trenere

2011-12-13T12:05:00.000Z

I siste nummer av Canis skriver Morten og Cecilie om hvordan man kan bruke baklengskjeding i øvelser som ikke alltid ser like ut. Det snakket vi om på instruktøren også, og jeg har brukt det blant annet for å strekke avstanden i kryp. Glimrende også i avstandskommanderingen, hvor jeg har slitt en del med attityden.

I denne bloggposten tenkte jeg å skrive om hvordan jeg bruker baklengskjeding for å bygge utholdenhet, lære hunden å gå flere øvelser før belønning, og konkurransetrene - selv med bare noen få øvelser på repertoaret..

For det er jo litt kjipt om man tror man må vente med konkurransetrening til man har ferdig alle øvelsene i et program. Jeg trodde nemlig det lenge. Det betydde at jeg brukte perverst lang tid på å trene bare grunnferdigheter. Og så brukte jeg masse tid på å trene inn de forskjellige øvelsene. Når Frida plutselig var tre år, og jeg fant ut at vi måtte komme oss i ringen, så kunne hun jo alle øvelsene (og vi baklengskjedet hele klasse 1-programmet uten problemer), og det gikk veldig bra. Men likevel hadde hun tre år i kroppen med tett belønning. Hvis du da sammenligner antall treningsøkter (vi trener hver dag) med grunntrening i forhold til utholdenhets- og kjedetrening, så sier det vel seg selv at jeg måtte støte på problemer. Tror forholdet må være 100:1, og det gir dårlige odds. Fjellvettregel nr 1 sier at man ikke skal legge ut på langtur uten trening, og det gjelder for konkurransetrening også. Jeg innrømmer det gjerne, jeg var en pappskalle. Men nå vet jeg bedre (hadde jeg bare visst da det jeg vet nå, osv), og det er da aldri for sent å snu.

Ok, jeg må vel komme tilbake til tema. Det jeg vil fram til, er at man allerede fra man har to-tre adferder på repertoaret, kan og bør begynne å baklengskjede. Om adferdene er snurr. bamse og gi labb, spiller jo ingen rolle. Hunden skal bare lære prinsippet. Det samme gjelder øvelser. Har man tre øvelser på lager, kan man lage mange forskjellige kjeder:

Sitt under marsj - fri ved fot - innkalling fra sitt
Sitt under marsj - innkalling fra sitt - fri ved fot
Fri ved fot - sitt under marsj - innkalling fra sitt
Fri ved fot - innkalling fra sitt - sitt under marsj
Innkalling fra sitt - fri ved fot - sitt under marsj
Innkalling fra sitt - sitt under marsj - fri ved fot

Har man flere adferder på lager, er mulighetene uendelige. Jeg synes ihvertfall det gir utsikter til mye bra utholdenhetstrening allerede fra starten av. Er man litt som lydighetsfolk flest, full av tvangstanker og perfeksjonisme - kan man bruke tulleøvelser på samme måte (til lp-øvelsene er perfekte nok). Eksempel på tulleøvelser: snurr under baklengs marsj, spill død og innkalling fra bamse. I og med at man får så mange kjeder, slipper man å tenke at hunden blir "fastlåst i en kjede", som noen kan være redde for.

Vil man i tillegg begynne tidlig med konkurransetreningen, er det også veldig fornuftig. Det som er viktig å tenke på da, er at man skal gjøre det så konkurranselikt som mulig. Det er da to faktorer som er viktige: å prestere på første forsøk og at man har en konkurranselik setting (ringbånd, dommer og publikum). Høres lite ut, men det krever ganske mye arbeid. Begynner man med det allerede fra man har tre adferder på signal, kan du med hånden på hjertet si at hunden er godt forberedt på konkurranse.

LRS-tankespinn

2011-12-11T17:17:00.000Z

I det siste har flere blogget om LRS, et konsept Ken Ramirez har holdt foredrag om. Jeg har bare lest om det gjennom noen blogger, så jeg skal ikke forsøke å forklare det her. Disse bloggene har tatt seg av den jobben:

LRS Åsa Jakobsson
mera Ken Ramirez Åsa Jakobsson
LRS Least Reinforcing Stimulus/Situation Eva Bertilsson

De er verd lesingen, og et øyeblikk ble jeg fasinert over en ny løsning, og jeg så umiddelbart for meg flere hunder det kunne være nyttig for. F.eks hunder som går veldig opp i stress om de blir frustrerte (slik at de får problemer med å hanke seg inn igjen), eller hunder som lett blir passive om de ikke raskt forstår hva de skal gjøre. Jeg tenkte også at det kunne hjelpe trener i situasjoner der feilen har oppstått - å ha en bevisst strategi er jo ikke dumt.

Men så klarte jeg ikke helt å plassere det slik at jeg ble fornøyd (i forhold til hundetrening). Jeg er ikke spesielt glad i feilsignaler (No Reward Markers), og styrer stort sett unna det. Grunnen er at de som bruker dette ofte går i fellen på den måten at de fokuserer mer det som er feil enn det som er rett (og driver man da positiv trening?). Og mange blir blinde for hvor mye de bruker det (man bør ihvertfall være en skikkelig 80%-nazi om man skal drive med slikt, og da mener jeg ikke 80% feiling...). Selv om LRS er light-versjonen av dette, ligger likevel fokuset på hva man ikke vil ha, og det er feil fokus. Jeg er også litt redd for at det kan bli en sovepute, slik at man maskerer at man ikke har det grunnleggende inne (slik belønningsplassering kan bli).

Og da vil jeg Back To Basic igjen. Har man bra kriterier og fornuftig forsterkningsfrekvens er mye av jobben gjort. Greier man ikke å sette bra kriterier er det faktisk det man må jobbe med for å forbedre treningen (så hunden slipper å gå i spinn av frustrasjon). Man blir ikke flinkere til å lage fornuftige kriterier ved å slippe å jobbe med det. Greier man i tillegg å styre unna feilsignaler så har hunden enda mindre grunn til å bli frustrert. Om hunden ikke lenger blir frustrert fordi du trener fornuftig, er plutselig behovet for slike teknikker borte. Easy peasy ;)

Omstilling til pensjonisttilværelsen

2011-11-27T21:23:00.000Z

Etter lang tids grubling har jeg bestemt meg for å pensjonere Fridus von Froskus fra lp-ringen. Det er kjipt når vi er så nær målet vårt. Men det er en rekke grunner til at jeg har tatt den avgjørelsen: I og med at frosken blir så lett miljøberørt (blir blant annet veldig trykket av fremmede hunder rundt ringen), kreves det en vanvittig mengde trening til for at hun skal greie øvelsene også når hun er berørt. Når hun i tillegg har en skulder som sier au etter kun noen få økter med lydighetstrening, så sier det seg selv at det er en vanskelig kombinasjon. Jeg får ikke både gjennomtrent og skånet skulderen samtidig. I tillegg er hun nok litt lei all terpingen jeg har drevet med, og det gjør at engasjementet hennes ikke er helt der når vi trener lp (noe jeg bare må ta skylden for). Kan nok hende at jeg kommer til å stille henne igjen, om det blir riktig å gjøre det en gang i framtiden, men foreløpig forbereder vi oss på pensjonisttilværelsen.

Og det var det da: hva gjør man når man ikke lenger har mål og mening med hverdagen? Når man går fra å ha mye å gjøre til ingen retning? For første gang på mange år har vi ikke noe fast mål å trene mot. Eller, vi har jo "hobbyen" vår, rundering og spor, og litt yellow-label-søk for kos. Men det gjør vi jo ikke hele tiden, så vi må finne på noe å fylle de "vanlige" treningene med. Foreløpig er planen å jobbe med baklengskjedingsskillsene våre. Lage nye og kreative øvelser (f.eks slik vi gjorde på instruktøreksamen). Da får vi samtidig jobbet litt med det å jobbe lenger for belønningen, og kanskje det vil være med på å få tilbake noe av moroa i lydighetstreningen. Selv om jeg ikke skal trene mot konkurranse, og selv om jeg må begrense treningen en del, er det ingen grunn til å slutte å jobbe med egne trenerferdigheter, og selv om frøkna er lei av en del av øvelsene, så elsker hun trening og nye utfordringer. Kanskje det blir en film av det også (man må jo henge med i tiden).

Om noen har gode tips til pensjonisttilværelsen, mottas de med takknemlighet. :)

Sommerens råeste eventyr - Sølen

2011-08-28T21:24:00.000+01:00

Det har gått noen uker siden Sølen, årets heftigste uke for Canisere (som jeg har fantasert om å få være med på i årevis). Det er vel unødvendig å si at uka var full av opplevelser, og at jeg var rimelig mettet på inntrykk når uka var over.

De to første dagene hadde vi sporkurs med Peder Christiansen. I tillegg til at vi alle gikk sammen med alle ekvipasjene slik at vi skulle se ulike problemløsninger, fikk vi mye veiledning på egen hund. I og med at jeg og Frida ikke begynte å spore før for et år siden, hadde vi mye å lære. Spesielt linebrukdelen var viktig for meg. I tillegg fikk jeg noen gode tips i forhold til å planlegge sporet slik at jeg skulle få trening i linebruken. Når det gjelder Fridusen, oppdaget vi et problem i motvind. Hver gang vi fikk motvind var det bom stopp, hun begynte og tøyse med tull og tøys og alt annet enn spor. Antagelig kommer dette av at jeg har holdt henne igjen i lina en del ved tidigere sporing (hun skulle velge sporløsning og ikke overvær, noe som funket der og da, men som har gitt dette litt ekle utslaget). Reparasjonsarbeid må altså utføres.

En annen interessant greie Peder gjorde, var at han ba oss ta ut en og en hund før vi begynte spordelen. Dette gjorde han for å danne seg et bilde av hunden før han begynte å arbeide med den.Egentlig ganske smart på flere typer kurs (spesielt på korte helgekurs der du har begrenset tid per hund). Jo mer du har fått kartlagt hunden, jo lettere er det å treffe med instruksjonen, og det er lettere å unngå bommerter som kan gi kurselevene nedturer. Han så på hvordan hunden undersøkte gruppen, hvordan de lekte inni gruppen med eier, lek utenfor gruppen med eier, lek med fremmed, interesse for kastet leke (og om hunden kom tilbake eller var mest interessert i å løpe rundt med den selv). Han ba oss kaste ut noen godbiter, og mens hunden søkte gikk han bort til hunden. Slik fikk han et bilde av både hvordan hunden vekslet mellom lek og mat, men også hvordan den reagerte på at en fremmed kom bort. Etter hver runde minnet han oss på å være forsiktig med å tolke. Mange har problemer med å skille observasjon fra tolking, det husker jeg fra observasjonstrening i pedagogikken også. Det er utrolig lett å begynne å tenke: "hunden er glad", "den følte seg presset" osv. Men som instruktører må vi passe oss for å trekke for raske konklusjoner (det vi ser kan faktisk være innlært adferd, og trenger ikke ha noe med hundens psyke å gjøre). Det er uansett god trening å være bevisst på å beskrive hva man ser, ikke hva man tror det betyr.

Runderingen med Morten Egtvedt var en stor, feit opptur for min del. Jeg hadde nesten gitt opp runderingen, siden vi har hatt så store problemer med å få fine slag (egentlig å få slag i det hele tatt). Men det fikk løst seg, og prinsessa gikk bra slag begge dagene, og hun jobbet bra også når hun var sliten. Noen nye utfordringer fikk vi da også avdekket. Hun har trøbbel med løsbittmeldingen når hun er sliten (vanskelig å løpe med åpen munn og holde fast samtidig). Så når hun er sliten, skal jeg kjøre en del minirundering med løsbittmelding. Hun kan også være troende til å bli vel kjapp på avtrekkeren, så for å vaksinere mot avstandsmelding må jeg være flink å veksle mellom melding og direktebelønning, og kjøre mest direktebelønning. Figurantene må være flinke å telle, for hun bør ikke bruke noe mindre enn to sekunder fra hun oppdager figurant til hun tar bringkobbelet i munnen. Skikkelig heftig å bli tent på rundering igjen, og Frida struttet av selvtillit etter dagene med brukstrening.

Når det gjaldt de andre, fikk vi se masse bra trening. Mallen til en av elevene gjør at du bare sitter og sikler (det er lett å tenke at man må ha malle når man ser den i aksjon, for å si det sånn), og å leke med den var noe annet enn det jeg er vant til. Litt annet trøkk, kan du si. Under meldingstreningen, ga jaktgoldenen flere av oss den første skikkelige hjerneorgasmen. Det var så klokkerent. Hun kunne bare plukke fram den ene grunnferdigheten etter den andre, og så baklengskjede hele meldingen. Når man ser slik trening kan man lure på hvorfor ikke alle klikkertrener. Vi fikk også sett litt på halsmeldingstrening av mallen (Spesielt viktig for heite hunder som har veldig lyst opp i ansiktet på figgen). Morten viste oss hvordan få mallen til å trekke seg vekk fra figurant. Litt kult å se han klikke fram adferd (tidligere har vi bare sett ham vise fram ting Kira allerede kan). Det er kult å se hvor fort det går når du har kombinasjonen klikkerklok hund, bra timing, bra kriterier og bra belønning.

De to siste dagene var konkurranselydighet med Maria Brandel (tidligere Hagstrøm). Hun skrev en del om tankene sine om grunntrening. Dem har jeg blogget om tidligere, etter at vi var observatører i Trondhjem (for den som gidder å dykke i arkivet). Jeg fikk noen tankevekkere i forhold til konkurransetreningen min. Nå la jeg jo om en del av treningen min etter Trondhjemhelgene, men jeg vet ikke om jeg har gjort nok. I min iver etter å konkurrere, gikk jeg litt for fort fram i treningen på å takle å gå hele program. Frida opplevde at det hele tiden bare ble vanskeligere og vanskeligere, og etterhvert gikk det kraftig utover engasjementet hennes i lp-treningen. Maria er bevisst på å bygge utholdenhet fra første stund, og det er absolutt en tankevekker. Nå har jeg bestemt meg for å legge konkurranseringen litt til side. Har lyst å få orden på alle utfordringene våre før vi entrer ringen igjen. Hvis vi melder på en gang til før vi er helt klare, er sjansen stor for at Frida får enda en bekreftelse på at det er ekkelt å være i ringen.

Maria satte igang noen artige øvelser som var glimrende ideer til videre trening (og kurs). Først kjørte vi bare trening på innkomsten i ringen. Så kjørte vi noen konkurranser der vi fikk velge oss ut noen adferder vi hadde under kommando, og målet var å få det til å funke på første forsøk. Det er mange som glemmer dette med at man bare har en sjanse når man er i ringen. En øvelse er faktisk ikke konkurranseklar før du kan kjøre den på første forsøk mange forskjellige plasser (nytter fint lite i konkurranse om den er fin på kjøkkengulvet eller på tredje forsøk). Det artige med disse konkurransene var at vi fikk en påminnelse om hvor mye bra konkurransetrening man kan gjøre lenge før man har ferdige øvelser. Så snart man har to til tre adferder man har enten miljøsignal på eller under kommando, eller så snart man har en liten kjede klar, kan man begynne å konkurransetrene slik.

Siste dag fikk vi 20 minutter hver, hvor vi fikk velge selv hva vi ville gjøre. Jeg valgte fri ved fot og fremadsendingen. For å være helt ærlig, måtte jeg se det på video noen dager etter, for jeg var så sliten når det var min tur at jeg ikke husket noenting. Det var kjekt å se på videoen, men jeg angrer litt i ettertid på at jeg ikke valgte fjärren (avstandskommanderingen). Litt kjedelig å være så sliten når man får gå for en så bra instruktør, men likevel var det gøy. Jeg er litt som Frida, jeg trenger et friskt hode når jeg trener det som er vanskelig for meg (teoretisere og skravle om trening kan jeg gjøre i søvne, men siden jeg ikke er noen praktiker, krever treningen en del av meg for at det ikke bare skal bli kaos).

I tillegg til de kursene vi gikk, er noe av det som sitter igjen de treningene vi så på kveldstid. Peder og Kim (figgen hans) trente mye mondioring på kveldstid. Det krever sitt av både trener og hund å skulle gå et 50-minutters mondioringprogram med uforutsigbare utfordringer. Man må trene helt annerledes enn de standardiserte, og i sammenligning korte, programmene i andre hundesporter. I tillegg var det utrolig gøy å se Dina og Henrik Doctermann trene klikker-IPO med sine riesenscnausere, og det var gøy å se dem bryte ned ting på detaljnivå. I tillegg fikk vi se Henrik figge for noen av belgerne der. En av kveldene satt Tone og jeg og så ham figge for Camilla Lien sin malleterv. På to pass fikk han med bra timing på levering av puta et mye bedre bitearbeid (fra kaotisk og mye tygging, til mer selvsikker og målrettet og null tygging på to pass - det var skikkelig hot!). En av kveldene så vi Maria Brandel trene med Ylle, og jeg må innrømme at jeg ble litt svett av å se på. Ikke mye rusk i maskineriet der, kan du si. Å se så mange dyktige hundetrenere, og så mye bra trening, er nok noe som gir motivasjon i lang tid framover.

Om å forme valpen slik du vil ha den

2011-07-27T16:30:00.000+01:00

Jeg har etterhvert forstått at det ikke er en selvfølge å bruke valpetiden effektivt. Noe arrogant sagt, kanskje, men så nyter jeg jo å være litt ufyselig innimellom. Det er mange som velger å la valpen bare være valp, eller eventuelt bare velger seg ut noen få fokusområder i valpetiden. Og for all del, hunden vokser opp og overlever det også. Men jeg får litt problemer når jeg ser sånt. Det rykker litt nervøst i fingrene mine, og jeg får veldig lyst å gjøre noe. For det er jo så vanvittig mye bra man kan gjøre i valpetiden. Valpene er supermottakelige for alt, de er ubeskrevne ark, og de synes du er en rimelig ok person. Og hvis du kjøper en bra hund, så har den plenty av energi til å være med på det du vil, i tillegg til sosialiseringen.

Det er mye jeg legger vekt på når jeg jobber med valpen. I dette innlegget skrev jeg om prioriteringer jeg gjør. Men jeg har lyst til å utdype litt. Fordelen, nemlig, ved å utnytte valpetiden på å hjernevaske valpen på at jeg alltid har noe kulere å tilby enn omgivelsene, er at jeg slipper å stå hjelpeløst å se på at hunden velger meg vekk til fordel for andre ting når den blir stor. Ja, jeg sa det - jeg hjernevasker valpen på at jeg er gud, frelser og alt salig på en gang. Det gjør jeg fordi det gir meg mulighet til å jobbe snilt senere. Jeg har noen etiske kvaler ved å jobbe på den måten, men de blir små sammenlignet med alternativet. Og for å si det sånn: de tøffingene som gjerne har kritisert hjernevaskingen, har null kvaler med å først lære inn uvaner, og så denge dem vekk etterpå (jeg synes det er verre).

Det andre jeg legger masse vekt på, er å lære inn de hverdagsvanene jeg vil ha - og som er viktige for meg. Og det er mine valg som gjelder da. Jeg synes det er pyton med hunder som bjeffer, derfor belønner jeg mye det å være stille (spesielt når andre hunder bjeffer). Jeg synes det er viktig at hunden kan å slappe av når det ikke skjer noe, derfor belønner jeg mye å ligge i avslappet posisjon. Jeg synes det er viktig at hunden kan være løs overalt, derfor belønner jeg mye kontakt, å holde seg i nærheten, og en innkalling jeg kan stole på. Og jeg synes det er viktig at hunden vet at det alltid lønner seg å spille på lag med meg, derfor passer jeg på å lære den at den alltid kan bli belønnet. Noe mer trenger jeg ikke. Jeg liker å ha hunden i sofaen, og jeg gir alltid mat ved bordet (det gjør meg glad). Men vaner som gjør det lett å ha med hunden overalt, og som forbereder den til en framtidig treningsnarkoman, det er så viktig at jeg ikke er villig til å kaste bort de månedene i hundens liv der dette er lettest å få til. Vanene setter seg i kroppen til valpisen, og når den er ferdig med pubertetsmoroa, er det den læringen du har gitt den som valp du får betalt for.

MonsterFrida

2011-07-18T13:04:00.000+01:00

Noe jeg har registrert i det siste, og som ble tydelig nå i helga også, er at voktingen til Frida har begynt å eskalere igjen. Nå begynner den å komme inn i treningen også (å passe på er førstepri hos frøkna, så når hun først begynner å knurre fra magen har hun trøbbel med å fokusere på trening), og det vil vi ikke ha.

Jeg har forstått det slik at hos de fleste hunder med diverse uartige anlegg, kommer disse egenskapene fram rundt fysisk kjønnsmodning. Frida begynte å vokte (og jage vekk inntrengere som gikk flere hundre meter unna) fra hun kom i hus. Hun gikk til fysisk angrep med napping og glefsing i ansiktet på alle firbente som kom i nærheten av meg -eller mine ting -fra hun var ca 4-5 måneder (jeg skal innrømme at jeg leste paragrafer da, samtidig som jeg naturligvis belønnet når hun holdt seg i skinnet). Hun har alltid vært reaktiv, men som voksen hender det nå at hun faktisk tenker før hun reagerer. Som valp og unghund gikk hun fra 0-100 på millisekunder.

Ved å få kontroll på stressnivået, ble det bedre, men etter kastreringen, ble hun mye mer intens på både gjeting og vokting igjen. Hun blir veldig mye verre hvis jeg ikke stopper henne (avbryter så hun ikke får drive på til hun slutter av sg selv). Det jeg har gjort foreløpig er å snakke med henne, eller ta hånden på brystet hennes (det roer henne ned). Alle som vet litt om læring vet at oppmerksomhet også kan virke forsterkende, så det er jo ikke det smarteste å gjøre, men det virket som det minst skumle alternativet (ignorere er ikke et alternativ, da det er så innmari forsterkende å bare fortsette).

Med hunder som lærer så raskt kan en enkeltepisode gi store utslag. Jeg og mamma dro på besøk til Tone for å plukke urter. Spencer (flaten til Tone) fant ut at han skulle være hyggelig med mamma'n min, og da kan han være ganske intens og uten intimsone. Frida er ekstremt beskyttende overfor sin bestemor, så hun rant inn i siden på Spencer og glefser og kjeftet for å få ham unna besta. Jeg og Tone ble stående målløse på litt avstand (jeg trodde jo jeg var kvitt den adferden), og i og med at Spencerten ikke lot seg avskrekke, lot vi han ordne opp på sitt diplomatiske vis (han er rå på å ignorere). Men etter den enkeltepisoden har hun voktet mye mer igjen.

På Skaret i går kveld kommer Linda med løsningen, etter over 35 timer på tre dager med hundetrening og hundeprat - jeg var ganske imponert (min hjerne var ihvertfall helt mør). Etterpå ble jeg ganske flau over at jeg ikke har tenkt tanken selv (negativ straff er ganske elementært), men av og til trenger ting bare å komme utenfra. Jeg må jo bruke time-out på henne. Når frøkna begynner å knurre og blåse seg opp, så skal jeg fjerne meg selv fra regnestykket, jeg vet jo at det funker på frøkna.

Forrige gang jeg brukte time-out på henne, var når hun var i puberteten. Da var hun mer opptatt av å scanne treningen enn å holde kontakt. Siden jeg var trygg på at det ikke var fordi hun var redd, gikk jeg bare fra henne. Det behøvde jeg å gjøre hele to ganger, før hun var klistret på meg med kontakt resten av treningen (og alle treninger siden det).

Jeg er ikke spesielt glad i time-out. Jeg synes de som bruker det glemmer helt av at de skal lære hunden hva den SKAL gjøre, og heller legge til rette for å forhindre og forebygge. Og de glemmer ofte å fokusere på at hunden skal lykkes, så de bruker det altfor mye. Men i en situasjon som jeg er i nå, der reaksjonen nødvendigvis må komme i etterkant, vil det kunne fungere bra at jeg fjerner meg fra henne. Der jeg kan komme i forkjøpet gjør jeg naturligvis det. Frida er rå på å sladre - nå sladrer hun både på sau og fremmede hunder også, så forhåpentligvis trenger jeg ikke kjøre time-out mer enn noen få ganger før det skjer en endring.

Treningshelg med konkurransefokus

2011-07-18T11:42:00.000+01:00

I helga fikk vi besøk til Molde av Bergljot Håkonsen. Hun gikk Canisinstruktøren i fjor, og vi gikk elitegruppa i lydighet sammen hos Marianne Tønseth for ca to år siden. Bergljot savnet treningsselskap, så vi kjørte en samling fra fredag morgen til søndag ettermiddag. Det å trene en og en hund, der resten sitter rundt - gir tilbakemelding (i pausene) og er med på evalueringen etterpå - er en utrolig bra måte å trene på. Det bygger samhold, og det gir høyere kvalitet på treningen når flere engasjerer seg i hverandres økter (ihvertfall når folk er flinke å gi hverandre god feedback). Siden Bergljot er et råskinn på å se detaljer og kriteriesetting, er det utrolig gøy å trene sammen med henne. Og gjett hvem som skal rabiesvaksinere frosken så vi kan dra på besøk til henne i Italia for å trene der. :)

Siden jeg omtrent bare har fokusert på prosjektoppgavene til instruktøren i sommer, var det kjekt å få litt annet fokus i noen dager, så jeg valgte å kjøre konkurransetrening. Siden jeg hoppet over noen viktige mellomledd i konkurransetreningen, var det kjempekjekt å prøve disse nå i helga. Jeg skal naturligvis forklare: Når jeg konkurransetrente tidligere, ventet jeg til jeg hadde øvelsen ferdig baklengskjedet og generalisert før jeg begynte å innføre dommer og ringbånd. Nå i helga fikk de andre leke dommer, ringsekretær og publikum, mens jeg trente frivillig adferd, eller trening på enkle forflytninger, eller starten på øvelser. Dette er helt nødvendig for meg å gå gjennom, fordi det gir MEG den nødvendige gjennomkjøringen jeg trenger. Det er mine nerver som er problemet når vi konkurrerer, Frida fungerer helt supert så lenge jeg har kontroll over meg selv. Så i helga var det mest meg vi trente (det betyr ikke at det ikke var verdifull trening for Fridus Froskus også).

Nervene mine kom ganske raskt fram, og dermed oppdaget vi noe interessant. Jeg har vel hatt mistanke om det før, men når jeg blir dirigert rundt av en dommer stiller jeg meg opp på en annen måte enn når jeg trener (lener meg framover og bøyer hodet i en helt sær stilling). Det kule med det er at nervene gir seg utslag i fysiske bevegelser, noe som igjen betyr at jeg kan lage TAG-punkter på det (skuldre bak, se rett fram osv), og at andre kan klikke meg på å stille meg opp riktig når jeg blir kommandert. Bergljot ga meg flere TAG-punkter, men jeg fikk ikke klikk når jeg gjorde rett, og der og da gjorde det meg veldig frustrert. Så hvis jeg skal tagges må jeg ha klikkene mine, ihvertfall i konkurransetreningen, og det var en veldig nyttig erfaring. Av og til kan bare det å få et tagpunkt være nok, fordi det gir noe konkret å fokusere på. Men når man jobber med noe som er vanskelig - og hva er vel mer traumatisk for en kontrollfreak enn å miste kontrollen over seg selv? - kan det være lurt å klikke. Belønningen er jo at da fungerer vi som en ekvipasje, så jeg trenger ikke mer enn det. Det andre som er bra med det vi oppdaget, er at jeg kan legge det inn som en del av generaliseringen når jeg vet hvilke fysiske utslag det gir.

De to siste dagene brukte jeg også på å baklengskjede neseprøven. Jeg kommer til å lage to kjeder av den. Kjede 1 er fra starten på øvelsen og til og med søket - siste ledd er frysmarkeringen. Kjede 2 er fra frysmarkeringen og til avleveringen. Jeg kommer til å gjennomtrene kjede 1 en del mer enn kjede 2, siden det å slå på nesen har vært frøken fryds største utfordring. I tillegg tror jeg vi skal leke oss litt med minineseprøvetrening med fyrstikker (det må jo bare bli gøy). Dette er en øvelse frøkna blir veldig sliten av, så vi kommer nok til å trenge litt tid før den er ferdig kjedet (når hun blir sliten, begynner hun å sjangle i søket, og det vil jeg helst ikke ha inn i kjeden).

Nå er jeg faktisk ganske mettet på trening, noe som ikke skjer så ofte, men slike treningssamlinger må vi ha flere av, for det gir super motivasjon til videre trening.

Ordnung und Disiplin

2011-07-03T15:37:00.002+01:00

Ok. Jeg er ikke sånn kjempeglad i disiplin. Spesielt ikke når selvdisiplinen står i veien for noe jeg har mer lyst på. Jeg liker å leve i nuet, og jeg liker å nyte fruktene uten å måtte slite for det. Dette gjelder mange områder, spesielt på helse og livsstil. Det eneste jeg virkelig har greid det med, er hundetreningen. Derfor skal jeg være så ufordragelig at jeg hever pekefingeren og moraliserer.

"You do what you have to do, so you can do what you want to do"
Denne setningen i et utall variasjoner har pappa messet om til meg i flere år. Han er nemlig flink til det der med pliktene først, og blir fortvilet når han ser at jeg utsetter de viktige tingene fordi jeg vil ut og ha det gøy (trene hund). Denne mangelen på karakterstyrke går nemlig bare ut over meg selv. Når jeg har flere hundre elevarbeider som skal rettes, så må bare jobben gjøres. De forsvinner ikke når jeg lukker øynene og later som de ikke er der. Og det er så mye at jeg ikke greier å ta alt på en gang. Og pappa ser jo at stresset tar meg når oppgavene blir uoverkommelige (han har en lang lærerkarriere bak seg, og kjenner gamet). Den eneste løsningen er altså gjennom selvdisiplin: ta unna litt av gangen. Sitter du litt hver dag, så får du det gjort, og du får også fritid til å gjøre andre ting ved siden av. Nå har jeg faktisk blitt ganske flink til dette også, men det har vært en tøff overgang. Prokrastinasjon var liksom ett av mine største uvaner, så overgangen var ikke barnemat.

Og hva har så dette med hundetrening å gjøre?
Jeg har, som sagt i flere tidligere bloggposter, verdens kuleste hund. Jeg kan ta henne ut nesten hvor som helst og sette i gang med nesten hva som helst. Får jeg en oppgave jeg ikke har vært borti før, så tar det ikke lang tid før vi har knekt koden. Nå kunne jeg latt som om det er fordi jeg er en fantastisk hundetrener, eller at jeg har verdens smarteste hund. Men jeg tror faktisk ikke det har noe med det å gjøre. Grunnen er at vi har lagt ned det grunnarbeidet som skal til for å få en hund som er lett å trene med. Det er ikke alltid gøy, av og til kan det være kjempetungt og tråkig (spesielt når det dreier seg om problemadferd og du er langt fra å se lyset i den j... tunnelen), men det er bare det at det er det grovarbeidet som må gjøres. Og jo mer krevende hund, jo viktigere er det at grunnlaget er godt.

Det er ikke rakettforskning det her, og mange har skrevet bra ting om det før. Men jeg kan jo alltids gjenta, sånn at også jeg får sagt det. Min prioriteringsliste i grunnlagsarbeidet er som følger:

Sosialisering (den der er en no brainer, og det finnes masse bra om valpesosialisering)
Utvikling av forsterkere.
Får jeg en hund som bare vil ha leik, eller bare vil ha mat, så er det der jeg setter inn støtet. Vil den ikke spise, så er det Premack for harde livet. Da skal den spise forskjellige godbiter før den får gjøre noe som helst annet den har lyst på. Det gjør jeg til den spiser i alle situasjoner, og til jeg ser at godis funker som forsterkning. Det samme gjelder lek. Jeg vil ha et bredt spekter av forsterkere, fordi det er det jeg baserer all trening på.
Sagt enklere: jeg belønner hunden for å ta det den ikke vil ha med å la den få det den vil ha etterpå.
Jobbe med all adferd jeg ser kan komme i veien for at hunden skal fungere optimalt senere. Med Frida var det stress og utagering, pluss å få henne til å akseptere at hun ikke trengte å bestemme over alle på området. Før jeg hadde det på plass kunne jeg ikke ha henne løs på trening, og kan jeg ikke ha henne løs på trening (der alle hundene er kjente) kan jeg ikke stille i konkurranse. Disse problemene må man faktisk bare løse hvis man skal komme noen vei.
Hjernevaske hunden på at det er verdifullt å være opptatt av meg. Med andre ord god gammel kontakttrening. Det er hunden sitt ansvar å følge med meg, men det er mitt ansvar å gjøre det verd strevet. Denne jobben gjør jeg ikke bare på hundetrening, det grunnlaget legges hele tiden. Gjennom hele valpe- og ungdomstiden belønner jeg alt av frivillig kontakt og "følgsomhet", eller alle andre ting jeg vet vil være verdifulle senere. Under luftepauser, turer, hjemme, ute i hagen. Det er der jobben gjøres - gjennom hverdagen. For jeg skal ikke bare ha en familiehund som bare er der, jeg skal ha en treningspartner, og en konkurransehund. Det er ikke dermed sagt at det ikke er viktig at hunden kan å jobbe selvstendig, men det er ikke noen motsetning mellom å ha bra kontakt og å kunne gå ut og jobbe selv. For å si det sånn: en veldig selvstendig hund som ikke er det spor interessert i samarbeid, er ikke så innmari trenbar den heller.
Nesten sist, men ikke minst, kommer grunnferdighetstreningen. Å trene GFene på flyt, i alle tenkelige varianter, frivilllige og med stimuluskontroll er man på god vei (denne artikkelen er heftig om stimuluskontroll, og den er god på hvor viktig det er å variere treningen). Det kan kanskje være lett å glemme generaliseringen av GFene, men det er verdt strevet. Er de ikke generalisert godt nok, kan man ikke forvente at hunden skal kunne prestere hvor som helst heller. Så snart man har flere GFer, kan man begynne å lære hunden kjedeprosessen. Gjør man dette, kan man plutselig gjøre hva som helst med hunden sin.
Et siste punkt. Det har jeg ikke gjort selv, men jeg ser absolutt hvor verdifullt det er. Det var Maria Hagstrøm som sa det på et kurs i barteby: hun kartla valpen gjennom lek for å finne ut hva som var dens sterke og svake sider. Slik at hun allerede fra tidlig av kunne bygge opp de svake sidene. Det er lite vits i å legge ned masse arbeid i noe hunden har lett for, mens man slurver med det som er vanskelig for hunden. Jeg skulle f.eks jobbet mer med å få Frida fra meg i stor fart, og i fart mot andre hunder. Det kreves en del erfaring for å få til dette (man må vite hva som er de store utfordringene på det nivået man sikter mot, og man må kunne lese hund), og har man ikke den erfaringen selv, er det lurt å gå kurs hos noen som har den.

For mer allmen info om disiplin var dette radioprogrammet en fornøyelig opplevelse. Poenget er nemlig at i hundetrening, som i livet ellers, er det en del ting man bare må gjøre. Med hundetrening er det noen som er så heldige at de får superenkle hunder som fungerer uansett hva de gjør feil, men de fleste av oss må gjennom en del bakkearbeid før den virkelige moroa begynner, og jo høyere ambisjoner man har jo viktigere er det at man tar seg bryet. Er man heldig, synes man også bakkearbeidet er givende, hvis ikke er det bare å bite tenna sammen og bare f...ing do it.

Om å drepe hunden med splitting

2011-07-01T12:14:00.000+01:00

En av de mange høydarne i helga (tredje samling i instruktøren), var når Morten E og Cecilie K gikk gjennom innlæring av de mest komplekse øvelsene i lp-programmene. Idet vi jobbet med innlæring av apportdirigering, spurte en av dem om hvordan vi ville gått fram når vi skulle baklengskjede denne øvelsen.

Okay, la meg gå noen skritt tilbake først. Hunden som ble brukt for å vise innlæring av øvelsen, var en jakttrent jaktlabrador. Den kunne konseptet med dirigering, og kunne naturligvis apporten. Utfordringen for denne hunden var å forlate kjegla frivillig (jakttreningen har kanskje medført at den er mye flinkere til å vente på å bli utløst enn å rase avgårde uten signal). For å minke valgets kvaler for denne hunden, sørget Cecilie K for at avstanden mellom kjegla og apportene bare var på et par meter. Når Astrid (labben) var trygg på at hun selv skulle gå fra kjegla, økte Cecilie avstanden så den ble konkurranselik. Eier av hunden (en av de andre instruktørelevene) flyttet seg også gradvis lenger vekk fra kjegla til også hun sto på konkurranselik avstand. Idet Astrid plukket apporten, slo apportlæringen inn og hun kom automatisk inn i utgangsstilling med den. Og det var der spørsmålet om hvordan vi ville baklengskjedet denne øvelsen kom.

De fleste av oss (jeg registrerte bare de nærmest meg) begynte å tenke halvhøyt, og vi var ganske enige om at jo, vi ville begynt med siste ledd, avleveringen. Og så ville vi plukket den ned del for del. Ganske enige.

Og der satte Morten og Cecilie i gang en sekvens som fikk hjernen min til å gå så i spinn at jeg fikk problemer med å huske alt etterpå. Det høres kanskje sært ut, men jeg har nesten fotografisk minne på det som gjelder hund (er noen fordeler ved å være Asperger-light også), men dette var så heftig at jeg fikk store problemer. Sekvensen jeg nå babler vilt om (blir fremdeles litt ør, det har dere sikkert forstått nå), var en dialog der Morten spurte om hva de vanligste feilene folk gjorde når de baklengskjedet, og Cecilie svarte. Jeg skal forsøke å gjengi i riktig rekkefølge:

Man splitter opp kjeden i altfor mange deler. Dette tar helt livet av hundene, noe som faktisk er helt utrolig logisk. Å terpe og terpe på noe som allerede fungerer er bare dumt. Det samme er det å splitte opp allerede velfungerende kjeder. Hvorfor i all verden skulle vi begynne å splitte opp apporteringen til Astrid, når den var helt fin som den var? Vi er jo drillet på å splitte (det er til og med en av headersitatene på canis.no: be a splitter not a lumper (Bob Bailey) ). Men poenget er at vi splitter i innlæringen, og når vi terper på detaljer. Så begynner vi med baklengskjedingen av delmomenter. Hvorfor i all verden skal vi da begynne å plukke fra hverandre igjen kjeder som allerede er baklengskjedet? Det er så himla logisk sånn i etterkant, men det kom like fullt som et lite sjokk.
Når man velger å ta ut et ledd fra baklengskjedingen (f.eks en adferd ikke fungerer), så er det mange som glemmer å ta en gjennomkjøring av kjeden igjen før de setter leddet inn igjen i kjeden. Man glemmer at det er Premacks prinsipp man jobber med i baklengskjedingen. Hva skjer når man tar ut et ledd og foersterker det en rekke ganger? Jo det er det som blir det mest sannsynlige leddet, og hunden blir ikke lenger forsterket bare av å få fortsette. Man risikerer da både å få en svakere kjede (som nettopp er grunnen til at vi ikke forlengskjeder), og at hunden stopper litt og sier "øøøøøh?" før den fortsetter. Det trengs ikke mer enn å ta en gjennomkjøring, man begynner ikke å baklengskjede hele greia på nytt.
Neste feil mange gjør, og spesielt lydighetsfolk (vi er visstnok mer belemret med OCD enn resten av befolkningen), er at man ikke har tillit til prosessen. Vi har en læringsprosess som er ganske forutsigbar, og hunden har en forsterkningshistorie som er med på å jobbe for oss. Likevel er det utrolig mange som får panikkangst og tvangshandlinger med en gang hunden feiler en gang eller to i baklengskjedingen. Da plukker vi alt fra hverandre og tenker at adferden ikke er klar enda (og så terper vi i ett år til før vi tør å prøve igjen). Det er lov å ha is i magen, og stole på at prosessene får lov/tid til å virke. Man må naturligvis finne balansegangen - er det tydelig at hunden ikke aner hva den skal gjøre, vel da må man gå tilbake, men litt is skal man tørre å ha.
Punktet over er vanskelig å forene med hang til perfeksjonisme og ocd, men det blir faktisk bra til slutt. Innimellom blir det faktisk bedre også, fordi man ved å gi hunden sjansen til å rette opp selv, ruster den bedre til å takle det på en ok måte om det skulle oppstå variasjoner f.eks under konkurranse. Hvis du alltid har brutt av hunden når den har feilet (altså ikke lært den å finne løsning på feilen selv), og så starter hele greia på nytt, hva skjer da om hunden feiler på konkurranse? Det ser mye bedre ut med en hund som greier å hente seg inn selv når den har feilet, enn en hund som tror alt er ferdig om den har falt ut et lite sekund. Dette gjelder forresten i grunnferdighetstreningen også. Jo mer man lærer hunden å selv finne løsningen, og selv ta ansvaret for å gjøre det rett, jo bedre er det.

Klikket er viktigere enn belønningsplassering

2011-06-27T13:12:00.000+01:00

I helga var vi på tredje samling på Instruktøren. Fokus var lydighetstrening, og tanken bak samlingen var at vi ikke skulle tenke og snakke kun som utøvere med egen hund, men også som instruktører. Når vi snakker sammen om et antall praktiske løsninger på ulike problemstillinger, og diskuterer hunder på ulike nivå/med ulike utfordringer, får vi alle en mye større verktøykasse.

Det jeg syntes kanskje var det aller heftigste ved hele helga, var at vi fikk bekreftet hvor mye viktigere klikket er enn belønningsplassering. Det er greit å bruke belønningsplassering som et ekstra krydder, men om belønningsplasseringen får hovedfokus, og er det som avgjør om hunden får til øvelsen, er man plutselig over på tradisjonell trening (minus ubehaget) med lokk-og-lur, og hvem vil vel vedkjenne seg det?

I helga fikk vi se flere eksempler på hunder som egentlig ikke hadde forstått hva de skulle gjøre. De gjorde mye riktig, men det at de ikke egentlig hadde noen forståelse av hva som førte til klikk ble maskert av at de alltid fikk bra strategisk plassering av belønning. Når Morten E ba dem putte belønningen i vesten, drite i belønningsplassering, og bare fokusere på klikket - ble alt mye bedre. Det tok omtrent to repetisjoner, så var adferden ryddigere, og man så at hunden jobbet mye mer målrettet (to repetisjoner, det er faktisk ganske hot). Ulempen når man gjør det, er jo at når klikket er i fokus, så må hundefører ha timingen og kriteriene i orden. Med så gode hundeførere som de vi så i helga, er ikke det noe problem - men det er likevel interessant å få bekreftet det: De 4 hemmelighetene for super trening: timing, kriterier, forsterkningskvalitet og forsterkningsfrekvens er fremdeles de viktigste. Blir man god på det, blir man en god trener. Alle de andre hypene som kommer og går kan være ekstra krydder, men timing og kriterier kommer man ikke unna uansett.

Så folkens: drit i å dekke over at hunden egentlig ikke har forstått oppgaven. Konsentrer deg om å ha gode og klare kriterier, gjerne bruk strategisk plassering av belønning der det er hensiktsmessig, men tenk også på at det er viktigere å variere plassering av belønning enn å kjøre seg fast i mønster.

Det ska vara kul att träna hund

2011-05-29T20:03:00.000+01:00

Ett av mine viktigste prinsipper i hundetreningen er at det skal være kult for både pelsen og meg å trene. Det er liksom en av grunnene til at jeg klikkertrener. Det sikrer at jeg trener på hundens premisser, og det medfører ikke bruk av trusler eller ubehag. Hunden får (rikelig) betalt for at den engasjerer seg i treningen, og min jobb er å legge til rette for at den skal lykkes. Så langt høres det greit ut, eller hur?

Likevel har vi opptil flere ganger opplevd at vi ikke har det kult når vi trener. Og da er det vel liten vits i? Ingen liv står på spill om jeg feiler i treningen min. Det er altså rom for å bare ha det gøy.

Jeg har skrevet om det før (tror jeg ihvertfall). Det var like før Frida var året. Hun var liksom hunden jeg skulle gjøre det med. Alt skulle frishapes, og hun skulle bli en stjerne. Vi satt utallige ganger i "treningsmodus": jeg nistirret for å få med meg alle detaljer som gikk i riktig retning, mens Frida ble mer og mer forknytt. Jeg hadde kjempefokus på at alt skulle se bra nok ut før vi kunne ta det videre. Og til slutt var det ikke kjekt å trene hund lenger. Siden hunden likevel måtte få hjernetrim for å ikke bli gal, måtte jeg likevel trene. Så jeg byttet ut grunnferdighetstreningen med å bare la henne tilby det hun kom på. Jeg senket skuldrene og lot henne bare kjøre på. Etterhvert ble det faktisk kjekt å trene igjen. Frida har nå en mengde unyttige triks på lager, og hun elsker dem. Jeg fikk trenet meg i å shape, og trenerferdighetene mine ble merkbart bedre.

I forbindelse med konkurranselydighetstreningen og prosjektoppgavene til instruktøren kjenner jeg at jeg går litt i den gamle fella. Jeg er mer opptatt av å få et pent resultat og å trene rent, og de høye skuldrene var på vei tilbake. Med en gang jeg får høye skuldre, synes Frida trening er pyton. Hun er pliktoppfyllende og gjør ting riktig, men spruten forsvinner, og hun blir mer og mer unnvikende. Jeg merket det spesielt når jeg trente avstandskommandering. Jeg fikk fint til å trene momentene på avstand. Hun har blitt kjempeflink å skille kommandoene, og ble tydelig tryggere. Jeg har både trent en og en adferd, to og to, alle tre i variert rekkefølge, frivillig og under kommando. Men så skal jeg trene det konkurranselikt, og så flater hun pinadø ut igjen. Jeg følte vel egentlig at jeg hadde gått nok tilbake på frivillig adferd, og at det ikke var der problemet lå. Det er stor sannsynlighet for at jeg tar feil, men det får jeg heller prøve å overleve.

Jeg forsøkte en litt mer leken tilnærming til problemet. I og med at både jeg og frosken livner litt til når vi får gjøre meningsløse triks, så prøvde jeg noe nytt. Jeg trente på å skille mellom kommandoene sitt, dekk og stå. Og bare for å teste ga jeg kommandoen "presten" (når jeg sier "må vi ringe presten" snurrer hun hodet rundt og rundt, slik som Linda Blair i The Exorsist). Plutselig livnet hun til, og syntes helt tydelig det var stas å få tøyse litt (tidligere har jeg alltid holdt tøyse-økter og seriøse økter adskildt). Gløden fra triksene smittet over på de andre adferdene også, og vi hadde den kjekkeste økten på lenge. Dette har jeg dratt med meg ut også, og selv om hun kan bli såpass gira på å snurre hodet at hun feiler oftere, så har vi det mye morsommere.

Vanligvis er jeg ikke tilhenger av å bruke mye tid på å trene inn adferder som ikke har noen funksjon. Men triksetreningen har bidratt med viktige ting. Jeg fikk trent opp egne shapingferdigheter, og det har hjulpet på når vi får høye skuldre (da kan jeg kjøre et par triks, og så er både jeg og hun på igjen). Slik sett er triksene kanskje noe av det viktigste vi har. Vi er ikke redde for å ødelegge noe, og derfor kan vi bare kose oss med treningen.

Det hadde jo vært en fordel om vi kunne hatt det like kjekt med vanlig trening som med triksene, men det skjer noe i hodet mitt når vi skal vise at vi kan, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal komme over. Det er ikke sånn at jeg tror at verden går under hvis vi ikke får til alt, og jeg får heller ikke store traumer av å feile. For å si det sånn, så har jeg god trening i å tråkke i salaten, og kommer som regel greit ut av det også. Derfor er det et lite mysterium for meg at vi stadig vekk skal miste gløden vår. Om det er noen som har erfaring med dette, så hadde det vært moro med en diskusjon rundt det.

Diskriminering

2011-05-09T15:58:00.000+01:00

Tenkte jeg skulle skrive litt om diskrimineringsøvelsen. Har kommet såvidt i gang med den. Kriterieplanen hjelper meg å ha en retning i det jeg gjør, for ellers kan jeg fort bli litt kaotisk. Om den er supergod eller ikke synes jeg er vanskelig å bedømme, men dens viktigste funksjon er å rydde opp i hodet mitt. Jo mer detaljert jeg har planlagt på forhånd, jo mindre vimsing underveis i treningen.

Jeg har kommet litt i gang med treningen, er omtrent ved punkt 8-9 under "skille mellom ulike gjenstander" (har visst byttet om litt på rekkefølgen). Denne filmen viser litt av en økt vi hadde på onsdag. Vi hopper inn i filmen idet jeg bytter ut en nøytral gjenstand med anda (kriteriet er å gå til pip på kommando). Dere får se at hun må innom og sjekke anda før hun går videre til kyllingen. Jeg er litt usikker på om jeg burde si kommando idet hun går fra meg, eller når hun er ferdig med å sjekke de andre gjenstandene, men i den økten filmen var fra (vi trente mer enn filmen viser), så ble hun bare sikrere og sikrere. Når jeg la til siste gjenstand, fikk hun en hang up, der hun låste seg på å markere på den. Jeg fjernet den, kjørte ett klikk for markering på kyllingen, og så var problemet løst. Når jeg var ferdig med den økten, hadde jeg virkelig følelsen av at jeg hadde lykkes. Når jeg ser på filmen nå i ettertid, hadde jeg kanskje ønsket at hun ikke måtte veien om andre gjenstander, men hun hadde også veldig mange repetisjoner der hun gikk rett på. Skal forsøke å tigge meg til hele filmen fra Linda.

Kriterieplanen

Beskriv øvelsen:
Øvelsen starter i utgangsstilling. På kommando fra eier skal hunden markere på tre ulike gjenstander: and, frosk og kylling. Hunden skal også vise tre ulike markeringsformer: frysmarkering med snute, apportmarkering og dekkmarkering. De ulike markeringene skal kunne vises i vilkårlig rekkefølge, og det samme skal plasseringen av gjenstandene.

Nødvendige grunnferdigheter:

1Utgangsstilling
2 Dekk
3 Target
4 Hold fast

Delmomenter:

1 Utgangsstilling
2 Frysmarkering på target på kommando
3 Hold fast ulike gjenstander på kommando
4 Avlevering av gjenstand i utgangsstilling
5 Dekkmarkere gjenstand på kommando

Kriterieplan

SKILLE MELLOM TRE ULIKE GJENSTANDER

Frida gikk rett på frysmarkering med snuten når jeg presenterte gjenstanden, så det trengte jeg ikke bruke tid på å få fram.
I alle stadier veksler jeg posisjon på gjenstandene, så det nevner jeg ikke som eget kriterie.

1 Frivillig frys på anda
2 Sier navnet på anda mens hun fryser
3 Sier navnet på anda like før hun fryser
4 Sier navnet på anda fra utgangsstilling
5 Legger til ”nøytrale gjenstander” (eggeglass), repeterer trinn 1-4
6 Erstatte et eggeglass med en av de andre gjenstandene
7 Erstatte det siste eggeglasset med den tredje gjenstanden
8 Gjøre punkt 1-7 med frosken
9 Gjøre punkt 1-7 med kyllingen
10 Innføre navnet på de andre gjenstandene som tullekommandoer, for å teste forståelsen av ordet. Frida har veldig lett for å bare tippe på det som har lønnet seg i det siste, og ikke så lett for å bruke ørene sine, så dette punktet tror jeg at jeg bør være spesielt obs på.
11 Veksle mellom å kommandere mellom de tre gjenstandene. Her kunne jeg hatt et mellomtrinn, med å kjøre på to og to gjenstander. Grunnen til at jeg har latt være, er at jeg hadde dårlig erfaring med det når jeg trente luktdiskriminering. Hvis valget sto bare mellom to gjenstander, fortsatte hun bare å tippe, istedenfor å bruke nesen. Når jeg brukte tre pinner, måtte hun i større grad gjøre bevisste valg. Jeg innbiller meg at det samme vil gjelde her (å slå på ørene har av og til vært like vanskelig som å slå på nesen).

FRYSMARKERING MED SNUTE PÅ KOMMANDO

Siden frysmarkering var den atferden hun valgte helt fra starten, og det hele tiden har vært den atferden som har blitt koblet til navnet på gjenstanden, tror jeg at jeg kommer til å la navn på gjenstanden også være kommando for frysmarkering.
Mulig det gjør det vanskeligere på sikt, men jeg tror ikke det.

DEKKMARKERING PÅ KOMMANDO

1 Kjøre et par frivillige dekker
2 Legge frosken ned der hun mest sannsynlig vil dekke (prinsippet med dekkmarkering på gjenstand er allerede kjent for henne, men siden dette er nye og større gjenstander, repeterer jeg prosessen)
3 Legge på kommando ”dekk frosk” idet hun dekker
4 Si kommando like før hun dekker
5 Si kommando et stykke fra gjenstand, så hun må gå bort for å dekke.
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med kyllingen
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.

APPORTMARKERING PÅ KOMMANDO

1 Hold fast kyllingen i utgangsstilling
2 Gi kyllingen i front, avlevering i utgangsstilling (hun er drillet i apport, så dette er kjente prosesser for henne)
3 Plukke opp kylling fra bakken, avlevering i utgangsstilling
4 Legge på kommando ”apport kylling” idet hun er på vei til å plukke opp
5 Si kommando mens hun venter i utgangsstilling (jeg tror det går greit å hoppe direkte til dette siden hun er så drillet (og sugen) på apportering)
6 Legge til en av de andre gjenstandene som forstyrrelse
7 Legge ut begge gjenstandene som forstyrrelse
8 Gjenta punkt 1-7 med anda
9 Gjenta punkt 1-7 med frosken
10 Når jeg har jobbet meg opp på dette nivået på alle gjenstandene, vil jeg fremdeles bruke en del tid på en og en kommando (altså ingen veksling ennå). Men på dette stadiet, mens jeg har innført alle kommandoene, og de andre gjenstandene er der som forstyrrelse, vil jeg legge inn navn på en av de andre gjenstandene som tullekommando. Her må jeg nok trå varsomt for ikke å gå for fort fram.
11 Veksle mellom de ulike kommandoene.

SKILLE MELLOM DE ULIKE KOMMANDOENE

1 Jobbe med snutetarget som ”hovedaktivitet”, mens jeg innfører dekkmarkering som tullesignal. Begynne med en gjenstand, og så gjenta prosessen (punkt 1-10) med de andre.
2 Snutetarget som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal.
3 Dekkmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal
4 Dekkmarkering som hovedaktivitet, apportmarkering som tullesignal
5 Apportmarkering som hovedaktivitet, dekkmarkering som tullesignal. Her kan det oppstå problemer, for hun blir fort veldig gira på å apportere, så det er godt mulig hun slår av ørene litt her.
6 Apportmarkering som hovedaktivitet, snutetarget som tullesignal. Grunnen til at jeg har dette punktet til slutt, er at jeg regner med at det er noe av det vanskeligste. Å holde seg i skinnet istedenfor å ruse inn i en apportering når hun først er i apportmodus, er ikke enkelt.
7 Veksle mellom snute og dekk
8 Veksle mellom dekk og apport
9 Veksle mellom snute og apport
10 Veksle mellom alle tre atferder
11 Veksle mellom snute og dekk, and og frosk
12 Veksle mellom snute og dekk, frosk og kylling
13 Veksle mellom snute og dekk, kylling og and
14 Veksle mellom dekk og apport på samme måte som punkt 11-13
15 Veksle mellom snute og apport på samme måte som punkt 11-13
16 Veksle mellom alle atferdene og gjenstandene.

Neste innlegg blir nok om Tag Teach, men jeg må sortere hjernen min litt først.

Skikkelig hårete utfordringer

2011-03-25T14:40:00.000Z

På instruktørutdanningen til Canis hundeskole får hvert kull en rekke praktiske prosjektoppgaver som skal være ferdig i løpet av året. Tidligere år har det vært en del freestyleoppgaver, spillefilmer og lignende. I år ville de gjøre noe annet, og vi har derfor fått noen prosjektoppgaver som kommer til å gi meg og frøkna skikkelig hår på kæssa (brystkassa altså). Selv om vi godt kunne laget film (The Exorcist f.eks), er mer bruksorienterte oppgaver mer i vår gate. Årets oppgaver er dessuten alle skikkelige utfordringer for meg og frosken. Å jobbe på avstand fra meg og stimuluskontroll er våre absolutt største problemer, og nå må vi bare jobbe oss gjennom dem. Det må bli bra.

Kontroll over hunden på avstand, (LP Elite)
Denne øvelsen er vi jo godt på vei med, men vi har slitt med den hele veien. Attityden har blitt mye bedre enn den var, men det er fremdeles litt sirup der. Jeg savner den triggerhappye attityden som jeg har nevnt tidligere, men hun ser ihvertfall ikke ut som om hun har lyst å dø. Jeg sliter virkelig med den øvelsen der, og når jeg får høye skuldre under trening, synes frosken at trening er pyton (ikke alltid det kuleste i verden med superfølsomme hunder). Tror vi trenger litt Irene-hjelp for å løsne opp det der. Ellers er jeg ganske fornøyd med sikkerheten på kommandoene. Tidligere tippet hun mer enn hun brukte ørene, men nå skal det enten veldig sterke forstyrrelser til, eller hun er skikkelig sliten hvis hun slår av ørene.

Fremadsending i bruks (klasse A)
Dette kommer til å bli en kjempeutfordring for oss! Hun skal springe i gallopp langt vekk fra meg og rett mot en gruppe mennesker. Jeg har begynt å jobbe mye mer med musematte på avstand, og jeg har en viss ide om hvordan jeg skal legge opp treningen. Vi skal levere inn kriterieplan for alle øvelsene, og når jeg har fått den godkjent kan det hende jeg legger den ut her. Ellers skal øvelsen se omtrent slik ut: Fremadsendingen kommer ca 3 min. ut i filmen.

Diskrimineringsoppgave
Hunden skal på muntlig kommando velge riktig gjenstand blant minst tre gjenstander som ligger foran den. Vi skal kunne vise dette ved å kunne be om samme gjenstand flere ganger etter hverandre, også om vi forandrer plasseringen på dem. Den skal kunne dette på minst tre gjenstander (nytter ikke å bare ha navn på en, og så legge den sammen med andre gjenstander). I tillegg skal hunden ha tre markeringsadferder på gjenstandene: frysmarkering med snuten, labb på gjenstanden og apport. For å få godkjent øvelsen må vi ha minst en markeringsadferd, vil vi ha svart belte i klikkertrening, bør vi ha alle tre. Vi har begynt med noen av lekene til Frida (hun har en hel samling med leker som lager forskjellige dyrelyder). Vi har begynt å sette navn på dem: frosk (den kvekker selvfølgelig), anda (den kvakker(?) naturligvis også) og pip (en kattelekekylling som piper skikkelig). Frida har valgt seg ut frysmarkering med nesen, men vi skal også jobbe med labb og apport. Foreløpig er største problem at Frida savner leikene sine, hun brukte nemlig å ha dem med seg i senga om natta. :) Her er en film som viser omtrent det vi skal gjøre (overse den perverse overforbruken av kommandoer).

I Mol(de)boland - der hvor alt går an

2011-03-23T19:07:00.001Z

Hundebæsj:
I Molde har hundeeierne vært så flinke å plukke opp hundebæsjen etter seg at de offentlige søppeldunkene fylles opp av svarte poser. Løsningen på at dunkene var fulle ble å fjerne dunkene, heller enn å tømme dem (og innse at de trengte større og flere dunker). I andre byer setter de opp egne dunker til hundeposer, fordi lett tilgjengelige dunker gjør at folk blir flinkere å rydde etter seg.

Andre plasser har gjerne problem med at det ligger for mye bæsj ute langs gangveiene. I Molde er problemet at det er for mange svarte poser i kommunale dunker. Jeg har tatt min del av ansvaret (var faktisk føre var) og bruker rosa hundeposer. De er ikke parfymerte, men de livner litt opp i alt det svarte.

Hundehår:
Vi er en gjeng som trener konkurranselydighet som har leid treningstid i en av byens flerbrukshaller. Det er kunstgressdekke, med god drenering under. I samme hall har det også blitt arrangert valpeshow og lydighetskonkurranse to ganger hver vår. Dette har altså foregått uten klager i tre år. Helt til for noen dager siden, da en familie gikk til lokalavisa og klagde. Noe som igjen har ført til at kommunen har grepet inn og stoppet leieforholdet.

Nå har vi kjempeproblemer med å få egnede treningslokaler innendørs. Dette vil merkes godt om vinteren, det er både mørkt og kaldt her på nordvestlandet da. Når også mange av de store nasjonale og internasjonale konkurransene foregår innendørs, er det også viktig å trene på dette. At vi mister denne muligheten er synd for kanskje det mest aktive hundetreningsmiljøet i byen. Vi er mange som trener målrettet, de fleste av ekvipasjene er i Elite, to av ekvipasjene er tatt ut på rekruttlaget til landslaget (ikke verst, i og med at antallet konkurranser i regionen har stupt de siste årene). Et miljø med ildsjeler som virkelig brenner for lydighetssporten, og som virkelig jobber for å gjøre det bra.

Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om akkurat denne saken. Det er naturligvis frustrerende for oss som opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å drive med sporten vår. Det jeg egentlig sitter og undrer på, er hva slags samfunn vi skal ha. Er det lurt å fjerne alt som kan være ubehagelig for noen? Gjør det noe bedre? Eller er det rett og slett en del av livet at man må finne seg i ting man ikke selv liker. Eller kanskje til og med finner plagsomt. For oss som møter denne motgangen, får jeg håpe vi gjennom den finner enda mer motivasjon for å trene og konkurrere. Etter motgang smaker resultatene også enda bedre. For alle de andre, vel de slipper kanskje hundehår der de trener, men jeg er ikke så sikker på om livet blir bedre av den grunn.

"Curlingforeldre" er det noe som heter. Det er disse foreldrene som er så opptatt av å koste isen foran ungene sine, slik at de skal møte minst mulig motstand på livets vei. Lærere er fortvilet, for i skoleverket begynner man nå å se resultatene av denne typen oppdragelse. Barna mister all evne til å bryne seg på utfordringer. Med en gang noe blir litt vanskelig, gir de opp. Hvis det ikke er underholdende nok, så gidder de ikke. Og det de får gjøre setter de ikke veldig stor pris på (de har jo ikke måttet yte noe for det uansett). Jeg vil påstå at dette ikke bare gjelder barneoppdragelse, men også samfunnet.

Når vi ser hvordan en hel generasjon er i ferd med å bli ødelagt av curlingforeldrene, vil vi da virkelig ha et curlingsamfunn? Jeg husker godt et foredrag fra studietiden. Foreleseren, Asbjørn Flemmen, viste flere videofilmer av barna sine på 70-tallet. Der klatret de i tretoppene, kastet seg ut fra tau og fra tre til tre. De hadde lianer i hvert tre, og flere tau som gikk mellom trærne. Det meste av det som skjedde, skjedde enten i høy fart eller høyt oppe. Det var ikke noen sikring, og visst kunne de falle ned - og det gjorde de også. De barna lærte at hvis de skulle ha det gøy, måtte de klatre - og av og til kunne de slå seg. De fikk selvtillit og opplevde mestring gjennom å prøve grensene sine - både i forhold til hvor mye de greide fysisk og hvor mye de turte. Og sjansene de tok var hele tiden i tråd med hva de kjente at de mestret, dermed var risikoen ikke så stor likevel. I dag blir aktivitetsparker med knapt meterhøye hindre stengt dersom det er feil type barkdekke. Hunder forbys på områder hvor barn leker fordi noen kan bli syke. Jeg tror alt var mye bedre før.

Targetparty

2011-03-18T13:39:00.000Z

Selv om jeg har lært inn alle targetgrunnferdighetene på Frida, har jeg aldri vært komfortabel med å bruke veldig mye targeting i treningen. Litt har det med at jeg synes det er artig å jobbe med så lite hjelp som mulig, og litt med at jeg har trøblet med overgangen fra å bruke targeten, til å bli kvitt den som hjelp. I tillegg har jeg slitt mye med å sende Frida vekk fra meg, noe som også har gjort hele musematteopplevelsen lite festlig.

Første helga på instruktøren hadde Cecilie K en sekvens med targeting med oss. Det er jo mange måter å bruke target, men fokus var mest på å bruke target som retningsangiver. Jeg skal forsøke å konkretisere. Man kan ha to typer target som skal brukes for å få hunden på avstand: ett som hunden skal gå til (eks et stående target som alley-oop) og ett som hunden skal galloppere i full fart til (f.eks. liggende target som musematte). Ved begge disse typene target, må man komme fra at hunden berører targeten, til at den bare beveger seg i retning av den. Vi skal lære inn fremadsending i bruks som prosjektoppgave, og der får jeg bruk for begge disse typene.

Jeg hadde som sagt jobbet litt med dette fra før. Jeg kjørte en slags targetoverføringsstrategi. Det vil si at jeg la musematta der, kjørte en del repetisjoner, og så vekslet jeg mellom å fjerne musematta og la den ligge der. Frida er kjent med targetoverføring, og behersker det at selv om targeten forsvinner, skal hun springe til samme punkt. Men det skapte en del usikkerhet i henne når det punktet var langt unna meg, hun ble "tväksam", og det gjorde det mye vanskeligere for henne å gå ut (ikke bare å gå langt ut fra meg, men å galoppere i tillegg var veldig vanskelig). Når hun ble så usikker følte jeg at jeg bedrev dårlig trening, og hele greia ble ganske betent for oss. Du kan si det sånn at musemattetargeting ikke akkurat ble det vi valgte når vi skulle ha det gøy en lørdag kveld.

Cecilie K hadde en mye bedre strategi på å fade bort targeten. Istedenfor å fjerne den helt som jeg hadde gjort, flyttet hun targeten lenger ut. Klikket skulle likevel komme der musematta lå først. Slik kommer adferden i forgrunnen, og selve targeten blir mindre viktig. Det betyr også at den blir lettere å fjerne etter hvert. Nå her jeg brukt denne strategien i flere økter etter at jeg kom hjem fra kurset, og jeg ser at dette skaper mye mindre tvil i Frida. Hun har jo litt lett for å låse seg når hun blir usikker, men nå jobber hun mye mer målrettet mot targeten. Jeg har kjørt flere økter der hun har hatt målrettet gallopp i hver eneste repetisjon, noe som er 400% framgang fra tidligere økter. I går fikk jeg litt usikkerhet igjen, jeg tabba meg litt ut på kriteriene, og begynte rett på lang avstand. Frida gikk ut likevel, men litt av sikkerheten var borte, så det skal jeg ikke gjøre flere ganger.

I og med at jeg har trøbbel med å sende henne fra meg, skal vi jobbe masse med targeting framover. Kanskje det blir som med apporten. Den greide jeg å utsette i 3 år, fordi vi ble livredd for å ødelegge alt når det ble vanskelig. Og når vi først fikk jobbet oss gjennom den, ble det en stor favoritt. Slik har det i grunn blitt med alle øvelsene der vi har blit tvunget til å tenke grundig gjennom alle kriterier. De som ikke bare har gått av seg selv. Kan sikkert ha noe med at vi ikke kunne ødelegge noe ved å ta snarveier, og at vi dermed har fått en helt annen sikkerhet rundt de øvelsene.

Første helg på klikkerinstruktøren

2011-03-09T22:31:00.002Z

Dette blogginnlegget måtte jeg tygge en stund på. Det stakkars lille hodet mitt var så fullt av inntrykk, at jeg nesten har vært komatøs siden helga. Denne helga var nemlig første samling på Klikker-Instruktøren 2011. Jeg har gledet meg veldig til dette kurset skulle komme i gang. Ikke bare at vi får mange helger med intens hundenerding sammen med skikkelig flinke hundetrenere, men å gå kurs for Morten Egtvedt og Cecilie Køste er en seriøs opptur (sorry fjortisspråket, jeg har akkurat kommet ut av koma, og er fremdeles litt ør). Jeg har jo gått et runderingskurs med Morten E før, hvor jeg fikk teste litt baklengskjeding av melding. Men jeg har aldri gått kurs for Cecilie K før, og jeg gledet meg veldig til det. Det var ganske heftig å gå for dem (det kan jeg vel si uten å virke helt fjern?). De kaster ett blikk på deg, og så vet de hva du har gjort. Og de har løsninger på løpende bånd. Jeg følte egentlig at frosken og jeg både fikk vist at vi kan noe, og at vi fikk vist hva vi sliter med. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er råspent på fortsettelsen!

Jeg vet ikke hvor detaljert jeg skal skrive i dette innlegget. For det første ville det blitt perverst langt, og for det andre er jeg fremdeles litt svimmel. Jeg tror jeg mest kommer til å skrive om å få tilbake den trigger-happy'e klikkerhunden. Vel, ambisjonen må vel bli at Frida skal bli trigger-happy-go-lucky. Det må vel sies å være en konkret og målbar målsetning?

Det er nemlig fullt mulig å ha en klikkerhund som ikke ser ut som en klikkerhund. Det er ikke så veldig vanskelig å få det til heller, jeg kan nevne noen ting vi har gjort, og som vi nå jobber med å rette opp i:

Vi la masse arbeid ned i grunntreningen, men så ble vi utålmodige fordi vi aldri kom videre (frøkna var over ett år før hun kunne flere kommandoer enn "kom"). Det resulterte i at vi begynte å ta en del snarveier (ikke noe lokking eller annen styggedom, vi bare kuttet noen svinger og gikk litt fort fram). På grunn av korthusene vi bygde, har vi brukt mye tid på å gjøre grunnarbeidet opp igjen. Hvordan kan man unngå dette, og likevel ha en hund man kommer i ringen med før den ligger under torva? Ganske enkelt i grunn: man kan ligge på trinn 1 og 2 i stimuluskontrolltreningen lenge før man har en perfekt atferd. Man kan til og med prøve seg på trinn 3 hvis man er av det vågale slaget. I tillegg bør man begynne å baklengskjede så snart man har flere øvelser på repertoaret. Da blir hunden raskere vant til kjeding, og man får med som bonus at den tidligere lærer å jobbe lengre for belønningen.En annen bonus ved å gjøre grunnarbeidet skikkelig, er at det gir mindre risiko for å skape usikkerhet hos hunden.
Jeg har nevnt det tidligere at jeg hadde "glemt" et av de viktigste lovene i klikkertreningen. Det er alltid hunden som skal starte aktiviteten. Når jeg begynte med konkurranseoppkjøring la jeg meg til en uvane med å kommandere henne i utgangsstilling. Det høres sikkert ikke ut som en dødssynd, men jeg er sikker på at jeg får det varmt på grunn av dette. Det kortsiktige resultatet var en (klikker)hund som vegret seg for å komme i utgangsstilling så snart hun ante at vi skulle trene lengre kjeder. Ikke pent. Etter at jeg ble mer bevisst på dette igjen, har både tempo og attityd bedret seg radikalt.
Vi hoppet for raskt fra enkel grunnferdighetstrening og enkle delmomenter til superlange kjeder. Overgangen ble altfor brå, og jeg var ikke flink til å variere (har man det travelt, så har men det travelt). Ikke bare at vi kjedet sammen lange lydighetsøvelser, men vi kjedet hele sekvenser av flere øvelser også. Jeg har nå begynt å jobbe med baklengskjedings-skillsene mine, og det vil medføre et "mellomstadie" fra bare frivillige GF'er til hele øvelser (eller, grøss og gru, hele program).
Jeg har hatt en tendens til å kjøre altfor lange økter. Jeg har jo tenkt at det er med på å øke kondisjonen hennes, og hun greier lange økter. Men det hjelper ikke akkurat på tempoet. Så nå blir det superkorte økter med go-go-go, og så pause.
Ikke bare at øktene mine har vært for lange, men jeg tror jeg har kjørt på med for mange repetisjoner også, og det kan også gå utover tempo og intensitet. Så smekk meg på fingrene viss dere ser meg kjøre på altfor mange ganger - og spesielt i fartsøvelsene (da skal dere få lov til å slå eller sparke meg - eller be meg jogge en runde).
Jeg gjør en del gjennomtenkte ting når det gjelder treningsrutiner, men jeg er fæl på å skulle snakke underveis i økten, og spesielt mens jeg belønner (har noen sagt at det er pausetid?). Frida har jo vært en del demo-hund på kurs, og hun har lært seg å ikke tilby atferd når jeg står og snakker. Hun står bare og ser på meg, til jeg har fokus på henne igjen, og så begynner hun å jobbe (og er det kanskje ikke hundens kontakt som skal aktivisere eier, ikke motsatt?). Alt dette fører til at man mister fokus i treningen. Selv om frosken ikke er en hund som jeg mister kontakten med når jeg gjør sånne teite ting, så gjør det at både hun og jeg må skifte gir på en dum måte i løpet av øktene. Sånn blir det ikke go-go-go av (fy, Linn).
Siden Frida var så reaktiv som hun var (0-100 på et tidels sekund i utagering), og med høyt stress og tendenser til grisekrokodilling, så kjørte jeg på med masse regler for å gjøre henne mer kontrollerbar. Jeg har fått en veldig kontrollerbar hund, men nå må jeg prøve å gjøre henne litt mer ufin igjen. Hun har blitt råere i leken og når hun blir belønnet med godis, men jeg vil ha henne enda frekkere. Skal trene mer på pangstart, og heller la henne tjuvstarte og jukse mer enn å sikre at hun greier å holde seg. Målet er en litt frekkere frøken, og en litt mer trigger-happy hund.

Alle disse punktene jeg har nevnt kan ha vært med på å gjøre frøkna litt seig i sessen. I og med at vi ikke har så mange klikkerhunder rundt oss, er det ikke så mange å sammenligne seg med. Det var med en del unghunder på instruktøren, og de hadde den trigger-happy-attityden som vi gjerne vil ha. Det er fort gjort å miste den når hundene blir voksne, men med god grunntrening og gode treningsrutiner kan man motvirke det. Jeg var egentlig ikke klar over hvor mye av det vi egentlig hadde mistet, så det var sunt å få en liten oppvekker i helga. Jeg kommer sikkert til å blogge mer om det andre vi var gjennom i helga, men det får komme når det modnes mer. Foreløpig er planene som følger:

Bli skikkelig treningsrutine-nazi

Debut i klasse 3

2011-02-10T10:39:00.000Z

Tid: 6. februar
Sted: Træffhallen
Arrangør: Belgerklubben
Dommer: Elisabeth Isaksen
Poengsum: vet ikke, antagelig nulltepremie ;)

Siden øvelsene i klasse 3 ikke er godt nok innlært (de må generaliseres bedre hvis jeg skal forvente at de fungerer i konkurranse), hadde jeg bestemt meg for å bare kjøre noen få øvelser. Utgangspunktet var å kun kjøre fri ved fot (det er den øvelsen vi var mest trygg på), og så vurdere etter det om vi kunne kjøre en til to øvelser til.

Kvelden før konkurransen og på konkurransedagen var Frida klar som et egg til å trene både i ringen og utenfor. Halen rett i været og kroppen struttet av energi. Det gjorde at jeg ble med på fellesøvelsene også (de får jeg jo belønnet kjapt).

Øvelsene:
Felles sitt 1 min, synlig fører: 10
Felles dekk 3 min, skjult fører: 8 (dobbelkommando på dekken)
Fri ved fot: 7,5 (gikk bra når hun gikk, men datt av og mistet meg et skandaløst antall ganger)
Innkalling fra dekk med dekk: 9 (litt småpirk på innkomsten)
Apport over hinder: 9 (to-tre steg i trav etter opplukk, før hun satte i gallopp)

Resten av øvelsene hoppet vi over, og fikk dermed null på. Tar seg sikkert ikke så bra ut på DogWeben, men det var en sinnsykt bra måte å få realistisk konkurransetrening av øvelser og korte kjeder. Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så god kontroll over meg selv på trening, mens med en gang jeg tråkker over ringbåndet mister jeg den kontrollen. Ikke bare at jeg mister den, jeg blir redusert til en skjelvende nervebunt som ikke vet hvordan hun skal sette føttene foran seg. Jeg glemmer å puste, klarer knapt å prate, og lårene skjelver. Det er det vanskelig å få fram på trening.

Hva er jeg fornøyd med?
Innkallingen og apporten var fine, og der funket samarbeidet vårt nesten som på trening.
Frida fikk en runde i konkurranseringen som ble kortere enn hun forventet. Vi må lære oss det: trening = vanskelig, konkurranse = lett.
Jeg turte å fortsette etter at fri ved foten skar seg. Jeg var så sikker på at det var det sikreste kortet vi hadde, for den fungerer uansett hvor nervøs jeg er, men det gikk rett åt skogen. Jeg tenkte vel i grunn at hun ikke kunne få belønningen etter en slik prestasjon, og vi fikk heldigvis noe bra ut av det.
At jeg fortalte til dommeren hva planen min var, slik at hun viste forståelse og oppmuntret meg til å puste og ta det med ro i ringen. Det ble en veldig hyggelig opplevelse.

Hva er jeg misfornøyd med?
Dekkommandoen min fungerte bare på andre forsøk, og da dekket hun i sirupsfart.
Fri ved foten har gått gradvis nedover. Det er kun når jeg har prestasjonstrynet mitt at hun detter av slik, men dette var verre enn noen gang - hun tok seg til og med en tur for å hilse på dommeren.
De to tingene henger jo sammen. For å bevege oss litt over i tankeleserland, så har kanskje frøkna skjønt at det blir lenge til belønningen kommer? Hun har ihvertfall erfart noen ganger nå at det kan ta tid. Løsningen på det problemet må nok komme i et eget innlegg.
Jeg var kul som en agurk (cool as a cucumber) før konkurransen, og tenkte at jeg kanskje endelig hadde fått kontroll på nervene - men idet jeg tråkket over ringbåndet ble jeg slått i bakken. Det skuffet meg, men å greie å føre en samtale før jeg skal inn er likevel framgang (jeg smilte visst som Joker'n i Batman, ifølge Irene).

Prosjekt råtass for lille pingle

2011-02-01T15:02:00.000Z

Nok en gang har plutselig startdato kommet bardus på. Hva innebærer det? Jo, det skal jeg si deg, og det er ikke lite.

Overgangen fra detaljtrening til lange kjeder og øvelser blir ganske brå. Det er ikke første gang jeg gjør dette. For å være helt ærlig har det blitt et stygt mønster. Jeg tror det handler om at det er så kjekt å trene på detaljer. Når vi trener på detaljer og grunnferdigheter og slik har vi ofte høy forsterkningsfrekvens. Det gjør meg glad når jeg belønner mye, ikke fordi jeg føler meg snill, men fordi jeg føler at vi lykkes. Lengre kjeder og lavere forsterkningsfrekvens får meg ikke til å føle det samme. Og det fører meg til punkt to.
Når jeg får på meg "nå-gjelder-det-hatten", mister jeg den laidbacke stilen jeg ellers har når jeg trener. Når jeg føler at jeg har kontroll, senker jeg skuldrene og har det gøy når jeg trener. Når jeg er stresset fordi vi skal prestere forsvinner den moroa. Og det er jeg ganske fortvilet over. Jeg har lyst å bli god i konkurranselydighet, men det skal jo være moro samtidig -både for pelsen og meg. Jeg trenger vel ikke nevne engang at Frida syns jeg er pyton når jeg har konkurransetrynet på. Hun vil ikke komme i utgangsstilling engang, hun blir usikker både på meg og på øvelsene (som hun kan godt når jeg er normal), og det lyser "jeg vil ikke være her" av henne. Dersom noen har tips til hvordan jeg kan tette dette gapet mellom mine to personligheter, uten at det medfører årevis med psykoterapi, blir jeg veldig takknemlig.
Jeg har skrevet før at Frida er verdens smarteste hund. Jeg tar det som en selvfølge at hun har skjønt sammenhengen mellom mitt alvorstryne, og nedgangen i forsterkningsfrekvens. Jeg har helt ærlig forsøkt å lære henne at når vi jobber lengre, blir betalingen desto bedre. Men det ser ut som hun foretrekker jevnlig tilførsel av kjedelig belønning framfor enkeltutdeling av skikkelige godsaker. Der ligger kanskje litt av problemet mitt. Frida er en enkel hund å belønne, i og med at hun gjerne tar imot det meste jeg byr henne. Likevel har jeg ingen superforsterker, som virkelig får henne til å gå av skaftet for å få. Jeg har fått tips om hvordan jeg skal fikse overgangen mellom grunntrening og øvelsestrening. Kanskje den planen også kan hjelpe meg med en gang for alle å løse uvane nr. 1.

Så var det prosjekt råtass, da. Fram til instruktøren begynner i mars har jeg tenkt å jobbe litt med leken vår. Hun kan leke godt når hun allerede er litt opphisset, men hun kan også skru av lekingen helt dersom det blir litt for tett på fremmede hunder eller folkemengder. Dette henger jo sammen med at hun også kan bli miljøberørt når vi trener og konkurrerer, så jeg tenker at hvis hun greier å leke uhemmet i disse situasjonene, vil det kunne virke inn på det andre også. I tillegg vil det øke lekekondisjonen hennes, noe vi antagelig trenger til instruktøren. Jeg har altfor lenge dallet med godbiter, siden det er enkelt og funker bra. Ballkasting måtte jeg slutte med pga skuldrene hennes, og da ga jeg litt opp lekingen. Helt til jeg investerte i et helt arsenal av pelsleker i alle varianter. De funker som bare det (har blåmerker på knokene og blødende hull i huden som bevis), så det er de vi jobber med nå. Når jeg tenker meg om, skal jeg bli flinkere å overraske henne i leken også (fikk formaning om det fra strenge-Irene også, at jeg blir for forutsigbar, og at det kan bli kjedelig for supersmarte vofsen).

Nå skal jeg i lydighetsringen førstkommende søndag, første gang i klasse 3. I og med at øvelsene ikke fungerer når jeg er rar, kan hun dem ikke godt nok. Jeg skal likevel starte, jeg har ikke tenkt å begynne en uvane med å trekke meg fra konkurranser (for den uvanen kan raskt bli stygg). Men siden jeg ikke har trent godt nok, kan jeg ikke gå hele programmet. Det vil være å skyte seg selv i leggen (og det er en annen uvane jeg prøver å legge av meg). De siste gangene jeg har vært i ringen, har jeg i ettertid erkjent at hun ikke var godt nok forberedt på oppgaven. Jeg vil ikke at hun enda en gang skal forbinde ringen med noe vanskelig, eller at hun skal finne ut at ringen er plassen der vi sparer krefter. Men vi skal gå i ringen og gjøre en fin fri ved fot. Hvis hun er i superslag, og strutter av energi, kan vi kanskje kjøre en øvelse til, men plan en er fri ved fot og så ut til belønning. Håpet er at det blir en investering i gode assosiasjoner til lp-ringen.

Gjennombrudd 2

2011-01-20T15:37:00.000Z

Apporten og jeg har en festlig historie. Etter at jeg greide å time feil under innlæring av apport på Pippi (forrige hund), slik at hun bare ville spytte, fikk jeg fullstendig hetta bare ved tanken på apporttrening. Frida var vel nærmere tre år før jeg fant ut at jeg bare måtte komme over det.

Fra frøkna var liten hadde jeg oppmuntret henne til å bære forskjellige ting, med tanke på apporttreningen. Jeg forsøkte også å få henne til å ta gafler, skjeer, nøkler osv i munnen, men det var hun aldeles ikke interessert i. Hun var ivrig på å bære pinner og røtter på tur, og hun var flink å bære posten opp til døra. Men holde fast i trening var uaktuelt.

Jeg måtte altså jobbe med kriteriene mine. De var ikke så mystiske i det hele tatt. Jeg fulgte kriterieplanen fra Lydighet i teori og praksis, pluss at jeg brukte apportartiklene og videoene til Fanny Gott som hjelp. De hjalp meg helt fram til kriteriet å gripe over (og knipe sammen tenna). Frida hadde slett ikke lyst til det. Hun hadde ingen problemer med å touche eller gape over, men resten likte hun rett og slett ikke. Kriterieplanen min hjalp lite når hun streiket på neste trinn, selv om det er en mulighet for at jeg kunne fått gjennombrudd ved å holde ut litt lenger på "gap over-stadiet".

Som klikkertrener har man en ganske stor verktøykasse å ta av, men det krever av og til litt fantasi og kreativitet. Akkurat når jeg jobbet med hold fast fikk jeg et anfall av begge deler (flaks). Jeg fant ut at jeg måtte holde meg hard, og leke litt Ruff love med Frida. Vi jobbet for maten (vi råforer, og maten er så deilig at hun nesten går av skaftet for den), og jeg holdt en neve Vom&Hundemat i den ene hånden, og apportbukken i andre hånden. Den eneste måten å få maten, var gjennom å bite over apporten. Frida prøvde å psyke meg ut lenge (ja, jeg vet at det er det jeg skriver, men hadde dere sett blikket hennes hadde dere ikke vært i tvil), faktisk så lenge at jeg nesten begynte å tvile. Plutselig grep hun over - mens det lyste "møkkakjerring" av blikket hennes. Men det var faktisk første gjennombrudd på apporttreningen.

Neste problem med apporten var å få henne til å se ut som hun likte å ta den i munnen. Det så jeg ikke på som noe problem, og det var det heller ikke. Jeg utnyttet gledesrusen når jeg kom hjem til å endre assosiasjonen til apportbukken. Først hadde jeg den bare i hånden mens jeg klappet og koste, og så fikk hun gripe over og holde fast. Problem løst, nå spretter hun av glede hver gang jeg drar fram apportbukken.

Nå hadde vi etter hvert så bra hold fast-adferd at jeg kunne begynne å tenke på avleveringen. Da dukket neste utfordring opp: Det var umulig å sitte og holde fast samtidig. Og å skifte stilling medførte en automatisk slipp. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg kom på ideen, men det var sikkert noe lurt. Istedenfor å løse problemet i utgangsstilling (og risikere å forurense avleveringen), lagde jeg en kjede som jeg baklengskjedet: ta apportbukk - sitt (på kommando). Det tok ikke mange repetisjonene før hun var helt stø på å holde fast mens hun satte seg. Jeg kjørte noen kjappe frivillige utgangsstillinger først, ga henne så apportbukken - hvorpå hun spratt rett inn i utgangsstilling med apportbukken i munnen - woohaaaa. :)

Men apporteventyret er ikke over. Metallapporten gjensto. Den hadde jeg aldri prøvd meg på før, og hvordan skulle det gå når frøkna som vill og gal krokodillevalp ikke engang ville i nærheten av metallet? Grøss og gru. Vi gikk gjennom kriterieplanen igjen, og vi kom så langt som at hun grep over og holdt. Hun klapret fælt med tenna, og det så voldsomt ubehagelig ut. Jeg timet belønningen slik at hun alltid fikk det når hun grep skikkelig (hadde sluttet å klapre), men hun tok ikke det poenget. Det virket som ubehaget var for sterkt, og hun så rett og slett ut som hun skulle dø.

Noen ting hjalp litt: å trene apport av tinn-is-skje sammen med Felix (de fikk holde den annenhver gang). Plutselig var det ikke ekkelt å få metallapporten levert i munnen lenger - hun kunne til og med hoppe med den, så lenge hun fikk ta den fra hendene til noen. Da var farten, attityden og avleveringen helt fin. Men om den lå på bakken, og hun måtte plukke den derfra, kom den gode, gamle jeg-vil-dø-holdningen fram igjen.

Jeg prøvde å øke forsterkningskvalitet, og da ble hun ivrigere i forkant og etterkant av opplukket, men problemet var fremdeles uløst. Vi prøvde å kjøre metallapportplukking når jeg kom hjem, men det var ikke sterkt nok (mulig hvis jeg hadde gitt det mer tid). Jeg prøvde også å kjøre det når hun hadde skikkelig bra treningsenergi (f.eks etter noen dager uten trening), men med samme resultat: iveren var der, men du så fremdeles på henne at det var ekkelt.

Gjennombruddet kom etter en ny lur ide. Jeg kom på at jeg kunne starte med enkel opplukk av favorittapportbukken hennes (den vi fikk de første gjennombruddene med). Og så en til to godbiter bare for plukket. Etter noen repetisjoner, byttet jeg ut treapporten med metallen. Første gang hun åpnet munnen over, lot jeg det regne med godbiter. Og så fikk hun ny jackpot for hver repetisjon. Siden hun allerede etter første økt hadde mye bedre attityde, gjentok jeg dette tre fire dager hjemme, og så forsøkte jeg det samme i hundeklubben. Nå kan jeg begynne rett på metallen, og hun får en gledesreaksjon når jeg drar den fram. Ikke like sterk som med tre, men det får være måte på kravstorhet.

Sist gang jeg var i hundeklubben, testet jeg for første gang hele øvelsen. Jeg baklengskjedet den ikke, skulle sikkert gjort det, men det var en test på hvordan hun ville reagere når hun skulle plukke den fra fart. Hun var ivrig, hadde gallopp ut, plukket momentant, og så travet hun inn. Men pyttsann, halen veivet i været, og jeg så ikke antydning til den gamle jeg-vil-dø'en. Jeg regner nå med at det bare er småpirk igjen før jeg kan se meg fornøyd også med den øvelsen.

Gjennombrudd 1

2011-01-12T20:11:00.000Z

Nyttårsaften skrev jeg et noget kryptisk innlegg om hvordan jeg fikk løst attitydsproblemet mitt med frøken fryd. Sånn går det når man prøver å smette inn ting i hui og hast. (Fy, Linn). I det siste har jeg ruget på noen tanker om ulike gjennombrudd jeg har hatt i treningen, og om hvilke tiltak jeg satte inn som løste problemene. Dette blir første bloggpost om dette.

Problem: Dårlig attityd i avstandskommanderingen

For å si det rett ut: hun så skambanket ut idet hun skjønte at det var avstandsøvelsen det dreide seg om. Mulig årsak: jeg gikk litt raskt fram når jeg begynte å sette sammen øvelsen, og hadde dårlig stimuluskontroll når jeg gjorde dette. Usikkerheten (Frida er veldig tydelig i kroppspråket når hun er usikker) ble betinget til øvelsen.

Tidligere forsøk på løsninger (rekkefølge er litt vilkårlig her, jeg husker nemlig ikke alle detaljer)

Øke forsterkningskvalitet: Prøvde å kjøre på med max belønning etter endt øvelse - ingen merkbar endring.
Splitte opp øvelsen og trene forflytninger hver for seg - ingen merkbar endring. Med en gang jeg nærmet meg å sette sammen til delmomenter, var attityden tilbake.
Gå tilbake til frivillige adferder. Bedring så lenge hun jobbet frivillig, problem tilbake når jeg begynte å sette ord (kommando) på adferden igjen. Mulig jeg hadde fått større endring her hvis jeg hadde jobbet bedre med stimuluskontrollen. Jeg gikk gjennom alle stegene på nytt, men sikkert ikke godt nok. Attitydschiit er der med en gang jeg gir kommando.
Begynte med det samme som punktet som ovenfor, bare at jeg kjørte treningen idet jeg kom hjem fra jobb. Målet var å motbetinge, altså få inn følelsen av gledesrus inn i øvelsen istedenfor usikkerhet. Resultat: moderat bedring, men etter over en uke med dette regimet, var det bare nyanseforskjeller. Dvs jeg var ikke fornøyd med progresjonen. Med mer tålmodighet kan det hende denne planen kunne gitt bedre resultater. Men Frida er tross alt verdens smarteste hund, og dersom vi ikke har progresjon i løpet av et par økter, er det rart - når jeg gjør noe rett pleier det å vises fra første klikk med henne (den som synes jeg er blærete som skriver sånn om Frida: Suck it up. Det er faktisk bevist at hun er det).

Gjennombruddet

Gjennombruddet kom etter at jeg ble påminnet det med å alltid begynne med frivillige adferder. I min uendelige dårskap (jeg er nemlig ikke verdens smarteste hundetrener) var det lenge siden jeg begynte å synde mot dette. Men jeg tok grep, og voila: resultat fra første økt (sikkert tegn på at vi gjør noe rett). Vi tok en og en forflytning, og kjørte mange repetisjoner for å få litt flyt på det. Så var det lang pause før jeg prøvde på en annen forflytning.

Jeg begynte med frivillig sitt i front. og ga kommando for dekk, valgte dette delmomentet fordi det var det hun var stødigst i. Det morsomme var at med en gang hun hadde tygd ferdig, spratt hun opp i frivillig sitt igjen (fra første rep) - en tydelig indikator på at dekk-kommandoen også forsterket den frivillige sitten. Siden attityden forandret seg allerede fra første repetisjon, var jeg trygg på å fortsette. Dere hadde faktisk ikke trodd det om dere ikke så det, hun gikk fra krumbøyd og unnvikende til rak og logrende fra første økt! Jeg gjorde så det samme på resten av forflytningene: dekk-sitt, stå-dekk, dekk-stå, stå-sitt, sitt-stå.

Råfornøyd med denne endringen, skulle jeg sette det sammen til hel øvelse igjen - med max forsterkningskvalitet. Plutselig var noe av den samme attityden tilbake. Det var bedre enn det hadde vært, men ikke sånn som jeg hadde forventet. Hva gjorde jeg feil? Vel, for det første får jeg konkurransetrynet på med en gang jeg trener øvelser (og det trynet kan skremme selv den barskeste). Men så kom jeg på at jeg hadde syndet mot regelen om at første adferd skulle være frivillig. Og jeg hadde glemt oppsitten og neddekken i utgangsstilling. Etter at jeg fikset det, prøvde jeg på nytt - og det fungerte slik jeg hadde forventet i utgangspunktet.

Muligens ikke rakettforskning dette her, men det løste et kjempeproblem. Jeg er veldig spent på hvordan dette vil bli i ringen. Da er det mye støy rundt og det er på slutten av et langt program. Frida er sliten og mener hun har fortjent belønningen for 7 øvelser siden. Det blir spennende å se.

Godt nyttår, folkens!

2010-12-31T15:19:00.000Z

I dag ser det ut til å være perfekt hundenyttårsvær. Tjukk grå himmel og lett storm. Bli'kke mye koselig å stå ute og fyre opp raketter i kveld. Sa brura.

Er dette tidspunktet for en gjennomgang av året som har gått? Det er vel på sin plass. Hva har vi egentlig gjort? Frida har blitt et monster etter steriliseringen. Nå er det et år siden, og vi er skikkelig fornøyd med resultatet. Frida slipper å psyke ut av småting (det var en av bivirkningene av hormonhelvetet), og hun har blitt mye tøffere. Fremdeles litt miljøberørt, men vi driver på med å finne nøkkelen til hvordan vi skal takle det i konkurranseringen. I lydighet har vi fått opprykket til klasse 3, og vi skal starte i februar. Nå skal jeg fokusere litt på å ha følelsen av kontroll i ringen, slik at jeg har den samme selvtilliten og autoriteten der som på trening.

Jeg har gjort minst en interessant observasjon i år. Jeg har lenge jobbet med "prosjekt bedre attityd" i avstandskommanderingene. Jeg har prøvd å bruke Pavlov, gjennom å trene litt avstand med en gang jeg kom hjem fra jobb. Det hadde en liten effekt, men det tok tid, og jeg var ikke overbevist om resultatet. Så skrev Mr E (noen som har en Poster av ham jeg kan henge på soverommet?) et blogginnlegg om viktigheten av å begynne med frivillig adferd, og effekten av at dyret selv formidler at det er klart til å trene. Jeg måtte erkjenne at det var noe jeg hadde gjort lite av i det siste, i alle øvelser. Så jeg begynte med det, og mønsteret var omtrent sånn:

Dekk i utgangsstilling - kommando plass
Frivillig utgangsstilling - kommando dekk
Frivillig sitt i front - kommando dekk
Frivillig sitt i front - kommando stå
Frivillig dekk i front - kommando sitt
Frivillig dekk i front -kommando stå
Frivillig stå i front - kommando sitt
Frivillig stå i front - kommando dekk

Disse ble kjørt x antall ganger (i hver sin økt og med gode tenkepauser imellom). Dette er ikke akkurat rakettforsking, men det er lett å glemme slike elementære ting når man tenker øvelser og konkurransetrening. Og det jeg syntes var interessant var at det løste mitt attitydproblem etter første økt. Plutselig hadde jeg en hund som sto og logret i stedet for en hund som så ut som hun ønsket seg milevis vekk. Jeg kunne også gjøre dette rett ved siden av folk hun ellers synes er litt ubehagelige, uten at hun mistet gutsen (hun ble bare fortere sliten).
Jeg skjerpet meg også i forhold til resten av lydighetstreningen, og drillet meg selv til å stå passivt og vente til hun kom frivillig i utgangsstilling. Og det har gitt avkastning så det holder i form av mer energi og helhjertet innsats i øvelsene. Ikke så dumt å la hunden si fra når den er opplagt til å jobbe. ;)
Selv om alt dette har vært gjort tidligere, er det fort gjort å glemme det grunnleggende når man har kommet et stykke på vei. For Frida har utgangsstillingen alltid vært defaultadferd, men jeg opplevde etter en del konkurransetrening at hun kvidde seg til å komme i utgangsstilling. Selv om det burde være et tydelig signal til meg om at jeg gjorde noe feil,hadde jeg det så travelt med å komme i ringen at jeg presset henne videre (kommanderte utgangsstilling) selv om jeg kanskje burde sett at hun trengte en pause. Oh, well.

I fjor hadde jeg nyttårsforsett om å kline mer enn året før. Det slo helt feil, selv om jeg ikke trodde det var mulig å kline mindre. Jeg trodde jeg safet, men gikk på en kjempesmell. Det har jeg gjort før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen, men det er ikke noe kult av den grunn. Og spesielt ikke når klinestatestikken bare blir dårligere og dårligere (dersom noen har noen blogginnlegg som kan hjelpe meg på rett kurs, så er det bare å si fra). Med fjorårets fiasko på nyttårsforsetter, har motivasjonen for å finne på et nytt vært ganske laber. Men jeg kan jo alltids prøve: I 2011 skal jeg bli mørk og mystisk. Forhåpentligvis så mørk og mystisk at det vil gi ringvirkninger til andre områder også.

God jul!

2010-12-24T13:30:00.000Z

Frida minte meg på at det var ganske uhøflig å snyte bloggleserne for en julehilsen. Jeg hadde liksom ikke tenkt så mye på det, men hun har som vanlig rett. Derfor: God Jul til alle mine lesere, hvem dere nå enn måtte være. Håper dere får en koselig kveld med nære og kjære, god mat og masse herlig under juletreet. Frida får mest sannsynlig like mange (eller flere) gaver enn meg i år også, det er sånn det er når barna tar over julefeiringen. Heldigvis er hun raus med gaver selv også, hun er hyggelig sånn.

I år fikk jeg det litt travelt med selve innpakkingen av julegavene. Jeg pleier å kose meg med å pakke inn fint, med finfine bånd og nostalgiske hilsener på. I år ble alle julegavene pakket inn i en fei, og jeg ble litt flau over å levere fra meg gaver som så slik ut. Det lyste ikke akkurat omtanke av dem, kan du si. Så jeg måtte finne på en liten skrøne. Jeg la ut om hvordan jeg og Frida hadde fordelt arbeidsoppgaver i jula, for å unngå noe som heter julestress. Jeg måtte ta meg av gaveinnkjøpene, siden butikkene er så kjipe med hundeforbudsreglene sine (Frida har forsøkt å forklare at selv allergikere elsker henne, fordi hun er så skjønn og sjarmerende, men det er bare noen få som tør å bryte reglene). Og Frida tok seg av innpakkingen. Derfor ble gavene fra oss levert med litt krøllete julepapir, uten bånd, og med bare vanlig til-fra-lapp i år. Jeg måtte skrive på lappene da, siden Frida ikke er så stø med pennen (pluss at hun kunne funnet på å skrive at alle gavene var fra henne). Jeg passet på å forsikre om at jeg skulle ta innpakkingen selv neste år. ;)

Nå skal vi ut i snøen og minusgradene en tur før vi drar og feirer kvelden. God Jul alle sammen!

Amokk med julekalendere

2010-12-06T13:45:00.001Z

Det er in for tiden å bruke julekalendere som ledd i markedsføring. Man kan nesten bli litt lei, men så kommer disse alternative julekalenderne, da. Og noen av dem er ikke bare kjempekoselige, men de er nyttige også.

Fjellanger Hundeskole legger ut ett nytt aktiviseringstips på fjesboka hver dag. Det har så langt dreid seg mest om nesearbeid og problemløsning. Jeg regner med at man må være "venn" med eller "like" skolen for å få de tilsendt, men det er en god og konstruktiv julekalender.

Så til den store favoritten. Amokk har en julekalender som utelukkende dreier seg om leik. På trening i går prøvde jeg "lek for livet"-leken med de nye saueskinnslekene mine. Og hva kan jeg si? For første gang på lenge har jeg blåmerker på hendene (femkroningstørrelse) etter leik. Det var skikkelig fett, Frida var helt i hundre, og jeg ble redusert til et pesende astmavrak. Her må det trenes kondis, så jeg klarer å opprettholde bra lek med villdyret.

Så for dem som ikke er kreative nok til å lage sine egne kalendere (inkludert meg. Jeg klarer sånne med godteri i, men det er jo litt ukult), så er disse kalenderne gode som gull. Min julekalender i år blir å følge med på Amokk, og så gå fullstendig amokk i vill og heftig lek med Frøken Friken.

Klar eller ikke klar, det er spørsmålet

2010-11-28T16:46:00.000Z

Nok en gang har mr. Canis himself skrevet et blogginnlegg som sendte meg rett i tenkeboksen. Flaks igjen at jeg liker meg der.
Jeg har jo i perioder slitt med litt manglende engasjement på frøkna, spesielt når vi kjører lange kjeder og mye konkurransetrening med flere øvelser. Det er liksom den der spruten som mangler. Ser det spesielt når jeg har holdt på en liten stund, og Frida begynner å bli litt sliten. I all min iver over "bare litt til" før vi tar pause, må jeg gjerne kommandere henne i utgangsstilling. Og det er akkurat det da, for når Frida er gira på trening, så trenger jeg ikke det. Da sitter hun klint inntil siden min, og formelig tigger om å få jobbe. Kanskje jeg rett og slett skal bli flinkere også i midten av økten å sjekke (ved å la henne selv tigge om å få jobbe) om hun faktisk er i stand til en repetisjon til. Det var lurt.

Var hos dyrlegen til vaksinasjon og kontroll her en dag. Fikk tilbakemelding på at hun så utrolig sunn ut, tenner, ører, øyne og alt var bra. Til og med vekten. Nå er det et år siden hun ble sterilisert, og hun har ligget jevnt rundt 21,5 kg. Selv om jeg godt kunne tenke meg å ha henne ned i 21, så er det ingen krise enda. Men vi sjekket skulderen, siden den også har ulmet siden i sommer (kan jo også påvirke engasjementet). Hun har en reaksjon på venstre skulder, og den bør kanskje sjekkes ut mer. Nå har hun vært behandlet for betennelse i den skulderen to ganger, og jeg ser at hun stadig oftere begrenser seg i bevegelse for å spare skulderen. Det skal heller ikke så veldig mye bevegelse til før jeg ser smertetegn. Siden det ikke vises noe på røntgen er det CT eller MR som er neste steg, om ikke annet enn for å få vite hvordan jeg skal forholde meg til denne skulderen hennes.

Samtale med hund etter noen glass rødvin

2010-11-03T21:46:00.001Z

Her en dag hadde jeg den underligste samtale med Frida. Noen glass rødvin, en overtrøtt meg og en übersmart aussie på 4,5 år (Frida, hvis noen lurte). Samtalen gikk omtrent som følger:

Meg: Hvorfor har jeg egentlig hengt meg opp i at jeg skal trene 100% klikker?

Frida: Dumt spørsmål, hvorfor i all verden tenker du på det nå?

Meg: Vet ikke helt. Driver og diskuterer en del på nett, og der er så mange som rister på hodet over oss fanatikere. At vi bare ikke kan skjønne at verktøykassa blir så mye større når man kan hente litt fra alle metoder.

Frida: Herrefred, diskuterer du med disse fuglehundfolka igjen nå da? Kan du ikke heller bruke tiden på å gi meg litt pølse?

Meg: Du kan ikke få pølse hele tiden, nå skal vi bli tynne og spreke begge to, vettu. Ja, jeg diskuterer med fuglehundfolka og schæfergutta, og nubene. Samme hvor mye vi peprer dem med teori og dokumentasjon så blir de bare ikke enige.

Frida: Og du trodde de kom til å bli enige bare sånn uten videre?

Meg: Ja, du vet, kraften i de bedre argument og det der. Det skal være ganske heftige saker.

Frida: (rister på hodet) Diskusjon er for nørder, fatter ikke at du gidder å prøve en gang.

Meg: Men kan det tenkes at de har et poeng, da? Det høres jo ganske bra ut om man bare kunne plukke litt her og der etter hva som passet seg selv og sin hund best. Og siden det finnes så mange teorier, og forskningsresultatene forandrer seg fra dag til dag, så trenger vi vel egentlig ikke forholde oss til dem?

Frida: Ble det kanskje et glass for mye? Nå begynner du å prate sånn som de du er så oppgitt over. De derre som bruker symboler i hytt og gevær, uten tanke på at symbolene har et innhold. Stripper alt for essens og bruker det til eget forgodtbefinnende. Og de som forkaster alle synspunkter, fordi alle meninger er like bra (siden det uansett er så mange som mener noe, lizzm).

Meg: Stemmer det, det hadde jeg nesten glemt. Sånn som de svartrusskidsa i fjor som kjøpte rødrussklær fordi de heller ville være rødruss. Null respekt. Eller Libresse, som bruker kampsanger i reklame for bind, æsj nå ble jeg kvalm. Eller motebransjen som bruker politiske symboler som accessories. Og for ikke å snakke om alle de som tror at forskning bare er noe som foregår på laben, og ikke har noe med virkeligheten å gjøre, grøss. Men er det det samme da?

Frida: Rull inn puppen'a, mutter. Ser du virkelig ikke sammenhengen? Du kan ikke bare hente ting fra andre metoder bare fordi det ser fancy ut. Serriøst, hvis du begynner å tssjj'e på meg, så streiker jeg. Eller finner en mamma med litt vett i skallen. Ting du gjør har faktisk konsekvenser, vettu. Skal vi virkelig ta diskusjonen om konsekvenser igjen?

Meg: Joda, jeg ser den, og vi trenger ikke ta den diskusjonen nå. Og det er jo en grunn til at jeg begynte med klikkertrening i utgangspunktet. Jeg hadde ikke akkurat tenkt å begynne med noe annet, men man må jo nesten lure på hvorfor flere ikke ser fordelene med å trene rent. Jeg blir bare litt frustrert av og til.

Frida: Skjønner ikke hvorfor du blir frustrert, engang. Du har jo meg, og jeg er faktisk ganske perfekt.

Meg: Ikke bli for beskjeden nå.

Frida: Jeg sier det bare som det er.

Og slik fortsatte kjeklingen til en av oss sloknet på sofaen (jeg sier ikke hvem).

På tide med nytt innlegg nå

2010-10-29T15:57:00.000+01:00

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget, tror det er mest fordi jeg er lei av å se på neseprøveinnlegget. Jeg føler meg litt opprådd for tiden. Klikkertrenerkurset er avsluttet, jeg fikk opprykket til klasse 3, spesialsøkkurset er snart over. Når det blir så mange avslutninger kan det være vanskelig å sette seg nye mål. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å vente med å melde på til kl 3 til våren, men siden jeg har nesten alle øvelsene inne, tror jeg at jeg har bestemt meg for å starte 2. februar i Træffhallen. Jepp, det er mitt nye treningsmål.

Neseprøva er snart i boks, det eneste som gjenstår er å baklengskjede hele øvelsen. Så langt ser det ut som den blir veldig bra.

Frida har fått prøve seg på asfaltspor. Det gikk kjempebra, men det viser seg at hun også på asfalt trenger litt eldre spor (minst 40 min) for å gå bra. På ferske spor ruser hun fælt. Før vi dro i tunnellen kjørte vi et grusspor ute (i sterk medvind). Pia var figurant, og hun skulle legge lua si igjen som smeller. Det var sikkert litt kaldt der i stormen, så hun glemte å legge ned lua. Det ble en utrolig bra erfaring for meg, å gå et spor som jeg ikke visste hvor startet. Jeg tuslet bare rundt med frøkna, og plutselig slo hun nesa rett i bakken, tok en nittigrader og begynte å spore (og det er lenge siden vi har gått spor sist). Jeg hadde ikke engang sporsele på, bare en vanlig tursele, men Frida visste nøyaktig hva hun skulle. Noe sier meg at jeg må bli flinkere å bruke flere figger enn Pia, slik at ikke spor er ensbetydende med bare henne. Men det har sine fordeler at hun har et sånt forhold til Pias kroppslukt også (tror jeg), for når jeg skal gjøre det ekstra vanskelig (f.eks de første gangene på asfalt) kan det kanskje hjelpe å ha en ID-lukt hun er så gira på? Men jeg må suge meg på de andre i NRH-gjengen også, sånn at hun får flere erfaringer.

Neseprøve

2010-10-10T01:00:00.000+01:00

Har i det siste jobbet en del med neseprøven. Hele øvelsen må være klar til 24. oktober, så vi har ikke så lang tid igjen. I tillegg er det viktig for meg å trene den inn så bra som mulig fra begynnelsen, da øvelsen er både i klasse 3 og Elite, og kravene til bra utførelse er ganske strenge. Jeg håpte på at spesialsøkkurset ville hjelpe oss på vei, da det å diskriminere mellom ulike lukter, samt å markere på den rette lukten, er sentralt der. Hvordan framdriften hadde vært uten den læringen i kroppen, se det får jeg nok aldri vite.

Selve øvelsen består av flere momenter: luktdiskriminering, opplukk og avlevering. Før man begynner å lære inn opplukket kan det være lurt å lære hunden å frysmarkere på den rette pinnen, da det gir en sikkerhetsmargin pluss at det minimerer sjansen for prøvesmaking. Å plukke og avlevere pinnen er det jeg er aller minst bekymret for, så det tar vi etter at søket og markering på rett pinne er helt sikkert.

Trinnene i treningen fram til nå:

Frysmarkere på pinne i hånda
Frysmarkere på pinne på bakken
Velge pinne med min lukt ved å holde en uberørt og en berørt i hendene (plasthansker)
Variere posisjon, slik at det ikke er plasseringen hun markerer. På dette stadiet kjørte vi oss litt fast. Frida har veldig lett for å markere, men vanskelig for å "skru på" nesen. Det kunne se ut som hun markerte på en, og dersom hun ikke fikk respons på det byttet hun til neste uten egentlig å bruke nesen. Jeg kunne fjernet pinnene når hun markerte lenge på feil pinne, men hun er litt var på feiling, så det ville være et sjansespill, derfor prøvde vi en annen strategi (trinn 5).
For å unngå at hun bare eliminerte den hun ikke fikk respons på, men faktisk skulle begynne å søke etter rett pinne, la jeg den berørte pinnen sammen med 4 andre uberørte. Jeg fikk umiddelbar respons gjennom at hun begynte å bruke nesen mer aktivt, og at hun brukte mindre og mindre tid på de uberørte pinnene. Dette er tydeligvis svært krevende for henne, for vi kan ikke kjøre mer enn to økter uten at det går utover kvaliteten på økten (hun går over til å bare markere pinne uten å bruke nesen).
Jeg begynte raskt å generalisere til andre underlag (gulv, grus og gress), slik at neste dag var det grus, og i dag var det gress. Muligens ikke helt etter boka, men jeg og Frida har ganske god erfaring med å begynne å generalisere ganske tidlig i treningen.
Frida har som sagt lett for å ta posisjon før lukt, noe som gjør at jeg må ha tunga beint i munnen og flytte posisjon ofte. Jeg gjorde en bommert med å legge pinnen lengst til høyre på første repetisjon, noe som gjør at hun ofte markerer lenge på den pinnen før hun går videre. Dersom pinnen ligger lengst til venstre, ser det også ut som om det er ekstra vanskelig, så den må vi jobbe med. Det ser ut som det gunstigste er å begynne med pinnen rundt midten, og så variere mellom kantene etter hvert (som vi gjorde på plattformen på spesialsøk modul 1). Jeg må holde korte økter, for å unngå at hun begynner å tippe, eller grøss og gru - plukke opp feil pinne (for vi kan jo aldri prøveplukke rett pinne, må vite).
Fram til i dag har jeg sittet på bakken når vi har trent, men siste økt i dag forandret jeg kroppsposisjon til stående, uten at jeg merket noen forskjell på Frida av den grunn.

Planen fremover:

Må jobbe fram mer sikkerhet i søket, og være helt kvitt testemarkering før jeg går videre. Når hun prøvemarkerer på feil pinne gjør jeg ingenting annet enn å vente til hun fortsetter å søke av seg selv. Det er kun å markere på rett pinne som gir belønning, og så lenge hun bare frysmarkerer og ikke *grøss* plukker dem opp eller prøvesmaker, er det helt i orden. Jeg kunne muligens gått inn med time-out når hun henger seg opp, men det er russisk rullett (med skudd i mange kammer) med Frida. Jeg tror det er viktigere å sørge for at hun er så frisk i topplokket at hun ikke bare prøver seg fram på måfå fordi hun er for sliten.
Neste steg er å øke avstanden ut til pinnene. Lurer litt på hvordan jeg skal løse det på en god måte. Mulig jeg må lure en medhjelper til å klikke for meg (som kan stå nærmere).
Vi må også trene på at de andre pinnene har vært berørt av noen andre, så hun skiller mellom min lukt og andres lukt. Det kan jo greit la seg kombinere med at medhjelper står ute ved pinnene (men begynner først på nært hold.
Deretter blir det å lære inn opplukket og avleveringen, noe som går glatt siden apport av forskjellige øvelser (også små feltgjenstander) sitter godt.
Baklengskjede hele øvelsen.

Plan framover

2010-09-21T16:26:00.000+01:00

Fram til slutten av oktober må jeg fokusere på den praktiske eksamenen til KlikkerTRENERkurset. Nå har det visst blitt endringer i kravene, trodde jo først jeg måtte vise alle GF+prosjektoppgavene på alle nivå. Men det jeg skal vise fram er:

tramp på musematte og bli stående i 3 sek med kroppen vendt framover
frivillige skifter mellom sitt, ligg og stå på avstand uten å bevege seg framover
baklengs firkant
utgangsstilling med heftig avstandsbelønning (type ball som kastes eller figurant som lokker e.l)
full fri ved fot-øvelse, ca kl3-nivå
ligg under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
stå under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
fellesdekk med skjult fører 5 minutter
full apportøvelse med stimuluskontroll
full øvelse hopp over hinder med sitt med stimuluskontroll og baklengskjedet
kryp 3 meter når fører går vanlig ved siden
full neseprøveøvelse med stimuluskontroll
full budføringsøvelse 50 meter
3 selvvalgte triks (eksorsisten, dramatisk død, hvor stor er du?)
en egenvalgt adferd eller øvelse (springe rundt sekk)

De jeg har markert i kursiv, er de jeg har igjen å lære inn/jobbe med.

I tillegg må jeg være flinkere å la Frida jobbe lengre for hver belønning. Under konkurransen var 1. halvdel gode karakterer, mens fra apporten av gikk det ikke så bra. Grunnen til det var at hun var skikkelig sliten, men selv om hun var det greide hun å gjennomføre øvelsene riktig, fordi de sitter rimelig godt. Planen for å gjøre henne bedre på dette punktet er å la det være hovedregel at vi på hver trening (eller minst to ganger i uka) kjører to øvelser sammen. En gang i uka bør jeg jobbe med 2-4 øvelser, men ikke noe særlig mer enn det. Jeg må naturligvis balansere dette med god og variert trening på delmomenter i tillegg. Dette tror jeg vil bygge opp kondisjonen hennes uten å drepe lysten på lp-trening.

Fokusoppgave hver dag når jeg kommer hjem fra jobb er å jobbe med avstandskommanderingen. Foreløpig er det frivillige skifter mellom sitt dekk og stå, etter hvert blir det å legge på kommando. Målet med dette er å få bedre energi og attityd inn i øvelsen, og hva er vel bedre enn å trene det når hun er i gledesrus over at mor har kommet hjem? Forhåpentligvis vil jeg raskt se endringer i holdningen hennes, og forhåpentligvis vil jeg greie å beholde den når jeg legger på kommando også. (Det blir forresten et senere prosjekt: å jobbe så bra med stimuluskontroll på alle områder, at hun er trygg på hva alle kommandoer betyr, og dermed ikke får den forferdelige, skambankte holdningen).

Klasse 2, 19.september for Tanja Hulsund

2010-09-19T18:45:00.003+01:00

Fellesdekk 10
Fri ved fot 9
Dekk under marsj 9,5
Innkalling med stå 8
Stå under marsj 10
Apport 8,5
Hopp over hinder 6
Fremadsending 0
Avstand 6,5
Helhet 8,5

Poengsum 161, 1.premiering og opprykk til klasse 3, vinner av klassen

Selv med en fører som var hysterisk av nerver (Valium, yes please), så gikk det faktisk ganske greit. Øvelsene sitter stort sett bra, bare litt smårusk her og der. Vi mistet et poeng på fri ved foten fordi hun ikke satte seg på siste helt om og holdt. På innkalling med stå har vi fremdeles litt testing med å senke farten for å få en lettere stopp, og spruten mangler. På apporten begynte hun å bli sliten, så det manglet litt sprut. På hopp over hinder og fremadsendingen hadde hun seg en liten hjernepause (eller middagshvil, hun var borte vekk). Avstanden var dagens opptur. Hun tyvstartet så vi mistet den første sitten, og dommeren ville at hun skulle fullføre bevegelsene mer, men jeg er råfornøyd over at hun ikke psyket ut.

Hva lærte vi i dag? Vi må trene mye jevnere. Frida var sliten halve programmet, og jeg skylder på dårlig treningskondisjon (og hvem sin feil er det?). Vi trener rett og slett for sjelden, ihvertfall på den måten som betyr noe i ringen, så neste gang skal jeg gi henne bedre forutsetninger. Hun hadde veldig lyst ut av ringen i dag, men denne gangen var det ikke fordi hun ikke likte seg inne hos meg, men hun mente hun fortjente lønn for strevet litt tidligere. Jeg må passe meg nå, så jeg legger opp treningen slik at konkurransene ikke er de vanskeligste hver gang. Ser kanskje litt tendensen til at hun tillater seg å koble ut på en måte som hun ikke gjør på trening. Dermed blir det prosjekt-bedre-konkurransetrening i vinter. Med alt jeg skal hive meg med på, så har den gode lydighetstreningen fått lide, og det går virkelig ikke an! Man blir ikke god hvis man trener bare litt på alt, så jeg må faktisk prioritere det som er viktigst for meg.

Å klikkertrene en tenkende hund

2010-09-17T14:00:00.000+01:00

Aussien er en av de rasene man kaller "tenkende hunder". Det er en del raser som er avlet på å kunne ta egne avgjørelser, og å selv vurdere hva som er den beste løsningen på ulike problemer. Noen raser skal ha det som kalles intelligent ulydighet, noe som innebærer at den ikke skal adlyde dersom den opplever at fører gir en uklok kommando. Innebærer dette at aussien tenker mer enn andre hunder? Det kan vel neppe bevises, så jeg prøver heller å finne en forklaring jeg kan observere. Det jeg har observert, er at min aussie har en eksepsjonell evne til å dra slutninger ut fra enkeltepisoder. Hun glemmer aldri, alle opplevelser er med på å forme hennes senere avgjørelser. Min konklusjon utfra det er at hun (nå representerer hun aussien, dette er med andre ord skikkelig vitenskapelig gjennomført) har større evne til å diskriminere og generalisere enn de fleste andre raser jeg har vært borti. I tillegg er de rå på response-cost-tenking, altså å finne måter å spare energi på, en konsekvens av at de har vært i hardt arbeid daglig, og dermed må hvile når de kan (og spare krefter der det går an).

Så var det det med klikkertrening, da. Nå er det ganske mange ting man kan snakke om i klikkertrening, her skal jeg snakke om feiling. Et slagord som går igjen er: en feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livsstil. Moralen er at man hele tiden skal holde seg på så lav feilprosent (ikke over 20 % ihvertfall), og når feil oppstår, bør man ha tunga rett i munnen for at hunden ikke skal feile flere ganger. Ofte innebærer det å senke kriteriene. Men er det alltid så klokt? Jeg er helt med på å lage gode kriterieplaner, og å følge reglene når det gjelder nyinnlæring. Men jeg har vært nødt til å tenke litt annerledes.

Selv om noen av konklusjonene mine er basert på min dårlige trening, tror jeg de likevel kan være interessante. Min lille Frøken Fryd ble for en stund siden mye flinkere å feile enn å få framgang. Hver gang jeg skulle lære henne en ny adferd, gikk det bra en stund, før hele greia raknet. Mest sannsynlig kom det av at jeg kjørte for mange repetisjoner på samme kriterie (aussien synes ikke samme vits er like morsom hver gang, som f.eks border collien gjør). Det er en kjent myte at disse hundene kjeder seg med for mange gjentakelser. En annen mulighet er at jeg belønte for dårlig (selv om jeg vanligvis heller belønner for bra). Tabben jeg gjorde, var at istedenfor å gå ned ett eller to trinn i kriterieplanen, gikk jeg ganske langt tilbake - for å bygge opp alt på nytt. Konsekvensen av dette var at Frida ble rå på å feile. Jeg velger å tro at hun ble forsterket positivt ved å få lettere oppgaver (lettere oppgaver = mindre energi brukt for å få hver belønning). En annen tabbe jeg gjorde var å tro at Frida ble veldig usikker av å feile. Hun er skuespiller av rang, og jeg tror at hun har lært å koble min usikkerhet (når jeg begynner å tvile på hva jeg gjør når hun har feilet) med sitt skuespill (hun ser ut som om hun er mishandlet bare hun føler det minste ubehag, og om det er skuespill eller bare godt språk, det har jeg ikke bestemt meg for enda) til at treningen blir enklere. Det skal som sagt ikke mange gjentagelser til før hun drar slutninger, og er det noe jeg har lett for, så er det å lage meg ubevisste mønstre. Når Frida i tillegg er så flink til å spare energi, ble summen av dette ganske dårlig trening. Hun ble faktisk shapet til å gjøre mindre og mindre, og jeg var helt fortvilet over at hunden min bare ble usikker av treningen, istedenfor selvsikker og rå (som var målet mitt). Ok, nok bekjennelser om min dårlige trening (til mitt forsvar kreves det et skarpt hode for å trene så kjappe hunder, og jeg er bare middels anlagt).

Ok, Linda hjalp meg til å se at jeg faktisk ble lurt trill rundt av min firbente pode (nokså pinlig i grunn), og jeg sluttet å hele tiden gå tilbake mange hakk, ga henne heller en pause eller bare en ny mulighet på samme trinn. Om det ikke funket, kunne jeg gå tilbake et trinn, men ikke noe særlig mer. Målet var jo her å bryte troen hennes på at hun kunne "slippe unna". Høres ikke særlig klikkersk ut, men skittsann. Dette skjedde vel for ca tre år siden, og vi fikk brutt mønsteret. Jeg ble flinkere å shape henne til mer innsats isteden for mindre, og vi fikk jevn framgang i treningen. Det med å se usikker ut har likevel hengt ved oss, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Frida er ingen usikker hund, men hun kan innimellom se helt forferdelig ut.

Hva har så utløst denne flommen av minner og bekjennelser? Jo det siste året har jeg vært over middels interessert i ren klikkertrening, og dermed mer bevisst på å unngå feil igjen. Pia fungerer som mitt feil-politi, og hun hadde besvimt om hun hadde sett oss. Jeg og Irene skulle repetere det å skille mellom dekk og stå under marsj. Slet en stund med dårlig attityd under disse øvelsene, men en økt i sommer fikset det. Da gikk Irene ved siden av meg, og hun klikket og belønnet (slik at jeg kunne gå videre uten å se meg tilbake). Dette funket som fy, og istedenfor å se skambankt ut, så så hun faktisk ut som en råtass. Dette skulle vi altså gjøre igjen onsdag kveld. Problemet var bare at idet jeg sa dekk, så satt Frøken Fryd. Dette gjorde hun gang på gang. Og hvis hun ikke satte seg, så sto hun. Jeg begynte å bli lettere panisk, gjorde meg klar til å gå tilbake i kriteriene, var livredd for at alt skulle rakne til søndagen, og at Frida skulle låse seg helt. Men av en eller annen grunn fant vi ut at banna bein, vi skulle kjøre på. Frida feilet antakelig en plass mellom 15 og 20 ganger (var nok her Pia hadde svimt av, eller nektet å prate mer med meg). Men hva skjedde? Frida falt ikke sammen, hun ble derimot bare mer og mer forbanna (det lyste svart av øynene hennes, og hun sendte meg noen blikk som ikke var nådige). Plutselig smalt hun ned i dekk, vill i blikket - jeg og Irene hylte til, og det ble selvfølgelig knallbelønning. Etter det hev hun seg ned i dekk, gang på gang, og hun har aldri hatt så kjappe dekker (skikkelig border collie-stil), og attityden var bare helt rå. Men hun var ganske klar over hvor mye belønning hun skulle ha, og jeg var glad det var Irenes fingre som skulle levere godsakene (jeg hørte ingen hyl, så jeg tror det gikk bra). Tror det er noen av de mer spesielle øktene vi har hatt, og definitivt den kuleste på lenge. Sjekket dekk under marsj igjen torsdag kveld, og den var framdeles mye bedre enn den noengang har vært.

Jeg tror ikke det her var snakk om ekstinksjonsburst. Jeg har sett tendensen tidligere, og det er de gangene jeg setter henne i situasjonen: "vil du ha belønningen, så må du gjøre jobben". Jeg så det da jeg lærte inn hold fast (vil du ha maten, så må du gripe), og når vi jobbet med bringkobbelet (vil du høre "vis mann", må du ta den i munnen) på runderingskurset med Morten Egtvedt. Jeg er som sagt ingen tilhenger av tankelesing, men du er ikke mye i tvil når Frida tenker "drittkjerring". Hun får et "javel, -hvis-det skal-være-på-DEN-måten-blikk", som i grunn er ganske festlig å se på.

Når jeg nå har innrømmet alle mine dårlige trenerferdigheter, er det mulig jeg blir kastet ut av det gode klikkerselskap. Jeg får la det stå til, og satser på å be om forlatelse dersom det blir avkrevd. Jeg har hørt uttrykket "akkurat passe dum til å trene", og jeg skjønner det godt. Jeg må innrømme at jeg liker å måtte gruble litt over treningen, men av og til hadde det vært ok å hatt en blondere hund igjen. En happy-go-lucky-type som ikke tenker altfor mye selv. Ah, søte drøm. Men egentlig tror jeg det er helt ypperlig å ha det som det er. En hund som aldri slutter å utmanøvrere meg - det er god medisin mot å bli (enda mer) høy på pæra.

Konkurransetrening

2010-09-11T00:30:00.000+01:00

Neste søndag skal vi i ringen igjen. Selvtilliten min i forhold til konkurranseringen er ikke på topp. Det føltes ikke bra å gå i ringen sist, da raknet det først for meg og deretter for frøken frosk. Nå er det vel sånn at de fleste som konkurrerer med hund opplever å bomme en gang i mellom, men det ser ut som at jeg takler å feile omtrent like dårlig som frosken. Men etter en liten pause, prøver vi nå igjen, med nesten godt mot.

De siste par dagene har jeg endelig (den tidsklemma er jaggu ingen spøk) fått konkurransetrent igjen. Nå har vi bare såvidt vært innom noen av øvelsene på trening det siste halvåret, men de er såpass stabile at jeg stort sett kan kjøre rett på øvelsen uten å repetere delmomenter (jeg sier det igjen, den baklengskjedinga er genial - øvelsen ser likedan ut selv etter LANG tid). Så de siste to dagene har jeg brukt på å baklengskjede de 3-4 siste øvelsene i programmet.

Svakheten vår er fremdeles avstandskommanderingen. Desverre hadde jeg ikke fokus på attityd når jeg begynte å sette sammen den til hel øvelse, og med en hund som aldri glemmer er det ikke så lett å bare gå inn og trene frivillig en stund, for med en gang øvelsen settes sammen igjen, er attityden tilbake. Men den blir stadig bedre, så jeg øyner håp. Det som er det kjedelige er at det blir sisteinntrykket til dommeren, og jeg vil helst at det skal se pent ut.

Torsdag begynte jeg med å kjøre 4xavstandskommandering, slik at hun ble sikrere (da blir attityden bedre) før jeg la på fremadsendingen. Dette gjorde jeg noen ganger før jeg la på hopp over hinder. Jeg hadde godbitbaren klar, og kjørte på avstandsbelønning. Jeg belønte en del mer enn vanlig, for at ikke kjeden skulle falle sammen av for dårlig forsterkningskvalitet, og det funket bra. Frida jobbet bra, det funket å kose mellom øvelsene, og hun var så gira over å få jobbe videre mot belønningen at transportene var klokkeklare.

I dag (fredag) trente vi ute hos Irene. Der satt ikke avstandskommanderingen helt (hun så trykket og usikker ut), så vi tok den ut av ringen og kjørte to repetisjoner med direktebelønning fra Irene (belønningen kan ikke bli bedre enn når den kommer fra Pia eller Irene), og så satt vi den inn i ringen igjen. En oppsitt og så versågod, før vi kjørte hele øvelsen. Deretter la vi på fremadsending, hopp over hinder og apporten. I dag var frosken så gira på belønningen at hun ble litt upresis. Hun var så gira på Irene at hun prøvde snarveier (mulig vi hadde en liten testefase), løp i buer mot Irene (sånn helt tilfeldig), og gjorde litt forskjellig rart. Hun var faktisk så gira over å komme videre at hun ikke var særlig mottakelig for ros mellom øvelsene (snakk om å kaste vekk dyrebar tid, lizzm), og hun ville gjerne ha belønningen med en gang. Dette kunne kanskje tyde på at øvelsene ikke er helt konkurranseklare, men jeg tror det skal gå bra. Vi hadde ihvertfall en intensitet og attityd jeg bare kan drømme om hvis skåla står der uten Irene. Litt kluss på siste økt. Det begynte å bli mørkt, så hun så ikke kjegla med en gang, og vi måtte klusse litt med ringbåndet, men apporten er i det minste klokkeren.

I morgen skal vi til Tone og trene, og da tror jeg at jeg må konsentrere meg om de første øvelsene. Jeg kommer til å baklengskjede første halvdel også, men er litt usikker på om det er lurt å så kjøre de to lange kjedene sammen, eller om det holder å bare jobbe med to separate kjeder (tar gjerne imot tips på det). Må eksperimentere med avstand til belønningen, for å forebygge at hun slurver slik som i dag (men uten å miste intensiteten). Er vel kanskje ikke helt stuerent, strengt tatt burde hun jobbe like bra uansett hvor den står, men det har vi ikke tid til å tenke på nå. Søndagens trening må jeg planlegge ut fra hva som skjer i morgen, og i neste uke skal vi bare kosetrene og muligens flikke litt. Siste del av uka skal hun få treningsfri, greit å ha litt deprivasjonshjelp så hun er litt ekstra sugen på å jobbe når vi skal i ringen. Helst ville jeg hatt en uke fri, men så var det den tidsklemma, da.

Jeg må i tenkeboksen og bli der en stund

2010-07-29T10:43:00.000+01:00

Frida er jo en liten frøken som har holdt meg ganske så i ånde, for å si det sånn. Selv om jeg alltid har hatt som plan for henne at hun skulle bli konkurranselydighetshund, og i min naivitet trodde at det ville gi henne nok å gjøre, så har frøkna hatt sine egne meninger om det. Fra hun kom i hus tok hun ansvar her hjemme (tror ikke hun syntes at det var noen kustus over meg og goldenen, vi var altfor avslappet til det - så her måtte hun inn med tiltak). Utenfor blokka måtte hun være i langline fra hun var omtrent 10 uker, siden hun med iver og kraft både varslet meg om inntrengere og tok på seg jobben med å få dem vekk. Det blir en del inntrengere å ta seg av når du bor i byens største blokk, liksom. På hundeklubben hadde hun sin første slosskamp med en voksen hannhund da hun var 5 måneder (det var faktisk ikke hennes feil, hun prøvde lenge å trekke seg unna, men den tok ikke signalene, så da måtte det bli angrep isteden), og fra da og til hun ble "voksen i hodet" var angrep beste forsvar hvis en hund ble mer påtrengende enn hun likte (f.eks kom for å snuse). Ellers hadde vi en lang periode på trening som gikk med på å lære henne å akseptere at de andre hundene hadde lov å bevege seg, uten at hun skulle inn og stoppe dem. Hun hadde svært lett for å gå opp i arousal (og når hun er høy kommer alle disse egenskapene hennes raskt til overflaten), men vi var også ganske flinke å trene på å ligge avslappet.

Hvordan løste jeg så alt dette? Vel, mye gikk på å kontrollere at hun ikke fikk fortsette handlingen (bånd), belønning inne hos meg når noe skjedde (kindereggøvelsen var flittig brukt), ellers gikk mye på å styre stressnivået hennes. Jeg lærte henne regler i leken (hun ble så heit at hun tok hendene mine isteden), og innførte regler hjemme. Reglene hjemme besto mest i å gi henne sitt-oppgaver før hun fikk oppnå noe, dette virket det som hun likte, hun skakket på hodet og var våken i blikket (vet jo at hun liker å få overraskende oppgaver). Dette skulle gjøre henne mer lydhør også i de mer betente situasjonene. Resultatet ble en hund jeg stort sett kan ha løs overalt, alltid villig til å jobbe sammen med meg, og veldig behagelig å ha med å gjøre.

Så hvorfor sitter jeg nå i tenkeboksen? Jo, alt dette som jeg gjorde ga meg en veldig kontrollerbar hund (og jeg synes det er helt herlig å kunne gå med hunden løs, med tryggheten i at jeg likevel har kontroll). Men hun ble også roligere og vi mistet spruten i leken. Etter den psykiske kjønnsmodningen kom det også fram hvor myk hun kan være (ekstremt myk ved lav arousal, ganske mye tøffere ved høy arousal), og hvor førerorientert hun er. På trening kan det at jeg løfter øyenbrynet, eller trekker et lite hjertesukk, være nok til at hun tror hun skal gjøre noe annet. Jeg blir litt stresset (spesielt når jeg trener mot konkurranse) når jeg f.eks skal trene innkalling, setter henne i bli, kaller inn - og plutselig smeller hun ned i dekk eller stå før jeg har rukket å kommandere. Hvorfor gjorde hun det? Jo, jeg klødde litt på nesen min, så jeg spilte ut neseborene en liten anelse. Denne varheten kombinert med lavt stressnivå, gjør henne til en ganske soft hund, og det er ikke alltid en fordel i lydighet.

Igjen, hvorfor sitter jeg og grubler over dette? Vel, etter steriliseringen (mindre østrogen, mer testosteron?), og etter at vi har begynt med mer nesearbeid og rundering har frøkna begynt å forandre seg igjen. Gamle Løvehjerte har kommet mer til overflaten. Hun går mye kjappere opp i arousal (halen står så i været at den krøller seg over ryggen hennes), hun markerer mye mer (markerer høyere, og letter innimellom på foten), hun patruljerer mye mer (sjekker at det er klar sikt foran meg), og hun varsler mye mer, både utenfor blokka og inne i leiligheten. Dette er grunnen til at jeg begynte å gruble, jeg var klar som et egg til å sette inn "stresstiltak", siden bjeffende hunder ikke er så populært i min blokk. Denne personlighetsendringen har også en positiv side, frøken fryd er nå mye lettere å hisse opp i lp-treningen, og hun engasjerer seg med mye mer glød i leken (faktisk sånn at lek kan nærme seg høykvalitetsforsterker, noe jeg en stund bare kan drømme om).

Jeg har jo registrert at en del dyktige hundefolk har begynt å gå vekk fra det med regler i leken, og istedenfor å ta hunden ned når den er gira, så utnytter de det til en lekeøkt (Pavlov), for så å heller ta de ned igjen etterpå. Dette er folk som er både reflekterte og flinke, så jeg hører litt ekstra godt etter når de snakker. Nå når jeg har muligheten til å ha en råere hund, tør jeg nå ta sjansen på å dempe henne igjen? Ulempen ved at hun går lettere opp er mer vokting og mer utfall mot fremmede hunder, men dette tror jeg at jeg kan bruke kindereggøvelsen på uten at det vil dempe henne. Jeg tror jeg kan få mer av den råskapen jeg har savnet i trening og lek. Må kanskje ofre noe, men jeg tror jaggu meg jeg er villig til å ofre det for litt bedre lek. Jeg har tidligere sverget til å styre stressnivået for å unngå at frøkna skal være så lettantennelig, men da har fokuset mitt vært på en levelig hverdag, ikke på treningen. Tror muligens jeg skifter kurs nå når jeg har opplevd baksiden av akkurat den medaljen (om jeg angrer er det uansett bare å snu igjen).

Treningsfokus og kursoppgaver

2010-07-28T19:05:00.001+01:00

For noen innlegg siden slet jeg med at frøkna var litt daff på trening. Jeg tok meg selv i nakken, innførte bur på trening (har ikke jobbet så mye videre med burleker, men hadde en del inne fra før), kortere og mer strukturerte økter med fullt fokus, og mer lek. Det funket fra første stund, faktisk så kjapt at jeg nesten glemte at jeg hadde hatt et problem. Er det noen sak?

Vi har to ganger igjen av klikkerTRENERkurset til Canis. Siste gang er det praktisk eksamen, hvor vi skal vise en hel liste med grunnferdigheter og øvelser. Grunnferdighetene skal vi vise minst 60 % av, med grei flyt (og naturligvis frivillig). Vi har de fleste inne, men targetoverføring (2.5), bakpartskontroll (hele 4), "frys"(10.5 og 10.6), kryp (hele 14), hals (hele 15-denne hopper jeg over) og luktdiskriminering (17.1) står igjen litt på før de er på flytnivå. I tillegg til GF har vi en liste med prosjektoppgaver med tre vanskegrader: nybegynner, medium og avansert. Vi fikk selv velge nivå, og siden Frida allerede hadde mye av lista inne, valgte vi avansert. Da må vi også vise at vi kan alt på lista på de lavere nivåene. Adferdene på listen skal kunne tilbys frivillig med "rimelig" bra flyt, om det ikke er nevnt spesielt at det skal være under stimuluskontroll. I tilfellene der vi skal vise hele øvelser med stimuluskontroll, må vi også vise at hunden kan tilby frivillig grunnferdighetene som inngår i øvelsen.

Prosjektoppgavene:

Nybegynner

se på eier i 5 sek
se på eier i 5 sek mens annen ekvipasje går rundt
se på eier i 5 sek med avstandsbelønning
følge etter og se opp når eier går baklengs
følge etter og se opp med avstandsbelønning
targetstick med snuten
snute i håndflate i minst 3 sek
snute i håndflate med omvendtlokking eller avstandsbelønning
trampe på musematte
sitt foran fører
sitt opp foran deg
sitt med avstandsbelønning
rygge inntil vegg
rygge i vinkel inntil vegg
bakpartskontroll på kasse
utgangsstilling
spontan gallopp fra medhjelper
innkalling fra sitt på kommando (LPkl1)
fri ved fot minst 20 meter med minst en vending
eksplosiv start fra sitt
eksplosiv start fra ligg
eksplosiv start fra stå
ligg foran fører
ligg fra utgangsstilling
ligg under baklengs marsj
stå foran fører
stå foran fører med omvendtlokking
stå under baklengs marsj
bli sittende/liggende/stående med omvendtlokking i 5 sek
bli liggende 1 minutt, fører på 20 m avstand
holde fast apport i 5 sek (sittende i utg.st eller foran)
levere leke/ball i hånd (target)
slippe leke på passivitet og starte lek ved aktivitet
fremad hopp til musematte
gå slakt i bånd fram til godbitskål eller medhjelper som lokker på hunden (ca 20 meter)
hverdagsinnkalling med håndtarget
hverdagsinnkalling med håndtarget fra forstyrrelse
3 selvvalgte triks
noen selvvalgte adferder vi selv synes er nyttige

Medium

sitt i utgangsstilling og se opp på eier i 10 sekunder, mens medhjelpere lager seriøse forstyrrelser rundt ekvipasjen
targetoverføring til forskjellige objekter
tramp på musematte med avstandsbelønning
tilby minst 15 tramp på musematte i løpet av 60 sek
tilby minst 15 sitt i løpet av 60 sek
sitt på avstand
rygge 3 meter uten vegg (denne må vi jobbe med)
vendinger på stedet
utgangsstilling med avstandsbelønning
full fri ved fot-øvelse, ca kl1-nivå
tilby minst 12 ligg i løpet av 60 sek
ligg på avstand
stå under baklengs marsj med avstandsbelønning bak fører (ikke bak hunden!)
fellesdekk 3 minutter
plukke opp apport fra bakken og komme inn i utgangsstilling
løpe inn fra medhjelper med apport + avlevering i utgangsstilling
fremad hopp + sitt på musematte
fremad hopp + sitt uten musematte
kryp 3 m etter target stick eller med fører foran
fryse nesa på riktig neseprøvepinne
gå frivillig bort til figurant
3 selvvalgte triks
en selvvalgt adferd/øvelse

Avansert

tramp på musematte og bli stående i 3 sek med kroppen vendt framover (denne blir utfordrende)
frivillige skifter mellom sitt, ligg og stå på avstand uten å bevege seg framover
baklengs firkant (såvidt påbegynt)
utgangsstilling med heftig avstandsbelønning (type ball som kastes eller figurant som lokker e.l)
full fri ved fot-øvelse, ca kl3-nivå (tror den er safe)
ligg under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
stå under marsj, hele øvelsen med stimuluskontroll
fellesdekk med skjult fører 5 minutter (må overtrene denne)
full apportøvelse med stimuluskontroll
full øvelse hopp over hinder med sitt med stimuluskontroll og baklengskjedet
kryp 3 meter når fører går vanlig ved siden (jobber med denne)
full neseprøveøvelse med stimuluskontroll (denne gruer jeg meg skikkelig til)
full budføringsøvelse 50 meter (denne tror jeg blir no sweat)
3 selvvalgte triks (jeg velger "dramatisk død"(hun slenger seg ned mens hun vrir på seg) - kommando er pang, "exorcisten" (frøkna snurrer på hodet) - kommando er "må vi ringe presten?" og "hvor stor er du?" (også kommando), hvor hun strekker frambena i været - de er på frivillig, men ikke på flyt eller full stimuluskontroll enda)
en egenvalgt adferd eller øvelse (har ikke egentlig tenkt på noe her)

De jeg ikke har kommentert er jeg stort sett ferdig med. De andre er stort sett påbegynt, er vel kun budføringen jeg ikke har begynt på enda. Til sammen er det 173 punkter, og det er veldig nyttig å være tvunget til å forholde seg til dem. Det gir ingen muligheter til å sluntre unna, og det gjør meg til en bedre trener. Godt jeg har noen uker til med ferie, sier jeg. I dag blir den store hundetreningsdagen, så nå må jeg slutte å skrive - og faktisk komme i gang med det :-)

RIK grunnkurs

2010-07-21T13:53:00.000+01:00

Forleden dag ble jeg kontaktet av en som mente at jeg burde skrive mer utfyllende om RIK-grunnkurset, istedenfor å bare nevne det i forbifarten når jeg egentlig snakket om noe annet. Jeg tar gjerne imot tips til hva jeg kan skrive om.

Vel, kurset ble holdt av Arvid Hagen, en skravlete bergenser med sans for blondiner og rockemusikk. Fredag kveld gikk med til teori. Vi fikk en grundig innføring i de ulike prøveprogrammene, og historien bak dem. Det var nyttig, og noe jeg ikke visste så mye om tidligere. Noe var litt fremmed for meg, jeg er vant til NKK's LP-program, hvor du blir trukket i poeng for hver minste detalj. Selv om jeg liker presisjonstrening, og synes det er fasinerende å trene ned til hver minste detalj, så ser jeg også baksiden av medaljen. Siden prøveprogrammene i RIK er avlsverktøy, er det en del andre ting som betyr mer enn om hunden stopper 20 cm fra kjegla, eller om den bruker et halvt skritt på å stoppe. Arbeidsglede, utholdenhet, samarbeid, selvstendighet - det er slikt som er viktig (dere må gjerne slenge inn en kommentar dersom jeg glemmer noe).
LP er også en sport med for lav rekruttering. Kanskje det hadde vært en ide å endre tankegangen rundt poenggivingen også i NKK. Ikke ved å senke kravene til presisjon, men ved å gi poenger for hvert utførte delmoment? Bare en ide.

Lørdag begynte vi med spor. Vi la ut ca 30-skritts-spor, 4 stk per hund, og godbit i hvert fotspor. Selv om Frida har begynt å få en del sporerfaring, regner jeg henne fremdeles som en fersk sporhund. Jeg hadde prøvd IPO-spormetoden med frøkna før, men uten å få det til. Nå hadde hun spesialsøk modul 1 (laboratoriearbeid) og modul 2 (ID-spor) i kroppen, så hun tok dette uten å blunke. Første spor gikk jeg ved siden og viste, mens jeg allerede på tredje spor gikk bak og holdt lina selv. Søndag la vi spor med vinkler, også helt uten problem. På slutten av sporøkten la jeg ut et spor som gikk over alle de andre sporene (alle hundene hadde gått spor over hele marka, både med og uten vinkler), og med to vinkler. Frida tok det på strak arm, og mor var ganske stolt. Merket på henne at hun var skikkelig sliten etterpå, det krevde nok en enorm konsentrasjon å holde seg på det rette sporet (hun var bare ute og sjekket et kryssende spor en gang, men det var også helt ferskt).

Vi hadde bitearbeid på slutten av dagen både lørdag og søndag. Jeg synes det er utrolig artig, og kunne på mange måter tenke meg å trene det selv. Jeg tror imidlertid sporten har et imageproblem, og at den trenger gode ambassadører. Slik som Arvid Hagen, som reiser rundt over hele landet og sier at det KAN gjøres på en positiv måte, og at man IKKE trenger å bruke brutale metoder for å lykkes (og så må han naturligvis gjøre det i praksis også). Siden sporten er så smal, og det den inneholder er såpass oppsiktsvekkende, trenger den støtte fra hundenorge (og NKK) for å få fortsette, og da er gode ambassadører et must. (avsporing slutt)
Det som også var litt stilig under bitetreningen, var å se hvordan de ulike rasene reagerte. De typiske tjenestehundrasene reagerte ganske stereotypt, mens de andre rasene reagerte mer uforutsigbart. Frida ville ikke gå i kamp med fig i det hele tatt (noe som ikke overrasket så mye. Hun overså ham totalt, noe som er hennes strategi når hun synes noe er ubehagelig. Hun kunne imidlertid holde litt i filla hvis jeg startet den, noe som var forbedring fra siste gang vi prøvde dette). Alt i alt var det ikke noe overraskende som skjedde der, men likevel gøy å se i praksis det vi hadde snakket om i teorien (om hvordan ulike raser reagerer).

Siste del var lydigheten. Den foregikk slik at hver øvelse ble demonstrert ved flere av våre hunder. Arvid var klar på at han demonstrerte hvordan han jobbet, men at det naturligvis er flere måter (som i all hundetrening). Noe av det kjente jeg igjen fra Maria Hagstrøms tenking, å allerede fra første stund lære inn øvelseslikt bevegelsesmønster gjennom lek. Absolutt noe å tenke på for å få fram fart og intensitet. Ellers var det ganske som forventet. Vi hadde en episode vi var svært uenige om, nemlig innlæringen av ligg og bli (som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg). Arvid ville ha en sikker bli gjennom at hunden aldri skulle tørre å reise seg (og at den skulle vite at prøvedommeren som sto ved hunden når som helst kunne ta den hvis den reiste seg), jeg vil ikke jobbe på den måten. Veldig mange hevder at man MÅ det for å få sikre resultater i sporten. Om det hadde vært tilfelle, er det ikke rart sporten har lite støtte. Heldigvis vet vi at så lenge hunden kan lære noe ved hjelp av straff, kan den også lære det ved hjelp av belønning (min hund skal f.eks vite at dommeren når som helst kan komme med grillet kylling - og spesielt hvis hun holder posisjonen når det blir vanskelig). Nå er det slik at de som driver denne sporten har både driftsterke og heite hunder. Det at de som regel er kjørt opp i stress, gjør ikke saken bedre. Man skal ha tunga rett i munnen når man har slike hunder, og her er en artikkel jeg liker godt. Håper det kommer flere som tenker slik.

Følelser

2010-07-12T15:31:00.000+01:00

Dette innlegget har ligget til modning en god stund. Har ikke helt visst hva jeg skulle fokusere på, men nå begynner det å demre. Jeg var nemlig på RIK-grunnkurs for en del uker siden. Det er Frida og mitt sitt andre, vi var på ett for noen år siden også. For det første synes jeg at C-arbeid i IPO er dødsfett, og for det andre er det litt ok å holde seg oppdatert på traddis-lingoen.

Denne instruktøren påberoper seg å være en av de mer rosa typene i IPO-miljøet, og det var derfor jeg meldte meg inn på kurs nr to. For de som lurer betyr rosa bare at man bruker positive metoder, og unngår å påføre hunden ubehag - noe som i denne tøffassporten fremdeles kan gjøre at du blir sett på som en tulling. Hår på brøstkæssa er ikke noe du greier å fake, og det er artig å se på hva som blir sett på som rosa i denne machosporten.

Nerdealarm og diger avsporing:
*(litt kjipt for oss jenter, for kroppshår er liksom litt uønsket hvis man skal være jentejente, både på brystet og andre plasser. Er sikkert derfor gutteguttene ikke kan ta imot råd fra jentejenter - når vi ikke har hår på kæssa glir på en måte ordene vekk (kanskje pga glatt hud?). De som er inne på kommunikasjonsmodellen vet at støy er alt som hindrer budskapet i å nå fram fra avsender til mottaker. For guttegutter (det er disse som tror de er ganske tøffe - de er lett gjenkjennelige ved at de bare greier å høre på de som er enda tøffere enn dem - jeg tror det er en sånn huleboerting) er altså kroppshår, eller mangel på sådan, støy. Dette fasinerer meg skikkelig, av og til hører jeg om noen som kommer gledesstrålende etter å ha fått råd om hundetrening, og så er det babygrøt. Når jeg bruker ordet babygrøt mener jeg naturligvis at det er det første vi tanter (uten hår på kæssa) lærer, det er selvfølgeligheter, som disse guttegutta bare ikke har plukket opp pga den tidligere nevnte støyen. Jeg vet ikke om jeg skal la meg underholde av dette, eller om jeg skal gidde å bli frustrert)*
Avsporing ferdig (forresten deilig å bitche litt).

Det kurset var i all hovedsak greit, selv om jeg måtte krangle skikkelig på lydighetsdelen - spesielt under innlæringen av ligg og bli. Da var det ikke mye rosa, nærmere helsvart - men det er ikke det jeg egentlig ville blogge om. Dessuten vet jeg at det er mange dyktige klikkertrenere som driver med IPO, så jeg gleder meg til de blir mer synlige.

Så kommer det jeg egentlig ville blogge om. Denne mørkerosa instruktøren sa noe som har ligget og gnaget i bakhodet mitt siden da. Han påpekte at hunder ikke har følelser. Og til en viss grad kan jeg jo være enig med ham. Det er viktig å prøve å holde seg utenfor skallen på hunden, og for mye menneskeliggjøring er ikke bra. Men det å si at hunder ikke har følelser i det hele tatt, det er vel litt drøyt. Men det kan forklare hvordan en del folk greier å feilbehandle hundene sine til de grader. Hvordan de greier å være brutale mot hunder som er usikre og trenger trygghet. Eller å fortsette å straffe hunder som allerede er tikkende bomber. For hvis de ikke tror at frykt, redsel, usikkerhet, mistenksomhet, smerte, sinne, mistillit, tillit eller ensomhet er følelser hundene deres kan ha, vil det forklare en god del. Kanskje en ide å bytte ut neste hundekurs med et kurs i empati? (Shit, der ble jeg tantete igjen - vel siden de ikke hører på klikkertanterosajenter i utgangspunktet, leser de vel neppe bloggen min heller).

Treningsfokus

2010-06-27T23:51:00.000+01:00

Treningsfokus er skikkelig i vinden for tiden, og det er jaggu meg bra. Jeg og frøkna har nemlig en liten krise i treningen vår. De siste månedene har vi nesten bare trent rundering og spor, og ellers hatt litt treningsfri. Så når vi begynte på igjen med lydighetstreningen, forventet jeg egentlig full sprut. Når frøkna sitt engasjement bare er så der, og attityden sier at dette er like spennende som oliven på glass, så må mor klø seg litt i hodet.

Jeg har kanskje vært bortskjemt, for Frida har alltid stilt opp med engasjement og vilje i treningene. Og jeg skal love at jeg har kunnet slurve med reglene for effektiv trening. Er det det som nå biter meg i rumpa? Straffes jeg nå for mye slurvetrening? Vel, om så er tilfellet skal jeg jobbe for å bli flinkeste jenta i klassen på effektiv trening.

Fokus fremover:

Burleker - fortsette der vi slapp (for omtrent et århundre siden)
Utvikle bedre lek
Null dødtid i øktene
Korte og intense økter
Dersom dårlig attityd eller engasjement får hun ikke fortsette treningen (Pavlov)
Og så MÅ jeg ha bedre planer for øktene mine!

Om grunnen til frøkna sitt manglende engasjement er en annen, vil uansett disse tiltakene kunne hjelpe.

Adferd klikkerstyle

2010-06-08T23:19:00.000+01:00

Jeg har klokketro på å bruke klassisk betinging for å endre problemadferd. Ved å endre hundens assosiasjoner til det den reagerer på, og altså endre hundens følelser, kan man skape varig endring - fordi man jobber med årsaken til problemet og ikke bare symptomene. Dette er ikke akkurat nytt krutt for de som er drillet i positiv hundetrening, men jeg tror det må sies igjen og igjen.

Men det er ikke bare ved problemhundtrening den klassiske betingingen er aktuell. Jeg har lenge vært opptatt av forebygging av problemadferd, det er jo dumt å være på etterskudd når man like enkelt kunne unngått problemet. Jeg kan komme med noen enkle eksempler:

Matforsvar: å komme innom valpen når den spiser og putte noe ekstra godt i skålen gjør at valpen får positive forventninger til at du nærmer deg maten - istedenfor at den blir usikker på om du kommer for å ta maten dens.
Bytteforsvar: når du lærer valpen at når du tar fra den noe, får den alltid noe verdifullt igjen. Når valpen gjennom hele oppveksten har erfart at den ikke taper noe på at du får "skatten", er det ikke noe problem å senere ta fra den gjenstander den har funnet.
Møtesituasjoner: gir du gode godbiter hver gang du møter gåere, joggere, syklister, barn, skatere, andre hunder osv, tar det ikke veldig lang tid før synet av disse utløser forventning om godis hos deg. Positive forventninger er noe helt annet enn usikkerhet eller frykt, og det gir heller ikke forventninger om å få storme frem for å hilse (siden godbitene alltid kommer inne ved din side). Dette kan man enkelt vedlikeholde ved å innimellom belønne (variabel forsterkning) gjennom hundens liv.
Rasetrekk som ikke passer i vårt samfunn: Disse er det spesielt viktig å forebygge, og man bør få vite om hva det gjelder ved å lese rasehistorikk og å snakke med oppdretter. Det vil naturligvis variere fra rase til rase hva som må forebygges.

Det jeg har nevnt her er ikke hverken spesielt ressurskrevende eller tidkrevende. Det eneste du trenger er en bevissthet om hva du vil oppnå, og gode godbiter. Situasjonene er jo der hele tiden, og du bruker ikke mer tid på å utnytte dem til din fordel enn å drive med kaoskontroll (og kanskje måtte bruke måneder på å jobbe vekk problemadferd senere). Easy peasy.

Det er ikke bare ved forebygging av problemadferd dette er aktuelt. Jeg bruker samme metode når jeg former hunden i oppveksten. Jeg snakket i et tidligere innlegg om at klikkertrening handler om å styre hundens erfaringer, og legge til rette for læring av rett adferd. Det samme gjelder følelser. Man kan trene inn følelser på samme måte som øvelser (på samme måte som i eksemplene over, ved å skape positive forventninger og assosiasjoner).

Lena Gunnarson skriver ofte om adferdsjobbing i god klikkerstyle i sin blogg. Det hun skriver om i dette innlegget kan jeg godt kjenne meg igjen i. Det er mange feller man kan gå i, og dette innlegget tar for seg noen av de jeg er mest opptatt av:

Slik jobbing tar tid - synd at vi lever i en tid hvor alt skal være kjapt og billig. Kvalitetsjobbing tar tid og krever innsats, og det å jobbe med følelser kan ta mye tid hvis følelsene er sterke. Dersom adferden har utviklet seg over år, så tar det mer enn en treningsøkt for å endre det. Hvis man forventer resultater etter veldig kort tid er det lett å miste troen, og det er det hunden som taper på.
Adferden har som oftest utviklet seg over tid - selv om du tror det kommer ut av det blå, gjør det sjelden det. Tegnene kan være der selv om du ikke har lagt merke til dem. Små enkelthendelser kan naturligvis være det, men som regel kan du sette det inn i en større sammenheng (de som snakker mest hund med meg er lei av å høre om at man må se på helheten). Et utfall kommer sjelden uten grunn, og det blir som regel flere enn ett.
Selv om du har fått stor fremgang, betyr det ikke at jobben er over. Jeg har hatt en del hundemøteproblematikk med Frida. Utgangspunktet var at hun blokkerte helt ved synet av fremmede hunder, og hun tok ikke engang godbiter. I perioder hvor jeg er flink å jobbe (dvs er forberedt på hundemøter ved at jeg har med noen godbiter på tur), logrer hun nå og tar kontakt med meg ved synet av hunder. Likevel skal det ikke mer enn to turer uten jobbing før hun blåser seg opp og hun knurrer fr dypt nede i magen. Selv om det er langt fra full blokkering og rabiesfråde, er ikke problemet helt løst enda.
Hvorfor vente til problemet er et virkelig stort problem før du tar tak i det? Det er mye enklere å løse små tendenser enn store problemer. Dette henger jo sammen med å ikke isolere enkelthendelser og å tenke helhetlig, men hva kan jeg si - det meste henger sammen.

Slipper ikke unna Pavlov

2010-06-02T16:29:00.000+01:00

For noen dager siden fikk jeg igjen motivasjonen til å trene konkurranselydighet. Vi hadde en økt torsdag, hvor jeg kjørte noen øvelser for å se hvor landet lå. Har ikke trent lydighet siden februar eller noe sånt, så jeg var litt spent. Testet innkalling med stå, dekk under marsj, stå under marsj og fri ved fot. Frida gjennomførte pliktoppfyllende og riktig, men litt uten iver. På en måte er det ok å se at øvelsen ser likedan ut selv om det går månedsvis mellom hver gang vi gjør den (den baklengskjedingen er grei sånn), men jeg hadde ønsket litt mer sprut. De siste månedene har vi trent en del frivillig adferd, og da har hun en helt annen glød.

Når jeg la på kommandoer på øvelsene (det begynner å bli en stund siden), var jeg ikke så oppmerksom på attityd og følelser. Hadde naturligvis lest kapittelet om Pavlov som alltid sitter på skulderen, men det relaterte jeg kun til fart/stressnivå i øvelsen. Frida har jo i perioder vært en noget følsom liten dame, og når hun blir usikker på hva hun skal gjøre, ser hun ganske trykket ut. Når jeg fortsatte med øvelsen selv om hun var trykket (satset på at usikkerheten ville forsvinne med antall repetisjoner), og jeg la på kommandoer i samme stil. Det jeg skulle gjort, var å ikke la henne fortsette mens hun så trykket ut - hun får bare kjøre repetisjoner når hun ser glad ut. Isteden har dårlig attityd blitt en del av flere øvelser. My bad.

En annen pavloviansk tabbe ble begått i fjor sommer. Jeg begynte å fokusere mer på fartsøvelser, fordi frøkna begynte å spare på kruttet i flere og flere situasjoner. Jeg belønte med ball, for å øke arousalen, og gjorde virkelig det jeg kunne for å få henne til å ta i det lille ekstra. Så viste det seg at hun hadde en betennelse i skulderen, og faktisk hadde hatt det ganske vondt. Etter betennelsesdempende, ro og gradvis opptrening kom futten i raketten tilbake. Når jeg nå oppdager at frøkna ikke greier å holde farten i lek, begynner å spare på kruttet i trening, og småhalter, blir jeg litt frustrert. Jeg prøvde å strekke på frambeina hennes, og hun trakk seg veldig tidlig på venstre side. Det blir dyrlegebesøk mandag, så jeg får holde henne i ro til da.

Jeg kunne jo nå benyttet tiden til fellesdekk/fellessittrening, men jeg er redd det er en dårlig ide. Hun har en sikker bli, men jeg har gjort en litt for god jobb med å betinge lavt stressnivå til øvelsen. Det vil si at hun legger seg ganske raskt på skinka i fellesdekken (jeg har skrevet om det før, og hun begynte med det som treåring). Planen min for bli-øvelsene var å belønne med ball og heftig lek istedenfor mat, for å få henne litt mer på alerten, og kanskje unngå at hun havnet på skinka. Den planen må utsettes, da ball nok er noe av det verste nå. Får se om jeg finner på noe annet i stedet.

Hadde egentlig lagt en superplan for treningene fremover. Vi skulle jobbe masse med lydigheten, kjøre på med maks forsterkningskvalitet, og jobbe med mer eksplosivitet i øvelsene (og attityd). Jeg har ikke lyst til å gå i ringen med henne igjen med en så dårlig attityd som hun hadde sist (var det noen som så ut som hun var dårlig behandlet, var det Frida - ikke gøy). Men jeg kan ikke gå i den samme fella som i fjor sommer, og jeg vil jo ikke utsette frøkna for smerte heller. Det er ergelig at planene blir forpurret nå når jeg hadde skikkelig treningsmotivasjon, men førstepri er alltid at hundeholdet og treningen skal være kjekt for oss begge. Jeg vil ikke utsette henne for metoder som kan true velferden hennes, og jeg vil ikke trene når hun har vondt. Så vi får vente til hun er frisk igjen før vi igjen går ut for å erobre verden. :)

Hva er klikkertrening? En liten kommentar

2010-05-28T12:30:00.000+01:00

Var på hundeklubben for første gang på lenge, tror faktisk det er måneder siden sist. Som vanlig blir mine blogginnlegg inspirert av hendelser som engasjerer, irriterer eller provoserer meg. Denne gangen var det en uttalelse fra en av traddisene i klubben. Han mente noe sånt som at jeg (sikkert fordi jeg er klikkertrener og pølsetante og alt det der) aldri har stilt krav til hunden, og at Frida bare gjør det hun selv vil. Velvel.

For det første stiller man som klikkertrener krav til hunden hele tiden. Man har kriterier (krav til hva hunden må gjøre for å få belønning), som i praksis betyr at man har en kravfase gjennom hele treningen. Det er riktignok ikke en slik kravfase som betyr "hvis-du-ikke-gjør-som-jeg-sier-(selv-om-det-er-jeg-som-har-vært-en-møkkadårlig-trener)-så-drar-jeg-deg-gjennom-gjørma-baklengs". Det er krav som hele tiden er tilpasset hundens nivå, og som gjør at den opplever å lykkes med mer og mer avanserte adferder -noe som gjør at de også har lyst til å gjøre dem.

Når noen påstår at Frida bare gjør som hun selv vil - må jeg nesten fnise når jeg ser for meg hvordan dagen hennes da hadde sett ut:

Patruljere alle områder som er hennes, dvs alle plasser hun har vært mer enn en gang, og sørge for at ingen der opptrer ubehersket, eller løper uten at hun har gitt tillatelse.
Sjarmere alle folk som har hendene i lomma eller noe som lukter godt, eller har noe hun har lyst på. Eventuelt skremme dem vekk hvis de oppfører seg feil.
Jage vekk alle firbeinte - bortsett fra katten til mamma og noen få utvalgte hundevenner.
Jage vilt er kjempegøy - hjorten er forøvrig lite flink til å be om lov til å være i hennes skog!
Sove litt, dersom det ikke er noe å passe på i øyeblikket (eller hvis hun ligger i beina mine, da er det greit at jeg passer på)
løpeløpeløpe og spisespisespise.
Leke med de som kan å leke (er bare andre aussier som skjønner hvordan lek skal foregå - de andre må bare settes på plass siden de oppfører seg feil).

Nei, du. Frida gjør nok ikke bare som hun selv vil. Men det er det som er greia med god klikkertrening, vettu. Du får hunden til å ha lyst til å gjøre det du vil den skal gjøre. Fordi det gjennom hele oppveksten har LØNNET seg å gjøre det jeg vil, kan jeg nå ha henne med (løs til og med) overalt, uten at jeg trenger å mase på henne.

Det var også en diskusjon om bruk av lokking og korrigering tidligere på kvelden. Den etablerte sannhet var da at klikkertrening er for vanskelig for vanlige førstegangseiere/familiehunder. Jeg liker ikke å undervurdere folk før jeg har møtt dem, og jeg har møtt mange førstegangseiere som raskt har blitt gode hundetrenere. Dersom man tar utgangspunkt i at klikkertrening er en metode som krever at både du og hunden har mer enn en halv hjerne på deling, eller har høy motivasjon for å lære, kan det jo virke trasig. Men samtidig er det ikke så forferdelig vanskelig . Det dreier seg om å holde seg til 4 enkle prinsipper:

Kjernepunkt 1

Bruk av positiv forsterkning, negativ straff og ekstinksjon for å forandre adferd.
Ingen bruk av negativ forsterkning
Forklaring på begrepene her

Kjernepunkt 2

Bygger på hundens egeninitiativ og bruker så lite hjelp som mulig for å få fram ny adferd.
Det betyr ikke at hjelp er forbudt, men at man ikke bruker mer enn man trenger, og om man bruker hjelp - fjerner det så raskt som mulig. Det er altså bedre å bruke litt hjelp enn å kjøre hunden på dunken av frustrasjon.

Kjernepunkt 3

Systematisk bruk av betinget forsterker.
Du trenger ikke engang klikker for å drive ren klikkertrening, dersom du systematisk bruker andre signaler (fløyte, "bra", du kan bestemme selv). De ulike b.f.ene har sine fordeler og ulemper, men det blir en annen historie.

Kjernepunkt 4

Bygge på adferdsanalytisk teori, og fokuserer bare på observerbare faktorer.
Jeg er ikke spesielt god på tankelesing, så det er greit å kunne fokusere på det jeg kan se:

Situasjon
Adferd
Konsekvens
Timing
Forsterkningsfrekvens
Forsterkningskvalitet

Hvis noen blir nysgjerrige - eller vil bevise at jeg tar feil, så ta en titt på Canis bibliotek. Der ligger det drøssevis med gode artikler om læring og klikkertrening . Nå har også Canis TV blitt gratis, noe som betyr at du kan få se god klikkertrening i praksis. I tillegg har Canis et gratis brevkurs i klikkertrening (ligger øverst på forsiden). Det betyr at man faktisk kan lære en hel drøss uten at det koster et øre. Dersom man er villig til å bruke penger på å lære noe, foreslår jeg å melde på gode kurs. Det er gøy, lærerikt og gir treningsmotivasjon.

Spesialsøk med Stig Meier Berg

2010-05-23T14:40:00.000+01:00

Etter å ha utdannet seg som instruktør på Hundcampus har Stig Meier Berg fortsatt med spesialsøk på Selbutunet.Han har lang og allsidig erfaring med trening av hund, og han er en sann ildsjel. Han holder flere typer kurs, blandt dem kurs i spesialsøk modul 1, 2 og 3.

Ettersom jeg har et ganske bevisst forhold til hvordan jeg vil trene hund, er det ikke gitt at alle kurs sammenfaller med mitt syn på hund og trening. Gleden blir da ekstra stor når man kommer over kurs eller opplegg som er overførbare til klikkertrening. Stig har ikke bare solid kunnskap om læringsteori, han tenker også helhetlig, og har en evne til å formidle (ikke enkelt å snakke til både klikkere og traddiser samtidig). Han kommer til Molde i august (Modul 1), og jeg håper mange melder seg på.

Jeg er opptatt av at hunden skal gjøre mye av arbeidet selv, dvs så lite bruk av hjelp som mulig. I tillegg skal ikke hunden oppleve noe psykisk press fra min side, det kommer ingen ubehag fra meg om hun skulle feile (ihvertfall ikke bevisst). For å få til dette splitter jeg opp adferdene jeg vil få fram i så små deler som mulig, og sørger for at hunden hele tiden opplever mestring. Det samme gjør Stig når han utdanner hundene i spor. Han bygger opp hundenes mestring gjennom å dele opp treningen i moduler, som så settes sammen til mer komplekse øvelser.

På samme tid var han hele tiden opptatt av å klatre oppover i trappa (hundens kunnskap bygges trappetrinn for trappetrinn - get it?). Man må tørre å gamble litt, ikke alltid safe (som mange klikkertrenere har lett for å gjøre). Samtidig som man av og til må gå tilbake i vanskegrad, må man av og til teste om hunden greier en eller to vanskegrader mer enn du er sikker på - hundene trenger utfordringer, og det blir lett kjedelig for dem om det blir altfor mange reetisjoner av det samme.

Jeg skal prøve å legge fram skisser og mer om nesearbeid fremover (men det får vente til sommerferien).

Runderingskurs med Morten Egtvedt

2010-04-27T16:05:00.000+01:00

I helga var det runderingskurs med Morten Egtvedt, og det var utrolig lærerikt og gøy. For meg var det litt slitsomt, å bytte ut røyk med sjokolade har nemlig hatt sine konsekvenser, for jeg var skikkelig tung i sessen. Treningsmål fremover må være å kunne løpe 50 meter uten at en hund kan høre meg på flere kilometers avstand. Hjelper ikke å gjemme seg i terrenget når man puster som en strandet hval, vettu. For Frida er denne typen trening midt i blinken. Hun er jo en følsom og litt forsiktig frøken, og alt søksarbeid vi driver med gir henne god selvtillit (også vekke fra meg).

Jeg har jo sett at Morten Egtvedt lenge har vært opptatt av at det er viktigere å få gode slag enn å unngå all påvirkning i runderingen. Dette fikk vi demonstrert tydelig i helga. Terrenget vi hadde var såpass krevende at vi måtte kjøre en del påvirkning på hundene for at de skulle få de erfaringene de trengte. Dette kombinerte vi med ren (klikker) systemtrening på åkeren, der vi fikk jobbet inn flying, signaler og rette linjer. Dersom vi skulle kjørt ren klikkerrundering i det terrenget (typisk Romsdalskog met tett buskas og uoversiktlig som bare det), ville vi blitt stående fast på et altfor tidlig stadie. Vårt ansvar fremover blir å bruke den hjelpen vi trenger, men samtidig greie å fjerne hjelpen så raskt som mulig. Frida har lett for å bruke synet, så med henne må vi alltid passe på at figurantene er godt gjemt. Når vi kjører disse to måtene å trene på parallelt, vil det bli bra.

Figurantarbeid var noe annet vi lærte mye om. Vi har belønnet hundene altfor dårlig, spesielt i leken. Jeg tror vi var flere som fikk noen aha-opplevelser der. Vi har hatt lett for å bli forsiktige og omtrent stappe filla inn i munnen på hundene, men nå i helga lærte vi hvor brutale vi faktisk kan være i leken. Skikkelig jaktlek (hvilken hare hopper frivillig inn i munnen på ulven?), og heller springe vekk fra de som synes det er litt ekkelt. Ikke alle liker selve drakampen, da kan man veksle mellom jakt-grep-slipp-ny jakt. I tilleg å venne hundene til gradvis mer rusking og dytting, spesielt på de som ikke er spesielt fysiske. Jeg fikk mange gode tips til hvordan jeg kunne jobbe med den typen lek, for der er ikke Frida alltid med (fungerer bare når hun er opphisset, og jeg vil gjerne kunne styre det mer).

Å lære hundene å leke med andre er det flere som har forsømt, og flere av hundene trengte støtte fra fører for å tørre å leke med andre. Det var også nytt for meg, og jeg forsøkte det allerede i går. Pia kjørte jakt/drakamp med henne. Og fra å være tilbakeholden når jeg stod på avstand, gikk hun rett i filla med en gang jeg kom og støttet henne. Må bare huske å fjerne den hjelpen raskt også.

Pia og jeg var de eneste som hadde både hold fast og utgangsstilling, så vi fikk kjøre baklengskjeding av melding i den siste økta. Det var utrolig gøy å baklengskjede under instruksjon fra Morten. Det var svært klargjørende i forhold til hva jeg skulle kjøpe (belønne), og hvordan jeg kunne legge opp til at jeg kunne unngå utmattelse pga testing. Jeg fikk også beskjed om å kjøpe noen repetisjoner jeg nok selv hadde feilet, og det var godt å få bekreftet at jeg godt kunne gjøre det. I og med at Frida lett kan bli usikker, tåler hun ikke så godt å feile, og å feile henne på slutten av en lang kjede, ville kunne bryte ned mer enn det gavnet.

Windowsprinsippet og arkivopprydding

2010-03-24T19:47:00.000Z

I forbindelse med klikkertreneren har jeg blitt mer bevisst på grunntreningen. Har tidligere snakket om at jeg har bygget en del korthus, noe som absolutt ikke lønner seg. Det å jobbe seg grundig opp på flytnivå, være nøye i stimuluskontrolltreningen, og være grundig når man begynner å baklengskjede - er alfa og omega.

Det som lett hender når man har fått stimuluskontroll på en del øvelser, og har jobbet mye med øvelser, er at hundene både blir litt passive (adferden "vente på kommando" blir mye forsterket), og de kan bli dårlige på å hente fram grunnferdighetene frivillig (de tilbyr gjerne bare de siste 5-6 du har jobbet med). Begge disse syndromene viste Frida tydelig den første kurshelga på klikkertrenerkurset. Frida kan flesteparten av grunnferdighetene (tror bare vi mangler hals, kryp og rygge i baklengs firkant), men hun hadde faktisk en del problemer med å bla gjennom arkivet sitt. Derfor har vi jobbet med det i det siste.

Jeg tar for meg de forskjellige mappene (har jobbet mest med foran-meg-mappa og baklengs-marsj-mappa). Da trener jeg en og en gf til å begynne med, og når alle sitter som de skal, begynner jeg å veksle mellom dem. Det vil si at jeg kanskje gir 2-3 klikk for en gf, før jeg holder tilbake klikket og venter på en ny gf. Tidligere ville en slik tilbakeholding av klikket føre til at Frida prøvde samme adferd flere ganger, før hun ble frustrert. Nå tar hun poenget med en gang hun ikke får flere klikk for samme gf, og prøver seg på en ny (som hun selvsagt får klikk for). Dette gjør at hun mer effektivt kan bla gjennom arkivet sitt, og bruke minimalt med energi på uhensiktsmessig adferd.

Jeg prøver meg samtidig på Rema 1000-prinsippet: Det enkle er ofte det beste. Jeg har lett for å tenke for komplisert, og det fører lett til at jeg får med en del "støy" i treningen. Klare mål gir klare kriterier. Klare kriterier betyr at du gir tydeligere signaler til hunden, noe som gir renere trening. Renere trening gir sikrere hund og mer effektive økter. Det blir mindre feiling underveis, og mindre sjanse for at du får med deg "spennende varianter" av adferden underveis. For de av oss som har hunder med slingringsmonn på minussiden, kan det være en fordel.

En klok mann

2010-03-19T15:11:00.000Z

Dette innslaget av Dr. Ian Dunbar har mange gode poenger som er godt og tydelig forklart. Jeg skal la det snakke for seg selv. :)

Å flytte grenser

2010-03-13T23:12:00.000Z

I øyeblikk der jeg har noe tid å slå ihjel, deltar jeg innimellom i nettdiskusjoner på Canis eller andre fora. Som regel dreier diskusjonen seg om "Hundehviskeren" eller metoder generelt. Diskusjonene blir ofte opphissede, og meninger kommer fram som både opprører og provoserer.

Det som gjentar seg gang på gang er at folk har svært ulik terskel for hva som er "greit" å gjøre mot hunden. Når det gjelder Hundehviskeren, er det nesten utrolig hvordan noen ser både kveling, spark, strømming, tvang osv, mens andre ikke ser noe av dette. Jeg er jo klar over at hva man ser er helt avhengig av kunnskapsnivå, og at mye kan virke enkelt for den uinnvidde. Likevel skremmer det meg at noen bare ser at "det virket", mens andre ser en hund som er redd og smisker som besatt for å få eier "snill "igjen. Noen kjøper enkle forklaringer, mens andre gjennomskuer dem.

Nå er jo det vi ser på tv ekstremversjonen av hundebehandling. I hverdagen og rundt omkring på hundetreninger er det vel sjelden slikt som foregår? Nei, kanskje ikke, men debatten er interessant likevel, for det har med grenser å gjøre. Hva vi betrakter som akseptabelt og uakseptabelt avhenger av hva vi er vant til og ser rundt oss, samt hvilke kunnskaper vi har.

Man kan se hunder som blir rykket i båndet uten at de tilsynelatende reagerer på det. Eier kan tilogmed bekrefte at hunden ikke bryr seg om det. Det stemmer nok også, dersom rykk i båndet har blitt habituert. Man kan jo lure på hvorfor eier rykker i båndet (og risikerer nakkeskade) når det ikke har noen virkning, men h*n får kanskje ut litt frustrasjon på det viset. Men er det noe å mase etter da, hvis det ikke plager hunden nevneverdig (hvis man igjen ser vekk fra faren for nakkeskader)?

Jeg synes det. Jeg tror at det å flytte grenser er en utrolig skummel ting. For meg er det en grense som gjelder: jeg vil ikke med vilje påføre hunden min ubehag eller skremme henne til lydighet. Jeg vet at hvis hunden er mottakelig for straff, vel da er den også mottakelig for belønning. Jeg har all makt over hunden min, hun er prisgitt meg for alt hun trenger for å overleve. Dette gir meg et enormt ansvar, og det minste jeg kan gjøre er å sette meg inn i hva hun trenger for å ha det best mulig.

Hvis jeg skulle bestemme at det av og til var greit å rykke i båndet, er veien kort dithen at jeg ikke ser på rykk i båndet som alvorlig. Er jeg vant til å gå mot hunden med truende kroppsholdning og mørk stemme, ser jeg kanskje ikke på det som alvorlig heller. Griper jeg tak i snuten hennes og klyper til når jeg blir irritert nok, vil jeg mest sannsynlig ikke reagere på at andre gjør det samme.

Tar hunden skade av noe av det jeg nevner ovenfor? Vel, det er jo ikke alvorlige situasjoner, og hunder er utrolig tilpasningsdyktige. Men når det gjelder disse eksemplene er jeg ikke mest redd for hva som skjer med hundene. Jeg er redd for hva som skjer med oss. Hvis jeg begynner å synes at rykk i båndet, brøling, truende kroppsholdning, klyping osv er normalt - hvilken grense er den neste som flyttes da? At hunden legges i bakken med tvang? At man brøler mens man rister i hunden? At man tvinger hunden inn i situasjoner den ikke mestrer? At man dulter med foten (som vist på tv)? At man sparker med full kraft? At man struper? At man henger opp hunden etter strupebånd? Hvor går neste grense da? Hvis dette er normalt, og ihvertfall ikke noe å lette på øyenbrynet for?

Jeg forbeholder meg retten til å reagere på et tidlig tidspunkt.

Jepp, da har vi prøvd oss i ringen igjen

2010-03-07T15:56:00.001Z

Denne gangen var det ingen som filmet, og det var igrunn like greit. I dag fant jaggu meg frøkna på mye rart. Jeg fant på mye rart jeg også, så sammen var vi kjemperare. Neida, snakket med folk etterpå, og de syntes mye så greit ut, selv om jeg følte det var katastrofe.

Fellesdekk 10
Fri ved fot 8 (jeg rotet, gjorde holdt ved helomvending når jeg skulle fortsette å gå)
Dekk under marsj 10
Innkalling med stå 0 (her dekket hun mens jeg gikk fra, og så kjørte hun en frivillig dekk før jeg fikk kommandert stå)
Stå under marsj 8 (hun vred seg rundt etter at jeg hadde gått bak henne)
Apportering 8,5 (hun tok en stopp foran meg med apporten før hun kom inn, men ble sittende etter avleveringen -der tullet hun jo sist)
Hinder 9 (aner ikke hva hun trakk for, for der gjorde hun alt riktig)
Kjegla 0 (den sto ut mot publikum, og der drev to hunder og bråkte, så jeg må nok reparere en del på denne nå. Alle i klassen slet med denne)
Avstand 6 (hadde en dobbelkommando, ellers vet jeg ikke hva hun trakk for)
Helhet 6 (Frida trivdes ikke i dag, men 6 var likevel urettferdig lavt)

Tok med Frida inn i ringen etter konkurransen og kjørte litt frivillig fri ved fot. Hun tødde litt opp etter hvert. Prøvde innkalling, men da frøys hun (greier ikke løse ut på kommando). Det var en del støy i hallen da, så det var typisk sånn hun gjør når hun er usikker. Forrige konkurranse hadde jeg lekt litt med delmomenter på tur uka i forveien, mens jeg denne uka har vært sjuk, så jeg har ikke fått gjort noe. Hmmm.

Konklusjon:
Er nødt til å trene mye jevnere i forstyrrelser. Når det er lenge siden sist hun har trent rundt fremmede hunder (nå er det vel ca 3 uker siden), så blir hun lett trykket. Jeg er i tillegg nødt til å mestre nervene mine, for med en gang jeg mister kontroll over ansiktsuttrykkene mine, blir hun forstyrret av det. Hun er veldig oppmerksom på meg, og den minste ansiktsbevegelse jeg gjør kan få konsekvenser (jeg må selvfølgelig trene på det og). Igjen fikk jeg bekreftet at hun trenger å være 150% sikker på øvelsene, og denne gangen hadde vi rett og slett trent for lite på øvelsene til at hun var trygg og hadde det kult i ringen. Fy, fy.

Ingenting er mer praktisk enn god teori

2010-02-26T09:05:00.000Z

Vel, jeg er glad i gode sitater, denne gangen er det Håkon Groven som har kommet med gull: "Nothing is more practical than good theory".

Når jeg trener, baserer jeg alt jeg gjør på teorien. Alt jeg gjør, vel det meste ihvertfall, bygger på læringsteori eller annen forskning. Siden jeg er teoretiker til beinet, har det å lese seg til teori alltid vært lett for meg. Praktiske ferdigheter har imidlertid ikke alltid vært så lett, og jeg har ofte slitt med det. Etter at jeg begynte som medinstruktør på kurs, har jeg blitt tvunget til gang på gang å gå gjennom læringsteorien. Den bevisstgjøringen rundt de sentrale prinsippene har faktisk lettet den praktiske treningen, så mye at jeg nå kan si at praktisk trening ikke er det vanskelige lenger.

Etter forrige Maria Hagstrøm-helg bet jeg meg spesielt merke i noe hun sa ute under en praksisøkt. Første kurshelg nevnte Hagstrøm at hun godt kunne ta snarveier og kjappe løsninger i treningen mot en konkurranse, men at hun aldri gjorde noe som potensielt kunne ødelegge for henne senere i konkurransekarrieren. Andre kurshelg kom hun tilbake til dette når det ble snakk om feiling av hunden. Hagstrøm bruker tydelige feilsignaler (for å markere presist hvor hunden feilet), men hun var svært tydelig på at det ikke skulle ligge noen trussel/psykisk press i dette. Hun sa det slik (fritt oversatt og etter hukommelsen): Hvis hunden er det minste usikker på deg fordi du har brukt ubehag mot den tidligere, vil den usikkerheten dukke opp i enhver presset situasjon (f.eks i konkurranseringen, når du har nerver og er rar). Da vil hunden ikke bare ha omgivelsene som forstyrrelse, men også bli forstyrret av sin egen utrygghet.

Med andre ord, vil det å bruke metoder som skaper mistillit mellom hund og fører kunne ødelegge en konkurransekarriere. Så kommer det urettferdige, da. Noen raser er mer tilgivende enn andre.

En schæfer, bc eller belger syns du er "hur kul som helst", uansett hva du utsetter den for (ihvertfall et par-tre år)
En retriever vil kanskje smiske en stund, så bare melde seg ut (kanskje det til og med ser ut som de synes det er gøy at du roper og kjefter)
En rottis melder seg enten ut etter en stund, eller så sitter den i armen på deg (den kan være tålmodig med sin "matte"/"husse" i flere år først, men den gidder ikkehva som helst i lengden. Når nok er nok, er det virkelig nok).
Hagstrøm mente at kelpien var særdeles lite tilgivende (man vil raskt få treningsproblemer om man ikke spiller på lag med den), og jeg mener det samme gjelder for aussien.

Uansett blir konklusjonen min at det beste er å spille på lag med hunden, og unngå konfronterende metoder - uansett rase.

I teorien er det veldokumentert at bruk av tilført ubehag har en rekke bivirkninger. Denne artikkelen tar grundig for seg hvordan belønning og straff virker på hjernen. Denne tar blant annet for seg bivirkninger av aversiver. Jeg nevner likevel noen kjente effekter: passivitet, redsel for å gjøre feil, stress og sykdom, redsel og aggresjon, ødelagt forhold mellom hund og eier. Det er mange som opplever treningsproblemer eller samarbeidsproblemer med hundene sine. Mitt ydmyke forslag er at man i så tilfelle går i tenkeboksen, kanskje det er noe man kan endre på i sin samhandling med hunden?

Klasse 2, dommer Tanja Hulsund, 147p og 2. premie

2010-02-07T20:09:00.003Z

Her kommer en video, og beskrivelse av øvelsene:

Frida og Linn starter LP2 i Treffhallen februar 2010. from Irene Lie on Vimeo.

1. Fellesdekk 10x3=30 poeng
Frida hadde to "bekvemmelighetsforflytninger, men prikkfri ellers, så dommeren var snill med oss.

2. Fri ved fot 9x3=27 poeng
Vi fikk litt sjokk begge to over hvor lang sakte marsjen var. Frida datt litt ut og mistet en holdt, derfor poengtrekket. Dommeren mente hun var prikkfri ellers (selv om jeg syntes hun glapp en gang eller to), jeg tror vi scorer på bra attityd.

3. Dekk under marsj 10x1=10 poeng
Kunne gjerne hatt høyere koeffisient på denne :)

4. Innkalling med stå 9x3=27 poeng
Greit gjennomført, men uten full sprut. Litt typisk Frida, hun gjør jobben riktig og pliktoppfyllende, men gir liksom ikke jernet.

5. Stå under marsj 9x2=18 poeng
Her mistet vi et poeng på det ene skrittet hun tar etter stoppen. Synd med sånne unødvendige poengtap.

6. Apportering 9x2=18 poeng
Her hadde jeg gjort en tabbe. Har glemt å konkurransetrene apporten, så Frida spratt rett opp i lomma mi etter avleveringen. My bad, ellers var det bra.

7. Hopp over hinder 0 poeng
Frida satte seg på siden av hinderet, og kom i utgangsstilling igjen uten tilbakehoppet. Det har hun aldri gjort før (selv om hun setter seg på siden på trening, hopper hun alltid hinderet. Derfor tenkte jeg ikke på å hjelpe til med en dobbelkommando). Skikkelig kjipt, med en 7-er på denne hadde vi hatt opprykket nå.

8. Fremadsending 9x1=9 poeng
Helt greit, hun stoppet litt langt fra kjegla, og hadde kaningalopp (mer oppdrift enn framdrift). Men for halvannen uke siden hadde hun stoppet på halvveien.

9. Avstandskommandering 0 poeng
Her begynte hun å låse seg, trengte 3 kommandoer for å få henne opp i første sitt. Hun gikk greit ned i dekk igjen, men så begynte en diger nuffe å bjeffe utenfor ringen, og da frøys hun helt. Jeg greide heller ikke å være rasjonell (glemte håndtegnene også), så denne gikk skitt.

10. Helhet 8 poeng
Husker ikke helt, men tror hun trakk på fart og smådetaljer. Hun nevnte at Frida ikke setter seg skikkelig opp i oppsittene, og at det er typisk gjeterhund. Jeg skal prøve å få noen tips om det i Trondhjem neste helg. Skulle gjerne hatt 10 her, synes hun hadde bra attityd hele programmet, og samarbeidet oss imellom var bra (tror jeg).

Min oppsummering:

Jeg synes Frida viser en fabelaktig arbeidsinnstilling, det er akkurat som om hun bretter opp ermene. Hun var bra sliten etter apporten, men kjørte på til vi var ferdige.
Hun er en skikkelig diva. At det var masse publikum som klappet og så på henne - helt topp. :)
Men det er greit, jeg får heller jekke henne ned om hun tar helt av.
Hun var ikke berørt av mine nerver i det hele tatt i dag. I debuten syntes hun jeg var ekkel og ville ikke komme frivillig i utgangsstilling, i dag merket jeg ikke noe sånt (selv om jeg var mer nervøs i dag).
Jeg tror det er lurt å fortsette med en uke treningsfri før konkurranse, i dag var hun ihvertfall råsugen på å jobbe. Merket det allerede i oppvarmingen - hun var kjempeintens.
Vil legge inn en del arbeid i å baklengskjede siste del av programmet. Greit at hun er supertrygg når hun begynner å bli sliten.
Må jobbe med transportene mellom øvelsene. Greide ikke være rasjonell, så jeg dillet mye med å holde henne i halsbåndet og sånt tull.

Seansen ble filmet, legger den ut så snart jeg får tilgang til den.

Når kommandoen ikke virker forsterkende

2010-01-28T21:01:00.000Z

Har slitt en stund med avstandskommanderingen. Etter ca to stillingsskifter synker Frida sammen, og det ser mer ut som jeg straffer henne hver gang jeg gir en kommando. Inte alls bra attityd... Hun blir også trykket ved den minste forstyrrelse.

Snakket litt med Marianne (som er så kul å stille opp selv om kurset er avsluttet), og fikk tips om noen tiltak:

Gå tilbake til frivillige adferder (det er lenge siden sist jeg har gjort i den øvelsen)
Legge på kommandoen på nytt
Alltid knallbelønning
Ikke feile henne (dette tror jeg er veldig viktig, hun tåler like dårlig som meg å feile)
Hele tiden ha Pavlov i bakhodet, så med en gang hun får dårlig attityd, skal vi avbryte økten

I dag begynte jeg, og det var fokus i alle øktene. Det tok ikke lang tid før hun hadde en helt annen holdning. Ikke bare logring, men ansiktet hennes uttrykte forventning heller enn ubehag (hun har et meget talende ansikt). I den siste økten fikk jeg fem frivillige stillingsskifter før jeg belønnet, med godt tempo og bra attityd. Jeg vekslet mellom å hive en eller flere godbiter til henne. En halv neve hver gang hun hadde et gjennombrudd, og jeg må si jeg er fornøyd med fremgangen.

Forberedelser til kl 2, 7. februar

2010-01-24T09:04:00.000Z

Før debuten i klasse 1, la jeg en del arbeid i å baklengskjede de tre siste øvelsene. Det fungerte som bare det, og gjorde det enkelt å trene flere øvelser for en belønning.

Jeg kommer til å gjøre det samme før 7. februar. Problemet mitt er bare at de to siste øvelsene er de svakeste kortene. Kjegla er fremdeles ustabil, og jeg har ikke fått trent så mye på den siden dypsnøen kom. Avstandskommanderingen er grei, men i enkelte miljø (heldigvis ikke der vi skal konkurrere) er den veldig sårbar for forstyrrelser. Da skal det ingenting til før hun "låser" seg og fryser i posisjon.

Det betyr at jeg må gjøre en kjempeinnsats på de to siste øvelsene i kveld, sånn at jeg kan baklengskjede dem. Og så må jeg huske å legge til ventetid etter hver øvelse og utgang fra banen som siste ledd.

Lydighet og stress

2010-01-08T13:46:00.000Z

I det siste har jeg tenkt en del tilbake på lydighetstreningen min. Klikkertrenere er jo gjerne opptatt av å få med de riktige følelsene i treningen. Hunden skal være glad, så den får riktig holdning, og man styrer stressnivået slik at man får riktig intensitet.

Frida var en svært hektisk ung dame, så jeg måtte være veldig bevisst på å trene bli-øvelser når hun var rolig/sliten. Dette førte til en svært sikker fellesdekk, hvor det meste kunne skje uten at hun brøt blikommandoen. Jeg hadde faktisk en super dekk og bli i omtrent 3 år.

Den sommeren Frida fylte 3 begynte hun plutselig å legge seg på skinka. Etter 3 år med perfekte dekker, måtte jeg bare klø meg i hodet. Hvorfor i all verden skulle hun legge seg på skinka etter så lang tid? Jeg prøvde på å innføre flatdekk, og tenkte at det ville øke bevisstheten hennes på posisjonen, men hun syntes ikke det var noe vanskelig å ligge på skinka med haka i bakken. Kanskje det tilogmed er enda mer behagelig?

Det virker som at Frida går inn i en "nå skal jeg bare ligge her og slappe av-modus" med en gang det er bli-trening. Og da tenker jeg at jeg har bommet en del på stressnivået, jeg skulle rett og slett ha jobbet med høyere stressnivå når jeg trente bli, og heller risikert noen feil.

Er det nå noen vei tilbake? Jeg kan nå trene fellesdekk mens hun er skikkelig gira, og likevel slapper hun helt av når jeg går fra henne. Jeg regner med at det går an å jobbe seg gjennom det, men er det verdt strevet?

Nyttårsforsett

2009-12-31T12:11:00.000Z

Frida har som nyttårsforsett å bli raskere enn lynet i alle fartsøvelser. Spesielt når hun skal springe vekk fra meg.

Mine nyttårsforsett er noe mer ullne. Jeg skal trene mer kondisjon, både på meg og Frida. Bli flinkere og tynnere og sunnere og alt det der. Og så skal jeg kline mye mer enn jeg gjorde i 2009.

God jul

2009-12-24T07:40:00.000Z

Frida ville at vi skulle skrive en liten julehilsen på bloggen vår. Jeg prøvde å fortelle henne at den liksom skal handle om trening, men hun insisterte. Jeg tror hun har et ganske stort eksponeringsbehov.

I alle fall ønsker vi alle venner og kjente en riktig god jul, og et supert nytt år. Og en nyttårsaften uten så mange raketter (Frida har nemlig hørt at mange blir så innmari redde av dem).

Frida håper for sin del at jula blir fylt med turer. Hun er nemlig litt redd for å bli tjukk. Og det hjelper ikke akkurat at jeg har begynt å kalle henne "pølse". Skikkelig hyggelig kallenavn. Jeg må nok passe på vekta selv, ikke akkurat et poeng å bli enda mer omfangsrik, så jeg tror nok vi skal få til noen turer. Må jo lufte skiene også.

Juleklem og kos fra oss begge.

Å straffe hunden for din dårlige trening

2009-12-14T16:28:00.000Z

Susan Garret er en klok kvinne på mange måter.

"When you correct a dog, you are actually punishing him for your poor training."

Dette er et sitat som innimellom dukker opp på Canis' sitatbanner, og som har ligget og modnet i bakhodet mitt en stund.

Som hundetrener og hundeeier i diskusjon med andre av samme sort, kommer man ikke utenom temaet straff (da tenker jeg naturligvis på positiv straff, som betyr å påføre et ubehag). Det kan være snakk om mildt ubehag eller sterkt ubehag, alt etter hvem man snakker med.

Jeg har som klikkertrener tatt prinsipiell avstand fra å påføre hunden min ubehag, så langt det lar seg gjøre. For meg er det en lettelse, det har også gjort at jeg virkelig har måttet lære meg mye om hundetrening. Jeg er ikke helligere enn paven, så det er klart jeg også kan ha vært urettferdig mot Frida (og tidligere hunder), men det betyr ikke at jeg ikke prøver å unngå det så langt jeg kan.

Skulle jeg opptre truende ovenfor Frida fordi jeg ikke har greid å lære henne rett adferd? Oppdragelse og tekniske øvelser går for meg ut på det samme. Jeg legger opp treningen på samme måte uansett, forskjellen ligger bare i hvor grundig jeg er med detaljene.

Diskusjonen om hvor mye ubehag man kan/skal bruke går overalt. Ofte som resultat av at eier har gjort en del tabber i treningen eller oppdragelsen. Og når vi blir frustrerte, blir vi tilbøyelige til å tenke på straff. Men med hvilken rett skulle jeg smekke til eller slå Frida fordi jeg ikke har lært henne riktig sitt, dekk eller stå? Det er mange som gjør det. Hvilken rett har jeg til å true Frida fordi jeg ikke har satt meg nok inn i hva hun trenger av oppdragelse? Og så lenge jeg forventer full innsats fra Frida, synes jeg ikke at jeg skal tillate meg selv noe mindre.

Jeg snakker ikke om at hunden min aldri skal oppleve ubehag. Ekle situasjoner er en del av livet, og min oppgave er å lære henne å mestre det som er en del av livet. Men jeg snakker om å true eller bruke vold mot hunden min fordi jeg ikke gjør jobben min. For meg er det bare vanskelig å forstå, og jeg synes det er vanskelig å akseptere fra andre.

Dette ble ikke det mest forsonlige, eller treningstekniske, innlegget. Men på samme måte som jeg reagerer på bruk av vold mot mennesker (og spesielt om de ikke kan forsvare seg), reagerer jeg på brutal behandling av dyr. Vel, det trenger ikke være spesielt brutalt heller, hvis det bare er urettferdig nok.

Friskmeldt

2009-12-08T09:50:00.000Z

Nå har frøkna fått fjernet stinget (resten var sydd innvendig), og er friskmeldt. Hun er klar som et egg til både trening og springing, bare synd at mamman er lite motivert for tiden.

Det vil si, jeg er motivert for å drive med hund, men er for tiden litt lammet av norsklæreropplegget. Det nærmer seg tiden for å føre terminkarakterer, og jeg har ikke mindre enn 263 terminkarakterer å føre. Det ligger en del rettearbeid bak hver slik karakter,så rundt disse tider er jeg ikke så morsom å være sammen med.

Men vi kommer sterkere tilbake, og klasse 2 4. februar nærmer seg med stormskritt. De fleste øvelsene er i boks, men jeg må skjerpe meg i forhold til konkurransetreningen.

Pasienten skal holdes i ro, om hun vil eller ei

2009-11-29T09:28:00.002Z

Torsdag ble Frida sterilisert. Hun hadde et kjempestressnivå når hun var hormonell, spesielt når hun var innbilt. Blant mye annet overreagerte hun i de fleste situasjoner, kunne sitte og skjelve bare en annen hund så litt for lenge på henne - eller om noen kjeftet på hunden sin. Dette var helt klart ikke sunt for henne, spesielt ikke når det kunne strekke seg over 3-4 måneder.

Så torsdags morgen møtte jeg på dyreklinikken. Jeg satt sammen med henne til hun sovnet, og så dro jeg på jobb. Klokken ett fikk jeg telefon om at operasjonen hadde gått bra, og at hun lå og sov i buret sitt. Klokken tre hentet jeg henne, og gjett om hun skulle fortelle meg hvor grusomt hun hadde det. Hun pep for hvert skritt hun tok, og sjanglet mot bilen. Med en gang hun var i bilen, var det slutt på pipingen. Når vi kom hjem lå hun for det meste og sov. Irene kom innom med en dvd hun hadde lånt, og jeg møtte henne utenfor slik at Frida kunne få tisse. Idet Irene kom ut av bilen var det pipe- og pratekonsert igjen. Tror nok frøkna hadde mye å fortelle.

Allerede fredag morgen var hun i bedre form, og mer seg selv igjen. Hun fikk en dose smertestillende både fredag morgen og lørdag morgen. I dag er det første dag uten smertestillende, men frøkna mener hun er helt frisk, så det tror jeg går bra. Det er en liten utfordring å holde henne i ro nå, hun skal ikke hoppe og sprette, selv om hun selv tror det går helt greit.

Snøen meldte sin ankomst i natt, da blir Frida alltid ekstra øsete. Håper den ikke blir altfor dyp, sånn at planen om å gå gradvis lengre turer i bånd blir spolert. Hun skal trenes opp gradvis, men hvis hun må bakse i dypsnø, går jo ikke det. Frida får sende noen bønner til værgudene (siden kontakt med høyere makter ikke er min sterkeste side, mener jeg).

Forresten merkes det at hun ikke har fått jobbe siden onsdag kveld. Nå tusler hun rundt og småboffer på lyder utenfra. Det er som oftest passe-på-jobben hun tar lettest på seg når hun ikke får jobbe nok, så jeg får vel prøve å gi henne en oppgave. Men nå skal jeg leke norsklærer.

Kjegletrøbbel og hold-kjeft-diett

2009-11-20T12:32:00.002Z

Har kjempetrøbbel med kjegla. Vi traver ut, og stopper på halvveien, jeg blir matt av frustrasjon - og da blir Frida det også (hun er jo nærmest et speilbilde av mine følelser). Marianne hjalp meg med dette siste helgen i Sandane, og da fikk vi framgang. Marianne klikket når frida hadde fokus framover, og da hadde jeg i oppgave å kaste ballen slik at den landet foran henne idet klikket kom. Sånn omtrent ihvertfall. Problemet mitt er bare at jeg ikke greier å gjennomføre dette på egenhånd. Kanskje jeg kan lure noen til å hjelpe meg videre, og bruke ally-oop eller musematte? Hmmm.

Så til utfordring nr 2. Jeg greier liksom ikke holde kjeft når jeg skal sende Frida ut til kjegla (og jeg har ikke engang kommando på dette). Jeg sier "ja"/"ta'n"/"gå ut"/"kjegla" osv. Frida skjønner ikke mer av det (selv om hun er litt av en tankeleser ellers). Så jeg må på hold-kjeft-diett, og det er ikke lett for en taletrengt norsklærer.

Noen som har tips til hvordan jeg skal komme meg ut av denne floken?

Lydighetstrening i Træffhallen

2009-11-15T22:38:00.002Z

Etter å ha kjedet seg en hel dag var Frida rimelig gira på å få jobbe litt. Jeg bestemte meg for å teste ut hvordan det ville gå å sette henne rett i arbeid. Kjørte på med en fri ved fot på ca 5 meter før jeg belønnet. Hun var litt ukonsentrert, og litt høy, så hun lå litt langt frem. Tror vi kan ha utbytte av å kikke/snuse litt før vi begynner - det er det hun er vant til, og det tar vanligvis ikke mange sekundene før hun sier fra at hun er klar til å jobbe.

Fokuserte litt på øvelser i dag. 2 innkallinger med stå, kunne hatt mer sprut, men det var ganske mye forstyrrelser, så jeg klager ikke. Gikk rett over på stå under marsj, med en ekvipasje som gikk fri ved fot rundt oss som forstyrrelse. Kjørte en dekk under marsj og en fri ved fot m/forflytninger til slutt. Når jeg skulle ta to skritt bak spratt hun i front og dekket i stedet, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Øvelsene er fine, det eneste jeg har å plukke på er attityden i bli-momentene. Frida har lett for å senke hodet når hun må holde posisjonen, og det ser ikke så pent ut. Vet ikke helt hvordan jeg skal løse det.

Etter pausen tok jeg fram apporten. Kjørte to avleveringer før jeg kastet apporten. Hun hadde greit tempo (og galopp!!!!) både ut og inn. Jeg kastet en gang til, hvor apporten landet rett ved en annen ekvipasje (flaks at jeg ikke traff noen i hodet - må huske å tørrtrene på å kaste), men Frida tok den også i galopp. Tror jeg kan begynne å legge på kommando på denne øvelsen nå.

Kjørte også litt avstand på sitt og dekk, økte avstanden ganske drastisk (og har innført håndtegn i tillegg til verbaltegn. Det var ganske mye støy i hallen selv om det bare var ca ti ekvipasjer der, er greit å få lagt inn støyen rundt før vi skal i ringen.

Neste gang må jeg huske å trene hinder og kjegle også. Tror de fleste kl2-øvelsene nå er klare til å konkurransetrenes. Må innføre dommere og begynne å kjede de siste øvelsene også.

Apporttrening

2009-11-13T10:19:00.002Z

I går kveld hadde jeg en god slump grillet kylling igjen, så jeg og Frida bestemte oss for å leke litt med apporttrening igjen. Dette er noe vi har forsømt de siste ukene, og jeg har fremdeles problemer med at hun ikke har det suget mot apporten som jeg vil ha. Jeg har lenge kjørt på teorien om å gjøre det enkelt, så hun får mange vellykkete repetisjoner i kroppen, men det har ikke økt intensiteten merkbart.

Jeg bestemte meg derfor for å gjøre stikk motsatt, heller utfordre henne (men da naturligvis tenke høy forsterkningskvalitet). Jeg begynte med et par enkle avleveringer (med god belønning), før jeg la apporten i sofaen, i senga hennes, på soverommet hvor hun ikke fikk se hvor jeg la den, osv. Hoppe opp på møbler for å få tak i den, opp på tå for å nå den på hylla, under teppe, u name it.

Jeg er klar over at det ble mer søk-apport enn tradisjonell app. Men Frida syntes det var råkult å bli overrasket, og hun lette som en gal etter apporten (snakk om sug), og pilte i full fart i utgangsstilling igjen. Ikke bare det, hun lot seg ikke lure mer enn en gang til å slippe den før mitt signal heller.

Jeg må kjøpe grillet kylling oftere.

Rundering

2009-10-24T19:09:00.002+01:00

I dag hadde vi første runderingsøkt på to år. Kjørte 3 økter, og jaggu var det sprut i raketten, ihvertfall i forhold til det tempoet hun hadde i sommer.

1. økt:
Kjørte kort avstand mellom figurantene (ca 4 meter fra meg på hver side), men kunne øke avstanden raskt, siden Frida ikke akkurat hadde glemt hva denne leken gikk ut på.

2. økt:
Flyttet oss fra grusbanen og over på midten av travbanen (der det fremdeles er flatt, men med blanding av grus- og mosebunn, og en del lyng- og buskvekst). Figurantene begynte ca 6 meter fra meg, men økte avstanden raskt.

3. økt:
Fremdeles i "terrenget, denne gangen satte figurantene seg på huk, og de siste gangene delvis i sjul bak busker.

I morgen tenkte jeg å innføre liggende figuranter. Etter treningen gikk vi tur, hvor hundene fikk kose seg med å springe løs.

Trening i Træffhallen

2009-10-18T21:49:00.002+01:00

Frida har vært treningsdeprivert de siste to ukene, så hun er skikkelig takknemlig når vi setter igang med trening igjen. Det er deilig å ha "tilbake" intensiteten i treningen igjen.

Jeg kommer til å fokusere en del på apport, rute og avstandskommandering fremover. Må få inn de siste kl2-øvelsene, og gjøre meg klar til kl3 og Elite. Men får jeg på plass farten i apporten, har jeg ikke så veldig langt igjen.

I dag var vi i Træffhallen, det er en innendørs fotballbane med kunstgress. Temperatur, lys og underlag er helt supert der, så det blir en fin plass å tilbringe vinteren. Jeg begynte med apporttrening, med fokus på avlevering og opp-plukk. Jobbet også så smått med metallapporten. Hadde noen fine økter med fri ved fot mellom andre ekvipasjer som trente, og den satt som bare det. Innkalling med stå må jeg tydeligvis jobbe mer med, men nå er ihvertfall farten tilbake i innkallingen. Har trent litt mye på dekk for tiden, så hun smalt ned i dekk på min stå-kommando. Hadde forresten en fin økt med stimuluskontrolltrening på sitt/dekk/stå under marsj, og hun har blitt mye tryggere på kommandoene. Til slutt dillet vi litt med ruta, men det var ikke så mye å snakke høyt om.

Plan fremover

2009-10-09T11:30:00.003+01:00

Planen for de neste to ukene:

1. Fellesdekk

Har shapet inn flatdekk, og må få denne inn i alle ledd. Kriterieplan:

Tilby flatdekk i utgangsstilling (foreløpig gjør hun det bare i front)
Holde posisjon til hun får beskjed om noe annet. Har lagt inn "tulleord", og hun klarer å holde posisjonen til hun får "bra"/klikk/"fri"/plass-kommando, men dette må jobbes mye mer med før jeg setter det inn i øvelsen.
Øke tiden i flatdekk, har foreløpig holdt meg under 20 sekunder.
Innføre skjult fører, her må jeg ha medhjelpere som kan følge med.
Innføre forstyrrelser når jeg er skjult.
Samtidig må jeg passe på som en hauk at hun ikke legger seg på skinka.
Dette er noe hun har lagt seg til de siste månedene, og som jeg vil ha vekk. Når jeg sitter/står i front korrigerer hun seg selv, men når jeg er på avstand/skjult kan hun bli forsterket av at jeg kommer tilbake -selv om det er for å feile henne, så jeg trenger medhjelper også her. Tror jeg må være veldig forsiktig med å øke tiden, ihvertfall til å begynne med.)

2. Apporten
I perioden frem mot 3. samling hadde jeg et krafttak med apporttrening, noe som ga fabelaktige resultater. Imidlertid har jeg ikke jobbet mer med det siden i sommer, og må derfor ta et krafttak igjen. Situasjonen nå er at hun blir glad når jeg tar frem apporten, viser motvilje mot å ta den i munnen, men når hun først holder den, har hun godt grep til hun får "ja" fra meg. Jeg må altså jobbe mer med sug mot apporten, før jeg kan begynne med mer delmomentstrening.

3. Metallapporten
Lenge siden jeg jobbet med denne nå. Kriterieplan(dette blir nok et langtidsprosjekt):

Se på
Gripe
Holde fast (var her sist vi trente, hun hadde klapring med tennene til å begynne med, før hun fant ut at stabilt grep var mer behagelig - og fikk klikk for det, men kan ikke begynne igjen der)
Avlevering i utgangsstilling
Plukke opp fra bakken
Løpe med den i munnen

4. Fortsette jobbingen med fri ved fot med timer. Der legger jeg inn alle delene som kommer i elite, regner med at kl2 og kl3 kommer til å gå greit da. Parallelt med dette kjører jeg mye "enkel" flyttrening med vendinger, forflytninger og holdter.

Jeg prøver å passe på å balansere treningen slik at det aldri bare blir vanskeligere og vanskeligere øvelser. Kjører mange morsomme frivillige økter innimellom, men bør bli flinkere å holde disse korte og intense. Det er fort gjort å holde på i over et kvarter, spesielt med en hund som skjelden sier stopp, men jeg bør jo ta hintet når intensiteten synker fordi hun er sliten. ;)

Oppskrifter på Doggie-zengodis

2009-10-08T09:40:00.002+01:00

Jeg har noen fine oppskrifter på klisjete godteri som egner seg best i skål. Disse har blitt utviklet fordi jeg har en iboende motvilje mot å kaste alt som kan brukes til trening. Det du trenger er:

Kraft fra godbitkoking (kjøtt, innvoller, fisk, kylling -alt som gir smak er lov, og jo tjukkere og mer grumsete kraften er - desto mer smak gir det. Jeg bruker IKKE buljongterninger og ferdigkraft, tror det inneholder mye salt og krydder, men jeg kan jo ta feil).
Alt som kan trekke til seg væske og bli grøtete. Tips: Ris (kokes MYE lenger enn normalt), havregryn, kruskakli, makaroni, spaghetti, nudler, mel. Her er det bare å bruke fantasien, poenget er jo bare at det skal bli klisjete.

Dersom du vil ha enda mer schwung over det hele, går det an å tilsette litt hvitløk, eller hvitløkspulver. Det pleier å gi litt ekstra interesse, selv om eiere og medtrenere ikke alltid er like begeistret (noe jeg er mer enn villig til å ignorere hvis det gir høyere forsterkningskvalitet).

Hvordan går du så frem?

Kraften må være varm (noe den selvfølgelig allerede er, siden du har kokt deilige godbiter til hunden din).
Så er det på tide å lete gjennom kjøkkenskapene for å se hva som finnes der. Rester er supert, alt som ikke er farlig for hunden kan brukes.
Nå er du veldig heldig, for i dette øyeblikk har du akkurat funnet ut hva du mangler og må handle inn. Forhåpentligvis har du funnet litt forskjellig rart, slik at du ikke må avbryte "matlagingen" (da er det nemlig lett å tenke at dette var tungvindt, og begynne å handle ferdigmat igjen - og det kan vi ikke ha noe av).
Husk at det ikke nødvendigvis er så mye fyllstoff som skal til. Når det har stått en stund i kraften er det utrolig hvor mye det sveller opp (noen som lager havregrøt til frokost? Hvor deilig er den når den stivner helt?)
Så er det bare å la den kjøle ned, hive den i passende bokser -og så i fryseren.
Siste punkt er å huske at du har fryseren full av deilige belønninger, slik at du ikke stikker innom butikken på vei til trening i den tro at du må kjøpe grillpølse.

Hvis du synes det er upraktisk med godbiter som du må bruke skål og skje, går det an å smekke nedi litt hvetemel og lage en deig ut av hele greia. Da er det bare å hive det inn i steikovnen og steike som småkaker.

Lykke til (og til hunden: bon apetit!)

Siste kurshelg er over

2009-10-06T19:55:00.002+01:00

Ja, nå er siste Sandanehelg over, og både jeg og Frida er litt triste. Det vil si, Frida tar det bedre enn meg. Hun tilbyr flatdekk så det står etter, og inviterer til "prøv-å-lokk-meg-ut-av-posisjon-leiken". Det er godt noen greier å holde motet oppe.

Hvis jeg skal oppsummere noe av det jeg har fått med meg i løpet av kurset:

Grunnarbeidet kommer du ikke unna. Bygger du korthus, faller de som regel raskt sammen, vi fikk merke det med en gang vi skulle begynne å trene øvelser vi trodde var sikre på nye plasser. Greit å finne ut av det før vi begynte å konkurrere.
Frida har blitt mye flinkere å høre etter hva jeg sier. Hun syntes det var mye kjekkere å foreslå selv enn å høre etter mine kommandoer. Hun tippet mye, og det ble jo tydelig at jeg hadde for dårlig stimuluskontroll. Jeg har de siste ukene fokusert mye på sikkerhet på kommandoene, og på at hun skal høre etter - og det gir resultater.
Jeg har fått en større forståelse av hva Frida trenger i treningen. Det er ikke til å stikke under en stol at hun har forandret seg ganske mye i løpet av sine tre leveår. Som unghund var det full guffe hele veien, og hun sa aldri stopp. Som voksen sparer hun mye mer på energien, og hun blir også raskere usikker. Jeg må altså jobbe med flyt på det jeg kan få flyt på.
Jeg har fått lyst og motivasjon til å trene på de tingene jeg har utsatt i årevis (f.eks. apporten og ruta)
Jeg har fått inn en del konkurranserutiner, og ikke minst vet jeg hvordan jeg skal legge opp konkurransetreningen (som jeg også har utsatt i årevis).

Det jeg ikke har løst helt enda, er fart i øvelser der hun skal vekk fra meg. Jeg vet hvordan jeg skal legge det opp, men utsetter det en stund. Frida går på betennelsesdempende, og skal unngå gallopp de neste 14 dagene. Etter tre dager på Metacam har hun fått tilbake "godansiktet" sitt. Jeg har syntes at hun har hatt et trøtt/slitent drag i ansiktet en stund, men det har begynt å forsvinne, og hun er mer seg selv igjen. :)

Så da gjenstår det bare å takke alle sammen for et flott kurs. Marianne, du har vært en fabelaktig instruktør, og jeg spekulerer nå bare på hvordan vi kan lure deg til Molde. Beathe og Bergljot - kjekt å bli kjent med dere, regner med at vi treffes i konkurranseringen. Pia og Irene - dere blir med å holde koken i Molde. :)
Huff det ble skikkelig avskjedsbrev over dette her (er ikke i ferd med å hoppe fra verandaen hvis dere skulle tro det, men det er jo litt vemodig at det er slutt, da).

Ruta, cupfinale og kjærlighetssorg

2009-09-24T08:32:00.004+01:00

Ruta:
Frida har fått en grei forståelse av at det handler om å finne sentrum. Hun kan fremdeles surre litt rundt inne i ruta før hun finner midta, så jeg vil jobbe mer med å gå rett inn. Jobber fremdeles på 1-3 meters avstand. La inn en kjede: inn i ruta - stå - dekk. Fant senere ut at hun trivdes bedre (ble mer gira, ørene frem og en helt annen holdning) når jeg kun kjørte inn i ruta - dekk, altså droppet ståen. Kommer til å jobbe kun med ruta frem mot neste helg, må etterhvert legge inn både avstand og fart. Bli-delen og innkalling bakfra har jeg jobbet med tidligere, det er null problem.

Molde skal spille cupfinale!! :D
Desverre er det noen som har plassert finalen på helt feil helg. De må jo skjønne at de ikke kan legge cupfinalen til Maria Hagstrøm-helga. Jeg klarer ikke å være både i Trondheim og i Oslo på samme tid! Snakk om dilemma. :/

Kjærlighetssorg:
Jeg har faktisk litt kjærlighetssorg for tiden. Det gikk nemlig opp for meg at neste Sandane-helg er den siste. Jeg ble litt matt av tanken, og så kjente jeg at en liten sorgreaksjon var i emning. En følelse av tomhet som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med.

Videobevis

2009-09-02T23:24:00.007+01:00

Halve hundeklubben møtte opp for å se på LP-konkurransen, og Svein Tore var så kul å filme med sin fancy-schmancy mobiltelefon. Så her er videobeviset. Jeg må innrømme at jeg syntes det så bedre ut på film enn hva jeg opplevde der og da. For meg gikk alt i slow motion, og jeg følte at Frida var mye mer "av" enn det ser ut på video. Jeg vet sannelig ikke hvem som har rett.

1. Del: tannvisning og en del av fellesdekken:

Rett etter film 1 tar flat'en en kjempespurt bort til eier, hendelsen ble desverre ikke fanget på film (synd, det var en kjempespurt).

3.Del: Resten av øvelsene:

Det rare er at etter konkurransen har Frida blitt speedy gonzales igjen. Etter at jeg har slitt med fart og intensitet lenge, er det nå liv i raketten igjen. Jeg kan ikke si at jeg har merket det selv, men det er jo mulig at jeg har hatt et alvorspreg som Frida har plukket opp? Jeg vet sannelig ikke, men hvis det er så lurer jeg på hvordan jeg skal greie å overstyre følelsene mine? Tricky.

Men enn så lenge skal jeg nyte at det er kult å kjøre fartsøvelser igjen. Og belønner med pipeleker og pipeballer, og Frida blir ikke lei etter tre kast. Nu går alt så meget bedre.

Debut klasse 1, dommer Finn Anton Helgesen

2009-08-30T18:49:00.003+01:00

Dagen startet med bekymring for været. Det høljet ned hele dagen, og Frida synes det er ekkelt å gå og se opp når hun får vann i øynene. I tillegg har hun kvidd seg for å sette seg og legge seg på vått underlag før. Tok henne ut av bilen et par ganger i god tid før vi skulle i ringen, og da var det ingen problem (jeg pustet litt lettet ut da).

Klasse 1 skulle begynne, og vi gikk inn på anvist plass:

Tannvisning: 10 poeng
Frida var veldig flink å holde utgangsstillingen mens dommeren ønsket velkommen (selv om det føltes som han pratet en evighet), og hun satt stille under hele øvelsen.

Fellesdekk: 9,5 poeng
Vi var så heldige å være sist i klassen av fem startende, så Frida slapp å ha fremmed hund på begge sider. Vi måtte gå lengre fra enn jeg egentlig har trent på, men hun er stødig på fellesdekk, så jeg var ikke veldig bekymret. Nabohunden tok en kjempespurt mot eier (og i retning skåla til Frida), men hun holdt dekken. Ble trekt 0,5 poeng fordi jeg trengte en dobbelkommando for å få henne opp i utgangsstilling igjen.

Frida fikk skåla med godbit, og så i bilen siden det var fire ekvipasjer til vi skulle inn. Når fjerdemann begynte, fylte jeg opp skåla på nytt, og tok ut Frida. Kjørte et par holdter, og så et par ståer. Hun var gira, men plutselig ville hun ikke sitte på holdt. Jeg fikk litt panikk, men vi fant et område som ikke var fullt så vått, og plutselig begynte hun å sitte igjen. Dobbeltpuh!

Lineføring: 9 poeng
Frøkna var litt berørt av tingenes tilstand, så hun fulgte ikke helt med i starten på øvelsen og i helomvendingene. Synd med helomvendingene, for de ødela visst litt inntrykket. De er vanligvis ganske rå på trening, men de krever at hun er våken. (Jeg vender mot venstre, så hunden må bruke bakpartskontrollen. Når det funker ser det ganske heftig ut).

Fri ved foten: 9 poeng
Egentlig det samme som i øvelsen før, men jeg syntes hun hentet seg raskere inn, og var hakket mer intenst. Ikke så rart, siden vi nesten bare trener uten bånd.

Dekk fra holdt: 8,5 poeng
Vet ikke helt hva han trakk for. Jeg syntes selv hun var litt "av" i fri ved foten, og litt nølende i holdten. Neddekken var grei nok, men når hun skulle opp i utgangsstilling nølte hun og satt seg bare halvveis opp. Så jeg skjønner karakteren.

Innkalling: 9,5 poeng
Vi har jo slitt litt med tempoøvelsene de siste månedene, hvor Frida har hatt lett for å trave. Hun hadde greit tempo (dvs hun gallopperte, men hun ga ikke jernet), men slo over i trav de siste to-tre meterne. Dommeren ga dårligere karakter til andre ekvipasjer som hadde bedre fart, men jeg tror han likte utgangsstillingen vår, og at han rett og slett trakk mye for slurvete utgangsstillinger.

Stå under marsj: 9 poeng
Denne var vi litt spent på, da hun har hatt lett for å dekke på stå-kommandoen etter at vi har kjørt en dekkøvelse. Men vi har trent mye, både på å skille mellom kommandoer, og på stå etter dekk. Det betalte seg for hun sto, hun sto til og med så bra at hun nølte med å sette seg i utgangsstilling.

Hopp over hinder: 7 poeng
Vet ikke om det er dårlig hoppteknikk eller lat hund, men Frida har lett for å berøre hinderet når hun hopper, så også denne gang.

Helhetsinntrykk: 10 poeng
Dommeren likte godt det vi gjorde, og kalte oss dagens lyspunkt eller noe sånt på premieutdelingen (jeg tror faktisk vi var de eneste med 1.premiering). Tror han likte Frida også, for han spurte om han kunne kjøpe henne. :) Som om jeg kunne selge gullet mitt.

Poengsum 179,5
1.premie og opprykk til klasse 2
Klassevinner

Oppdatering og grublerier

2009-08-11T22:56:00.003+01:00

I dag har vi fortsatt litt med "enkel" sitt/dekk/stå-trening i front og på to meters avstand. Målet er at Frida skal bli flinkere til å høre etter hva jeg sier, bedre sikkerheten hennes på kommando og kjøre en del trening framover med høy forsterkningsfrekvens for å beholde "moroa" i treningen.

Begynte også med ruta i dag. Har tidligere kjørt rute med 4 kjegler eller hatter og musematte inni, der det har blitt mye frustrasjon og dårlig trening når jeg har fjernet musematta. I dag bestemte jeg meg for å begynne litt på nytt. Satt opp rute med hatter, og denne gangen markerte jeg ruta med ringbånd på bakken. Siden ruta er markert i ringen, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før. Denne gangen skjønte ihvertfall Frida at det var ei rute der (og ikke bare kjegler hun skal bort til). Fikk 3 gode økter hvor hun fant midten fra forskjellige kanter.

Har fundert litt på min egen treningspraksis i det siste, og dette sitatet fra Klickersmart.se oppsummerer det meste:
"Mitt allra största lärande handlade om mina egna träningsfärdigheter. Jag upptäckte att jag är alldeles för mesig när det gäller att klicka för rätt grej. Jag låter halvbra grejer slinka igenom och få ett klick – istället för att vara lite cool och vänta lite på de bra grejerna. Jag blir lite ängslig och tänker att hunden måste få många klick för han får inte tröttna…
Detta kan ju vara ett dilemma för en shapare. Det är viktigt med hög belöningsfrekvens men ska den vara hög när det som hunden erbjuder faktiskt inte är så bra? Att lösa alla sådana situationer med att sänka kriterierna är inte alltid en framkomlig väg. Någon gång måste jag ju ta ett steg vidare."

Siden sist

2009-08-10T22:14:00.002+01:00

Dette blir en liten oppsummering av hva vi har tuslet med siden sist.

Fri ved fot: kjørt en del enkel trening med holdter, vending + holdt osv. Dette har jeg også gjort i byen (med fulle trøndere som forstyrrelse). Har også kjørt en 3-minutters økt der jeg brukte timer. Frida gikk supert, tok både vendinger og helomvending i springmarsj, og 3 minutter gikk raskere enn jeg hadde trodd.
Sliter fremdeles med at hun kan smelle ned i dekk på stå-kommando. Har jobbet mye med ståen i det siste, og fant vel etterhvert ut at problemet først dukket opp når vi hadde kjørt en dekk før stå under marsj (selv med andre øvelser imellom). Har begynt å finne løsningen på det, gjennom å baklengskjede. Men har ikke lyst å kjøre altfor mange lange kjeder like før debut, må balansere mellom høy og lav frekvens, så hun ikke begynner å synes at treningen er kjip.
Funnet ut at Frida har Alzheimer. Plutselig kan hun ikke lenger dekk. Jeg blir jo litt fortvilet, spesielt når hun plutselig ikke kan dekk lenger etter å ha kjørt flere dekker like før. Hun må være syk.
Prøver å løse fartsproblemet med å bare kjøre 1 repetisjon, spesielt nå som hun er litt ekstra daff. Det fungerer greit så langt.
Kjører avstandskommandering hver kveld for kveldsmaten.

Konkurransetrening hos Irene

2009-08-06T10:13:00.002+01:00

Tirsdag ble det kalt inn til lydighetskonkurranse hos Irene. En ring var satt opp med ringbånd, og vi rigget opp med dommer og publikum.

Jeg gikk inn i ringen til anvist plass, og håndhilste på dommer-Irene, god begynnelse Frida holdt siden min hele tiden. Første øvelse var lineføring, og jeg begynte med kommando, og så gikk vi. Frida var litt ufokusert, datt av et par ganger, spratt plutselig ut foran meg og satte seg i front ved holdt. Det kokte litt i toppen min, så jeg "glemte" at jeg hadde alle muligheter til å avbryte. Men vi fikk en ok avslutning på øvelsen, og Frida fikk ut til skåla. Minipause, og så inn i ringen igjen for en fri ved fot-økt. Denne gangen la jeg vekk kommandoen, og Frida var helt med fra første stund. Etter halve øvelsen sendte jeg henne derfor ut med versågod. Vi tok en lengre pause, og så var det inn i ringen igjen. Kjørte dekk fra holdt. Øvelsen gikk helt knirkefritt helt til hun satte seg opp før min kommando. Siden øvelsen er baklengskjedet, skulle jeg naturligvis ha avbrutt og gått ut av ringen, men jeg klappet henne og tenkte at da prøver vi innkallingen. Innkallingen gikk greit, bortsett fra at hun gjorde en slags halv-piruett-manøver når hun var på to meters avstand fra meg. Jeg kunne ikke sende henne rett ut med versågod på en sånn innkalling, så jeg kjørte 5 meter fri ved fot før hun fikk værsågod.

Så begynte jeg å tenke. De andre pakket sammen og gikk opp for å grille, og da begynte jeg å gjøre det jeg skulle ha gjort fra begynnelsen. Jeg vet jo at Frida funker bedre med baklengskjeding, derfor begynte jeg med siste øvelse: hopp over hinder. Før jeg tenkte meg om, og kom på at det siste som skjer i lydighetsringen er at dommeren står og prater med deg mens du tripper etter å komme ut. Så jeg begynte der:

Siste ledd: gå ut av ringen i fri ved fot,
sitte og vente + gå ut av ringen,
hopp over hinder + sitte og vente + gå ut av ringen,
stå under marsj + hopp over hinder + sitte og vente + gå ut av ringen
innkalling + stå under marsj + hopp over hinder + sitte og vente + gå ut av ringen.

Frida gikk bare bedre og bedre, og det ble mindre rot mellom øvelsene. Til å begynne med forventet hun å få springe ut med en gang vi var ferdige, men med en gang hun skjønte at vi ikke var ferdige (og hun visste hva som skulle komme) satt hun rolig ved siden min selv om jeg signaliserte at øvelsen var ferdig. Hun så nesten ut som om det ble unødvendig støy for henne, hun ville heller gå klint inntil meg og fortsette programmet (er naturligvis klar over at det blir kvalifisert gjetning ut fra min tolkning av hennes kroppspråk).

Onsdag kjørte Irene, Linda og jeg trening ved den samme ringen. Frida er fremdeles i slappeste laget, og vi hadde nettopp gått en 3-timers tur, så jeg kjørte bare punkt 1 til 3 (over). Ikke det store treningsutbyttet - men vi trenger fysisk aktivitet også. :)
Jeg, Linda og Irene ble sittende og prate til langt på natt. Ut fra dette kom det et par-tre ganske viktige erkjennelser:

Linda observerte at jeg "maste" en del på Frida inne i ringen. Jeg hadde kommet med mange(!) dobbeltkommandoer og klappet meg på låret for å få henne i utgangsstilling. Alt dette var før jeg startet på øvelsen, og når øvelsen begynte sluttet jeg med sånt tull. Jeg hadde også gjennomført det jeg begynte på - og hun endte alltid på plass etter kort tid. Poenget er bare det at det blir rotete. Utgangsstilling er kanskje det hun kan best av alt, og det er fullstendig unødvendig av meg å klusse med det.
I tillegg fant vi ut at jeg hadde litt rare regler for utmarsjen. Plutselig var det greit at Frida satt uten kontakt, og at hun var slurvete i fri ved foten ut. Det vil si at kriteriene blir uklare både for Frida og meg. Like greit å kjøre fri ved fot mellom alle øvelser, utgangsstilling med kontakt i alle pausesituasjoner. Det er enkelt for Frida (hun foretrekker å gjøre det framfor mye annet), og det blir lettere å forholde seg til når kriteriene er så tydelige.
Noe som leder meg til siste erkjennelse. Vi snakket mye om metode i går, og da måtte jeg ut med noe jeg har grublet på en stund. Jeg har lett for å klikke for ting jeg ikke bør klikke for i treningsøktene mine. 2 eksempler:
1) Fortsetter å belønne dårlige prestasjoner, i stedenfor å sørge for at de ekstingveres.
2) Klikker for andre ting enn det jeg skal (kan f.eks bli sjarmert av et festlig triks midt i en økt som har med noe annet å gjøre). Dette ble kanskje uklart, men poenget blir også her at kriteriene blir uklare, og jeg kan få mye variabel adferd. Heldigvis har jeg en supersmart hund (som tåler slik møkkabehandling *slår meg i hodet og sier "møkkatrener"*).

Hundeklubbtrening

2009-07-31T09:54:00.002+01:00

Jobbet først alene med å baklengskjede inn stå under marsj på nytt. Har jobbet med at hun skal sitte å se på meg i tjue sekund (teller inni meg ett-tusen, to-tusen -av og til teller jeg kanskje litt fort, men det får være), og det kommer jeg til å legge inn som siste ledd i alle øvelser. Stå under marsj er første øvelse jeg prøver det på, og det gikk veldig bra. 6 repetisjoner bare på siste ledd, så jobbet jeg ganske lenge med siste kjede. Jeg trente ca 10 repetisjoner på stopp under marsj mens Irene klikket for meg (og jeg belønnet med pipeball bakover). La så inn noen skritt fri ved fot + stå + resten av kjeden. Fikk så kjørt hele øvelsen en gang, men så begynte hun å henge etter og stoppe frivillig. Hun var sliten, og er fremdeles ganske "sårbar" (stakkars løpetidstrollet mitt), så jeg ville ikke risikere å måtte feile henne flere ganger. Men er ganske fornøyd med det vi fikk utrettet.

Linda kom på treningen, strålende og full av gode ideer. Vi begynte med "felleslineføring", der alle går på rekke og følger kommandoen. Kunne vært foreslått som ny konkurransegren, egentlig (Synkronhundetrening). Frida digger sånn trening, halen er rett i været og hun er intens og fin. Siden dette er glimrende forstyrrelsestrening, har jeg alltid belønnet tett i slike sammenhenger, samtidig som det er litt uformelt (og da får jeg ikke nå-gjelder-det-holdningen min).

Vi avsluttet fellestreningen med en fellesdekk. Det begynte veldig bra for alle, men så fant Vicky (som lå ved siden av Frida) ut at hun skulle springe til Linda hver gang noen lagde lyd. Dette smittet over på flere, Tessa (som lå på den andre siden av Frida) begynte også å springe, og plutselig var det vilt kaos. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre hele økten uten å gå frem å belønne, men gikk frem og belønnet med en gang det ble styr, hver gang det ble styr , forresten - og fikk en super økt uten at hun brøyt blien en eneste gang. En annen positiv bivirkning av dette: det ble tydelig at vi har trent for lite fellesdekk og slikt i det siste, så det blir det mer av fremover. :)

Mandagstrening i hundeklubben

2009-07-27T22:15:00.002+01:00

I dag hadde jeg bestemt meg for å ha fokus på stå under marsj. Begynte med å kommandere stå under baklengs marsj. Var slett ikke fornøyd, Frida var altfor nølende, og gikk minst tre skritt før hun stoppet. Jeg sluttet å kommandere, og hun tilbød raskt frivillig stå. Jeg kjørte ca 20 frivillige ståer før jeg begynte å si kommandoen samtidig som hun stoppet frivillig. Ca 20 slike, før jeg begynte å si kommandoen før hun stoppet av seg selv.

Tok en lengre pause, og de neste tre øktene ble innendørs med en og en hund (det regnet så fælt, og lille gullet mitt liker ikke å få vann i øynene når hun går og ser opp). Begynte med et par ståer under baklengs marsj, hvor jeg sa kommandoen idet hun begynte å stoppe. Så fikk jeg Pia til å klikke for meg så jeg kunne gi kommando unner fri ved fot. Fikk et par fine repetisjoner, men så stanset hun frivillig, og hun fikk to feil på rad. Da ble hun så usikker (selv om jeg ikke sa feil eller noe) at hun ikke ville være med i fri ved fot heller. Linda fikk meg til å slutte å bruke kommando for å gå fot (for hun låste seg helt, stakkars gullet), jeg sa heller et oppmuntrende "ja" i stedet, og da kom halen og humøret igjen.

Andre og tredje økt inne i hytta klikket Irene for meg. Hun avslørte at jeg hadde en fast rytme for hvor ofte jeg kommanderte stå, og idet hun sa det visste jeg med hele kroppen at jeg kommanderte for hvert sjette skritt. Jo da, jeg gikk seks skritt - og der stoppet hun frivillig. Ok, kanskje en måte å få henne til å "kunne" kommandoen bedre, er å variere mer når jeg gir den.. :O Siste økt var mest tull og tøys, så den er ikke nødvendig å beskrive. Vel, må bare nevne at hun hadde en skikkelig bråstopp, der hun selvfølgelig fikk super belønning.

Frida bryter forresten alle rekorder for tiden. Forrige løpetid "fødte" hun valpene sine omtrent dagen etter at løpetiden var ferdig (verdens korteste drektighet). Nå har hun begynt med valpen sin (hun har ei and som hun bærer på mens hun piper -hver gang hun er innbildt), og hun er på 14. dag i løpetiden.. Om hun hadde verdens korteste drektighet før, hva er da dette? Burde vel ikke bli overrasket om hun ble innbilt FØR hun fikk løpetid...

Trening på Averøya

2009-07-25T23:26:00.007+01:00

Jepp, i dag ble jeg lurt med ut i distriktet. Hadde egentlig tenkt å ta en fridag og bare dille litt med agility. Men før jeg ante ordet av det satt jeg i en eller annen bil i retning Nordmøre. Når jeg tumlet meg ut av bilen, så jeg bare en gjeng skumle bruksfolk. De var heldigvis ikke så skumle som de så ut, puh.

Først hadde vi fellestrening, der vi ble kommandert rundt omkring. Veldig grei trening med forstyrrelser. Frida hadde en schæfer på hver side, noe hun taklet bedre enn forventet. Hun sank litt sammen når de ble kjeftet på, men vente seg til det.

Etter fellestreningen hadde vi en og en hund ute, og jeg benyttet muligheten til å bli kommandert av en fremmed (med nesten-fremmed publikum). Kjørte først fri ved fot. Måtte begynne på nytt et par ganger fordi jeg kluret med høyre-om-kommandoen (tenkte jo helt om). Så gjennomførte vi en hel fri ved fot, hvor Frida var helt super. Jeg derimot fikk kjeft fordi jeg gikk som en sjømann på landlov (skjente rett ut til siden istedenfor å gå rett frem) -må slutte å drikke før trening. Prøvde en gang til ca 5 meter rett frem. Det går bra bare man konscjentrjerej seg... :)

Etter fri ved foten kjørte vi dekk fra holdt, den satt. Jeg skulle belønne superbra, og la meg på bakken og lot henne gnafse godbiter av meg, men Frida lyste skuffelse! Hun ville heller ha pipeballen - må huske det videre.

Så var det stå under marsj, hvor hun dekket igjen. Vet ikke hvorfor jeg kjørte den øvelsen, visste jo at den var usikker. Må jobbe masse med ståen fremover.

Ble litt agility også, da. Frida synes det var gøy, har ikke gjort det siden i fjor. Hun husket alle hinderne (bortsett fra slalomen, den kan vi ikke enda), men ble så ivrig at hun rev flere hinder + hoppet over noen av vingene på hinderne, men det er jo bare for gøy, så jeg tar det ikke så tungt.

Mini-mini-trening

2009-07-23T21:28:00.003+01:00

I dag ville jeg ikke legge lista for høyt i og med at villdyret var helt sløvt i går (prøvde meg på en økt i går kveld også, men hun la seg bare på ryggen, før vi fikk noen repetisjoner på "dø dramatisk").

Kjørte en økt med å sitte i utgangsstilling og vente. Dette er det en stund siden vi har gjort nå, og jeg så at jeg fikk variasjon i adferden (hun begynte å senke hodet eller flytte på seg, tre ganger forsøkte hun frivillig dekk) når deg gikk ca 10 sekund. Jeg måtte jo skjerpe meg med de frivillige adferdene, og har kjørt mye på det de siste månedene, så det er ikke så rart at hun prøver noe nytt når utgangsstillingen ikke "virker". Kommer til å fokusere en del på dette fremover.

Noen tok plutselig initiativ til fellesdekktrening, og vi slengte oss med der. Frida har hatt litt lett for å legge seg på skinka i disse dvale-tider. Når hun gjør det, feiler jeg henne og legger henne ned på nytt. Benyttet muligheten når vi var ferdige, og spurte Svein Tore om han kunne stå ved siden min med Chili, og kommandere henne i sitt og dekk (siden hun "gjennomskuer" fig. uten hund). Tror hun fulgte hans kommandoer ca tre ganger, ellers greide hun å la være. Men dette trenger vi å trene mer på!

Frida har forresten bursdag i morgen. Hun blir 3 år, og har begynt å bli skikkelig voksen. Skikkelig voksen, for de siste to dagene har hun stort sett bare tenkt på "voksenleker". Tror hun ønsker seg hannhund i gave i morgen, og både Felix og Lucas står høyt i kurs. Desverre har Frida en mamma som ikke bryr seg om hva hun ønsker seg, og tenker å gi henne en fin tur i gave istedet. Hvor hun kommer til å bli skuffet (enkelte skulle aldri hatt hund)... :O

Onsdagstrening

2009-07-22T17:19:00.002+01:00

Begynte med fellesdekk og felles sitt. Gikk greit bortsett fra at hun blir usikker når vi har kommandert oppsitt, og hun ikke får feedback med en gang, da smeller hun ned i dekk igjen. Et annet miniproblem er at hun reagerer på andre sine kommandoer.

Etter fellesdekken ville jeg kjøre to øvelser på rad med avstandsbelønning. Bestemte meg for en kort fri ved fot, og så dekk fra holdt. Vet ikke om jeg fikk en "nå gjelder det-holdning" eller hva som skjedde, men Frida hadde tidenes dårligste fri ved fot. Hun nølte og hang etter. Jeg passet på å ikke ta den første holdten før hun var litt mer med, og hun hanglet seg gjennom. Dekk fra holdt begynte også dårlig med en laber fri ved fot, men hun kom igang såpass at jeg ikke ville bryte. Gjennomførte en grei øvelse, og fikk springe til skåla.

Etter en god pause tenkte jeg å prøve på'n igjen, og ta stå under marsj og innkalling. På stå under marsj smalt hun ned i dekk (og nå er det lenge siden hun har tullet med det, jeg blir så frustrert). Avbrøt og kjørte innkalling i stedet. Den satt ihvertfall.

Kjørte en økt med dekk og stå under baklengs marsj, og jaggu var det ikke dagen hvor vi skulle blande disse. Lurer på hvor mange repetisjoner hun må ha på dette før det sitter? Jobbet også med at Irene sa kommandoer ved siden av meg (siden hun dekker og sitter på andres kommandoer), men denne gangen hørte hun bare på mine kommandoer.

Fremdeles løpetidstrening

2009-07-20T21:41:00.002+01:00

I det siste har jeg kjørt en del hele kl1-øvelser med kommandering. Det er veldig nyttig for meg, for jeg får litt nerver med en gang. I tillegg har vi vært flink å oppsøke nye plasser, og Frida går i jobbemodus med en gang. Tidligere brukte hun mye tid og energi på å kontrollere omgivelsene før hun skrudde på "motoren", så det er virkelig fremgang.

Jeg har vært forsiktig med hvor mye jeg har presset Frida i det siste, for løpetiden driver og tuller med henne. Likevel er rart hvordan ting likevel fungerer, selv om hun er slapp som ei fele, fungerer plutselig tempoøvelsene igjen (som om hun aldri fant ut at det var lettere å trave, liksom). Selv om jeg omtrent ser at det går trill rundt for henne etter to øvelser, så står hun på (jeg avslutter naturligvis før hun besvimer).

I dag hadde jeg et par fine økter. Trente først fri ved fot og utgangsstilling. Irene vekslet mellom å leke dommer og indianer (hoppet rundt oss i krigsdans med krigshyl - hun var skikkelig skummel), Frida jobber bare mer intenst når forstyrrelsene øker. Problemet blir nok heller lengre, kjedelige økter. Senere kjørte vi hele øvelser med avstandsbelønning etter hver øvelse. Jeg har slurvet med avstandsbelønningen i det siste, men skjerper meg nå.

Innkalling: Bra tempo, ingen nøling og belønning med ball. Fri ved fot: ok, men mistet øyenkontakt et sekund. Dekk fra holdt: på første forsøk smalt hun ned i frivillig dekk før jeg rakk å kommandere. Avbrøyt, og begynte øvelsen på nytt. Andre forsøk satt, og hun fikk springe til skåla si.

Har forresten jobbet litt med grunnferdigheter i det siste også. Har brukt litt ally-oop med drakamp og ball som belønning, og hun løper ut i godt tempo. Har også begynt å prøve meg på metallapporten. Så lenge jeg holder den holder hun med tennene. Hun kan klapre litt med tennene, men hvis jeg holder tilbake klikket, kniper hun sammen tennene. Håper hun snart finner ut at det mest behagelige er å tviholde på metallet. Vet ikke helt hvordan jeg skal få henne til å plukke opp metallapporten, men tror jeg må kjøre flere repetisjoner med bare å holde fast.

Løpetidstrening

2009-07-14T11:58:00.002+01:00

Var på hundeklubben mandag. Jeg var i koma etter hjemreise fra England med minimalt med søvn, og Frida var litt i koma hun også. Skjønte hvorfor når jeg i dag oppdaget bloddråpene. Løpetiden har endelig kommet, og nå er vaktmesteren litt mindre vaktmester, og mer som en isbjørnfell på gulvet. Sovesovesove.

Irene var imidlertid kjempekul i går: "Kom igjen, Linn, jeg kommanderer deg". Og gjett hvem som fikk en kjempeøkt. Det var veldig kjekt å bli kommandert, og vi trenger den treningen. Til å begynne med reagerte jeg veldig raskt på kommandoene til Irene, men etterhvert som jeg falt mer inn i rollen, gikk det bedre, og Frida tok det helt supert.

Vi testet noen øvelser også:

Stå under marsj gikk greit, men hun satte seg på plass før min kommando
Dekk fra holdt satt som spikret, men jeg ventet på at Irene skulle si takk, og da ble Frida usikker og smalt ned i frivillig dekk igjen..
Innkalling, veeel, tror jeg skal vente litt med fartsøvelser til frida har rakettbensin i baken igjen. Var såvidt hun travet, så ut som hun knapt hadde energi nok til å holde seg på alle fire -stakkar lille vennen min som blir mishandlet og må springe (enkelte skulle aldri hatt hund).

I dag skal Frida få være med i byen og være jazzhund. Moldejazz betyr masse folk, og MASSE spennende boder, nesten som vikingskipet, bare med litt færre hunder. Og kule hippie-ting istedenfor hundeutstyr, da.

Denne ukas trening

2009-07-08T23:14:00.002+01:00

Mandag på skaret: Jobbet mest med fri ved fot (holdter og forflytninger), men også ligg og bli. Når Frida er superhormonell skal det lite til før hun detter ut, men jeg har funnet løsningen på hvordan jeg skal få henne "på" igjen - enkel kontakttrening gjør susen.

Tirsdag: Kontakt og fri ved fot med forstyrrelser.

Onsdag: Begynte dagen med å shape inn flatdekk, skjønner ikke hvorfor jeg har trøblet med den før, nå gikk det ihvertfall greit. Lurer litt på hvordan jeg skal få den stabil og under stimuluskontroll, siden Frida har 3 år med "vanlig" dekk i ryggen. Tips mottas med takk :)
Jobbet også med at hun skulle holde stå-posisjonen selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å få henne ut av den. Den leken liker hun godt, og jeg kan dytte, dra, kaste godbiter på henne, rulle på bakken osv.

Så reiste jeg og Irene på Sandsbukta (der jeg skal debutere) for å trene sammen med lydighetsgjengen. Kjempefint område, og gøy å trene sammen med folk som er interessert i det samme som oss. Litt artig å trene når det står kjegler, ruter, hinder osv som en naturlig del av omgivelsene, og at folk faktisk trener målrettet mot det samme som deg. Dessuten helt supert å trene på gress, for da kan jeg belønne mye med ball (på grus kutter Frida opp tredeputene).
Jeg trente på:

Fri ved fot - bra å begynne med, for jeg får belønnet ofte, og Frida er veldig trygg når hun får jobbe i utgangsstilling. Så ustabil som hun har vært i det siste var jeg egentlig imponert over hvor lite berørt hun var av at vi var på ny plass. Hun brukte ikke mye energi på å kontrollere omgivelsene, og var klar til å jobbe med en gang.
Stå og bli. Bli stående selv når jeg står på siden. Hun var stødig på dette, så jeg la på plass-kommandoen, og baklengskjedet siste del av stå-under marsj (kl1). Dette gikk greit, så vi fortsatte med resten av kjeden også. Jeg var ikke helt fornøyd med stoppen hennes, syntes hun brukte for mange skritt på å stoppe, og tror også hun forflyttet seg litt mens jeg gikk ifra. Jeg begynte dermed å trene på stå under baklengs marsj for seg selv, og trenger medhjelper når jeg begynner å gå fremover igjen.
Kjørte kl1-hopp over hinder -hele øvelsen 2 ganger med super belønning. Litt kult at Frida synes den øvelsen er kjekk, og når jeg (endelig) får ferdig en stabil stå under marsj, kan jeg baklengskjede de tre siste øvelsene i kl1. Gleder meg :)
Testet apporten. Bra fart ut - trav inn... må jobbe mer med medhjelper og kun fokusere på farten inn før jeg fortsetter å kjøre hele øvelsen.

Var artig at jeg nesten ikke merket at vi var på ny plass, og når jeg bare får ståen på plass er det ikke langt igjen før jeg kan kjøre hele øvelser. Nå reiser jeg en tur til England, men kommer tilbake neste uke. Da må jeg prøve å lure noen til å leke dommer for meg.

Premack meg her og der

2009-07-06T14:04:00.003+01:00

Har bestemt debutdato 30. august, så nå må vi trene strukturert framover. Det kommer til å komme en treningsplan i nærmeste framtid.

Det siste jeg har jobbet med har vært i Premacks ånd. Frida har vært usannsynlig sløv i det siste, tror kombinasjonen av varme og rasende hormoner slår henne helt ut. Derfor har vi fokusert mye på enkle ting - forflytninger i fri ved fot. Vi har jobbet både med holdter etter 1-2 skritt, høyre- og venstrevendinger på stedet, forflytninger til høyre, venstre og bak. Tanken er jo det at disse kan fungere som en forsterkning på lengre strekninger under fri ved fot.

Dette fikk meg til å tenke på lovlige belønninger i ringen, og videre hvordan mitt "ja" til dommerens spørsmål om vi er klare kanskje kunne fungere som en liten "oppkvikker" for hunden underveis i programmet. Hunden må jo likevel lære å sitte og vente mens du kommuniserer med dommer, så hvorfor ikke dra inn en liten Premack der også? Klikk og belønn for hver gang du sier ja mens hunden er i utgangsstilling (naturligvis bare si ja når hunden har fullt fokus), ta det med som siste ledd i alle baklengskjeder - og i teorien vil du da ha en forsterker der også.

Oppsummering av flere ukers trening

2009-06-26T09:21:00.003+01:00

I dag reiser vi til ny samling i Sandane. Det skal visstnok bli supervær med varme og steikende sol. Supervær for dem som liker sånt ihvertfall.. Her er både hund og eier glad i litt mer moderate temperaturer. Når det er veldig varmt går det jo ikke an å gjøre noe, bare ligge som slakt i skyggen. Men motivasjon kan gjøre underverker.

Siden siste blogginnlegg har jeg trent på:

Apport.

Jobbet videre med hold fast i utgangsstilling (nå kan Frida også ha pølsebiter på apportbukken).
Lærte inn "ta apport fra figurant". Har også prøvd å kaste apporten, da har hun super fart ut og inn, men får tulleopptak (hopper på med labbene først).
Apport over hinder (det var jo ikkeno' problem).
Begynte å introdusere metallapporten. Gikk ganske greit å få opp interessen, og hun griper over med tennene, men så blir det litt verre - den er jo så pyyyyton å holde i.

Innkalling med stå

Forrige samling hadde jeg problem med at Frida stoppet frivillig under innkallingen (etter at vi hadde hatt en repetisjon med kommando). Jeg aner ikke hvor det ble av det problemet, for i det siste har jeg kunnet kjøre 3-4 repetisjoner etter hverandre hvor hun stopper på kommando og ikke frivillig. Livets små mysterier...

Stimuluskontroll på sitt, dekk og stå

Hadde en veldig ambisiøs arbeidsplan, tror jeg glemte at jeg var midt i den tøffeste tiden på jobb (det er lett å glemme at man har et liv ved siden av hund også). Første uke jobbet jeg med sitt etter planen (klikk og godbit til meg). Andre uke var det bare jobb (og en hund som måtte kjeeede seg), tredje uke jobbet jeg litt med flyt på sitt dekk og stå foran meg og på avstand. Ser ut som hun plutselig husker hva stå betyr igjen. Men også denne uken var det mindre hundetrening (og mange restaurantbesøk på meg - avslutningsaktiviteter på jobb).
Denne uken jobbet jeg litt med sitt, dekk og stå under marsj. Hun feiler mye mindre på dette nå, så vi er på vei.

Kjegle

Sliter fremdeles med farten på denne, men har jobbet litt med frivillig stå bak kjegla, og at jeg kan gå fra i frivillig stå.

Fri ved fot

Jobbet litt med vendinger, temposkifte og forflytninger. Hun aker seg ikke lenger bakover i sitt under to skritt bak, og jeg har funnet løsningen på to skritt til venstre. Hun kan ha en tendens til å ploge når stresset er høyt, men hun holder grei posisjon (rompa går ikke ut - hun bare går i veien for meg).

Oppsummering etter andre samling

2009-06-01T17:09:00.002+01:00

Det viser ser at det ikke lønner seg å slurve med grunntreningen (jeg er sjokkert). Det som er saken, er at Frida lærer nye ting sinnsykt fort. Har jeg fått forsterket en adferd en eller to ganger, så er den der på reportoaret. Dette har gjort at jeg har trodd at jeg kan kjøre raskt gjennom flyttrening og stimuluskontrolltreningen. Det viser seg (og jeg er fremdeles like sjokkert) at det er stor forskjell på Frida når hun får styre alt selv, som f.eks å foreslå adferder, og når jeg styrer det hun skal gjøre. I sistnevnte situasjon er hun mye mer var for forstyrrelser, tåler mindre feiling og fryser (vil ikke løse ut fra posisjon) når hun blir usikker. Ergo er ikke grunntreningen god nok, og jeg må bare gjennom disse fasene.

Skikkelig nedtur, fordi jeg hadde forventninger om at jeg kunne kjøre hele øvelser ganske snart.

Kommer tilbake til hva vi trente på, og hva vi skal fokusere på i ukene framover, jeg må bare i tenkeboksen først.

Apporttrening

2009-05-28T20:05:00.002+01:00

I det siste har vi trent en del på apporten, for forhåpentligvis å få løsning på denne på samlingen i helga.

Ting vi har trent på:

Flyt på opptak. Hjemme har hun god flyt, og de siste to dagene har jeg også trent på dette med forstyrrelser (hundekaos rett ved siden av).
Kvalitetssikring på hold fast. Kan holde godbiten rett foran, over, under og på siden av snuten mens hun holder fast. Har også begynt å kakke litt borti apportbukken. Målet er naturligvis at hun skal holde fast til jeg får et godt grep og sier slipp. Dette må jeg jobbe mer med, men hun skjønner ihvertfall prinsippet. Foreløpig må jeg varme henne opp med flere enkle opptak, for viss jeg begynner rett på omvendtlokkingen, blir det litt lenge mellom klikkene, og hun blir lettere frustrert.
Drakamp hvor jeg løfter frambeina hennes fra bakken, har også begynt å overføre dette på apportbukken.
Status: opptak og hold fast mens det er motstand i apportbukken er greit. Problemet har vært at jeg ikke kan slippe taket på apportbukken uten at hun slipper, og det er derfor jeg jobber med omvendtlokkingen nå. Har tidligere shapet inn opptak med vending inn mot meg, og baklengskjedet det med sitt og utgangsstilling. Det som gjorde at jeg ikke kom videre derfra, var at avleveringen manglet.

Nå begynner det å bli lenge siden jeg har trent hele øvelser. Lurer på om jeg skal velge meg ut en fokusøvelse for hver uke, og så få mengdetrening/overtrening på denne.

siste liten-trening

2009-05-26T13:51:00.002+01:00

Har av en eller annen grunn gått vekk fra flyttrening, selv om Frida ble merkbart tryggere og mer gira av det. Når hun blir usikker mister hun farten, vil ikke løse ut av posisjon, tåler mindre feiling og alt som gjør meg frustrert.

Så i går tok jeg tak igjen. Trente masse på pangstart, først fra sitt, så fra dekk og stå. Mange repetisjoner, og naturligvis med pause mellom hver endring. Det var gøy for både hund og eier, Frida ble gira ihvertfall.

Så ble det en del repetisjoner på kjegla på nært hold. Hadde trent med fart tidligere på dagen, og det fungerte forsåvidt greit.

Når jeg kom hjem tok vi litt apporttrening for kveldsen. Brukte omvendtlokking, hver gang hun plukket opp apportbukken, kom neven med Vom og Hundemat fram. Kunne etterhvert legge biter foran henne uten at hun slapp, men måtte også fjerne noen igjen når hun feilet. Hun syntes jeg var litt vanskelig, og prøvde i perioder å kjøre sjarmtriksene i stedet (det er jo mye enklere), men tror hun liker apporttreningen. Hun blir skikkelig gira når jeg tar frem apportbukken, selv om hun helst ikke vil ha den i munnen (det er jo så vanskelig å sluke godbiter når hun har den greia i veien).

bli-fri, burlek og hold fast

2009-05-13T09:54:00.002+01:00

Jobbet først med hold posisjon (og omvendtlokking) av frivillig sitt, dekk og stå. Brukte frikommando og belønnet for at hun gikk ut av posisjon. Hun tilbød med en gang ny posisjon, så etterhvert brukte jeg fri-kommandoen mer hyppig, og la mindre vekt på omvendtlokking og belønning av bli. Video av Fanny viser hvordan det kan gjøres.

Jobbet videre med burlek. Frida valgte å sitte i buret selv om hun hadde fryktelig lyst ut til pipeballen (som bråkte og ropte helt forferdelig på henne). Andre økt jobbet jeg med at hun skulle finne buret fra andre vinkler, og det gikk greit. Har utsatt det med å skape sug mot buret ved å holde igjen i halsbåndet, fordi hun blir mer passiv av å bli holdt (hun har jo lært at det ikke virker å dra seg mot noe, man har jo oppdragelse). Det siste jeg gjorde før jeg dro hjem, var at jeg såvidt holdt på halsbåndet mens hun fikk dra seg mot godbiten. Økte presset på halsbåndet veldig gradvis, og tror hun tok poenget.

Tok også en økt med apporteringslek i tro Fanny-stil. Tenkte på det med at kroppen skal "huske" bevegelsene, og at om hun får belønning når jeg løfter frambena hennes under drakamp, vil det være lettere å overføre på apporten. Jeg tror jeg gikk litt for fort fram, for hun ble mindre intens i drakampen. Belønnet høyere intensitet først med godbit (fisk, mmmmm), og så med den berømte pipeballen. Får se litt hvordan jeg skal gjøre dette videre.

Fremadsending til kjegle + avstandskommando + burlek

2009-05-06T09:04:00.002+01:00

Kjørte en økt med fremadsending til kjegle med stå, og belønning i utgangsstilling. Hun gjorde et par forsøk på å hoppe over stå'en, og komme direkte inn på plass, men da ble det ingen belønning. Måtte også ta meg i å slutte å "hjelpe" henne med kommando (da jeg egentlig ikke har kommando på dette ennå), og gå tilbake til at hun skulle ut mot kjegla frivillig for å få stå-kommando. Måtte vente en stund mens hun forsøkte seg på sitt og bli i utgangsstilling, men etter kanskje 1 minutt (føltes lenger, hadde ikke klokke) gikk hun ut frivillig. :) Har forresten jobbet lite med kjegle på avstand, venter til hun er knallsikker på kjegla, for hun har lett for å trave ut (voksne damer sparer på energien).

Trente litt på avstandskommando også, og kommer til å veksle mer mellom flyttrening og stimuluskontrolltrening der, tror kanskje det kan hjelpe på sikkerheten hennes. Stå fra sitt er svakeste kort, og jeg har fått påpekt at jeg ikke greier å si kommandoen på samme måte hver gang. Litt kjipt, for jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

Burleken går bra, må gå over til tøybur nå, så hun ikke skader seg på vei ut av buret. Tror ikke det er så lenge før jeg kan bruke det i trening.

Long time, no blogg

2009-05-04T13:56:00.002+01:00

Lenge siden jeg har blogget nå, men håper ingen tror at jeg har sluttet å trene av den grunn. :-)

Har småpjasket litt med fremadsending til kjegle (og baklengskjedet på stå ved kjegle), men har en del igjen på farten ut.

Ellers har jeg tusket litt med sitt, dekk og stå. Testet stå fra gallopp mot meg. Og litt annen småtrening. Har også begynt på burleker, tror det er lurt for Frida.

Litt sånn på siden: Frida har fått nytt kallenavn, hun går nå under tilnavnet Vaktmester'n.

Jobber nå med å kjøre kortere økter, veksle mer mellom lek og godbit, starte økten med lek, og å planlegge øktene bedre.

Midnattstrening på stuegulvet

2009-04-15T12:17:00.002+01:00

Etter en lang dag hvor det var lite aktivitet på Frida, kjørte vi en økt med å jobbe for kveldsmaten. Har flyt på plukk opp apportbukk, og formet nå fram at hun skulle snu seg mot meg etter at hun plukket opp bukken. Når hun gjorde det stabilt kjørte jeg 5 sitt på kommando, før jeg la fram apportbukken igjen. Idet hun plukket opp bukken og snudde seg mot meg, sa jeg sitt. Det gikk veldig bra (har tidligere hatt problemer med å få henne til å holde fast i sitt). Tror jeg lå på ca 70% vellykkete repetisjoner (hun testet innimellom ut om det funket å dekke istedenfor å sitte). Tenkte at når jeg først har fått inn en sånn kjede (hun fikk ikke klikk for frivillig adferd her), er veien kortere til å lage ny kjede: plukk opp+komme i utgangsstilling.

Artig økt (måtte bruke dyna mi som underlag, for det var sent på kvelden, og apportbukken bråkte så fælt når den landet på gulvet).

Skal jobbe videre med dette, og så må jeg jobbe videre med at jeg kan bevege hendene rundt apportbukken. Det gruer jeg meg skikkelig til.

Delmoment til innkalling med stå

2009-04-13T20:48:00.002+01:00

Har de siste dagene fokusert på innkalling med stå. Prøver å bli flinkere å følge boka, så her jeg prøvde å gå gjennom de ulike punktene i den rekkefølgen bibelen anbefalte.

En økt med frivillig stå foran meg: denne tok hun kjapt, tok heller ikke lang tid før hun stoppet på avstand når jeg kastet godbitene.
La på stå-kommando, og brød meg ikke om tempo, hun hadde bråstopp på hver kommando.
Noen innkallinger med skål bak henne, gikk greit, selv om ingen kan påstå at hun var eksplosiv (hun er generelt treigere når godbitskålen er der).
Noen versågod fra st og bli, med skålen bak henne.
Noen innkallinger med værsågod (skål bak).
Testet to ganger stå-værsågod, første gang gikk greit, andre gang kom hun helt inntil meg.

Dette var fordelt utover en lang dag ute i sola (jaggu er det deilig med ferie). Jeg måtte gå litt i grubleboksen, for jeg er ikke helt fornøyd med tempoet hennes når hun skal springe fra sitt og bli med skål. Hun er for tvilende både på å forlate bli'en og på værsågod-signalet, og da blir intensiteten for dårlig totalt sett.

Andre dag med trening på det samme (ja, valgte faktisk å trene Frida istedenfor å dra på fotballkamp i dag):

Begynte med godbitskål, 1 innkalling helt inn - gikk greit. 1 innkalling med stå-værsågod - gikk greit, men nå hadde det kommet maur i skålen, så hun kvidde seg for å spise.
Fikk Linn til å belønne istedenfor å bruke skål. Kjørte to innkallinger med værsågod midt på strekningen, og dra-kamp hos Linn. Litt synkende intensitet i drakampen gjorde at vi tok lang pause, og bestemte oss for å bruke godbiter isteden.

Så kommer det kule:

Linn fikk skikkelig dreisen på det å belønne med godbit: Frida fikk "nevle" av pølsa (hun ble skikkelig ulv når hun fikk dra biter av pølsa selv), hun fikk klatre oppover Linn mens hun forsynte seg, samtidig som Linn skrøt: "Neimen får du så masse pølse, din heldiggris" (mens hun inni seg tenkte auauau), selvtilliten til Frida steg betraktelig, og hun fikk mye mer intensitet.
Med en gang Linn ble passiv, kom Frida i full gallopp mot meg, og jeg kunne belønne med stå-værsågod. Mye bedre tempo enn når jeg løste henne fra sitt/bli.
Hun ble så gira etterhvert at på stå-kommando stoppet hun på tvers (fullt fokus bakover), så jeg satte henne flere ganger i stå/bli, gikk fra henne og ventet til hun hadde begge ørene framover før hun fikk værsågod.
Hun begynte også på flere testforsøk, både frivillig stå og trav+frivillig stå, hvorpå jeg feilet henne. Men fikk avsluttet med gallopp+stå-værsågod.

Føler jeg er på god vei med dette delmomentet, mye løste seg når hun fikk gjøre mer frivillig, og fikk super kvalitetsbelønning (nå ligger hun og sover, med en mage som er sprengfull av pølse og vom - og for et øyeblikk slapp hun en due som var så lang at jeg holdt på å falle av sofaen i latter). Følte at jeg fikk avslutte i rett tid, og Frida struttet av selvtillit når vi var ferdige med økten.

stimuluskontroll på sitt, dekk og stå under marsj + konkurransetrening

2009-04-06T22:34:00.003+01:00

Har vært litt plaget med at Frida tipper på hva hun skal gjøre/gjør det hun kan best/det som har lønnet seg sist istedenfor å høre på kommando. Hun har blitt ganske stabil foran meg, ståen funker ikke på avstand enda, og under fri ved fot blir det mye tull.

Marianne ga meg tips per telefon om en strategi: kjøre noen økter med sitt, dekk og stå under marsj baklengs -med en GF i hver økt. Så Gå over på fri ved fot og kjøre alle tre på samme måte som jeg gjorde foran meg. Er et poeng at hun skal følge kommando, og ikke bare repetere blindt. Jeg skulle også gjøre kommandoene mer ulike hverandre.

Fredag kveld iverksatte jeg planen. Men når jeg kom til å kjøre øvelsene i utgangsstilling var Frida litt for sliten. Jeg hadde litt is i magen og hun feilet opp til fire ganger, før hun gjorde en rett (jackpot). Jeg greide selvfølgelig ikke å gi meg, så hun feilet en gang til. Har faktisk aldri før sett henne så sliten at hun har begynt å snuse før - så jeg tok til vett og avsluttet treningen.

Søndag var det lydighetskonkurranse i Træffhallen. Frida har vært der før, men aldri trent der, og når premieutdelingen var over hentet vi drakampleke og fikk ringen for oss selv (da var alle andre ferdige med reparasjonstreningen). Kjørte fri ved fot light, og sprang ut av ringen sammen med henne (hun sprang faktisk rett til leika). Liten pause, så inn igjen, dekk fra hoødt, kos og klapp, innkalling og versågod, og Frida sprang rett til leika igjen. Der skulle jeg naturligvis gitt meg, men gikk inn igjen, hopp over hinder (der var hun litt mer av i fri ved foten, men vi gjennomførte øvelsen etter dobbelkommando -dumme dumme meg), og når jeg sa versågod og løp ut til leken, stoppet hun for å snuse før hun ble med på drakamp. Vel vel.

I dag (mandag) trente vi ute i regnværet. Tok opp tråden fra fredag. Kjørte først en økt med noen sitt under marsj, så stå under marsj, og til slutt dekk under marsj. Hun fikk en god pause før jeg begynte å kjøre alle øvelsene blandet. Full klaff. Jeg tror hun bare feilet fire eller fem ganger i løpet av disse øktene. Hun ble ganske sliten av dette (og siden jeg tydeligvis er i stand til å lære, avsluttet jeg stimuluskontrolltreningen der). Selv om hun er sliten, vil hun helst ikke slutte å trene, så vi begynte så smått på dekk med skjult fører. Det gikk bra. Gikk rundt hjørnet og fikk klikket og belønnet ca 20 ganger eller mer. Etter det koste vi oss litt med å hoppe opp på stol og vinke (sitt og vink har blitt hennes favoritt for tiden, og hun digger å få hoppe opp på ting).

Jeg tror jeg har blitt flinkere å se an hva jeg kan trene når. Hun blir relativt fort sliten når hun ikke bare får repetere blindt, og når hun blir sliten tåler hun ikke å feile så mye. Men selv om hun er sliten er det en del ting hun kan gjøre til hun blir blå, så jeg tror jeg bare må planlegge treningene etter det. Nye ting først, så kjente ting til slutt. Burde også trene med klokke, så jeg blir mer bevisst på hvor lenge jeg trener.

Luktdiskriminering med post-it

2009-03-31T20:58:00.002+01:00

Fredag begynte jeg med luktdiskriminering på post-it. Snutetarget på post-it var allerede kjent, så jeg kunne ganske raskt introdusere to post-itlapper. Brukte gummihanske på den/de jeg ikke berørte. På slutten av økten kjørte jeg tre lapper. Tre til fire klikk for berøring av rett lapp før jeg byttet posisjon.

Hvor mange økter bør jeg regne med før hun skjønner at det er lukten som er "løsningen"?

I dag (tirsdag) kjørte jeg litt fri ved fot, begynner å legge på flere vendinger før klikket. Gikk en liten kveldstur etter kurset, og da trente jeg en del dekk. Både under marsj, fra dekk, og på avstand. Prøvde også under innkalling, men det var for vanskelig. Får ganske spontan reaksjon på kommandoen, men på avstand snur hun seg mot meg før hun dekker.

Når vi kom hjem skulle vi bruke opp den siste 1,5 pølsa, så vi kjørte litt sitt og dekk på avstand. Hun plasserer seg der jeg belønner, så jeg trenger bare hive pølsa ut på samme plass, så holder hun seg der. Kjørte noen repetisjoner med klikk etter hver øvelse, og noen der hun måtte gjøre to øvelser. Oppdaget at stå-kommandoen ikke virket lenger, så jeg fokuserte på sitt/dekk. Må også trene mer på at hun kan vente litt mellom kommandoene, uten at hun skal tilby frivillige ting.

Første trening på en uke

2009-03-26T21:37:00.002Z

Siden sist torsdag har det vært fullt kjør med andre ting, så Frida har bare trent triks for kveldsen sin. Det er kjekt å trene useriøse ting også, vi får trent på shapingferdigheter uten at jeg trenger å analysere alt opp og ned og i mente. Inspirasjon: http://www.silvia.trkman.net/

I tunnellen i dag begynte jeg å trene apport. Beveget meg bakover, så hun måtte følge etter for å gripe. Intensiteten hennes sank, og jeg kom etterhvert på at det å belønne med godbit der ikke var så lurt. Må kjøre drakamp på den neste gang. Jeg var ikke helt i slag, og følte at jeg ikke fikk til så mye, så Frida fikk ligge litt i bilen. Etterpå var vi figurant for en schæfer med møteproblemer, og Frida gikk rett i jobbmodus, klint inntil låret mitt med full kontakt hele tiden.

Når jeg kom hjem tok jeg en lang økt med apporten for å bruke opp resten av godbitene. Fokuserte på opptak denne gangen. Hun er flink å ikke slippe før hun har fått klikket (og når vi trener opptak funker det bra med godbiter). Frida har litt lett for å begynne å rygge når hun plukker opp apportbukken, men på slutten av økten snudde hun og tok noen skritt mot meg før jeg klikket (uten å rygge først).

Torsdagstrening i tunnellen

2009-03-19T20:31:00.003Z

1. økt: Stå under baklengs marsj. Endte opp med å teste et par innkallinger med stå. Hun stoppet bra, men synes egentlig farten under innkalling har vært litt liten i det siste, så er vel ikke helt enig med meg selv om dette var en fornuftig økt, eller helt bak mål.. :/

2. og 3. økt: Hold fast. Innførte slipp-kommando på apportgjenstanden, og når hun slapp var det drakamp med fleee-flette (de er helt geniale). Prøvde å holde meg på 5 klikk, så minipause, og hadde vel ca 3-4 slike på en økt. Økte litt tiden hun måtte holde før hun fikk slipp-kommando, men har problemer med å telle inni meg her. Forsøkte også å gå baklengs, men det var vanskelig, for hun har jo lært å "dra" i apportgjenstanden, og hun strittet virkelig imot med hele seg mens hun holdt fast.

Hun er skikkelig avslappet på trening nå, går rett i treningsmodus, bryr seg ikke så mye om de andre hundene, og legger seg til og med på rygg når vi slapper av etterpå.

Mandagstrening i tunnellen

2009-03-16T21:27:00.002Z

1. økt: høyrevendinger. Først på stedet, så etter et par skritt fri ved fot. Frida brukte mye tid mellom hver repetisjon på å ha kontroll på omgivelsene, og jeg ventet til hun tok kontakt igjen før jeg begynte å gå.

Jeg tok en pause, hvor jeg diskuterte dette (kikkingen + min venting) med Linda. Vi kom fram til at det egentlig bare er tull fra Fridas side, og hun fortsetter med kikkingen fordi det ikke har noen konsekvens. Hun får først sjekke omgivelsene, så tar hun kontakt når det passer henne -og får klikk og godbit. Det hører med til historien at hun er snart tre år, og har vært på disse treningene siden hun var åtte uker. Bestemte meg for å gå fra henne hver gang hun begynte å kikke, og så belønne med øyenkontakt + ny repetisjon når hun tok kontakt.

2. + 3. økt: målet var egentlig å få vekk kikkingen, men kjørte vendinger som i første økt. Etter at jeg gikk fra henne en eller to ganger når hun begynte å kikke, var hun klint inntil siden min med full konsentrasjon på meg. Jeg bevegde meg med mer selvsikkerhet fordi jeg hadde en plan (og jeg sluttet å vente på henne), og det var 300 % bedring. I den 3. økten kjørte jeg også vendinger i springmarsj.

Så tegn til at hun var sliten (da drar hun munnvikene bakover i ekte gjeterhundstil), men kjørte på en stund til. Må strekke strikken hennes også, og hun jobber bra selv om hun begynner å bli sliten i det lille primadonnahodet sitt. Belønnet kun med godbiter i dag, men var oppmerksom på å levere dem på ulike måter.

Søndag

2009-03-16T07:37:00.002Z

Trente på ny plass, på kunstgressbane. Frida gikk mye raskere i "jobbmodus" denne gangen.

Kjørte noen økter frivillig sitt, dekk og stå foran meg. Veldig bra så lenge jeg har godbitene klare foran henne. Litt treigere, og går ut av posisjonen (for å komme til lomma) når jeg hadde "skjult" belønning. Kan ikke jobbe for mye med godbit i lomma, for hun har tendenser til å være hjelpeavhengig.

Tenkte å trene vendinger, og så litt fri ved fot + vendinger (baklengskjede). Da ble vi plutselig veldig "kikkete", så jeg kjørte kontakt under baklengs marsj i stedet. Da greide hun å holde fokus.

Ny leke: badekåpebelte med knuter på. Leiken funker kjempebra for tiden, og den gir henne tonnevis av selvtillit.

Hundeklubbtrening i parkeringstunnellen

2009-03-12T22:12:00.002Z

Kjørte flere økter med sitt, dekk og stå foran meg. Vet ikke hvor mange hundre sånne repetisjoner hun har i kroppen nå, men det begynner å bli noen. Jeg har gått over fra å trene bare en av gangen til å kjøre alle tre, med klikk for hver utførelse. Virker ihvertfall som om hun tar det helt fint.

Frida kikket seg mye rundt til å begynne med, men etter hvert kom tempoet og intensiteten hun har hjemme. Kjørte både frivillig og med kommando (hver for seg), og når jeg trener sånn tuller hun sjelden med kommandoene. :-)

Musematte + test av øvelser

2009-03-11T19:42:00.002Z

Irene, Pia og jeg møttes for å trene på en barneskole hvor det faktisk fantes en gressflekk. Vi belønner en del med ball, og da er asfalten litt hard for potene. Dessuten trenger jeg å trene mer på vått gress.

Vi tok først en felles økt, men den ble lite produktiv for min del. En hundeglad gutt kom bort og var veldig pratesjuk, og jeg fikk klikket litt for "ligg og bli mens fremmed gutt klapper". Etterpå kjørte vi en og en hund ute.

1. og 3. økt: musematte på avstand. 4x3x3 repetisjoner med maks drakamp. Økte avstanden raskt slik vi gjorde i helga, og det var fine repetisjoner. Kjørte ofte pause, da hun fort blir sliten av drakampen. Møtte selvfølgelig ødelegge med å kjøre fri ved foten etterpå, den falt helt sammen. :(

3. økt: stå under marsj. Skulle teste hvordan det gikk å kjøre hele øvelsen på ny plass (selv om vi hadde hatt en økt ute, har jeg aldri trent der før). Frida begynte med å falle ut i fri ved foten. Vi begynte på nytt, Frida var med og på min stå-kommando smalt hun ned i dekk. Den var veldig rask, men likevel... Trente noen stå under baklengs marsj, Frida var veldig opptatt av noen jenter som sto ved bilene våre (men hun sprang ihvertfall ikke ut for å jage dem). Fikk til slutt noen ok stopper.

Blir litt frustrert av at hun ikke "virker" på nye plasser. Ting jeg trodde var bankers, er ikke det likevel. Må jeg rett og slett bare finne nye treningsplasser hver gang? Og kjøre grunnferdigheter og delmomenter? Jeg har tydeligvis slurvet med generaliseringen.

Det positive er at drakampen funker som bare det, og hun går bananas over de nye pipeballene. Tidligere var godbiter mitt sikreste kort, men nå tenner hun mye mer på leik.

Når jeg kom hjem tok jeg ei lang økt med sitt, dekk og stå foran meg. Først frivillig og så på kommando. Bra intensitet og halen veivet hele veien. Hadde godbitene i hendene, så det var vel litt juks, men jeg ble ihvertfall i bedre humør.

Tirsdag

2009-03-10T21:12:00.002Z

Som den skjema-freaken jeg er, begynte jeg ettermiddagen med å lage delmomentskjema. Er ikke like flink å bruke skjemaer som å lage dem, men dette skal være så oversiktlig at det funker som hjelp i treningen.

Kjørte noen repetisjoner i parkeringstunnellen. Frida var litt lite intens i starten, så jeg kjørte litt brytekamp som belønning for utgangsstilling, og da var hun i gang.

1. økt: Musematte
Brukte Tone m/godbitpose som avstandsbelønning, og tramp på musematte på vei mot meg. Jeg sto 1 meter fra musematta mens Tone sto på lengre avstand. Ble litt for mange repetisjoner, for intensiteten på vei mot musematta dalte, og de to siste gangene slurvet hun med å trampe, og kom inn til meg i stedet. Tror ikke jeg kan kjøre flere enn tre repetisjoner når jeg trener på akkurat dette.

2. økt: Fri ved fot
Tone var dommer og kommanderte. Jeg klikket underveis, men det er kanskje på tide å kjøre hele lineføringer nå (og heller kjøre med avstandsbelønning). Men jeg har ikke trent noe særlig med kommandant før, så det var greit å begynne et sted. Jeg greide å gå uten å snuble, og Frida gikk greit, men havnet bak en gang.

3. økt: Flyt på utgangsstilling
Tone fungerte som "dommer" og ramset opp kommandoer mens jeg kjørte frivillig innkomst fra front. Brukte stoppeklokke og kjørte 1 minutt. Fikk ikke nøyaktig antall, men var ca 12-15 repetisjoner. Frida var overhode ikke berørt av forstyrrelsene, men hadde noen unødvendige tenkepauser, vet ikke helt hvorfor hun trenger disse.

Når jeg kom hjem kjørte jeg en ny musematteøkt der jeg hev godbitene bak henne. Fikk tydeligere tramp, og hun har belønningsforventning bakover, men tror kanskje jeg må jobbe mer med dette hjemme før jeg bruker figurant igjen.

1. Samling i Sandane 6.-8. mars

2009-03-09T09:55:00.000Z

Etter en kort introduksjon av instruktør og deltakere begynte vi første økt ute med konkurransetrening. 2 uker før samlingen hadde vi fått i oppgave å baklengskjede følgende øvelse (og bruke avstandsbelønning på denne):

Du skal gå ca 10m fri ved foten (alternativt lineføring) og gjøre holdt på anvist plass. Her skal hunden sitte i utgangstilling med full fokus i ca 30 sek.På kommando skal hunden så dekkes og på ny kommando går dere i fra hunden ca 10 m. Etter 20 sek retunerer dere til hundene, går 2 m bak og inntil på kommando. Tilslutt skal hundene sitte opp i utgangstilling på kommando.

Her fikk vi utnyttet de første nervene, så situasjonen ble mest mulig lik konkurranse. I tillegg var det satt opp en appellbane med ringbånd, og Marianne fungerte som dommer. Vi fikk en halvtime på å forberede oss, og på å tenke gjennom og lage oppvarmingsrutiner for hunden.
Etter at alle hadde prøvd seg en gang i ringen, fikk vi trene på det vi hadde behov for rundt ringen. Fant ut at jeg nok må la Frida ligge og kjede seg litt før vi går inn i ringen. Å stresse med kontakt/annen trening gjorde oss bare stresset.

Etter lunsj hadde vi en 20-minuttersøkt hver, hvor vi fikk avgjøre selv hva vi skulle trene på. Jeg har hatt problemer med å få avstand ut til musematte, så vi fokuserte på dette. Ble litt flau over å ha slitt med dette når jeg så hvor lett vi kunne løse det. Forsøkte også på apporten, men Frida var sliten, så det ble lite effektivt.

1. dag ble avsluttet med fellesdekk, fokus framover for meg blir skjult fører + forstyrrelser.

2. dag kjørte vi 4x10 minutter på hver hund. De to første øktene med fokus på utgangsstilling og fri ved fot. Fikk bekreftelse på at jeg tenkte riktig, og at det bare var å kjøre på. Men må jobbe mer med ryggingen, da hun aker seg bakover i sitt, istedenfor å rygge. Trenger da noen som kan klikke for meg når hun rygger riktig.

De to siste øktene fokuserte jeg på innkalling med stå. Bruker musematte til denne, og begynte på den. Frida er altfor forsiktig etter værsågod på godbitskål, så Marianne fungerte som "avstandsbelønning". Hun ga godbiter på en supermorsom måte, la seg på bakken og løp og tøyset. Min jobb var bare å si et tydelig værsågod. Dette fungerte godt, og Frida var rågira. Kanskje denne reaksjonen kan komme på skål etterhvert også? Fant imidlertid ut at jeg må ha tydeligere tramp på musematta på vei mot meg.

Ting som ble avslørt:

Må trene mer på vått underlag (vi trener hele vinteren i parkeringstunnell, der asfalten alltid er tørr).

Frida trenger tid på en ny plass før hun går i "treningsmodus", og jeg må trene mer på at hun skal fungere på første forsøk også når jeg har nerver.

Lek fungerer bedre enn mat når vi er litt stresset.

Flyten på en del grunnferdigheter må generaliseres bedre.